Perspektiv på Reformasjonen.

Andre del

Reformasjonen på Martin Luthers tid.

Første del av denne teksten
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net

Skrevet av Tor Førde.

Kilder for dette kapitlet er:

Innholdsoversikt.

  1. Reformasjonen på Luthers tid.


Tweet

Reformasjonen på Martin Luthers tid.

I 1525 ble reformasjonen som en folkelig reformasjon kuet, og fyrstene overtok reformasjonen med Martin Luthers støtte. Dette har jeg skrevet om i så mange andre kapitler at jeg nøyer meg med å vise til disse. Og går her over til utviklinga fra 1526. I 1526 møtte Riksdagen i Speyer. Der ble man enige om at fram til et kirkemøte hadde løst de religiøse uenighetene kunne byene og fyrstene ordne sine områders religiøse forhold som de selv fant best. En grunn til denne enigheten var at ingen myndighet som var overordnet byene og fyrstene hadde mulighet til å gripe inn, siden keiseren var opptatt med kriger mot tyrkerne og mot Frankrike. Dette betyr at ediktet fra Worms ble satt til side.

Dette kompromisset tillot at Riksdagen ble et forum der de religiøse uenighetene kunne diskuteres. Og lokale myndigheter fortsatte med religiøse reformer.

Recessen fra Riksdagen i Speyer tillot altså fyrstene å forandre den religiøse orden i sine fyrstedømmer. Den første som tok fatt på dette var Filip av Hessen (1504-1567). Filip fikk laget en ny kirkeordning som ble presentert for stenderforsamlinga i Hessen. Den foreskrev at morsmålet skulle brukes, forkynnelsen skulle bygge på frelse ved nåde, og lekfolket skulle motta både brød og vin under nattverden. Prestene fikk lov til å gifte seg og barn skulle undervises i katekismen. I oktober 1526 godkjente stenderforsamlinga (landdagen) denne nye kirkeordninga. Men Luther motsatte seg denne kirkeordninga, og dermed ble den ikke satt ut i livet. Det Luther motsatte seg var at hver menighet selv skulle få kalle sine prester. Dette hadde Luther selv tidligere gått inn for i skriftet om kirkens babylonske fangenskap. Hendinger i Saksen hadde fått Luther til å forandre mening om dette.

Luthers beskytter, kurfyrst Friedrich av Saksen, som døde i 1525, hadde tradisjonelle religiøse oppfatninger, og respekterte det katolske hierarkiet. Men mange av undersåttene hans mistet respekten for det. Geistligheten i Saksen var nærmest uten tilsyn. Radikale teologer, som Thomas Münster og Karlstadt fant tilslutning i Saksen og preket der. Under kurfyrst Johann av Saksen, som styrte fra 1525 til 1532, hadde Luther direkte adgang til kurfyrsten og stor innflytelse. Kurfyrsten var bekymret over mangelen på disiplin blant prestene, og Luther var bekymret over at den lokale adelen kunne finne på å slå under kirkegodset, for da ville prestene stå uten underhold.

For å få orden på tingene innførte teologene i Wittenberg på nytt skikken med visitasjoner, der en biskop reiste rundt og besøkte alle menighetene. I den nye kirkeordninga var det ingen biskoper som hadde myndighet til å avsette prester. Derfor foreslo Luther at fyrsten fikk denne myndigheten, og delegerte den til biskopene. Allerede i 1526 begynte lutherske biskoper på visitasjonsreiser. Luther foretok også visitasjonsreiser.

Visitasjonene gjorde det klart at presteskapet var lite i stand til å utføre de oppgavene som de var forventet å utføre. Man ville utdanne et nytt presteskap som kunne erstatte det gamle. Det nye utdannede presteskapet måtte betales godt for at utdannede personer skulle være villige til å påta seg arbeidet som landsbygdprester.

Rikspolitikk.
I 1528 kunngjorde en av rådgiverne til Filip av Hessen at katolske fyrster hadde inngått en hemmelig pakt for å angripe protestantiske fyrster. Filip av Hessen og kurfyrst Johann mobiliserte, men det kom ikke noe katolsk angrep.

I 1529 ble en ny Riksdag avholdt i Speyer. Der fikk de katolske fyrstene gjenoppvekket ediktet fra Worms, og recessen fra Riksdagen 1526 i Speyer ble kjent ugyldig. Seks evangeliske fyrster og fjorten riksbyer protesterte i fellesskap skriftlig mot dette, og skrev at de ikke ville følge opp dette vedtaket. Det er fra denne protesten at protestantismen har hentet sitt navn.

Men de evangeliske var ikke i stand til å komme til enighet seg i mellom. Kurfyrst Johann insisterte på at grunnlaget for enighet måtte være et skrift som teologene i Wittenberg hadde satt opp. Men Zürich hadde sine egne teologer, og ville sammen med de sørtyske byene holde seg til dem. Filip av Hessen håpet på en bredere allianse som også omfattet de evangeliske delene av Sveits og de sørtyske byene, og inviterte derfor Luther og Zwingli til å møtes i Marburg i oktober 1529 for å prøve å komme fram til enighet. Der møttes de, og under dette kollokviet i Marburg møttes Luther og Zwingli for eneste gang, uten å bli enige. Forståelsen av nattverden var det store problemet. Luther insisterte på at den skulle forståes slik at man bokstavelig talt spiser kjøttet til Jesus når man spiser brødet, og at man konkret og bokstavelig forstått drikker blodet når man drikker vinen. Zwingli hadde en symbolsk forståelse av dette, men den ønsket ikke Luther å være med på.

Keiser Karl V ønsket å komme til Tyskland for å delta under Riksdagen som skulle avholdes i Augsburg sommeren 1530. Han hadde ikke vært i Tyskland siden i 1521. Karl V kalte sammen til rådslagninger for å løse den religiøse konflikten. Ledende menn hos keiseren mente at det burde være mulig å drøfte seg fram til enighet. Erasmus hadde foreslått at lekfolket burde kunne få motta både brødet og vinene, og at prestene kunne få lov til å gifte seg.

Schmalkalden.
Melanchthon var villig til å prøve å diskutere seg fram til et kompromiss. Melanchthons Augsburgske Konfesjonen (trosbekjennelse) fra 1530 la vekt på de elementene som det enighet i mellom katolikkene og protestantene. Men det ble ingen enighet. Katolske fyrster sendte kravet om at det skulle være ulovlig å spre den evangeliske læren til Imperiets høyesterett. Dommerne der var utelukkende oppnevnte av katolske fyrster.

Derfor hadde protestantene grunn til å vente nederlag. For å diskutere situasjonen møttes Filip av Hessen og kurfyrst Johann av Saksen og andre protestantiske fyrster i Schmalkalden i desember 1530. Luther motsatte seg til å begynne med at det skulle bli inngått en allianse rettet mot keiseren. Etter Luthers syn var det ukristelig å ikke lystre sine overordnede uansett hva de krevde eller hvordan de oppførte seg. Og opprør var ulovlig og mot Guds bud. Man Luther ble overtalt til å innta det synet at Imperiets fyrster ikke var undersåtter, men selvstendige fyrster i sin egen rett. Og ved møtet i Schmalkalden ble den Schmalkaldiske ligaen opprettet. Den var ledet av Saksen og Hessen, og skulle forsvare retten til å forkynne etter Augsburg konfesjonen. Andre områder sluttet seg til denne ligaen etter hvert som de gikk over til protestantismen. Det gjorde også sørtyske byer som hadde holdt seg til Zwinglis lære (Se kapitelet om fyrstene og reformasjonen).

De katolske fyrstene var ikke villige til å gå til krig for å stoppe denne utviklinga. Den neste Riksdagen, som ble avholdt i Regensburg i 1532, suspenderte den saken mot protestantismen som var blitt sendt til Imperiets høyesterett. Riksdagen sa også at dersom et kirkemøte ikke hadde kommet i gang før Riksdagens neste møte, som ble fastsatt å foregå to år senere, skulle Riksdagen selv ta på seg å arbeide for religiøs enighet.

Pave Clement VII nektet å innkalle det kirkemøtet som mange ønsket. Paven var redd for at et kirkemøtet ville utfordre pavens egen autoritet. Men paven var enda sterkere motstander mot at Riksdagen skulle løse religiøse spørsmål. Derfor ba paven keiseren og Ferdinand om at Riksdagen ikke ble avholdt i 1534. Neste Riksdag ble først avviklet i 1540.

Under interimet, mens man ventet på enten et kirkemøte eller at Riksdagen skulle arbeide seg fram til en enighet, fortsatte protestantismen å vinne tilhengere. Det gjaldt for alle protestantiske retninger, både lutherdommen og Zwinglis lære og anabaptistene. De radikale mente at bare trofaste tilhengere av evangeliet tilhørte kirka, og at disse ikke var underlagt statens makt. Den var innsatt for å holde de som ikke var sanne kristne i sjakk. Radikale predikanter gikk også mot læren om treenigheten og barnedåpen. Både Luther og Zwingli og katolikkene ønsket at fyrstene og staten skulle undertrykke disse radikale predikantene.

Michael Servetus, en spansk lege, hadde i 1531 publisert "Om treenighetens feiltakelser" i Basel. Der hadde han gått gjennom en svært stor litteratur som sa at Gud var blitt benevnt under ulike navn, men likevel var det bare en Gud. Doktrinen om den treenige Gud var derfor en feiltakelse eller et falskneri. I 1553 ble Servetus brent på bålet i Genève for å ha skrevet denne boka. Men læren til Servetus ble ikke utslettet. Hans martyrium ga den tvert imot større prestisje. Den overlevde som det trinitariske eller unitariske trosretning.

Kaspar von Schwenkenfeld (1489-1561) stilte spørsmål ved behovet for en synlig kirke. Han var fra Böhmen, og opplevde at Gud åpenbarte seg ham. Han var tilhenger av Luther og ble leder for en innflytelsesrik luthersk fraksjon ved et hertughoff i Böhmen. Men han kom til å mene at Zwinglis forståelse av nattverden var riktig. Og han nektet å ta del i nattverden siden den førte til å så mye strid. Schwenkenfeld motsatte seg også at det ble brukt vold og undertrykkelse for å avgjøre uenighet om religiøse spørsmål. Slik ble Schwenkenfeld en tidlig forsvarer av religiøs frihet og toleranse. I 1529 gikk lokale lutheranere sammen med erkehertug Ferdinand om å jage Schwenkenfeld bort. Resten av livet holdt han til i det sørlige Tyskland.

Anabaptismen
var den av de radikale religiøse retningene som fikk størst oppslutning. Opphavsmannen til den var Melchior Hoffman (1495-1543). Han var fra Østersjøkysten. Han var blitt kjent med både Luthers lære og med Zwinglis lære. Han ble fordrevet fra flere nordlige territorier fordi han hevdet at han kunne oppdage hemmelige åndelige budskap i de hellige skriftene. I 1529 kom han Strasbourg. Der sluttet han seg til en krets der medlemmene hevdet at de var profeter. Melchior Hoffman begynte å forkynne, og la ut spådommer fra den kretsen profeter som han tilhørte. Dommedag var nær, og det samme var Kristi gjenkomst. Melchior Hoffman ble fordrevet fra Strasbourg, og han reiste til Emden ved Nordsjøen. Der døpte han mer enn 300 personer før han på nytt ble fordrevet. Nå reiste han tilbake til Strasbourg. Noen av de som han hadde omvendt i Emden begynte selv som predikanter. I Nederland fikk de betydelig oppslutning. Melchior så at tilhengerne hans ble arrestert i store flokker, og for å være mindre synlig sluttet han å praktisere voksendåp. Men Melchior hadde mistet kontrollen over sine menigheter.

Jan Matthijs var en hollandsk melchioritt. Han mottok voksendåp i 1533. Melchior Hoffman hadde trodd at Jesus sanne etterfølgere måtte tåle forfølgelse i likhet med Jesus. Men Jan Matthijs sa at nå var tiden kommet for å ta opp sverdet for å sloss mot forfølgerne. Sammen med Jan Bockelszoon reiste Jan Matthijs til Münster i Westfalen, som nylig hadde jaget sin fyrstelige biskop og antatt den lutherske lære. Den ledende predikanten ble omvendt til anabaptismen sammen med sin menighet. Tilbake i Nederland fikk de hollandske predikantene en åpenbaring om at Guds rike skulle opprettes i Münster. Sanne kristne måtte selge sine eiendeler og komme til Münster før dommedag kom i mars 1534. Tusenvis av mennesker strømmet fra Nederland til Münster, og alle som ikke trodde ble tvunget til å forlate Münster. Lutherske fyrster sluttet seg til biskopen som var jaget fra Münster, og som ville erobre byen tilbake. Münster ble beleiret. I april 1534 falt Jan Matthijs i kamp, og Jan Bockelszoon overtok som leder. Han utropte seg til konge av det himmelske Jerusalem. Og viste til de gamle patriarkenes eksempel og begynte å praktisere polygami. Han tok seg seksten koner. Da Münster ble erobret ble anabaptistene behandlet med den værste grusomhet.

Etter dette ble anabaptismen sett på som farlig. Allerede tidligere hadde de vært forfulgt, og forfølgelsen ble nå mye hardere. Også de få stedene der anabaptistene hadde vært tolerert ble de forfulgt. I Moravia hadde disipler til Jan Hutter (1500-1536) slått seg ned som et jordbrukssamfunn med felles eiendomsrett til det de eide. De huttittiske adelsmennene gått godt overens med huttittene. Men erkehertug Ferdinand fikk huttittene utvist etter hendelsene i Münster.

I Nederland ble Menno Simons (1496-1561) en ledende anabaptist blant anabaptister som fordømte Matthijs og Jan Bockelszoons lære og virksomhet i Münster. Skriftene må forstås som de er skrevet, ikke billedlig eller etter private utlegninger. Dessuten måtte disiplinen strammes inn. Menighetslemmer som syndet offentlig ble utstøtt fra menigheten og skydd av alle menighetslemmer. De menighetene som ble dannet etter Menno Simons retningslinjer viste seg å tåle forfølgelser.

Forsøk på å oppnå forsoning.
I 1540 sammenkalte Karl V Riksdagen for å gjenoppta forhandlinger mellom de religiøse partene. I årene mens keiseren hadde vært borte fra Tyskland hadde ulike fyrster organisert kollokvier mellom de to sidene. I løpet av denne prosessen hadde teologer utviklet sann interesse for å oppnå enighet og forsoning. Spesielt nevnes protestanten Martin Bucer fra Strasbourg og katolikken Johann Gropper fra Køln. Da Riksdagen i Hagenau kom sammen i juni 1540, insisterte protestantene på å bruke konfesjonen fra Augsburg som grunnlag. Karl V hadde bestemt seg for å prøve å oppnå enighet med lempe og milde midler, og derfor aksepterte han at Augsburg konfesjonen skulle brukes som grunnlag for forhandlingene ved den kommende Riksdagen i Worms, fra november 1540 til januar 1541.

Det var framgang i Worms. Neste Riksdag skulle avvikles i Regensburg, og Bucer og Gropper skulle fram til da i hemmelighet prøve å utarbeide en enighet på de viktigste punktene som kunne legges fram for Riksdagen som forslag. Det ble avviklet et kollokvie i Regensburg i april-juli 1541 der seks teologer deltok, tre fra hver side. Keiserens representant la det forslaget som var utarbeidet av Bucer og Gropper fram for kollokviet og bad om at det ble behandlet, uten at han sa hvem som hadde laget forslaget. Både Gropper og Bucer var deltakere i kollokviet. Som representant for pave Paul III (pave i årene 1543-1549) møtte Gasparo Contarini. Contarini var respektert både som diplomat og som teolog, og sympatisk innstilt til Luthers teologi.

Det ble oppnådd enighet på den ene spørsmålet etter det andre. Det ble blant annet oppnådd enighet om artikkelen om frelse ved tro. Men spesielt om nattverden var det ikke mulig å oppnå enighet.

Forberedelser til krig.
Under kollokviet i Regensburg hadde man vært nær ved å oppnå forsoning mellom protestanter og katolikker, men øyeblikket kom og det gikk, og et liknende øyeblikk kom aldri tilbake. Også ryktet til de personene som hadde gått inn for forsoning ble sterkt redusert. Erasmus hadde i 1535, et år før han døde, blitt tilbudt å bli kardinal. Tjuefire år senere, i 1559, ble bøkene hans satt på indeks, altså forbudt av pavekirka. På begge sider ble de som ønsket forsoning sett på med mistenksomhet, og tildels som forrædere.

Og de som ikke ønsket forsoning og kompromiss styrket sin stilling.

Pave Paul III innkalte de katolske biskopene til et kirkemøte i Trent, som er en italiensk alpeby. Den første sesjonen ble avviklet i 1545-47. Bare en minoritet sto for holdninger som kunne føre til forsoning med protestantene. I viktige spørsmål ble det gjort svært ortodokse katolske vedtak, som stod langt fra protestantiske standpunkt. Kirkemøtet ønsket ingen forsoning. Kirkemøtet var mer opptatt av å mobilisere til strid mot protestantene.

Forsøkene på å oppnå forsoning hadde altså slått feil. Keiseren var opptatt med krig mot Frankrike i årene 1542-44, og kunne ikke søke å løse de religiøse problemene med det eneste midlet som gjenstod, nemlig krig. I fredsavtalen med Frankrike i 1544 gikk den franske kongen med på å si opp sin avtale med den Schmalkaldiske ligaen, og ikke blande seg inn i et oppgjør mellom keiseren og ligaen. Da Karl V returnerte i 1545 snakket han om å ta opp igjen de teologiske forhandlingene fra Regensburg. Men han begynte å forberede krig. Blant annet inngikk han en hemmelig avtale med hertug Moritz av Saksen, søskenbarn til Johann Friedrich av Saksen.

I 1547 ble den første Schmalkaldiske krigen utkjempet. Karl V vant. De protestantiske områdene som ble undertvunget ble tvunget til å akseptere et "Interim". Altså midlertidig bestemmelser om de religiøse forholdene. Disse ga noen innrømmelser til protestantene, som at predikantene kunne forkynne frelse gjennom troen, presteskapet fikk lov til å gifte seg og lekfolk fikk motta både vinen og brødet under nattverden. Men ellers ble den katolske lære og praksis gjenopprettet, med latinsk messe og de sju sakramentene. De protestantiske områdene som keiseren ikke hadde underlagt seg ville motsette seg å få slike bestemmelser tredd ned over seg. Og i de områdene der disse bestemmelsene var gjort gjeldende var det sterk motstand mot dem. En ny allianse for å endre på situasjonen ble vurdert, og en koalisjon med den franske kongen ble aktuell. Og i 1552-55 ble den andre Schmalkaldiske krigen utkjempet, og den tapte keiseren.

I 1555 ble freden i Augsburg inngått mellom keiseren og de protestantiske lederne. Den ga fyrstene og de selvstendige byene fritt valg av religion. Den religionen fyrsten valgt seg skulle også være befolkningas religion. Så lett var det naturligvis ikke å skifte religion. Da kurfyrstene av Brandenburg ble kalvinister omkring år 1600 greide de ikke å tvinge befolkninga til å bli kalvinister. Etter Augsburgfreden skulle det altså som hovedregel bare være en religionsform i hvert fyrstedømme. De som hadde andre religionsformer kunne flytte. De eneste to religionsformene som ble anerkjent var den katolske og den lutherske, som fulgte den augsburgske konfesjonen.

Luther døde i 1546. Før Luther døde hadde det hendt at Melanchthon var velvillig innstilt overfor doktrinen om den frie viljen. Luther hadde hevdet at menneskene ikke har noen fri vilje. Det augsburgske interimet satte søkelyset på Melanchthon. Hertug Moritz overtok den delen av Saksen der Wittenberg lå etter at han hadde erobret det fra Johann Friedrich. Han prøvde ikke å tvinge interimet inn på denne delen av Saksen. Men han lot Melanchthon sammen med andre Wittenberg teologer utarbeide en versjon av interimet som var mer i overensstemmelse med lutherdommen. Melanchthon fikk slik navnet sitt knyttet til en delvis restaurasjon av katolisismen. Melanchthon gjorde dette siden han mente at de formene gudsdyrkelsen forgikk i var likegyldig.

Dette ble hardt angrepet av Matthias Flacius Illyricus (1520-1575). Flacius flyktet til Magdeburg, som var sentrum for luthersk motstand mot Karl V og mot interimet. Derfra fortsatte han kampen også mot Melanchthons arbeid. Mange av uenighetene ble løst gjennom et concordat i 1580, som ble tiltrådt av de fleste lutherske områdene.

Det religiøse samfunnet.

Gudsdyrkelsen.
I kirkebygninga hadde man før reformasjonen hatt tilgang til det hellige. Det ga som eksempel beskyttelse mot det onde å dyppe fingeren i det viede vannet og slå korstegn. Folk tok hellig vann med seg heim fra kirka for å beskytte det de hadde mot det onde med dette vannet. Og befolkninga deltok i messa. Den ble oppfattet som en gjentakelse av Kristi offer.

For lutheranerne var kirka framfor alt stedet der man hørte Guds ord og for deltakelse i ritualer som ble utøvd ved flere av de viktigste hendingene i livet.

Messen, eller nattverden som det er mer vanlig å kalle dette sakramentet, var et av de mest omstridte sakramentene under reformasjonen. Deltakelse i nattverden skulle ikke sees på som en god handling som ga fortjeneste overfor Gud, i følge Luther. Luther beholdt mye av den gamle latinske messen, i tysk oversettelse, som de gamle bønnene og gestene. Men menigheten fikk både brødet og vinen, og presten stod ikke lenger med ryggen vendt mot menigheta. I den katolske messen hadde bare presten drukket vin, mens alle hadde fått brødet.

Zwingli og Calvin innførte større forandringer. De fjernet mer av pynten i kirkene, og gjorde dem dermed mer spartanske.

Indoktrinering.
En grunnleggende anklage mot den katolske kirka hadde vært at den sviktet i sin indoktrinering av befolkninga. Folk lærte ikke hva religionen gikk ut på, ja, selv predikantene visste det knapt. Dette ville protestantene forandre på. De nye liturgiene var del av et stort program for religiøs opplæring. Luther reformerte pensum ved universitetet i Wittenberg, og innførte studium i de bibelske språkene og i kirkefedrene. Filip av Hessens kirkeordning av 1526 opprettet et nytt protestantisk universitet i Marburg og krevde opprettelse av skoler i byene og landsbyene. Kurfyrst Johann av Saksen ga ut et liknende dekre i 1528. Samme år ble det foretatt visitasjone i alle soknene i Saksen, og man fant at mange prester ikke forkynte og forrettet etter den nye kirkeordninga. De få nye teologene klaget over at inntektene var for små. Det var heller ikke penger nok til å opprette de nye skolene.

Luther fikk se hvordan hans krav om at bare skriften skulle forkynnes førte til at det stod fritt for folk til å oppfatte den ulikt. Og den ble oppfattet og utlagt på mange ulike måter. Derfor skrev han i 1529 den store katekismen for instruksjon av predikantene, og også den lille katekismen for grunnskolen.

Fyrstenes tjenestemenn rensket ut de gamle predikantene, og de nye prestene presset på for å få opprettet landsbyskoler. Men det ser ut til at det var først to hundre år senere at det virkelig ble fart i utbygginga av skolevesenet i Tyskland.

Fattigunderstøttelse.
Forskjellen mellom de fattiges elendighet og de velstående synliggjorde gapet mellom idealet om det kristne fellesskapet og den sosiale virkeligheten. Ressursene til velferdsinstitusjonene var ikke tilstrekkelige til å gi de fattige anstendige liv. Tiggermunkene priste fattigdommen som en måte å gå i Jesu fotspor på, og anklaget de rike for å forgripe seg på de rikdommene som de kom i nærheten av. Tigging var i middelalderen sett på som en form for Kristi etterfølgelse som også ga de velstående mulighet til å utøve kristen barmhjertighet. Tigging var derfor akseptert, som også fattigdom var akseptert. Å hjelpe de fattige var blant de gode arbeider som ga fortjeneste overfor Gud.

Juan Luis Vives (1492-1540) klaget over de fillete tiggerne som var samlet ved kirkedørene for å tigge. Mens Vives bodde i Brügge skrev han i 1526 en innflytelsesrik avhandling om fattigunderstøttelse. Fattigdommen ga de fattige grunnlag for å ønske opprør mot de rike. For å unngå dette burde byen konsolidere alle fond som skulle hjelpe de fattige, og sørge for at de verdige fattige ikke led nød. Andre fattige måtte enten settes i arbeid eller drives ut av byen. Tigging måtte bli forbudt. Noen få måneder senere innførte Ypres politiforordninger der mange av forordningene var likelydende med forslagene til Vives. Fattigforordningene for Ypres ble revidert i 1531, og det teologiske fakultetet i Paris ga senere sin tilslutning til dette regelverket. Senere ga også keiser Karl V sin tilslutning til dette regelverket. Men mange medlemmer fra tiggerordenene fordømte denne lovgivninga som et angrep på den katolske forestilling om fattigdommens hellighet. De mente at det var kirkas oppgave og de kristnes plikt å ta seg av de fattige. Det var ikke en oppgave for det sivile samfunnet. Dette var den gamle katolske oppfatning.

Lutheranerne kom også til at fattigdommen var en oppgave for byene og landsbyene. Å hjelpe de fattige var ikke et godt arbeide som ga fortjeneste overfor Gud. Heller ikke ga fattigdommen det perfekte kristne liv. Bystyret i Wittenberg vedtok ei forordning om fattigunderstøttelse i 1522, etter å ha rådført seg med Luther, der tiggermunkene ble utvist fra byen. Tigging ble forbudt og det ble ofret hver veke i kirkene til de fattige. Året etter deltok Luther i arbeidet med forskrifter for fattigunderstøttelse for nabobyen Lessing. Der ble det innført en skatt til understøttelse av de fattige, og kirkegods som var konfiskert skulle også brukes til understøttelse av de fattige. Bystyret i Lessing motsatte seg først disse forskriftene, med de territorielle myndighetene presset bystyret til å vedta dem. Og de ble også raskt vedtatt av store byer som Nürnberg og Strasbourg.

Denne typen forordninger kom samtidig i både protestantiske og katolske områder. Det tyder på at reform av fattiglovgivninga var mer en sosial enn en religiøs prosess. Fattigunderstøttelsen ble en statlig oppgave. Og etter hvert kom flere og flere av de oppgavene som hadde vært kirkas til å bli statlige. Nye initiativ kom etterhvert fra bystyrene og fyrstenes administrasjoner, som å opprette arbeidshus der de fattige ble sperret inne.

Ekteskap.
Ekteskapet var en institusjon som var tillatt av Paulus ved utsagnet om at det var bedre å være gift enn å brenne av kjønnslig begjær. Kirka betraktet ekteskapet som en kontrakt mellom de to som giftet seg. Dersom begge ønsket å gifte seg, hadde kirka ingen innvendinger, og satte heller ingen betingelser andre enn de to ikke måtte være i slekt med hverandre. Gammel tyske lov hadde derimot sett ekteskapet som en forbindelse mellom to familier. Dette skapte et spenningsforhold mellom kirka og det etablerte samfunnet ellers. Kirka tillot kjærlighetsekteskap, mens foreldrene ofte ønsket å styre valget av ekteskapspartner. Et resultat var at det ble inngått hemmelige ekteskap.

I det tolvte århundret hadde kirka begynt å se på ekteskapet som et sakramente. Kirkemøtet i Trent i 1563 krevde at for at et ekteskap skulle være gyldig måtte det være inngått i en kirkelig seremoni med vitner tilstede. Protestantene hadde allerede tidligere tatt dette opp, og krevd at foreldrenes samtykke var nødvendig for at ekteskapet skulle være gyldig. (Dersom partene ikke var over en viss alder.)

Protestantismen oppvurderte ekteskapet som en kristelig livsform. Å leve i ekteskap, og ikke i sølibat, ble idealet for et kristent liv. Ekteskapet var ikke lenger et sakramente, de eneste sakramentene var dåpen og nattverden, og derfor var ekteskapet en verdslig forbindelse. Nye ekteskapsdomstoler ble opprettet. Ekteskapet kom til å bli sett på som samfunnets grunnleggende enhet. Og patriarkatet ble innført, eller i hvertfall styrket. Ei tilsvarende utvikling foregikk også i katolske områder.

Hekseri.
I tidlig middelalderen ble folkelige forestillinger om trolldom sett på som forvirring. Gud tillot ikke at djevelen utøvet makt i denne verden. Men de store skolastiske teologene åpnet døren til den store terroren. De skrev at Gud kunne tillate Satan å utøve makt i denne verden. Og i det fjortende århundret ble det advart mot sammensvergelser mellom Satan og hekser. Og i det femtende århundret begynte redselen for hekser å oppstå. Ei heks var en person som ga sjela si til Satan mot å få overnaturlig makt til å kunne fly gjennom luften og til å drive med svart magi. Heksene samlet seg til heksesabatter.

Det var helst kvinner som ble anklaget for hekseri, og ofte var det eldre damer som var fattige og isolerte. Hekseprosessene foregikk mellom 1450 og 1750, med høgdepunkt i tidsrommet 1580-1650. I England og Spania ble få hekser brent. I England siden det var forbud mot tortur under forhør, og i Spania siden inkvisisjonen ikke trodde at Djevelen kunne utøve handlinger i denne verden. Hekseprosessene tok tidligst slutt i Nederland, og varte lengst i Øst-Europa. Den viktigste grunnen til at hekseprosessene tok slutt var utviklinga av rettsvesenet. Kravene til rettergangen og bevisførselen ble så strenge at det ble klart at "bevisene" om hekseri aldri var gode nok til at noen kunne dømmes skyldig etter anklager om hekseri. Det var færre domfellelser for hekseri i lutherske land enn i katolske land.

Luther nektet for at Gud ville tillate at Djevelen fikk makt til å la noen drive med hekseri. Det samme gjorde den spanske inkvisisjonen, som helst var ute etter kjettere og vantro. Likevel ble tusenvis av mennesker brent på bålet også i lutherske land.

Suksess eller fiasko?
Reformasjonen ble en kampanje for å få folk til å leve et kristelig liv. Et av midlene for å oppnå dette var å utdanne predikantene. Og prestene i de lutherske områdene ble etter hvert langt bedre utdannet enn prestene tidligere hadde vært i de samme områdene. Også blant katolikkene ble det arbeidet for å bedre standarden til de som arbeidet for kirka. Geistligheten ble profesjonalisert, og ble et elitekorps.

Dette elitekorpset så at det var stor avstand mellom dem og befolkninga, og mente at det var nødvendig å disiplinere befolkninga. I byene så ofte bystyrene dette som en oppgave. Det ble utviklet et samarbeide mellom staten og kirka for å disiplinere befolkninga. Dette har jeg skrevet om i mange andre kapitler. Det tok svært lang tid før befolkninga fikk forståelse for den lille katekisma til Luther.

Lenker:
Neste kapittel
Første del av denne teksten om Perspektiv på reformasjonen
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net


Kilder for dette kapitlet er: