Skrevet av Tor Førde.
Kilder for dette kapitlet er:
Krisen hadde vært sammensatt av palasskupp, av militære nederlag og utenlandsk invasjon, og av at deler av imperiet ble revet løs. Grunnen var at de sentrale myndighetene ikke hadde tilstrekkelig store styrker å sette inn til forsvar av imperiet. For å bygge opp hæren måtte imperiet ha større inntekter, og de kunne bare hentes inn ved hardere beskatning av rikets innbyggere. Neil Faulkner kaller de tiltakene som kom, og som ofte forbindes med Diokletian, en motrevolusjon, der statens makt ble økt for å opprettholde imperiet.
Neil Faulkner skriver at i årene 268-337 ble det romerske imperiet omformet så radikalt av en rekke sterke soldatkeisere at den europeiske verden ved midten av det fjerde århundret var like forskjellig fra situasjonen ved midten av det tredje århundret som den siste hadde vært fra situasjonen ved midten av det andre århundret. Alle sider ved statens virksomhet var berørt, fra måten skattene ble krevd inn på til karriereutsiktene til aristokratiets medlemmer. Resultatet var et despotisk, totalitært og militaristisk samfunnssystem.
Diokletian, som var keiser fra 284 til 305, symboliserte den nye orden. Han var en reformator som hevdet at han ville gjenopprette den gamle orden, med nye midler. Han var en soldat som hadde gått gradene. Han var en praktisk mann som grep til de midler han fant tilgjengelige og nødvendige for å forsvare den gamle orden, eller som skapte nye midler for å forsvare det han mente var den gamle orden.
Konstantin den Store, keiser fra 305 til 337, var Diokletians kjente etterfølger. Han var sønn av juniorkeiseren Constantius, og han var en enda mer radikal reformator enn Diokletian, og han fullførte den senromerske motrevolusjonen.
Faulkner trekker fram noen forskjeller mellom Romerriket i den tidlige keisertiden og i den sene keisertiden. I den tidlige keisertiden hadde hoffet og keiseren holdt til i Roma der keiserens palass dominerte Palatinerhøyden og så ned på Forum. De sene keiserne var derimot mobile. Keiserne reiste rundt i Romerriket sammen med et følge av soldater og funksjonærer og aristokrater. Keiseren reiste fra det ene administrative sentret til det andre, og fra militærleir til militærleir, og han ledet hæren i krig.
De tidlige keiserne hadde framstilt seg som "ledende menn", som de fremste blant likemenn, som et minne om republikkens tid. De unngikk å framstå som orientalske despoter. Keiserne ble ikke bare valgt ut fra familiebakgrunn, men kanskje mer ut fra at den utvalgte måtte kunne fungere som keiser. Og dette måtte den utvalgte vise for å sitte trygt.
I de kaotiske tidene i det tredje århundret ble hver keiser grundig testet. For å sikre sin stilling ble det vanlig at keiserne prøvde å ta på et skjær av guddommelig overlegenhet og utilnærmelighet. Diokletian påstod selv at han stammet fra Jupiter. Krisen hadde degradert keiserverdigheten, og mange hadde krevd å være keiser, og for å oppveie dette kom krav på guddommelighet, skriver Faulkner. Keiserne prøvde å løfte seg over de stridende gruppene i imperiet.
Krisen omskapte imperiet også på andre måter. Regionale løsrivningsforsøk hadde skapt en serie regionale keisere som var opptatt av regionalt forsvar. Diokletian opprettet et system med flere keisere der hver fikk sin del av Romerriket å forsvare. Diokletians system ble kalt for "Tetrarkiet", der det var to "seniorkeisere" som fikk tittelen augustus, og to "juniorkeisere" som fikk tittelen cæsar. De to juniorkeiserne var kronprinser til seniorkeiserne, og hver seniorkeiser hadde sin juniorkeiser. Diokletian tok Maximian som medkeiser, og delte regjeringa mellom seg og ham. Diokletian styrte i øst og Maximian fikk styre i vest. I 293 valgte de seg hver sin juniorkeiser - hver sin cæsar, Galerius i øst og Constantius i vest. Imperiet ble delt inn i fire regjeringsområder, slik at også juniorkeiserne fikk hvert sitt regjeringsområde. Og slik var Tetrarkiet, de fires styre, skapt. Det var opprettet av Diokletian, men det varte ikke ut over Diokletians keisertid. Den politiske krisen som rev ned Tetrarkiet oppstod i Britannia, og er berørt tidligere i denne teksten.
I 305 trakk Diokletian og Maximian seg tilbake som seniorkeisere, og juniorkeiserne, Galerius og Constantius, skulle da etter planen overta som seniorkeisere. Disse to nye seniorkeiserne skulle da velge seg ut nye juniorkeisere. Keiser Constantius døde i York i 306, og den romerske hæren i Britannia nektet da å følge prinsippet til Diokletian og til Tetrarkiet, og ta juniorkeiseren som ny seniorkeiser. Hæren utropte heller sønn av Constantius, Konstantin, til keiser. Samme år ble Maxentius, sønn av Maximian, utropt som keiser i Italia, og da ble imperiet delt i tre. I 312 invaderte Konstantin Italia og slo Maxentius i slaget ved Milvian bridge. Slik ble Konstantin herre i vest. Og i 324 angrep Konstantin østover, der Licinius hadde overtatt etter Galerius. Og i slaget ved Chrysopolis beseiret Konstantin Licinius og samlet imperiet under en keiser. Etter at Konstantin døde oppstod det på nytt flere samtidige keisere. Britannia var en viktig maktbase for Konstantin, det var der han første gang var blitt utropt som keiser. Faulkner skriver at keiser Konstantin den Store var en tronraner fra nordvest, en vellykket Carausius.
I det tredje århundret gjennomgikk Romerriket en svært turbulent utvikling, med stadige opprør i hæren og store invasjoner, og også Britannia fikk merke dette. Som vi tidligere har sett førte det til at det ble bygd festningsverk rundt britiske byer. Neil Faulkner beskriver også denne utviklinga. Han skriver at de fleste større byene allerede i siste del av det andre århundret hadde fått festningsverk av jord og tømmer, og bymurer fra midten av det tredje århundret. Men de administrative sentraene som var blitt befestet på denne måten var få, kanskje 22, og det var langt mellom dem i det lite urbaniserte Britannia. Dette hadde betydning siden det ble utviklet en strategi for forsvar i dybden. Åpningene mellom disse større befestede byene ble lukket ved at noen av de omkring hundre mindre byene også ble befestet. Disse byene hadde vokst opp sammen med de administrative sentraene, og de hadde sin glansperiode i det tredje og fjerde århundret. De hadde vokst opp mer spontant og med mindre planlegging og monumental arkitektur. Disse småbyene var ofte markedssentra for bygdene omkring, og det bodde gjerne handverkere og småhandlere i småbyene. Andre småbyer var bygd rundt skysstasjonene langs de romerske hovedveiene som gikk gjennom Britannia, som Godmanchester, og andre igjen var industrielle sentra, som Water Newton i Nenedalens keramikkindustri. De var alle forskjellige fra de administrative sentraene som var under offisielt tilsyn og planlagt i militær stil, dominert av store monument og bygninger. I de administrative sentraene hadde landsbygdas aristokrati bodd og der holdt de lokale myndighetene til. De mindre byene var derimot i stor grad utenfor det offentlige samfunnet, og enhver kunne slå seg ned og innrede seg som vedkommende ønsket, og de vokste. Men nå fikk de en ny rolle.
Nå, omkring år 300, hadde omkring førti småbyer fått festningsverk. Det er vanskelig å datere når festningsverkene rundt disse byene ble bygd, men det virker som om de festningsverkene av jord og tømmer som omga disse byene vanligvis ble bygd mellom midten av det andre århundret og tidlig i det tredje århundret. Og at jordvollene ble erstattet av murer sent i det tredje århundret og tidlig i det fjerde århundret. Dette er omtrent samtidig med, eller litt senere, enn administrasjonsbyene fikk sine murer. Resultatet var et nettverk av befestede byer i det sentrale Britannia, for det meste langs Fosse Way, som gikk diagonalt gjennom landet fra Exeter i sørvest til Lincoln og York i nordøst, eller langs Watling Street, som fulgte den motsatte diagonalen fra London til Wroxeter og Chester i nordvest, eller langs Ermine Street som bandt London til det nordlige England. (Disse romerske veiene kan du se på dette historiske kartet over Britannia under Romerriket.)
Dersom du for eksempel reiste fra London til Wroxeter langs Watling Street i den siste del av romertida ville du ha passert åtte befestede byer, Verulamium, Towcester, Whilton Lodge, Cave's Inn, Mancetter, Wall, Penkridge og Redhill. Ved Wall, som lå i et viktig veikryss, hadde en serie fort på Hadrians tid blitt erstattet av en skysstasjon med overnattingsmuligheter og bad, og bosetninga strakte seg da tre kilometer langs Watling Street. I det fjerde århundret ble det bygd en mur tvers over veien og rundt en del av bosetninga, og muren lukket inne et område på omkring 210x130 meter. Utenfor muren var det gravd dype og brede vollgraver.
Alle disse befestede stedene, som beskyttet forsyninger og kunne brukes av hæravdelinger, var en viktig del av imperiets forsvar i dybden. Barbarene hadde små muligheter til å erobre slike steder. Slike steder hindret en inntrengers bevegelser og blokkerte de viktigste veiene og ga beskyttelse til folk og forsyninger og reduserte en inntrengers mulighet til å leve av landet. De økte bevegeligheten og sikkerheten til forsvarsstyrkene. En invasjonsstyrke som trengte inn mellom disse befestede stedene satte seg i fare for å bli angrepet fra alle kanter. Og disse befestede byene ga forsvarerne tid til å organisere seg til motangrep. I siste del av imperiet var de romerske styrkene som kjempet mot invasjoner ofte små elitestyrker, avdelinger på bare noen få hundre mann, som var godt utstyrt og godt trent, og som kunne bevege seg raskt og kjempe effektivt på grunn av de mange festningene som de kunne bruke.
Neil Faulkner skriver at det romerske forsvarssystemet i Britannia i det fjerde århundret liknet mye på det forsvarssystemet som kong Alfred av Wessex bygde i det niende århundret mot vikingene. Vikingene var svært mobile flokker av røvere, som noen ganger kunne gå sammen i store hærer. De var i stand til å gjennomføre angrep over store avstander. Kong Alfreds borger var et nettverk av befestede steder som beskyttet vital infrastruktur og forsyninger og ga baser til militsen i Wessex og tilfluktssteder til befolkninga. De la til rette for forsvar i dybden i Wessex, og gjorde angrep langt inn i Wessex svært farlige for angriperen. Disse borgene var bygd slik at det ingen steder var mer enn 30 kilometer til en borg. Mange ulike typer steder ble befestet, både tettsteder og gamle bygdeborger og herregårder. Systemet synes å ha vært svært vellykket. Da vikingene angrep Wessex i 865-878 invaderte de Wessex ved tre anledninger, men da vikingene angrep i 892-896 greide de ikke å trenge inn i Wessex. Forsvarssystemet til Alfred var bygd etter sentralt initiativ og under sentral ledelse, og borgene var bygd og bemannet av lokale tropper. Neil Faulkner antar at det samme var tilfelle for det forsvaret i dybden som ble bygd opp i romersk Britannia.
Dette systemet med forsvar i dybden ble innført over hele Romerriket under keiser Konstantin. I det tredje århundret hadde det gamle grenseforsvaret brutt sammen gjentatte ganger. Det bygde på at hele hæren ble satt inn i grensevaktholdet. Det fantes ingen reserver, og når ekspedisjoner eller felttog skulle gjennomføres ble soldater hentet ut fra grensevaktholdet. Dette systemet ble omorganisert ved at det ble bygd opp en mobil felthær i tillegg til grensehæren. Keiser Gallienus hadde vært nødt til å bygge opp en mobil hær av kavaleri som raskt kunne settes inn mot invasjoner. Senere ble dette utviklet videre til en mobil felthær som bestod av elitestyrker som ofte var organisert i mindre avdelinger på noen få hundre mann. En stor del av denne hæren bestod av kavaleri, og store deler av den ble rekruttert blant barbarene.
Samtidig ble offiserskorpset profesjonalisert og den sivile og den militære administrasjonen ble skilt. Og ved Hadrians mur ble konstruksjonen av forlegningene sterkt forandret omkring år 300, som vi tidligere har vært inne på. Faulkner forklarer disse forandringene slik at tidligere hadde en brakkeblokk bestått av en rekke enheter med ti dobbeltrom, som hver ga innkvartering til en avdeling på åtte mann. Det var en lang veranda langs huset og en avdeling for junioroffiserer i enden av huset. Hver brakkeblokk ga altså plass til en centurie på åtti mann. Nå ble brakkene bygd som en serie separate bygg, hvert med eget ildsted, og med individuelle forskjeller. Enkelte bygg, som noen lagerbygg, ble gjort om til oppholdsrom. Rundt år 320 var den sivile bebyggelsen som hadde vært utenfor fortene borte. Faulkner skriver at de forholdene soldatene ble tilbudt stadig hadde blitt bedre. Innkvarteringen hadde blitt bedre og lønningene hadde økt og forpleiningen hadde blitt bedre. Soldatene fikk et variert og godt kosthold, og de hadde fått innlagt rennende vann og hadde rett til å gifte seg og til å ha familiene boende sammen med seg. Soldatene hadde det godt, selv om det hendte at lønnsutbetalingene ble forsinket.
Faulkner skriver at militær organisasjon reflekterer situasjonen en konflikt foregår i. Soldatene i det tidlige imperiet hadde vært samlet i store enheter og konsentrert noen få steder for å angripe. Det godt trente og tungt utrustede infanteriet til Roma knuste alle uorganiserte samlinger av stammefolk de støtte på. Men i det sene imperiet var soldatene gruppert i små enheter som opererte vidt spredt. Deres rolle var å kunne hindre adgang til imperiet og kunne slå ned på hver fiendtlig gruppering over hele imperiet. Hver enhet måtte være en tøff tett sammenknyttet gruppe spesialister som var i stand til å bevege seg raskt og slå hardt til. Den massive offensiven hadde veket for den utspredte defensiven. Faulkner skriver at det bildet vi skulle ha av den romerske hæren i imperiets sene tid er av godt trente og godt utstyrte profesjonelle enheter på noen få hundre mann som ofte opererte uavhengig, eller sammen med noen få andre enheter av samme type, og var opptatt av å levere raske og dødelige slag til fiender som trengte inn i Romerriket.
Faulkner skriver at den romerske staten var en krigsmaskin. De to grunnleggende aktivitetene til denne staten var (1) krigsføring og (2) inndrivelse av de skattene som betalte og forsynte hæren. Hæren tok seg av krigføringen, og den sivile administrasjonen var ansvarlig for å kreve inn skatter og sørge for at hæren hadde tilgang på forsyninger. Faulkner skriver at legalt var embetsmennene og tjenestemennene keiserens soldater, underlagt streng disiplin og organisert på en militær måte; noe som ble symbolisert ved at de bar paramilitære uniformer. Denne militariserte administrasjonen var statens instrument for å dra økte midler ut av samfunnet.
En side ved dette var at statsapparatet forsøkte å trenge dypere ned i samfunnet, å få kontakt med den prosessen der bøndenes betaling av jordbruksprodukt, penger og arbeidsytelser til herrene foregikk. Dette ble gjort ved at provinsene ble delt og administrasjonen bygd ut til et tettere nett, og det ble innført flere administrative nivå. Overvåkingen av samfunnet ble grundigere.
Britannia var tidligere blitt delt inn i to provinser, og ble nå delt inn i fire provinser: Britannia Secunda med York som hovedstad lengst nord, Flavia Caesariensis i det nordlige Midlands med Lincoln som hovedstad, Britannia Prima i sørvest med Cirencester som hovedstad, og Maxima Caesariensis i sørøst med London som hovedstad. Disse fire provinsene dannet stiftet Britannia som var styrt av en vicarius, (visekonge). Dette stiftet var igjen en del av prefekturet Gallia som omfattet en stor del av det vestlige Romerriket (Britannia, Tyskland, Frankrike og Spania), og var en av de fire hoveddelene som Romerriket administrativt var delt inn i under Diokletians tetrarki. London var hovedstad i det britiske stiftet. Det ble bygd opp et stort byråkrati med sentrum i London, og representanter i hele landet.
"Samfunnets voktere" - curatores civitatis - var lokale agenter for de sentrale myndighetene, og de synes å ha blitt stasjonert permanent i alle byene fra Diokletians tid av. På dette lokalnivået trengte imperiets maktapparat inn i de lokale overklassene som tok seg av den lokale administrasjonen. Her konfronterte en minoritet av offiserer fra hæren, embetsmenn og lokale kakser, alle tildelt stor rikdom og ære, en masse mindre landeiere med lokale røtter, uten forbindelser, og åpne for misbruk, og som var pålagt å understøtte det militære forsyningssystemet ved å krevde inn skattene til imperiet.
Byene var ikke bare festningsverk i strategien med forsvar i dybden, men også punktene der imperiets stormenn møtte de lokale overklassene, punktene der imperiets maktapparat møtte de som skaffet til veie maktapparatets materielle grunnlag, de vitale forbindelsespunktene der imperiet trengte inn i det samfunnet det hersket over.
Gapet mellom de to, imperiets stormenn og de lokale stormennene, ble større. De lokale stormennene ble redusert til løpegutter for imperiet. Imperiet ville systematisere og effektivisere maktutøvelsen, og kom med forskrifter og byråkratiske system som skulle redde keiserriket fra det tredje århundrets kaos og øke skatteinngangen. Og på bunnene stod de som betalte gildet, og som mente at imperiet kostet mer enn det smakte.
Regimet overhalte finanssystemet og pengevesenet. Uorden, nedgangstider og inflasjon hadde skapt kaos i skattesystemet. Alle tenkelige tiltak ble tatt i bruk for å få orden på skattesystemet og øke imperiets inntekter. Et tiltak for å få bukt med inflasjonen var Diokletians prisforskrifter, der myndighetene fastsatte prisene på en mengde varer. Det var ikke vellykket. Pengesystemet var ustabilt og inflasjonen gjorde pengeverdien uforutsigbar. Og da kunne det være tryggere å kreve skattene inn i naturalia. En del skatter hadde alltid blitt krevd inn i naturalia, men dette ble mer vanlig i siste del av det tredje århundret og i det fjerde århundret. Det var svært arbeidskrevende og krevde stor lagerplass. Skattene ble betalt i form av en mengde ulike produkter, og de skulle telles eller veies eller måles, og kvaliteten måtte undersøkes. Og de skulle fraktes og lagres slik at de ikke ble ødelagt, og slik at de nådde fram til brukerne. Dette krevde et stort system av regnskapskyndige, og soldater og politi for holde vakt over de store lagrene, og fraktefolk og lagerarbeidere for å ta mot varene og få dem inn på lager, og ut av lager.
Diokletian prøvde å lage et skattesystem som kunne bringe inn den mengden skatt som imperiet trengte. Et nytt system for å anslå skatteevnen ble innført, og som gjorde det mulig å øke skatteinngangen dersom imperiets behov økte. En skatteenhet - (annona) - ble lagt på hver enhet dyrket jord som kunne drives av en mann (caput) og gi ham nok til å overleve. Den totale skatteplikten ble derfor avhengig av hvor mye dyrket jord man eide og hvor mange mann man disponerte. Det var en kombinert eiendomsskatt og personskatt. Og skattene kunne varieres i takt med statens behov. Skattebetaleren visste ikke på forhånd hvor stor skatt som ville bli krevd, og skatten skulle leveres som naturalia til et eller annet lager, som kunne ligge langt borte. Skatteyterne kunne være ute av stand til dette, og måtte bruke mellommenn for å betale skatten. Det kunne være dekurionene som tok seg av dette, blant annet siden de hadde ansvar for at skatten ble drevet inn i deres områder. Vi vet ikke så mye om hva som ble betalt i skatt skriver Faulkner, men begrensede oppgaver fra andre områder i imperiet tyder på at så mye som en fjerdedel eller en tredjedel av produksjonen ble krevd inn som skatt. Når godseieren hadde krevd sitt kunne jordbrukeren sitte igjen med mindre enn halvparten av produksjonen.
Skattebyrden var naturligvis svært ujevnt fordelt i det korrupte romerske samfunnet. De fattige betalte forholdsvis mer enn de rike, da som nå. Imperiets stormenn - grandene - kjøpte seg fritak fra å betale skatt, eller slapp lettere på grunn av sine forbindelser og sin stilling. De lokale overklassene var derimot sårbare. De manglet ofte de forbindelsene og den plassering i imperiets maktapparat som førte til reduserte skatter. Og på bunnen stod bøndene som var maktesløse overfor imperiets maktapparat.
Hvor maktesløse den vanlige mann var framgår av en uttalelse fra hoffet til keiser Valentinian III fra omkring år 450:
Når en slik etterforsker kommer til en eller annen forskremt provins i følge med de som bærer fram falsk informasjon, og holdt høyt opp av kostbare tjenester, er han alltid arrogant. Han krever hjelp fra guvernørens stab; han tar også ofte imperiets styrker i sin tjeneste; og med sine menn og kontorfolk mangfoldiggjort skremmer og presser han ut alt det som gleder grådigheten. For å introdusere seg selv kunngjør og gjentar den besøkende fryktelige kommandoer om mange og ulike kategorier skatter. Han ruller ut skyer av detaljerte utregninger sammenblandet med uforståelige og ukjente forhold, som er mer effektivt etter som det blir mindre forstått av personer som ikke kjenner bedragets kunst. De blir avkrevd å vise kvitteringer for betalt skatt fra mange år tilbake, som de siden de har ment ikke å skylde noe som helst ikke har tatt vare på. ...... Palassets embetsmenn, hans medskyldige i ranet, oppmuntrer ham, og soldatene presser hensynsløst på for handling.
Det finnes mange slike uttalelser, skriver Faulkner. I imperiets sene tid var makten samlet rundt staten. Imperiets stormenn brukte sin posisjon til å berike seg selv, som alle herskende klasser gjør når de får muligheten. De som var på bunnen var maktesløse, de var hjelpeløse offer. Faulkner skriver at dette er den riktige betydningen av skillet mellom det sene romerske legale uttrykket honestiones - de fornemme - og humiliores - de underdanige: de fornemme kunne gjøre hva de ville med de underdanige.
Imperiet trengte også å kunne mobilisere arbeidskraft. Bruer og bygninger skulle bygges og vedlikeholdes, og murene skulle bygges, og militære forsyninger skulle fraktes. For å utføre dette arbeidet var det vanlig i Romerriket å ta i bruk tvangsarbeid. For Britannia har man få referanser, men det er liten grunn til å tro at situasjonen var ulike situasjonen i andre områder. Tacitus nevner at tvangsarbeid ble brukt av myndighetene i Britannia i det første århundret.
Det kunne bli svært vanskelig for staten å holde oversikt over alle personer. Skatteoppkreverne og rekrutteringsoffiserene kunne bare være effektive dersom de viste hvor de til enhver tid kunne finne folk. Dersom folk flyttet kunne systemet ikke finne dem igjen. Løsningen ble å nekte folk å flytte. Folk ble tvunget til å leve på den gården der de var født eller i den byen der de var født, og til å overta foreldrenes yrke. Dette ble innført i imperiets sene tid. Bøndene fikk betegnelsen coloni, som betydde at de hørte til på et bestemt sted og arbeidet på et bestemt jorde, uten tillatelse til å forlate det - de var blitt livegne. Dette gjorde det lettere å kreve inn skatter og arbeidsytelser og å holde oversikt over hva enhver hadde levert. Samfunnet ble kontrollert og dirigert og innrettet til å forsyne militærvesenet med det som det krevde.
Før slaget ved Milvian bridge i 312 ga Keiser Konstantin soldatene sine ordre om å male korset på skjoldene sine. Konstantin kom til å gi den kristne guden mye ære for den seieren som han vant, selv om Maxentius, som var motstanderen som tapte slaget, også var kristen. Neste år ga de to gjenværende keiserne, Konstantin i vest og Licinius i øst, kristne rett til å følge sin religion ved ediktet fra Milano. Året etter ledet Konstantin selv kirkemøtet i Arles.
Faulkner skriver at de hedenske keiserne hadde forenet templet og staten, og at de kristne keiserne arvet denne tradisjonen og erstattet templet med kirka. Faulkner skriver at den polytheistiske mangfoldigheten og religiøse toleransen i det tidlige imperiet passet en verden der en stor, velstående og kulturelt mangfoldig overklasse regjerte tusen byer fra dalene i Yorkshire til Egypt. Men nå var tingene forandret. Imperiet var beleiret av fiender som prøvde å trenge inn, de lokale overklassene ble skjøvet til side, byene var i forfall, det sivile samfunnet visnet i skyggen av det orientalske despotiet, imperiets stormenn og militærstaten. Det var behov for en ny gud, og det var en del av Konstantins radikalisme, han forkastet alt som ikke var effektivt og moderne, å erstatte Jupiter med Kristus. Kristendommen var monoteistisk og mer innrettet mot å være mer ensartet enn den gamle mangfoldigheten av guder. Den hadde også en kirkelig organisasjon som var bemannet med dyktige og lærde administratorer. Kirka kunne bli en mektig organisasjon som nådde over hele imperiet og kunne framføre et budskap overalt. Budskapet var subtilt og relevant. Gud ville drive det onde ut og vinne sjeler for frelsen, og keiserne representerte denne kampen i kosmisk skala, derfor skulle keiserne belønnes med lydighet og oppofrelse. Keiseren kjempet med sin hær Guds kamp mot barbarene og hedningene. Kirka kunne trekke et slør over alle imperiets mørke sider, over undertrykkelsen og urettferdigheten og despotiet, og gi krigen mot barbarene skjær av å være et korstog.
Konstantin overførte store rikdommer til kirka, og ga dens menn store privilegier. Konstantin ga ordre om at hedenske templer skulle oppløses og eiendommene deres overføres til kirka. Og Konstantin ga kirka store gaver av imperiets rikdommer.
Biskopene ble en ny elite. De ble støttet av imperiet gjennom lovgivningen og finansielt. Det ble bygd opp et kirkehierarki. Geistligheten ble fritatt fra å betale skatter, de reiste på statens regning og fikk juridiske fullmakter. Kirka og staten marsjerte sammen. Å ha tilhørighet i kirka ble som å ha partiboka i orden, det var et uttrykk for at man var på linje med keiseren.
Det er alltid konkurranse og splid innen aristokratiet. Det er konkurranse om rikdom og rang og privilegier. Og det er strid mellom grupper av aristokrater. Det ble strid mellom kristne og hedenske aristokrater. Hæren hadde i det tredje og det fjerde århundret åpnet veien til karrierer bygd på dyktighet og utmerkelse, i motsetning til basert på familiebakgrunn og medfødte forbindelser, og kristendommens budskap om frelse for alle ga dette sin legitimasjon. Det gamle senatsaristokratiet, som mange av imperiets stormenn fortsatt kom fra, fikk fortsatt en klassisk utdannelse i retorikk, jus og litteratur. De lærte administrasjon og å oppføre seg som stormenn oppfører seg i ulike situasjoner. De fikk fortsatt høye stillinger i administrasjonen, men mange stillinger som tidligere hadde vært forbeholdt senatsadelen var ikke lenger det. Som alltid, skriver Faulkner, hatet de gammelrike de nyrike. Dette ble nå uttrykt som de gamle guder mot den nye gud, hedninger mot kristne, det gamle Roma mot Konstantinopel. Hoffet og generalene dyrket Kristus, en korsfestet lovbryter, slavenes, rebellenes og barbarenes gud. Cicero, Virgil og stoikerne hadde holdt seg til de gamle gudene i forsvar av rang, orden og tradisjonelle verdier.
Det finnes ikke svært mange spor etter kristendommen fra romersk Britannia. Men det var fire britiske deltakere tilstede under kirkemøtet i Arles i 314. De var biskop Eborius fra York, biskop Restitutus fra London, biskop Adelphius, som kan ha vært fra Lincoln, og fader Sacerdos og diakon Arminius, som kan ha vært fra Cirencester; og dermed kan alle de fire provinshovedstedene i Britannia ha vært representert. Britiske delegasjoner var til stede ved senere kirkemøter også, i Nikea i 325, i Serdica i 343 og i Ariminum i 360, da tre britiske biskoper reiste gratis med imperiets posttjeneste. Derfor vet vi at det var en kirkeorganisasjon i Britannia i det fjerde århundret.
Pelagius var den mest kjente og framstående britiske teolog i romertida. Det ser ut til at han fikk en grundig utdannelse i Britannia før han omkring år 380 reiste til Roma for å studere jus. Pelagius er kjent som en framstående kjetter. Han hevdet det synet at menneskene hadde en egen fri vilje og styrte sine egne liv og selv kunne arbeide seg fram til frelsen. Dette pelagiske kjetteriet var utbredt i det femte århundret, ikke minst i Britannia. I 429 ble det sendt en delegasjon fra kontinentet for å motbevise dette kjetteriet.
Den britiske kirka i romertida var basert i byene, spesielt de største byene. Ved arkeologiske utgravninger er det funnet rester etter bygninger som man tror har vært kristne kirker. Det er også funnet rester etter kristne kirkegårder. Og i villaer har kristne motiv vært brukt i dekorasjoner som mosaikk og veggmaleri. Det er færre rester etter kristen praksis utenfor byene enn i byene i Britannia. Kristendommen brøt ikke gjennom som en religion for massene i romertidas Britannia.
Konflikten mellom kristendommen og de gamle gudene kunne bryte voldsomt gjennom også i Britannia. I slutten av det tredje århundret eller begynnelsen av det fjerde århundret ser det ut til at de tre templene for Mitras ved Hadrians mur har blitt vandalisert. Også i London ser det ut til at templer på omtrent samme tid har blitt ødelagt. Men for de store folkemassene, som bodde på landsbygda, hadde verken den romerske religionen eller kristendommen noen betydning.
Neil Faulkner skriver at under krisen midt i det tredje århundret ble den sivile byggevirksomheten i de viktige byene i Britannia sterkt redusert. Til og med vedlikehold av eksisterende bygninger ble noen ganger neglisjert. Byggevirksomheten ble konsentrert mot å erstatte de jordvollene som var bygd rundt byene i det andre århundret med steinmurer og vollgraver, noe som var svært kostbare og arbeidskrevende operasjoner. Deler av byene forfalt. I Leicester falt østfløyen av bysentret ned. Også i London ble deler av byens sentrum revet ned, og forfallet spredte seg. I Silchester ble rådhuset overtatt av metallarbeidere. I Wroxeter brant rådhuset ned, og det ble aldri bygd opp igjen. Det var blitt bygd monumentale bygninger i byene i Antoninenes gyldne tid, men i senantikkenes hardere tidsalder var det verken vilje eller midler til å vedlikeholde bygningene eller fortsette byggevirksomheten. Bylivet synes å ha mistet mye av sin tiltrekning. Likevel tyder mye på at bybefolkningene lenge ble holdt oppe, boligene ble fortsatt bebodd, men byenes vekst tok slutt.
Faulkner skriver at mellom 125 og 225 ble antallet rom som var i bruk i private hus i romersk-britiske byer omtrent fordoblet. Fra da av og til slutten av det tredje århundret forble tallet uendret. Det tyder på at det var betydelig vekst i bybefolkningene i det andre århundret, men ingen i det tredje århundret. Den tidlige begeistringen til den romersk-britiske lokale overklassen ("the gentry") for bylivet hadde brutt sammen under en voksende byrde av offentlige plikter under militærmonarkiet. Mange flyttet til herregårdene på landet, og bylivet stagnerte. Og i det fjerde århundret kom de britiske byenes befolkning til å synke, målt etter hvor mange rom som var i bruk i byene.
Byene var de sentrale punktene i Romerriket. De var knutepunktene i maktens nettverk. Uten dem ville imperiet miste kontrollen over landsbygda der de verdiene som imperiet levde av ble produsert. Fra byene ble landsbygda overvåket og kontrollert, og i byene ble de produktene som ble krevd inn i skatt lagret. Og med bygging av bymurene ble byene også festninger. Dersom byene skulle fortsette å fungere måtte de ha ei betydelig befolkninga for å utføre alt det arbeidet som deres offisielle funksjoner i imperiet påla dem.
Det kom lover som skulle hindre byenes befolkning å flytte fra byene. Lovene som påførte befolkninga stavnsbånd og påla den å ta samme yrke som foreldrene er allerede nevnt. Det kom også lover som skulle hindre decurionene i å flytte bort fra byene og forlate sine offentlige plikter. Men det er tvilsomt at disse lovene var svært effektive. Imperiet måtte bruke både tvangsmidler og overtalelse og propaganda for å holde virksomheten i byene i gang. Romerrikets herskere hevdet å være legitime herskere innsatt av gudene, og ofte også i slekt med gudene, som kjempet for en rettferdig sak. De kjempet for å opprettholde orden og sivilisasjon i verden, og dette gjenspeilet seg i byenes arkitektur og i byplanleggingen.
Keiserne i senantikken prøvde like iherdig å støtte opp om byene som tidligere keisere. Men de lyktes mindre godt. Byene viste ikke den rike og spontane veksten som de hadde vist i det andre århundret, da de lokale overklassene hadde bygd byene ut fra begeistring for bylivet. I det andre århundret hadde byene hatt betydelig indre selvstyre. Dette var borte i senantikken, og byenes myndigheter utførte da først og fremt de harde oppgavene som de ble pålagt av imperiet, de ble styrt ved diktat fra imperiet. Neil Faulkner skriver at den romerske orden hadde vært en allianse mellom imperiet og de lokale landeierne, og at byenes sivilisasjon hadde vært avhengig av aktiv støtte og oppslutning fra de lokale elitene. Denne formen for urbanisme hadde forfalt i det tredje århundret, og den kunne ikke tvinges fram gjennom forordninger.
Fra 286 til 312 prøvde herskerne i Britannia å bygge opp både byene og de militære forsvarsverkene. Det ble satt i verk store byggearbeider både på Hadrians mur og festningene i nord, og i byene, og også veisystemet fikk omfattende vedlikehold. Men det ble ikke blåst nytt liv i byene. Faulkner skriver at nye teatre og bad som ble bygd under den "Konstantinske renessansen" ved begynnelsen av det fjerde århundret snart gikk ut av bruk. Byhusenes arkeologi viser en liknende situasjon. Den lille oppgangen som hadde vært tidlig i det fjerde århundret, og som hadde reversert nedgangen i siste del av det tredje århundret, ble fulgt av forfall og tilbakegang i de følgende tiårene. Bybefolkninga ser ut til å ha blitt sterkt redusert ut gjennom århundret, målt ut fra hvor mange rom som var i bruk i hus som har inngått i arkeologiske undersøkelser. Antallet rom var redusert med 30% i 350 og med 65% i 375, og med så mye som 90% i slutten av århundret.
Arkeologiske undersøkelser viser at i senantikken ble mange forfalne hus i britiske byer overtatt av mennesker som ikke vedlikeholdt husene. Faulkner skriver at dette gir et bilde av at det i senantikken i de britiske byene var en underklasse av utfattige handverkere, småhandlere, arbeidere og prostituerte som bodde i hytter og skur og i de forfalne byggene som tidligere hadde vært prektige byggverk. Men det fantes fortsatt en velstående middelklasse av handverkere og handelsmenn i byene, og en overklasse av folk med høye stillinger i imperiets tjeneste.
Faulkner skriver at gruppen av husokkupanter er et tydelig trekk i denne tidas urbane arkeologi. "Mørk jord" er et annet trekk. Det finnes ofte opp til to meter tykke lag av mørk jord som inneholder bein etter dyr og planter og trekull, og som kan dekke romerske gulv. Det er ulike meninger om hvordan dette skal tolkes. Det kan tyde på forfall i byene. Hus har forfalt, og blitt brukt av husokkupanter, eller blitt brukt som søppeldynger eller til lager for ting som til slutt gikk i oppløsning. Byenes renovasjon fungerte ikke lenger i det fjerde århundret, og søppel ble dumpet overalt der den syntes å være ute av veien.
Detaljerte studier i York har avslørt at i det fjerde århundret økte dumpingen av søppel inne i byen, spesielt etter 360. Det tyder på det arkeologen Jason Monaghan har kalt et "sammenbrudd i sivil stolthet" og sviktende organisert renovasjon.
Faulkner skriver at den gamle oppfatningen om at de romersk-britiske byene blomstret til slutten av det fjerde århundret og enda lenger må forkastet i lys av slike klare bevis på forfall. [Dette står i motsetning til det Frere og til dels Salway har hevdet.] I "Verulamium" var det etter år 350 tallrike gamle hus som stod tomme og forlatte med gulvene fulle av søppel, og gatene utenfor var også fulle av søppel. Og utarmede fattigfolk hadde overtatt deler av den forfalne byen. De hadde slått opp hytter og skur, eller overtatt noen rom i de forfalne husene der de kunne tenne ild på steingulvene. Søppel og skrot var det overalt.
Neil Faulkner konkluderer med å skrive at den sene romerske motrevolusjonen hadde opphøyet monarkiet, hæren og imperiets stormenn - grandene - ved å gjøre de lokale overklassene til vernepliktige kontorister, og tømt lokale pengekister i det sentrale skattkammeret.
Urbanismen ble planlagt og pålagt det britiske samfunnet ovenfra. I siste del av det tredje århundret ville de lokale elitene trekke seg ut av dette systemet og vende tilbake til landsbygda - systemet var i krise. Disse elitene kunne bli beordret til å delta i rådsmøtene og en form for lokalt styre kunne fortsatt utføre enkelte oppgaver, selv om de ble færre. Byene fortsatte å eksistere, men det var ikke lenger fordi de lokale elitene var begeistret for dem og for bylivet, men fordi imperiet holdt byene virksomme. Faulkner skriver at byene i Britannia i det fjerde århundret var merket av den militariserte kommandoøkonomien og senantikkens byråkratiserte statsapparat.
De murene som ble bygd rundt byene var mellom 2,5 og 3 meter brede og trolig mer enn dobbelt så høye. Portene var beskyttet av tårn som stakk ut fra muren. Lengden på murene var fra mindre enn halvannen kilometer i små administrative byer som Caerwent og Caistor til mer enn to og en halv kilometer i større byer som Cirencester og Verulamium. Det store byggeprogrammet var mer eller mindre ferdig for de viktigste byenes vedkommende ved slutten av det tredje århundret, men fortsatte i noen av de små byene.
I omkring halvparten av de byene som er undersøkt er det tegn på at de forfalt i det fjerde århundret. Men staten trengte fortsatt kontorer og innkvartering til sine menn. Og i noen byer er det ikke tegn til forfall. De fire provinshovedstedene i det fjerde århundret, Cirencester, London, York og Lincoln, fortsatte å være viktige byer der det bodde mange prominente mennesker. I disse byene ble det fortsatt investert i arkitektur.
Templene til de gamle gudene forfalt i byene. I en undersøkelse av 24 templer i romersk-britiske byer viser det seg at bare 13 fortsatte å være i bruk etter år 300, og bare 5 etter 350, og bare to var i bruk i 375. Noen var tatt i bruk til andre formål. I mens ble det bygd nye kirker i byene, selv om ikke mange er kjent.
Produksjonen av rustninger til hæren ble flyttet til byene. Det kan se ut som om hæren foretrakk å flytte produksjonen av våpen til en del befestede byer. Faulkner skriver at det er funnet rester etter arbeidet til smeder i rådhusene i flere byer i senromersk tid. Det ble også bygd militære lager i byene. Bymurene beskyttet lagrene. Siden skattene ofte ble krevd inn i form av produkter, og siden det ofte foregikk krig inne i landet, ble det vesentlig å bygge beskyttede lager over hele imperiet. Et halvt dusin store lagerbygninger fra den sene romertiden er blitt gravd ut i romersk-britiske byer. I Colchester er det gravd ut en stor rektangulær bygning som var minst 45 meter lang og 17 meter bred. Den var antakelig satt opp sent i det tredje århundret eller tidlig i det fjerde århundret, og var i bruk i minst hundre år. Alt tyder på at dette var et lager av en eller annen type.
De senromerske byene ble også karakterisert av store, åpne grusbelagte piazzaer. Mange piazzaer var blitt bygd tidlig, og fortsatte å være i bruk. Men andre ble opprettet senere. I Gloucester ble en del av sentrum revet ned og et stort område som strakte seg over forum og omliggende gater ble dekket med pukkstein.
Et sentralt trekk ved de romersk-britiske byene i senantikken var trafikk og lagring i stor skala av statens varer. Korn og andre matvarer kom i vogner og lektere. Kveg og sauer og griser ble drevet i store flokker. Dette passerte gjennom byene, og ble til dels lagret i byene.
Bymarkedene var også viktige i det fjerde århundret. De gamle markedshallene, vanligvis fire rekker med butikker eller verksted rundt en åpen plass, ble ofte ombygd og reparert og brukt og holdt godt ved like ut gjennom det fjerde århundret. Markedshallene i Verulamium ble rekonstruert i stor stil i årene 300-320, med en monumental fasade mot gata. Og gateselgerne dumpet avfall i amfiteatret til Verulamium. Noen ganger ble markedsområdet utvidet. Men da det romerske styret opphørte ble det også stort sett slutt på handelen. Det var statens virksomhet som holdt liv i byene. Og statens fremste representanter i Britannia levde i stor stil.
Selv om de store boligene i byene ofte forfalt ble det bygd noen nye i den store stil. De fire hovedstedene greide seg bedre enn de andre viktige byene. I Cirencester kan det ha bodd flere mennesker i siste halvdel av det fjerde århundret enn noen gang tidligere. Der ble fortsatt mange luksuriøse boliger vedlikeholdt og var i bruk ut gjennom det fjerde århundret. Jamt over kan det ha vært færre luksuriøse boliger i bruk i de britiske byene, men de som ble holdt ved like var ikke mindre storslagne enn tidligere tiders luksuriøse boliger. I Verulamuim ble det bygd en luksusbolig kort etter 375 med minst 22 rom rundt en sentral gårdsplass. Tre av rommene hadde mosaikkgulv og et av dem hadde sentral oppvarming. Faulkner mener at dette må ha vært innkvartering for en av imperiets stormenn.
Det fjerde århundret var i det minste fra 325 en nedgangstid for de lokale overklassenes urbanisme. Deres boliger i byene ble forlatt og byenes offentlige bekvemmeligheter, som badene og teatrene, forfalt og gikk ut av bruk. Men noen steder, skriver Faulkner, i en ødemark av bygninger uten tak og sammenraste hus, skur og hytter og hauger med søppel, var det oaser av sivilisasjon. Det var noen mindre boliger for handverkere og byhandlere som greide seg godt, og en og annen luksuriøs bolig som ble vedlikeholdt.
Det ble fortsatt krevd inn skatter, arbeidslag ble organisert, lagerhusene ble fylt opp og militære forsyninger ble klargjort, og bymurene ble patruljert. De blomstrende byene fra den gyldne tida hadde overlatt plassen til de dystre politibyene i en tidsalder av blod og jern, konkluderer Faulkner med å skriver.
Faulkner skriver at i imperiets glanstid, fra år 150 til 225, bygde de som hadde penger til overs store boliger i byene framfor å bygge ut boligene de eide på landsbygda. Færre enn ti villaer er kjent å ha hatt mosaikkgulv i det andre århundret, mens mer enn tre dusin bolighus i byene hadde det. Men krisen i det tredje århundret knuste den klassiske urbanismen i Britannia. De lokale overklassene hadde ikke vært nødt til å bo i byene, siden de hadde boliger på landsbygda og hentet sin inntekt der. Derfor kunne det være lett å flytte tilbake til landsbygda. Derfor, skriver Faulkner, er det mindre merkelig at den lokale overklassen valgte å flytte tilbake til landsbygda i det fjerde århundret enn at den i det andre århundret hadde flyttet til byene og utsmykket dem så sterkt med praktbygg og monumenter. Men selv da byggeboomen i byene foregikk mest intenst ble det bygd villaer på landsbygda. Fra siste del av det første århundret og et århundre videre framover ble det investert mye og stadig mer i villaer på landsbygda. Mange velstående mennesker hadde boliger både i byen og på landsbygda, men trolig hadde de fleste bolig enten i byen eller på landsbygda, og ikke begge steder. Men de aller fleste beholdt kontakten til landsbygda og hadde sine røtter der, og kunne lett flytte tilbake. Byenes forfall og framveksten av villaene på landsbygda var på en måte en tilbakevending til det normale.
Bignor i Sussex
En villa som er godt kjent er Bignor i Sussex. Den lå i utmerket til i det svært fruktbare Upper Greensands rett nord for South Downs. Det var prima åkerland like i nærheten av herregården, og brukbare beitemarker på den kalkholdige jorda lenger sør, og bedre beitemarker i Arundalen i øst, og skog mot nord. Villaen lå nær ved Stane Street, hovedveien mellom London og sørkysten, noe som ga den utmerkede kommunikasjoner. Den lille byen Hardham lå fem kilometer og sentret Chichester lå 25 kilometer fra Bignor. Man har forsøkt å forstå hvordan Bignors økonomi og drift var. Godset kan ha vært på 10.000 mål jord. Kanskje kan 3.000 mål av dette ha vært åker. I tillegg kan godset ha hatt mer enn femti storfe som beitet i Arundalen og 200 sauer på beitene i sør. I skogen kan det ha gått et ukjent antall griser, og det kan også ha vært drevet skogbruk der. Godset hadde både åkerbruk og husdyrhold, og husdyrene ble sluppet ut på åkrene etter at åkrene var høstet, og slik gjødslet de åkrene. Arbeidsstyrken på godset kan ha vært fra 30 til 50 personer. Med familier kan dette ha vært 75 til 125 mennesker som levde av at familiene arbeidet på godset.
Det gikk lang tid fra romerne erobret Britannia til den første villaen på Bignor ble bygd, den kom først sent i det andre århundret, og den ble da bygd av tømmer. Selv det murhuset som ble ført opp midt i det tredje århundret var beskjedent sammenliknet med de bygningene som ble ført opp senere. Men rundt år 300 ble en stor ombygging utført, og senere fulgte flere store utbygninger. Det gamle huset ble vestfløyen i et langt større kompleks da de mindre fløyene i nord og sør ble forlenget på begge sider av en stor gårdsplass. Gårdsplassen ble innelukket av huset på tre sider og av en overbygd gangvei på den fjerde siden. Den ferdige villaen hadde godt og vel seksti rom og korridorer, derved femten med mosaikkgulv, og rommelige bad i både sørfløyen og vestfløyen, og på nordsiden en rekke storslagne rom med sentral oppvarming og dekorasjoner og veggmalerier. Et av rommet hadde et basseng og en fontene i sentrum.
Neil Faulkner mener at eierne av villaen på Bignor må ha vært blant imperiets stormenn - grandene - med forbindelser høyt oppe i statsapparatet. Det var en minoritet av villaeierne som hadde disse forbindelsene. Noen ganger hender det at disse forbindelsene blir bekreftet av funn av de kjennetegnene på rang som imperiets stormenn bar.
Faulkner skriver at vi kan se for oss den senromerske granden som en mann kledd i rikt fargede og broderte klesplagg, som tunika og kappe, dekorert med gullsmykker og beslag. Han hadde en signetring som kunne brukes til å stemple dokumenter. Han bar brosjer på skuldrene for å holde kappen på plass og tilkjennegi status. Romerske embetsmenn bar brede belter som del av uniformen, og menn av høy rang bar beltespenner av edelmetall.
Den vanlige godseieren som var uten spesielle forbindelser inn til imperiets mektige menn levde og bodde mer beskjedent enn det hadde vært gjort på Bignor. Han bodde i et hus som ikke omsluttet en gårdsplass, men bare utgjorde en enkel rekke. Faulkner nevner eierne av Gorhambury i Hertfordshire som et eksempel. Herregården her hadde to fløyer og fjorten prektige rom, men den ble ikke større enn det. Og andre villaer kunne være enda mindre.
Og mellom de minste villaene og boligene til velstående bønder er det liten forskjell. Faulkner skriver at vi skulle ikke tenke på en enhetlig herskende klasse i senantikkens Britannia, men på en sterkt lagdelt landeiende elite, med svært mange graderinger i rang, rikdom og kultur fra topp til bunn. På toppen var imperiets stormenn som hadde svært høge salærer og privilegier fra høye offentlige stillinger i tillegg til at de eide mange gods og jordeiendommer. Og det var de respektable godseierne som var lokalt forankret, og ikke hadde sterke forbindelser ut over lokalplanet, eller ut over provinsen. Og under dem var gentlemen som det hadde gått ut med, og som strevde med å holde hodet over vann.
Det er tegn på at avstanden mellom imperiets stormenn og vanlige lokalt forankrede herremenn økte i senantikken. Faulkner skriver at denne forandringen blir synlig når villaene blir rangert etter størrelse og gruppert i fire grupper og analysert i ulike perioder. Faulkner kommer fram til at andelen store villaer økte sammenliknet med andelen små villaer fra år 225 til 300. Og forskjellen mellom imperiets stormenn og de vanlige godseierne økte. Denne utviklinga fortsatte ut gjennom det fjerde århundret.
Statusforskjellen mellom jordeierne og de som arbeidet med jorda var langt større enn statusforskjellen mellom jordeierne innbyrdes. Jordeierne var herremenn, og loven klassifiserte dem som honestiores. Og de andre var slaver, livegne og bønder, som utgjorde den store massen av folket i romersk Britannia. De var klassifisert som humiliores - ydmyke - underdanige. Noen ganger er det i nærheten av villaer funnet store rektangulære bygninger som har gitt innkvartering til arbeidere. Noen villaer må ha hatt slaver. Men da erobringskrigene var slutt ble tilgangen på slaver mindre.
Godsene må ha hatt bruk for en permanent arbeidsstyrke som tok seg av det daglige arbeidet med husdyrene og husholdningen og vedlikehold, og også tilgang til ekstra arbeidere til pløying og innhøsting. De sistnevnte sesongarbeiderne kan ha vært lokale bønder som leide jord av godseieren. Men vi vet ikke hvordan forholdet mellom godseierne og resten av landsbygdbefolkninga var.
Antakelig var bøndene i den mest fruktbare delen av landet mest kontrollert og ufrie, som i det meste av det sørøstlige England. Pollenanalyse har vist at her var så mye av skogen hogd ned at det var blitt skapt et åpent landskap med enger og beitemarker da romerne kom. Her var det også mange veier med fast dekke av pukk og stein. Dette ga landsbyene adgang til de markedene som ble skapt av militærvesenets etterspørsel. Undersøkelser viser at landskapet var jevnt bebodd. Dersom man reiste gjennom landskapet i det sørøstlige Britannia i romertida ville man ikke se særlig mer skog enn i dag. Og man skulle ikke reise langt før man traff på bosetninger og så mennesker som arbeidet ute på markedene. Det var et åpent landskap der det yret av liv.
Woodcut i Dorset
Mange bodde på enkeltgårder. Woodcut i Dorset er et eksempel på en slik. Her var det i sen jernalder en et hundre meter bred gårdsplass omgitt av jordvoll og grøft. De følgende 150 årene oppstod mange fordypninger og det ble konstruert dusinvis av groper der det var flettverk av kvister, antakelig for å bearbeide og lagre korn. Men finner ikke tydelige spor etter hus, men et område midt i området innenfor jordvollen kan være et rommelig hustomt. Det er funnet få gjenstander av romersk type her, og tingene forandret seg langsomt. Men fra siste del av det andre århundret var det kommet innhegninger innenfor det området som var omgitt av jordvoll og grøft. I den ene innhegninga var en brønn, og i en annen to ovner for å tørke korn. Ellers er det funnet kvernsteiner og mange redskaper, noe som tyder på at gården var selvforsynt med det meste. Det ser ut til at bøndene på Woodcut var velstående og driftige.
Heybridge i Essex
Andre levde i større eller mindre nabolag, som kunne være fra små husklynger der noen få familier holdt til og til landsbyer med flere hundre innbyggere. En slik landsby er gravd ut i Heybridge i Essex. Her begynte bosetninga i sen jernalder og fortsatte i romersk tid. Opprinnelig hadde det vært klynger av rundhus som var gruppert i områder som var skilt fra hverandre med grøfter og bundet sammen av stier. Mønstret fra Heybridge, der hver gård bestod av et antall bygninger som var samlet i et innhegnet område, synes å ha vært vanlig på den britiske landsbygda i romersk tid. Det typiske bondehusholdet kan ha vært ganske stort. Etter hvert ble de opprinnelige stiene gjort om til grusveier. Og langs grusveiene ble de opprinnelige klyngene av små hus erstattet av rektangulære langhus. De var omkring tjue meter lange, og ble delt i tre eller fire rom. Husene var bygd med et rammeverk av tømmer og veggene var av kvistnettverk som var smurt til. Golvene var av leire og takene var stråtak. Sentralt i huset var et ildsted. Funn tyder på at de som bodde her levde omtrent som de som holdt til på Woodcut. De drev jordbruk med både husdyrhold og åkerbruk, og de produserte selv mange av de gjenstandene som de brukte. De malte selv kornet som de dyrket, og de holdt både storfe og sauer og griser for å få kjøtt, skinn, ull, melkeprodukter og bein. Og i nærheten var det skog som de brukte. De bodde i nærheten av ei bukt der de kunne fiske og finne skjell og koke salt. Det ser ut til at de produserte keramikk til eget bruk, og de hadde smie der de kunne lage redskaper av jern. De hadde også utstyr for å lage klær av den ulla som sauene ga. De arbeidet også i tre og lær. De kjøpte enkelte luksusvarer fra verden utenfor, men produserte selv nesten alt de trengte.
Men det romerske imperiet trengte steder som Heybridge. Det levde av dem. Det var de skattene som ble krevd inn på slike steder som lønnet hæren og byråkratiet. Og det romerske imperiet var inne i en krise, og det prøvde å komme ut av dem ved å skaffe seg større inntekter for å kunne øke størrelsen på hæren. Det romerske imperiet kunne bare skaffe seg større inntekter ved å beskatte befolkninga hardere. Faulkner mener at dette førte til nedgangstider for jordbruket, selv om Faulkner skriver at det er delte meninger om dette.
Villasivilisasjonen
Faulkner skriver at situasjonen for villaene tyder på at det kom nedgangstider for jordbruket. Det ser ut til at omkring år 300 nådde byggingen av villaer sin topp, og deretter falt byggevirksomheten bratt. Omkring år 325 var byggevirksomheten halvert, og omkring 350 var byggevirksomheten redusert til bare en tredjedel, og det ble bygd mindre enn under krisen i det tredje århundret. Færre villaer ble bygd, og mange eksisterende villaer ble ikke vedlikeholdt, og det samlede antallet rom som var i bruk i villaer ble redusert. Sammenliknet med toppen i 325 var det samlede antallet rom i villaer redusert med 15% i 350, 35% i 375 og hele sytti prosent ved slutten av århundret. Bignors storhetstid varte ikke lenge. År 300 hadde den store utbygging blitt foretatt, og en generasjon eller så senere ble de store oppholdsrommene med den strålende mosaikken bygd i nordfløyen. Men bare et tiår eller to senere er det tegn til forfall. Det er funnet langt færre mynter og potteskår fra midten av det fjerde århundret enn fra tidligere tider, og det synes å være ingenting i det hele tatt fra tida etter 360-370. Det er mulig at huset begynte å falle ned allerede før romerne forlot Britannia. Dette var situasjonen også andre steder. Ved Gorhambury ser det ut til at det store huset gikk over til å være en ruin trolig tidlig i det fjerde århundret. Faulkner nevner flere andre steder der dette skjedde, og skriver at det ser ut til å være et mønster at de store gamle husene ikke lenger kunne holdes ved like, men jordene rundt herregårdene ble fortsatt drevet. Faulkner konkluderer med at en glitrende villasivilisasjon hadde vokst fram i årene fra 275 til 325, men innen en generasjon var den i krise, og mellom 350 og 400 forsvant den praktisk talt. Den hadde bare vart et øyeblikk.
Faulkner skriver at dette kan bare føre til en konklusjon: fra midten av det fjerde århundret ble jordbruket svekket og jordeiernes fortjeneste hardt presset. Og dette var ingen kortvarig krise som skyldtes uår og dårlig avling eller sviktende markeder. Det var et langvarig strukturelt sammenbrudd som det ikke var mulig å slippe unna. Den mest sannsynlige forklaringen er intensivert kamp om overskuddet som landbruket produserte. Jordeierne hadde trukket seg tilbake til landsbygda for å beskytte seg og sin eiendom fra kravene fra imperiet. Dette kan ha ført til at statens forsyningstjeneste og materielladministrasjon ble vanskeligere, siden jordeierne ble vanskeligere å finne og mindre samarbeidsvillige. Villaene kan ha brutt sammen, men det gjorde også hæren, skriver Faulkner. Dersom presset ovenfra ble for hardt ville bondeøkonomien bli ute av stand til å reprodusere seg selv. Dette ville føre til at kravene til de som fortsatt var produktive ble enda hardere, og dette ville gjøre krisen enda verre. Det økonomiske grunnlaget til imperiet ville da bryte sammen under det. Kampen om overskuddet fra jordbruket ville bli bitrere, og resultatet ville bli ruin for både staten og jordeierne. Alt tyder på at det er dette som skjedde i det senromerske Britannia, skriver Faulkner.
Faulkner skriver at de arkeologiske funnene tyder på at jordherrene strammet inn kontrollen over bøndene. De senromerske lovene viser hyppig til coloni, bønder som var bundet til en enkelt jordherres gods som en føydal livegen. Dette tyder på at bøndenes frihet ble undergravd. Bøndenes forsvar mot jordherrenes hadde vært at bøndene kunne flytte og lete etter bedre forhold, og dette ble de nektet. Jordherrene måtte overvåke bøndene grundigere for å tvinge mer arbeid ut av dem, og for å kunne gjøre dette måtte bøndene tvinges til å flytte sammen i bosetninger som kunne overvåkes siden bønder som levde på enkeltstående gårder ikke kunne overvåkes effektivt. Faulkner skriver at det er ting som tyder på at bøndene ble flyttet sammen, og at landsbyene ble større og at det ble flere av dem. Dette tyder på at de frie bøndene ble kontrollerte livegne.
Faulkner skriver at det er mulig at herregårdene i større grad ble utviklet til maktsentra som også utøvde offentlig makt. Da de store byene begynte å forfalle utviklet fortsatt småbyene og landsbygdindustrien og villaene seg, og det kan se ut til at makta over landsbygda ble flyttet lenger ut på bygdene og nærmere de som skulle kontrolleres. Villaene kan ha blitt utviklet som sentra som krevde inn skatt. Middelalderens system var i ferd med å utvikle seg.
Bøndene måtte betale stadig mer i skatt. Det kan være en grunn til at den jorda som ga dårligst avling ble oppgitt og forlatt. Ved slutten av romertida kan i noen områder så mye som 20% av den jorda som en gang hadde vært dyrket ha blitt forlatt. Myndighetene gjorde det ulovlig å legge jord varig brakk. Barbarer fikk slå seg ned i avfolkede grenseområder.
Faulkner viser til en av de to mest omfattende undersøkelser av bosetningene på den britiske landsbygda som er utført. Den er basert på et tilfeldig utvalg av nesten to hundre bosetningsområder der det er blitt utført feltarbeid i perioden 1969-1996. Den viser at bosetningstettheten var størst i det andre århundret. Den falt så svakt i det tredje århundret, for så å falle sterkt i det fjerde århundret, slik at antallet bosetninger var 35% lavere i siste del av det fjerde århundret. Dette blir bekreftet av Kate Meheux' undersøkelse av mer enn 300 bosetninger i Severndalen og de Walisiske marker: også her falt antallet bosetninger med omkring tretti prosent fram til siste del av det fjerde århundret sammenliknet med toppnivået i det andre og tredje århundret. I noen tilfeller kan dette forklares med at befolkninga var blitt flyttet sammen med tvang for å kunne kontrolleres tettere. Men det ser ut til at jorda ofte ble oppgitt, spesielt i det fjerde århundret, når også villaene ble oppgitt.
Den kalkjorda som ble drevet ved Woodcut kan ha vært marginal, og det tynne jordlaget i de høyereliggende skråningene kan ha mistet sin fruktbarhet i det fjerde århundret, for bosetningen ble forlatt kort før 375. Det sørlige sentrale England er et område der pollenanalyser tyder på at skogen spredte seg i og etter den senromerske perioden. Også i landsbyen Heybridge ble befolkninga sterkt redusert, og jord som ble drevet fra Heybridge begynte å bli forlatt så tidlig som år 200. Selv om det fortsatt levde noen mennesker i Heybridge da sakserne begynte å komme dit i det femte århundret var landsbyen da bare en skygge av det den hadde vært i det andre århundret.
Vi må vente at bosetningene i det fruktbare sørøst greide seg bedre enn i det karrige nordvest. Gårdene i nordvest var ofte omgitt av store områder av villmark som kunne brukes som magre beitemarker, men ikke til åker. I nordvest var det ingen villaer, de var sør for linja som kan trekkes fra Exeter i sørvest til York i nordøst.
En typisk bosetning i det vestlige området var Chysauster i Cornwall. Bosetninga bestod av ni husholdninger. Chysauster ble grunnlagt i det første årtusen før Kristus, og ser ikke ut til å ha forandret seg i de først fire århundrene. Men rundt år 300 var Chysauster lagt øde. Og mange bosetninger delte denne skjebnen. I en undersøkelse av et tilfeldig utvalg på 30 bosetninger i Cornwall var 22 i bruk sent i jernalderen, 15 var i bruk i det andre århundret, men bare 7 var i bruk i det fjerde århundret.
Både landsbyene og villaene forfalt. Romersk-britisk landbruk var inne i en nedgangstid. Det samme synes å ha vært tilfelle for industrien på landsbygda. Pottemakerkunstens historie gir den beste innsikt i dette. I tidlig romertid ble keramikk til daglig bruk produsert lokalt, mens finere keramikk kunne bli importert. Men etter hvert begynte britiske pottemakere å produsere også de finere kvalitetene, og forsynte det britiske markedet med disse. Et mindre antall britiske produsenter kom til å dominere markedet for de fine kvalitetene. De viktigste produksjonsstedene for fin keramikk har blitt grundig undersøkt. Den viktigste indikatoren for keramikkindustriens vitalitet på et gitt tidspunkt er hvor mange nye typer keramikk som utvikles og hvor mange ulike typer som produseres. Den sterkeste ekspansjonen kom i siste del av det tredje og første del av det fjerde århundret. Men ved midten av det fjerde århundret var det tegn på nedgang. Antallet nye typer hadde falt med mer enn 50% i 325, og falt videre til nesten ingenting i 375, og da begynte også hele utvalget av ulike typer som ble produsert å reduseres dramatisk. Fjernhandelen med keramikk synes i en periode å ha fungert selv om markedet ble mindre, men etter 370 begynte den store og skarpe nedgangen som endte med at de store produsentene av keramikk innstilte. Da den romerske perioden kom til sin slutt var utvalget av keramikk tarvelig.
Faulkner skriver at kort sagt var det fire ting som skjedde på den romersk-britiske landsbygda:
Den lokale overklassens tilbaketrekning til landsbygda reddet ikke den lokale overklassen. Det er mulig at den ble mindre utsatt for imperiets krav, men den utsatte bare sin ruin med en generasjon eller to. Faulkner skriver at landsbygda i senromersk tid likner overfladisk på middelalderens føydalisme. Men de normanniske herrene i det ellevte århundret kombinerte økonomisk og militær makt, som kunne settes inn for å forsvare de normanniske herrenes eiendom og lokale herredømme både mot bøndene og mot staten. Villaeierne i romertiden hadde derimot ikke militære ressurser av betydning. De hadde ansvar for å kreve inn skatter, men hadde ikke selv militære styrker som kunne sette makt bak kravene. Og da den romerske hæren forlot Britannia var villaeierne dømte.
Faulkner skriver at i motsetning til tradisjonelle påstander om at det hadde foregått en generell romanisering viser arkeologiske funn en stor mangfoldighet og noen ganger en skarp todeling. Det var spesielt en kulturell kløft mellom de ærverdige og de underdanige, på den ene siden de romaniserte, og på den andre siden et britisk stammefolk av innfødte med eldgamle tradisjoner.
I arkeologisk litteratur har termen "kultur" to ulike betydninger, skriver Faulkner. Termen brukes om den samlingen gjenstander som finnes og som stammer fra fortiden, og den brukes om de skikker og oppfatninger som regulerte forholdet mellom menneskene, og mellom dem og deres omgivelser. Disse to betydningene av termen "kultur" er helt ulike. Den ene betydningen betegner en samling ting, og den andre betegner opplevd virkelighet, og fastsettelse av hvordan verden oppleves og defineres, og regler for hvordan dette fastsettes. Og de to betydningene av termen "kultur" må ikke blandes sammen.
Siden de herskende klassene disponerte langt flere ting enn folkets brede lag finner arkeologene gjerne langt flere ting og bygningsrester som stammer fra de herskende klasser enn fra folkets brede lag. De gjenstandene som finnes trenger ikke å fortelle mye om skikker og oppfatninger.
Faulkner skriver at det er få funn som forteller om endringer av måten jordbruket ble drevet på i tidlig romertid, men siste del av det tredje århundret og første del av det fjerde århundret var en periode der teknologiske endringer foregikk og da produktiviteten økte. På mange av storgodsene ble det innført en ny type tung plog som gikk dypere ned i jorda og veltet gressmatta. Dermed kunne den hente opp næringsrik jord som tidligere hadde blitt liggende under røttene til kornplantene, og kornavlingene kunne øke. Det er også mulig å finne spor etter overgang fra åkerbruk til større satsing på husdyrhold. Mye tyder på at produksjonen av ull og ullvarer økte. Dette er gjerne spor etter mer markedsorientert jordbruk.
Men de innfødte bøndene hadde alltid drevet jordbruk og handverk for direkte å produsere de tingene de selv og familien trengte. Det kan i den sene romertiden ha eksistert en britisk klasse av storbønder som også produserte for salg, men det var langt flere småbønder. De fleste gårdene drev åkerbruk med lette ploger (ard), som var bjelker med en spiss ende som rotet i jorda. Det førte til at de bare kunne drive åkerbruk der jorda var lett, og avlingene ble beskjedne. Småbøndenes husdyrhold bestod først og fremst av sauehold, mens storfekjøtt, svinekjøtt og vilt i større grad ble konsumert av eliten. Kommersielt sauehold var innrettet mot produksjon av ull, mens småbøndenes sauehold i større grad var innrettet mot eget behov og produksjon av sauekjøtt.
Faulkner viser til studier av britiske funn av religiøse uttrykk fra romertida. De viser at den gamle og tradisjonelle britiske religionen stod sterkest blant folk lengst nede på den sosiale skalaen. I funn av religiøse uttrykk fra høystatusgrupper ble i bare 15% av tilfellene den gamle keltiske religionen uttrykt, mens i mer enn 50% av tilfellene der funnene stammer fra folk langt nede på rangstigen var de religiøse uttrykkene uttrykk for religiøse forestillinger fra keltisk kultur. Faulkner mener at den gamle religionen stod enda sterkere dypt i samfunnet enn dette gir uttrykk for. I den tradisjonelle britiske religionen fantes en mengde guder og ånder og alver og nymfer og overnaturlige naturkrefter. De største byene i Britannia hadde, før kristendommen ble offisiell religion, hatt to offisielle romerske tempel. I det ene ble de tre statsbærende guddommene dyrket. Disse var Jupiter, Juno og Minerva. I det andre ble keiseren og avdøde guddommelige keisere dyrket. Alle romerske festninger og garnisoner hadde gudshus der Jupiter og Mars ble dyrket.
Religionene ble blandet sammen. Bath var det viktigste kultsentret i sørøst. Bath lå midt i et sentrum for villakulturen. Der var et tempel i klassisk stil midt i et område som det var bygd mur rundt, og et stort basseng som var fullt av vann fra en varm kilde, og to sett baderom, hvert med varmt og kaldt vann. Det hele var svært forseggjort og kunstferdig utført. I sentrum mellom tempelkomplekset og badeanstalten var et reservoar fylt med varmt vann med en hvelving over, vannpalasset til den keltiske vanngudinnen Sulis. Selv om hun hadde blitt oversatt til å være den latinske gudinnen Minerva er det klart at det var den keltiske Sulis som ble dyrket i Bath. Mange inskripsjoner henvendt til Sulis er funnet på stedet. Når guddommen er nevnt er det enten som Sulis eller som Sulis-Minerva, aldri bare som Minerva. Britannia ble påvirket av romersk kultur, men overtok ikke den romerske kulturen.
Faulkner skriver at en tydelig keltisk materiell kultur levde videre i Britannia under romerne. Den romerske sivilisasjonen i Britannia kan derfor bare ha vært et ferniss av elitekultur. I landsbyene og grendene og på gårdene der de fleste holdt til virker det som om en tradisjonell innfødt førromersk kultur levde videre. Det fjerde århundrets romerske Britannia var slik et svært britisk Britannia. Råmaterialene til en kultur og en kulturell identitet som var ulik romernes var til stede, og de kunne settes sammen til en opposisjon mot det romerske styret.
| Begivenheter: | Keiserne og deres rivaler: | Årstall: |
|---|---|---|
Julio-Claudians: Caligula gjorde et forsøk på å invadere Britannia i året 40, men kom bare til den galliske Kanalkysten. Claudius satte derimot i verk den romerske invasjonen av Britannia året 43, og Catuvellauni ble beseiret og Colchester erobret. I årene 44-47 rykket romerne nordvestover og sørvestover, Vespasian beseiret Durotriges. I årene 47-51 gjorde romerne de første forsøkene på å erobre Wales, og de tok Caratacus til fange. I årene 51-61 fortsatte kampene mot silurene og andre stammer i Wales. Året 61 ledet Boudicca et stort opprør mot romerne. | Augustus (Octavian) | 27 f. Kr. til 14 e. Kr. |
| Tiberius | 14-37 | |
| Gaius ("Caligula") | 37-41 | |
| Claudius | 41-54 | |
| Nero | 54-68 | |
"De fire keiseres år": Borgerkrig i Romerriket. Romersk invasjon i det nordlige England. | Galba | 68-69 |
| Otho | 69 | |
| Vitellius | 69 | |
| Vespasian | 69-79 | |
|
Flavians: Nye offensiver i Britannia i nord i årene 71-74. I årene 74-78 blir Wales erobret. Agricola er guvernør i årene 78-84. Det nordlige England og det sørlige og sentrale Skottland blir erobret i 79-84. Under Domitian blir mange nye byer grunnlagt. Tilbaketrekninger i Skottland i 80- og 90-årene. | Vespasian | 69-79 |
| Titus | 79-81 | |
| Domitian | 81-96 | |
|
Tidlig i det andre århundret blir de romerske styrkene trukket tilbake til Stangatelinjen, der Hadrians mur senere kom til å bli bygget. Trajan var en stor kriger som blant annet erobret Mesopotamia, som ble oppgitt kort tid etter at Trajan døde. Hadrians mur bygges, fra kyst til kyst, i årene 122-139. Man tror at Hadrian også kan ha tatt initiativ til at Fenland ble systematisk drenert. | Nerva | 96-98 |
| Trajan | 98-117 | |
| Hadrian | 117-138 | |
Antoninene Under Antoninus Pius invaderer romerne på nytt det nordligste Britannia, og det blir bygget en ny mur lenger nord, og Hadrians mur blir (midlertidig) forlatt. Antoninus' mur bygges og holdes i årene 139-155. Mulig opprør i nord - første tilbaketrekning fra Antoninus' mur til Hadrians mur i årene 155-158. Antonines' mur okkuperes på nytt av romerne i årene 158-163, og samtidig oppgir de befestningen av Hadrians mur. Under Marcus Aurelius blir Hadrians mur på nytt okkupert i året 163, og Antoninus' mur blir på nytt forlatt av romerne. Flere langvarige kriger på kontinentet mellom romerne og germanerne fra 167 til 180. Krig i det nordlige Britannia i årene 181-184, og mytteri i den romerske hæren i Britannia i 185-187. | Antoninus Pius | 138-161 |
| Marcus Aurelius | 161-180 | |
| Lucius Verus | 161-169 (Samtidig med M. Aurelius) | |
| Commodus | 180-192 | |
|
Opprør og borgerkrig. Clodius Albinus, romersk guvernør i Britannia, blir utropt som ny keiser i 193. I 197 blir han beseiret og drept etter å ha invadert kontinentet. | Pertinax | 193 |
| Didius Julianus | 193 | |
|
"Severianerne" og deres rivaler: Mange britiske byer får forsvarsverk av jordvoller og vollgraver. Krig i det nordlige Britannia i årene 197-205. Omfattende byggearbeider på grensen mot nord. Severus og Caracalla invaderer Skottland i årene 208-210. Severus dør i 211 og Caracalla drar hæren ut av Skottland. Britannia reorganiseres i to provinser. Under Severus Alexander bygges det første Saxon Shore fortet. | Septimius Severus | 193-211 |
| Pescennius Niger | 193-194 | |
| Clodius Albinus | 193-197 | |
| Caracalla | 211-217 | |
| Geta | 211-212 | |
| Macrinus | 217-218 | |
| Elagabalus | 218-222 | |
| Severus Alexander | 222-235 | |
|
I det tredje århundret var Romerriket preget av inflasjon, militære opprør, den ene keiseren ble myrdet etter den andre, diktatur, og invasjoner. Spesielt perioden 235-253 var preget av dette, men også perioden 260-293 var preget av dette. | Maximinus ("Thrax") | 235-238 |
| Gordian I | 238 | |
| Gordian II | 238 | |
| Pupienus | 238 | |
| Balbinus | 238 (sammen med Pupienus) | |
| Gordian III | 238-244 | |
| Philip I ("Araberen") | 244-249 | |
| Pacatian | 248 | |
| Jotapian | 249 | |
| Decius | 249-251 | |
| Gallus | 251-251 | |
| Aemilian | 253 | |
| Valerian | 253-259/60 | |
| Gallienus | 253-268 | |
| Macrianus | 260-261 | |
| Quietus | 260-261 | |
| Regalianus | 260/1 | |
| Aemilianus ("Aegippius") | 261-262 | |
| Aureolus | 267-268 | |
| Laelianus | 268 | |
|
Det galliske imperiet: De nordvestlige provinsene, inkludert Britannia, blir revet løs fra Romerriket i årene 259-273. Mange britiske byer får bymurer av stein. Det blir bygget flere Saxon Shore fort. | Postumus | 260-269 |
| Marius | 268 | |
| Victorinus | 269-271 | |
| Tetricus | 271-271 | |
|
Opprørsforsøk i de nordvestlige provinsene av Romerriket ledet av Bonosus i 281-282. | Claudius II ("Gothicus") | 268-269/70 |
| Quintillus | 269/270 | |
| Aurelian | 269/270-275 | |
| Domitian II | 270/275 | |
| Vaballathus | 270-271 | |
| Tacitus | 275-276 | |
| Florian | 276 | |
| Probus | 276-282 | |
| Saturninus | 280 | |
| Carus | 282-283 | |
| Julian I | 283 | |
| Carinus | 283-285 | |
| Numerian | 283-28 | |
|
Tetrarkiet: Det Britiske imperiet, årene 286-296, blir opprettet av Carausius som gjør opprør og river Britannia og en del av Gallia løs fra Romerriket. Carausius blir drept i et palasskupp i 293, og Allectus overtar. Han blir nedkjempet av Constantius i 296. Omfattende arbeider på grensebefesningene. Britannia omorganiseres i et stift og fire provinser. Diokletian innleder omfattende omorganisering av Romerriket, karakterisert som "militærmonarkiet" - Romerriket blir mer totalitært. | Diokletian | 284-305 |
| Maximian | 286-305, 307-308 (cæsar 285-286) | |
| Constantius I ("Chlorus") | (Cæsar 293-305, augustus, se nedenfor) | |
| Galerius | 305-311 (cæsar 293-305) | |
| Carausius | 287-293 (I Britannia og Gallia) | |
| Allectus | 293-296 (I Britannia og Gallia) | |
| Domitius Domitianus | 297 (I Egypt) | |
| Flavius Severus | 306-307 (cæsar 305-307) | |
| Maximin Daia | 309-313 | |
| Maxentius | 307/308-312 | |
| Alexander | 308-309/310 (I Afrika) | |
| Licinius | 308-324 | |
| Valens | 316 | |
|
Slekten til Constantius og deres rivaler: Konstantin den første (306-337): Krig i det nordlige Britannia. Constantius dør i York, og Konstantin blir utropt av soldatene til keiser. Konstantin fører en kampanje i Britannia i 312-314. Magnentius gjør opprør med britisk støtte, 350-353. Utrenskinger og forfølgelse av de som støttet opprøret i 354. I 360 ble det sendt tropper til Britannia for å kjempe mot pikter og irer. | Constantius I | 305-306 |
| Konstantin I ("den store") | 306-337 | |
| Konstantin II | 337-340 | |
| Konstans | 337-350 | |
| Constantius II | 337-361 | |
| Nepotian | 350 | |
| Vetrano | 350 | |
| Magnentius | 350-353 | |
| Silvanus | 355 (I Gallia) | |
| Julian II ("den frafalne") | 360-363 (cæsar 355-360) | |
| Jovian | 363-364 | |
|
Slekten til Valentinian og deres rivaler: I 364 kommer det angrep fra pikter, irer og saxere. Stort, samtidig angrep mot Britannia i 367 utført av pikter, irer, attacotti og saxere. Store deler av Britannia invadert. Theodosius blir sendt for å ta Britannia tilbake i årene 368-369. Omfattende arbeider påbegynnes på festningsverkene i Britannia. I slaget mot goterne ved Adrianopel i 378 blir to tredjedeler av det østlige Romerrikets hær ødelagt. | Valentinian I | 364-375 |
| Valens | 364-378 | |
| Procopius | 365-366 | |
| Gratian | 375-383 | |
| Valentinian II | 375-392 | |
|
Slekten til Theodosius og deres rivaler: Magnus Maximus gjør opprør i 383. Han tar med seg tropper fra Britannia i en invasjon av kontinentet, og mange grensefestninger blir oppgitt. Magnus Maximus blir beseiret og drept i 388. | Theodosius I ("den store") | 379-396 |
| Magnus Maximus | 383-388 | |
| Eugenius | 392-394 | |
| Begivenheter: | Keisere og deres rivaler i Vest-Romerriket: | Årstall: |
|
Romerriket deles permanent i 395. Stilicho blir den sterke mannen i vest i årene 395-408. Krig i Britannia i 395-399. Tropper trekkes ut av Britannia i 401 for å forsvare Italia. Gotiske kriger, 401-403, 404-405. Fronten ved Rhinen blir rent overende i 406. Opprør i Britannia, der tre keiserkandidater opphøyes etter hverandre, først Marcus, så Gratian, og deretter Konstantin III (406-407). Konstantin drar tropper ut av Britannia for å kjempe på kontinentet i 407. Saxiske angrep mot Britannia, britene forsvarer seg selv, og driver deretter den romerske administrasjonen bort i 408. Britisk bønn om hjelp fra Honorius fører ikke fram i 410. Saksiske leiesoldater gjør opprør mot Vortigern og andre britiske ledere i 440-455. Vellykket forsvar av britisk kontrollert område mot saxere gjennomført av Ambrosius Aurelianus (475-500). | Honorius | 395-423 |
| Marcus (i Britannia) | 406 | |
| Gratian (i Britannia) | 407 | |
| Konstantin III | 407-411 | |
| Maximus (i Spania) | 409-411 | |
| Jovinus (i Gallia) | 411-413 | |
| Constantius III (Flavius Constantius) | 421 | |
| Valentinian III | 425-455 |
Romerriket ble altså delt i en vestlig og en østlig del, og disse to delene ble aldri mer slått sammen. I den vestlige delen av Romerriket ble Honorius den første keiseren, fra 395 til 423. Samtidig med Honorius var det mange andre keisere i vest. I 406 var Marcus keiser i Britannia, og året etter var Gratian keiser i Britannia. I årene 407-411 var Konstantin III keiser. Man regner med at i denne tida sluttet Britannia å være en del av Romerriket. Den siste keiseren i vest var Romulus Augustulus i 475-476. Man regner med at fra omkring 410 hadde Britannia opphørt å være underlagt Romerriket.
Lenker:
Til neste del av denne teksten
Til første del av denne teksten
Til oversikten over alle tekstene på europas-historie.net
Kilder for dette kapitlet er: