Britannia under romerne.

Forfall og sammenbrudd

Andre del

Skrevet av Tor Førde.

Kilder for dette kapitlet er:

• Peter Salway: "A History of Roman Britain".
• Sheppard Frere: "Britannia - A History of Roman Britain".
• Neil Faulkner: "The Decline & Fall of Roman Britain"
• Cæsar: "The Conquest of Gaul" [De bello Gallico]
• Guy de la Bédoyère: "The Golden Age of Roman Britain"
• Edward James: "Britain in the First Millenium"

Innholdsoversikt

1. Slutten på det romerske Britannia
   • Den endelige deling av Romerriket
   • Romerriket går mot sammenbrudd
   • Hva skjedde i det vestlige Romerriket som tappet det for kraft og evne til å holde kontakt med Britannia?
   • Hva foregikk i Britannia i året 410, da Britannia opphørte å være en del av Romerriket?
2. Oversikt over keiserne

Slutten på det romerske Britannia

Frere skriver at i 370 nøt Britannia på nytt godt av et fast styresett og effektive forsvarsverk, men førti år senere hadde Britannia opphørt å være en del av det romerske imperiet. Sivilisasjonen og velstanden hadde aldri stått høyere, skriver Frere, men den økende makten til de ytre barbarene utgjorde en trussel både overfor Britannia og hele det vestlige imperiet, og denne trusselen beseiret langsomt og gradvis Romerriket. [Det er mye som tyder på at påstanden til Frere om at velstanden og sivilisasjonen aldri hadde stått høyere i Britannia enn i 370 ikke stemmer.] Frere skriver at den vanskelige situasjonen til et rikt folk som var fullstendig avhengig av å bli forsvart av en makt som hadde sine viktigste interesser andre steder ikke er uten interesse i dag. [Faulkner ser situasjonen på en annen måte, i følge ham var ikke Britannias befolkning i det fjerde århundret et rikt folk som var avhengig av å bli forsvart av et annet folk, men Britannia var et okkupert og undertrykt område innenfor Romerriket, et område som var i ferd med å bli ødelagt av vanstyre og utbytting.]

De gjentatte tilbaketrekningene av styrker fra 383 til 407 betydde at forsvaret av romersk Britannia kom til å bli avhengig av lokale anstrengelser. Dette var noe de innfødte etter å ha vært avvæpnet og uten egen militær organisering gjennom nesten fire hundre år ikke var i stand til å ta på seg.

Både i 383 og i 407 tok tronranere store deler av den romerske hæren i Britannia med seg over Kanalen for å prøve å tiltvinge seg keisermakten. Disse styrkene vendte stort sett ikke tilbake, og det gjorde heller ikke britiske styrker som ble hentet til Italia for å forsvare denne sentrale delen av imperiet.

Magnus Maximus satte i verk opprøret i 383. Han var fra Spania, og hadde tjent flere steder i Romerriket. Hvilken stilling han hadde i Britannia er ukjent. Han hadde tjent sammen med Theodosius den eldre i den britiske ekspedisjonen som ble ledet av Theodosius. Han var en dyktig kommandant, og oppnådde støtte fra de troppene som han kommanderte for sine krav siden keiser Gratian var blitt upopulær i hæren. Gildas forteller at Maximus ble fulgt til Gallia av mange frivillige. Maximus styrte i vest til han ble nedkjempet av keiser Theodosius i 388. Maximus har fått ettermæle som en dyktig og hederlig mann. Salway skriver at det var troppene i Britannia som tilbød Maximus å bli keiser.

Maximus invaderte Gallia fra Britannia, og da begynte hæren til Gratian å desertere. Gratian ble drept av soldatene til Maximus. Maximus valgte Trier som sin hovedstad. Han lot seg døpe, og ble øverste leder for den kristne kirka. Han styrte i Gallia, Spania og Britannia. Theodosius anerkjente at Maximus erstattet Gratian som keiser i vest.

Frere skriver at Maximus trakk tilbake garnisonene i de vestlige Penninene, deler av Wales og trolig de restene av Legio xx som var i Chester. Og disse postene ble aldri inntatt igjen. Men det var styrker tilbake ved Hadrians mur. Tidligere har man trodd at Maximus trakk styrkene ved Hadrians mur tilbake siden det er funnet få mynter fra tidsrommet etter 383 ved muren, men man er nå klar over at dette må skyldes en alminnelig utbredt knapphet på mynt, for over hele Britannia er det får myntfunn fra denne perioden. Videre er det funnet like mange potteskår ved muren fra perioden etter 383 som fra andre perioder.

Gjorde Maximus noe for å erstatte de troppene som han tok med seg, og dersom det var tilfelle, hva gjorde han? Maximus kom tilbake til Britannia, trolig i 384. Formålet må ha vært å føre krig mot piktene og skottene, som han beseiret. Den trusselen som de utgjorde må ha vært alvorlig siden Maximus var opptatt av kampen med Valentinian II, som holdt til i Italia, om makten på kontinentet. Maximus deltok i strid i områdene nord for muren, og middelalderdynastiet i Galloway regnet Maximus som sin grunnlegger.

I det nordlige Wales var situasjonen alvorlig, for med evakueringen av Chester og andre fort i området var grensen åpen, og det benyttet irene seg av. Det er trolig at Maximus hadde overlatt forsvaret til lokale høvdinger skriver Frere, men at de trolig ikke hadde den militære styrken som var nødvendig. For i slutten av århundret hadde grupper fra Irland trengt inn fra vest. I Wroxeter kan irske angripere ha greid å plyndre byen; i det minste er det tegn på at byen ble plyndret.

Salway skriver at det ikke er noe som tyder på at styret til Maximus så langt var fordervelig for sikkerheten til Britannia. Salway skriver at det er blitt hevdet at det store behovet som Maximus hadde for tropper på kontinentet førte til at han tynnet ut garnisonene i Britannia så mye at de aldri senere kom seg, men at bevisene for dette er svært tynne. Gildas skrev i det sjette århundret at det var tre kriger mot piktene før midten av det femte århundret, og at den første av disse begynte etter at Maximus hadde invadert Gallia, og at den varte i mange år. Salway skriver at det ikke ser ut til at den bekymret Maximus mye. Maximus var mest opptatt av hva Theodosius ville foreta seg. Men det var ikke før Maximus bestemte seg for å dra over Alpene for å legge Milano under seg at faren for borgerkrig ble akutt. Milano var hovedstaden til Valentinian II (keiser fra 375 til 392). Han flyktet da Maximus nærmet seg. Valentinian var en konkurrent om keiserverdigheten i vest. Salway skriver at dette ville ikke Maximus ha gjort dersom det raste krig i Britannia, men han kunne gjøre det dersom han hadde ryggen fri. Dette trekket til Maximian førte til at Theodosius gikk til aksjon. Salway skriver at det virker som om krigen ikke ble avgjort av overlegne styrker, men av overlegen dyktighet fra Theodosius' side. Etter grundig planlegging rykket Theodosius vestover i 388 med bemerkelsesverdig fart. Hæren til Maximus ble to ganger slått, og Maximus ble til slutt drept, i 388.

Salway skriver at vi vet så lite om disposisjonen av tropper i det sene fjerde århundret i Britannia at vi ikke kan avgjøre om evakuering av bestemte fort førte til reduksjon av troppestyrkene i Britannia, eller bare var en forflytning av tropper innen Britannia. Teorier om at befestningen av muren ble oppgitt siden barbarene i nord var blitt vennlige er forkastet. Og en oppfatning om at en høvding fra nord med navnet Cunedda ble forflyttet til Wales sammen med folket sitt av Magnus Maximus virker ikke troverdig i dag. Men det ser ut som om noen av fortene i Penninene og Wales ble oppgitt, skriver Salway. Forsvaret av Wales var svekket, og dette kan forklare at irske tokt til avsidesliggende kyststrekninger i slutten av århundret utviklet seg til bosetninger. Maximus hadde rekruttert store troppestyrker blant barbarene, og var derfor ikke helt avhengig bare av å dra på de hærstyrkene som var fantes i de romerske avdelingene.

Frere skriver at Valentinian II styrte de vestlige provinsene etter at Maximus var død. Valentinian II var bare en gutt da Maximus døde. Den romerske administrasjonen fortsatte å fungere i Britannia, men det er tegn på at pikter og skotter fortsatte å plyndre. Først i 396-398 rettet sentralmyndighetene sin oppmerksomhet mot situasjonen i Britannia. På den tida ga Stilicho, den germanske generalen som styrte på vegne av den unge keiseren Honorius, ordre om at det skulle sendes en ekspedisjon til Britannia. Frere skriver at i 399 var det opprettet en trygg situasjon i Britannia.

Salway skriver at det ikke ser ut til at Theodosius overtok Britannia med en gang, dersom det er noen sannhet i Gildas beretning om slutten på den første av piktenes kriger. Han skriver at det ble sendt meldinger fra Britannia med løfte om overgivelse, og at da dette hadde blitt akseptert ble en legio sendt over sjøen og drev ut fienden. Det tyder på at angrep fra piktene var blitt alvorligere etter utbruddet av borgerkrig eller i forvirringen etter at Maximus ble drept. Og at en ekspedisjon fra kontinentet som liknet på den som ble ledet av Lupicinus og den som ble ledet av Theodosius inngikk i den britiske overgivelsen.

Salway skriver at store militære forandringer var i ferd med å skje i imperiet. Det ble rekruttert militære styrker blant barbarene i langt større grad under regimet til Theodosius den store enn det hadde vært vanlig tidligere. I slaget ved Adrianopel i 378 hadde den romerske hæren lidd svært store tap. I vest måtte Theodosius utkjempe to borgerkriger som brakte tap av romerske soldater. De barbarene som ble ført inn i hæren nå ble ikke rekruttert som regulære soldater som gikk inn i de romerske styrkene som vanlige soldater. Felles for de nye allierte barbarene var at de var uavhengige barbarer som fulgte sine egne lover og skikker. De største gruppene var hele kongeriker på flyttefot, skriver Salway; de var frie allierte.

Det var en utvikling mot at forsøk på å holde grensen med store styrker ble erstattet av satsing på å bygge forsvar i dybden. Denne trenden har vi truffet på før. Mange grensefestninger ble oppgitt, mens byene ble bedre befestet og ble holdt av militære styrker og mange kornlagre ble befestet. Kanskje var det også i den romerske hæren i Britannia egne styrker av barbarer under sine egen ledere?

Kirkas makt fortsatte å vokse. Kampanjen mot andre religioner ble intensivert, trolig var dette influert av Ambrosius. I 391 ga Theodosius ordre om at ofring var forbudt og at templene skulle stenges. Året etter kom en langt mer ekstrem lov som sa at den eldgamle skikken med å tilbe husholdets guder var forbudt. Det var ikke tillatt å gjøre ære på dem i egen heim på tradisjonell måte med lys og pynt og røkelse.

Etter at Maximus i 388 var nedkjempet gjeninnsatte Theodosius Valentinian II som keiser i vest. Han var enda en ung mann. General Flavius Arbogastes hadde fått et ansvar for ham. Da Valentinian ble funnet hengt ble det en vanskelig situasjon for både Arbogastes og Theodosius. Det var mistanke om mord. Arbogastes kjente seg tvunget til å gjøre opprør, og han utnevnte Flavius Eugenius til keiser. Arbogastes og Eugenius ville være keisere i vest og anerkjente Theodosius som keiser i øst. Den vestlige delen av imperiet, inkludert Britannia, var på nytt løsrevet fra styret til Theodosius. Tre menn styrte den vestlige delen av imperiet: Arbogastes, Eugenius og Virius Nicomachus Flavianus, som var prefekt i Italia. Hvilken virkning styret deres hadde i Britannia er ukjent, men de ønsket å gjenoppvekke de gamle religionene.

I 394 invaderte Theodosius Italia for andre gang for å slå ned en rivaliserende keiser. I hæren til Theodosius var en stor mengde gotere. I slaget ved Frigidus vant Theodosius, og Eugenius ble henrettet mens Arbogast og Flavianus begikk selvmord. Theodosius hadde gjenforent imperiet. Året etter døde Theodosius. Men den romerske hæren var fortsatt i stand til å vinne seire, men det var en hær som i betydelig grad bestod av barbarer under egne høvdinger og ledere, og bare ganske løst var under keiserens kontroll.

Den endelige deling av Romerriket

Etter at keiser Theodosius døde i 395 ble Romerriket delt mellom sønnene hans, Arcadius og Honorius. Denne delingen av Romerriket regnes som den definitive delingen av imperiet; etter dette ble Romerriket aldri mer samlet. Salway skriver at det likevel er en forenkling å se denne delingen som absolutt. Men denne måten å se tingene på gjør det lettere å følge undergangen til den vestlig delen av Romerriket som kom under Honorius. Honorius var keiser fra 395 til 423. I denne perioden fulgte krise etter krise for de sentrale myndighetene i den vestlige delen av imperiet. Dette var et av de store vendepunkt i den vestlige verdens historie. Og, skriver Salway, intet sted var dette mer dramatisk enn i Britannia. Da Theodosius døde ble fortsatt Romerrikets grenser holdt, og innenfor dem var det romerske samfunnet og den romerske levemåten fortsatt intakt. Da Honorius døde hadde den vestlige delen av imperiet blitt revet i biter, som aldri mer ble satt sammen igjen. Salway skriver at i 395 var Britannia en stabil og velstående del av prefekturet Gallia. Administrasjonen og hæren var fast underlagt den etablerte kommandokjeden under imperiets styremakter i Italia. Kulturen var en blanding av det lokale og det kosmopolitiske. Da Honorius døde hadde Britannia opphørt å være en del av imperiet. Hvordan foregikk det, og hva betydde det for Britannia? Det finnes ulike svar på dette spørsmålet, og svært ulike oppfatninger av Britannias situasjon.

Romerriket går mot sammenbrudd

Da Honorius og Arcadius kom til makten markerte det en grunnleggende endring i keiserens rolle. Virkningene var ulike i øst og vest. Salway skriver at i det store og hele var romerske keisere etter Theodosius den Store statsoverhoder, men de hadde ikke lenger effektiv makt. Makten kom til å bli utøvet av deres ledende ministre. I øst kom enkelte keisere som reverserte dette; det skjedde ikke i vest. En avgjørende forskjell var at i øst var disse ledende ministrene vanligvis sivile, mens de i vest var hærførere.

Da Theodosius døde stod det meste av felthæren i vest. Den var samlet under kommandoen til den bemerkelsesverdige Flavius Stilicho, som var en vandal. Han kom til å dominere historien i den første delen av regjeringstida til Honorius, og han hadde stor innvirkning på framtida til den vestlige verden. Stilicho hadde lenge hatt et nært forhold til Theodosius, og han var gift med ei niese av Theodosius med navn Serena. Serena var også blitt adoptert som datter av Theodosius. Etter Theodosius' død var Stilicho den virkelige regenten i vest. Theodosius hadde bedt Stilicho om å ta seg av de to sønnene da Theodosius døde. Stilichos styre var effektivt og akseptert i et tiår i vest, men det ble ikke effektivt i øst. Honorius giftet seg med Stilichos datter Maria. Myndighetene i vest var opptatte av å få kontroll over den østlige delen av imperiet, som ble betraktet som den rikeste delen av imperiet. Men de greide ikke å hente inntekter, skatter og forsyninger og mannskap fra øst. Sentralt i dette står striden om områdene langs Donau, og Romerrikets forbindelse med goternes konge Alaric.

Allierte blant barbarene var blitt stadig mer viktige for romerne, og også soldater rekruttert blant barbarene. Det var nå vanlig at det i romerske hærer var avdelinger av barbarer som stod under kommando av sine egne høvdinger, frie foederati. Det hendte at romerne leide inn store hærer fra barbarene for en begrenset periode. Romerriket manglet rekrutter, og den romerske adelen ville ikke betale skatter eller la hæren rekruttere soldater i de områdene som ble kontrollert av adelen, og ønsket ikke å bidra til opprettholdelse av imperiet på noen måte. Den romerske adelen ville bare nyte godt av imperiets skatter og rikdommer, men ville ikke selv betale skatt. Salway skriver at det er nå, ved overgangen fra det fjerde til det femte århundret, og ikke tidligere, at det er nødvendig å ta hensyn til at det er betydelige allierte grupper av barbarer i den romerske hæren når det romerske Britannia skal bli forstått. Men vi vet svært lite presist om dette.

Dette store innslaget av barbarer hadde ikke bare militær betydning, men også sosial og politisk betydning. Det er klart at barbarene oppfattet seg som helt forskjellige fra de vanlige romerske soldatene og de romerske avdelingene i hæren. De oppfattet seg som å tilhøre en annen befolkning enn den innfødte befolkninga i Romerriket. I 408 ville for eksempel Stilicho bruker barbaravdelinger i hæren for å slå ned mytteri i romerske avdelinger i hæren. Samme år advarte Stilicho byer i Italia der familier til barbarene levde om ikke å slippe disse soldatene innenfor bymurene. Og da Stilicho mistet makten i 408 ble dette fulgte av at romerske soldater slaktet ned de familiene til germanske soldater som ikke hadde greid å rømme til sikkerhet hos Alaric, som da var alliert med romerne.

På denne tida utøvet det romerske Senatet på nytt makt, selv om det hadde mindre forståelse for situasjonen. I 408 møtte både Stilicho og keiser Honorius i Senatet for å få det til å stemme for diplomati framfor krig i forholdet til Alaric. Senatet begynte på nytt, etter i århundrer å ha vært uten nevneverdig innflytelse på utenrikspolitikken, å influere den. Men Senatet forstod ikke de endrede realiteter, og trodde fortsatt at de romerske legionene kunne reise ut og erobre verden.

Den eneste samtidige kilden for Stilichos politikk overfor Britannia er hoffpoeten Claudian. Det han forteller tyder på at i 398 hadde romerne skaffet seg et sjøherredømme rundt Britannia, og nedkjempet sjørøvere, både saksere og irske skotter. Det er mulig at det også ble sendt hæravdelinger til Britannia, men vi vet ikke om Stilicho selv deltok. Ved begynnelsen av år 400 skriver Claudian, etter en innledning der han beskriver Britannia som fanget av Caledonske villmenn, at Britannia uttrykte:

Da jeg også var i ferd med å bukke under for angrep fra nabofolk - for skottene hadde satte opp hele Irland mot meg, og havet skummet av fiendtlige årer - du, Stilicho, befestet meg. Dette førte til at jeg ikke lenger fryktet skottenes våpen, eller skalv for piktene, heller ikke ser jeg saksere som nærmer seg mine strender for hver skiftende vind.

Men så skrev ikke Claudian mer om store seire, selv om det ser ut som om Claudian det foregående året hadde ventet meldinger om slike; han ventet å høre om "sakserne beseiret, havet roet ned, piktene slått ned, og Britannia sikret". Midt i 402 forteller Claudian om at tropper er trukket tilbake fra Britannia. Salway understreker at sitatet fra 400 ikke forteller om seier i kamp, men om defensive tiltak. Kanskje Stilicho måtte trekke tropper ut av Britannia og ut av en del av de britiske fortene? Det kan passe inn i det vi vet om den alminnelige situasjonen at tropper ble trukket tilbake allerede i 398. Gildas skrev at akkurat før romerne dro etter å ha beseiret piktene hjalp de til med å bygge steinmuren og utkikkstårn på sørkysten. Da romerne dro okkuperte piktene og skottene britisk territorium opp til muren.

Salway skriver at dersom man setter sammen beretningene til Claudian og Gildas kan man kanskje si at begivenhetsgangen var som følger: Styrkene som ble sendt i 389 eller 390 ble værende i Britannia. I 398 ble de trukket tilbake. Barbarene utnyttet anledningen til å angripe, uten å oppnå mye. Romerne tok hensyn til faren for angrep, og forsvaret av Britannia ble styrket. Siden barbarene ble stoppet av muren kan vi gå ut fra at den var holdt. Hvordan muren ble holdt vet vi ikke, heller ikke om sivile deltok i vaktholdet. Her kan det være av betydning å legge merke til at i 395 hadde Stilichos regjering prøvd å dra kommunale midler ut fra civitates for å betale lokalt forsvar. Og i 406 oppfordret Honorius provinciales i vest om å gripe til våpen for å forsvare seg selv, og han tilbød frihet til slaver som meldte seg frivillige til å delta i forsvaret.

Frere skriver at selv om Stilicho kunne sende hærstyrker store nok til å nedkjempe røverbander hadde han ikke tilstrekkelig store styrker til å bemanne grensefestningene permanent med så store styrker at de hindret angrep inn over grensene. Det var stadig behov for flere tropper i kampene på kontinentet, og i 401 dro Stilicho tropper ut av Britannia for å delta i krigen mot visigoternes konge Alaric. Blant dem kan ha vært tropper fra Caernarvon. Funn av mynter tyder på at dette fortet var i bruk til slutten av det fjerde århundret. Frere skriver at det synes å være klart at denne tilbaketrekningen har gjort grenseforsvaret virkningsløst, men det er mulig at dette ble forsøkt kompensert ved opprettelse av en liten mobil felthær under comes Britanniarum.

Salway skriver at i 399 ble det trukket tilbake så mange tropper som mulig. Dette var tenkt som en midlertidig løsning, og samtidig ble kystforsvaret omorganisert. Dette skjedde da etter kampanjen i 398. Men tilbaketrekningen trenger ikke å ha vært så drastisk som man ofte har trodd, skriver Salway.

Den større situasjonen var at i 397 hadde myndighetene i øst forbudt Stilicho å forfølge Alaric, for dersom Stilicho beseiret Alaric ville Stilicho bli for mektig i forhold til den østlige delen av imperiet. Myndighetene i øst gjorde Alaric til en militær leder for Illyria, som er på Balkan. Dette satte Alaric i stand til å bruke de romerske bedriftene på Balkan som produserte militært utstyr til å utstyre Alarics egne gotere. Dette var en utfordring til Stilicho, og ga ham grunn til å samle hæren.

Mot slutten av sommeren 401 ble den trusselen visigoternes utgjorde enda mer akutt. Alaric overvintret i Nord-Italia. Stilicho rekrutterte ved Donau, og fikk satt Romas bymurer i stand. Claudian nevner blant Stilichos tropper en legio som har beskyttet britene og kjempet mot skottene og piktene. I 402 tapte Alaric slag i Nord-Italia, og gikk med på å trekke seg ut derfra. Keiser Honorius og hoffet hadde på varig basis flyttet fra Milano til Ravenna. Dermed var kontakten mellom keiseren og de vestligste delene av imperiet blitt dårligere. I 404 kom en hær med gotere inn i Italia ledet av Radagaisus. I 405 slo Stilicho denne hæren i flere slag og tvang den til å forlate Italia. En stor del av hæren ble rekruttert inn i den romerske hæren. Den siste dagen i året 406 gikk store horder av sueber, vandaler og alanere over Rhinen og slo grensevaktene og fortsatte inn i Gallia. Samtidig kom et mytteri i hæren i Britannia.

Når det gjelder situasjonen for hæren i Britannia, skriver Salway, så er det ukjent hvor store hærstyrker som var blitt trukket ut av Britannia, og det er også ukjent hva som eventuelt ble gjort for å erstatte dem. Troppene kunne ha blitt erstattet av barbarer som mottok land som betaling for å beskytte grensen. Det kunne også forklare at det er funnet mindre mynt i Britannia som stammer fra perioden etter 402 enn tidligere, siden grensetroppene til dels kan ha vært barbarstammer som ble betalt med land og ikke med penger. Det var ikke blitt produsert mynt i Britannia etter Magnus Maximus' tid. Mynt var etter den tid blitt sendt fra kontinentet til Britannia for å betale troppene. Grunnen til at det er funnet mindre mynt fra tida etter 402 kan også skyldes at det var færre tropper i Britannia. Men grunnen kan også være at imperiet hadde hatt vanskeligheter med produksjonen eller forsendelsen av mynt. Og da forklarer dette den uroen som oppstod blant troppene i Britannia, de fikk ikke lønn. Og troppene i Britannia gjorde opprør tre ganger i 406-407. Dermed mistet Stilicho og Honorius kontroll over Britannia.

Frere skrev at noen få år senere, i 407, ble enda flere tropper trukket ut fra Britannia. Denne gangen var det i enda et forsøk av den romerske hæren i Britannia på å erobre keisertronen. Hæren i Britannia hadde fått en oppgave som den etter hvert var blitt for liten til å utføre. Det ser ut til at den var blitt for liten til å forsvare grensene, og irske sjørøvere herjet langs kystene. Dette gjorde hæren utilfreds.

Den første som nå prøvde å erobre tronen var Marcus. Det skjedde omkring 406. Nærmere omstendigheter er ikke kjent. Han var soldat, og han ble snart drept. I slutten av desember 406 gikk vandaler, alaner og suever over isen på Rhinen, og de romerske grensestyrkene greide ikke å stå mot dem. Stilicho var fullt opptatt i Italia og på Balkan, og hadde ikke mulighet til å møte denne invasjonen. Dersom de vestligste delene av Romerriker skulle reddes måtte det som var tilbake av hæren i Britannia sendes over til kontinentet.

Etter at Marcus var drept ville Gratian være keiser. Han var innfødt brite, og medlem av aristokratiet. Han ble utropt til keiser tidlig i 407, og regjerte i fire måneder. Salway skriver at han synes å ha vært en sivilist. Det var nå tydelig at situasjonen i Gallia var svært alvorlig, og hæren i Britannia ville krysse Kanalen, men Gratian var ikke interessert i dette, og Gratian ble drept.

I 407 utropte hæren i Britannia Konstantin til keiser, han ble Konstantin den tredje. Han var en dyktig soldat. Han tok hæren med seg til Gallia med en gang han var utropt til keiser. Han var dyktig nok til å få kontroll over situasjonen i Gallia, og året etter, i 408, fikk han også kontroll over Spania. Det synes å være klart at Konstantin mente at det måtte være en keiser i Gallia for å forsvare den vestlige delen av imperiet; og at hæren delte dette synet, altså at den romerske hæren i Britannia ikke oppfattet seg som en britisk hær, men som en del av Romerrikets hær. Marcus og Gratian kan derimot ha ment at for hæren i Britannia var hovedoppgaven å forsvare de britiske grensene, skriver Frere. I 409 anerkjente Honorius synspunktene til Konstantin, og anerkjente ham som medkeiser. Konstantin prøvde å intervenere i Italia. Han mistet da kontrollen over Spania siden det brøt ut opprør der, og i Gallia satte germanerne seg i bevegelse, og Konstantin måtte overgi seg til styrkene til Honorius.

Konstantin ble henrettet i 411. I Britannia var det knapt soldater tilbake, og Gallia var i opprør. Honorius fikk for en kort stund i 413 nominell kontroll over Gallia, man visigoterne og burgunderne hadde den virkelige kontrollen. Ikke før i 417-418 var romerske styrker aktive i nord, og i mens ramlet den romerske administrasjonen i Britannia sammen. Og den kom aldri mer til å fungere.

Salway skriver at de store ambisjonene til Konstantin og til hæren i Britannia tyder på at hæren i Britannia fortsatt må ha vært av en betydelig størrelse. Ambisjonen var å krysse Kanalen for å overta kontroll over store deler av det vestlige imperiet, og skulle dette være en realistisk ambisjon måtte nødvendigvis hæren i Britannia ha en betydelig størrelse. Og man kan kanskje si at begivenhetene viste at dette kunne ha vært en realistisk ambisjon. Etter harde kamper hadde Konstantin i 407 greid å skaffe seg kontroll over Gallia, og han greide å bli anerkjent av Honorius som medkeiser i vest.

Frere skriver at atskillelsen fra Roma i 410 ikke kom som en tilbaketrekning av legionene, for de hadde allerede for lenge siden reist til Italia eller Gallia, men atskillelsen kom som følge av at de sentrale myndighetene i en periode ikke fungerte effektivt. Frere siterer Zosimus som skrev:

Barbarene fra den andre siden av Rhinen angrep overalt med all sin kraft, og brakte innbyggerne i Britannia og noen av nasjonene i Gallia til det punktet der de gjorde opprør mot romersk styre og levde på egen hand, ikke lenger lydige mot romerske lover. Britene grep til våpen og trosset farene for å være uavhengige, og befridde byene sine fra de barbarene som truet dem; og hele Armorica og de andre provinsene i Gallia kopierte det britiske eksemplet og frigjorde seg selv på samme måte, og fordrev de romerske guvernørene og opprettet sine egne administrasjoner så godt som de kunne.

Dette skjedde i 408-409. Det finnes en beretning om et alvorlig angrep på Britannia i 408, og utdrivelsen av de romerske embetsmennene kan tidfestes til 409, skriver Frere. "The Gallic Chronicles" fra 452" skriver at Britannia ble herjet av sakserne i denne tida.

Zosimus skrev noen avsnitt etter sitatet som er gjengitt ovenfor [dette står i bok 6 av Zosimus' historie.] at Honorius skrev til byene i Britannia og ba dem om å ta vare på sin egen sikkerhet. Dette må bety at romerne ikke lenger hadde noen militær overkommando i Britannia, bemerker Frere, og heller ingen sivil administrasjon, for da ville brevet fra Honorius gått til en av disse. Dette svaret fra Honorius kan best bli forstått, skriver Frere, som et svar på en anmodning fra Britannia til keiserne om hjelp. Procopius oppsummerte situasjonen slik: "Konstantin ble beseiret i kamp. Men til tross for dette var romerne aldri i stand til å vinne Britannia tilbake. Britannia ble fra den tiden av og videre framover styrt av tyranner."

Hva skjedde i det vestlige Romerriket som tappet det for kraft og evne til å holde kontakt med Britannia?

Konstantin nøytraliserte de styrkene i Gallia som var lojale overfor Stilicho og Honorius. Aksjonen til Konstantin førte til at Stilicho ikke kunne gjennomføre planen om sammen med Alaric å gå mot øst. Og det var for sent til å hindre Alaric i å rykke inn i Italia for å slutte seg til de romerske styrkene. Alaric mente at han hadde rett til å motta betaling for dette, siden det inngikk i en avtale med Stilicho. En svært komplisert og vanskelig situasjon oppstod, og den ble ødeleggende for det vestlige imperiet.

Vi er i året 409, året før Britannia for godt forsvinner fra det vestlige imperiet. Den alliansen som hadde eksistert mellom Stilicho og Honorius og Senatet tålte ikke påkjenningen av den rekken av begivenhetene som ble innledet med opprøret til hæren i Britannia. Det oppstod en kortvarig allianse mellom Alaric og Senatet mot Honorius. Samme år døde keiser Arcadius i øst. Stilicho og Honorius planla da å ta kontroll over den østlige delen av imperiet for å gjenopprette det gamle Romerriket. Men Stilicho oppdaget at Honorius skiftet side og sluttet seg til en fraksjon ved hoffet som ville ha fred med regimet i øst. Stilicho ble utmanøvrert av motstandere ved hoffet. De fikk Stilicho arrestert og drept.

Det følgende året var det mest traumatiske av alle, for bruddet mellom Alaric og Senatet førte til at Alarics gotere plyndret Roma. Dette var noe Senatet i noen grad påførte Roma, skriver Salway, for det skyldtes Senatets uforstand, griskhet og manglende kompetanse. Det skyldtes også at Senatet trodde at Roma var uinntakelig. Det skyldtes at Senatet ikke ville betale det som Alaric hadde til gode i følge avtaler som Senatet var part i. Salway skriver at Alaric har fått rykte for å ha vært et monster på grunn av plyndringen av Roma, men både romerne og andre hadde behandlet Alaric og hans folk verre enn han behandlet dem. Det var typisk romersk, skriver Salway, for romerne var amoralske folk som bare prøvde å utnytte andre, i hvert fall dersom de stod utenfor imperiets elite, og romerne respekterte ingen forpliktelser de hadde påtatt seg overfor utenforstående.

Alaric døde det samme året. Og nå stod bror til Alaric, Athaulf, fram. I 409 hadde han kommet til Italia med enda en gotisk hær for å slutte seg til Alaric. Honorius var i en vanskelig situasjon. Han hadde prøvd å nøytralisere keiser Konstantin ved å anerkjenne ham. Byene i Nord-Italia hadde fått ordre om å bygge opp sitt eget forsvar. I Ravenna var det kaos etter at Stilicho ble drept. Men etter at en serie etterfølgere gjennom statskupp hadde prøvd seg stod det fram en general, Flavius Constantius, som overtok den rollen Stilicho hadde hatt. Forholdene ble mer stabile i Ravenna, og forholdet til keiseren i øst ble også bedre. Så var det forholdet til keiser Konstantin i vest.

Trier hadde i mer enn et århundret fungert som hovedstad for Britannia og Gallia. Men i 406 hadde administrasjonen av den vestligste delen av Imperiet blitt flyttet til Arles, som lå lenger mot sør og fjernere fra Britannia, trolig for å unngå barbarens invasjon i 406. Konstantin tok kontroll over denne administrasjonen, men den ble værende i Arles. Salway skriver at dette førte til at tyngdepunktet for prefekturet Gallia ble mer orientert mot Middelhavsområdet enn tidligere.

Konstantins vestlige imperium gikk inn i en oppløsningstilstand. Gerontius og Constans hadde tatt Spania på vegne av Konstantin. De hadde overlatt forsvaret av Pyreneene til en germansk høvding og hans folk, men disse motsatte seg ikke at andre germanske grupper gikk inn i Gallia i 409 og fortsatte inn i Spania. Constans ga ordre om at Gerontius skulle avsettes, men Gerontius svarte på dette med å utnevne en ny keiser, en Maximus. Keiser Konstantin mistet kontrollen over Spania og over den hæren som ble kommandert av Gerontius. Gerontius og Maximus invaderte kort tid etterpå Gallia. Samme år prøvde Konstantin å rykke inn i Italia for å utnytte det kaoset som rådde der. Konstantin lyktes ikke. Og Konstantins eget imperium gikk i oppløsning. Gerontius og Maximus dro i felten mot Constans og beseiret Constans og drepte ham. Konstantin dro seg tilbake fra Italia og ble beleiret i Arles. Det imperiet som hæren fra Britannia hadde opprettet var nå inne i en borgerkrig. Samtidig gikk burgunderne inn i Gallia og slo seg ned der. Det så ut til at de ville opprette sitt eget kongedømme. Keiser Konstantin var hjelpeløs og innesperret i Arles, som var administrasjons hovedstad. Det var fra Arles at troppene i vest ble betalt og til Arles at imperiets skatteinntekter fra vest gikk, og når Arles var blokkert fikk troppene ikke lønn, og den romerske administrasjonen i Britannia hadde mistet kontakten med sin overordnede myndighet.

Allerede i 411 fikk regjeringa til Honorius initiativet overfor sine motstandere. Den sendte hærstyrker under ledelse av generalene Flavius Constantius og Ulphilias mot Arles der Konstantin III var beleiret av Gerontius. Gerontius flyktet da hæren til Honorius nærmet seg, og kort etter tok Gerontius livet sitt. Konstantin overga seg og ble henrettet.

Et nytt opprør, og en ny keiser, ble erklært ved Rhinen, da Jovinus ble utropt til keiser. Han ble støttet av burgundere, alaner og andre som hadde slått seg ned innenfor grensene. Hovedstyrken til visigoterne var nå i Gallia, og dens leder Athaulf var i kontakt med både den nye keiseren og den gamle. Athaulf inngikk fred med Honorius mot at han ga Jovinus til Honorius. Jovinus ble henrettet, og det vestlige imperiet som Konstantin III hadde opprettet var nedkjempet. Etter at Jovinus var henrettet ble de som hadde støttet ham nådeløst forfulgt og utrensket. Salway skrev at denne harde forfølgelsen gjorde det klart for britene at dersom Honorius fikk overta Britannia kunne det ventes et oppgjør med de som hadde støttet Konstantin som ville ramme britene hardt, og derfor prøvde de ikke å nærme seg Honorius.

Hvorfor prøvde ikke generalene til Honorius å erobre Britannia? Honorius hadde nå teoretisk kontroll over Gallia og Spania. Men i Gallia stod visigoterne, og Honorius kontrollerte ikke dem. Visigoternes leder Athaulf giftet seg med halvsøster til Honorius, Galla Placidia. Alaric hadde tatt henne til fange da Roma ble plyndret i 410. Da Athaulf døde reiste Galla Placida tilbake til hoffet til Honorius. Visigoternes hær som hadde slått ned opprøret til Jovinus dro sørover fra Rhinland, og i 418 fikk de slå seg ned i Aquitania der de dannet sitt eget kongedømme, som strakte seg fra Loire til Garonne, mot å love å gi militær støtte til Honorius.

I 418 hadde germanere overtatt store deler av Gallia; visigoterne var som nevnt i Aquitania, store deler av Rhinland var tatt av burgunderne, og sveverne og frankerne hadde tatt store deler av det nordøstlige Gallia, og i de delene av Gallia som romerne enda hadde kontroll over var den romerske kontrollen bare sporadisk. I Armorica var det stadig bondeopprør, og ved Loire var romerne ute av stand til å utøve kontroll. Romerne intervenerte med straffeekspedisjoner.

Salway skriver at der barbarene slo seg ned i Gallia overtok de den romerske administrasjonsstrukturen. Samfunnet fortsatte å fungere. Og i det sørlige Gallia der romerne fortsatt hadde kontroll fortsatte den romerske strukturen også å fungere. Men situasjonen hadde forandret seg svært mye på ikke stort mer enn de ti årene siden 406. Det romerske styret synes ikke å ha omfattet det nordlige Gallia. Sentrum for det romerske styret i Gallia lå i Arles. Samme år som visigoterne slo seg ned i Aquitania mottok pretorianerprefekten i Arles det galliske provinsrådet i Arles, men det kom ingen representant fra noen av de nordre civitates.

Militært fortsatte den romerske posisjonen å bli svekket på grunn av indre splid. Selv om det vestlige imperiet var i ferd med å gå i oppløsning fortsatte de interne maktkampene. Flavius Constantius fulgte etter Honorius som keiser, men bare kortvarig. Han hadde giftet seg med Galla Placidia. Deretter ble sønnen til Flavius Constantius og Galla Placidia keiser, som keiser Valentinian III. Hans regjeringstid var full av katastrofer, men den varte fra 425 til 455. I denne tida tok vandalene Afrika; det skjedde i 428. Og hunerne under Attila rykket inn. Den siste delen av regjeringstida var preget av strid mellom Galla Placidia, som var regent, og Flavius Aetius, som var den fremste hærføreren. Flavius Aetius organiserte og ledet den hæren som slo Attilas hunere på de Catalauniske sletter i 451. Denne hæren bestod av romerske tropper og visigoter og andre germanere.

Det er ingenting som tyder på at romerne stod så sterkt i det nordlige Gallia at de hadde kunnet sende en ekspedisjon over til Britannia som ville vært i stand til å erobre Britannia. Den siste store militære suksessen for romerne var seieren over Attila, men de var ikke alene om den seieren siden store germanske hærstyrker deltok på romersk side. Tre år etter seieren begikk Valentinian den store dumhet å drepe Flavius Aetius. Deretter smuldret hæren bort, og det ble ikke foretatt ny rekruttering til den. Barbarene overtok utøvelsen av militær makt. I 476 avsatte Odoacer den siste keiseren som bodde i Italia - Romulus Augustulus - og keiseren i øst anerkjente ham som konge av Italia. Et delegasjon som Odoacer tok initiativ til at Senatet sendte til Konstantinopel hevdet der at det ikke var behov for en keiser i vest. I 475 hadde en rivaliserende keiser blitt drevet ut av Italia, og han kontrollerte Dalmatia. Men han ble drept i 480, og deretter var det ingen keiser i vest.

Hva foregikk i Britannia i året 410, da Britannia opphørte å være en del av Romerriket?

Hva foregikk egentlig i Britannia?, spør Frere. Hvorfor ba britene Honorius om hjelp i 410 dersom de året før hadde gjort opprør? E.A. Thompson har på en overbevisende måte argumentert for at det som hadde foregått var et egalitært, bacaudisk opprør som var fiendtlig innstilt mot de besittende klassene, og det var de sistnevnte som ba om hjelp fra Honorius. Frere skriver at det er flere merkelige trekk ved denne forklaringen. Denne typen opprør mot de besittende klasser var ukjent i Britannia.

Frere skriver at en alternativ forklaring kan være at det kom et voldsomt saksisk angrep i 408, og neste år ble embetsmennene til Konstantin, etter å ha vist seg ute av stand til å organisere effektiv motstand, drevet bort, og de britiske lederne mobiliserte selv styrker som nedkjempet invasjonen. I 410 rapporterte de om dette til den legitime keiseren, som i mellomtida hadde brutt med Konstantin, og spurte om hjelp. Frere mener at dette er en mer rimelig forklaring på det som foregikk. Bondeopprør mot de besittende klassene var ukjent i Britannia. Thompson har pekt på at det overraskende trekket er det initiativet som britene viste, og som er uten sidestykke i imperiets sene tid.

Salway skriver at trolig i 408, mens germanerne fortsatt herjet i Gallia og Konstantin var opptatt av kampanjen i Spania, angrep barbarene Britannia. Konstantin hadde trolig ikke tropper å sende for å ta seg av denne situasjonen. I 409 ble situasjonen enda verre. Zosimus skrev:

Gerontius ..... fikk støtte fra troppene [i Spania], og fikk barbarene i Gallia til å gå til krig mot Konstantin. Siden Konstantin ikke greide å stå mot dette angrepet (størstedelen av hæren var i Spania), angrep barbarene fra den andre siden av Rhinen overalt med all sin kraft, og brakte innbyggerne i Britannia og noen av nasjonene i Gallia til det punktet der de gjorde opprør mot romersk styre og levde på egen hand, ikke lenger lydige mot romerske lover. Britene grep til våpen og trosset farene for å være uavhengige, ..........

Dette sitatet fra Zosimus kjenner vi igjen. Salway skriver at dette tyder på at de personene i administrasjonen som holdt seg lojale nå ble drevet bort. I normale tider ble lederen for det britiske stiftet - vicarius - og guvernørene for provinsene hans utnevnt av regjeringa i Italia. Og tradisjonelt ble ikke en person guvernør i den provinsen som han selv kom fra. De som ble drevet bort var personer som var fremmede i Britannia. Det hadde trolig fortsatt vært tilbake i Britannia i det minste en kjerne av offiserer og stab etter at Konstantin dro til kontinentet. Hvilke militære styrker som var tilbake, og hvor store de var, vet vi ingenting om. Salway skriver at hæren var så sentral for Romerriket at utdrivelsen for å være meningsfull også må ga omfattet militære ledere.

Vi vet ingenting om hva som skjedde med de troppene som var tilbake i Britannia etter 409. Det er svært usannsynlig at de mottok lønn fra kontinentet. Da måtte de greie seg selv, eller lokale myndigheter måtte sørge for dem. I begge tilfeller kunne de ikke lenger kommanderes av de sentrale myndighetene på kontinentet. Salway mener at det er lite trolig at lokale myndigheter overtok ansvaret for soldatene; det er mer trolig at de slo seg ned som bønder; at de fikk slå seg ned på landet til rike godseiere, for det var stor mangel på arbeidskraft i Romerrikets senere år, mot at de stilte opp som soldater dersom det skulle bli behov for det; eller at de ble røvere eller leiesoldater eller levde av å drive utpressing. I imperiets sene tid var det stadig kamp mellom imperiets myndigheter og jordeierne om rekruttering og arbeidskraft. Hæren var ikke populær i noen del av befolkninga.

Frere skriver at da den høyere administrasjonen ble fjernet ville autoriteten først ha falt i hendene på stiftsrådet som var sammensatt av representanter for de ulike civitates og provinser, dersom dette eksisterte. Det var trolig tropper enkelte steder i Britannia, men for å være effektive mot sakserne og andre måtte de koordineres og en mer omfattende milits måtte bygges opp. Teknisk sett var det ulovlig for sivile borgere å gripe til våpen, og C.E. Stevens har hevdet at en grunn til at brevet til Honorius ble sendt var å gi tillatelse til at britene bevæpnet seg.

Ved midten av det femte århundret hadde Britannia blitt forandret til det ugjenkjennelige. Salway skriver at senest på 440-tallet hadde et tydelig "post-romersk" samfunn blitt utviklet i Britannia. Ny forskning tyder på at det romersk-britiske samfunnet som vi har studert raskt gikk i oppløsning etter at romerne var drevet bort. Og det så raskt at det er riktig å si at i 409 eller 410 var det slutt på romersk Britannia. Og som vi har sett ovenfor fikk romerne aldri mer kraft til å komme tilbake til Britannia. Gildas har antydet at sakserne begynte å overta deler av Britannia i 440-årene.

Oversikt over keiserne fra Augustus av

Romerriket ble altså delt i en vestlig og en østlig del, og disse to delene ble aldri mer slått sammen. I den vestlige delen av Romerriket ble Honorius den første keiseren, fra 395 til 423. Samtidig med Honorius var det mange andre keisere i vest. I 406 var Marcus keiser i Britannia, og året etter var Gratian keiser i Britannia. I årene 407-411 var Konstantin III keiser. Man regner med at i denne tida sluttet Britannia å være en del av Romerriket. Den siste keiseren i vest var Romulus Augustulus i 475-476. Man regner med at fra omkring 410 hadde Britannia opphørt å være underlagt Romerriket.

Lenker:
Til første del av denne teksten
Til neste del av denne teksten
Til oversikten over alle tekstene på europas-historie.net

Kilder for dette kapitlet er:

• Peter Salway: "A History of Roman Britain".
• Sheppard Frere: "Britannia - A History of Roman Britain".
• Neil Faulkner: "The Decline & Fall of Roman Britain"
• Cæsar: "The Conquest of Gaul" [De bello Gallico]
• Guy de la Bédoyère: "The Golden Age of Roman Britain"
• Edward James: "Britain in the First Millenium"

• Dette er skrevet av Tor Førde. 17. mars 2005.
  
• Det inngår i et arbeid om Europas historie.