Skrevet av Tor Førde.
Kilder for dette kapitlet er:
Wehrmachts overkommando (OKW) besluttet å følge en defensiv strategi og gjøre det okkuperte Europa om til en festning. Målet var å opprette en sterk forsvarslinje langs grensene og en sterk sentral reserve som kunne sendes dit man mente at det trengtes. Fiendene ville blø i hjel under sine forsøk på å storme "Festning Europa", håpet tyskerne. De håpet at dette kunne gi pusterom mens alle reserver ble mobilisert til nye offensiver. Man håpet at de store ideologiske forskjellene mellom Vestmaktene og Sovjet ville føre til så alvorlige konflikter mellom dem at alliansen ville gå i oppløsning.
Problemet med denne planen var at den Røde Arme etter hvert ble fullstendig overlegen i både materiell og mannskapsstyrke, slik at Tyskland var nødt til å sette inn alle reserver i øst, og dermed svekke andre deler av "festningen". Dessuten måtte Tyskland av politiske grunner gi inntrykk av selv å være på offensiven for at håpet om seier skulle være levende.
Hærens overkommando (OKH), som var ansvarlig for Østfronten, var mer konsentrert om kampen mot Sovjet enn om det Wehrmachts overkommando (OKW) var. OKW hadde ansvar for de andre frontene og for den overordnede planlegging av krigføringen. Men både OKH og OKW var direkte underordnet Hitler, og for Hitler var de politiske og økonomiske aspektene avgjørende. Hitler støttet OKH i dens ønske om en offensiv på Østfronten mot OKW som heller ville føre en mer defensiv politikk og bygge opp en sterk strategisk reserve.
Våren 1943 utviklet OKH en plan om et sterkt, raskt og konsentrert angrep på Østfronten for å ødelegge Russlands offensive kapasitet og for at Tyskland skulle vinne initiativet på Østfronten. Denne operasjonen, som ble kalt for "Operasjon Citadell", tok hensyn til Tysklands begrensede ressurser. Mens Barbarossa hadde foregått over tre atskilte offensive fronter på 2.000 kilometer, og kampanjen sommeren 1942 hadde blitt utført gjennom to offensiver på en 600 kilometer lang front, skulle "Operasjon Citadell" bare gjennomføres som en offensiv på en 150 kilometer lang front. Målet var å klemme igjen, eller rette ut, en stor buktning i fronten som var omkring 150 kilometer lang og 200 kilometer dyp. Denne buktningen, som stakk inn i den tyske frontlinjen, gikk mellom Orel i nord og Kharkov-Belgorod i sør. Den 15. april 1943 godkjente Hitler OKH ordre nummer 6 for forberedelse av "Operasjon Citadell", og bekreftet en tidligere ordre nummer 5 fra 13. mars:
Jeg har bestemt å sette i gang "Citadell" angrepet som det første av dette årets offensive slag så snart som værforholdene tillater det.
Dette angrepet er av avgjørende viktighet. Det må bli en rask og avgjørende suksess. Det må gi oss initiativet denne våren og sommeren. Av denne grunn må alle forberedelsene bli utført med stor nøyaktighet og energi. De beste enhetene, de beste våpnene, de beste offiserene, og store mengder ammunisjon må bli ført fram til angrepets tyngdesentrum. Hver offiser, hver soldat må være overbevist om den avgjørende viktigheten til dette angrepet. Seieren ved Kursk må skinne som et fyrtårn for verden.
For å oppnå dette utsteder jeg herved de følgende ordrer:
1. Målet for angrepet er å omringe og å ødelegge fiendestyrkene i Kurskområdet gjennom et konsentrisk angrep av en arme fra Belogoddistriktet og en arme fra sør for Orel som avanserer i konsentrerte, hensynsløse og raske støt.
I løpet av dette angrepet må fronten bli kortet inn langs linja: Neshega-Korotscha sektor-Skorodnoye-Tim-øst for Schtschigry-Ssossna-sektor, for å bevare våre styrker.
2. Vi må være sikre på:
(a) At fordelen av overraskelse blir tatt vare på og, framfor alt, at fienden blir i usikkerhet om når angrepet kommer.
(b) å konsentrere de angripende styrkene så tett som mulig på en smal front for å sikre at ved å oppnå en massiv lokal overlegenhet i alle offensive midler (tanks, angrepskanoner, artilleri, rakettkastere etc.) kan vi drive gjennom i et støt fram til de to angripende armeene kommer sammen og derved sikre lommen.
(c) å overføre styrker fra de bakre områder så snart som mulig for å dekke flankene til spydspissene slik at spydspissene selv kan gå rett fram.
(d) å holde fienden i ubalanse og akselerere hans ødeleggelse ved tidlige støt fra alle sider inn i lommen.
(e) å utføre angrepet så raskt at fienden verken kan unngå omringing eller få fram sterke reserver fra bak fronten.
(f) å frigjøre enheter og spesielt de mobile formasjonene så tidlig som mulig for videre oppgaver gjennom en rask konstruksjon av den nye fronten.....
11. Det er av avgjørende viktighet for at offensiven skal bli vellykket å sikre at fienden ikke lykkes i å utsette "Citadell" eller den forhastede overføring av formasjoner som er øremerket for offensiven ved å rette angrep på andre sektorer til Armegruppe Sør og Sentrum.
Slik må både begge Armegruppene ved slutten av måneden forberede den defensive kampen på de andre sektorene av fronten med alle midler i tillegg til "Citadell" offensiven.
(Kilde: Dokument 612)
Planen så for seg et angrep fra den nordlige sektoren av innbuktningen sørover mot Kursk av general Models niende arme og et angrep fra den sørlige sektoren nordover av general Hoths fjerde panserarme og av en pansergruppe under general Kempf fra von Mansteins Armegruppe Sør. De to tyske støtene ville så møtes og fange de russiske styrkene i en dobbel omringning. To nøkkelsider ved planen var fart og overraskelse. Men de tyske styrkene hadde mistet muligheten til å gjøre seg nytte av disse to nøkkelmomentene allerede før slaget begynte. Opprinnelige hadde slaget blitt planlagt satt i gang i første halvdel av mai. Men det ble gjentatte ganger utsatt fordi general Model krevde flere formasjoner for å forsterke støtet sitt, og Hitler ønsket å ta i bruk flere tunge Tiger tanks, som akkurat begynte å komme ut av fabrikkene i store antall. Derfor begynte ikke angrepet før 4. juli. I mens hadde russerne utnyttet de to månedenes forsinkelse til å forsterke innbuktningen med et forseggjort forsvarssystem og store mengder tropper, tanks og våpen inkludert den nye tunge KV85 tanksen og selvdrevet artilleri. Videre hadde tyskerne ikke noe overraskelsesmoment lenger. Så tidlig som 12. april hadde Stalin og hans sektorgeneraler i et krigsråd kommet fram til at innbuktningen av fronten ved Kursk var det mest sannsynlige området for en tyske sommeroffensiv. Og etterretningstjenesten hadde rapportert om massiv oppbygging av tyske troppestyrker nord for og sør for denne innbuktninga. En russisk spion i OKW rapporterte til Moskva at Hitler i en konferanse den 1. juli hadde gitt endelig ordre om at angrepet skulle settes i gang i tiden fjerde til sjette juli.
Målet for tyskerne var å bryte gjennom den russiske fronten ved å konsentrere en masse panserstyrker og infanteri på en svært smal front og så utnytte gjennombruddet ved å pøse inn styrker gjennom åpningen. De to støtene til Armegruppe Sør ble utført av totalt elleve panzer og Panzergrenadier divisjoner, der fire var elite Waffen-SS divisjoner med mer enn to hundre tanks og angrepskanoner hver, og en var elitedivisjonen Grossdeutschland, og av ti infanteridivisjoner. General Models støt fra nord brukte åtte panzer og Panzergrenadier divisjoner og sju infanteridivisjoner. Tyskerne satte inn nesten sytti prosent av de tanksene og angrepskanonene som de hadde på Østfronten i slaget og offensiven ble støttet av to luftflåter.
Russerne planla å fange opp angrepet i sine forsvarsverker, og etter å ha slitt dem ut å selv å gå over på offensiven, og slå mot Orel i nord og sørvestover mot Kharkov.
Slaget ved Kursk begynte om ettermiddagen den 4. juli med et innledende angrep på den sørlige fronten av tyske styrker som prøvde å erobre høydene som lå mellom de tyske og de russiske posisjonene. Russerne svarte om kvelden med massivt artilleribombardement på begge frontene for å forstyrre forberedelsene til hovedangrepet som var ventet neste dag. Til tross for dette ble hovedangrepet satt i gang som planlagt, og snart foregikk det en voldsom kamp både på den nordlige og den sørlige delen av innbuktninga. På den nordlige delen hadde tyskerne heller lite framgang, bare omkring 15 kilometer før angrepet stoppet opp. Og de ble snart tvunget til å flytte styrker nordover for å ta seg av sovjetiske styrker som angrep mot området ved Orel den 12. juli og truet med å gå rundt de tyske flankene. Men det tyske støtet fra sør var det kraftigste, og det var mer vellykket, og trengte mer enn 30 kilometer inn i de russiske linjene. Etter ei veke så det ut som om de tyske styrkene kunne greie å trenge fram til Kursk.
De avgjørende kampene kom til å foregå 11-12 juli i tankslaget ved Prokhorovka da fjerde panserarme forsøkte å erobre høyden nordvest for den lille byen Prokhorovka for å gå rundt de sovjetiske forsvarsverkene fra øst og åpne veien til Kursk. Den 11. juli satte tyskerne i gang to pansrede støt mot byen fra sør og vest og et avledende støt mot byen Oboyan. Ved daggry gikk sjette, sjuende og nittende Panzer divisjoner, sammen med tre infanteridivisjoner mot Prokhorovka fra sør. Klokka ni angrep tredje og ellevte Panzerdivisjoner mot Oboyan; og en halv time senere satte SS Panzer divisjonene Totenkopf, Adolf Hitler og Das Reich inn hovedangrepet på Prokhorovka fra sørvest.
I mellomtida hadde russerne planlagt å sette i gang en stor offensiv i den sørlige sektoren for å omringe de tyske styrkene. Resultatet var at de to sidene støtte sammen ved Prokhorovka i det største tankslaget i den Andre Verdenskrig. Hver side satte inn omkring 900 tanks sammen med flystøtte. Ved slutten av dagen hadde mer enn 300 tyske tanks blitt ødelagt, inkludert 70 av de 100 Tigertanksene. Russerne hadde fått tilsvarende tap, og slaget om Kursk fortsatte i ti dager til. Men tyskerne greide ikke å bryte gjennom den russiske fronten, og de tyske elitedivisjonene var sterkt skadet, og hele offensiven hadde mistet sin kraft. "Operasjon Citadell" var mislykket. General Guderian, som nylig var blitt utnevnt til inspektør av pansertroppene, vurderte det som et "avgjørende nederlag".
Den 3. august utnyttet russerne suksessen ved Kursk ved å sette i gang en offensiv mot Belgorod og Kharkov, som russerne tok tilbake henholdsvis den 5. og den 23. august. Stalin ville gjenerobre Donbas og det beste jordbrukslandet i Ukraina. Den 11. august bestemte Hitler seg for å opprette en front på den såkalte Ostwall eller Pantherlinja, som gikk fra Kerch i sør og nordover langs Dnjepr, for å holde på det vestlige Ukraina og Hviterussland. Med ved slutten av september hadde russerne krysset Dnepr flere steder og gjenerobret Kiev den 6. november. En tysk motoffensiv i midten av november ble stoppet og oppnådd bare begrenset suksess.
På julaftenen fortsatte russerne offensiven. Stalin la størst vekt på den nordlige og den sørlige fronten. I nord ble Leningrad gjenerobret den 26. januar 1944, da jernbanelinja mellom Moskva og Leningrad ble åpnet. Men det sterkeste støtet kom i sør, der nesten halvparten av de tyske troppene på Østfronten og nesten tre fjerdedeler av de tyske panserstyrkene var samlet. Her ble alle de seks sovjetiske tankarmeene satt inn for å gjenerobre det vestlige Ukraina og Krim og ødelegge Armegruppe Sør mellom elvene Dnepr og Dnestr.
Den 12. mai 1944 ble Sebastopol gjenerobret av russerne, og dermed hadde de tatt Krim tilbake. Fem tyske armeer hadde blitt ødelagt under vinteroffensiven - den sjette, åttende, sekstende, syttende og attende. Tre Panzerarmeer hadde blitt sterkt redusert. Tyskerne hadde i realiteten blitt drevet ut av Ukraina, med dets verdifulle økonomiske ressurser, og ut av Krim, og russerne hadde trengt inn i Romania og truet de oljefeltene som tyskerne var avhengige av. I kampene som førte til at Sebastopol ble gjenerobret av russerne ble 110.000 tyskere drept, såret eller tatt til fange. Bare på Sentralfronten hadde tyskerne fortsatt store landområder, i tillegg til i de baltiske statene.
Med nederlaget ved Kursk og de følgende russiske offensivene hadde tyskerne mistet det strategiske initiativet. Fra nå av var det ikke Hitler som bestemte hva som skulle gjøres og hvor ting skulle foregå, men det var han som var nødt til hele tiden å prøve å reagere på handlinger initiert av andre.
Den sjette juni 1944 kalles også for D-Dagen - da de Vestallierte åpnet den andre fronten som russerne hadde ventet så lenge på. Hitler hadde allerede tatt skritt for å møte en invasjon i vest den 3. november 1943 med OKW direktiv nummer 51:
Den harde og kostbare kampen mot bolsjevikene i de siste to og et halvt årene har satt sterkt press på vår militære styrker og anstrengelser. Det er forståelig i lys av størrelsen på trusselen og den overordnede situasjonen. I mellomtiden har ting forandret seg. Trusselen i øst består, men en enda større framstår i vest: den angelsaksiske invasjonen. I øst sikrer størrelsen på det området som er involvert at selv i de mest ekstreme tilfeller vil det alltid bare være et betydelig tap av territorium uten at Tyskland blir dødelig forkrøplet.
I vest er situasjonen svært forskjellig. Dersom fienden lykkes i å bryte gjennom våre forsvarsverk på bred front vil følgene i løpet av kort tid bli uoverskuelige. Alle tegn tyder på at fienden vil angripe den vestlige fronten senest til våren og kanskje enda tidligere.....
(Kilde: Dokument 613)
Hitler fortsatte å undervurdere Sovjet. Det han fryktet i vest var at Ruhr skulle bli erobret, for det ville ha en lammende virkning på den tyske krigsindustrien. Derfor trodde Hitler at den avgjørende kampen ville bli utkjempet i vest. Hitler trodde også at dersom han greide å slå tilbake en invasjon fra vest kunne han etterpå konsentrere alle styrker i øst og slå russerne. Hitler hadde liten respekt for de engelske og amerikanske styrkene siden de kjempet med liten framgang i Italia. På den bakgrunn mente Hitler at det var sannsynlig at de tyske styrkene ville greie å slå de vestallierte tilbake. Dessuten trodde Hitler at det bare var et tidsspørsmål før samholdet mellom hans motstandere ville opphøre. Og da kunne kanskje Tyskland alliere seg med noen av dem.
Landgangen på D-dagen ble en fullstendig overraskelse både med hensyn til tidspunkt og med hensyn til landgangssted. De fleste tyske generalene hadde trodd at landgangen ville komme i Pas de Calais distriktet, og den oppfatninga hellet også Hitler til. Denne oppfatninga hadde blitt oppmuntret av en villedende operasjon. Resultatet var at tyskerne holdt store styrker i Pas de Calais distriktet i minst en måned etter at landgangen i Normandie var foretatt, siden de trodde at det ville komme en landgang også der. Om morgenen den sjette juni sendte tyskerne reservene sine til Pas de Calais mens det fortsatt bare var ilandsatt mindre allierte styrker og mens tyskerne fortsatt hadde mulighet til å drive de allierte tilbake. Av de tre panzerdivisjonene som var tilgjengelige ble bare en - den 21. - sendt mot den allierte landgangen, og siden denne divisjonen først ble sendt til Calais var den først klar til å gå til aksjon mot landgangsoperasjonen klokka fire om ettermiddagen den sjette juni. Resultatet var at beskyttet av et enormt bombardement fra krigsskip, overveldende overlegenhet i luften og gjennom effektiv sabotasje av de tyske kommunikasjonene fra den franske motstandsbevegelsens side, greide de allierte å opprette et bruhode som kunne utvides. Selv om de ikke greide å bryte ut fra bruhodet før gjennom offensiven mot Avranches den 25. juli ble det klart for den tyske militære ledelsen på stedet at de allierte snart ville overta det nordlige Frankrike. Den 15. juli sendte Rommel følgende melding til Hitler der han ba om å få trekke seg tilbake:
Situasjonen på Normandiefronten blir vanskeligere hver dag.
Som følge av voldsomheten i kampene, de ekstremt store mengdene materiell som brukes av fienden, spesielt tanks og artilleri, og virkningen av fiendens luftstyrker som kontrollerer kampområdet, er våre tap så store at de reduserer alvorlig den operasjonelle effektiviteten til våre divisjoner. Erstatninger fra heimlandet er få og på grunn av den vanskelige transportsituasjonen når de fram til fronten bare etter atskillige veker. Sammenliknet med tapet av omkring 97.000 mann, inkludert 2.160 offiserer og blant dem 28 generaler og 354 kommanderende offiserer, altså gjennomsnittlig 2.500-3.000 mann daglig, har vi fram til nå bare mottatt 6.000 mann. Tapet av materiell for troppene som er i aksjon er ekstremt høgt og kan bare i liten grad bli erstattet, altså av 225 tanks bare 17.
De nye divisjonene som er satt inn er uerfarne i kamp, og i lys av den lille mengden artilleri og antitankvåpen som de har tilgang til, er de i det lange løp ute av stand til å slå tilbake store offensiver som blir forberedt gjennom artilleribombardement og tunge luftangrep i atskillige timer. Som det framgår av kampene så langt blir selv de tapreste tropper ødelagt bit for bit av den mengde materiell som fienden tar i bruk.
Forsyningssituasjonen er så vanskelig på grunn av ødeleggelsen av jernbanelinjene og sårbarheten til veiene overfor luftangrep som settes inn opp til 150 kilometer bak fronten, at bare de mest nødvendige forsyninger kan fraktes inn og vi må økonomisere svært forsiktig med det, spesielt med artilleriammunisjon og bombekasterammunisjon. Vi kan ikke lenger sende betydelige antall nye tropper til Normandiefronten. Fiendens frontlinjeenheter mottar derimot nye styrker og forsyninger med krigsmateriell hver dag. Våre luftstyrker har ingen virkning på fiendens forsyningslinjer. Presset fra fienden blir større og større.
Under disse omstendighetene må vi anta at fienden vil lykkes i den overskuelige framtid - fjorten dager eller tre veker - i å bryte gjennom vår egen frontlinje, framfor alt den som holdes av den sjuende arme, og gå dypt inn i Frankrike. Konsekvensene vil være uoverskuelige.
Troppene kjemper overalt heroisk, likevel går den ulike kampen mot slutten. Jeg må be om at du drar de nødvendige konklusjonene fra denne situasjonen. Jeg føler meg selv bundet av plikt som øverstkommanderende for armegruppen til å gjøre meg klar.
(Kilde: Dokument 616)
Hitler og OKW gikk ikke med på tilbaketrekning, men ga heller ordre om motangrep mot den utsatte flanken til de amerikanske styrkene som nå stakk dypt inn i Bretagne. Kort etter midnatt den sjuende august angrep fem panzerdivisjoner med omkring 190 tanks mot Mortain. Til tross for at de til å begynne med hadde framgang hadde motangrepet på forhånd blitt oppdaget av "Ultra", og ved slutten av kvelden ble det knust av Typhon bombejagerfly som fyrte av raketter. På denne tida begynte britiske og canadiske styrker i Caen å bevege seg sørover for å få kontakt med de amerikanske, polske og franske styrkene som gikk nordøstover, og som derved dannet en lomme nær Falaise der den femte panzerarme og den sjuende arme ble fanget. Selv om 20-40.000 tyske tropper slapp unna, inkludert de fleste generalene, før fella gikk igjen tok de allierte 50.000 mann til fange og drepte 10.000 mann og tok også store mengder materiell. Nå var veien åpen til Paris, som ble befridd den 25. august, og Brüssel den 3. september. I mellomtida hadde amerikanerne gått i land den 15. august i Sør-Frankrike. Fra D-dagen og slutten av september hadde tyskerne mistet 29 divisjoner i vest og hadde tilsammen 32.000 døde, 97.000 sårede og 284.000 savnede. De allierte hadde 40.000 døde, 164.000 sårede og 20.000 savnede fram til 11. september 1944.
I oktober var kraften i den allierte offensiven i vest blitt mindre, delvis på grunn av forsyningsvanskeligheter og delvis på grunn av hardere tysk motstand ved den tyske grensen. Hitler la merke til dette og bestemte seg for å prøve å rive til seg initiativet enda en gang med å levere et kraftig slag som han håpet ville forandre situasjonen i vest. Han ville utnytte at de alliertes front noen steder var svakere enn andre steder og at dårlig høstvær førte til at de allierte ikke kunne utnytte sin overlegenhet i luften. Hitler bestemte seg for å sette i gang en stor offensiv ved å konsentrere hovedtyngden av de gjenværende reservene mot et svakt punkt i den allierte fronten der det kunne være mulig å oppnå strategiske fordeler ved et gjennombrudd.
Det området som Hitler valgte var en sektor på noe mer enn hundre kilometers lengde mellom Monschau og Echternach i de skogdekte åsene i Ardennene nær den tysk/belgiske grensen. Målet var å slå nordvestover og krysse elva Meuse mellom Namur og Liège og gå øst for Brüssel og mot Antwerpen. Dette ville først skjære inn i de bakre linjer til den amerikanske hæren og fange amerikanske styrker som ble samlet for å angripe Ruhr, og så skjære av den britiske 21. armegruppen i Nederland. Tjueto allierte divisjoner kunne bli knust, og store mengder materiell bli tatt, og de allierte ville ikke kunne bruke Antwerpen som forsyningsbase. Viktigst av alt for Hitler var det at han så for seg at dette kunne ha store politiske virkninger, og kanskje svekke samholdet mellom de allierte, håpet han.
Den tyske militære ledelsen var svært skeptisk overfor denne ambisiøse operasjonen, og gikk inn for en mer begrenset operasjon, som for eksempel kunne ha som sin største målsetning å drive de allierte tilbake til Meuse og erobre Liège. Deretter kunne man avgjøre om man ville gå mot Antwerpen. Hitler var klar over at det målet som han satte seg var ambisiøst, men han ville satse alt fordi han mente at en defensiv strategi bare utsatte tidspunktet for nederlaget, og Hitler ville over i en annen situasjon.
Offensiven begynte den 16. desember med at hovedstøtet ble utført av den sjette panzerarme i nord. Den bestod av ni divisjoner, og av dem var fire panserdivisjoner, støttet av den femte panzerarme i sentrum med sju divisjoner, der fire var panzerdivisjoner, og med den sjuende arme med sju divisjoner, inkludert en mobil formasjon som var ansvarlig for å beskytte den sørlige flanken til offensiven. Mellom seks og sju divisjoner, hovedsakelig panzer eller motoriserte divisjoner ble holdt i reserve for å utnytte gjennombruddet. Selv om offensiven oppnådde å bli en fullstendig overraskelse og fikk et raskt gjennombrudd i en sektor som var holdt av den første US arme med bare fire eller fem divisjoner som holdt en front på 160 kilometer, så kom de allierte seg raskt og forsinket den tyske offensiven ved å forsvare nøkkelposisjoner mens forsterkninger ble samlet både i nord og i sør og satt inn mot flankene til offensiven. Resultatet var at selv om den femte panzerarmeen hadde framgang og trengte 60 kilometer inn i den allierte fronten i sentrum, så greide ikke den sjette panzerarmeen i nord og den sjuende armeen i sør å opprettholde offensiven, og dermed ble flankene stadig mer sårbare. Hitler motsatte seg å utnytte framgangen i sentrum ved å snu hovedstøtet fra den sjette panzerarme i nord til den femte panzerarme i sentrum. Den tyske frammarsjen hadde blitt vanskeliggjort av flaskehalser som ble skapt av den allierte motstanden i nøkkelposisjoner og av det vanskelige terrenget og været. Resultatet var at mange tyske styrker ikke kunne settes inn i kampene. Da været ble bedre den 23. desember kunne de allierte utnytte sin overlegenhet i luften og angripe de tyske basene og forsyningene slik at tyskerne gikk tomme for drivstoff og ammunisjon. Den 3. januar 1945 begynte de allierte en motoffensiv som tvang Hitler til å gi ordre om tilbaketrekning den åttende.
Hitler hadde brukt det meste av de tyske militære reservene i slaget i Ardennene. Følgen var at da russerne satte i gang en stor offensiv mellom den 12. og 15. januar på en front som strakte seg fra Karpatene til Øst-Preussen hadde tyskerne ingen reserver å sette inn for å stoppe offensiven. Heller ikke hadde tyskerne reserver å sette inn mot en offensiv i vest som begynte den 8. februar. Den 7. mai undertegnet general Jodl og admiral von Friedenburg i Rheims en ubetinget overgivelse for alle tyske styrker som ble presentert til representanter for Sovjet, USA, Storbritannia og Frankrike. Berlin var blitt inntatt av den Røde Arme, og Hitler hadde begått selvmord.
| Land | Døde | % av befolkninga før krigen | Militære | Sivile |
| Sovjet | 20.600.000 | 10,4 | 13.600.000 | 7.000.000 |
| China | 10.000.000 | 2,0 | , | , |
| Polen | 6.123.000 | 17,2 | 123.000 | 6.000.000 |
| Tyskland | 6.850.000 | 9,5 | 3.250.000 | 3.600.000 |
| Japan | 2.000.000 | 2,7 | , | , |
| Jugoslavia | 1.706.000 | 10,9 | , | , |
| Frankrike | 810.000 | 1,9 | 340.000 | 470.000 |
| Hellas | 520.000 | 7,2 | , | , |
| USA | 500.000 | 0,4 | 500.000 | 0 |
| Østerrike | 480.000 | 7,2 | , | , |
| Romania | 460.000 | 3,4 | , | , |
| Ungarn | 420.000 | 3,0 | , | , |
| Italia | 410.000 | 0,9 | 330.000 | 80.000 |
| Tsjekkoslovakia | 400.000 | 2,7 | , | , |
| Storbritannia | 388.000 | 0,8 | 326.000 | 62.000 |
| Nederland | 210.000 | 2,4 | 198.000 | 12.000 |
| Belgia | 88.000 | 1,1 | 76.000 | 12.000 |
| Finland | 84.000 | 2,2 | , | , |
| Canada | 34.000 | 0,3 | , | , |
| Albania | 28.000 | 2,5 | , | , |
| India | 24.000 | 0,01 | , | , |
| Australia | 12.000 | 0,2 | , | , |
| Norge | 10.262 | 0,3 | , | , |
| New Zealand | 10.000 | 0,6 | , | , |
| Luxemburg | 5.000 | 1,7 | , | , |
| Totalt døde: | ca. 52.172.262 | . | . | . |
|---|
Lenker:
Til Krigen på Østfronten
Til begynnelsen på dette kapitlet om Andre verdenskrig
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net