Skrevet av Tor Førde.
Kilder for dette kapitlet er:
Fram til desember 1941 hadde krigen først og fremst vært en europeisk affære med en tilhørende begrenset krigføring i en nordafrikansk periferi og stridigheter i enkelte kolonier. Da Japan kom med i krigen ble den verdensomspennende, selv om krigen fortsatt først og fremst foregikk i Russland. Om kvelden den 11. desember 1941 undertegnet de tre aksemaktene en avtale om felles krigføring:
..... I ubrytelige bestemmelse om ikke å legge ned våpnene før den felles krigen mot USA og Storbritannia har blitt ført til en seierrik avslutning, har den tyske regjering, den italienske regjering og den japanske regjering blitt enige om følgende foranstaltninger:(Kilde: Dokument 598)
- Tyskland, Italia og Japan vil føre krigen som er tvunget på dem av USA og England med alle midler som står til deres disposisjon fram til en seierrike avslutning.
- Tyskland, Italia og Japan garanterer i fellesskap at de ikke vil søke våpenhvile eller inngå fred med verken USA eller England uten i full enighet med hverandre.
- Etter den seierrike avslutning av krigen vil Tyskland samarbeide på den nærmeste måte med det formål å oppnå en rettferdig ny orden på grunnlag av Tremaktspakten som ble undertegnet av dem den 27. september 1940.
- Denne avtalen trer umiddelbart i kraft når den blir undertegnet og står i kraft så lenge som Tremaktspakten fra 27. september 1940 er gyldig.....
Den 3. januar 1942 møtte Hitler den japanske ambassadøren, Oshima, for å diskutere framtidige planer og samarbeid mellom de to maktene. Hitler fortalte at han angripe Sovjet på den sørlige delen av fronten så snart været ble gunstig og føre en offensiv inn i Kaukasus. I Atlanterhavet ville han føre uinnskrenket ubåtkrig. Han sa at uansett hvor mange skip USA kunne bygge så ville det oppstå mangel på sjøfolk. Derfor ville handelsskip bli senket med det formål å drepe så mange sjøfolk som bare mulig. Dersom det ble kjent at det var sannsynlig at de som ble rekruttert som sjøfolk ville drukne ville det bli færre som ville gå til sjøs. Dessuten tok det tid å lære opp sjøfolk. Ubåtene ville også måtte senke livbåtene, sa Hitler.
Den 18. januar 1942 kom en militær avtale mellom Aksemaktene der verden ble delt i to soner for militære operasjoner langs den syttiende lengdegrad. Men i praksis var de allierte bedre i stand til å samordne sine anstrengelser. Mens det var et betydelig samarbeid mellom USA, Storbritannia og Sovjet, så kjempet aksemaktene hver sine atskilte kriger. Japan avslo å gå til krig mot Sovjet. Italias krigføring var ikke til noen hjelp for Tyskland, men heller en plage.
Hitler forsatte å se krigen i Russland som den viktigste delen av krigen, og nøkkelen til å vinne over Storbritannia. Etter tilbakeslaget ved Moskva hadde tyskerne greid å stabilisere fronten og holdt seg på defensiven til i mai 1942. Hitler var klar over at de tyske styrkene ikke var i stand til å angripe på alle tre frontene samtidig, men måtte konsentrere seg om å angripe på et frontavsnitt. Hitler ville angripe i sør for å erobre industriområdene i Donbas og oljefeltene i Kaukasus og ved Baku. Samtidig håpet han at det skulle være nok med et støt for å innta Leningrad, som hadde vært beleiret hele vinteren.
OKW direktiv nummer 41 fra 5. april 1942 beordret en storoffensiv på den sørlige fronten "for å ødelegge de gjenværende militære styrkene til Sovjet en gang for alle" og "så langt som mulig ta fra dem de viktigste økonomiske ressursene som var nødvendige for krigsinnsatsen". Offensiven skulle gjennomføres i fire faser:
1) et støt rett østover med formål å omringe store sovjetiske styrker nær Voronezh;
2) et støt videre sørover for å ødelegge russiske hærer ved de sentrale deler av elva Don;
3) en omringningsbevegelse som involverte to støt opp og ned langs Don og som siktet mot å fange russiske styrker i Donbuen nordvest for Stalingrad;
4) et støt sørover for å erobre Kaukasus opp til linja Batumi-Baku. Dette ville så gi grunnlag for å gå inn i Iran og Irak for å knyte kontakt med det tyske Afrikakorpset som beveget seg østover inn i Egypt.
En OKW studie fra 6. juni 1942 om "Styrken til Wehrmacht våren 1942" konkluderte med at siden det var umulig å komplettere hæren fullstendig med mannskap og materiell var den samlet sett svakere enn våren 1941. Ved å konsentreres seg om en eneste front var den imidlertid i stand til å samle en mektig styrke på 68 divisjoner (inkludert 8 panser og 7 motoriserte infanteridivisjoner) sammen med 10 italienske divisjoner og 3 brigader, og 27 romanske divisjoner og 13 bulgarske divisjoner, selv om kampstyrken til disse allierte enhetene ble holdt for å være bare halvparten av kampstyrken til tyske enheter.
I løpet av mai 1942 satte de sovjetiske styrkene i gang en serie angrep som ble slått tilbake med store sovjetiske tap og førte til tysk framrykking. Disse offensive forsøkene sammen med dårlig vær førte til at den tyske offensiven ble forsinket med to veker. Den 28. juni begynte den tyske offensiven. Selv om den tyske offensiven førte til et raskt gjennombrudd så greide den ikke å nå sitt viktigste mål i de første to fasene: ødeleggelse av hovedmassen av de russiske styrkene foran Don. I denne situasjonen kom Hitler med OKW direktiv nummer 45 datert 23. juli 1942, som fastsatte den videre gjennomføring av kampanjen:
I. I en kampanje som varte litt mer enn tre veker ble de viktigste målene som jeg hadde satt for den sørlige flanken til den østlige fronten i det vesentlige oppnådd. Bare svake fiendestyrker fra Timoschenkos hærer har lyktes i å unngå å bli omringet og i å nå den sørlige bredden til Don. Vi må anta at de får forsterkninger fra Kaukasus..
II. Mål for framtidige operasjoner.
A. Hæren
1. Den neste oppgaven til Armegruppe A er å omringe fiendestyrkene som har unnsloppet over Don i området sør og sørøst for Rostov og ødelegge dem........
2. Etter ødeleggelsen av fiendestyrkene sør for Don er den viktigste oppgaven til Armegruppe A å okkupere hele den østlige kysten av Svartehavet og derved eliminere Svartehavshavnene og fiendens Svartehavsflåte......
En videre styrke sammensatt av alle gjenværende fjell- og lette infanteridivisjoner vil tvinge gjennom en passasje over Kuban, og okkupere høydene rundt Maykop og Armavir.......
3. På samme tid vil en styrke sammensatt av hovedsakelig mobile enheter dekke flanken i øst og erobre området ved Groznyy, om mulig ved toppen av passene.
Etter det vil området ved Baku bli okkupert ved et støt langs den Kaspiske kyst......
4. Oppgaven til Armegruppe A er, som tidligere fastlagt, å omringe forsvarsverkene ved Don og ved et støt mot Stalingrad å knuse fiendestyrkene som er konsentrert der og okkupere byen og å blokkere landeveiskommunikasjonen mellom Don og Volga, så vel som Don....
I nær tilknytning til dette vil svært mobile styrker avansere langs Volga med oppgave å støte gjennom til Astrakhan og blokkere hovedløpet til Volga på samme måte.......
(Kilde: Dokument 601)
Med dette direktivet hadde Hitler i virkeligheten bestemt seg for å operere under den antakelse at målene for de to første fasene var nådd, ved å gi ordre om å i verksette de to neste fasene. Videre, mens direktiv nummer 41 hadde sett for seg støtet mot Stalingrad og bevegelsen inn i Kaukasus som operasjoner som fulgte etter hverandre (fase 3 og 4) beordret direktiv nummer 45 dem til å bli utført samtidig ut fra den fatale feiltakelsen at den russiske motstanden foran Stalingrad var i ferd med å gå i oppløsning. Den fjerde panserarme ble tatt ut av offensiven mot Stalingrad for å angripe mot Rostov, mens den sjette arme ble overlatt til å avansere alene mot Stalingrad minus mye av dens drivstoff i det som ble antatt å bli en opprenskingsoperasjon. Imidlertid ble den sovjetiske motstanden foran Stalingrad forsterket så mye innen ei veke var gått etter at direktiv 45 kom at OKH ble nødt til å overføre den fjerde panserarme fra Kaukasus tilbake til Stalingradfronten, og dermed svekke offensiven i Kaukasus på en avgjørende måte.
Kampen om Stalingrad begynte den 19. august og den 23. mottok den sjette arme ordre om å ta byen. Kampene ble ekstraordinært voldsomme der hver gate og hvert hus ble bittert omstridt. Tapene var store. Mellom 21. august og 16. oktober hadde den sjette arme mer enn 40.000 ulykkestilfeller. I et desperat forsøk på å innta byen ble tyske enheter hentet fra flankene i nord og sør og kastet inn i angrep på Stalingrad. Forsvaret av flankene ble overlatt til den tredje og fjerde romanske arme som var både dårlig trenet og utrustet og derfor dårlig i stand til å stå mot angrep. Men OKH gikk ut fra at Sovjet var for svakt til å sette inn betydelige angrep og ignorerte appeller fra general Paulus, kommandør for den sjette arme, om at flankene hans måtte få forsterkninger.
I mellomtiden kjørte også offensiven inn i Kaukasus seg fast som følge av seig russisk motstand og mangel på forsyninger. Selv om framskutte tyske enheter greide å erobre pass høyt oppe i Kaukasus [og heiste flagg på Elbrus], så manglet de kraft til å utnytte dette. Da høsten kom var det klart at Armegruppe A ikke hadde greid å nå de målene som var satt for den i direktiv 45 om å erobre Svartehavskysten og de viktigste oljefeltene i Kaukasus. Bare en del av oljefeltene var blitt tatt.
På denne tid begynte Hitlers generaler å gi ham råd om å trekke styrkene tilbake til mindre utsatte posisjoner. Men Hitler var bestemt på å holde fast på alt det som var erobret, spesielt Stalingrad. I tillegg til at Stalingrad var et viktig omlastningssted og et sentrum for kommunikasjoner og transport bar det navnet til Stalin.
Russerne var i ferd med å forberede en stor motoffensiv på Stalingradfronten der omkring 60% av deres tilgjengelige motoriserte og pansrede troppestyrker skulle delta og mer enn det doble av den artilleriildkraften som var satt inn ved motoffensiven foran Moskva et år tidligere. Angrepet ble begynt mot de svake punktene på sør- og nordflanken som var forsvart av hærene fra Romania. Den 19. november angrep russerne fra Kletskaya nord for Stalingrad og dagen etter fra "Beketovka bjella" sør for Stalingrad. De to russiske omringingsbevegelsene møttes tjue kilometer sørøst for Kalach og fanget omkring 240.000 tropper fra den tyske sjette arme og deler av de to romanske hærene i en lomme som strekte seg 50-60 kilometer fra de østlige delene av Stalingrad mot vest og 30-35 kilometer fra sør til nord.
Både kommandøren for den sjette arme, general von Paulus, og hans overordnede, kommandøren for Armegruppe B, general von Weichs, ba om at de tyske styrkene skulle få prøve å bryte ut av Stalingrad mot sørvest, en forespørsel som ble støttet av den nye sjefen for generalstaben, general Zeitzler. Men Göring forpliktet Luftwaffe til å forsyne den sjette arme ved en luftbro med 500 tonn forsyninger daglig, et løfte som den lokale kommandanten for Luftwaffe, von Richthofen, mente at Luftwaffe ikke var i stand til å holde. Luftwaffes transportoffiserer mente at på gode dager kunne Luftwaffe greie å frakte 350 tonn forsyninger inn til Stalingrad, og den sjette arme mente at den trengte dobbelt så mye hver dag. Den 24. november ga Hitler den sjette arme ordre om å holde Stalingrad, oppmuntret av general Mansteins tro på at det kunne være mulig å åpne en forbindelse til Stalingrad.
Det ble snart klart at Luftwaffe ikke kunne forsyne Stalingrad. I gjennomsnitt kom mindre enn 120 tonn forsyninger inn daglig. Den 12. januar ble brødrasjonen redusert til førti gram daglig - ei brødskive. Den 12. desember ble det gjort et forsøk på å unnsette de tyske troppene i Stalingrad. Det ble foretatt av hærstyrker som gikk ut fra Kotelnikovo ni mil sørvest for Stalingrad. Dette var en armegruppe under general Hoth med 232 tanks, men det mislyktes. Angrepet nådde fram til elva Myshkovo, den siste russiske forsvarsposisjon før Stalingrad, men en russisk motoffensiv skjøv styrkene tilbake. Den sjette arme var overlatt til sin skjebne. Den 2. februar overga de tyske styrkene i Stalingrad seg, og aksemaktene hadde da mistet 22 divisjoner og 160 andre enheter og hadde hatt mer enn 150.000 ulykkestilfeller. Russerne tok nesten 90.000 fanger inkludert 24 generaler.
I krigsdagboka til Wehrmachts overkommando (OKW) er begivenhetene nedskrevet slik:
7. November 1942. Sjefen for hærens generalstab rapporterer under briefingen at, i følge rapporter fra agenter, fant det sted et møte den 4. november i det Øverste Råd i Moskva der alle de øverstkommanderende var til stede. I møtet ble det besluttet å utføre en stor offensiv enten på Donfronten eller i Sentrum ved slutten av året.
19. November 1942. I løpet av dagen kom alarmerende rapporter fra sjefen for hærens generalstab om den russiske offensiven som lenge har vært ventet av Føreren og som begynte denne morgenen i den sektoren som blir holdt av den tredje romanske arme.
20. November 1942 Sjefen for hærens generalstab rapporterer at russerne har drevet en dyp kile inn i sektoren til den tredje romanske hær. Situasjonen er enda ikke klar. Om ettermiddagen beordrer Føreren evakueringa av Hærens overkommando II fra Vitebsk til Armegruppe B for at den kan ta over overkommandoen over Donregionen med den tredje og fjerde romanske arme, den fjerde panserarme og den sjette arme underordnet til den.
21. November 1942. Det russiske gjennombruddet i fronten til den tredje romanske hær mellom Kletskaya og Scrafimovich er blitt betydelig dypere. Midt på dagen den 20. hadde framskutte russiske tanks nådd Guryevregionen i den øvre Liskadalen og området i sør. Sør for Stalingrad og på Kalmyksteppen har russerne også åpnet et angrep med sterke styrker og store antall tanks mot den østlige flanken til den fjerde panserarme og den fjerde romanske arme.
22. November 1942. De to kilene til den russiske offensiven i Don-Volga området har gått sammen nær Kalach. Følgelig er den sjette arme omringet mellom Volga og Don.....
25. November 1942. Den sjette arme som nå er omringet har holdt sine fronter. Selv om forsyningssituasjonen dens er kritisk, i lys av det ugunstige vinterværet og fiendens overlegenhet i kampfly, er det svært tvilsomt om de 700 tonn med mat, ammunisjon, drivstoff etc per dag, som hæren har bedt om, kan bli transportert til lommen med fly. Luftflåte 4 har bare 298 transportfly, mens 500 kreves. Øverstkommanderende general for det VIII flyvende korps som er i aksjon nær Stalingrad, general Freiherr von Richthofen, har derfor antydet for Føreren at den sjette arme for tiden burde trekke seg tilbake vestover for å bli i stand til å gå på offensiven senere. Men Føreren forkastet denne tanken i utgangspunktet.......
23. Januar 1943. .... Føreren har svart negativt på spørsmålet fra Zeitzler i går kveld om den sjette arme nå kunne få tillatelse til å kapitulere. Armeen må kjempe til siste mann for å vinne tid. General Paulus svarte på en radiomelding i denne retning fra Føreren som ble sent til den sjette arme: "Din kommando vil bli utført. Lenge leve Tyskland!"
28. Januar 1943. Hovedemnet i diskusjonen under briefingen i dag var gjenopprettelse av den sjette arme, som Føreren ønsker skal bli utført så snart som mulig.
31. Januar 1943. Om morgenen kom den siste radiomelding fra den sørlige gruppen av den sjette arme fra Stalingrad.
2. Februar 1943. Om morgenen kom den siste radiomelding fra den nordlige gruppen av den sjette arme. Etterretningsvesenet anslår antallet russiske enheter som vil bli gjort tilgjengelige for utplassering til kamp gjennom tilintetgjørelsen av den sjette arme til 107 divisjoner og 13 tankregimenter.
(Kilde: Dokument 603)
I mellomtiden gikk den russiske offensiven som var begynt den 16. desember mot sørvest i retning av Rostov så raskt at det var fare for at hele Armegruppe B ville bli avskåret i Kaukasus. OKW bestemte derfor å dra tilbake det meste av den til et bruhode på Tamanhalvøya, og forpliktet den syttende arme og den første panserarme til å dra seg tilbake 450 kilometer på tre veker. I Ukraina trakk også de tyske hærene seg tilbake, og i løpet av februar tok de russiske hærene tilbake byene Kursk, Kharkov og Belgorod. I januar hadde russerne greid å bryte blokaden av Leningrad og improvisere en jernbaneforbindelse til byen langs den sørlige stranda til Ladoga.
Men i midten av februar ble de russiske forsyningslinjene forstrekte og offensiven kunne ikke føres lenger. Ved å dra seg tilbake fra utsatte posisjoner og dra på reserver hadde tyskerne greid å konsentrere styrker i sør til et motangrep som begynte den 19. februar, og på mindre enn en måned gjenerobret de Kharkov og Belgorod. På dette punktet ble frammarsjen stoppet av sterkere russisk motstand og av at vårløsninga satte inn.
I sin vinteroffensiv hadde russerne ikke lyktes i å nå sine mål å avskjære Armegruppene A og Sør og erobre bruene over Dnepr, og tyskerne hadde til slutt lyktes i å stabilisere fronten og vinne tilbake initiativet. Likevel hadde tyskerne i løpet av vinteren 1942-43 tapt så godt som hele det området som de hadde erobret i løpet av sommeren og høsten 1942. Og tyskerne hadde mistet mye materiell og store mengder mannskap og offiserer. Det var et stort nederlag målt opp mot planer og intensjoner. Vinterne og våren 1942-43 ble også et vendepunkt på andre fronter.
Libya var italiensk koloni. Med utgangspunkt i Libya ville Mussolini erobre seg et imperium i Afrika. Italienske styrker hadde angrepet den engelske kolonien Egypt, men de italienske styrkene var svært dårlige, og snart var de som ikke var tatt til fange på flukt, og Mussolini måtte be Hitler om hjelp.
Den 26. mai 1942 begynte Aksemaktene en vellykket kampanje i Nord-Afrika under ledelse av general Rommel. Den kuliminerte med at Tobruk ble erobret den 21. juni. Men i løpet av de første vekene av juli stoppet framgangen åtti kilometer vest for Alexandria i det første slaget ved El Alamein. Og forsøk på å bryte gjennom linja ved El Alamein i slutten av august ble blokkert i kampene ved Alam Halfa. Til slutt gikk britiske styrker og styrker fra Samveldet til motangrep mot Aksemaktenes posisjon ved El Alamein i Egypt.
| - | Aksemaktene | Allierte |
| Tropper | 96.000 | 150.000 |
| Tanks | 500 | 1.114 |
| Feltkanoner | 600 | 880 |
| Fly | 372 | 850 |
I løpet av to veker vant de allierte en stor seier og tok 30.000 fanger, de fleste italienere, og det tyske afrikakorpset trakk seg tilbake. Natt til 7-8 november 1942 ble 106.000 amerikanske og britiske tropper ilandsatt på kysten av Marokko og Algerie i "Operasjon Fakkel". Etter en kortvarig fransk motstand oppnådde de allierte en avtale med admiral Darlan der de franske styrkene kapitulerte. Marsjall Pétain hadde allerede akseptert kapitulasjonen.
Den 10. november sendte Hitler tyske styrker til Tunis og neste dag okkuperte tyske styrker Vichy-Frankrike. Fram til den 9. desember hadde tyskerne opprettet en femte panserarme i Tunis. Den bestod av to tyske panserdivisjoner, en pansergrenaderdivisjon og to infanteridivisjoner og tre italienske divisjoner, tilsammen 78.000 tyske soldater og 27.000 italienske soldater, og flere enheter kom etter hvert til. Disse styrkene forsinket de allierte, men siden de allierte dominerte Middelhavet kunne aksestyrkene ikke få tilstrekkelige forsyninger. Den 3. mars 1943 skrev feltmarsjall Kesselring, Hitlers framste representant i middelhavsområdet, til OKW:
...... Forsyningene er utilstrekkelige. De lagrene som trenges for å slå tilbake et stort angrep kan bare bli bygd opp dersom vi får mer enn 140.000 tonn per måned. Siden det imidlertid er umulig å få så stor mengder på grunn av de eksisterende vanskelighetene blir de tyske troppene svært sakte forsterket. Det italienske utstyret er ikke tilstrekkelig. De enhetene som er blitt dannet etter tilbaketrekninger har lite samhold. I lys av denne situasjonen har øverstkommanderende for Afrikakorpset bedt om en avgjørelse om hvordan vi skal planlegge for å fortsette krigen i Tunis i det lange løp.
(Kilde: Dokument 605)
Den 7. mars fløy Rommel, som var øverstkommanderende for den nye Armegruppe Afrika, til Hitlers hovedkvarter for å be om at det som nå bare var et bruhode i Tunis ble evakuert. Men Hitler ville ikke tillate dette på grunn av prestisjehensyn. Og det fortsatte å være umulig å forsyne aksestyrkene i Afrika. Spesielt var mangelen på drivstoff stor.
Den 12. mai 1943 overtok de allierte de siste gjenværende posisjonene til aksestyrkene. 238.243 soldater var tatt til fange, og av dem var omtrent halvparten tyskere.
Dette underkapitlet om militær etterretning bygger på John Kennans bok "The Second World War".
Den delen av etterretningstjenesten som var viktig for krigens gang var signaletterretningen, som plukket opp fiendtlig kommunikasjon og avkodet den, og slik kunne lese fiendens planer og se hvilke manøvrer som ble forberedt. Dette var langt viktigere enn spionasje bak fiendens linjer.
Ultra
Det meste av signaletterretningen bestod i å fange opp radiotrafikk som var beskyttet av matematiske koder og siffer, og å avkode denne. Alle de større krigførende landene la stor vekt på å beskytte radiokommunikasjonene sine mot avlytting, og de forsøkte å bli i stand til å avlytte motstandernes radio og telesamband. Også de mindre krigførende land spilte en viktig rolle i etterretningskrigen. Det var polakkene som først lyktes i å avkode beskjeder fra tyskernes kodemaskin Enigma, og de ga denne kunnskapen videre til franskmenn, som igjen ga den videre til britene, og dette førte til at britene kunne følge med i tyske militær kommunikasjon, og dette la grunnlaget for organisasjonen Ultra. Ultra avslørte militær kommunikasjon av stor betydning for krigens utfall fra siste del av 1940 av og videre ut gjennom krigen.
Det er sannsynlig at også russerne greide å knekke de tyske kodene. Den sterkest krypterte russiske kommunikasjonen ble ikke lest av andre, mens den lettere krypterte russiske kommunikasjonen ble lest av tyskerne. Tyskerne greide også å knekke den koden som amerikanske militæreattacheer brukte, og dette ga Rommel viktig informasjon fra den amerikanske militærattacheen i Cairo om den Åttende arme i ørkenen.
Den viktigste tyske suksessen på dette feltet var at tyskerne ble i stand til å lese den britiske marinebokens sifre. Disse sifrene var bokkoder. Bokstavene i en melding ble oversatt ved referanse til standardtabeller og så kryptert med matematiske teknikker, som ble forandret en gang i blant. Svakhetene ved systemet var at boken selv kunne bli konstruert dersom tilstrekkelig mye av den radiotrafikken som benyttet boka ble avlyttet. Og så kunne sannsynlighetsregning brukes for å knekke de matematiske kodene. Og dette hadde den tyske marinens avlyttingstjenesten greid (Beobachtungs- eller B-Dienst) i april 1940, da den leste 30-50 prosent av trafikken som var kodet i marinesiffer nr. 1, da denne ble forandret til nummer 2, og koden på nytt ble knekket i siste del av 1941. Det var vanskeligere å lese koden da kode nummer 2 ble erstattet av nummer 4, men fra februar 1942 til juni 1943 leste den tyske marinens etterretning åtti prosent av den kommunikasjonen som ble sendt med kode nummer 3 i "virkelig tid" - "virkelig tid" betyr at koden kunne leses like raskt av spionen som av den mottakeren som informasjonen var avsendt til. Informasjonen mellom London og Washington om allierte konvoier som seilte over Atlanterhavet ble sendt i kode nummer 3, og det var katastrofalt at den tyske marinen kunne lese dette. Denne informasjonen førte til at tyske ubåter kunne posisjonere seg for å prøve å senke de allierte konvoiene der de ville komme. Det var ikke før Admiralitetet aksepterte en kombinert siffermaskin (CCM), som også den amerikanske og canadiske marinen brukte, og tok den i alminnelig bruk i 1943 at den tyske marinene ikke lenger var i stand til å avkode den allierte kommunikasjonen om konvoiene. Men da hadde de allierte allerede fått overtaket i Slaget om Atlanterhavet ved hjelp av konvensjonelle militære midler.
Enigmamaskinen så ut som en bærbar skrivemaskin, men ved å trykke på en bokstav ble det skrevet et tegn som ikke skulle bli gjentatt for den påtrykte bokstaven før etter enormt mange påfølgende anslag. Tyskerne mente derfor at det var umulig å knekke koden og lese kommunikasjonen i "virkelig tid". Men de tok feil siden det var nødvendig å begynne overføringen med å angi hvordan enigmamaskinen var innstilt. Blant de matematikerne som var satt inn i arbeidet med å knekke de tyske kodene var Alan Turing og Gordon Welchman, som begge var pionerer innenfor matematikken, og Max Normann og Thomas Flowers som designet og bygde den første elektroniske regnemaskinen, som ble kalt for "Colossus" siden den var så stor.
Men ikke alle de nøklene som den tyske marinen brukte ble knekket, og heller ikke ble den nøkkelen som Gestapo brukte knekket. Sikkerheten til Enigma var sterkt avhengig av hvor erfarne og dyktige de som brukte maskinen var. Det var brudd på prosedyrene foretatt av late og uerfarne operatører av maskinen som ga britene innsikt i hvordan den fungerte. Operatørene til Gestapo og av en del av marinenes kodenøkler var nøyaktige. Dette gjaldt også de som kommuniserte med de tyske ubåtene i Atlanterhavet, og derfor ble denne koden ikke knekket i den perioden i 1942 da den tyske etterretningstjenesten avleste den britiske koden marinesiffer nummer 3, og tyskerne var da herrer i radiokrigen i Atlanterhavet. Som følge av dette ble hundretusenvis av alliert tonnasje senket.
Men dette var et unntak. Som regel dominerte britene radiokrigføringen i vest. Likevel greide de ikke å oppdage at tyskerne forberedte Ardenneroffensiven siden tyskerne innførte fullstendig radiotaushet for angrepsstyrkene mens de ble bygd opp. Og også siden den informasjonen som kom ble forklart på andre måter siden de allierte ikke trodde at tyskerne var i stand til å gjennomføre en betydelig offensiv.
Forberedelsene av og planene for den tyske invasjonen av Kreta var blitt oppdaget av britene. Men selv om britene var klar over at tyske fallskjermstyrker ville bli sendt til Kreta hadde de ikke betydelige styrker og transport i området som kunne settes inn mot dem.
Når en kode er knekket må dette ikke bli kjent av fienden. Derfor advarte britene Stalin mot det tyske angrepet, men de kunne ikke fortelle hvor de hadde opplysningene fra. Men Stalin fikk svært mange advarsler fra mange ulike kilder om at tyskerne ville angripe, og han nektet å tro på dem, så han ville ikke ha trodd på advarslene i noe tilfelle.
Både "Ultra" og den amerikanske "Magic" organisasjonen var av den største strategiske betydning under Andre Verdenskrig. I Stillehavskrigen vant amerikanerne slaget ved Midway på grunn av den informasjonen som signaletterretningen skaffet til veie om de japanske marinestyrkene ved Midway. I krigen mot Tyskland skaffet Ultra til veie vital informasjon om Rommels styrker og intensjoner både før slaget ved El Alamein, og under felttoget i Italia fikk Alexander advarsel om tysk motangrep ved brohodet ved Anzio.
Det største bidraget til krigen i vest ga Ultra under slaget om Normandie, da de allierte dag for dag fikk informasjon om de tyske styrkene ved fronten, og om virkningene av allierte flyangrep, og Hitlers ordre om å gå til motangrep mot flanken av Pattons utbrudd til Bretagne; noe som førte til at den tyske hæren i vest ble omringet ved Falaise og fikk store tap, og deretter måtte trekke seg ut av det nordvestlige Frankrike.
Selv om Ultras signaletterretning ikke forandret krigens gang var den svært verdifull og av stor betydning.
Slaget om Atlanteren var avgjørende for krigens utfall. Storbritannia var helt avhengig av å få store forsyninger fra resten av verden. Også Sovjet mottok store forsyninger fra USA som var av avgjørende betydning. Uten de store forsyningene fra USA ville Sovjetiske styrker ikke ha vært i stand til å invadere Tyskland i 1945. Tyskland ville kutte de helt vitale forsyningsrutene over Atlanterhavet.
Etter at Tyskland hadde avlyst invasjonen av England i september 1940 hadde den tyske marinen overtatt det meste av Tysklands krigføring mot Storbritannia. Den tyske marinen prøvde å kutte de britiske handelsrutene over Atlanterhavet. I utgangspunktet hadde tyskerne prøvd å bruke overflateskip mot handelsskipene, og også å føre en ubåtkrig. Men selv om de tyske slagskipene greide å senke mange handelsskip, de to slagskipene Scharnhorst og Gneisenau senket tretti skip med en tonnasje på 149.680 tonn i løpet av februar-mars, så overbeviste senkingen av Tyskland største og mest moderne slagskip, Bismarck, den 27. mai 1941, marinens overkommando (OKM) om at den britiske flåtens overlegenhet ikke gjorde det tilrådelig å føre en krig med slagskip i Atlanterhavet. OKM bestemte seg for heller å holde slagskipene i havn og føre krig ved hjelp av ubåter.
Fra juni til desember 1940 senket tyske ubåter, som opererte fra baser ved kysten fra Frankrike til Norge, 343 britiske skip med en tonnasje på 1.754.501 tonn. Britiske og amerikanske skipsverft bygde da skip med en tonnasje på omkring 200.000 tonn hver måned. Ubåtoperasjoner ble holdt nede ut gjennom krigen på grunn av mangel på ubåter. I et memorandum fra 1. september 1939 hadde admiral Dönitz skrevet at minste 300 ubåter var nødvendige for å vinne en avgjørende seier over Storbritannia i Atlanterhavet. Ved utbruddet av krigen hadde Tyskland bare 25 ubåter som passet til operasjoner i Atlanterhavet. Fram til 1. juni 1940 hadde dette økt til femti, og 1. mars 1941 var dette kommet opp til 109. Men av disse var de fleste enten under testing eller i bruk til opplæring, slik at i februar 1941 var bare 22 ubåter fullt operasjonelle. Forsøk på å øke produksjonen av ubåter ble forhindret av at produksjon av materiell til landkrigen ble prioritert. Mangelen på ubåter og forbedret britisk forsvar mot ubåtene førte til at færre handelsskip ble senket i 1941.
En av grunnene til denne nedgangen var at amerikanerne samarbeidet mer med britene om å beskytte skipstrafikken. Da USA kom med i krigen ble begrensninger på ubåtkrigen fjernet. Den 9. desember 1941, to dager før Hitler erklærte krig mot USA, ga marinen ordre til ubåtene om å angripe de amerikanske krigsskipene de måtte oppdage. Den amerikanske østkysten hadde ikke et godt utbygd kystforsvar og USA var ikke forberedt på å bli utsatt for ubåtkrig, og det tok tid før amerikanerne fikk opprettet beskyttelsestiltak mot ubåtkrigen, som seiling i konvoi. I løpet av 1942 økte antallet skip som ble senket, delvis fordi det ble bygd flere ubåter enn det ble senket og også fordi de allierte forsvarstiltakene mot ubåtene fungerte dårlig. Men i andre halvdel av 1942 ble det senket langt flere ubåter etter som de allierte utviklet bedre utstyr og metoder for å bekjempe ubåtene.
Admiral Dönitz var sjef for ubåtoperasjonene, og han var klar over at ubåtene ikke spilte noen avgjørende rolle. Dönitz satte ikke pris på at ubåter ble sendt inn i Middelhavet, der de led store tap, og han insisterte på at de ble brukt i Atlanterhavet, der de hadde større virkning og var mindre sårbare. Dönitz mente at ubåtkrigen burde prioriteres høyere, gjerne på bekostning av overflateskipene.
Hitler kom etter hvert til å mene at de tyske overflateskipene ikke bidro til krigsinnsatsen. Den 6. januar 1943 ga han ordre om at de store overflateskipene skulle kasseres som skrapjern. Dette førte til at admiral Raeder gikk av, siden han var en tilhenger av å bygge en flåte av store krigsskip. Den 2. februar overtok Dönitz etter Raeder. Ubåtkrigføringen hadde fått prioritet i krigføringen i Atlanterhavet.
Selv om Dönitz konsentrerte sine anstrengelser om ubåtene greide han å overtale Hitler til ikke å kassere de store krigsskipene, men fortsette å vedlikeholde dem i norske kystområder for å tvinge Storbritannia til å eskortere konvoiene til Russland med store overflateskip. Men alle de store skipene som var bygd som del av Z-programmet fra 1939 var allerede blitt kassert som skrapjern. Dönitz gikk inn for å bygge flere ubåter og små overflatebåter, som torpedobåter, og dette sluttet Hitler seg til. Og den 31. mai 1943 ga Hitler ordre om at det skulle bygges minst førti ubåter hver måned. Det ville bli en fordobling av byggingen av ubåter.
Men i mellomtiden hadde Tyskland allerede tapt slaget om Atlanterhavet. Den tyske marinens antakelse om at den kunne senke flere skip enn de allierte kunne bygge var feil. Storbritannia bygde stadig flere skip, og USA bygde langt flere skip, og langt flere ubåter ble senket. Den siste store suksessen til de tyske ubåtene kom i mars 1943 da tyske ubåter angrep konvoiene H 229 og SC 122. De allierte mistet 21 skip med en tonnasje på 140.842 tonn under selve angrepet, og 11 skip til ble truffet av torpedoer og sank senere. Bare en ubåt gikk tapt.
| 1939 | Senkede allierte skip | Senket tonnasje | Senkede ubåter |
|---|---|---|---|
| September | 41 | 153.879 | 2 |
| Oktober | 27 | 134.807 | 5 |
| November | 21 | 51.589 | 1 |
| Desember | 25 | 80.881 | 1 |
| Hele 1939: | 114 | 421.156 | 9 |
| 1940 | Senkede allierte skip | Senket tonnasje | Senkede ubåter |
|---|---|---|---|
| Januar | 40 | 111.263 | 2 |
| Februar | 45 | 169.566 | 4 |
| Mars | 23 | 62.781 | 3 |
| April | 7 | 32.467 | 5 |
| Mai | 13 | 55.580 | 1 |
| Juni | 58 | 284.113 | - |
| Juli | 38 | 195.825 | 2 |
| August | 56 | 267.618 | 3 |
| September | 59 | 295.335 | - |
| Oktober | 63 | 352.407 | 1 |
| November | 32 | 146.613 | 2 |
| Desember | 37 | 212.590 | - |
| Hele 1940: | 471 | 2.186.158 | 23 |
| 1941 | Senkede allierte skip | Senket tonnasje | Senkede ubåter |
|---|---|---|---|
| Januar | 21 | 126.782 | - |
| Februar | 39 | 196.783 | - |
| Mars | 41 | 243.020 | 5 |
| April | 43 | 249.375 | 2 |
| Mai | 58 | 325.492 | 1 |
| Juni | 61 | 310.143 | 4 |
| Juli | 22 | 94.209 | 1 |
| August | 23 | 80.310 | 3 |
| September | 53 | 202.820 | 2 |
| Oktober | 32 | 156.554 | 2 |
| November | 13 | 62.196 | 5 |
| Desember | 26 | 124.070 | 10 |
| Hele 1941 | 432 | 2.171.754 | 35 |
| 1942 | Senkede allierte skip | Senket tonnasje | Senkede ubåter |
|---|---|---|---|
| Januar | 62 | 327.357 | 3 |
| Februar | 85 | 476.451 | 2 |
| Mars | 95 | 537.980 | 6 |
| April | 74 | 431.664 | 3 |
| Mai | 125 | 607.247 | 4 |
| Juni | 144 | 700.235 | 3 |
| Juli | 96 | 476.056 | 11 |
| August | 108 | 544.410 | 10 |
| September | 98 | 485.413 | 11 |
| Oktober | 94 | 619.417 | 16 |
| November | 119 | 729.160 | 13 |
| Desember | 60 | 330.816 | 5 |
| Hele 1942 | 1.160 | 6.266.215 | 87 |
| 1943 | Senkede allierte skip | Senket tonnasje | Senkede ubåter |
|---|---|---|---|
| Januar | 37 | 203.128 | 6 |
| Februar | 63 | 359.328 | 19 |
| Mars | 108 | 627.377 | 15 |
| April | 56 | 327.943 | 15 |
| Mai | 50 | 264.852 | 41 |
| Juni | 20 | 95.000 | 17 |
| Juli | 46 | 252.145 | 37 |
| August | 16 | 86.579 | 25 |
| September | 20 | 118.841 | 9 |
| Oktober | 20 | 97.407 | 27 |
| November | 14 | 66.585 | 18 |
| Desember | 13 | 86.967 | 8 |
| Hele 1943 | 463 | 2.321.300 | 237 |
| 1944 | Senkede allierte skip | Senket tonnasje | Senkede ubåter |
|---|---|---|---|
| Januar | 13 | 92.728 | 15 |
| Februar | 18 | 92.923 | 20 |
| Mars | 23 | 142.944 | 25 |
| April | 9 | 62.149 | 20 |
| Mai | 4 | 24.424 | 22 |
| Juni | 11 | 57.875 | 25 |
| Juli | 12 | 63.351 | 22 |
| August | 18 | 98.729 | 33 |
| September | 7 | 43.368 | 21 |
| Oktober | 1 | 7.176 | 13 |
| November | 7 | 29.592 | 7 |
| Desember | 9 | 58.518 | 14 |
| Hele 1944 | 132 | 773.767 | 237 |
Vi ser at i krigens første år ble det senket mer enn ti ganger så mange skip som ubåter, men i 1944 ble det senket nesten dobbelt så mange ubåter som skip.
| Dato | Operasjonelle | Trening og forsøk | Totalt |
|---|---|---|---|
| September 1939 | 49 | 8 | 57 |
| Juli 1940 | 28 | 23 | 51 |
| April 1941 | 32 | 81 | 113 |
| Oktober 1941 | 80 | 118 | 198 |
| April 1942 | 121 | 164 | 285 |
| Oktober 1942 | 196 | 169 | 365 |
| April 1943 | 240 | 185 | 425 |
| Oktober 1943 | 175 | 237 | 412 |
| April 1944 | 166 | 278 | 444 |
Vendepunktet i slaget om Atlanterhavet kom i mai 1943 da 41 ubåter, med et mannskap på 1.336 mann, gikk tapt. Så store tap kunne ikke erstattes, og den 24. mai ga Dönitz ordre om at alle ubåter skulle gå ut av Nord-Atlanteren og bort fra konvoirutene, og de ble plassert sørvest for Azorene. Den 31. mai forklarte Dönitz overfor Hitler hvorfor ubåtkrigen fikk så store vanskeligheter:
Grunnen til den nåværende krisen i ubåtkrigen er den betydelige økningen av fiendens luftstyrke. I gapet mellom Island og Færøyene har våre lyttestasjoner i løpet av en dag funnet det samme antallet fiendtlige fly som for få veker siden forekom i løpet av ei veke. I tillegg er det plassert hangarskip i konvoiene over Nord-Atlanteren slik at nå er alle sjøruter overvåket av fiendtlige luftstyrker. Ubåtkrisen ville imidlertid ikke bli skapt av økningen av fiendtlige luftstyrker. Det avgjørende punktet er at ved hjelp av et nytt retningssøkende utstyr, som også synes å bli brukt av overflateskip, er nå flyene i stand til å lokalisere ubåtene og så sette i gang overraskelsesangrep i lavt skydekke, dårlig sikt, eller om natta. Dersom flyene ikke hadde dette retningsøkende utstyret ville de ikke være i stand til å lokalisere ubåtene i grov sjø eller om natta. Tapene er fordelt i følge dette. Den store majoriteten er blitt forårsaket av fly. Bare en liten del involverer overflateskip, selv om som følge av spesielt uheldige værforhold (plutselig tåke) under konvoioperasjonene den 8. mai, et ganske stort antall ubåter (5) denne måneden ble overrasket av destroyere. Denne evnen til å overraske oss i tåke er også bare mulig ved hjelp av retningssøkende utstyr.Korresponderende til denne situasjonen skjer 65% av tapene mens ubåtene er i rute eller i venteposisjon, og bare 35% under angrep på konvoier.......
(Kilde: Dokument 609)
Dönitz gjorde rett i å legge vekt på den nøkkelrollene som flyene spilte i krigen mot ubåtene. På denne tiden fikk RAF kystkommandoskvadronene, som var basert på Newfoundland og på Island og i Canada, langtrekkende fly av typen Liberator, og dette satte dem i stand til å overvåke konvoirutene kontinuerlig. Dessuten ble de satt inn for å dekke de konvoiene som var mest utsatt for å bli angrepet av ubåter. Nøkkelen til dette var den andre vesentlige årsaken til seieren i slaget om Atlanterhavet. Dette var "Ultra" - den britiske operasjonen for å dekryptere den tyske koden som ble brukt når den tysk kommandoen på land kommuniserte med ubåtene. Fra begynnelsen av juni 1941 kunne britene lese den tyske militære kommunikasjonen til den tyske flåten, og derved lokalisere ubåtene og finne kursen deres. Dermed kunne også konvoiene styres bort fra de områdene der ubåtene var. Men den 1. februar 1942 tok tyskerne i bruk en modifisert kodemaskin som førte til at britene i en periode ikke lenger kunne lese den tyske koden. Den 13. desember ble den nye koden knekket. Og i 1943 var det på nytt mulig å lese den tyske kommunikasjonen.
Dönitz hadde antatt at tilbakeslaget i mai 1943 bare ville være midlertidig. Og om høsten satte han inn en ny ubåtoffensiv i Atlanterhavet, og brukte en ny og mer effektiv akustisk torpedo. Men konvoiene ble hele veien eskortert av fly fra land og fra hangarskip som fulgte konvoiene og som hadde nytt utstyr for å finne ubåter og effektivere våpen mot ubåter, og som hadde informasjon om hvor ubåtene var å finne, og dette var en kombinasjon som vant ubåtkrigen. Tyskerne tok også i bruk snorkel, men de tekniske nyvinningene, som kunne ha vært avgjørende, kom for sent.
Den 21. mars 1943 foreslo Ribbentrop overfor Hitler at det ble utarbeidet et program for en europeisk konføderasjon. Notatene som var grunnlaget for forslaget var følgende:
Re: Europeisk Konføderasjon
Som foreslått i mitt tidligere notat til Føreren, skulle vi etter mitt syn proklamere den Europeiske Konføderasjonen i en konkret form så snart som mulig, så snart som vi har vunnet en betydelig militær suksess.Til innvielsesseremonien seg jeg for meg å invitere alle statsoverhodene til de europeiske statene det er snakk om og deres regjeringer til et trygt sted, som Salzburg eller Wien, der de ville undertegne innvielsesdokumentet til konføderasjonen i en seremoni.
I utgangspunktet ville de følgende statene komme i betraktning: Tyskland, Italia, Frankrike, Danmark, Norge, Finland, Slovakia, Ungarn, Romania, Bulgaria, Kroatia, Serbia, Hellas og Spania(?). Videre ville man tilføye de statene og okkuperte territoriene som Føreren måtte finne det passende å garantere uavhengighet.
Etter mitt syn kan bare en bestemt handling som dette sikre oss den suksessen som vi søker.
Spørsmålet om den territoriale avgrensning av de ulike statene må ikke bli behandlet i innvielsesseremonien. Det må bli latt åpent til den endelige fredsavtalen.
Jeg vil anbefale dette programmet for å sette opp denne konføderasjon på det varmeste. Dersom vi alltid utnevner de rette folkene som våre representanter i disse statene, folk som tar en hard linje og, til tross for en tilsynelatende forsonlig holdning, kompromissløst følger det konkrete politiske målet, vil vi ikke gjøre skade på noe ved å danne en slik konføderasjon. I virkelighet vil dannelsen av det større tyske riket ved slutten av krigen bli en naturlig sak......
Dannelsen av en Europeisk Konføderasjon vil ha følgende fordeler for oss:
(Kilde: Dokument 619)
- Den vil ta fra våre venner og allierte frykten for at rett etter at freden har blitt undertegnet vil de alle få en tysk Gauleiter tredd ned på seg.
- Det ville ta fra de nøytrale statene frykten for at ved slutten av krigen vil de bli inkorporert i Tyskland.
- Det ville ta fra Italia frykten om at etter krigen vil et mektig Tyskland kjøre det opp mot veggen.
- Dersom Føreren var forberedt til å skape et antall uavhengige stater ut av bestemte okkuperte territorier, som fortsatt ville være fullstendig innenfor vår innflytelsessfære, ville dette sikre en betydelig beroligelse og avslapning av situasjonen i disse landene.
- Det ville gi russerne følelsen av at hele Europa stod mot dem og derfor svekke Russlands kampstyrke.
- Det ville ha en lammende virkning på engelskmennene og amerikanerne dersom de ikke frigjorde de europeiske statene, men angrep et forenet Europa.
- Det ville ha en lammende virkning på den innenlandske situasjonen i både England og USA.
- Det ville sikre at både Frankrike og andre okkuperte områder utvilsomt ville bidra til krigsanstrengelsene både i form av materiell og mannskaper på en helt annen måte enn hittil....
- Vi ville derved forhindre noen nøytrale stater som for eksempel Sverige, Tyrkia, Portugal etc fra å opprette nære kontakter med England og Amerika.......
Det ble satt ned en komite i Utenriksdepartementet for å arbeide videre med denne planen. Men en forutsetning for at planen skulle bli fulgt av et initiativ var en tysk militær suksess, og den kom ikke. Dessuten var Hitler ikke begeistret for planen. Hitler uttrykte sitt syn på Europas framtidige ordning dersom nazistene vant krigen i en tale han holdt til Gauleiterne den 8. mai:
.... Fra alt dette trakk Føreren ut at alt skramlet med de små nasjonene som fortsatt eksisterte i Europa måtte bli likvidert så raskt som mulig. Målet for kampen vår måtte være å skape et forenet Europa. Bare tyskerne kunne virkelig organisere Europa. Det er praktisk ingen annen ledende makt tilbake......
(Kilde: Dokument 611)
Italia trekker seg - September 1943:
I den stadig vanskeligere situasjonen fant Tyskland at det ikke kunne stole på sine to viktigste allierte. Japan ignorerte gjentatte tyske bønner om militær aksjon mot Sovjet.
Tapet av Nord-Afrika og nederlaget ved Stalingrad hadde ført til at man i Italia ikke lenger trodde på at aksen ville skaffe Italia besittelser på Balkan og i Afrika. Dessuten førte krigen til store utgifter for Italia, og tyskerne opptrådte arrogant overfor italienerne. Mussolini var forpliktet overfor aksen siden han hadde brent alle broer. Men mange italienske konservative som stod hoffet nær var skeptiske til den italienske deltakelsen i aksens krig.
Den allierte invasjonen på Sicilia den 9. juli 1943 satte krisen på spissen. I et møte i det Store Fascistiske Rådet den 24. juli ble det vedtatt å overføre makta fra Mussolini til kongen med nitten stemmer mot sju. Mussolini ble avsatt som regjeringssjef og arrestert. Det fascistiske regimet ble erstattet av et militært diktatur ledet av marsjall Badoglio. I hemmelighet forhandlet Badoglio med de allierte om en våpenhvile, og partene ble enige om dette den 3. september, og våpenhvilen skulle tre i kraft den 8. september, samme dag som den allierte landgangen i Salerno foregikk.
Tyskerne hadde lenge hatt mistanke om at Italia ville trekke seg ut av krigen, og hadde laget en plan for denne muligheten. Planen innebar at tyskerne skulle okkupere Italia dersom Italia prøvde å trekke seg ut av krigen. De tyske styrkene i Italia var blitt forsterket. Den 9. september ble det gitt ordre om at tyskerne skulle overta kontrollen over Italia, noe som var raskt gjort, selv om det meste av luft- og sjøstyrkene til Italia rømte. Den 12. september ble Mussolini befridd, og den attende opprettet han et nytt regime, "Republikken Salo", oppkalt etter den landsbyen ved Gardasjøen som Mussolini bodde i nærheten av. Men det var tyskerne som hadde makta i det meste av Italia.
Tyskerne fikk et fast militært grep om Italia, og opprettet en fast front sør for Roma.
Lenker:
Til neste del
Andre verdenskrig
Til europas-historie.net
Kilder for dette kapitlet er: