Skrevet av Tor Førde.
Kilder for dette kapitlet er:
Den politiske deltakelsen gjennom politiske parti, parlamenter, interesseorganisasjoner og pressgrupper blir antatt å binde de politiske myndighetene og de offentlige administrasjonene til befolkninga. For at disse kanalene skal kunne fungere ordentlig må sensur og andre illegitime inngrep ikke forekomme, og befolkninga må ha adgang til disse kanalene. Og myndighetene må være lydhøre overfor kommunikasjonen gjennom disse kanalene. Ved midten av det nittende århundret handlet de fleste konstitusjonelle konfliktene om hvordan disse kanalene skulle fungere. Hvilke var de rette institusjonene for deltakelse i statens styre og stell? Hvem skulle delta? Hvilken makt og innflytelse skulle de ha i forhold til myndighetene?
Men i 1815 var disse spørsmålene bare så vidt begynt å bli stilt. De fleste tyskerne så denne konflikten som konflikt mellom lokale privilegier og statlig suverenitet, mellom Herrschaft og Verwaltung. På den ene siden stod tilhengere av det gamle standssamfunnets og heimbyenes korporative organ med deres privilegier og begrensede deltakelse og sterkt begrensede identiteter, og på den andre sida de framvoksende statsapparatenes forsvarere. De siste så statsborgerskapet som viktigere enn borgerskap i bestemte byer og andre lokale tilhørighetsforhold. Det skulle skape en nasjonal bevissthet og binde hele folket og staten sammen.
De provinsielle forsamlingene i Preussen var bygd etter den gamle modellen. Men i de konstitusjonelle statene i sørvest var representasjonen lenket til kampen for statlig suverenitet. I Baden måtte alle medlemmene i Landdagen sverge:
"Jeg sverger troskap til storhertugen, å følge lovene, beskytte og følge konstitusjonen, og i Forsamlinga bare å representere den alminnelige velferden og de beste interessene til hele landet i følge min egen indre overbevisning, og uten å ta hensyn til spesielle stender eller klasser ...."
Det politiske miljøet på 1820-tallet
I det reaksjonære klimaet som fulgte etter Karlsbaderklæringene var ingen stat villig til uten kontroll å la representantene følge sin egen overbevisning. Gjennom 1820 årene gjorde myndighetene overalt sitt beste for å hindre representantene og de representative organene i å utøve innflytelse. Debattene ble kontrollert og virksomheten i parlamentene ble ikke gjort offentlig kjent. Man forsøkte å hindre at alvorlige politiske spørsmål utenom rutinesaker ble tatt opp, og politisk agitasjon ble søkt unngått.
Før 1848 ble valgene nøye kontrollert av statene. Bare menn som oppfylte bestemte økonomiske og legale krav fikk delta i valgene. Man stemte etter sosial gruppe, med unntak for i Baden, men selv der var avstemminga indirekte i det velgerne stemte på notabiliteter som var valgmenn som så bestemte hvem som skulle være representanter. Alle framgangsmåter ble brukt for at valgene skulle bli bekreftelser for den bestående orden. Reglene favoriserte de rike og etablerte, og ordskifter før valgene var sensurerte. Politisk apati var et resultat. I 1816 ville bare 203 av 4.000 mulige velgere delta i valget.
Fanget mellom myndighetenes undertrykkelse og befolkningas apati var få tyskere rundt 1820 villige til å konfrontere myndighetenes undertrykkelse.
Mange tyskere vendte seg heller til den litterære offentligheten. Etter 1815, og spesielt etter 1819, blandet politi og sensur seg inn i all virksomhet. De overvåket alle slag foreninger og klubber og publikasjoner. Nesten hva som helst av uvanlig aktivitet kunne føre til inngrep. Men ofte var sensuren lemfeldig. Kostbare bøker ble gjerne ikke sensurert, siden vanlige folk ikke hadde råd til å anskaffe dem. Men sensuren var streng mot aviser og billige trykksaker. Nyheter og ideer ble derfor spredt seint og ufullstendig i Tyskland i 1820- og 1830-årene. Hardest var sensuren i Østerrike, der det sies at den forkrøplet det intellektuelle livet. Sensuren og den manglende debatten og meningsutvekslingen førte til at selv de utdannede delene av befolkninga ikke hadde kjennskap til eller gjorde seg opp meninger om politiske spørsmål.
I denne tida var kaffehusene og vinstuene, leseklubbene og andre klubber og utlånsbibliotekene de mest vanlige samlingssted der det ble diskutert politikk. Organisasjoner kunne ikke framstå som politiske, selv om de hadde formål som kan kalles for politiske. Myndighetene var mistenksomme overfor foreninger som ble stiftet for å feire Luther og Schiller og andre kjente personer. Disse foreningene arbeidet ofte for politiske formål. Sammen med noen få profesjonelle organisasjoner og yrkesorganisasjoner kom de til å utgjøre det første nettverket i Tyskland der offentlige saker kunne diskuteres ut over det lokale miljøet folk levde i. Men de fleste tyskerne var stengt inne i sitt lokale samfunn av myndighetenes undertrykkelse og samfunnets fragmentering.
Embetsmenn og andre statstjenestemenn spilte en svært framtredende rolle i den tidlige politiske opposisjonen. Det viser Beamtenstaats sentralitet. Dommere og administratorer, lærere og profesjonelle ble dratt inn i den politiske sfæren fordi de mente at deres interesser og meninger viste veien framover. De ville ha vekk sensuren og privilegiene og de smålige restriksjonene og alle hindringene som bare stengte for det nye.
Tidlige i 1820 årene begynte mange av de politisk reflekterende å tenke på seg selv som "liberale". Det var en betegnelse som kom fra Spania og ble brukt om progressive krefter overalt i Europa. Den kunne brukes i ulike betydninger, men betydde motstand mot sensur og undertrykkelse og kjærlighet til frihet og til fritt ordskifte og fornuft, og gjerne også skepsis til tradisjoner. Liberalisme var bevegelse, framgang og frigjørelse.
De fleste tyskerne hadde ikke kjennskap til liberalismen eller adgang til de fora der liberale ideer ble diskutert. Men de var ikke av den grunn upolitiske. De dannet seg sine meninger på grunnlag av gamle rettigheter og sine lokalsamfunns tradisjoner. De handlet politisk i laugene og i landsbyene. De produserte ingen utredninger om eller begrunnelser for sine politiske holdninger og meninger. I krisetider kunne lokalsamfunnenes handlinger bli så kraftige at staten intervenerte, og om dette finnes det dokumenter. Ofte var målene for slike handlinger utenforstående som på en alvorlig måte forstyrret balansen i lokalsamfunnet.
En serie slike protester og opptøyer fulgte etter overlevelseskrisen som fulgte etter Napoleonskrigene. Sinte folkemasser samlet seg i München og Augsburg og andre byer i slutten av 1816. Neste vår ble tropper satt inn i Mainz for å opprette orden. I mange områder ble bøndene truet av utarmede omstreifere. Det liknet på gamle dagers hungersopptøyer. Sultne mennesker angrep handelsmenn og bakere som de trodde tok for høge priser. I 1819 ble protester rettet mot jødene. Selv om statene prøvde å undertrykke opptøyene fortsatte de ut over i 1820-årene. Men opptøyene var episoder og ingen trusel mot den bestående orden.
Lenker:
Neste kapittel av denne teksten
Første del av denne Oversikten over Tysklands historie 1815-1848
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilder for dette kapitlet er: