Skrevet av Tor Førde.
Kilder for dette kapitlet er:
Fem veker etter at krigen hadde brutt ut, den 6. oktober 1939, erklærte Hitler at han ville "skape en ny etnografisk orden" i Europa. Dette ville han oppnå gjennom forflytninger av folkegrupper og nasjoner. Klarere skillelinjer skulle oppstå. Neste dag ga Hitler Himmler i oppgave å organisere forflytningene av hele folk. Himmler kalte seg selv for "Reichskommissar für die Festigung deutschen Volkstums" - RKF - Rikskommisær for å styrke tyskdommen. Og han satte opp et kontor som skulle foreta folkeforflytningene. Dette kontoret vokste raskt til en mektig og vidtrekkende institusjon som samarbeidet med banker og planleggingsgrupper etc. Tilsammen ble mange tusen mennesker, som SS menn, arkitekter, bokholdere, sosialarbeidere, administratorer og revisorer, satt i gang med arbeidet for å planlegge og å utføre forflytning av befolkningene.
Arbeidet begynte med de vestlige delene av Polen som ble innlemmet i Tyskland. Folk ble drevet fra hjemmene sine, som ble overlatt til andre, og forretninger ble avviklet eller overført til nye eiere, veier og energiforsyninger ble planlagt, byer og landsbyer ble omorganisert etc.
RKF kombinerte rasistisk, befolknings og strukturell politikk i en omfattende og enhetlig begripelse av tysk rekonstruksjon i Øst. Forflytning av hele befolkninger ga rom for store prosjekter i et samfunn som skulle bli en modell for effektivitet. Hovedkontoret til RKF lå i Berlin og ble ledet av SS Gruppenführer Ulrich Greifelt. Greifelt var en dyktig økonom og administrator. Det var mangel på arbeidskraft i Tyskland da krigen begynte, og Greifelt ville flytte tyske befolkninger som bodde i Baltikum og andre steder tilbake til Tyskland. I de polske områdene som ble inkorporert i Tyskland ville han drive bort polakker og jøder og bosette baltiske tyskere.
RKF var bemannet av intellektuelle som la mer vekt på økonomiske forhold enn på rasistiske hensyn. Og slik ville Himmler ha det. Når han snakket om folkeforflytningene i øst snakket han om økonomiske soner som skulle styres etter klart utarbeidete planer. I 1939 omgjorde han kontoret til Fireårsplanen til det sentrale stabskontoret for RKF. Greifelt så til at økonomiske og industrielle hensyn ble tatt vare på. Han ble invitert av Heydrich til å delta i Wannseekonferansen, selv om han ikke hadde anledning til å være til stede.
RKF rapporterte direkte til Himmler, og i likhet med alle som rapporterte direkte til Himmler hadde RKF myndighet til utstede instruksjoner og ordrer til alle sentrale kontor og organer innen SS.
De vestlige delene av Polen, der det bodde ni og en halv million mennesker, skulle fortyskes, eller germaniseres raskest mulig. For å oppnå dette foreslo planleggerne i RKF at jødene skulle drives ut sammen med en del av den polske befolkninga. De kunne flyttes til Generalguvernementet. Det var den delen av Polen som tyskerne erobret i 1939, men ikke ville innlemme i Tyskland, omkring 37% av det samlede Polen. Eiendommene til de fordrevne kunne tildels bli overtatt av de tyskerne som ble hentet inn fra Baltikum og fra andre steder. Samtidig som jødene og en del av polakkene ble fordrevet skulle det sikres at befolkninga ble uttynnet, den fordrevne befolkninga skulle altså ikke erstattes med det samme antallet personer som var av tysk opprinnelse eller passende til germanisering. Dermed kunne gårder ble slått sammen til større og mer økonomiske gårder. Det skulle fordrives minst dobbelt så mange mennesker som det ble hentet inn. De menneskene som ble hentet inn var blitt individuelt evaluert. Tilsammen måtte de ha de ferdighetene som trengtes for å drive et samfunn. Dersom det for eksempel ble hentet tjue bakere med tysk opprinnelse fra Baltikum, måtte minst tjue polske bakere utvises fra det området der disse tjue tysk-baltiske bakerne skulle slå seg ned. Polakker som utførte nødvendig og spesialisert arbeid som det var vanskelig å finne tysk-baltere som kunne erstatte fikk bli.
RKF hadde sin største aktivitet i de annekterte delene av Polen, men var snart aktiv i alle deler av det okkuperte Øst-Europa der menneskene ble sortert etter det RKF mente var rasekarakteristikker og nasjonalitet: personer av tysk opprinnelse, personer passende for germanisering, etc. Folk ble fratatt sivile og sosiale rettigheter, eller fikk dem bekreftet. De som ble funnet å være passende til germanisering fikk adekvate matrasjoner, mens de som tilhørte mindreverdige raser mistet pensjonsrettigheter og all rettstrygghet.
Den 30. januar 1940 ble innsatsen til de instansene som hadde deltatt i forflytningsprogrammet vurdert i en konferanse som ble ledet av Heydrich, og der også Himmler deltok, og ellers var det bred deltakelse fra mange organer innenfor SS og andre organisasjoner. Heydrich fortalt at 87.000 polakker hadde blitt deportert, og i tillegg hadde en stor mengde mennesker rømt på grunn av den terroren som SS hadde drevet. Han fortalte også om kommende deportasjoner i nær framtid.
Befolkningsspesialistene i RKF skilte klart mellom befolkningsgrupper som de definerte som overflødige og mulige å erstatte og de som de betraktet som rasemessig uønsket men ikke mulig å erstatte. Metoden de brukte for å sortere og klassifisere befolkningene avvek vesentlig fra Hitlers ønske om å skape klarere etnografiske skillelinjer - et prinsipp som ekspertene i praksis undergravde. De brukte det overfor jødene og sigøynerne, men ikke overfor andre befolkninger som også ble betraktet som mindreverdige. Personer fra de "mindreverdige rasene" ble klassifisert etter om de ble funnet å være skikket til germanisering. I denne utvelgelsen var utvalgskriteriene mer styrt av antatte økonomiske fordeler enn av fundamentalistiske forklaringer av nazistisk ideologi. Så tidlig som i november 1939 var en spesiell dispensasjon på plass for Øvre Schlesien som sa at alle deler av Øvre Schlesien der man tror at det er forekomster av kull, vil i utgangspunktet av økonomiske hensyn bli helt unntatt fra evakueringstiltak.
Deportasjoner forgikk ikke bare i øst, men også i vest. I andre halvår av 1940 ble 105.000 personer utvist fra Alsace til Frankrike. Det var jøder, sigøynere og andre fremmede raser, antisosiale elementer og uhelbredelig syke, samt franskmenn og franskvennlige. De "innfødte" alsacerne ble ikke utsatt for denne deportasjonsbølgen. Industriarbeiderbefolkninger i viktige industrier ble gjerne unngått berørt selv om det skulle være både jøder og kommunister blant industriarbeiderne. Det gjelder for eksempel industriarbeiderne rundt Thionville i Lorraine.
Hele prosedyren hadde blitt godkjent av Görings myndigheter for Fireårsplanen, som var den høyeste planleggingsmyndigheten i landet: "Etter ordre fra Riksmarsjalen (Göring) er de følgende kategorier personer unntatt fra å bli deportert: arbeidere i fabrikker og jern og stålverk, ansatte og tjenestemenn i jernbanene, postvesenet og kanalene, samt jordbruksarbeidere og skogbruksarbeidere som eier mindre enn 15 dekar jord. Doktorer og farmasøyter er også unntatt. Det er først og fremst landbruksbefolkninga, faglærte handverkere og småhandlere som vil bli deportert til Frankrike."
Sosiale og yrkesmessige kriterier spilte enda viktigere rolle i utvelgelsen av de som skulle germaniseres. Germanisering var ikke repatriering av personer/familier som mente at de stammet fra Tyskland, men om å splitte den overvunnene befolkninga inn i brukbare og ubrukelige grupper. Den var også å tilby samarbeid til de som var villige til å tilpasse seg og de som var spesielt nødvendige. Det var en brutal og kalkulert splitt og hersk politikk, og den gikk også ut på å ødelegge etniske kulturer og identiteter. Germanisering betydde at tyskerne prøvde å skaffe seg de menneskelige ressursene i andre folk som var mest verdifulle i de økonomiske og sosiale gjenoppbyggingen av Riket. Vold og trusler ble brukt i denne prosessen.
Retningslinjene for germanisering av polske familier som ble utstedt i mars 1942 lød: "Germanisering av familier av andre nasjonaliteter er ikke primært tenkt å fylle rekkene til den tyske nasjonen ved å inkorporere personer av predominant nordisk-dinarisk blod, men heller å undergrave kvaliteten til lederkasten i utenlandske etniske folk". Det ble antatt at ledere i Polen hadde "nordisk" blod i årene. Bare RKF, NSDAP og SD kunne anbefale personer til germanisering. Kriteriene som ble brukt ved utvelgelse til germanisering var at de utvalgte måtte utmerke seg ved flid og driftighet, sunnhet og renslighet, og stå på et høgere trinn enn det som var vanlig både i Polen og for tilsvarende sosiale grupper i Tyskland, og de måtte være villige til å tilpasse seg tyske standarder.
Aktive kommunister og folk som var syke og dårlig tilpasset ble alle klassifisert som "rasemessig uønsket" selv om de var etniske tyskere. Dessuten skulle personer som var eldre enn 45 år ikke germaniseres.
Den sosiale utopien som ble forutsett av RKF var ikke først og fremst diktert av en sentimental tysk nasjonalisme. Målet var å opprette en tysktalende herrerase og å utslette, eller slavebinde, store grupper av såkalte mindreverdige folkeslag. De overlegne elementene i de mindreverdige folkeslagene skulle inkorporeres blant tyskerne eller ødelegges. De som ble germanisert skulle erstatte de uønskede som ble tilintetgjort i selve Tyskland. Det ble lagt planer for å tilintetgjøre mer enn en million antisosiale og dårlig tilpassede elementer, "misfits", i Tyskland.
I et memorandum fra mai 1940 sluttet også Himmler seg til disse målsetningene for germaniseringspolitikken. I motsetning til i tidligere dekreter omfavnet han nå germaniseringen som et effektivt instrument for sosial restrukturering. Det var blitt klart at den tyske befolkninga var for lita til at de omfattende målene kunne nås av den alene. Befolkningene i øst skulle brytes opp i fragmenter. Utvalgte barn skulle sendes til Tyskland for å bli germanisert og integrert i det tyske samfunnet på like fot. Himmler anslo at en åttendedel av den polske befolkninga kunne germaniseres på denne måten. Også i andre deler av de okkuperte områdene var det mennesker, spesielt barn, som kunne germaniseres. Himmler ville først og fremst germanisere barn.
For å konfiskere og administrere jordbruksland i de annekterte områdene satte RKF opp en spesialavdeling kjent som det sentrale landkontoret. Dette ble støtte av regionale landkontor som samarbeidet med SS. De kartla jordeiendommene og klassifiserte dem etter jordas kvalitet for å sikre at den beste jorda skulle bli eid av tyskere.
De polakkene som eide gårdene ble drevet fra gårdene sine ved hardhendte midler. De fleste som ble drevet fra gården ble sendt til Generalguvernementet, men noen ble sendt til Tyskland. Etniske tyskere overtok gårdene, og de overtok vanligvis mer enn en gård. RKF satte opp et eget selskap som tok seg av administrasjon og overføring av eiendommer i forbindelse med forflytningene. Fram til 31. desember 1942 hadde dets 1.700 ansatte tatt seg av behovene til 806.106 nye bosettere.
Utkastene til befolknings og strukturpolitiske initiativ ble satt opp av et spesielt planleggingskontor innen RKF. Himmler utnevnte professor Konrad Meyer til leder for dette kontoret. Han var professor ved universitetet i Berlin og direktør for instituttet for jordbrukspolitiske studier. Han ledet også en institusjon for regionalplanlegging (RAG) i forbindelse med Fireårsplanen. RAG utviklet regional planlegging til et anerkjent virkemiddel og oppnådde betydelig innflytelse.
I januar 1940 foreslo planleggingsavdelinga i RKF at den tyske befolkningsandelen i de delene av Polen som ble annektert skulle økes fra 11% til 50%, og 70% på jordbruksland. Og langs østfronten ville de opprette et belte der det bodde tyskere. Den planleggingsmodellen som ble brukt var utviklet av Walter Christaller i 1933, og først anvendt i det sørlige Tyskland. Administrative og offentlige tjenester på landsbygda skulle struktureres hierarkisk og samordnes med hverandre for å oppnå størst mulig effektivitet. En bebyggelse blir utpekt som hovedsentrum, og rundt den blir det opprettet mellomliggende sentra, og rundt disse er det igjen opprettet underliggende sentra.
Konrad Meyer var ansvarlig for RKFs regionalplanlegging. Mens angrepet på Sovjet ble planlagt var han i ferd med å planlegge ordningen av de nye territoriene. I 1941 laget han og staben hans "Generalplanen for Østen". Der ble Polen og hele Sovjet delt inn i koloniserings og evakueringssoner. Etter denne planen ville 200 millioner mennesker bli underlagt regionalplanlegging og germanisering, og den store majoriteten ville bli offer for slaveri, deportasjoner og tilintetgjørelse.
Forflytninga av bosettere skjedde slik at man gjerne flyttet ti og ti tysk-etniske nabofamilier sammen. Man flyttet ikke hele landsbyer, for så store enheter ville danne egne enheter som i mangt og meget var selvforsynte, og dermed kunne velge å være isolerte, der de kom. Ti familier som flytteenhet sikret at de nye hadde hjelp fra naboer som de flyttet sammen med, men de var nødt til å integrere seg og tilpasse seg større nabolag og nye forhold siden ti familier ikke var en selvforsynt enhet. De ville ha den sosiale støtten som var nødvendig for å greie seg, men ville bli nødt til å glemme mange gamle tradisjoner og skikker i de nye omgivelsene. Planleggingen foregikk detaljert og grundig, og hvert enkelt individ ble klassifisert.
Overalt i de annekterte områdene var fordrivelse av lokale befolkninger en del av de tyske planene om å skape en ny orden. Slavearbeid og utryddelse inngikk også i planene. Øvre Schlesien er et godt eksempel. Det hadde store kullforekomster og ble regnet som sikret mot flyangrep, og kunne derfor bli av strategisk betydning for krigsøkonomien. Planene for dette området, som ble kalt for "det andre Ruhr" innebar både omstrukturering av befolkninga og utvidelse av konsentrasjonsleiren ved Auschwitz.
I september 1940 var Fritz Arlt blitt utnevnt til Himmlers representant i RKF i Øvre Schlesien. Arlt var sosiolog og ekspert på demografi. Arlt ble plassert i Katowice. Arlts rolle ble definert slik:
Vår oppgave er å germanisere de gjenerobrede østlige territoriene både med hensyn til landskap og befolkning i de kommende årene. For å gjennomføre det må vi evakuere polakker og jøder til Generalguvernementet. (.....) Vi har byer med en overveiende - opp til 80% - jødisk befolkning, som Sosnowiec og Bedzin, mens andre steder - spesielt i de nordlige delene av vårt territorium - er befolkninga enhetlig polsk. Arbeidet er gjort mer komplisert gjennom det faktum at når evakueringa blir gjennomført må vi ta hensyn til behovene til rustningsindustrien som er en så viktig del av vår regionale økonomi, altså polakker som arbeider i denne industrien skal ikke deporteres....
Planlegging av deportasjonene ble gjort i samarbeid med SD. Blant oppgavene var å bestemme hvem og når personer skulle deporteres. De som arbeidet i gruvene og i industrien i Schlesien var polakker, og det var planlagt at også i framtida skulle polakker gjøre dette arbeidet. Siden industrien og gruvedriften skulle utvides var det nødvendig med ei lokal polsk befolkning som var stor nok til å skaffe til veie det økende antallet gruvearbeidere og industriarbeidere. Derfor måtte det være ei betydelig polsk befolkning i Øvre Schlesien, selv om det var et sterkt ønske om å hente inn tysk-etniske bønder.
Den polske befolkninga i Øvre Schlesien hadde motsatt seg germanisering, og ble betraktet som politisk upålitelig, men karakterisert som en "hybrid tysk-polsk klasse". Arlt ønsket å få denne befolkninga inn i industrien snarest mulig, og få den germanisert, og gårdene dens overført til tysk-etniske bønder. På grunn av arbeidskraftmangel var RKF liberale i kravene som ble stilt for germanisering i Øvre Schlesien.
Det var mange småbruk i Øvre Schlesien, og dette ble sett på som lite effektivt, selv om mange av småbrukerne også arbeidet i industrien og i gruvene. Arlt ønsket et klarere skille mellom bønder og industriarbeidere og gruvearbeidere. Dobbeltarbeidet slet folk ut før tiden, de ble tidlig gamle og utslitte. Derfor ønsket Arlt at industriarbeiderne skulle ha mindre jord, og bøndene mer jord. For å oppnå dette ville Arlt fordrive hundretusenvis av mennesker og omforme hele landskapet med dammer, energiforsyning, motorveier og nye landsbyer, mens gamle ble fjernet.
Gerhard Ziegler ble regionalplanlegger for Øvre Schlesien. Han skulle samarbeide nært med Fritz Arlt og Konrad Meyer. De var enige om at Øvre Schlesien skulle omskapes.
I mai 1942 summerte Arlt opp sitt forslag om en løsning for Øvre Schlesien. Den innebar en demografisk ny orden, et klart skille mellom bønder og industriarbeidere, småbrukene skulle bli slått sammen til større bruk, skogplanting og en reduksjon av landsbygdproletariatet med 80%. Muskler skulle erstattes av maskiner, rasjonalisering og mekanisering skulle gjennomføres. Uønskede raser som ikke var av betydning for industrien skulle evakueres.
I industriområdet rundt Auschwitz hadde plantiltakene allerede blitt satt ut i livet. Der ville planleggerne skape et helt nytt og moderne industrisentrum. Her var det store kullforekomster og enkel tilgang på rikelige mengder vann og gode kommunikasjoner. Konstruksjon av I.G. Farbens fabrikk for produksjon av "Buna" eller syntetisk gummi ville når anlegget var ferdig gi arbeid til 15.000 arbeidere. Tilsammen ville 75.000-80.000 mennesker trenge hus. Fram til nå hadde bare 12.000 mennesker bodd i Auschwitz.
I november 1940 hadde Fritz Arlt bedt om at konsentrasjonsleiren i Auschwitz ble bygd større, og hadde sendt planer for dette til RKFs sentralstab i Berlin. Leirkommandanten i Auschwitz, Rudolf Höss hadde fått godkjennelse fra Himmler for utvidelsesplaner kort tid etterpå. Man var enige om at befolkninga måtte gjennom en utvelgelsesprosess som ville føre til at de som ble funnet å ikke være skikket til arbeid i krigsøkonomien ble deportert til Generalguvernementet, så langt østover som mulig. Alle jøder skulle også deporteres, og de husene som ble ledige skulle bli overtatt av de anleggsarbeiderne som skulle bygge fabrikkanleggene. Den nevnte utvelgelsesprosessen måtte bli gjentatt med jevne mellomrom.
Senest i midten av mars 1941 var det klart at planene om å evakuere jøder og polakker til Generalguvernementet ikke kunne gjennomføres. Det ble gitt beskjed om at ethvert tog og enhver kolonne med jøder eller polakker som kom til Generalguvernementet ville bli snudd rundt og sendt tilbake dit den kom fra. Derfor måtte man gjøre noe annet i Øvre Schlesien for å løse de problemene som fulgte med forflytningsprogrammene. Men det ble klart at de uønskede ikke kunne sendes ut av Øvre Schlesien. Det er mulig at beslutningen om å bygge konsentrasjonsleiren så stor at den rommet 130.000 fanger ble tatt på grunn av problemet med å relokalisere de uønskede.
Den 1. mars 1941 besøkte Himmler for første gang Auschwitz, og han ga med en gang ordre om at hovedleiren skulle utvides til å romme 30.000 fanger og om å begynne å bygge en leir nummer to som kunne romme 100.000 "krigsfanger" der landsbyen Brzezinka (Birkenau) lå, og om at 10.000 arbeidere ble gjort tilgjengelige for tvangsarbeid under byggearbeidet på I.G. Farbens fabrikk.
Lenker:
Neste kapittel av denne teksten
Den rasistiske staten
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilder for dette kapitlet er: