Skrevet av Tor Førde.
Kilder for dette kapitlet er:
Den 9. januar 1941 summerte Hitler opp sitt syn på den strategiske situasjonen i en konferanse med de militære kommandantene. Han sa at det som holdt Storbritannia inne i krigen var det britiske håpet om at USA og Russland ville komme inn i krigen som motstandere av Tyskland. England håpet å holde ut til det hadde dannet en stor kontinental blokk mot Tyskland. De diplomatiske forberedelsene til dette var synlige. Hitler fortsatte med å si:
Stalin var en flink mann; han ville ikke handle åpent mot Tyskland, men man måtte vente at han i økende grad ville skape vanskeligheter i situasjoner som var vanskelige for Tyskland. Han vil vinne arven etter et forarmet Europa, han trenger suksess og er beåndet av trangen til å ekspandere vestover. Han er også klar over at etter en absolutt seier for Tyskland vil situasjonen for Sovjet bli svært vanskelig.Muligheten for en russisk intervensjon i krigen er det som holder engelskmennene gående. De ville gi opp krigen dersom det siste kontinentale håpet ble ødelagt. For dersom de tapte krigen ville de ikke lenger ha styrke til å holde imperiet sammen. Dersom de imidlertid kunne holde det gående og sette opp 40-50 divisjoner, og USA og Russland ga dem hjelp, så ville en svært alvorlig situasjon utvikles for Tyskland. Det må ikke skje.
Fram til nå har vi alltid operert på grunnlag av å ødelegge den viktigste fiendeposisjonen for å bevege oss et steg framover. Av denne grunn må Russland bli slått. Så ville enten England gi opp eller Tyskland ville i det minste bli i stand til å fortsette kampen mot England under gunstigere forhold. Ødeleggelsen av Russland ville også sette Japan i stand til å bevege seg i retning mot USA med alle sine krefter. Det ville holde sistnevnte fra å gå inn i krigen......
(Kilde: Dokument 584)
Men før angrepet på Russland kunne bli foretatt måtte en forkjær situasjon som hadde utviklet seg på Balkan bli ordnet opp i. Italia hadde prøvd å legge Hellas under seg med et angrep utført fra Albania den 28. oktober 1940. Dette forsøket fra Mussolinis side på å gå videre med opprettelsen av et nytt Romerrike hadde ikke blitt koordinert med Tyskland, og stod i motsetning til Tysklands interesse av å holde Balkan rolig mens angrepet på Sovjet ble forberedt. Men Mussolini var sint på Hitler fordi Hitler brukte å handle uten å betro seg til Mussolini, og Mussolini ville betale tilbake ved å handle uten å rådføre seg med tyskerne.
De militære styrkene til Italia var særdeles dårlige og knapt kampdyktige, og de ble ikke bare slått tilbake av de greske, men drevet inn i Albania. Dette angrepet ga mulighet til at Storbritannia kunne sende flystyrker til Hellas, og derved kom oljefeltene i Romania i fare for flyangrep, og den tyske sørflanken under angrepet mot Russland ville også stå i fare for å bli angrepet fra luften av britiske flystyrker. Den 5. desember gikk derfor Hitler med på "Operasjon Marita", som var et tyske angrep på Hellas gjennom Bulgaria i løpet av våren. Den 27. mars 1941 skjedde et kupp i Jugoslavia som erstattet den tyskvennlige regjeringa med en britiskvennlig. Hitler svarte med å inkludere en invasjon av Jugoslavia i kampanjen mot Hellas som ble startet den 9. april.
Selv om den tyske offensiven på Balkan raskt ble vellykket så utsatte den kampanjen inn i Russland med fire veker og den sørlige tyske fløyen mot Russland ble litt svekket ved at den avga tropper til kampanjen på Balkan. I sine siste dager klandret Hitler Mussolini for at Tyskland tapte krigen og sa at dersom angrepet på Russland hadde kunnet begynne tidligere på året ville Russland kunnet blitt nedkjempet i løpet av 1941. Men dette er en overdrivelse. Forholdene i Russland våren 1941 var slik at angrepet ikke kunne komme tidligere. Russland hadde knapt veier med fast dekke, og grunnen var så våt at den ble bare dyp gjørme når den ble utsatt for belastning før den var tørr. Og først i slutten av juni var den tørr nok til å bære panserkjøretøy.
Den tyske ledelsen var så sikker på seier i Russland at den allerede før Operasjon Barbarossa hadde begynt la planer for den videre krigføring etter at Russland var slått. General Walter Warlimont fra OKW laget den 11. juni utkast til et direktiv for krigføringen etter at Russland var erobret. Da ville krigen mot Storbritannia fortsette. Hæren ville trenge mindre styrker og marinen og flyvåpenet ville trenge større styrker. Tyskland ville erobre Gibraltar og trenge inn i Midtøsten, og skaffe seg baser på kysten av Vest-Afrika etc.
Operasjon "Barbarossa" begynte ved daggry den 22. juni. Tyskerne satte inn alle de av sine tilgjengelige enheter som var utstyrte og klare til aksjon - 153 divisjoner, totalt 3.050.000 mann. De inkluderte 17 av 22 panserdivisjoner - to var i Libya og to fikk fornyet utstyret sitt - med 3.350 tanks, alle tretten av de motoriserte divisjonene, og praktiske talt alle artillerienhetene, med 7.146 kanoner. Det var bare 385.000 tilgjengelige tropper i reserve fram til november, da de som var født i 1922 skulle kalles inn til militærtjeneste. Som general Fromm fra reservearmeen pekte på så var dette bare tilstrekkelig til en sommerkampanje. Flyvåpenet kunne bare sette inn 68% av sin styrke - 2.510 fly, der 1.945 var klare til handling - færre enn til kampanjen i vest i 1940. De gjenværende 1.766 (1.162 kampklare) måtte være plassert på andre fronter eller i Tyskland, et eksempel på hvordan de tyske styrkene allerede ble forstrukket. Mot dem stod 2,8 millioner russiske soldater i de vestlige distriktene - 150 divisjoner med 1.800 tanks og 1.540 moderne fly og 5.000 eldre fly.
De tyske styrkene var delt inn i tre armegrupper. Armegruppe Nord under feltmarsjall von Leeb bestod av to armeer (18. v.Busch og 16. v.Küchler) og en pansergruppe (4. Hoepner) med totalt 26 divisjoner, og av dem var tre motoriserte og pansrede. Von Leeb skulle avansere fra Øst-Preussen gjennom de baltiske statene mot Leningrad. Det kraftigste støtet kom fra Armegruppe Senter under feltmarsjall von Bock. Den bestod av to armeer (9. Strauss og 4. v.Kluge) og to pansergrupper (3. Hoth og 2. Guderian) og omfattet femti divisjoner der ni var pansrede og seks motoriserte. Von Bock skulle avansere nord for Pripetmyrene og gå østover mot Smolensk. Armegruppe Sør under feltmarsjall von Rundstedt bestod av tre armeer (6. v.Reichenau, 17. v.Stüplnagl og 11 v. Schobert) og en pansergruppe (1. v.Kleist), og omfattet 41 tyske divisjoner, der fire var pansrede og tre motoriserte, og 14 romanske divisjoner. Rundstedt skulle avansere i to atskilte vinger, en fra Polen og en fra Romania. De gjenværende divisjonene var i OKH reserve.
Til å begynne med gikk de tyske styrkene raskt fram. Stalin hadde ignorert tallrike advarsler om det forestående tyske angrepet både fra de allierte og fra sin egen etterretning. Han trodde ikke at tyskerne ville våge å føre en tofrontskrig, og trodde at de allierte ville provosere ham. Han trodde at de tyske forberedelsene var en bløff for å gjøre ham mer medgjørlig. Og i månedene som gikk rett før angrepet anstrengte han seg for å være medgjørlig. Som følge av dette kunne tyskerne dra full fordel av overraskelsesmomentet. I løpet av de første to dagene ble halvparten av det russiske flystyrken utslettet mens flyene stod på bakken. I løpet av de første tre vekene gikk tyskerne fram 450-500 kilometer i nord og opp til 600 kilometer på den sentrale fronten og 300-350 kilometer i sør. Den tredje juli skrev general Halder i dagboka si om krigen:
I det hele tatt, da, det kan allerede bli sagt at målet om å splintre den russiske hæren på denne siden av Dvina og Denar har blitt nådd. Jeg tviler ikke på uttalelsen til den russiske fangetatte generalen om at øst for Dvina og Dnepr vil vi ikke møte mer enn delvis oppsatte styrker, som ikke er sterke nok til å hindre virkeliggjørelsen av de tyske operasjonsplanene. Det er sannsynligvis ingen overdrivelse å si at den russiske kampanjen har blitt vunnet i løpet av to veker. Naturligvis betyr dette ikke at den er over. Selv den geografiske størrelsen til landet og den innbitte motstanden, som utføres med alle midler, vil kreve våre anstrengelser i mange flere veker som kommer.Framtidsplaner:
(a) I fortsettelsen av den russiske operasjonen vil det være av primær viktighet å vinne en ny utgangslinje mellom Smolensk og Moskva og en annen base rundt Leningrad. Herfra kan vi fortsette erobringen av det nordlige Russland og den industrielle regionen rundt Moskva, og deretter, sammen med Armegruppe Sør, den industrielle regionen Donetz.
Med en gang vi krysser Dvina og Dnepr vil det bli mindre et spørsmål om å knuse fiendens hærer enn å nekte fienden besittelse av hans produksjonssentra og slik forhindre at han utruster en ny hær med hjelp av sitt gigantiske industripotensiale og sine uuttømmelige mannskapsressurser.
(b) Så snart kampen i øst endrer seg fra en anstrengelse for å tilintetgjøre fiendens væpnede styrker til en for å lamme fiendens økonomi, vil vår neste oppgave i krigen mot England komme i forgrunnen og kreve forberedelser.Forberedelser må gjøres for offensiven mot landeveien mellom Nilen og Eufrat, både fra Kyrenaika og gjennom Anatolia, og kanskje også for en offensiv fra Kaukasus mot Iran....
(Kilde: Dokument 587)
Selv om de russiske hærene ble drevet tilbake så utnyttet de det vanskelige terrenget og sårbarheten til de tyske kommunikasjonslinjene. For eksempel ble Pripetmyrene brukt som base av den russiske femte arme for å utføre ødeleggende angrep mot den tyske sjette arme på nordflanken til Armegruppe Sør. Disse vanskelighetene forhindret på sin side at panser og infanteri kunne samordnes fullt ut på den måten som er vesentlig for Blitzkrieg. Infanteriet, som måtte gå på sine føtter og bære tunge oppakninger ble hengende langt etter de motoriserte panserstyrkene. Dermed slapp store russiske troppestyrker som ble omringet unna. Og selv om store russiske troppestyrker ble omringet, som 300.000 mann ved Minsk og 300.000 ved Smolensk på den sentrale fronten, så fortsatte de å gjøre iherdig motstand, og dermed forsinket de den tyske frammarsjen og økte de tyske tapene. Ved slutten av juli hadde de tyske styrkene hatt 213.301 ulykkestilfeller, derav 46.470 døde og 11.758 savnede, nesten 30% mer enn i den vesteuropeiske kampanjen, og dobbelt så mange offiserer. Ved midten av juli hadde de motoriserte styrkene mistet omkring halvparten av sin kampstyrke og infanteridivisjonene omkring 80%. Tyske reserver måtte brukes tidligere og i større utstrekning enn det hadde blitt forutsett.
Før angrepet på Sovjet hadde både Hitler og den tyske militære ledelsen helt undervurdert styrken til den Røde Arme. Dette skyldtes både den svake innsatsen som den sovjetiske hæren hadde vist i angrepet på Finland og at de høyere offiserene hadde blitt utrensket i 1937. De trodde at Sovjet ville bli nedkjempet i løpet av et par måneder, og dette trodde også de fleste militære ekspertene i de allierte landene. Men i løpet av august begynte tyskerne å bli klar over hvor stor den oppgaven som de hadde tatt på seg var. Dette viser seg i det general Halder skrev i dagboka si den 11. august:
Hele situasjonen gjør det stadig mer klart at vi har undervurdert den russiske kolossen, som konsekvent forberedte seg til krig med den ytterste hensynsløse bestemthet så karakteristisk for totalitære stater. Dette gjelder for organisatoriske og økonomiske ressurser, så vel som kommunikasjonssystem og, mest av alt, for det rent militære potensial. Ved begynnelsen av krigen regnet vi med omkring 200 fiendedivisjoner. Nå har vi allerede talt 360 divisjoner. Disse divisjonene er ikke bevæpnet og utstyrt etter våre standarder, og deres taktiske ledelse er ofte dårlig. Men de er der, og om vi knuser et dusin av dem setter russerne ganske enkelt opp et dusin til. Tidsfaktoren favoriserer dem etter som de er nær sine egne ressurser, mens vi beveger oss lenger og lenger bort fra våre. Og så er våre tropper, spredt over en enormt lang frontlinje, uten dybde, utsatt for fiendens uopphørlige angrep. Noen ganger er de vellykkede, siden det i disse enorme rommene er for mange gap som må bli stående åpne.
(Kilde: Dokument 588)
Da det på dette tidspunktet ble klart at de tyske ressursene ikke var store nok til at angrepene kunne fortsette med like stor kraft på alle tre frontene samtidig ble det et spørsmål om å prioritere. Spørsmålet var om på hvilken av de tre frontene, Nord, Sentrum eller Sør, at tyskerne skulle konsentrere den offensive innsatsen. Helt fra den første planlegging av Barbarossa hadde det vært en motsetning mellom Hitler og OKH i dette spørsmålet. General Halder hadde ment at hovedstøtet skulle bli utført av den sentrale armegruppen mot Moskva siden man mente at Sovjet ville sette inn hovedmassen av sine styrker til forsvar av Moskva. Tyskerne ville dermed ha mulighet til å ødelegge disse styrkene og derved skape en stor åpning i den russiske fronten, og også erobre Moskva som både var det sentrale kommunikasjonssentret i Sovjet og et viktig sentrum for russiske industri.
Hitler var imidlertid mer opptatt av politiske og økonomiske sider. Han ville først sikre kommunikasjonene med Finland og Sverige, og derfor erobre Leningrad og skaffe seg fullstendig kontroll over Østersjøen. Dessuten var han opptatt av å erobre de rike jordbruksområdene i Ukraina og industriområdene i Donbas i sør og av å nå fram til oljefeltene i Kaukasus. Han mente at et angrep på Moskva var mindre viktig. Armegruppe Sentrum nådde sitt første mål, som var å erobre Smolensk, i midten av juli, men Armegruppe Nord hadde ikke erobret Leningrad og Armegruppe Sør hadde ikke greid å følge med i frammarsjen.
Kontroversen ble satt på spissen da Hitler den 15. august beordret pansergruppe 3 på den nordlige flanken til Armegruppe Sentrum til å hjelpe Armegruppe Nord, som stod overfor et farlig russisk motangrep på sin sørlige flanke. I et memorandum datert 18. juli 1941 som var utformet av OKH og lagt framfor Hitler av Brauchitsch forsøkte Halder å overtale Hitler til å konsentrere hovedstøtet om Armegruppe Sentrum og gå mot Moskva:
1. Fiendesituasjonen
Fordelingen av fiendestyrkene indikerer at nå, etter tilintetgjørelsen av de fiendestyrkene som står overfor Armegruppe Sør og med den forestående suksessen til Armegruppe Nord, er hovedmassen av de intakte fiendtlige styrkene foran Armegruppe Sentrum. Fienden synes derfor å vurdere et angrep fra Armegruppe Sentrum mot Moskva som den største faren. De bruker hvert middel (troppekonsentrasjoner, befestninger) for å blokkere dette angrepet. Det er ikke trolig at fienden vil svekke de styrkene som står foran Armegruppe Sentrum for å forsterke de som står foran Armegruppe Sør og Nord. Det er mer trolig at, i lys av deres klart økende mangel på styrker, vil de forsøke å oppnå en tett forsvarsposisjon ved å trekke tilbake framskutte poster, og derved forkorte fronten så mye som mulig.2. Målet for operasjonen
De videre målene for Armegruppene Sør og Nord er, i tillegg til å nedkjempe de fiendene som de står overfor, i første omgang å erobre vesentlige industriområder og å eliminere den russiske flåten. Det umiddelbare målet til Armegruppe Sentrum er på den andre siden framfor alt å ødelegge de sterke fiendestyrkene som står overfor den, og derved å bryte ned fiendens forsvar. Dersom vi lykkes i å knuse disse fiendestyrkene vil russerne ikke lenger være i stand til å opprette en defensiv posisjon. Dette vil skape de nødvendige forhold for okkupasjon av det industrielle området til Moskva. Bare eliminering av dette industrielle området sammen med suksessene til Armegruppe Sør og Nord vil fjerne muligheten til at fienden bygger opp sine nedkjempede hærer og gjenoppretter dem på en operasjonelt effektiv basis.Avgjørelsen om det operasjonelle målet for Armegruppe Sentrum må ta i betraktning de følgende grunnleggende punktene:
(a) Tidsfaktoren. Offensiven til Armegruppe Sentrum kan ikke fortsette etter oktober på grunn av værforholdene. Den foreslåtte offensiven i retning av Moskva kan bli utført så langt etter som det kan bli bedømt innen dette tidsrommets begrensning. På den andre siden vil denne hele perioden trenges i lys av avstandene og fiendens motstand. Som resultat vil vi ikke være i stand til å kjøre framover med de motoriserte enhetene uten hjelp fra infanteriet.
(b) Selv etter å ha tanket opp drivstoff kan de motoriserte enhetene bare være effektive over korte avstander og med minkende kampstyrke. Som resultat må de bare brukes til de vesentlige oppgavene som inngår i de avgjørende operasjonene.
(c) Den foreslåtte operasjonen kan bare bli vellykket dersom styrkene til Armegruppe Sentrum blir systematisk konsentrert om det eneste målet og utelukket fra andre taktiske handlinger som ikke er vesentlige for at operasjonen skal bli vellykket. Ellers vil ikke tid og energi strekke til for å gi et avgjørende slag til de av fiendens styrker som står mot Armegruppe Sentrum og mot deres forsyningskilder i løpet av dette året. Dette må imidlertid forbli målet til den militære ledelsen. Armegruppe Sør og Armegruppe Nord vil være i stand til å fullføre de oppgavene som er tildelt dem med egne ressurser.......
(Kilde: Dokument 589)
Hitler ble ikke overbevist. I tillegg til den prioriteten han ga til de strategiske målene i Baltikum og Ukraina var han nå fristet av muligheten til å omringe en stor konsentrasjon russiske styrker rundt Kiev. Han forkastet derfor memorandumet fra OKH og beordret Guderians pansergruppe 2 fra Armegruppe Sentrum til å gå over til Armegruppe Sør og insisterte på at offensiven mot Moskva måtte vente fram til målene i nord og sør var nådd. Hitlers svar var datert 22. august:
Det forslaget som er satt fram av hærens øverstkommanderende den 18. august 1941 for de framtidige operasjoner til Armegruppe Sentrum i forbindelse med Armegruppe Sør og Armegruppe Nord påvirker med til på nytt å gå over de springende punktene i denne kampanjen.1. Målet for denne kampanjen er endelige å eliminere Russland som en kontinental alliert til Storbritannia og derved å ta fra Storbritannia alle håp om å forandre begivenhetenes gang med hjelp av den siste gjenværende stormakt.
2. Disse målene kan bare bli nådd:
(a) gjennom tilintetgjørelse av de russiske kampstyrker;
(b) gjennom okkupasjon, eller i det minste destruksjon, av den økonomiske basisen som er vesentlig for å reorganisere de russiske væpnede styrker.Men må i denne sammenheng peke på at destruksjonen eller fjernelsen av vesentlige råvarekilder er mer avgjørende enn okkupasjon eller ødeleggelse av industrielle produksjonsbedrifter.....
I henhold til de opprinnelige avgjørelsene om den relative viktighet til de individuelle kampsoner i øst vil det følgende være og forbli de mest vesentlige punktene:
1. Ødeleggelse av den russiske posisjonen i Baltikum, og
2. okkupasjonen av de ukrainske områdene og de rundt Svartehavet som er vesentlige i form av råvarer for den planlagte gjenoppbygging av de russiske væpnede styrker.3. Som allerede nevnt, i tillegg, er det bekymring for vår egen olje i Romania og nødvendigheten av å presse på så raskt som mulig til en posisjon som gir Iran i det minste utsikt til hjelp i den overskuelige framtid.
Som resultat av de omstendighetene som er utviklet, delvis fordi en av mine ordrer, eller heller en til OKW, ble ignorert, er Armegruppe Nord klart ikke i posisjon til å avansere til Leningrad med en høyre flankebevegelse innen et kort tidsrom og med de styrkene som den disponerer og derved være sikker på å omringe og ødelegge denne basen og de russiske styrkene som forsvarer den. Situasjonen nå krever at Armegruppe Nord raskt skulle bli forsynt med de styrkene som var intendert til den ved begynnelsen av kampanjen siden den er numerisk svakere. Jeg håper at de tre divisjonene som blir sendt til den vil være tilstrekkelig til å sette Armegruppe Nord i stand til å nå sitt mål og til å ta seg av kriser. Oppklaringen og sikringen av dens sørøstre flanke kan imidlertid bare bli utført av styrker fra Armegruppe Sentrum.
Dess raskere Armegruppe Nord er satt i stand til å ordne opp i sin posisjon, altså å omringe eller ødelegge den russiske motstanderen gjennom støtte fra styrker overført til den av hæren og gjennom konsentrasjonen av luftstyrker ved riksmarsjallen, dess raskere vil styrkene til denne Armegruppen, spesielt de motoriserte enhetene, bli tilgjengelige. Så kan de bruke de motoriserte enhetene som er satt til deres disposisjon av Armegruppe Sentrum for å konsentrere seg om deres eneste gjenværende mål, nemlig å hjelpe framstøtet til Armegruppe Sentrum mot Moskva.
Like så viktig, i virkeligheten enda viktigere, er det å ordne opp i situasjonen mellom Armegruppe Sentrum og Armegruppe Sør.
Innvendingen at tid kan gå tapt og at angrepet på Moskva kan komme til å foregå for sent eller at tankenhetene da ikke ville være i stand til å utføre denne oppgaven av tekniske grunner er ikke gyldig; siden etter ødeleggelsen av de russiske styrkene, som fortsatt truer flanken til Armegruppe Sentrum, vil oppgaven å avansere mot Moskva ikke bli vanskeligere, men betydelig lettere. For enten vil russerne dra tilbake deler av sine styrker fra den sentrale fronten for å dekke det gapet som åpner seg i sør, eller så vil de umiddelbart bringe opp de styrkene som blir dannet bak fronten. I begge tilfeller vil situasjonen bli bedre enn om Sentrumsgruppen prøver å avansere med den friske russiske femte arme så vel som med de russiske styrkene øst og vest for Kiev stående som en stadig trussel mot dens flanker og med russerne i stand til, i tillegg, å bringe opp nye formasjoner fra områdene bak fronten som forsterkninger.....
Av disse grunner er jeg ikke i stand til å gi min generelle tilslutning til det utkastet som ble overlevert til meg av hæren om den videre utførelse av operasjonene.....
Dette er en strategisk mulighet av en type som skjebnen bare sjelden gir i krig. Fienden er i en fordypning som er nesten 300 kilometer lang, trekantet i form og omringet av to armegrupper. Den kan bare bli ødelagt dersom armegruppehensyn på denne tid ikke blir tillatt å dominere, men er underordnet interessene til den overordnede krigføringen. Innvendingen at tid vil da gå tapt og at enhetene ikke vil være teknisk utstyrt til å avansere mot Moskva er ikke avgjørende i lys av denne muligheten. Forslaget om at Armegruppe Sør også skulle bidra til denne oppgaven kan bli sett bort fra. For det avgjørende punktet er om den kan bidra. Dersom den kan, desto bedre, om ikke, så må dens oppgave under ingen omstendighet derfor bli neglisjert og som følge bli ufullført......
(Kilde: Dokument 590)
En nøkkelårsak til at Hitler forkastet memorandumet fra OKH var at han i økende grad innså at det kanskje ikke ble mulig å nedkjempe Russland før vinteren. Mens han fortsatte å håpe på at det kunne være mulig å nå Moskva og Kaukasus før vinteren var han ikke forberedt på å ofre den høge prioriteringen av Leningrad og Ukraina for å forsøke å erobre Moskva.
Hitlers avgjørelse om å sende Guderians pansergruppe sørover til Kiev bidro til at hele den sovjetiske sørvestfronten var ødelagt den 24. september, og 650.000 mann tatt til fange og til et stort krigsbytte. Men i mellomtiden hadde tyske tap av mannskap og utstyr økt. Den 26. september var de tyske ulykkestilfellene nådd 534.000. De fleste var infanteri, og reserven kunne ikke erstatte disse tapene. Da Armegruppe Sentrum begynte å rykke fram igjen den 2. oktober var stridsstyrken til mange av de motoriserte enhetene bare på 30-40 prosent av deres fulle styrke.
Selv om offensive begynte godt med at 45 sovjetiske divisjoner ble ødelagt ved Vyazma og det ble tatt 650.000 fanger, så kom høstregnet og i den andre veka i oktober senket det frammarsjen. Og så kom den russiske vinteren tidligere enn vanlig. Advarslene i Hærens overkommandos augustmemorandum om at det var knapt med tid og om tekniske problem viste seg å ha vært på rett plass. Det var en premiss i Blitzkriegstrategien at Russland skulle bli beseiret før vinteren kom. Den tyske hæren var ikke utrustet for vinteren. Soldatene hadde bare lette sommerklær, og utstyret ellers var heller ikke beregnet for å brukes om vinteren. Forsyningslinjene var allerede forstrekte, og transporten brøt sammen i kulden i snøen, og russerne fortsatte å kjempe.
Hitlers humør i november usikkerhet framgår av følgende kommentarer skrevet av hans adjutant ved OKH, major Engel. De er skrevet etter krigen på grunnlag av notater han foretok under krigen:
12.11.1941. Framfor alt er det den ødeleggende innsikt at Føreren ikke uttrykker eller rettferdiggjør klart nok hva han vil. Resultatet er at hærens øverstkommanderende og stabssjefen gir opp og gjør det de mener er riktig på grunnlag av Førerens uklare uttalelser...
22.11.1941. Hitler snakket denne kvelden til en liten gruppe om de tingene som han hadde tenkt på de siste månedene. Av alt han sier er det klart at han fortsatt ikke vet hva han vil. Hele situasjonen fører ham til å foreta avgjørelser som uheldig nok avhenger av press som han er underlagt: partiet, gamle partikamerater, staten, og til sist Wehrmacht..... Ut fra alt han sier har ikke målene for kampanjen blitt oppnådd, på den andre siden, tysk suksess ville ikke være uten virkning i prestisjetermer på Tysklands posisjon i verden.......
24.11.1941. Enda en gang en utilfredsstillende og uklar situasjon. Føreren gir ikke ordrer men holder lange diskusjoner og til slutt går øverstkommanderende og stabssjefen heim med den mening at de kan gjøre det de vil - Føreren kommer plutselig inn i andre tankebaner og da blir det som en gang var sant ikke lenger sant og OKH er å klandre. Slik er det ikke, men feltmarsjall Brauchitsch er ikke mannen som kjemper i mot.
(Kilde: Dokument 592)
I løpet av november skyndte Hitler og OKH på troppene i håp om at russerne var på sammenbruddets rand og at et siste støt ville føre til at de erobret Moskva. Men i slutten av november var de tyske hærene utmattet, og selv om de fremste tyske troppene stod i utkanten av Moskva stoppet offensiven opp. Den 5. desember begynte russerne en stor motoffensiv både nord og sør for Moskva med 57 friske infanteridivisjoner og 17 pansrede divisjoner som for det meste var hentet fra Sibir og som var godt utstyrte for å føre krig om vinteren. To dager etter at den russiske offensiven hadde begynt skrev øverstkommanderende for Armegruppe Sentrum, von Bock:
....... Tre ting har ført til den nåværende krisen:Russerne har forstått hvordan de skulle øke våre transportvanskeligheter ved å ødelegge nesten alle bruer på hovedlinjene og veiene i en slik utstrekning at fronten mangler de grunnleggende livsnødvendighetene og våpenutrustning. Ammunisjon, drivstoff, mat og vinterklær kommer ikke fram til fronten.......
- At høstens gjørmesesong har satt inn. Troppebevegelser og forsyninger ble nesten fullstendig lammet av de gjørmefylte veiene. Det er ikke lenger mulig å utnytte seieren fra Vyazma.
- At jernbanene svikter.
Svakheter i organisasjonen, mangel på vogner, på lokomotiv og på opplært personale - at lokomotivene og utstyret ikke tåler den russiske vinteren.- Undervurdering av fiendens motstand og hans reserver av mannskap og materiell.
Russerne har i løpet av forbausende kort tid greid å gjenoppbygge divisjoner som hadde blitt knust, og å føre fram nye fra Sibir, Iran og Kaukasus til den truede fronten, og å erstatte artilleriet som hadde gått tapt med nye rakettkastere. Det er nå 24 flere divisjoner i sektoren til denne armegruppen enn det var den 15. november. I motsetning til dette er styrken til de tyske divisjonene sunket til mindre enn det halve som følge av den sammenhengende kampen og av vinteren, som har satt inn med full kraft; kampstyrken til tanksene er enda mindre. Tapene av offiserer og underoffiserer er fryktelig høy og for øyeblikket er det enda vanskeligere å erstatte dem enn troppene.....
(Kilde: Dokument 593)
I løpet av de neste dagene spredte det seg panikk blant de tyske styrkene og hærens kommandanter ga råd om tilbaketrekning. Hitler var imidlertid oppmerksom på at det ikke var forberedt forsvarsverk bak fronten og var redd for at en tilbaketrekning ville bli en utryddelse. Den 16. desember ga han derfor ordre om at de tyske hærene skulle stå fast og kjempe til siste slutt, en ordre som han bekreftet i et direktiv til Armegruppe Sentrum den 20. desember:
....... 1. Den fanatiske viljen til å forsvare grunnen som troppene står på må bli inngytt i dem med alle mulige midler, selv de hardeste. Dersom hver mann er like gjennomsyret med den så vil fiendens angrep - selv om de fører til gjennombrudd på spesielle punkt - til slutt være dømt til å mislykkes. Imidlertid der denne viljen ikke er tilstede fullt ut vil fronten begynne å gå i oppløsning uten utsikt til at den kan bli stabilisert på nytt i en klargjort posisjon. For hver soldat og offiser må forstå at en tilbaketrekning vil utsette dem langt mer for den russiske vinterens farer enn å stå i posisjonen gjør, uansett hvor lite tilstrekkelig utstyrt den er - i tillegg kommer de svært betydelige og uunngåelige tap av materiell som en tilbaketrekning medfører. Russerne vil umiddelbart forfølge en avdeling som trekker seg tilbake, de vil ikke la den komme til ro, de vil fortsette å angripe den uten at avdelingene er i stand til å finne tilflukt siden klargjorte posisjoner i de bakre områder mangler. Snakk om Napoleons tilbaketrekning truer med å bli virkelighet. Slik må det bare bli tilbaketrekning der det er ferdig utstyrte posisjoner å gå tilbake til. Soldaten vil bare forstå tilbaketrekningen dersom han ser at han etter tilbaketrekning fra fienden kommer inn i en posisjon som er gjort klar i de bakre linjer. Bare en tilbaketrekning som er utført på denne måten kan unngå å undergrave tilliten mellom enheten og dens ledelse. Dersom en enhet imidlertid er tvunget til å forlate en posisjon uten å bli tilbudt et tilfredsstillende alternativ, så vil hver tilbaketrekning truet med å skape en krise i tilliten til ledelsen........ 3. Hvert stykke av område som må bli oppgitt til fienden må bli gjort ubrukelig så langt som det er mulig. Hver bosetning må bli brent ned og ødelagt uten hensyn til befolkningen for å hindre at motstanderen vår finner ly. Det må bli forberedt. Dersom ødeleggelsen ikke er vellykket så må de bosetningene som ikke er ødelagt bli tilintetgjort av Luftwaffe. For i lys av kulden vil fienden bli like avhengig av skjul som våre tropper. Hans posisjon som angriper vil bli enda vanskeligere enn den til våre egne tropper når de oppnår en rimelig utstyrt posisjon..
4. Fienden vil gradvis blø seg selv til døde med sine angrep. De kaster sine siste tilgjengelige tropper inn i kampen. Deres utstyr og våpenutrustning kan i individuelle tilfeller være svært godt, men de fleste stedene kjemper de med dårlig ledete og dårlig bevæpnede masser. Det er slik ingen grunn for troppene til å tape den følelsen av overlegenhet over denne motstanderen som de har demonstrert fram til nå. Tvert i mot er det vesentlig overalt å styrke denne berettigede selvtilliten og å ha vilje til å ta seg av denne fienden og de vanskelighetene som været fører til fram til tilstrekkelige forsterkninger kommer fram og fronten derved er sikret.
(Kilde: Dokument 594)
Generaler som dro styrker tilbake ble avsatt, inkludert panserhelten Heinz Guderian. En, Hans von Sponeck, kommandant for det XXXXII armekorps, ble til og med stilt for krigsrett og dømt til døden. Dommen ble omgjort til fengsel i en festning, men han ble henrettet etter attentatet mot Hitler i juli 1944. Fram til våren 1942 hadde 35 generaler blitt omplassert av ulike grunner. Den 19. desember aksepterte Hitler avskjeden til hærens øverstkommanderende feltmarsjall von Brauchitsch, og Hitler overtok selv. Noen få dager tidligere hadde Halder notert i dagboka si "øverstkommanderende er lite mer enn en postmann". Og fra da av økte Hitlers innblanding i alle hærens operasjoner på alle nivå enda mer.
Hitlers ordre førte til at situasjonen ble noe stabilisert, og den 15. januar ga OKH ordre om en tilbaketrekning i faser. I praksis fortsatte den sovjetiske offensiven og fronten kunne ikke bli stabilisert før mars/april da den var 150-300 kilometer lenger vest enn den linja som de tyske hærstyrkene hadde nådd i begynnelsen av desember 1941. Tapene var store.
Senere kom Hitler til å mene at krisen vinteren 1941/42 ble løst ved hjelp av viljestyrke, som han kom til å mene var avgjørende og kunne løse alle problem. I et møte med Albert Speer den 24. mai 1942 fortalte Hitler om dette:
Transportproblemet er avgjørende; det må bli løst. Ut gjennom livet mitt har jeg stått overfor avgjørende saker som måtte løses - framfor alt siste vinter. Jeg ble gjentatte ganger fortalt av såkalte eksperter og folk som var antatt å ha lederegenskaper: "det er umulig, det vil ikke fungere". Jeg kan ikke akseptere det. Det er problem som absolutt må løses. Der de rette lederne er tilgjengelige blir de alltid løst og vil alltid bli løst. Man kan ikke alltid oppnå det med vennlige midler; men for meg finnes ikke spørsmålet om vennlighet og mildhet, akkurat som jeg er fullstendig likegyldig om hva ettertiden måtte si om de metodene jeg måtte bruke. Så langt det angår meg er det bare en sak som må løses, nemlig, vi må vinne krigen eller så vil Tyskland bli ødelagt. Som følge av det er jeg ikke bekymret over hvordan vi vinner krigen, men bare om at vi vinner den. Dessverre kom jeg ofte over tilfeller av utilfredsstillende lederskap. Jeg svarte ved å intervenere hensynsløst. Jeg sendte til og med heim folk som stod meg svært nær, som for eksempel to generaloberster; deres styrke var uttømt, de kunne ikke fortsette. En av disse herrene kom til meg om vinteren og sa: "Min Fører, vi kan ikke holde ut, vi må trekke oss tilbake". Jeg spurte ham: "Sir, hvor i Guds navn vil du trekke deg tilbake til, hvor langt vil du trekke deg tilbake?" "Vel, han fortalte meg, jeg vet ikke hvor langt". "Vil du gå femti kilometer tilbake; tror du at det er mindre kalt der; tror du at transportproblemet for forsyningene kan bli bedre løst der?" Og om du går tilbake - vil du ta med deg de tunge våpnene dine, kan du ta dem med deg?" Herren svarte "Nei, det kan jeg ikke". Så du vil overlate dem til fienden, og hvordan vil du kjempe deg tilbake uten tunge våpen?"........ Jeg begynte også med ingenting som en ukjent soldat i Verdenskrigen og jeg gjorde det når alle de andre, som syntes langt bedre kvalifisert til lederskap enn jeg var, hadde sviktet. Jeg hadde bare min viljekraft og likevel lyktes jeg. Gjennom hele livsløpet mitt har jeg aldri kapitulert. Krigsproblemene må bli mestret! ......
Jeg gjentar at for meg eksisterer ikke ordet "umulig", det eksisterer ikke for meg! Kull og jerntransport må hensynsløst bli satt i stand. .......
(Kilde: Dokument 595)
Tilbakeslaget foran Moskva hadde vært katastrofalt for den tyske hæren. Det viste at Blitzkriegstrategien var mislykket. Nå var Hitler i den situasjonen som han hadde villet unngå.
Mindre enn ei veke etter at den russiske motoffensiven hadde begynt fikk Tysklands strategiske situasjon et nytt ødeleggende slag. Og det var et slag som Hitler påførte Tyskland. Den 7. desember 1941 angrep Japan USAs flåte i Pearl Harbor. Hitler hadde sett for seg alliansen med Japan som en måte å angripe Storbritannias besittelser i det Fjerne Østen på og holde USA ute av krigen i Europa på. Han hadde ikke forutsett et angrep fra Japan mot USA. Og Tyskland var ikke bundet av Tremaktspakten fra september 1940 til å komme Japan til hjelp når Japan gikk til angrep, bare dersom Japan selv ble angrepet. Hitler overvurderte Japans styrke og overbeviste seg selv om at det japanske angrepet var til fordel for Tyskland, siden han mente at det ville holde USA borte fra krigen i Europa, og Hitler mente at Tyskland burde erklære krig mot USA. Hitler hadde lenge vært sint på grunn av den amerikanske hjelpen til Storbritannia, og hadde ment at i virkeligheten var USA og Tyskland allerede i krig, og med krigserklæringen ville dette være offisielt. Hitler trodde at USA ville bruke lang tid på å mobilisere til krig, og når det var gjort ville Tyskland ha beseiret Russland og kunne bruke de enorme russiske ressursene til krigsinnsats mot USA og Storbritannia. Eller forstod Hitler at han hadde feilet og prøvde en desperat flukt forover?
Lenker:
Til neste del
Andre verdenskrig
Til Forsida