Perspektiv på Reformasjonen.

Tredje del

Konfesjonalisering

Første del av denne teksten
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net

Skrevet av Tor Førde.

Kilder for dette kapitlet er:

Innholdsoversikt.

  1. Konfesjonaliseringa.


Tweet

Konfesjonaliseringa.

Et hovedtrekk ved tysk historie i det syttende og attende århundret var utviklingen og konsolideringen av territoriestatene, altså de enkelte fyrstedømmene. De skaffet seg større myndighet på lokalt plan og søkte å integrere befolkninga på landsbygda i staten. (Om byen: se kapitlet om "Heimbyene, Laugene og Staten." )

Denne prosessen ble fulgt opp i kirka av konfesjonaliseringa av den statskontrollerte kirka. Kirka og staten skaffet seg større kontroll over befolkninga i det kirka opprettet registre over befolkninga, der fødsler, giftemål, begravelser og deltakelse under nattverden ble registrert. Også andre forhold kunne registreres, og det ble opprettet egne domstoler for å regulere folks vandel. Som en følge av reformasjonen ville de forskjellige kirkesamfunnene gå opp grensene mot hverandre og definere seg selv tydelig. Det første konfesjonelle dokumentet var den lutherske Augsburgske Konfesjonen (trosbekjennelse) fra 1530.

Ikke bare lutheranerne, men også katolikkene, med dekretene fra kirkemøtet i Trent, og kalvinistene med Heidelbergkatekismen av 1563, fikk sine konfesjonelle dokumenter der deres respektive trosbekjennelser var meislet ut. Dette førte til ortodoksi og trangsyn. Den lutherske ortodoksien fikk sine hovedkvarter i Wittenberg og Leipzig. Kalvinistene stod for en langt mer aktiv og samfunnsengasjert og framtidsrettet politikk enn lutheranerne. Lutherdommen var autoritetstro og underdanig. Kalvinismen var arbeidsom og demokratisk. De kalvinske kirkene skulle ikke være underordnet fyrsten, men ledet av et råd av de eldste menighetsmedlemmene og predikantene. Men der kalvinismen fant fotfeste i Tyskland ble denne styringsmodellen sjelden brukt siden fyrstene også ville styre over de kalvinske kirkesamfunnene. Kalvinismen i Tyskland var et elitefenomen som ofte var innført av fyrstene. Det var ofte fiendskap mellom trossamfunnene.

Et viktig trekk er at lokale lover og lokal skikk ble satt mer og mer til side. Befolkninga ble styrt etter lover som kom fra et eller annet sentralt hold, staten eller fyrsten. Dette førte til at befolkninga ble integrert i, eller underlagt, andre sammenhenger enn de rent lokale. Staten gjorde seg mer og mer gjeldende i livet til vanlige folk, og dens organ og representanter ble stadig mektigere sammenliknet med den lokale adelen. Folk ble først statens undersåtter, og senere statsborgere.

Et av de viktigste trekk ved reformasjonen var at den så svært sterkt ikke bare bygde opp under de patriarkalske trekkene i samfunnet, men også skapte slike trekk. Slik ble reformasjonen en patriarkalsk reformasjon. Husfarens makt i forhold til alle andre husstandsmedlemmene økte sterkt, etter pålegg fra kirke og stat. Husfedrene økte sin kontroll over de ugifte personene i husholdet og også over gifte kvinner og over husholdets eiendom. I de protestantiske territoriene ble disiplinering av seksualiteten og av de fattige viktigere oppgaver. Reformasjonen var blant annet en bevegelse for disiplinering. Og patriarkatet var en disiplineringsform. Opplæring i og pugg av katekismen var en del av disiplineringen. Det førte til at bøker og lesing ble mer utbredt blant protestanter enn blant katolikker. Men de virkelig store og omfattende framskrittene i alminnelig utdanning kommer fra midten av det attende hundreåret, med den stadige utbygginga av bedre og bedre folkeskoler. Det henger både sammen med at de kameralistiske reformatorene får makt i statsapparatene i mange fyrstedømmer, og med at opplysningstidas idéer kom til å stå sterkt i alle ledende lag av befolkninga. Ikke bare opplysningsidéene, men også alle andre nye tankeretninger la vekt på utdanning av landsbygdsbefolkninga. Motivene deres var vanligvis ikke religiøse.

I Brandenburg gikk kurfyrst Johann Sigismund over fra lutherdommen til kalvinismen i 1613, og siden var fyrstene i Brandenburg-Preussen kalvinister. De fikk med seg grupper fra det øverste skiktet i samfunnet, men den overveldende majoriteten av befolkninga forble, sammen med junkerne, lutheraner, og dette måtte kurfyrsten akseptere. Derfor var Brandenburg-Preussen tvunget til å være et svært tolerant land. Kalvinismen medførte ofte en mer dynamisk og rasjonell livsholdning enn den tradisjonalistiske lutherdommen, og for eksempel Otto Hintze så kalvinismen som en grunn til at kurfyrstene i Brandenburg-Preussen søkte å utvikle en form for statsfornuft som ga en mer militært effektiv stat enn tidligere, landets ressurser tatt i betraktning. Otto Hintze legger også vekt på de nederlandske tradisjonene som ble ført til Brandenburg-Preussen da Nederland ble valgt som et forbilde for Brandenburg-Preussen. Selv om Nederland var svært forskjellig fra Brandenburg, var dynamikken og rasjonaliteten i det nederlandske samfunnet med på å prege Brandenburg, og gjorde Brandenburg-Preussen mindre tradisjonsstyrt enn de fleste andre europeiske stater.

Konfesjonaliseringa ble fulgt opp av statlig kontroll av den lokale kirka og over fattigstellet og økt kirketukt og disiplinering av befolkninga. Det berørte svært mange forskjellige forhold. Fyrstenes forsøk på å innføre kontroll av befolkningas moralske vandel begynte i noen fyrstedømmer, som i Bayern og i Württemberg, før reformasjonen, (Bayern forble katolsk, i motsetning til Württemberg) mens i andre fyrstedømmer kom dette etter reformasjonen. Konfesjonaliseringa ble etter hvert mer og mer moralpolitikk. Også i katolske stater skaffet staten seg kontroll over kirka. Filip II i Spania kontrollerte både kirka og dens eiendommer i Spania, og i Østerrike fikk Maria Theresa og Josef II kontroll over den katolske kirka.

I de protestantiske statene begynte konfesjonaliseringa fra omkring 1560. Hertugdømmet Württemberg og kurfyrstedømmet Saksen ble de to første fyrstedømmene der konfesjonaliseringa ble kirkepolitikken. Et tiår senere begynte denne prosessen også i de katolske områdene. Det ble opprettet kirkebøker og registre der folks deltakelse i kirkelige handlinger ble registrert. Denne kontrollen ble fulgt opp ved visitaser.

Kronologi.

Kaspar von Greyerz deler utviklinga inn i et antall faser:

  1. Den første fasen varte fra 1580 til 1620. I den første delen av denne fasen begynte konfesjonaliseringa også i territoriestatene og i den katolske kirka, i likhet med i de protestantiske kirkene og i enkelte protestantiske stater, som det kalvinske kurfyrstedømmet Pfalz og det lutherske hertugdømmet Württemberg, der denne prosessen hadde begynt noen få tiår tidligere. Konfesjonaliseringa ble på alle sider fulgt opp av økt beredskap til kamp for konfesjonen.

  2. I den andre fasen, fra 1620 til 1650, nådde konfesjonaliseringa sitt maksimum, med Trettårskrigens (1618-1648) redsler. Etter 1630 begynte politikk og religion å skilles, og det var politiske motiv som lå bak avtalene i Westfalerfreden. Konfesjonelle strider var ikke over med dette, men den voldsomme fasen var slutt. Tyske historikere regner 1648 som slutten på den konfesjonelle fasen, som de regnet begynte i 1555. Men Kaspar von Geyerz går ut fra at denne utviklinga varte lenger.

  3. I den tredje fasen (1650-80) når den katolske barokken sitt høgdepunkt, spesielt i Würzburg og Mainz. Både i katolisismen og lutherdommen foregikk ei indre utvikling og etter hvert ei nyorientering som medførte at konfesjonalismen fikk mindre betydning. Det som var igjen av den ble en del av statens verdslige moralske politikk.

  4. I den fjerde fasen (1680-1740) ble pietismen utviklet i de lutherske kirkesamfunnene. Begynnelsen på utviklinga av pietismen dateres ofte til 1675 da Philipp Jakob Spener utga "Pia Desideria". Boka oppfordret både til et mer inderlig religiøst liv og til sosiale reformer og reformer i utdanningssystemet. Bakgrunnen til dette var at lutherdommen hadde stivnet til en streng ortodoksi som mest var opptatt av formularer. Katolikkene i Franken og ved Rhinen gjenoppdaget Erasmus og hans toleranse overfor andre syn. Konfesjonalisme av værste slag så man for siste gang i Imperiet i denne perioden med bannlysinga av tusenvis av protestantiske bønder i Salzburg i 1731.

  5. Den femte fasen (1740-89) var markert av utviklinga av opplyst absolutisme i Tyskland. De viktigste tyske fyrstene prøvde å legitimere sitt herredømme på måter som var akseptable innenfor opplysningstidas tenkning. Opplysningstidas kritiske tenkning skapte avstand til tradisjonelle måter og forhold, og var med på å gjøre større avstand til den katolske kirka mulig i Østerrike. Likevel var den tyske opplysningstida overveiende kristen intellektuell, selv om den skapte distanse til tradisjoner. Dette manifesterte seg i det utdannede borgerskapet.

    Den tyske opplysningstida var en intellektuell bevegelse som la vekt på utdanning også av vanlige folk på landsbygda. Dette gjorde seg gjeldende både i protestantiske og katolske områder, med de store skolereformene i Østerrike som eksempel.

  6. Den sjette og siste fasen varte fra 1789 til 1800, og videre. Sekulariseringa begynte å gjøre seg sterkere gjeldende, og det ble klart at den tradisjonelle religionsutøvelsen legitimerte tradisjonelle herredømmeformer, og at det kunne være farlig for makthaverne å prøve å avskaffe tradisjonene uten å endre de herredømmeformene som tradisjonene legitimerte. I Preussen fikk man endringer i samfunnets struktur, mens derimot i Østerrike ble disiplinen strammet inn og tradisjonelle ordninger sterkere forsvart.

R. Po-Chia Hsia framsetter følgende hypoteser om reformasjonen:

  1. Drivkrafta bak reformasjonen bestod av en koalisjon av statlige og kirkelige eliter i tjeneste hos fyrstene. De utgjorde et sammenhengende sosialt nettverk.
  2. Som et kulturelt system tjente konfesjonalismen mer enn interessene til de styrende elitene; den appellerte også til de religiøse følelsene og verdenssynet til svært viktige grupper som handverkere, handelsmenn og bønder. Påtvingelsen av religiøs konformitet og sosial disiplin må slik bli forstått som en kulturtilvenningsprosess der medlemmene av bestemte sosiale grupper internaliserte større selvkontroll og også oppnådde ytre kontroll over andre, innenfor husholdene, i laugene og i det større samfunnet.
  3. Den begrepsmessige polariteten mellom elite og populær kultur er inadekvat for å forstå konfesjonaliseringsprosessen. Heller ikke gir en enkel kontrast mellom by og land et komplett bilde.
  4. Konfesjonalisering representerte både dannelse av sosial identitet og av individuell identitet. Kontrasten mellom ytre konformitet og individuell samvittighet, synlige ritual og usynlig åndelighet, ble et viktig motiv i løpet av den siste fjerdedelen av det sekstende århundret. I motsetning til den tidlige reformasjonens omvendelseserfaring var omvendelsen i det sene sekstende århundret samtidig en sosial konvensjon og en sak for en selv.


Disiplinering av Tyskland.

Gerhard Oestreich skriver i kapitlet "'Police' and Prudentia civilis in the seventeenth century" om det disiplinering som foregikk i Tyskland allerede fra slutten av det femtende århundret. Norbert Elias har skrevet om denne disiplineringsprosessen i sin "Sivilisasjonsteori". Michel Foucault har også skrevet om den. Oestreich tar opp begrepene som brukes, og spør om når man først finner ordet Policey brukt i tysktalende land. I Würzburg dukker det første gang opp i 1476, i byforordningene for Nürnberg i 1482 og 1485, og i Mainz i 1488. Politi var et regimente, og hensikten med det var å skape et godt ordnet samfunn. Det ble en oppgave for myndighetene å utarbeide reglementer som ga god orden og disiplin. Og myndighetene mente at det var de som satt inne med den nødvendige kompetansen til å skape orden og disiplin.

Den sosiale uorden som det måtte rettes på hadde flere årsaker. På femten og sekstenhundretallet flyttet mange mennesker til byene. Der møtte de nye og ukjente forhold, som mange ikke greide å tilpasse seg. Det førte til uorden. I senmiddelalderen hadde de aller fleste byer laget regelverk med forbud mot mange typer uønsket atferd. De nye problemene som oppstod med den økte tilstrømminga til byene gjaldt sanitære forhold, regler for økonomiske handel og vandel og samliv under byforhold. Byene møtte disse oppgavene først. Senere tok også fyrstene disse oppgavene på seg. Riksdagen tok også flere ganger på seg å lage politiforordninger, som i 1530, 1548 og 1577. Det ble en mani for reguleringer. Større sosial kompleksitet skapte koordineringsoppgaver og reguleringsoppgaver. Begrepet "politi" dekket myndigheten fyrstene og bystyrene ga seg selv til å påta seg å utstede forbud og påbud. Denne nye autoriten som ble framtvunget av det mer komplekse samfunnet var med på å bryte ned de gamle føydale autoritetsforholdene. Den var også med på å legge grunnen for de nye suverene territoriestatene, siden de ga et selvstendig autoritetsgrunnlag til fyrstene.

Pengeøkonomien vokste sterkt. Det var ikke noe strengt eller sterkt skille mellom offentlig og privat lov. Derfor ble det også gjort forsøk på å regulere folks privatliv. I politiforordningene for Strasbourg fra 1628 ble "forakt for gode lover .... alle slag gale handlinger, synder og ugjerninger" forsøkt korrigert. En kristen begrunnelse for politiforordningene, og guddommelig straff for ulydighet var også ofte nevnt. Saker som ble behandlet i politiforordningene var slikt som søndagsfreden, gudstjenesten, hekseri, blasfemi, banning og sverging. Politiforordningene hadde også avsnitt om barneoppdragelse, utgifter til bryllup og dåp og om forholdet mellom vertshuseiere og deres gjester. Det var også mange regler om handel og vandel og økonomiske forhold.

Selv om politiforordningene fra Strasbourg tok opp mange forskjellige forhold, er det likevel mange forskjellige forhold som er nevnt i andre byers politiforordninger fra denne tida, som ikke er nevnt i Strasbourgs politivedtekter.

De personene som søkte universitetene for å få ei utdanning som gjorde dem i stand til å arbeide for fyrstene måtte lese skrifter av Justus Lipsus og andre som alle priste fyrstens rasjonelle herredømme. Disiplin var et nøkkelord i denne litteraturen. Disiplin i alle livets forhold. Denne litteraturen var praktisk, rettet inn mot den situasjonen som de tidlig moderne monarkiene og statene befant seg i, og litteraturen innprentet både selvdisiplin og disiplinering av andre. Disiplinering ble til selvdisiplin, som Norbert Elias skriver. Det religiøse menneskebildet som lå under var mennesket som underkastet synden, arvesynden. Dette var det juristene ble undervist i ved universitetene.

Marc Raeff begynner kapitlet "Religion and Church" i boka "The Well-ordered Police State" slik:

"In a very real and direct sense, police ordinances came into being as a result of the religious crisis that culiminated in the Reformation. As the secular authorities stepped in to fill the gap created by the rejection of traditional ecclesiastic institutions, they issued laws and ordinances intended to help organize the new Protestant church establishment and, in the case of Catholic lands, to counteract the neglect of traditional religious practices. It is no accident that the first comprehensive police ordinance, issued for the Empire in 1530, opened with regulations concerning the observation of Sunday, attendance at worship, and the prosecution of "superstitious" beliefs and practices. The imperial ordinance set a precedent and started a tradition."

"På en virkelig og direkte måte kom politiforordningene til som et resultat av den religiøse krisen som kuliminerte med reformasjonen. Etter hvert som de verdslige myndighetene gikk inn for å fylle det tomrommet som oppstod da de kirkelige institusjonene mistet sin makt, utstedte de lover og forordninger som var ment å skulle organisere de nye protestantiske kirkene og, i de katolske landene, motvirke at den religiøse tradisjonen ble neglisjert. Det er ingen tilfeldighet at den første sammenfattende politiforordningen, som var utstedt for Imperiet i 1530, åpnet med reguleringer angående overholdelse av søndagen, tilstedeværelse under gudstjenesten, og forfølgelse av overtro. Imperiets forordning satte en presedens og begynte en tradisjon."

Kirkedisiplinen og statens disiplin gikk hand i hand, skriver Kaspar von Greyerz. Derfor er det ikke mulig å avgjøre om de enkelte disiplineringstiltak skal regnes som konfesjonalisering eller som en del av den statlige disiplineringspolitikken. Konfesjonaliseringa gjorde kirka til et moralpoliti. Den skapte seg også bedre oversikt over befolkninga og dens gjøren og laden ved å opprette kirkebøker og registre over befolkninga.

Jeg har ellers to kapitler som tar opp pietismen utvikling og innflytelse spesielt i Preussen.


Lenker:
Neste kapittel av denne teksten
Første del av denne teksten om Perspektiv på reformasjonen
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net


Kilder for dette kapitlet er: