Skrevet av Tor Førde.
Kilder for dette kapitlet er:
Hitler var klar over at de avgjørelsene som han tok de nærmeste månedene trolig kom til å avgjøre utfallet av krigen. Etter at Frankrike var slått var det viktigste spørsmålet hvordan han skulle forholde seg overfor Storbritannia og Sovjet. Hitler håpet at det franske nederlaget ville føre til at Storbritannia trakk seg ut av krigen. Hitler mente at Storbritannia bare intervenerte på kontinentet når Storbritannia hadde en alliert der, og nå hadde ikke Storbritannia noen alliert på kontinentet. Derfor så Hitler ingen grunn til at Storbritannia skulle ha noen interesse for kontinentet. Likevel begynte Hitler forberedelser for en invasjon av Storbritannia. Men det virker som om Tysklands fremste ønske i forhold til Storbritannia var at de to landene sluttet fred mot at Storbritannia aksepterte at Tyskland hersket på kontinentet. Tyskland foretrakk i dette tilfellet at Storbritannia beholdt imperiet siden Tyskland selv ikke var i en situasjon som gjorde det mulig for Tyskland å overta det britiske imperiet.
Når det gjelder forholdet til Russland var Hitler klar over at det var fordelaktig for Tyskland å samarbeidet med Russland, i hvert fall på kort sikt. Den 8. mars 1940, altså før krigen i vest, hadde Hitler skrevet et brev til Mussolini [gjengitt som dokument 567 i boka] om forholdet mellom Sovjet og Tyskland, der han uttrykte at Russland etter at Stalin overtok hadde utviklet seg til å bli mer nasjonalistisk og hadde modifisert bolsjevismen. Hitler skrev at det som hadde gjort nasjonalsosialismen til en dødelig fiende av kommunismen var at kommunismen hadde en jødisk-internasjonal ledelse med det erklærte målet å ødelegge de ikkejødiske statene. Men nå var dette forandret i Sovjet, og Tyskland hadde ikke lenger noen grunn til å frykte Sovjet. Dersom bolsjevismen var i ferd med å utvikle seg til en russisk nasjonalstats ideologi og økonomi ville Hitler mene at dette var godt. Hitler skrev også at den tyske og den russiske økonomien passet svært godt sammen. Alle de råvarene som Tyskland trengte fikk Tyskland kjøpt fra Sovjet, og til gjengjeld kjøpte Sovjet alt det tysk industri kunne produsere.
Men den raske seieren over Frankrike og at Storbritannia ikke ville akseptere Tyskland som kontinentets herre skapte en ny situasjon for både Tyskland og Russland.
Russland hadde regnet med at det ville bli en langvarig krig mellom Tyskland og Frankrike som ville utmatte begge landene. Stalin reagerte på den uventede utviklinga ved å handle raskt for å skaffe seg nye territorier. Stalin krevde sin del av de områdene som Tyskland og Russland hadde blitt enige om at Sovjet skulle ha i avtalen mellom Ribbentrop og Molotov. Stalin la under seg Litauen, Estland og Latvia i juni-juli 1940. I tillegg krevde han områder fra Romania, provinsen Bessarabia [Moldova] som var tatt fra Russland i 1918. Gjennom den rant Donau ut i Svartehavet, og Stalin krevde også provinsen Bukovina fra Romania.
Disse russiske aksjonene førte til bekymring i Tyskland, spesielt presset mot Romania som var en viktig leverandør av olje til Tyskland. Mens Tyskland aksepterte at Russland la under seg Bessarabia insisterte Tyskland på at Russland holdt seg til bare den nordlige delen av Bukovina.
Med en gang det var blitt klart at Frankrike var slått ga Hitler ordre om at hæren ble redusert med 35 divisjoner til 120 divisjoner. Halder skrev i krigsdagboka si at nå var hærens oppgave fullført og marinen og flyvåpenet skulle overta og fullføre krigen mot England på egen hand. Først var det ingen planer om å plassere pansrede enheter ved østgrensen, men 25. juni tenkte Halder på å sette opp en styrke med slagkraft i øst, og til dette formålet ble en pansret gruppe under general Guderian satt opp for å forsterke infanteridivisjonen til den 18. arme.
Halders trekk reflekterte den økende bekymring over, først Russlands annektering av Bessarabia og krav på Bukovina, og så over hvordan Russland ville stille seg dersom det ikke ble fred med England. Da ville Tyskland bli mer avhengig av Russland. Halders bekymring syntes å være delt av Hitler.
Selv om Halder ikke var redd for at Russland ville angripe Tyskland var han redd for at Russland ville true Romania og de tyske oljeforsyningene enda mer. Den 3. juli hadde han kommet fram til at spørsmålet i øst var hvordan skulle et militært slag mot Russland bli utført for å tvinge Russland til å innse Tysklands dominerende rolle i Europa?
Halder hadde en samtale med Hitler den 13. juli som Halder refererte i krigsdagboka, der Hitler sa at han ville prøve å få Spania med i krigen mot England og der Hitler bemerket at Russland ønsket å trenge fram til Bosporus. Hitler var mest opptatt av hvorfor England ikke ville gå til fred. Hitler mente at dette skyldtes at England trodde at det kunne finne en alliert i krigen, og Hitler trodde at denne allierte som England søkte kunne være Russland. Hitler mente at det ville bli nødvendig å få England til å gå til fred ved å bruke makt. Dette likte han ikke siden det ville føre til at det britiske imperiet gikk i oppløsning, og det ville ikke tjene Tyskland.
Den 16. juli kom Hitler med et direktiv for invasjon av Storbritannia, direktiv nummer 16. Dette er gjengitt som dokument nummer 570:
Om forberedelse av en landgangsoperasjon mot EnglandSiden England, til tross for sin håpløse situasjon i militær forstand, enda ikke viser noen tegn på å ville komme til forlik med oss, har jeg besluttet å forberede en landgangsoperasjon mot England, og om nødvendig å utføre den.
Målet for denne operasjonen er å eliminere det engelske homeland som en base for å føre krig mot Tyskland, og, dersom det skulle bli nødvendig, å okkupere det fullstendig.
For dette formålet beordrer jeg følgende:
1. Landgangen må bli utført i form av et overraskelsesangrep på en bred front omtrent fra Ramsgate til området vest for Isle of Wight, der enheter fra Luftwaffe vil fungere som artilleri, og enheter fra marinen som ingeniørtropper. Om det er praktisk før selve landgangen å foreta underordnede aksjoner, som okkupasjon av Isle of Wight eller av Cornwall, skal avgjøres ut fra standpunktet til hver våpengren og resultatet skal rapporteres til meg. Jeg vil foreta avgjørelsen selv. Forberedelsene til hele operasjonen må være fullført ved midten av august.
2. Til disse forberedelsene hører også å skape de forhold som vil gjøre en landgang i England mulig:
(a) Det engelske luftforsvaret må bli så utslått at det ikke lenger utgjør noen nevneverdig aggressiv styrke som motstår den tyske kryssingen.
(b) Minefrie kanaler må bli skapt.
(c) Ved hjelp av nært konsentrerte minebarrierer må stredet ved Dover bli forseglet på begge flanker så vel som den vestlige inngangen til Kanalen ved den omtrentlige linja Alderney-Portland.
(d) Området bak kysten må bli dominert og gitt artilleribeskyttelse av sterkt kystartilleri.
(e) Det ville være ønskelig å binde de engelske marinestyrkene i Nordsjøen så vel som i Middelhavet (av italienerne) kort før kryssingen, i denne forbindelsen skulle det bli gjort forsøk på å skade de engelske flåtestyrkene som er ved England ved sterke luft og torpedoangrep.3. Organisering av kommandoen og av forberedelsene. Under min kommando og i følge mine generelle direktiv vil de øverstkommanderende kommandere styrkene som skal brukes fra sine grenene i Wehrmacht. Operasjonsstaben til øverstkommanderende for hæren, øverstkommanderende for flåten og øverstkommanderende for Luftwaffe må fra 1. august og framover være plassert innen en radius av 50 kilometer fra mitt hovedkvarter (Zigenberg). Innkvartering av de begrensede operasjonsstabene til øverstkommanderende for hæren og flåten sammen i Giessen synes å være tilrådelig.
Slik vil øverstkommanderende for landgangshærene måtte gjøre bruk av et armegruppehovedkvarter.
Prosjektet vil bære kodenavnet Seelöwe.
Under forberedelsen og utførelsen av foretaket vil de følgende pliktene falle på de ulike grenene av Wehrmacht:
(a) Hæren: Vil først av alt dra opp operasjonsplanen og transportplanen for alle formasjonene som skal føres over som den første bølgen. Luftvernartilleriet som skal transporteres med den første bølgen vil samtidig bli bundet til hæren (til de individuelle gruppene som krysser) til den tiden da oppgavene kan deles inn i støtte og beskyttelse for bakketroppene, i beskyttelse for landgangshavnene og i beskyttelse for de flyplassene som blir okkupert. Hæren vil videre fordele transportmidlene til de individuelle gruppene som skal krysse over og etablere havnene for utskipning og ilandstigning i samforstand med flåten.
(Kilde: Dokument 570)
Direktivet fortsatte med å fastsette marinens oppgaver til å være å sikre og gjennomføre transporten i følge hærens ønsker til landgangsområdene. Luftwaffe skulle holde fiendens luftforsvar borte fra landgangsområdet og angripe kystfestninger etc. Også andre militære funksjoner ble fordelt og fastsatt. Det ble bedt om forslag fra marinen og Luftwaffe om hvordan de ville utføre sine oppgaver.
Tre dager senere, den 19. juli, holdt Hitler en tale i Riksdagen der han prøvde å overtale Storbritannia til å gå inn i forhandlinger om fred. Det var først og fremst et propagandaframstøt uten konkrete forslag. Hitler sa blant annet:
.... Et stort imperium vil bli ødelagt. Et verdensimperium som jeg aldri ville ødelegge eller skade. Men det er klart for meg at videreføring av denne kampen vil ende med fullstendig ødeleggelse av en av de to motstanderne. Mr. Churchill kan tro at dette vil bli Tyskland, jeg vet at det vil bli England.....Jeg beklager de ofrene det vil kreve. Jeg ville like å spare mitt eget folk for dem også.....
(Kilde: Dokument 571)
I mellomtida hadde Halder svart på det han så som en økende trussel fra Sovjet ved å revidere instruksene for den 18. arme. Han så nå for seg et beskyttende angrep som skulle utføres dersom Sovjet gjorde forberedelser til aggresjon. Målet for et slikt angrep var å okkupere russisk territorium for å sikre den tyske østgrensen og for å tvinge Russland til å akseptere tysk hegemoni i Europa, og for å gjøre det klart for Storbritannia at det ikke kunne vente noen støtte fra Sovjet. Planene for et preventivt angrep inngikk i deployeringsdirektiv til den 18. arme fra 22. juli.
Den 22. juli skrev hærens øverstkommanderende general Brauchitsch i dagboka si om et møte han dagen før hadde hatt med Hitler. Han skrev at Hitler var usikker med hensyn på situasjonen i England. Hitler trodde at England holdt ut fordi England håpet på endringer i USA og på at en konflikt mellom Russland og Tyskland ville føre Russland over til engelsk side. Men den engelske situasjonen var håpløs. Hitler så det som svært risikabelt å krysse den engelske kanalen. De mulighetene som Hitler mente at England kunne se for seg var å skape uro på Balkan gjennom Russland for å avskjære Tyskland fra forsyninger, og å bombe tysk industri. Dersom Tyskland angrep England burde England være slått ut i midten av september. Russland ser gjerne at krigen mellom Tyskland og England fortsetter, siden dette reduserer Tysklands styrke. Ta opp det russiske problemet. Bygg opp styrker som kan ta seg av dette og trenge langt inn i Russland. Politiske mål kan være et ukrainsk imperium, en baltisk konføderasjon etc.
Det virker ikke som om Hitler var ute etter en total krig med Russland, men heller som om han tenkte på begrensede erobringer.
Hærens ledelse vurderte et angrep på Russland, men kom fram til at det var best å opprettholde gode forhold til Russland. Samtidig var verken marinen eller Luftwaffe entusiastisk for en invasjon i Storbritannia. Det framgår tydelig av Halders dagbok. Han refererer [gjengitt i dokument 573] fra et møte i marinens hovedkvarter. Det framgår at invasjonen av England ikke kan beskyttes mot engelske styrker. Luftwaffe foretar seg ingenting for å forberede invasjonen. Det er ikke mulig å bygge landgangsfartøy raskere. Krigsskipene Scharnhorst, Gneisenau og Scheer er alle i tørrdokk. Hipper er tilgjengelig. Prince Eugen vil komme i tjeneste på senhøsten. I tillegg er bare fire destroyere, tre torpedobåter og førtiåtte ubåter tilgjengelige. Man har ikke mange nok miner, og kan heller ikke beskytte invasjonsflåten mot miner. Marinen kan altså ikke skaffe til veie forutsetningene for en vellykket landgang i England denne høsten. Deretter diskuteres alternativ, som angrep mot engelske posisjoner andre steder, som i Gibraltar eller i Nord-Afrika eller Midtøsten. Man ble enige om at det beste var å beholde det gode forholdet til Russland og føre krigen mot England i Middelhavsområdet, og ellers konsentrere seg om å utvikle de tyske posisjonene som allerede var erobret.
Fram til nå hadde Halders forberedelser for militær aksjon i øst stort sett blitt gjort etter hans eget initiativ. Men den 31. juli kom Hitler med et direktiv om å forberede et stort angrep på Sovjet. Det ble gitt i et møte i Berchtesgaden der Hitler hadde samlet militære ledere. Halders nedtegnelser fra møtet er gjengitt som dokument 574. Hitler sa at den tyske flåten bare var 15% av den britiske, og derfor ikke i stand til å nedkjempe den britiske flåten. Dersom en invasjon av England ikke ble gjennomført måtte Tyskland eliminere de faktorene som kunne få Storbritannia til å fortsette krigen. Krigen var allerede praktisk talt vunnet, mente Hitler. Men Storbritannia ville ikke gi opp, og dette måtte skyldes at Storbritannia håpet på hjelp fra USA eller/og Russland. Dersom håpet om at Russland ville komme til hjelp ble borte ville også håpet om at USA ville komme til hjelp bli borte, for dersom Russland falt fra som potensiell forbundsfelle for Storbritannia, ville også USA falle fra siden Japans posisjon i Østen da ville bli så mye styrket at USA ikke ville ha styrker å sette inn i Europa. Hitler mente at det først og fremst var Russland som Storbritannia håpet på. Det hadde skjedd noe i Storbritannia. Hitler mente å ha oppfattet at stridslysten og humøret i Storbritannia hadde tatt seg opp, og han mente at dette måtte skyldes at Russland hadde hintet om at Russland ikke ville underkaste seg Tyskland. Derfor måtte Russland knuses, slik ville Storbritannias håp bli borte, og Tyskland ville definitivt være herre i Europa. Derfor, sa Hitler, måtte det bli et mål å knuse Russland. Og Russland måtte knuses så fullstendig, med et slag, at det aldri ville kunne føre krig mot Tyskland. Det var ikke nok å erobre noen deler av Russland for å trygge grensen i øst, det ville ikke nytte. Angrepet kan ikke foregå om vinteren. Men i mai 1941 kunne det begynne, mente Hitler.
Storbritannias utholdenhet og de tekniske vanskelighetene med å gjennomføre en invasjon av England satte Hitler i et dilemma. Tysklands posisjon var ikke så mye truet av Storbritannia som av at Storbritannia kunne greie å få en allianse med USA eller Russland. Dersom Tyskland ikke foretok seg noe ville Tysklands avhengighet av råvarer fra Sovjet bare øke. Forsyninger av olje og andre råvarer var blitt vesentlige for den tyske krigsmaskinen. Stalin hadde gjort det klart at han ville ha betalt for sin nøytralitet, og han hadde uten å rådføre seg med Hitler okkupert Baltikum og begynt å øve press på Romania. Dette var områder som var tildelt Sovjet i pakten mellom Tyskland og Sovjet som var satt opp av Ribbentrop og Molotov, og okkupasjonen var defensiv overfor Tyskland. Dessuten måtte Hitler ta USA med i betraktning, for den 19. juli hadde Roosevelt holdt en tale der han hadde lovet Storbritannia utstrakt støtte.
I denne situasjonen var det tre mulige strategier:
I de følgende månedene vaklet Hitler mellom disse tre strategiene. Beslutningene hans ble fattet ut fra en kombinasjon av vurderinger av situasjonen og av ideologiske faktorer. Hitler mente at begge pekte mot et angrep på Sovjet. Dette ville både sikre Lebensraum, som alltid hadde vært et kjernepunkt i Hitlers program, og frata Storbritannia det Hitler trodde Storbritannia mente ville bli dets kontinentale sverd. Hitler undervurderte Sovjets militære kapasitet. Nedkjempelse av Sovjet ville både gi Tyskland tilgang til alle de råvarene Tyskland trengte og fjerne en mulig trussel og frigjøre Japan til kamp mot USA og Storbritannia i Østen.
Selv om hæren fortsatte å forberede landgangen i England var Luftwaffe og marinen lite entusiastisk over planen. Og i midten av september ble det klart at Luftwaffe ikke hadde greid å utslette det engelske luftforsvaret. Den 14. september ga Hitler ordre om at invasjonen av England skulle utsettes, og 12. oktober ble den utsatt til våren.
Hitler måtte nå prøve å sette sammen en allianse som kunne angripe Storbritannia indirekte, for eksempel i Middelhavet og i Nord-Afrika, og som også kunne presse USA til å holde seg utenfor krigen.
Italia hadde gått inn i krigen den 10. juni 1940. Dette hadde gitt Tyskland mulighet til å føre krig mot Storbritannia i Middelhavsområdet. Men det var i utgangspunktet ikke noe militært samarbeid tilstede mellom Italia og Tyskland. Mussolini ville føre krig på egen hand og ha sin egen sfære der et nytt romersk imperium kunne bygges. Men etter at krigen i nord hadde kjørt seg fast var Middelhavsområdet det eneste området der Hitler kunne føre krig (før angrepet på Sovjet). Spørsmålet var om Tyskland skulle konsentrere seg om Middelhavsområdet eller bare se på dette som midlertidig tiltak mens angrepet på Sovjet ble forberedt?
Hitler aksepterte at Middelhavsområdet skulle være Mussolinis sfære. Og Hitler ønsket ingen strid mellom Italia, Spania og Vichy-Frankrike. Siden Hitler nå så på angrepet på Sovjet som hovedoppgaven ville han ikke binde store tyske styrker i Middelhavsområdet.
Spesielt marinen under admiral Raeder gikk sterkt inn for tyske militære operasjoner i Middelhavsområdet. Under en konferanse den 6. september hadde Raeder presset Hitler for å konsentrere tyske operasjoner om å erobre Gibraltar og Suezkanalen som alternativ til den risikable invasjonen av England.
Hitler beveget seg mot å akseptere den strategien som Raeder foreslo. Utenriksminister Ribbentrop ønsket å opprette et "Verdenstriangel" mellom Tyskland, Italia og Japan vendt mot Storbritannia. Dette hadde vært målet hans for Anti-kominternpakten fra 1937. Men Japan hadde ønsket at denne pakten skulle være vendt mot Sovjet. Og Japan hadde vært negativ overfor Molotov-Ribbentroppakten. Etter de tyske seirene i vest så Japan muligheten til å utnytte dette til å overta franske og nederlandske kolonier i Østen, og var ivrig etter å komme fram til en avtale med Tyskland om interessesfærer. Den 27. september 1940 undertegnet Tyskland Tremaktspakten med Italia og Japan:
Regjeringene til Japan, Tyskland og Italia vurderer det som betingelsen som kommer før en hver varig fred at alle nasjoner i verden hver blir gitt sin rette plass, og har derfor besluttet å stå sammen og samarbeide med hverandre om sine anstrengelser i det større Øst-Asia og i Europas regioner hvor det er deres hovedmål å opprette og vedlikeholde en ny tingenes orden som er beregnet å fremme felles velstand og velferd for de folkene som den angår. Videre er det ønsket til de tre regjeringene å utvide samarbeidet til nasjoner i andre sfærer av verden som kan være tilbøyelige til å foreta bestrebelser av liknende slag som de selv for at de ultimate aspirasjoner for en verdensfred slik kan bli virkeliggjort. Følgelig har regjeringene i Japan, Tyskland og Italia blitt enige om følgende:
I) Japan anerkjenner og respekterer Tysklands og Italia ledelse i opprettelsen av en ny europeisk orden.
II) Tyskland og Italia anerkjenner og respekterer Japans ledelse i opprettelsen av en ny orden i det større Øst-Asia.
III) Japan, Tyskland og Italia er enige om å samarbeide i sine anstrengelser etter de foran nevnte linjer. De påtar seg videre å assistere hverandre med alle politiske, økonomiske og militære midler når en av de tre kontraktpartnerne blir angrepet av en makt som for tiden ikke er involvert i den europeiske krigen eller i den Sino-japanske konflikten.
IV) Med henblikk på å gjennomføre den herværende pakten vil felles tekniske kommisjoner, som har medlemmer som skal utnevnes av de respektive regjeringer, møtes uten opphold.
V) Japan, Tyskland og Italia bekrefter at de nevnte termer ikke på noen måte angår den politiske status som for tiden eksisterer mellom hver av de tre kontraktspartnerne og Sovjet.
VI) Den herværende pakt skal tre i kraft umiddelbart ved undertegnelse og skal forbli i kraft i ti år fra den dato den trer i kraft.På en passende tid før de nevnte forhold utgår skal de høye kontraktspartnerne, ved forespørsel fra hvilken som helst av dem, gå i forhandlinger for å fornye den...
(Kilde: Dokument 576)
Hitler håpet at Tremaktspakten skulle binde Japan til Aksen og oppmuntre Japan til å angripe Storbritannias kolonier i det Fjerne Østen og skremme USA til å holde seg nøytral ved trussel om krig på to fronter.
I et møte med Mussolini den 4. oktober 1940 trakk Hitler opp sine tanker på det daværende tidspunktet. Han sa blant annet på nytt at han trodde at Storbritannia holdt ut, selv om den militære situasjonen var håpløs, fordi Storbritannia håpet å kunne alliere seg med USA og Sovjet. Men USA ville bare kunne levere materiell, og de tallene som fantes om den amerikanske produksjonskapasiteten trodde ikke Hitler på. Dessuten håpet Storbritannia på Russland, men Hitler sa at han trodde at Stalin var redd for Tyskland, og aldri ville våge å foreta seg noe overfor Tyskland.
For tida var den ideelle løsningen å skape en europeisk koalisjon som inkluderte Frankrike og Spania mot England. [Men Spania ville ha franske kolonier som belønning for å gå til krig mot Storbritannia, og da ville ikke Vichy-Frankrike delta i krigen. Hitler ville ikke gi franske kolonier til Spania, for da kunne alle de franske koloniene slutte seg til de Gaulles frie franske styrker. Og dermed fikk Hitler ikke Spania med i koalisjonen mot Storbritannia.]
Hitler sa videre:
I forbindelse med dette oppstod nødvendigheten av å sikre sjøruten til de nye tyske koloniene ved hjelp av baser langs den franske kysten, og tilgang til åpent hav gjennom utvikling av de norske posisjonene. Tyskland ville aldri trekke seg ut av Norge. Tyskland ville utvikle Trondheim som en stor marinehavn.
(Kilde: Dokument 577)
Hitler prøvde å få Spania og Frankrike til å samarbeide om Middelhavsstrategien mot Storbritannia. Og spesielt prøvde han å få Spania til å delta i et angrep mot Gibraltar. Men både Franco og marsjall Pétain var unnvikende. De var mistenksomme og ikke villige til å gå til krig mot Storbritannia før det britiske nederlaget var helt klart.
I mellomtiden hadde forholdet til Sovjet blitt dårligere på grunn av interessekonflikter om Finland og Romania. Finland inngikk i den russiske interessesfæren i følge pakten mellom Tyskland og Sovjet fra august 1939. Men Finland forsynte Tyskland med nikkel som var avgjørende for å produsere noen legeringer som inngikk i våpen, og etter som Hitler hadde bestemt seg for å angripe Sovjet brydde han seg mindre om sovjetiske interesser og mer om forsyningene til tysk rustningsproduksjon. Derfor begynte Tyskland på nytt å forsyne Finland med våpen fra slutten av juli, og i september undertegnet Finland og Tyskland en avtale der Finland ga Tyskland rett til å sende tropper gjennom Finland til Norge og også til å stasjonere tropper i Finland for å beskytte denne ruten. Sovjet betraktet dette som et brudd på pakten mellom Sovjet og Tyskland og gjorde Stalin mistenksom overfor tyske hensikter.
Romania var av enda større betydning for Tyskland på grunn av oljefeltene. Den 30. august hadde Tyskland og Italia reagert på det russiske presset mot Romania ved å garantere Romanias territoriale integritet, inkludert det sørlige Bukovina som ledd i en handel der Romania avstod halvparten av Transylvania til Ungarn og sørlige Dobruja til Bulgaria. I løpet av høsten 1940 tok Hitler skritt for å gjøre Romania til en tysk satellitt. Dette satte ikke Sovjet pris på.
Det dårligere forholdet mellom Tyskland og Sovjet plaget Ribbentrop. Ribbentrop hadde gått inn for et godt forhold mellom Sovjet og Tyskland som et viktig ledd i krigen mot Storbritannia. Ribbentrop ønsket at Sovjet skulle slutte seg til Tremaktspakten for å få Sovjet inn i alliansen mot Storbritannia. Ribbentrop overtalte Hitler til å invitere Molotov til Berlin for samtaler den 12. november. Målet var å få Sovjet til å rette sine interesser mot andre områder enn Balkan, der de støtte sammen med tyske og italienske interesser, og heller mot den Persiske Gulf.
Spørsmålet om Hitlers politikk i forhold til Russland høsten 1940 er blant de mest kontroversielle og obskure sidene i Hitlers politikk. Mange historikere hevder at Hitler bare var opptatt av å villede russerne for at de ikke skulle forstå at Tyskland forberedte seg til å angripe Sovjet. Hitler førte forhandlinger med Sovjet samtidig som han gjorde Tyskland klar til å angripe Sovjet.
Hærens ledelse var ikke klar over Hitlers intensjoner. I et møte mellom Hitler og general Halder den 2. november var det første Halder tok opp "Å be om en avgjørelse om det hovedmålet som hærens forberedelser skal tjene". Hitlers svar var Direktiv nummer 18 av 12. november, som ikke var særlig klart:
De tiltakene til overkommandoen som blir forberedt for å føre krig i den nære framtid skal være i overensstemmelse med de følgende ledende prinsipp:1. Forholdene til Frankrike
Målet for min politikk overfor Frankrike er å samarbeide med dette landet på den mest effektive måten i den framtidige gjennomføring av krigen mot England. For tiden vil Frankrike ha rolle som "ikke-krigførende makt" som vil måtte tolerere tyske militære tiltak på sitt territorium, i de afrikanske koloniene spesielt, og gi støtte så langt som mulig, selv ved å bruke sine egne forsvarsmidler. De mest presserende oppgavene til de franske er det defensive og offensive forsvaret av de afrikanske besittelsene mot England og de Gaulle bevegelsen. Fra denne oppgaven kan Frankrikes deltakelse i krigen mot England utvikles i full styrke......2. Spania og Portugal
Politiske tiltak for å prøve å få Spania til å gå med i krigen har blitt initiert. Målet for tysk intervensjon på den iberiske halvøy (kodenavn Felix) vil være å drive England ut av det vestlige Middelhavet.Til dette formålet:
(a) Gibraltar skulle bli tatt og stredet stengt;
(b) De engelske skulle bli forhindret fra å vinne fotfeste på noen annet punkt på den iberiske halvøy eller på atlanterhavsøyene.....3. Italiensk offensiv mot Egypt
Dersom den i det hele tatt kommer skal tyske styrker først vurderes satt inn når italienerne har nådd Mersa Matrûh. Selv da skal i utgangspunktet bare tyske luftstyrker settes inn dersom italienerne klargjør flyplasser.Forberedelse av de væpnede styrkers våpengrener for å settes inn på denne eller på noen annen krigsskueplass i Nord-Afrika skal fortsette innenfor de følgende rammer:
Hæren.
Holder klar en pansret divisjon for å sette den inn i Nord-Afrika.....4. Balkan
Øverstkommanderende for hæren vil foreta forberedelser for å, dersom det blir nødvendig, okkupere det greske fastlandet nord for Egeerhavet ved å angripe fra Bulgaria, og derved gjøre det mulig å sette inn tyske luftstyrker mot mål i det østlige Middelhavet, spesielt mot de engelske flyplassene som truer de romanske oljefeltene......5. Russland
Politiske diskusjoner har blitt initiert for å klargjøre Russlands holdning i den kommende perioden. Uten hensyn til hvilke resultat disse diskusjonene vil ha skal alle forberedelser som det allerede er gitt muntlig ordre om fortsette.Direktiv om disse vil følge så snart utkast til hærens plan for operasjoner er gitt til meg og godkjent av meg.
6. Landgang i England
Fordi, med forandringer i den overordnede situasjonen, muligheten eller nødvendigheten på nytt kan oppstå til om våren 1941 å vende tilbake til Operasjon Seelöwe. De tre våpengrenene må prøve på alle mulige måter å forbedre grunnarbeidet for en slik operasjon.7. Rapporter fra de øverstkommanderende
Vil bli ventet av meg angående tiltak forutsett i direktivet. Jeg skal så komme med ordrer angående metoder for å utføre og synkronisere de individuelle aksjonene......
(Kilde: Dokument 578)
Hitler bestemte seg for å bruke Molotovs besøk for å finne ut om utsiktene for en ordning. Ved deres første møte den 12. november trakk Hitler opp sitt syn på de framtidige russisk-tyske forbindelsene:
Han (Føreren) hadde nå overveid spørsmålet om hvordan, hinsides alle smålige vurderinger, de store linjer i samarbeidet mellom Tyskland og Russland skulle klargjøres og hvilken retning den framtidige tysk-russiske utvikling skulle ta. I denne materien var de følgende synspunktene av viktighet for Tyskland:1. Behov for rom. I løpet av krigen hadde Tyskland skaffet seg slike store områder at det ville kreve et hundre år å utnytte dem fullt ut.
2. Noe kolonial ekspansjon i Sentral-Afrika var nødvendig.
3. Tyskland trengte bestemte råvarer, forsyningen av dem måtte under alle omstendigheter sikres.
4. Tyskland kunne ikke tillate at fiendtlige makter etablerte luft eller marinebaser i bestemte områder.
Imidlertid ville ikke Russlands interesser i noe tilfelle bli berørt. Det russiske imperiet kunne utvikle seg uten å forulempe Tysklands interesser det minste. (Molotov sa at dette var helt riktig.) Dersom begge land kom til å innse dette faktum kunne de samarbeide til felles fordel og kunne spare seg for vanskeligheter, friksjon og nervøse spenninger. Det var helt klart at Tyskland og Russland aldri ville bli en verden. Begge land ville alltid eksistere atskilt fra hver andre som to mektige elementer i verden. Hver av dem kunne skape sin framtid som det likte, dersom de når de gjorde det tok hensyn til den andres interesser. Tyskland selv hadde ingen interesser i Asia annet enn generelle økonomiske og kommersielle interesser. Spesielt hadde ikke Tyskland noen koloniale interesser i Asia.
(Kilde: Dokument 579)
Hitler fortsatte med å si at i tillegg var det problemet med Amerika. Hitler sa at USA var ute etter de engelske koloniene. USA ga Storbritannia hjelp for å utvikle sin egen våpenindustri og for å skaffe seg baser. Om 30-40 år ville dette bli en stor makt som andre land måtte være rede til å stå mot. Hitler ville undersøke muligheten til å organisere Europa slik at det kunne holde på Afrika. I andre områder var det Russland som var den store makten med de viktigste interessene. Men de store maktene kunne samarbeide samtidig som de gjensidig respekterte den andres interessesfære.
Molotov var enig i det var mulig at Tyskland og Russland samarbeidet i framtida, men han insisterte på å ta opp noen detaljer om Finland og om Russlands interesser på Balkan og ved Svartehavet og om betydningen av Tremaktspakten: "Hva betydde den nye orden i Europa og i Asia og hvilken rolle ville Sovjet få i den?"
Føreren svarte at Tremakterspakten var intendert å regulere forholdene i Europa i sfæren av naturlige interesser til de europeiske land og, følgelig, nærmet nå Tyskland seg Sovjet for at Sovjet kunne uttrykke seg selv angående de områdene som var av interesse for det. Ikke i noe tilfelle ville en avgjørelse bli foretatt uten i samarbeid med Sovjet. Dette gjaldt ikke bare i Europa, men også i Asia, der Russland ville samarbeide i definisjonen av den større østasiatiske sfæren og der hun [Russland] skulle bestemme sine krav. Tysklands oppgave var i dette tilfellet å være mekler. Russland ville ikke i noe tilfelle bli konfrontert med et fait accompli.
(Kilde: Dokument 579)
Hitler fortsatte med å si at for ham var ikke det vanskeligste punktet forholdet mellom Tyskland og Russland, men om hvorvidt et samarbeid mellom Tyskland, Frankrike og Italia var mulig. Bare nå etter at han trodde at dette problemet kunne bli løst hadde han kontaktet Russland for å komme fram til en enighet om spørsmålet om Svartehavet, Balkan og Tyrkia.
Hitler konkluderte med å si at denne diskusjonen i en viss utstrekning var det første konkrete steget mot å opprette et bredt samarbeid der man både tok hensyn til problemene i Vest-Europa og i øst. Saken var å sørge for at USA ikke fikk innflytelse verken i Europa eller i Asia eller i Afrika.
Molotov sa at han var enig i det Hitler sa om USA og Storbritannia. Han mente at det var mulig at Sovjet kunne delta i Tremaktspakten, men først måtte den større østasiatiske sfæren avgrenses tydeligere.
På dette punktet ble samtalen avbrutt på grunn av flyalarm. Da de fortsatte neste dag ble de to sidene raskt sittende fast i en noe skarp diskusjon om hvordan den eksisterende russisk-tyske avtalen fungerte. Hitler oppfordret russerne til å se ut over midlertidige problem som var forårsaket av krigens nødvendigheter, og mot utsiktene til et bredt samarbeid i framtida:
Føreren svarte at dersom tysk-russisk samarbeid skulle vise positive resultat i framtida måtte den sovjetiske regjeringa forstå at Tyskland var engasjert i en kamp på liv og død som, i alle tilfeller, Tyskland ville føre fram til suksess. For det var en del nødvendige forutsetninger som var avhengige av militære og økonomiske faktorer, og som Tyskland ønsket å sikre for seg selv ved hjelp av alle midler. Dersom Sovjet hadde vært i en liknende situasjon ville Tyskland for sin del ha vist en liknende forståelse for russiske behov. De forholdene som Tyskland ville sikre var ikke i konflikt med overenskomsten med Russland. Det tyske ønsket om å unngå en krig med uforutsigelige konsekvenser i Østersjøen betydde ikke noen overtredelse av den tysk-russiske overenskomsten i følge hvilken Finland tilhørte den russiske innflytelsessfæren. Garantien som var gitt etter ønske og bønn fra den romanske regjering var ingen krenkelse av overenskomsten angående Bessarabia. Sovjet måtte innse at innenfor rammene til et bredere samarbeid mellom de to landene var det mulig å oppnå fordeler av en helt annen størrelse enn de ubetydelige revisjonene som nå ble diskutert. Mye større suksesser kunne da bli oppnådd gitt at Russland ikke nå søkte suksess i territorier som Tyskland var interessert i så lenge krigen varte. Den framtidige suksessen ville bli desto større dersom Tyskland og Russland lyktes i å kjempe rygg mot rygg mot verden utenfor og ville bli desto mindre dersom de to landene stod mot hverandre bryst mot bryst. I det første tilfellet ville det ikke være noen land i verden som ville greie å stå mot de to landene.I sitt svar sa Molotov seg enig med Førerens siste konklusjon. I denne forbindelsen la han vekt på synspunktet til de sovjetiske lederne, og til Stalin i særdeleshet, at det ville være mulig og høvelig å forsterke og aktivere forbindelsene mellom de to landene. For å gi disse forbindelsene et varig grunnlag ville imidlertid saker som var av underordnet betydning måtte klargjøres, men som ødela atmosfæren til de tysk-russiske forholdene. Finland tilhørte disse sakene. Dersom Russland og Tyskland hadde en god forståelse kunne denne saken bli løst uten krig, men det måtte verken være tyske tropper i Finland eller politiske demonstrasjoner i dette landet mot den sovjetiske regjering......
I sin konklusjon sa Føreren om dette punktet at Tyskland ikke ønsket noen krig i Østersjøen og Tyskland hadde påtrengende behov for Finland som leverandør av nikkel og tømmer. Politisk var ikke Tyskland interessert og i motsetning til Russland hadde ikke Tyskland okkupert finsk territorium. Tilfeldigvis ville overføringen av tyske tropper være fullført innen få dager. Ingen flere tog med tropper ville da bli sendt. Det avgjørende spørsmålet for Tyskland var om Russland hadde til intensjon å gå til krig mot Finland.......
I svar til uttalelsene til Molotov angående fraværet av militær fare i det finske spørsmålet la Føreren vekt på at han også hadde noen forståelse av militære saker, og han betraktet det som helt ut mulig at USA ville få et fotfeste i disse regionene i tilfelle svensk deltakelse i en mulig krig. Han (Føreren) ville få slutt på den europeiske krigen, og han kunne bare gjenta at i lys av den usikre holdningen til Sverige ville en ny krig i Baltikum være en belastning på de tysk-russiske forholdene med uforutsigelige konsekvenser. Ville Russland erklære krig mot USA i tilfelle det siste skulle intervenere i forbindelse med en finsk konflikt?
Da Molotov svarte at dette spørsmålet ikke var av nåværende interesse, svarte Føreren at det ville være for sent for en avgjørelse når det ble det. Da Molotov så erklærte at han ikke så noen indikasjon på utbrudd av krig i Baltikum svarte Føreren at i det tilfellet ville alt bli i orden uansett og hele diskusjonen var bare av rent teoretisk natur:
Sammenfattende pekte Rikets utenriksminister på at:
(Kilde: Dokument 580)
- Føreren hadde erklært at Finland forble i innflytelsessfæren til Russland og at Tyskland ikke ville ha tropper der;
- Tyskland hadde ingenting å gjøre med finske demonstrasjoner mot Russland, men anstrengte sin innflytelse i den motsatte retning;
- Samarbeidet til de to landene var det avgjørende problemet av langsiktige viktighet, som i fortiden allerede hadde ført til store fordeler for Russland, men som i framtiden ville føre til fordeler som var så store at de sakene som nettopp hadde blitt diskuterte i sammenlikning ville synes å være uten betydning. Det var virkelig i det hele tatt ingen grunn til å gjøre en sak ut av det finske spørsmålet. Kanskje det bare var en misforståelse. Strategisk hadde alle Russlands ønsker blitt tilfredsstilt ved dets fredsavtale med Finland.
Hitler fortsatte med å si at begge sider var enige om at Finland i prinsippet hørte til den russiske innflytelsessfæren. Derfor burde de gå over til å snakke om noe viktigere.
Hitler sa at etter at England hadde blitt erobret ville det britiske imperiet være som et enormt konkursbo på 40 millioner kvadratkilometer. I dette konkursboet kunne Russland hente seg adgang til isfrie havner mot det åpne verdenshavet. Så langt hadde en minoritet på 45 millioner engelskmenn styrt 600 millioner innbyggere i imperiet. Han ville knuse denne minoriteten. Tyskland ville unngå alle konflikter som kunne dra krefter bort fra denne kampen. Av den grunn likte ikke Føreren Italias krig mot Hellas. Det britiske imperiet ville ikke kunne styres fra Canada, men ville falle når England falt. I de neste vekene ville Russland kunne delta i diskusjoner om fordelingen av det britiske imperiet. Alle land som var interesserte i å delta i denne fordelingen måtte bilegge konflikter seg i mellom og konsentrere seg om fordelingen av dette enorme byttet.
Molotov svarte at han hadde fulgt Førerens utlegninger med interesse, og var enig i alt som han hadde forstått. Føreren var tydeligvis mer inne i disse sakene enn Molotov selv, og Molotov ville derfor ikke komme med noen kommentarer. Det som var avgjørende var å klargjøre forholdet mellom Tyskland og Russland, der alt ville fortsette som det hadde begynt.
Hitler fortsatte med å si at han ikke ville annektere Frankrike, men han ville skape en verdensomfattende koalisjon av interesserte makter, som Spania, Frankrike, Italia, Tyskland, Sovjet og Japan, som ville være med på å dele det britiske imperiet. Alle uenigheter mellom de som deltok i denne delingen måtte løses.
Molotov gikk over til å diskutere forholdene på Balkan og de russiske interessene der. Til slutt avbrøt Hitler diskusjonen ved å peke på klokka, og sa at mulighetene for å sikre russiske interesser ved Svartehavet måtte undersøkes nærmere senere, og det gjaldt også for Russlands ønsker vedrørende dets framtidige posisjon i verden.
Det må ha vært klart for Hitler at Molotov ikke var imponert av de store visjonene til Hitler. Molotov la først og fremst vekt på saker som angikk Russlands konkrete interesser i Europa, og overså i praksis vage løfter om enorme framtidige gevinster. Under møtets siste dag sa Molotov at for Sovjet var det en viktig sak om å oppnå effektive garantier for sin sikkerhet. Sovjet var interessert i både Bulgaria og Tyrkia, og også i Romania og Ungarn. Sovjet ønsket også å vite hvilken framtid som ventet Jugoslavia og Hellas og Polen. Sovjet var også interessert i spørsmålet om Sveriges nøytralitet. Og det var spørsmålet om passasjen ut av Østersjøen gjennom de danske farvannene. Dette måtte også diskuteres, sa Molotov.
Ribbentrop svarte at de tyske aksjonene på Balkan skyldtes omstendighetene ved krigen mot England. Når England ba om fred ville ikke Tyskland lenger ha noen interesser på Balkan uten om de rent økonomiske. Tyske tropper ville da bli trukket ut av Romania. Det avgjørende spørsmålet var om Sovjet ville delta i å likvidere Det Britiske Imperiet. Andre spørsmål ville man lett kunne komme fram til enighet om dersom forbindelsene ble videre bygd ut og innflytelsessfærene tydeligere definert. Det det gjaldt var at Sovjet og Tyskland måtte kjempe sammen og ikke mot hverandre. Sammenliknet med dette var alt annet ubetydelig, sa Ribbentrop. Og ønsket Sovjet å få adgang til det Indiske Hav?
I svaret sa Molotov at tyskerne gikk ut fra at krigen mot Storbritannia faktisk var vunnet. Men det foregikk fortsatt en krig på liv og død. Dette var spørsmål som han måtte ta opp i Moskva før han kunne svare. Men aller først måtte man gjøre seg ferdig med de sakene som var påbegynt før nye saker kunne bli tatt opp.
En briefing fra propagandaministeriet om utfallet av møtet, datert 19. november, antyder at det ikke umiddelbart skapte misstemning i Berlin. Der ble det skrevet at det var tydelig at Sovjet slett ikke ville gå med i krigen, og at Russland ikke var interessert i det nye Europa. Russland var bare interessert i Finland. Tyskerne hadde sagt at det måtte være langt mer interessant å få adgang til det Indiske Hav enn til Bosporusstredet, for sistnevnte ledet bare til Middelhavet som ville være kontrollert av andre. Molotov aksepterte tydeligvis dette og sa at Sovjet ikke var interessert i Bosposrusstredet. Men først måtte man vente på svar fra Stalin.
Russland kom med sine betingelser for å slutte seg til Tremaktspakten. Disse inkluderte at Tyskland trakk sine tropper ut av Finland og gikk med på en avtale mellom Sovjet og Bulgaria som ville gi Sovjet kontroll over Dardanellene. Hitler ignorerte det russiske svaret. Han var kommet fram til at Sovjet ikke ville akseptere at Tyskland dominerte Europa. Den femte desember ga han øverstkommanderende for hæren og sjefen for generalstaben ordre om større fortgang i forberedelsene av et angrepet på Sovjet våren 1941. Hitler skrev at det var en kamp om hegemoni i Europa. Den sjuende desember avslo Franco å delta i et angrep på Gibraltar.
Den 18. desember kom Hitler med et militært direktiv for invasjon av Sovjet som fikk kodenavnet "Operasjon Barbarossa":
..... Den tyske Wehrmacht må være forberedt på å knuse Sovjetrussland i en rask kampanje (Operasjon Barbarossa) selv før krigen mot England er avsluttet.Til dette formål vil hæren måtte bruke alle tilgjengelige enheter, med den reservasjonen at de okkuperte territoriene må bli sikret mot overraskelser.
For Luftwaffe vil det bli en sak å frigjøre så sterke styrker til den østlige kampanjen til støtte for hæren at en rask fullførelse av bakkeoperasjonene kan bli regnet med og at skade mot det østlige tyske territoriet ved fiendtlige flyangrep vil bli så små som mulig. Konsentrasjonen av hovedanstrengelsen i øst er begrenset av kravet om at hele kampområdet og det militariserte området som blir dominert av oss må være beskyttet mot fiendtlige luftangrep og at de offensive operasjonene mot England, spesielt mot de engelske forsyningslinjene, ikke må bli tillatt å bryte ned.
Hovedanstrengelsen til flåten vil forbli ensidig rettet mot England selv under den østlige kampanjen.
Jeg skal beordre konsentrasjonen mot Sovjet Russland muligens åtte veker før den intenderte begynnelse av operasjonene.
Forberedelser som krever mer tid skal startes nå, om dette ikke allerede er gjort, og skal være fullførte den 15. mai 1941.
Det er imidlertid av avgjørende viktighet at intensjonen om å angripe ikke blir synlig.
Forberedelsene til overkommandoen skal gjøres på følgende grunnlag:
I. Generelt Formål
Massen av den russiske hær i det vestlige Russland skal bli ødelagt i dristige operasjoner, ved å drive fram dype pansrede kiler; og tilbaketrekning av enheter som er kampdyktige inn i det indre av Russland skal forhindres.Ved rask framrykking skal en linje bli nådd fra hvilken det russiske luftforsvaret ikke kan angripe områder i det tyske riket. Det endelige målet for operasjonen er å etablere et dekke mot asiatisk Russland fra den generelle linja Volga-Arkangels. Så, om det blir nødvendig, kan de siste industrielle områdene som blir tilbake til Russland i Ural bli ødelagt av Luftwaffe.
I løpet av disse operasjonene vil den russiske Østersjøflåten raskt miste sine baser og slik ikke bli i stand til å kjempe.
Effektiv intervensjon av det russiske luftforsvaret skal forhindres ved kraftige slag ved begynnelsen av operasjonen.
II. Sannsynlige allierte og deres oppgaver
1. På fløyene av vår operasjon er aktiv deltakelse fra Romania og Finland i krigen mot Sovjet å bli ventet.Overkommandoen vil til rett tid arrangere og fastsette i hvilken form de væpnede styrker til de to landene vil bli satt under tysk kommando ved tiden for deres intervensjon.
2. Det vil bli oppgaven for Romania å støtte med utvalgte styrker angrepet til den sørlige tyske fløyen, i det minste i begynnelsen; å holde fienden nede når tyske styrker ikke er satt inn; og ellers gi hjelpetjenester i de bakre områder.
3. Finland vil dekke konsentrasjonen til den tyske Nordgruppen (deler av XXI gruppen) som er dratt tilbake fra Norge og vil operere sammen med den. I tillegg vil Finland bli tildelt oppgaven å eliminere Hangö.
4. Det må bli ventet at svenske jernbaner og veier vil bli tilgjengelige for konsentrasjonen av den tyske Nordgruppen, fra begynnelsen av operasjonen senest.....
(Kilde: Dokument 583)
Hitler hadde sannsynlig ikke mye håp om en overenskomst med Russland, selv om det var en mulighet som han ville prøve. Avgjørelsen om å angripe Russland var mye lettere for ham etter som den sprang ut fra kombinasjonen av ideologiske og strategiske motiv. Kombinasjonen av rasisme, forestillingen om den ariske rasens overlegenhet over den slaviske, og trangen etter Lebensraum, og ønsket om å ødelegge den "jødiske bolsjevismen", og strategisk nødvendighet, å fjerne muligheten for at Storbritannia fikk en alliert på kontinentet; og videre å sikre tilgang til de store råvareressurser i øst som var nødvendige for å oppnå verdensherredømmet i kamp mot de angelsaksiske maktene. Dessuten var Hitler overbevist om at det i det lange løp var umulig med fredelig sameksistens med Sovjet, og at tysk rasemessig overlegenhet ville sikre seieren.
Lenker:
Til neste del av denne teksten
Andre verdenskrig
Til Forsida
Til Kjøp og Salg