Skrevet av Tor Førde.
Kilder for dette kapitlet er:
Dette kapitler heter "Britannia under romerne - forfall og sammenbrudd". Teksten inngår i en serie tekster om Storbritannias historie. Og tittelen forteller at tekstens hensikt først og fremst er å framstille det romerske Britannias sammenbrudd, ikke Romerrikets nedgang og fall. Men det vestlige Romerriket er den scenen der dramaet om det romerske Britannias sammenbrudd blir utspilt. Derfor må denne scenen - Romerrikets nedgang og fall - bli framstilt. Og inn på denne scenen må romersk Britannia bli ført. Derfor er den første delen av teksten opptatt av å framstille Romerrikets oppsplitting, forfall og sammenbrudd, og hvordan romersk Britannia deltok i dette.
Denne teksten begynner med opprøret til Carausius i 287. Carausius rev det romerske Britannia løs fra Romerriket mens Diokletian var keiser i Romerriket. I 296 ble Britannia på nytt innlemmet i Romerriket. Det skulle komme mange flere mytteri i den romerske hæren som stod i Britannia, og de får bred plass i denne framstillinga.
Vi følger den storpolitiske utviklinga i Romerriket fram til de germanske stammene omkring år 400 dominerer det nordlige og vestlige Gallia (Frankrike), og slik har kuttet forbindelsen mellom Romerriket og Britannia. Da har det meste av den romerske hæren som var stasjonert i Britannia forlatt Britannia og reist til kontinentet for å delta i de krigene som har foregått der, og i Britannia blir den romerske administrasjonen jaget bort.
Og så skjer det som mange historikere ikke kan forklare: Det romersk-britiske samfunnet bryter fullstendig sammen. Etter at de siste romerne ble drevet ut fra Britannia senker mørket seg for oss. De britiske byene opphører fullstendig å fungere. De prektige byggverkene og boligene som ble oppført i romertida blir ikke vedlikeholdt og faller sammen. Byene blir til ruiner. Og det skrives nesten ingenting som er bevart fram til i dag i Britannia. Hva skjedde? Vi ser på flere framstillinger og forklaringer.
I tillegg til å framstille den storpolitiske utviklinga til Romerriket framstilles også den indre utviklinga i Britannia. Er det mulig å finne årsaker til sammenbruddet av det romersk-britiske samfunnet i Britannia i Britannias indre utvikling? Eller skyldes dette sammenbruddet bare ytre årsaker? De ytre årsakene som nevnes er press fra barbarene og at forsyninga av mynt til Britannia opphørte da forbindelsen til Romerriket ble svekket på grunn av at germanske stammer tok kontroll over stadig større deler av Gallia.
Sammenbruddet av romersk Britannia kom omkring år 410, eller kort etterpå, og akkurat da var presset fra barbarene ikke større enn at britene var i stand til å stå mot det på egen hand. Og med hensyn til bruddet i forsendelsen av mynt kan det sies at britene selv var i stand til å framstille mynt, og at de hadde produsert mynt bare noen få tiår før sammenbruddet, slik at begge disse forklaringene på sammenbruddet virker svake.
Men sammenbruddet trenger ikke å forklares som forårsaket av ytre faktorer. Det kan også forklares ut fra den indre utvikling som det romerske imperiet påførte Britannia, og vi går detaljert inn på en forklaring av denne typen som Neil Faulkner gir av romersk Britannias sammenbrudd, og som bygger på den nyeste arkeologiske forskning.
Det er ulike oppfatninger om hvordan og hvorfor romersk Britannia brøt sammen, og vi ser på flere av dem i denne teksten.
En kommentar til oversettelsen av keisernavn: Jeg har valgt å kalle keiser Constantine for keiser Konstantin siden det er mye brukt i Norge. Men for eksempel keiser Constans og Constantius har jeg kalt keiser Constans og Constantius.
Her er lenker til noen kart over Britannia som vil være til hjelp:
Denne teksten skal handle om forfallet og sammenbruddet til Romerriket, og spesielt hvordan dette ble opplevd i Britannia. I det tredje århundret gjennomgikk Romerriket mange voldsomme kriser. Noen av dem skyldtes at det stod fram rivaliserende keisere, noe som førte til krig innen Romerriket og splittelse av Romerriket. Den siste av de keiserkandidatene som greide å skille ut en del av Romerriket og styre det som sitt eget imperium i det tredje århundret var Carausius. Det romerske Britannia inngikk i imperiet til Carausius.
Carausius' tid var også keiser Diokletians tid. Diokletian hadde steget i gradene i hæren til han ble sjef for livvakten til keiser Numerian, som var keiser sammen med sin bror Carinus. I 284 døde keiser Numerian, og Diokletian ble keiser sammen med Carinus. Året etter ble Carinus myrdet, og Diokletian ble enekeiser. Diokletian utnevnte Marcus Aurelius Valerius Maximian(us) til sin nestkommanderende, og ga ham ansvar for forsvaret av Italia og de vestlige provinsene. Samme år tok Diokletian tittelen "Britannicus Maximus", og man tror at det kan skyldes at en seier var vunnet i hans navn i eller ved Britannia. Maximian hadde da ansvaret for Britannia, og var opptatt med krigføring i det nordvestlige imperiet. I 286 ble Maximian forfremmet til "augustus" og til medkeiser av Diokletian, med ansvar for den vestlige delen av Romerriket. Diokletian var seniorkeiser, og Maximian var juniorkeiser. Dette medførte ingen deling av Romerriket.
Ansvaret for å holde ro og orden og kontroll i den vestlige delen av Romerriket var ingen enkel oppgave, for Romerriket var utsatt for invasjoner, opprør og mytteri i vest. Det svermet med saksere og frankere som angrep kystene til Britannia og Gallia. Maximian ga Carausius ansvaret for å kjempe mot disse sakserne og frankerne.
M. Aurelius Mausaeus Carausius var ikke født inn i det romerske aristokratiet, men under beskjedne forhold. Han var født på kysten av Belgia. Han steg i gradene i den romerske hæren siden han utmerket seg spesielt. Året 286 ble han kommandant over sjømilitære avdelinger som kjempet mot sjørøvere. Han ble mistenkt for selv å beholde de skattene som sjørøvere hadde plyndret, og som han erobret tilbake fra sjørøverne. Keiser Maximian (keiser fra 286 til 305 og 306-7, og "kronprins" 285-6) skal ha gitt ordre om at Carausius skulle henrettes på grunn av dette. Derfor flyktet Carausius til Britannia der Carausius erklærte at han var keiser.
Dette hendte trolig sent i 286 eller tidlig i 287. Frere skriver at man vet ikke hvorfor Carausius så lett kunne overta Britannia. Kommandoen over flåten - Classis Britannica - var ikke tilstrekkelig til å kunne kommandere de tre legionene som stod i Britannia. Carausius må på forhånd ha vært avholdt og hatt støtte i deler av Britannia. Carausius må ha gjort noe som har gitt ham respekt i Britannia. Carausius arbeidet aktivt for å oppnå støtte i Britannia etter at han hadde utropt seg selv som keiser. Blant annet brukte han de myntene som han satte i sirkulasjon som propagandaplakater, med legendene "Restitutor Britanniae" og "Genius Britanniae".
I første del av sin regjeringstid greide Carausius også å holde på det nordlige Gallia (Frankrike). Der var det minst en legion som stod under ham, og han kunne også ha kontrollert andre militære styrker på kontinentet. Maximian hadde nok å gjøre med krigen langs Rhinen. Høsten 288 begynte Maximian å samle styrker for å dra i felten mot Carausius, og året etter nådde Maximian fram til kysten av Gallia, men han greide ikke å krysse Kanalen over til Britannia. Det oppstod en fredstilstand som varte til 293. Carausius prøvde i denne tida å bli anerkjent som legitim keiser. Han slo mynt av samme verdi som ble slått i Romerriket. Da det ble klart at det gikk mot krig prøvde han å bli anerkjent som en tredje keiser. (Maximian og Diokletian var keisere i Romerriket, Diokletian i den østlige delen og Maximian i den vestlige delen.) Carausius slo mynt der det ble framstilt at det romerske imperiet hadde tre keisere. Noen av de myntene som Carausius satte i sirkulasjon hadde portrett av både Diokletian og Maximian, og en av alle tre keiserne.
Keiser Diokletian ville ikke støtte opprør, og den deling av keisermakten som Diokletian hadde innført ga ikke plass til en tredje keiser. Diokletian innførte i 293 Tetrarkiet ved å utnevne Constantius og Galerius som cæsarer (kronprinser). Constantius åpnet sin kampanje med å angripe Boulogne, som var det viktigste hovedkvarteret til Carausius på kontinentet. Constantius bygde en molo over havna og sperret den derved slik at det ikke kunne komme støtte sjøveien til Boulogne. Garnisonen i Boulogne overga seg, og Constantius fortsatte krigen ved Rhinen. Kort tid etterpå ble Carausius drept av Allectus, som overtok keisertittelen og fortsatte som keiser fram til 296.
Frere skriver om Carausius at han var en dyktig eventyrer og en effektiv hersker. Han uttrykte selv sine aspirasjoner på en varig måte på de myntene som han satte i sirkulasjon. De myntene som Carausius satte i sirkulasjon var av svært god kvalitet, og Carausius satte i sirkulasjon, for første gang på to generasjoner, dinarer av sølv. Dette ga tiltro til Carausius.
Carausius har ofte fått æren for å ha bygd noen Saxon Shore fort, selv om initiativet til å bygge dem var blitt tatt før Carausius fikk makten i Britannia, og fortene ved Reculver og Brancaster var allerede bygd og det var også satt opp festningsverk ved Richborough. Men Carausius kan ha tatt initiativ til å bygge noen andre av fortene langs kysten.
Fortene ble bemannet med soldater, og det ble hentet tropper fra nord for å bemanne i det minste noen av fortene. Tidlig i det tredje århundret hadde Cohors I Baetasiorum blitt flyttet til Reculver fra nord der styrken hadde holdt Maryport sent i det andre århundret, og Cohors I Aquitanorum hadde blitt overført til Brancaster.
Tidligere hadde Classis Britannica vært konsentrert i Kent og kanskje også i østlige Sussex, men nå ble den også bundet til fort langs hele østkysten og sørkysten til Portsmouth Harbour. Fortene hadde troppestyrker som samtidig skulle beskytte flåtebasene og kunne ta kampen opp mot sjørøvere som greide å ta seg forbi krigsskipene og inn til land. Liknende fort fantes på vestkysten av Britannia for å beskytte kysten mot røvere fra Irland.
Allectus, som stod bak drapet på Carausius, hadde vært finansministeren til Carausius. Allectus har gjort mindre inntrykk, og regimet hans blir beskrevet som uinspirert. Også han satte mynt i sirkulasjon, og de har også sirkulert i Gallia, slik at erobringen av Boulogne i 293 trenger ikke å ha medførte at regimet til Carausius og Allectus hadde blitt fordrevet fra Gallia. I 296 var Constantius klar til ny kamp. En invasjon av Britannia ble forberedt. Den skulle seile som to flåter. Den ene skulle gå ut fra munningen av Seinen, ledet av Asclepiodotus, og den andre fra Boulogne under ledelse av Constantius selv. Da Asclepiodotus seilte var det tåke i Kanalen og flåten hans ble ikke oppdaget av den flåten som ventet ved Isle of Wight. Dermed kunne Asclepiodotus uforstyrret seile inn til kysten. Da styrken til Asclepiodotus hadde gjort landgang brente den skipene før den marsjerte inn i landet.
Allectus var en mindre dyktig hærfører enn Carausius, og greide ikke å bestemme seg for hva han burde foreta seg. De flåtemanøvrene som Constantius hadde drevet med hadde fått Allectus til å holde seg og hæren på feil sted. Derfor kunne Asclepiodotus gjøre landgang uten å møte motstand. Den hæren Allectus disponerte bestod til dels av frankiske leiesoldater og dels av styrker fra hæren i nord. Da Allectus fikk kjennskap til landgangen skyndte han seg for å møte de romerske styrkene. Allectus hadde enten ikke god nok kontroll over den hæren han kommanderte til å bruke den effektivt, eller han var for dårlig hærfører til å bruke den effektivt, og han mistet livet i den kampen som fulgte. Det sies at Allectus unnlot å sette hæren opp i god kamporden før slaget. De beseirede leiesoldatene til Allectus satte kursen mot London for å plyndre byen, og mens de var opptatt av dette kom Constantius med sin hær fram til London, og han ble tatt godt mot, som en seierherre siden hæren hans nedkjempet leiesoldatene som var opptatt med å plyndre London.
Neil Faulkner legger vekt på at Carausius må ha greid å oppnå støtte og popularitet i Britannia. Og at dette må skyldes at imperiets store utgifter til krigføring, og at den alvorligste trusselen mot Romerriket var i øst, fra sassanidene i Persia og fra de germanske stammene ved Donau, førte til at store ressurser ble hentet fra Britannia og satt inn i krigføring som ikke beskyttet Britannia; og at Carausius var uenig i denne fordelingen av ressursene. Dette foregikk mens Britannia opplevde å være truet, noe som framgår av at i denne tida ble Saxon Shore fortene bygd og det ble bygd murer rundt byene. Derfor kunne løsrivelsen av det Galliske imperiet fra Romerriket i 260 vinne støtte i Britannia, siden det konsentrerte britiske ressurser om beskyttelse av den vestligste delen av Romerriket. Selv om keiser Aurelian erobret det Galliske imperiet i 274 og førte det tilbake til Romerriket var det fortsatt krefter i vest som ville løsrive de vestligste delen fra Romerriket. I 281 hadde general Bonosus gjort opprør med støtte fra Gallia, og kanskje også fra Britannia, mot keiser Probus. Året etter hadde Probus sendt Victorinus til Britannia for å slå ned opprør. Deretter la keiser Carus i sin korte regjeringstid (282-3) stor vekt på å beskytte den vestligste delen av imperiet. Men deretter ble ressursene på nytt konsentrert om krig lenger øst.
Politikken til Carausius var nettopp å bruke ressursene i den vestligste delen av imperiet til å beskytte dette området. Faulkner mener at grunnen til at Carausius ble anklaget for å beholde skatter som han tok fra røverne var det var en konflikt om fordeling av ressurser mellom sentralmyndighetene og regionale myndigheter. Denne konflikten førte til at Carausius først ble anklaget for underslag, og deretter til at Carausius i selvforsvar rev den delen av Romerriket der han hadde militær kommando løs fra resten av imperiet, eller prøvde å etablere den som en selvstyrt del av imperiet. Faulkner skriver at med Carausius rev en opprørskeiser Britannia løs fra kontrollen til imperiets sentrale myndigheter for tredje gang i løpet av en generasjon.
Faulkner går nærmere inn på den propagandane som Carausius førte for å vinne oppslutning i Britannia. Vi har kjennskap til den fra de myntene som Carausius satte i sirkulasjon. De var av høy kvalitet og hadde et høyere innhold av edelmetall enn det som hadde vært vanlig. Faulkner skriver at sølvpenger av så høy sølvgehalt som de Carausius satte i sirkulasjon hadde ikke vært produsert i Romerriket de siste to hundre årene. Det var stor forskjell på de myntene som Carausius satte i sirkulasjon og de sjuskete myntene som keiserne brukte å sende ut. På myntene ble Carausius framstilt som en frelser. Vergil hadde framført ønsker og tanker om en ny gullalder, og Carausius brukte bilder fra disse forestillingene om en ny gullalder på de myntene som han ga ut. På en mynt var Carausius portrettert sittende på en hest og med appellen "expectate veni" - "kom, den ventede". På en annen mynt stod bokstavene RSR, som er forkortelse for "redeunt Saturnia regna" - Saturns regime er tilbake - altså gullalderen er tilbake. Og Carausius la vekt på å framstille seg som legitim keiser. Selv om han brukte appeller om en ny begynnelse framstilte han seg ikke som noen opprører, men tvert imot som en som ville innstifte den gamle og gode orden på nytt. Han ville gjeninnføre "keiserens fred" - "pax augustorum" og han var den som ville gjenopprette Britannia - han var "restitutor Britanniae", og han var Britannias sjel - "genius Britanniae". Han hevdet i likhet med Diokletian og andre keisere at han nedstammet fra gudene på Olympen, og også fra keiser Marcus Aurelius. Carausius appellerte til de besittende klasser og budskapet var at han ville gjenopprette ro og orden og trygghet for liv og eiendom ved å konsentrere seg om å beskytte den vestligste delen av imperiet, og ved å gi ut god mynt.
Neil Faulkner skriver at regimet til Carausius var en reaksjon mot at alle typer ressurser, tropper, forsyninger og andre rikdommer, ble hentet fra den vestligste delen av Romerriket for å bli satt inn i kriger som ble ført lenger øst mens også den vestligste delen var utsatt for trusler. Carausius utfordret derfor ikke Diokletian og Maximian med krav om å være keiser for hele Romerriket, men med krav om å styre i vest og bruke de ressursene som ble produsert i vest til forsvaret av den vestligste delen av imperiet. Carausius anerkjente derfor Diokletian og Maximian som keisere, og framstilte seg selv som den tredje keiseren i Romerriket. Men Carausius ble drept i et palasskupp.
Den Constantius som erobret Britannia fra Allectus var far til keiser Konstantin den store. Vi skal følge Constantius et stykke mens han erobrer og regjerer Britannia, fram til sønnen Konstantin står fram som hersker, og det skjer først i Britannia.
Constantius seilte altså ut fra Boulogne med en del av invasjonshæren, mens den andre delen ble ledet av Asclepiodotus som seilte ut fra Seinens munning. Men Constantius gjorde ikke landgang under den første delen av invasjonen; det gjorde derimot Asclepiodotus, som beseiret Allectus.
Allectus hadde trolig hentet soldater fra området ved Hadrians mur. Det har vært ulike meninger om hva dette førte til. Det har vært sett som mulig at Allectus ikke hadde kontroll over disse troppene fra nord, og dette var en grunn til at han tapte slaget mot troppene til Asclepiodotus. Det har også vært pekt på at dette kunne ha ført til invasjon fra nord eller opprør mot den romerske okkupasjonen i nord. Salway skriver at det foregikk byggearbeider på festningsverkene i nord omkring denne tida, altså omkring år 296, og at det kan være spor etter disse byggearbeidene som har blitt tolket som spor etter ødeleggelser. Salway mener at på dette tidspunktet ble grensen holdt med få styrker, og at en eventuell invasjon i 296 trolig ikke var mer enn plyndring av fort som knapt var bemannet.
Ved begynnelsen av det fjerde århundret foregikk byggearbeider ved Hadrians mur. Salway mener at dette var nødvendig vedlikehold av festningsverkene, og ikke reparasjon av ødeleggelser utført av "barbarene". Frere mener derimot at det felttoget som Constantius gjennomførte mot områdene nord for muren i 306, og som Frere skriver utvilsom var en straffeekspedisjon inn i Skottland, kan skyldes at en skotsk invasjon hadde funnet sted noe tidligere. Videre peker Frere på at ødeleggelsen på festningsverkene kan ha blitt utført av angrep mot dem. Man har ikke kilder som definitivt kan avgjøre dette. Frere skriver at det ikke er tvil om at det foregikk omfattende ombygging av de fleste festningene i det nordlige Britannia i begynnelsen av det fjerde århundret.
I 297 reiste Constantius tilbake til Gallia, men han skulle komme tilbake for å føre krig i nord. I 297/8 hentet Constantius handverkere fra Britannia, der det skulle være et overskudd av handverkere, for å utføre byggearbeider i Gallia.
I året 305 bestemte keiser Diokletian seg for å gå av som keiser. I det styringssystemet som Diokletian hadde bygd opp, med to keisere med tittel "augustus", og to kronprinser med tittel "cæsar", skulle keiserne gå av samtidig og de to kronprinsene samtidig overta som keisere. Derfor måtte keiser Maximian gå av sammen med Diokletian, og Constantius overtok som keiser i vest etter Maximian. Da Constantius vendte tilbake til Britannia i 306 var det derfor som full keiser. I øst overtok Galerius samtidig som keiser etter Diokletian. Det virket som om Galerius skulle overta etter Diokletian som den ledende keiseren, siden han greide å få nevøen Maximin Daia innsatt som ny "cæsar" i øst og en nær venn, Flavius Severus, som cæsar i vest.
Diokletian ville skille den sivile administrasjonen fra administrasjonen av hæren. Men de administrative reformene var bare påbegynte, og knapt det, da Diokletian trakk seg tilbake. Britannia kom til å bli delt i fire provinser, og ikke i bare to. Provinsguvernøren ble en sivil embetsmann. Det ble innført et nytt nivå i administrasjonen, som kan kalles for stiftet. Prefekturet Gallia kom til å inkludere Britannia. Lederen for det britiske stiftet fikk tittelen vicarii, og ble kalt for vicarius Britanniarum, og han var stedfortreder for og underlagt prefekten i prefekturet Gallia.
Da keiser Constantius kom til Britannia for å føre krig i nord var sønnen Konstantin sammen med ham. Salway skriver at man vet ikke hvorfor Constantius hadde bestemt seg for å føre en militær kampanje i nord, og man vet ikke heller hvilke tropper han tok i bruk. (Frere skrev, som nevnt, at dette utvilsomt var en straffeekspedisjon.) Man vet heller ikke hvordan krigen forløp. I skriftlige kilder hevdes det at Constantius tok seg inn i det nordligste Skottland og vant en seier over "piktene". Det er første gang man støter på betegnelsen "pikt" brukt om en befolkning i Skottland. Betegnelsen ble brukt om befolkninga i det skotske høylandet nord for Forth-Clyde.
Da Constantius hadde gjennomført kampanjen i Skottland vendte han sørover og stoppet opp i York. Der døde han. Kronprinsen hans, hans cæsar, var Flavius Valerius Severus, og han skulle da bli keiser, augustus, i den vestlige delen av Romerriket. Men hæren i York utropte Konstantin, sønn av Constantius, som ny augustus, keiser. Konstantin aksepterte ikke dette, men han aksepterte derimot å bli utnevnt som cæsar. Dermed ble han formelt underordnet Severus, og ble hans kronprins. Severus ble keiser i Britannia og i resten av den vestlige delen av Romerriket. Salway skriver at det er vanskelig å tro at Severus hadde noen reell makt her. Konstantin oppholdt seg noen måneder i Britannia etter at faren døde i York, og i løpet av denne tiden satte han i gang betydelige veiarbeider i Britannia før har reiste til Gallia.
Året etter, i 306, ble Konstantin keiser, men han var ikke enekeiser. Salway skriver at Britannia fikk en lang periode med fred etter felttoget som Constantius hadde foretatt i Skottland, og at romersk Britannia i første halvdel av det fjerde århundret opplevde større velstand enn noen gang tidligere. [Man kan tilføye at de funnene man har ikke gir et bilde som entydig viser økende velstand, siden befolkninga ser ut til å ha vært i tilbakegang og mange av byene i forfall, men villasivilisasjonen blomstret som aldri før i begynnelsen av det fjerde århundret, og de aller rikeste hadde aldri tidligere vært så rike. Mer om dette følger i beskrivelsen av den interne situasjonen i Romersk Britannia.]
Det fulgte en lang periode med mistenksomhet og borgerkriger. Etter atten år, i året 324, ble Konstantin enehersker i Romerriket. Konstantin var både en dyktig politiker og en dyktig hærfører. Han gjennomførte svært omfattende reformer, og var en mer radikal reformator enn Diokletian. Men det store problemet som Diokletian hadde prøvd å finne en løsning på, hvordan velges en ny keiser uten fare for borgerkrig, var ikke løst, selv om Konstantin ofte var mann for utradisjonelle løsninger.
I Britannia ble det i denne perioden ført opp store byggverk i York. Det ble gjennomført en omfattende ombygging av murene til festningen i York, og det ble bygd imponerende tårn på muren. Mange militære forlegninger ble ombygd, og de nye byggverkene ser ut til å ha kunnet huse færre soldater enn tidligere. Salway skriver at man ikke av den grunn kan slutte at det ble færre soldater siden soldatene nå fikk lov til å bo utenfor forlegningene. Det ser ut til at Konstantin besøkte Britannia flere ganger, og en eller annen gang tok han tittelen "Britannicus Maximus" på grunn av en seier som han fikk æren for og som ble oppnådd mellom 315 og 318. En annen grunn til at det ble bygd forlegninger for færre soldater ved Hadrians mur kan være at oppbygging av en felthær førte til at garnisonshæren ble redusert.
Rundt byene ble det bygd enda flere festningsverk i det fjerde århundret, men villaene på landsbygda fikk ikke festningsverk.
Konstantin er blitt kritisert for å ha ført tropper over fra grensefestningene og til byene. Dette var ganske sikkert populært blant soldatene, selv om hæren ikke var videre populær hos befolkninga. Det er også trolig at dette har gjort keiserne mer villige til å la byene bygge bymurer og festningsverk, siden keiserne fikk kontroll over disse festningsverkene når det ble stasjonert garnisoner som var under keiserens kommando i byene. Dette kunne gi større trygghet til befolkninga enn det store troppestyrker ved grensene kunne gi, siden en befestet by med bymur omgitt av vollgrav var nesten uinntakelig for styrker uten utstyr og trening i beleiring. Dessuten ble det utviklet et forsvar i dybden. Konstantin arbeidet for å utvikle en mobil feltarme i tillegg til garnisonshæren som stod ved grensene. Styrkene som hørte til feltarmeen fikk høyere status enn de som hørte til garnisonshæren. Et utgangspunkt for utvikling av feltarmeen var de styrkene som hadde brukt å følge keiseren, "comitatus", når han var ute og reiste. I siste del av det tredje århundret hadde keiseren ofte vært ute på reise.
Under Tetrarkiet (Diokletian) og trolig også under Konstantin kom pretorianerprefektene til å spille en hovedrolle i hærenes overkommando. Året 312 ble pretorianergarden oppløst, etter å ha lidd nederlag sammen med Maxentius. Under sønnene til Konstantin kom nye øverstkommanderende for hærene, "magister militum". Konstantin ble anklaget for å germanisere hæren ved at han utnevnte mange germanere til de øverste stillingene i hæren.
De omorganiserte stillingene til pretorianerprefektene ble av stor betydning. De hadde ansvar for å skaffe til veie forsyninger til hæren og for rekruttering til hæren. Det ble en hovedoppgave for imperiets administrasjon å skaffe til veie forsyninger til hæren. Pretorianerprefektene hadde sine "vicarii" under seg som ledere for stiftene, og under dem var provinsguvernørene og deres administrasjoner. I det systemet som Diokletian opprettet, der skatter i større grad ble krevd inn i form av naturalier, ble pretorianerprefektene ansvarlige for både å fastsette skattene og å kreve dem inn. Den finansadministrasjonen som ble bygd opp under disse prefektene ble Romerrikets finansdepartement.
Siden hærens administrasjon ble løst fra den sivile administrasjonen ble Romerrikets inndeling i provinser av mindre betydning for hærens organisasjon. Provinsguvernørene var ikke lenger ledere for de militære styrkene som stod i provinsene. Hæren kunne organiseres i distrikt som omfattet flere provinser. De nye kommandoene ble ledet av generaler med tittelen "dux". I siste del av det fjerde århundret var de blitt underordnet "magistri militum". En annen ny militær rang ble kalt "comes", kommanderende general, og den var av høyere rang enn "dux". Denne kan ha blitt innført under Konstantin, selv om det først er under sønnene hans at man har eksempler på den.
I Britannia kom det også en "dux": "dux Britanniarum", og han hadde tydelig kommando over militære styrker i mer enn en provins. Salway skriver at de styrkene som stod under ham antakelig var underlagt ham ut fra andre kriterier enn hvilket geografisk område de var stasjonert i.
Diokletian tok ikke bare initiativ for å reformere administrasjonen av hæren og av Romerriket, men han tok også initiativ for å motvirke inflasjonen. Diokletian hadde en tendens til å ville regulere alt som han ville endre på ved hjelp av forskrifter og reguleringer gjennomført ved lov og ved administrative tiltak, som å bygge ut administrative strukturer som skulle overvåke og handheve gjennomføring av forskriftene og reguleringene. Et eksempel er forsøket hans på å fastsette prisene gjennom prisforskrifter. Det var lite vellykket. Men et av de økonomiske tiltakene hans var mer vellykket. Det hadde vært et stort problem at skattene var fastsatt som faste pengesummer, og disse ble ikke justert etter inflasjonen, eller som prosentandeler der man ikke visste hvor store de summene som det ble regnet prosenter av var. Dette førte til at skatteinngangen ble utilstrekkelig. Diokletian innførte et nytt skattesystem der skatten ble beregnet delvis ut fra jordeiendom og delvis per capita, slik at den skatten som skulle betales av hver enhet raskt kunne beregnes. Skatteraten kunne da settes slik at statens anslåtte utgifter ble dekket.
Denne reformen ble fulgt av en langt mer utstrakt bruk av betaling i naturalia både til staten og fra staten. Etter en langvarig periode med inflasjon var det attraktivt for offentlige ansatte å få en del av lønna i naturalier, og staten kunne være mer sikker på å kunne forsyne hæren ved å kreve i skattene i naturalia. Dette systemet krevde at statsadministrasjonen ble bygd ut og ble større. Staten tok også på seg å produsere en større del av forsyningene til hæren ved å opprette statlige bedrifter som produserte utstyr for hæren.
De romerske myndighetene prøvde å mestre krisen som truet systemet ved å innføre større kontroll av samfunnslivet gjennom forskrifter, og ved å opprette et nytt styringssystem som var mer intervensjonistisk. Tidligere hadde mye av administrasjonen vært overlatt til de lokale elitene i provinsene; de fikk nå mindre frihet på grunn av de nye forskriftene og på grunn av hardere krav. Over guvernørene av provinsene i Britannia stod i det fjerde århundret myndigheter i London, og over dem stod antakelig myndigheter basert i Trier i Gallia, hovedsaklig pretorianerprefekten, men også finanssekretærene til cæsar og augustus. Og øverst stod keiseren selv.
En grunn til at den sivile og den militære administrasjonen ble skilt var at arbeidsbyrden var blitt så omfattende. En annen grunn var at en ny type menn kom inn i ledende stillinger i hæren. Tidligere hadde hæren blitt kommandert av menn fra senatorklassen som hadde både militær trening og utdanning i jus og rettsvitenskap og retorikk, og derfor også var kvalifisert for stillinger i den sivile administrasjonen. I det tredje århundret ble senatorene utelukket fra stillingene som provinsguvernører. Samtidig ble soldater med liten utdanning forfremmet til høye stillinger i hæren. Disse var ikke kvalifisert til å administrere det sivile samfunnet, og derfor ble det naturlig å skille den sivile og den militære administrasjonen.
En ny betydelig maktstruktur ble utviklet i form av den kristne kirka, som fikk offisiell anerkjennelse av keiser Konstantin. I ganske lang tid før Tetrarkiet (Diokletian) virker det som om det var liten forfølgelse av de kristne. De kristne hadde i økende utstrekning blitt akseptert. Den siste store forfølgelsen som Diokletian satte i gang i 303 var tenkt som et middel til å bekjempe forfallet i imperiet. Diokletian mente at en grunn til forfallet og katastrofene i det tredje århundret var at de gamle gudene ikke ble æret og verdsatt tilstrekkelig. Forfølgelsen berørte de kristne i Britannia mindre enn den berørte de kristne i de fleste andre deler av Romerriket. Constantius var ikke motstander av kristendommen, og fulgte ikke Diokletians pålegg om forfølgelse av de kristne så langt at det rammet personer.
Salway skriver at det er ironisk at det var Konstantins seier over Maxentius som gjorde Konstantin til en entusiastisk tilhenger av kristendommen siden Maxentius var like tolerant overfor de kristne som Konstantin var. Konstantin kom til å favorisere den kristne kirka. I februar 313 hadde de kristne ved ediktet fra Milano fått frihet til å følge sin religion. Og etter at Konstantin i 324 ble enehersker ble den kristne kirka favorisert i hele Romerriket. Konstantin mente at det var svært viktig for Romerriket å ha et godt forhold til de kristnes gud.
Kristendommen ser ikke ut til å ha fått et dypt fotfeste i Britannia på denne tida, men tre biskoper fra Britannia kom til kirkemøtet i Arles i 314, sammen med en prest og en hjelpeprest. Da kirkemøtet ikke lyktes i å skape enighet grep Konstantin selv inn som megler. Det var helt nytt at keiseren prøvde å skape enighet om religiøse doktriner og teologiske spørsmål.
Keiser Konstantin begynte å gi kirka tilbake eiendom som var blitt konfiskert fra den, og ga den også svært store gaver. Kirkens menn fikk også betydelige privilegier. Konstantin tolererte i noen grad religioner som ikke var kristne. Det synes ikke som om han stengte eller ødela mange templer, men han konfiskerte eiendommene til mange religiøse samfunn som ikke var kristne. De hadde mottatt gaver gjennom hundrevis av år, og mange av dem var svært rike. Denne rikdommen fungerte ofte som en offentlig eiendom. Konstantins gaver til den kristne kirka som ble gitt samtidig med at eiendommene til ikke-kristne religiøse samfunn ble konfiskert forandret maktforholdene mellom de religiøse samfunnene. Men man har ikke funnet tegn på stor rikdom hos den britiske kirka i det fjerde århundret. Tvert imot kan man si, for tre britiske biskoper som reiste til kirkemøtet i Ariminum i Italia i 359 kunne ikke finansiere reisen, og måtte be om hjelp.
Britannia ble ikke kristnet med dette, selv om kristendommen slo rot. Gamle hedenske religioner fortsatte å bli dyrket ut gjennom det fjerde århundret.
Salway skriver at første halvdel av det fjerde århundret ble en tid med uvanlig stor velstand i Britannia. Personer fra den lokale overklassen som oppnådde å bli opphøyet til senators rang eller ble utnevnt til en del høye stillinger i keiserriket, eller ble ordinert i kirka, ble fritatt fra de ekstremt tunge finansielle byrdene som nå ble lagt på curiales, de som tjente i ordo, eller i curiales, som de lokale rådene ble kalt. Virkningene av fritakene ble slik at det kom strenge lover for å unngå de verste finansielle konsekvensene for de offentlige myndighetene som privilegiene førte til.
I året 337 døde Konstantin. Da begynte striden om hvem som skulle bli ny keiser. I Britannia kom de første tegnene på vanskeligheter sent i 342, skriver Frere. Vi kjenner ikke de nærmere omstendighetene, men krisen var så alvorlig at keiser Constans tidlig neste år kom til Britannia. Etter at Konstantin døde hadde Romerriket blitt delt mellom sønnene hans slik at Britannia hadde kommet under Konstantin den andre, som var keiser 337-340. Han var seniorkeiser, og kontrollerte personlig Britannia, Gallia og Spania. Broren Constans (337-350) ble keiser i Italia, Afrika og Illyria, som var på Balkan. Og en tredje bror, Constantius II (337-361), var keiser i Konstantinopel og det meste av Østen. Konstantin II invaderte Italia, og ble drept. Deretter overtok Constans den vestlige delen av imperiet.
Det hendte noe i Britannia som fikk Constans til selv å reise dit i begynnelsen av 343. Frere nevner flere mulige grunner til at keiser Constans kom til Britannia: det kan skyldes at man i Britannia ikke aksepterte drapet på keiser Konstantin II og det følgende maktskiftet. Eller det kan skyldes en vanskelig situasjon ved grensen i nord, eller ved the Saxon Shore. Det er sannsynlig at det var nå at Gratian den eldre, far til de framtidige keiserne Valentinian og Valens, ble stasjonert som kommanderende general ("comes") i Britannia sammen med avdelinger fra feltarmeen. Det viser at det var en alvorlig situasjon.
Frere skriver at det ser ut som om piktene angrep i nord mot det befestede området nord for Hadrians mur, for "areani", som var romernes "spioner" nord for muren, var involvert i aksjoner sammen med keiseren. De tre nordlige festningene ved High Rochester, Risingham og Bewcastle ble alle ødelagt eller sterkt skadet av ild en eller annen gang mellom at de var blitt restaurert av Constantius og ulykken i 367. Bare de siste to ble bygd opp igjen.
Constans kan ha prøvd blant annet å omorganisere de foranstaltningene som eksisterte nord for grensen, der Caracallas system med patruljevirksomhet fortsatt fungerte, for "areani" drev et aktivt oppsyn. Man mener at Constans dro det området som romerne var aktive i noe tilbake siden han besluttet ikke å bygge opp igjen festningen ved High Rochester, og at dette i større grad kan ha vært en politisk enn en militær avgjørelse.
I de neste sju årene gikk det tilbake med både kvaliteten og populariteten til regimet til Constans. I 350 måtte han gi tapt for en konspirasjon og Magnentius overtok etter Constans som keiser i vest. Magnentius hadde deltatt i sammensvergelsen, og var kommandant over to avdelinger i felthæren. Frere skriver at dette tronskiftet var populært i Britannia. I 351 ble Magnentius beseiret av Constantius II i et slag der det var store tap på begge sider. Frere skriver at trolig deltok store troppestyrker fra Britannia i hæren til Magnentius, og derfor var den romerske hæren i Britannia svekket i mange år framover, og dette forklarer at den var ute av stand til å kontrollere sine motstandere de neste femten årene. Magnentius var i stand til å fortsette som keiser i vest i to år til. Da ble han på nytt konfrontert av Constantius, og etter at han led nederlag i et slag i Gallia i 353 tok han livet sitt. Dermed var Constantius enekeiser i hele Romerriket. Etter dette ble tilhengerne til Magnentius i Britannia hardt forfulgt. Forfølgelsene ble organisert av Paulus med tilnavnet "lenka". De romerske hærene i nordvest hadde nå tre ganger blitt beseiret, en gang under Konstantin II og to ganger under Magnentius.
Constantius hadde sendt en av sine mest høytstående embetsmenn, notariusen Paulus, til Britannia for å behandle den misnøyen som eksisterte der. Notariene var en gruppe embetsmenn som ble viktige. De holdt rede på hvordan statsansatte utførte sitt arbeid, og foretok utnevnelser og forfremmelser av både sivile og militære som var i imperiets tjeneste. Slik hadde de svært stor makt og inngående kjennskap til mange ulike individ. Paulus "lenka" var nådeløs og utspekulert. Han skulle straffe de som hadde støtte Magnentius, og han startet omfattende forfølgelser som rammet mange mennesker, og mennesker ble satt i fengsel på grunn av løse rykter. Britannias vicarius, Martinus, prøvde å begrense forfølgelsene og å få Paulus til å slippe uskyldige fri. Da dette ikke lyktes truet han med å gå av. Dette førte bare til at Martinus selv og hans omgangskrets ble utsatt for anklager. Til slutt ble Martinus drevet til selvmord. Alle stod i fare for å bli dømt som forrædere, og mange rike og framstående personer må ha blitt det. Salway skriver at det er rimelig å se ettervirkningen etter Magnentius som slutten på den strålende velstandsperioden som Britannia hadde nytt godt av. Han skriver at det er mulig å hevde at Britannia aldri kom seg etter de forfølgelsene som Paulus organiserte. [Det er vanskelig for Salway å forklare de nedgangstidene som fulgte i Britannia som en virkning av det samfunnssystemet som romerne hadde opprettet siden Salway er så begeistret for imperiet.]
Constantius var en aggressiv og iherdig kristen som forfulgte hedninger. Også Magnentius hadde vært hedning. På dette tidspunktet var den kristne kirka splittet. Biskopene i vest var tilhengere av Athanasian som mente at Faderen og Sønnen var av en substans. Biskopene i øst var tilhengere av Arian i dette spørsmålet, og mente at Faderen og Sønnen ikke var den samme, men at de var like. Constantius sammenkalte flere kirkemøter for å diskutere dette, og presset biskopene i vest til å akseptere synet til biskopene i øst. I 360 hadde Constantius tvunget gjennom at arianismen skulle være riktig lære.
I 355 gjorde Constantius Julian til cæsar og ga ham overoppsyn med situasjonen i vest. Far til Julian hadde blitt drept av hæren under striden om tronfølgen etter Konstantin den store, og bror til Julian var blitt drept året før. Julian hadde vokst opp bortgjemt, tildels i en fjern festning. Der hadde Julian lest historisk litteratur, og blitt lidenskapelig opptatt av den og de forhold som ble framstilt, spesielt romersk religion og romerske tradisjoner. Julian viste seg å være talentfull og eksentrisk, og en mann med integritet. Han ble hentet fram fra det ukjente av keiseren, og i vest vant han oppslutning fra troppene. Julian delte anstrengelsene til soldatene ute i felten i felttog som han førte, og stod fram som en dyktig general. Han jaget germanerne ut av Gallia og førte krig på den andre siden av Rhinen.
I 359 fikk Julian bygd mange skip for å frakte korn fra Britannia til hæren ved Rhinen. En flåte på 600 skip deltok i transporten av korn fra Britannia til hæren på kontinentet. Transport av korn fra Britannia til kontinentet skal ha foregått regelmessig. Det viser hvordan Romerriket var avhengig av Britannia. Julian bygde kornlager for hæren ved Rhinen og trygget de transportrutene til Britannia som forsynte hæren.
Tidlig i 360 begynte piktene og folk fra Irland å angripe områder i nærheten av den britiske grensen. Julian sendte den høytstående militære kommandanten Flavius Lupicinus med fire regimenter for å ta seg av situasjonen. Lupicinus stoppet i London, men vi vet ellers ikke hva han foretok seg i Britannia. Frere mener at ekspedisjonen var vellykket.
Constantius var misunnelig eller sjalu over at Julian lyktes så godt og ble så høyt verdsatt. Derfor ville han ha de beste troppene til Julian overført østover og inn under sin kommando. Hæren reagerte mot dette, og utropte Julian til ny keiser. Forholdet mellom Julian og de fremste offiserene var likevel ikke det beste. Da dette skjedde var Lupicinus fortsatt i Britannia sammen med noen av de beste troppene til Julian, og de kjente ikke til at Julian var blitt utropt til keiser, og det var usikkert hvordan de ville reagere på dette. Julian stoppet all trafikk over Kanalen for at Lupicinius ikke skulle få vite hva som hadde foregått. Han var redd for hvordan Lupicinus ville reagere på dette, og derfor ble Lupicinus arrestert da han vendte tilbake. Julian prøvde å komme fram til en avtale med Constantius, men Constantius ville ikke dele keisermakten. Men han døde ganske raskt, slik at det ikke kom til krig. Julian overtok som enekeiser i 360.
Julian var tilhenger av de gamle romerske gudene, og nå kom han åpent ut som tilhenger av den gamle religionen. Julian støttet den gamle gudsdyrkelsen, og mellom 360 og 380 fikk den en ny blomstringstid. Julian utvidet den religiøse toleransen til også å gjelde for kristne kjettere, og ville slett ikke påtvinge mindretall i kirka enhet i trosspørsmål. Han tok privilegiene fra den kristne kirkens ledere, og ville gi tilbake til hedenske religiøse samfunn de eiendommene som var blitt tatt fra dem. Britannia var blant de minst kristne delene av Romerriket.
Julian var enekeiser i bare tre år. Han døde i 363. Da han kom østover ville han begynne en militær kampanje mot perserne. I øst var Konstantinopel blitt utviklet dit hen at byen fullt ut kunne konkurrere med Roma som hovedstad. Constantius II hadde i 340 formalisert det konstantinopelske senatet, og latt det velge alle de tillitsmenn som tilsvarte det romerske senatets tillitsmenn. Og byen Konstantinopel fikk en administrasjon med embeter som på mange måter tilsvarte Romas. Dermed ble Konstantinopel bedre i stand til å overta eller konkurrere med Romas rolle som sentrum i imperiet.
Da Julian døde var det ingen kandidat til keisertittelen fra Konstantins slekt. Siden hoveddelen av hæren var opptatt med felttoget mot perserne, og ellers av å kjempe mot sterke invasjonsforsøk langs alle grenser, hadde den ikke mulighet til å engasjere seg i tronfølgerstridigheter, og en ung kristen offiser som het Jovian ble utropt til ny keiser. Han døde i 364. En konferanse med både militære og sivile ledere ble da avholdt, og den kom fram til at Valentinian skulle bli ny keiser. Han var en av de offiserene som Julian tydeligvis ikke hadde gått overens med. Han var en svært dyktig militær leder, og valgte å ha sitt hovedkvarter i vest, kanskje fordi han var mest kjent der. Han var en hengiven kristen. Valentinian var keiser i perioden 364-375. Han oppholdt seg for det meste sammen med hæren ved Rhinen der han førte krig mot alamannerne.
Salway skriver at det er en teori som hevder at de britiske byene omkring 350 var blitt redusert til landsbyer, og at de ikke kom seg. Det er funnet rester etter gårdsbruk innenfor bymurene til Cirencester, og mange steder i byene ble det dannet "mørk jord" (dark earth) over tidligere strukturer. Men jordbruk ble drevet fra nesten enhver by i antikken, så det må ventes at det finnes rester etter gårdshus i byene. Det viser seg at denne "mørke jorda" har blitt dannet på ulike tidspunkt. I London ble det dannet "mørk jord" i det andre århundret. Dannelse av "mørk jord" i en by er derfor ikke nødvendigvis et tegn på at hele byen var i forfall da denne "mørke jorda" ble dannet. [Faulkner viser i denne forbindelsen til at i mange av de viktige byene var offentlige bygninger og luksuriøse boliger uten vedlikehold, og i større eller mindre grad blitt ruiner ved denne tid. I 350 hadde byenes befolkning blitt redusert med 30 prosent sammenliknet ved situasjonen i begynnelsen av århundret og målt etter hvor mange rom som var i bruk i utgravde og undersøkte boliger i byene, i følge Faulkner. Denne nedgangen hadde kommet før Paulus "lenka" herjet etter nederlaget til Magnentius i 353, og de forfølgelsene som Paulus satte i verk brukte Salway som forklaring på de nedgangstidene som kom i siste halvdel av århundret. Denne nedgangen fortsatte, slik at i 375 var så mye som 65% av byenes tidligere bebodde rom ut av bruk eller borte, og ved århundreskiftet så mye som 90% - Faulkner side 173.]
Salway skriver at det er lite som tyder på at Konstantin forsynte seg av byenes skatteinntekter samtidig med at han slo under seg de hedenske templenes eiendommer og fond. Med dette underslaget måtte få store virkninger i byene, siden avkastningen av disse fondene og eiendommene til dels hadde inngått i byenes drift. Ved slutten av det tredje århundret ble privat finansiering av offentlige tilbud og tilstelninger og bygninger sterkt redusert. Salway skriver at det trolig var like viktig for å skape den depresjonene som rammet byenes offentlige liv og utgifter og det livlige livet i byene at imperiets administrasjon og utgifter vokste så sterkt og dro både private og offentlige interesser og midler bort fra de gamle sentra og til de nye sentra som ble skapt ved at det ble opprettet nye provinser og administrative avdelinger. Videre var det nettopp det lokale aristokratiet som ble hardest rammet av de nye og harde kravene fra imperiet som kom i det fjerde århundret. Imperiets stormenn kunne derimot dra nytte av de nye reglene ved å unndra seg de økte byrdene og berike seg på andres vanskelige situasjon.
Salway skriver at det er tydelig at det offentlige tilbudet var dårligere i det fjerde århundret enn det hadde vært tidligere. I London ble basilikaen ved forumet ødelagt omkring 300, og det er ikke tegn på at den ble bygd opp igjen. I Silchester gikk den over til å bli brukt som produksjonslokale. De kommunale tjenestene ble også redusert, og det finnes eksempler på at det samlet seg søppel i byene og at kloakkene ikke ble vedlikeholdt. Dette trenger ikke å bety at byene ble avfolket. Salway skriver at det foregikk storstilt utbygging av boligområder så ulike steder som både i London og i Carmarthen, siden mer og mer eiendom falt i hendene på individ og institusjoner som var fritatt fra forpliktelser overfor de lokale myndighetene; dette gjaldt staten selv i forskjellige skikkelser, og kirka og presteskapet og personer som tilhørte hæren, og diverse stormenn. Disse kunne overta mer og mer av den økonomiske virksomheten i byene, uten selv å måtte yte noe til fellesskapet og til byene. Salway skriver at dette ser ut til å ha rammet store byer mer enn små byer. Ved å bygge både på Salway og Faulkner kan det sies at den sosiale sammensetningen av byenes befolkning ble endret fra at byene omkring år 200 var dominert av landsbygdas overklasse til i første halvdel av det fjerde århundret å bestå av en middelklasse av handverkere og kjøpmenn og en overklasse av personer som var i imperiets tjeneste og en svært tallrik underklasse av utfattige mennesker. Denne store mengder utfattige mennesker er det få spor av fra byene omkring år 200, og man får inntrykk av at det var flere velstående mennesker i byene omkring år 200, og det offentlige livet var mye livligere og rikere da.
Salway skriver at et mønster med forfall av offentlige sentra samtidig med at store boliger ble bygd kan stemme overens med økningen av embetsmenn som trengte innkvartering og at det ble satset mer på privat framvisninga av rikdom og mindre på offentlig forbruk. Byggearbeidene som foregikk på bymurene i det fjerde århundret viser at byene fortsatt var viktige. Det ser ut til at store ombygginger av bymurene foregikk rundt og like etter midten av det fjerde århundret. Disse byggearbeidene har ofte blitt satt i forbindelse med den restaureringen av byene som Theodosius tok initiativ til etter barbarenes invasjon i 367, men dette vet vi ikke sikkert. Disse byggearbeidene kan ha blitt satt i verk tidligere, kanskje etter initiativ av Lupicinus i 360, eller av Constans eller Magnentius. Disse byggearbeidene bestod hovedsaklig av at det ble bygd utvendige tårn langs bymurene og at vollgravene ble tilpasset disse.
Salway konkluderer med å skrive at man kan anta at rundt 360 var byene mye fattigere enn de en gang hadde vært, og politisk uten aktivitet og sosialt svake, men på ingen måte døde.
Keiser Valentinian den første regjerte fra 364 til 375. I 367 var Valentinian rammet av en alvorlig sykdom, og da oppdaget han at det ble diskutert hvem som skulle overta etter ham som keiser. Valentinian utnevnte da sin åtte år gamle sønn Gratian til medkeiser sammen med Valens (som var keiser 364-378). Gratian fungerte som keiser i perioden 375-383.
Angrepene mot Britannia fortsatte etter at Lupicinus, som Julian sendte til Britannia i 360, hadde vendt tilbake til Gallia. Det er rapportert om angrep fra piktene, sakserne og andre i 365, og sommeren 365 ble situasjonen kritisk. Frere skriver at det virker som om et samordnet angrep ble rettet inn mot Britannia av "barbarene", som i dette tilfellet var pikter, skotter (som holdt til i Irland) og attacotti, mens saksere og frankere angrep kystene og grensene i Gallia. Det ser ut til at de hardeste angrepene kom mot grensen i nord og kysten i vest. Piktene angrep fra Skottland, skottene over havet fra vest, og hvor de folkene som ble kalt for attacotti kom fra vet man ikke. De var i stand til å angripe og plyndre mange steder i Britannia og over store områder. Befolkninga i Britannia var, i likhet med alle befolkningene som var underlagt Romerriket, blitt avvæpnet, og hæren som stod i Britannia måtte fortsatt være svekket.
Frere mener at disse angrepene kan ha vært samordnet, og de var vellykkede. [Faulkner er skeptisk til påstandene om at angrepene var samordnet. Mange ulike grupper kan gjerne ha angrepet samtidig, men alle gruppene var så uorganiserte og løse at det er lite trolig at noen samordning av dem var mulig, mener Faulkner.] Hadrians mur var blitt rent overende selv om grensegarnisonene var der. Nectardius, øverstkommanderende for Saxon Shore fortene (rangen for øverstkommanderende over Saxon Shore fortene var "comes" på latin, count på engelsk) ble drept og "dux Britanniarum", Fullofaudes, som kommanderte de fleste faste garnisonene, ble beleiret eller tatt til fange. Katastrofen var stor, og angrepene var uventet. Det hadde vært forræderi blant "areani", speiderne nord for grensen. De hadde blitt bestukket til å skifte side. De hadde ikke fortalt romerne hva som skjedde på den andre siden av grensen, men tvert imot fortalt folkene på den andre siden av grensen hva romerne gjorde og hvor de romerske troppestyrkene var stasjonert. Dessuten brøt disiplinen sammen i de romerske styrkene, og soldatene deserterte i store mengder og raste rundt i landet. Frere går ut fra at også slaver rømte og levde på landet. Og det tok lang tid å gjenopprette orden, to år. Da Thodosius kom til London fant han at det var fullt av røverbander i landet, men han fant ingen invasjonshær. Røverne hadde ikke lenger noen enhetlig ledelse, [og hadde trolig aldri hatt det].
Salway skriver at denne invasjonen etterlot seg mange spor som arkeologene kan finne. Festningsverkene ved muren i nord og i Penninene er tydelig merket av ødeleggelse. Også de sivile bosetningene ved muren var blitt rammet, og de ble ikke bygd opp igjen.
Salway skriver at så mange germanere hadde tjent i den romerske hæren, også i høyere stillinger, at den romerske hærens taktikk og styrker derfor var godt kjent i germanske militære kretser. Denne kunnskapen fantes også på den germanske siden av grensen. Salway skriver at det derfor ikke er nødvendig å gå ut fra at forræderi var årsak til at germanske grupper hadde kjennskap til den romerske hærens disposisjoner og styrke langs ulike grenseavsnitt, selv om det var mistanke om dette i 354. Helt tilbake i det første århundret hadde noen av de farligste fiendene til romerne vært å finne blant germanere som hadde kommandert hjelpestyrker i den romerske hæren, som Arminius og Civilis. I det fjerde århundret kunne en fjerdedel av den romerske hæren være av germansk avstamming [og ved slutten av århundret enda mer], og germanere fikk de høyeste militære stillinger og kommanderte romerske hærer. De germanske soldatene i den romerske hæren, spesielt høye offiserer, ble ofte helt romanisert, men germanske soldater besøkte slekten på germansk side av grensen, og, skriver Salway, det kan ikke ha vært mange hemmeligheter som den romerske hæren hadde og som ikke var kjent blant germanerne.
At barbarene kunne være i stand til å utføre koordinerte angrep skapte svært skremmende perspektiv. En mesterhjerne med store organisasjonsevner og stor innsikt i den romerske hærens disposisjoner måtte i så fall stå bak. Salway skriver at vi nå kommer til en tid der store personligheter stod fram blant barbarenes ledere, som visigoternes konge Alaric. Dette var menn som kunne måle seg med de romerske keiserne.
Keiser Valentinian var på marsj mot alamennerne da han fikk kjennskap til at de britiske grensene hadde brutt sammen. Flere kommandanter ble sendt til Britannia før rette mann ble funnet. Den første som ble sendt var Severus. Deretter ble Jovinus sendt. Men våren 368 kom det fortsatt meldinger om ulykker og plyndring, og Flavius Theodosius ble sendt sammen med noen av de beste avdelingene fra felthæren. Sønnen hans ble senere keiser Theodosius I, som regjerte i perioden 379 til 395, og han fulgte trolig med faren til Britannia.
De hadde med seg fire regimenter fra felthæren, og marsjerte fra Richborough til London, og derfra ble det sendt avdelinger ut på landsbygda for å slå ned røverbandene. Det ble gitt amnesti til desertører. Stiftsadministrasjonen ble gjenopprettet, og neste år fortsatte opprenskningen på landsbygda. Theodosius ledet selv hæren i opprenskningsoperasjonene. I 369 ble den siste delen av romersk Britannia rensket for røvere og rømte slaver, og gjenoppbyggingen ble begynt, og en femte provins ble opprettet. Den fikk navnet Valentia. Festninger ble reparert og administrasjonen brakt til å fungere.
Grensene måtte gjenopprettes. I nord ble utpostfortene liggende øde, og det ble satset på å bygge opp et bedre forhold til folkene i det skotske lavlandet. Det ble ikke stasjonert romerske tropper nord for muren. Folkene like nord for muren fikk større selvstendighet. Frere skriver at de fikk status som samarbeidspartnere mot at de beskyttet sitt eget område og ikke tillot angrep mot den grensen som nå ble markert av muren. Salway skriver derimot at det er usikkert hvilket forhold romerne fikk til folkene like nord for muren.
Piktene var blitt sterkere, og de begynte å drive sjørøveri, i likhet med irene. Og mot dette var ikke muren et effektivt forsvar. Derfor ble det lagt større vekt på kystforsvaret og forsvaret av byene lenger sør. Dette var viktig under den gjenoppretting av en trygg situasjon som pågikk under Theodosius.
Frere skriver at den fjerde perioden med gjenoppbygging av Hadrians mur, som kjennes igjen mange steder langs muren, kan med sikkerhet tidfestes til 369 siden det gjort funn av en mynt fra Valentinian under den, og ved grundig studium av keramikk som er funnet i området. Den siste gjenoppbyggingen av muren ble utført på en mer primitiv måte enn tidligere byggearbeider på muren var utført på. Handverksarbeidet var gjort på en mindre dyktig måte, og planleggingen av arbeidet var mangelfull sammenliknet med den grundige planlegging som ellers hadde vært vanlig ved bygging av romerske festningsanlegg. Salway skriver at dette dårlig utførte arbeidet kan skyldes at folk som ikke var handverkere var blitt satt inn siden gjenoppbygging av grensefestningene ble betraktet som noe som hastet. Ved Chesterholm ble hovedkvarteret gjort om til lager og oppholdsrom. Også mange andre steder går det igjen at bygninger ble brukt til nye formål, og ikke til de formål de var best tilpasset.
Frere skriver at alt dette tyder på at forsvarsverkene ved muren var forandret. Han forteller at fortene i sin nye form har blitt beskrevet som "små befestede byområder", som om garnisonene ikke lenger var regulære grensesoldater, men irregulær milits. I Nord-Afrika hadde grensen lenge vært bevoktet av soldatbønder. Systemet i Britannia var et annet, men dette eksemplet fra Afrika viser at Romerriket hadde ulike typer grensetropper.
Salway skriver om dette at bondemilitser var noe som ble tatt i bruk av imperiet i det femte århundret. Men det man vet om muren forteller at den ble holdt av regulære tropper så lenge Romerriket hadde ansvar for den.
Lenger sør ble fort bygd opp på en mer regulær og bedre måte, som ved Bainbridge og Ilkley. Forskjellen i kvaliteten på byggearbeidene mellom fortene lenger sør og grensefortene forsterker troen på at garnisonene var ulike. Frere skriver at vi enda ikke har et klart bilde av det arbeidet som ble utført på muren mens Theodosius var militær leder i Britannia. Under Theodosius ble det også utført arbeid for å bygge ut kystforsvaret. Et nytt system av signalstasjoner ser ut til å ha vært utformet langs veien sør for Carlisle, der to signalstasjoner fortsatt finnes ved Wreay Hall og Barrock Fell. Kysten av Yorkshire og Durham fikk en serie utkikkstårn, som kan ha vært tretti til trettifem meter høye. De står på høydene ved kysten.
I Wales ble fortet ved Caernarvon bygd opp igjen, og også andre fort ble holdt. Det virker som om flåtebasen ved Holyhead stammer fra Theodosius.
I den sørlige delen av Britannia er det vanskelig å oppspore den ødeleggelsen som ble gjort under denne invasjonen. Ingen av byene ser ut til å ha vært berørt, og det ser ikke ut til at av villaene ble alvorlig skadet. Noen steder ser det ut til at voldsom ødeleggelse har foregått, men generelt er det bare mulig å si at enkelte villaer sluttet å bli brukt på denne tida, selv om de aller fleste fortsatte å være bebodd. Røverne var i stand til å ta det de ønsket uten å ødelegge bygninger. Frere skriver at det kan se ut til at mange pottemakere ble rammet av røverbandene, for det ser ut til at svært mange produsenter av keramikk sluttet å produsere etter denne invasjonen, og et mindre antall store produksjonssentra overtok markedet for keramikk. [Faulkner forklarer den nedgangen i produksjonen av keramikk som kom i siste del av det fjerde århundre med et pågående økonomisk sammenbrudd i romersk Britannia i slutten av det fjerde århundret.] Etter 369 ble det militære markedet for det meste forsynt fra Crambeck i Yorkshire, og produksjonen der hadde vært ganske ubetydelig før forstyrrelsene i 367. Forekomsten av keramikk som stammet fra Crambeck ved Hadrians mur har blitt brukt for å vise at muren fortsatte å være romersk Britannias grense mot nord også etter 369.
Theodosius gikk særdeles grundig fram under den omorganisering og gjenoppbygging som han fikk gjennomført, skriver Frere, og det kan ikke være tvil om at han gjorde et effektivt arbeid. Dette var den siste store og konstruktive intervensjonen fra de sentrale myndighetenes side i romersk-britiske affærer. Men de forsvarsverkene som ble bygd opp under Theodosius førte til at britene kunne leve i trygghet og velstand i den siste fjerdedelen av det fjerde århundret, skriver Frere.
Theodosius ble henrettet ved Kartago etter at han hadde vunnet enda en seier over Romerrikets fiender. Hvorfor han ble henrettet er ikke kjent. Men familien hans var ikke lenge i mørket. I 378 led imperiet et stort nederlag. Goterne ved Donau hadde blitt brutalt mishandlet av keiser Valentinian den førstes (Valentinian I var keiser i perioden 364 til 375) bror Valens, (Valens var keiser i perioden 364 til 378) og de gikk til kamp, og den endte med et stort nederlag for den romerske hæren i slaget ved Adrianopel. En stor del av de romerske styrkene, og keiseren selv, ble drept. Keiser Gratian (keiser i perioden 375 til 383) ba sønnen til den drepte Theodosius, som også het Theodosius, om hjelp, og utnevnte ham til å drive goterne tilbake, og neste år ble Theodosius utnevnt til keiser sammen med Gratian. Theodosius overtok som keiser i øst, og Theodosius var keiser fra 379 til 395. Keiser Theodosius fikk tilnavnet "den Store". Theodosius inngikk avtaler med goterne og rekrutterte dem til hæren.
Denne yngre Theodosius er den sentrale personen i Romerrikets historie resten av århundret. Han var en ivrig kristen, og holdt altså til i øst, og var mindre opptatt av den vestlige delen av Romerriket. For Britannia betydde dette at dets styre var ustabilt. To ganger mistet de sentrale myndighetene i Romerriket kontrollen over Britannia. Det skjedde i fem år under Magnus Maximus (383-388), og i to år under Eugenius (392-394). Under Theodosius ble kirkens magnater stadig mektigere. Blant dem var Ambrosius, den mektige biskopen i Milano.
Gratian forfulgte hedningene. Men lite av denne forfølgelsen ble merket i Britannia. Gratian ble avsatt gjennom et opprør i hæren som begynte i Britannia i 383. Dette mytteriet satte en ny keiser på tronene, og denne nye keiseren var like iherdig kristen som den avsatte Gratian. Den nye keiseren innførte dødsstraff for kjetteri. Den nye keiseren var Magnus Maximus, som var keiser fra 383 til 388.
| Begivenheter: | Keiserne og deres rivaler: | Årstall: |
|---|---|---|
Julio-Claudians: Caligula gjorde et forsøk på å invadere Britannia i året 40, men kom bare til den galliske Kanalkysten. Claudius satte derimot i verk den romerske invasjonen av Britannia året 43, og Catuvellauni ble beseiret og Colchester erobret. I årene 44-47 rykket romerne nordvestover og sørvestover, Vespasian beseiret Durotriges. I årene 47-51 gjorde romerne de første forsøkene på å erobre Wales, og de tok Caratacus til fange. I årene 51-61 fortsatte kampene mot silurene og andre stammer i Wales. Året 61 ledet Boudicca et stort opprør mot romerne. | Augustus (Octavian) | 27 f. Kr. til 14 e. Kr. |
| Tiberius | 14-37 | |
| Gaius ("Caligula") | 37-41 | |
| Claudius | 41-54 | |
| Nero | 54-68 | |
"De fire keiseres år": Borgerkrig i Romerriket. Romersk invasjon i det nordlige England. | Galba | 68-69 |
| Otho | 69 | |
| Vitellius | 69 | |
| Vespasian | 69-79 | |
|
Flavians: Nye offensiver i Britannia i nord i årene 71-74. I årene 74-78 blir Wales erobret. Agricola er guvernør i årene 78-84. Det nordlige England og det sørlige og sentrale Skottland blir erobret i 79-84. Under Domitian blir mange nye byer grunnlagt. Tilbaketrekninger i Skottland i 80- og 90-årene. | Vespasian | 69-79 |
| Titus | 79-81 | |
| Domitian | 81-96 | |
|
Tidlig i det andre århundret blir de romerske styrkene trukket tilbake til Stangatelinjen, der Hadrians mur senere kom til å bli bygget. Trajan var en stor kriger som blant annet erobret Mesopotamia, som ble oppgitt kort tid etter at Trajan døde. Hadrians mur bygges, fra kyst til kyst, i årene 122-139. Man tror at Hadrian også kan ha tatt initiativ til at Fenland ble systematisk drenert. | Nerva | 96-98 |
| Trajan | 98-117 | |
| Hadrian | 117-138 | |
Antoninene Under Antoninus Pius invaderer romerne på nytt det nordligste Britannia, og det blir bygget en ny mur lenger nord, og Hadrians mur blir (midlertidig) forlatt. Antoninus' mur bygges og holdes i årene 139-155. Mulig opprør i nord - første tilbaketrekning fra Antoninus' mur til Hadrians mur i årene 155-158. Antonines' mur okkuperes på nytt av romerne i årene 158-163, og samtidig oppgir de befestningen av Hadrians mur. Under Marcus Aurelius blir Hadrians mur på nytt okkupert i året 163, og Antoninus' mur blir på nytt forlatt av romerne. Flere langvarige kriger på kontinentet mellom romerne og germanerne fra 167 til 180. Krig i det nordlige Britannia i årene 181-184, og mytteri i den romerske hæren i Britannia i 185-187. | Antoninus Pius | 138-161 |
| Marcus Aurelius | 161-180 | |
| Lucius Verus | 161-169 (Samtidig med M. Aurelius) | |
| Commodus | 180-192 | |
|
Opprør og borgerkrig. Clodius Albinus, romersk guvernør i Britannia, blir utropt som ny keiser i 193. I 197 blir han beseiret og drept etter å ha invadert kontinentet. | Pertinax | 193 |
| Didius Julianus | 193 | |
|
"Severianerne" og deres rivaler: Mange britiske byer får forsvarsverk av jordvoller og vollgraver. Krig i det nordlige Britannia i årene 197-205. Omfattende byggearbeider på grensen mot nord. Severus og Caracalla invaderer Skottland i årene 208-210. Severus dør i 211 og Caracalla drar hæren ut av Skottland. Britannia reorganiseres i to provinser. Under Severus Alexander bygges det første Saxon Shore fortet. | Septimius Severus | 193-211 |
| Pescennius Niger | 193-194 | |
| Clodius Albinus | 193-197 | |
| Caracalla | 211-217 | |
| Geta | 211-212 | |
| Macrinus | 217-218 | |
| Elagabalus | 218-222 | |
| Severus Alexander | 222-235 | |
|
I det tredje århundret var Romerriket preget av inflasjon, militære opprør, den ene keiseren ble myrdet etter den andre, diktatur, og invasjoner. Spesielt perioden 235-253 var preget av dette, men også perioden 260-293 var preget av dette. | Maximinus ("Thrax") | 235-238 |
| Gordian I | 238 | |
| Gordian II | 238 | |
| Pupienus | 238 | |
| Balbinus | 238 (sammen med Pupienus) | |
| Gordian III | 238-244 | |
| Philip I ("Araberen") | 244-249 | |
| Pacatian | 248 | |
| Jotapian | 249 | |
| Decius | 249-251 | |
| Gallus | 251-251 | |
| Aemilian | 253 | |
| Valerian | 253-259/60 | |
| Gallienus | 253-268 | |
| Macrianus | 260-261 | |
| Quietus | 260-261 | |
| Regalianus | 260/1 | |
| Aemilianus ("Aegippius") | 261-262 | |
| Aureolus | 267-268 | |
| Laelianus | 268 | |
|
Det galliske imperiet: De nordvestlige provinsene, inkludert Britannia, blir revet løs fra Romerriket i årene 259-273. Mange britiske byer får bymurer av stein. Det blir bygget flere Saxon Shore fort. | Postumus | 260-269 |
| Marius | 268 | |
| Victorinus | 269-271 | |
| Tetricus | 271-271 | |
|
Opprørsforsøk i de nordvestlige provinsene av Romerriket ledet av Bonosus i 281-282. | Claudius II ("Gothicus") | 268-269/70 |
| Quintillus | 269/270 | |
| Aurelian | 269/270-275 | |
| Domitian II | 270/275 | |
| Vaballathus | 270-271 | |
| Tacitus | 275-276 | |
| Florian | 276 | |
| Probus | 276-282 | |
| Saturninus | 280 | |
| Carus | 282-283 | |
| Julian I | 283 | |
| Carinus | 283-285 | |
| Numerian | 283-28 | |
|
Tetrarkiet: Det Britiske imperiet, årene 286-296, blir opprettet av Carausius som gjør opprør og river Britannia og en del av Gallia løs fra Romerriket. Carausius blir drept i et palasskupp i 293, og Allectus overtar. Han blir nedkjempet av Constantius i 296. Omfattende arbeider på grensebefesningene. Britannia omorganiseres i et stift og fire provinser. Diokletian innleder omfattende omorganisering av Romerriket, karakterisert som "militærmonarkiet" - Romerriket blir mer totalitært. | Diokletian | 284-305 |
| Maximian | 286-305, 307-308 (cæsar 285-286) | |
| Constantius I ("Chlorus") | (Cæsar 293-305, augustus, se nedenfor) | |
| Galerius | 305-311 (cæsar 293-305) | |
| Carausius | 287-293 (I Britannia og Gallia) | |
| Allectus | 293-296 (I Britannia og Gallia) | |
| Domitius Domitianus | 297 (I Egypt) | |
| Flavius Severus | 306-307 (cæsar 305-307) | |
| Maximin Daia | 309-313 | |
| Maxentius | 307/308-312 | |
| Alexander | 308-309/310 (I Afrika) | |
| Licinius | 308-324 | |
| Valens | 316 | |
|
Slekten til Constantius og deres rivaler: Konstantin den første (306-337): Krig i det nordlige Britannia. Constantius dør i York, og Konstantin blir utropt av soldatene til keiser. Konstantin fører en kampanje i Britannia i 312-314. Magnentius gjør opprør med britisk støtte, 350-353. Utrenskinger og forfølgelse av de som støttet opprøret i 354. I 360 ble det sendt tropper til Britannia for å kjempe mot pikter og irer. | Constantius I | 305-306 |
| Konstantin I ("den store") | 306-337 | |
| Konstantin II | 337-340 | |
| Konstans | 337-350 | |
| Constantius II | 337-361 | |
| Nepotian | 350 | |
| Vetrano | 350 | |
| Magnentius | 350-353 | |
| Silvanus | 355 (I Gallia) | |
| Julian II ("den frafalne") | 360-363 (cæsar 355-360) | |
| Jovian | 363-364 | |
|
Slekten til Valentinian og deres rivaler: I 364 kommer det angrep fra pikter, irer og saxere. Stort, samtidig angrep mot Britannia i 367 utført av pikter, irer, attacotti og saxere. Store deler av Britannia invadert. Theodosius blir sendt for å ta Britannia tilbake i årene 368-369. Omfattende arbeider påbegynnes på festningsverkene i Britannia. I slaget mot goterne ved Adrianopel i 378 blir to tredjedeler av det østlige Romerrikets hær ødelagt. | Valentinian I | 364-375 |
| Valens | 364-378 | |
| Procopius | 365-366 | |
| Gratian | 375-383 | |
| Valentinian II | 375-392 | |
|
Slekten til Theodosius og deres rivaler: Magnus Maximus gjør opprør i 383. Han tar med seg tropper fra Britannia i en invasjon av kontinentet, og mange grensefestninger blir oppgitt. Magnus Maximus blir beseiret og drept i 388. | Theodosius I ("den store") | 379-396 |
| Magnus Maximus | 383-388 | |
| Eugenius | 392-394 | |
| Begivenheter: | Keisere og deres rivaler i Vest-Romerriket: | Årstall: |
|
Romerriket deles permanent i 395. Stilicho blir den sterke mannen i vest i årene 395-408. Krig i Britannia i 395-399. Tropper trekkes ut av Britannia i 401 for å forsvare Italia. Gotiske kriger, 401-403, 404-405. Fronten ved Rhinen blir rent overende i 406. Opprør i Britannia, der tre keiserkandidater opphøyes etter hverandre, først Marcus, så Gratian, og deretter Konstantin III (406-407). Konstantin drar tropper ut av Britannia for å kjempe på kontinentet i 407. Saxiske angrep mot Britannia, britene forsvarer seg selv, og driver deretter den romerske administrasjonen bort i 408. Britisk bønn om hjelp fra Honorius fører ikke fram i 410. Saksiske leiesoldater gjør opprør mot Vortigern og andre britiske ledere i 440-455. Vellykket forsvar av britisk kontrollert område mot saxere gjennomført av Ambrosius Aurelianus (475-500). | Honorius | 395-423 |
| Marcus (i Britannia) | 406 | |
| Gratian (i Britannia) | 407 | |
| Konstantin III | 407-411 | |
| Maximus (i Spania) | 409-411 | |
| Jovinus (i Gallia) | 411-413 | |
| Constantius III (Flavius Constantius) | 421 | |
| Valentinian III | 425-455 |
Romerriket ble altså delt i en vestlig og en østlig del, og disse to delene ble aldri mer slått sammen. I den vestlige delen av Romerriket ble Honorius den første keiseren, fra 395 til 423. Samtidig med Honorius var det mange andre keisere i vest. I 406 var Marcus keiser i Britannia, og året etter var Gratian keiser i Britannia. I årene 407-411 var Konstantin III keiser. Man regner med at i denne tida sluttet Britannia å være en del av Romerriket. Den siste keiseren i vest var Romulus Augustulus i 475-476. Man regner med at fra omkring 410 hadde Britannia opphørt å være underlagt Romerriket.
Lenker:
Til neste del av denne teksten
Til oversikten over alle tekstene på europas-historie.net
Kilder for dette kapitlet er: