Første del av denne teksten
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Skrevet av Tor Førde.
Kilder for dette kapitlet er:
Krigen ble mottatt med begeistring av store grupper av befolkningene i de europeiske stormaktene. Denne krigsbegeistringen ble uttrykt både i Russland, Tyskland, Frankrike og England. Millioner av menn ble innkalt til de militære styrkene, og også millioner av hester ble innkalt. I Tyskland ble 715.000 hester innkalt, og i Russland mer enn en million hester. Det ble beregnet at det var en hest for hver tredje mann. Hærene var enda ikke motoriserte utenfor jernbanelinjene. Den tyske generalstaben la opp rutetabell for 11.000 tog i mobiliseringsperioden.
Infanteristene i alle hærene hadde tunge personlige oppakninger, gevær som veide fem kilo, bajonett, spader for å grave skyttergraver, ammunisjon, ekstra klær og mat etc. Tilsammen veide det utstyret som måtte bæres mer enn tretti kilo, og når hæren beveget seg kunne de daglige marsjene være på mer enn tretti kilometer. Marsjene som var planlagt for de tyske soldatene var lange, først vestover, og så sørover mot Châlons, Eperney, Compiègne, Abbeville og Paris.
Men før de kom til Paris måtte Liège og Namur og de andre belgiske fortene som voktet de belgiske elvene passeres. Belgia var et lite og rikt land, og hadde bygd sterke festninger for å verne nøytraliteten sin. Festningene ved Liège og Namur, som voktet bruene over Meuse, var de mest moderne i Europa. De var bygget mellom 1888 og 1892 for å motstå angrep fra de største kanonene som fantes på den tida, som var 210 mm. Festningsverkene bestod av en sirkel av uavhengige fort. Sirkelen var mer enn tretti kilometer i omkrets. Fortene lå så langt fra byen at den ikke kunne beskytes uten at fortene først ble erobret, og fortene lå nær nok hverandre til å kunne beskytte hverandre. Ved Liège var det 400 kanoner som var seks tommer eller av mindre kaliber plassert i tolv fort. I komplekset var det 40.000 soldater som betjente kanonene, og som også skulle grave skyttergraver mellom fortene og sørge for at en fiende ikke kunne trenge inn mellom fortene.
Fortene var så sterke at den tyske generalstaben hadde blitt svært oppmerksomme på dem. Fortene lå delvis under bakken og hadde store forsyninger. De var omgitt av ti meter dype graver og bygd av forsterket betong og var pansret med stålplater. Infanteriangrep mot dem ville ikke lykkes. De måtte brytes ned med tungt artilleri. Først i 1909 laget Krupp prototypen til en kanon som var stor nok til å kunne greide dette i løpet av kort tid. Den var på 420 millimeter. Skodaverkene arbeidet samtidig med en kanon på 305 millimeter, og hadde den ferdig i 1910. Den kunne transporteres langs vei når den ble demontert, mens Krupps kanon bare kunne fraktes på ei spesialbygd jernbanevogn.
Tyskland ville følge Schlieffenplanen, og etter den skulle svært store tyske styrker gå gjennom Belgia og så raskt gå mot sør til de var vest for Paris, og der snu mot øst og knuse de franske styrkene. Det var ventet at de franske styrkene ville angripe Tyskland gjennom Alsace, og de tyske styrkene skulle langsomt vike til de tyske styrkene som hadde gått vestfor Paris angrep de franske styrkene bakfra og i flanken. Men dette måtte skje så raskt at Frankrike ikke greide å stoppe det store tyske angrepet i vest. Og derfor måtte Belgia erobres raskt.
Fortene rundt Liège måtte erobres raskt. En spesialstyrke under general Otto von Emmrich fikk denne oppgaven. Denne spesialstyrken fikk førtiåtte timer på seg for å erobre fortene rundt Liège. Konge i Belgia var Albert I. Han var øverstkommanderende for den belgiske hæren, og var bestemt på å forsvare Belgias nøytralitet mot angrep. Men den belgiske hæren var gammeldags.
Den andre august kom det tyske ultimatumet om at Belgia måtte la tyske styrker passere gjennom landet, med tolv timers svarfrist. Belgia besluttet at man ville motsette seg det tyske ultimatumet, men Belgia ville ikke be om hjelp fra England og Frankrike før et angrep fra Tyskland var begynt.
Tyskerne skulle nektes å krysse elva Meuse ved Liège. Ved Liège har elva gravd seg 150 meter ned, og renner i en trang og bratt dal som er 150 meter dyp. Meuse kan ikke krysses så lenge det er væpnet motstand mot overfarten.
Tidlig 4. august angrep tyskerne Belgia. Belgierne hadde sprengt de bruene som tyskerne måtte passere på vei mot Liège.
Tyskerne herjet og plyndret i Belgia. Allerede den første dagen tyskerne rykket inn, den fjerde august, ble landsbyen Battice brent ned og seks gisler skutt ved Warsage. I løpet av de første tre vekene ble sivile massakrert i Andenne, Seilles, Tamines og Dinant. I Andenne var det 211 døde, i Tamines 384 og i Dinant 612 døde. Både kvinner og barn ble drept. Den 25. august ble 209 sivile drept i Louvain og mer enn tusen bygninger ødelagt, deriblant bibliotek med 230.000 bøker, og befolkninga på 42.000 mennesker ble tvangsevakuert.
Belgierne forsvarte fortene sine innbitt og modig. Den tyske spesialstyrken som skulle erobre fortene gikk over grensen til Belgia fjerde august med kurs mot Liège, som lå tre mil fra grensen. De hadde med seg to batteri med 210 mm haubitser, de tyngste som fantes fram til de nye kanonene til Krupp og Skodaverkene kunne bringes fram. Tidlig den 5. august forlangte tyskerne at fortene ble overgitt. Det skjedde ikke, og så begynte kampene. Tyskere ble fraktet over Meuse med pontonbåter. Fortene besvarte den tyske ilden, og det ble gravd skyttergraver mellom fortene, og tyske forsøk på å trenge inn mellom fortene ble slått tilbake. Tyskerne led store tap, spesielt ved Fort Barchon der det tyske infanteriet angrep i tette linjer, som ble skutt ned.
Tidlig om morgenen den sjette august red general Erich Ludendorff, som var sambandsoffiser mellom den andre arme og Emmrich's kommando, inn på slagmarka på jakt etter kommandøren til den fjortende brigade. Denne var drept, og Ludendorff overtok da kommandoen hans og førte styrken opp på en høyde. Fra den kunne han se inn i Liège. Og han så at han hadde trengt gjennom de forsvarsverkene som bandt fortene sammen. Ludendorff forlangte at de belgiske styrkene skulle overgi seg. Det nektet de, men de trodde at det var langt større styrker enn en brigade som var trengt inn mellom fortene.
Belgierne kunne kanskje ha drevet Ludendorff bort om de hadde prøvd. Men de trodde at de stod overfor overlegne tyske styrker, og valgte derfor å forsvare fortene innenfra. Og Ludendorff hadde ikke store nok styrker til å erobre fortene.
Belgia bad Frankrike og England om hjelp, med Joffre bad belgierne om å sende hæren sørover for å angripe Tyskland sammen med Frankrike. Frankrike ville gå inn i Lorraine. De engelske styrkene var i ferd med å samle seg i England for å krysse over til fastlandet.
Ludendorff bestemte seg den sjuende august for å gå inn i sentrum av Liège. Og han kunne overta kommandoen over byen, og han fikk samtidig kontroll over to intakte bruer over Meuse. Han bestemte seg for å skynde seg tilbake til Aachen og be den andre arme om å skynde seg til å angripe.
Mens Ludendorff var borte ble Fort Barchon og Evegnèe erobret. Man ventet på monsterkanonene fra Krupp, og den tolvte august kom den første Krupp 420 som det var mulig å transportere langs veien. Den ble satt til å bombardere Fort Pontisse. Kanonmannskapet lå 300 meter borte mens kanonen ble avfyrt mot fortet som var fire kilometer fra kanonplassen. Den første dagen ble kanonen skutt inn. Neste dag kom enda en kanon av samme type, og bombardementet fortsatte. Hver granat var omkring et tonn, og de gjorde stor skade på fortene. Midt på dagen var fortet ødelagt, og det overga seg. Deretter fortsatte bombardementet mot Fort Embourg, som overga seg fem timer senere. Den fjortende og femtende august fortsatte bombardementene mot andre av fortene, og den femtende var de fleste fortene ødelagt, og kommandantene over fortene ble tatt til fange. Og den sekstende overga de to siste fortene seg.
Monsterkanonene ble sendt videre til festningene ved Namur. Dit kom de den 21. august, og etter tre dagers bombardement overga festningene seg den 24. august.
I mens var Frankrike i ferd med å sette sine tapre planer om en offensiv inn i Alsace og Lorraine i verk. Frankrike ville angripe mellom Sveits og Luxembourg i to hærgrupperinger med en tredje noe tilbaketrukket mellom de to for å binde dem sammen og for å hindre at de ble splittet. I dette tilsynelatende mellomrommet mellom de to hærgrupperingene ville et tysk motangrep bli tillatt å trenge inn, for så å være omringet. Planen var ikke dum, men slik den tyske planen var kunne det skje at mens franske styrker trengte inn i det sørlige Tyskland erobret tyske styrker Paris og Frankrike. Den planlagte franske offensiven begynte med et forberedende angrep der general Bonneaus VII korps den sjuende august gikk fram for å ta Mulhaus i Alsace. Det brukte to dager på de knapt 25 kilometerne, og ble et døgn senere drevet tilbake. Joffre avskjediget general Bonneau. I det hele tatt avskjediget Joffre svært mange generaler og kommandører. Bare sju av de førtiåtte kommandørene fra fredstidens infanteridivisjoner var fortsatt på post i januar 1915.
Etter mobiliseringa gikk det mer enn ei veke fra soldatene var klare til kamp og til kampene tok til. De franske styrkene ville gå inn til Alsace og Lorraine. Lorraineoffensiven begynte 14. august. De fire første dagene trakk de tyske styrkene seg tilbake mens de ventet på at de franske styrkene skulle bli spredt over større områder og mindre konsentrerte. De franske styrkene tok Château-Salins, Dieuze og Sarrebourg. Så ble den tyske motstanden sterkere. Og det oppstod åpninger mellom de franske avdelingene, og de ble mindre koordinerte. Tyskerne gjorde seg samtidig klare til en motoffensiv. Den 20. august gikk tyskerne til motangrep. De koordinerte to hærer og angrep med åtte korps mot de franske seks. De franske styrkene ble drevet tilbake. Bare det franske XX korpset under general Ferdinand Foch holdt stillingen, mens de andre franske korpsene dro seg tilbake. Resten av den franske hæren ble beordret av Castelnau til å dra seg tilbake bak elva Meurthe, som de hadde begynt offensiven fra seks dager tidligere. Den hadde nesten blitt omringet ved at tyskerne var på vei forbi den på begge flankene, og hadde mistet kontakten med den første arme.
De franske hærstyrkene dro seg tilbake til stillinger ved Meurthe som var godt utbygde. Schlieffen hadde advart mot å angripe i en slik situasjon siden hovedangrepet og gjennombruddet skulle komme lenger vest. Men tyskerne var fristet til å følge opp den suksessen de hadde hatt ved å fortsette angrepet, og Moltke tillot at den tyske offensiven fikk fortsette. Men det tyske angrepet i perioden 25. august til 7. september greide ikke å bryte gjennom de franske forsvarsstillingene ved Meurthe.
Den tredje og fjerde franske arme fikk av Joffre i oppdrag til å gå gjennom skogsområdene i Ardennene for å gå inn i det sørlige Belgia. Gjennom Ardennene ville de franske styrkene miste kontakten med hverandre på grunn av et vanskelig terreng med få og dårlige veier. Men de trodde at det ikke var tyske styrker i området.
Tyskerne var bedre informert om de franske troppebevegelsene. De hadde hatt fly over området som hadde sett de franske troppebevegelsene, mens de franske flyene ikke hadde observert de tyske styrkene i området. Tyskerne gjorde artilleri klart til å møte framrykkende franske styrker. Da den franske framrykkinga kom fram til de tyske stillingene den 22. august ble de franske styrkene møtt av harde og uventede angrep, som fikk mange franske avdelingene til å vike og trekke seg tilbake så ukoordinert at de mistet kontakten med hverandre, mens noen prøvde å holde stillinga, og kolonikorpset, som bestod av profesjonelle soldater som tjenestegjorde i koloniene, fortsatte framrykkinga alene, og alene møtte så store tyske hærstyrker at de ble nedkjempet. Om kvelden den 22. august var 11.000 av de 15.000 mann i den tredje kolonidivisjonen drept eller såret.
De hærene som hadde deltatt i angrepet trakk seg etterhvert enten tilbake bak elva Meuse eller til Amiens.
På to sektorer av den franske fronten, Alsace-Lorraine og Ardennene, hadde tyskerne ved slutten av krigens tredje veke fått betydelige seire. Nå begynte kampene ved grensen mot Belgia. Det var der tyskerne hadde planlagt sitt gjennombrudd. Det var der det avgjørende gjennombruddet skulle komme dersom krigens skulle vinnes i løpet av seks veker som planlagt i Schlieffenplanen. Liège var erobret, og den belgiske hæren hadde dratt seg tilbake til Antwerpen. Men den franske militære ledelsen så ikke den faren som lå i et tysk angrep gjennom Belgia. Joffre var bare opptatt av sin offensiv inn i Tyskland så lenge den var aktuell, og la ikke vekt på å være rede til å slå tilbake angrep gjennom Belgia.
Men i den tredje veka i august begynte Joffre å bli klar over at de store tyske styrkene som var i Belgia var en alvorlig trussel. Slaget ved Sombre, som det kalles i Frankrike eller slaget ved Mons som det kalles i England, var i ferd med å begynne, og Lanrezac fikk ordre om at den femte arme skulle slutte seg til det engelske ekspedisjonskorpset som stod overfor de store tyske styrkene i Belgia.
Lanrezac ga den femte arme ordre om å holde en forsvarslinje langs sørsida av Sambre. De tyske styrkene fikk også ordre om å holde forsvarsstillinger mens hærene til von Kluck, von Bülow og von Hausen gjorde seg klare til angrep. von Bülow koordinerte den første og tredje arme med sin egen andre arme. Han skulle angripe når de tre armeene sammen var rede til å foreta et knipetangsangrep mot de engelske og franske styrkene.
Den franske militære ledelsen hadde ikke oversikt over hvor mange bruer det var over elva, og noen bruer ble stående uten beskyttelse, noe som ble oppdaget av tyskerne, som krysset elva og opprettet stillinger på sørsida av elva. Et helt tysk regiment ble sendt over elva. Kvelden den 21. august var derfor et seks kilometer bredt belte langs elva i tyske hender.
Lanrezac prøvde å ta tilbake det området som var gått tapt, men ble slått tilbake med store tap. De franske styrkene måtte trekke seg mer enn ei mil tilbake, og de hadde ikke opprettet kontakt med de engelske styrkene ved Mons og kontakten med den fjerde armeen ved Meuse hadde gått tapt. Situasjonen ble ikke bedre den 23. august, da det var de tyske styrkene som greide å gå fram. En time før midnatt telegraferte Lanrezac til Joffre og ga beskjed om at han hadde tapt, og ville dra styrkene sine tilbake.
Den 23. august hadde de engelske styrkene også vært i kamp med de tyske styrkene, og de engelske var mer effektive i forsvaret av Mons-Condé kanalen enn de franske styrkene hadde vært i forsvaret av Sambre.
De engelske styrkene på en kavaleridivisjon og fire infanteridivisjoner hadde begynt å gå i land i Le Havre, Boulogne og Rouen elleve dager tidligere, og hadde kommet til kanalen 22. august. Morgenen 23. august var de postert langs en tre mil lang front, andre korps i vest, første korps under general Douglas Haig i øst, med hele von Klucks første arme, fjorten divisjoner sterk, mot seg i nord. Det britiske ekspedisjonskorpset bestod av profesjonelle soldater som var krigsvante fra alle de krigene som foregikk i det engelske imperiet. De hadde erfart nødvendigheten av alltid å grave dype skyttergraver og bygge forskansninger. Om morgenen den 23. august hadde de engelske soldatene gravd solide forskansninger langs hele kanalen. Kanalen ga utmerkede forsvarsmuligheter siden området lå i et gruvedistrikt der solide bygninger og gruver ga mulighet for sterke forsvarsstillinger.
De erfarne engelske soldatene bygde seg langt bedre forsvarsstillinger enn det de franske og belgiske soldatene hadde bygd. Den engelske Lee-Enfield rifla, med ti skudd i magasinet, var et bedre våpen enn de tyske mauserne. Og de engelske soldatene var dyktige skyttere som skjøt både raskt og treffsikkert. Og de forsvarte sine stillinger støttet av artilleri. De engelske tapene var på mer enn 1.600 drepte og sårede, mens tyskerne tapte nærmere 5.000 mann den første dagen.
De franske styrkene ville dra seg tilbake mot sør etter nederlagene de hadde lidd, og da ble også de engelske styrkene nødt til å dra seg tilbake, selv om den engelske kommandanten general John French hadde vært innstilt på å fortsette og å bygge ut forsvaret av posisjonene.
Den store tilbaketrekningen hadde begynt. Den ville føre de engelske og franske styrkene nesten helt til Paris i løpet av de neste fjorten dagene. Gjennom denne tilbaketrekkinga ble de tyske forsyningslinjene stadig lengre, og forsyningene måtte i stor grad fraktes med hest og vogn på et veisystem som ikke var beregnet for så stor og tung trafikk, og artilleriet krevde tunge forsyninger som det var svært slitsomt å få fram.
Joffre skrev 25. august at framtidige operasjoner ville ha som målsetning å gjenopprette på venstre flanke en styrke som var i stand til å gå til offensiv. Den vil bestå av fjerde, femte arme og britiske armeer, sammen med nye styrker fra den østlige fronten, mens de andre armeene vil begrense fiendens framrykking så lenge som mulig.
Joffre ønsket å plassere de nye offensive massene, som bestod av den sjette arme under general Maunoury og niende arme under general Foch, ved elva Somme nær Amiens, 120 kilometer sørvest for Mons. Den lange marsjen foregikk i strålende høstvær. Tyskerne presset på og gikk så raskt de kunne.
Det foregikk kamper under veis. Den 26. august ble det britiske annet korps tvunget til å kjempe ved Le Câteau. General Smith-Dorrien, som kommanderte andre korps, kommanderte tre infanteridivisjoner støttet av en kavaleridivisjon. Om morgenen 26. august ble de angrepet av tre tyske infanteridivisjoner og tre kavaleridivisjoner, som i løpet av dagen ble forsterket av to infanteridivisjoner til. Disse tyske styrkene var store nok til å omringe de britiske styrkene, og om kvelden var det fare for at de britiske styrkene kunne bli nedkjempet. Men de ble reddet av Sordets kavalerikorps og en fransk infanteridivisjon bestående av reservister som kjempet tappert for å forsinke tyske forsterkninger. Det britiske andre korps mistet 8.000 mann og store mengder materiell, men var om kvelden i stand til å bryte ut og fortsette tilbaketrekkinga.
Om kvelden møttes Joffre og den engelske kommandanten John French. Joffre ble klar over at de engelske styrkene trengte et pusterom, og for å skape avstand mellom de engelske styrkene og tyskerne beordret han et fransk angrep mot den tyske framrykkinga. Lanrezac fikk ordre om at hans femte arme skulle stoppe tilbaketrekkinga og gå til motangrep. To korps fra femte arme skulle ta stilling langs elva Oise og stoppe von Bülows divisjoner der, mens et tredje korps skulle angripe mot vest der elva snudde sørover mot Seinen. Et fjerde korps under Franchet d'Esperey skulle stå i reserve. Slaget, som i Tyskland er kjent som slaget ved St. Quentin og i Frankrike som Guise, begynte om morgenen 29. august.
Tyskerne ventet ingen alvorlig motstand før ved elva Aisne som var mer enn fem mil unna. Derfor ble de overrasket over den sterke motstanden som ga dem store tap. Men etterhvert begynte de tyske styrkene å avansere. Da angrep Franchet d'Esperey, som ved middagstid hadde fått ordre om å angripe, og som hadde forberedt angrepet godt ved å søke de beste angrepsposisjonene og artilleriposisjonene. Motangrepet til Franchet d'Espereys styrker oppildnet de franske styrkene som allerede var i kamp til å slutte seg til angrepet, og områder som tyskerne hadde erobret i løpet av dagen ble gjenerobret. Den tyske framrykkinga var blitt forsinket, og Joffre hadde fått mer tid til å forberede en stor motoffensiv.
Hvor skulle denne franske motoffensiven komme? Det ville i stor grad avhenge av hvor de tyske styrkene gikk. Etter Schlieffens plan skulle de gå vest for Paris. Det ville skape vanskeligheter for Joffres offensiv siden de offensive styrkene hans ble satt opp østfor Paris. Men dersom de tyske styrkene gikk øst for Paris ville Joffres offensive styrker kunne angripe dem i flanken. Paris var så sterkt befestet at de framrykkende styrkene ikke kunne angripe Paris, men de ville være utsatte for angrep for Paris.
Den tyske offensiven inn i Frankrike ble svekket ved at de styrkene som hadde angrepet Namur i Belgia ble sendt til østfronten etter at Namur var erobret. Dette skjedde uten at det var bedt om forsterkninger til østfronten. Den tyske offensiven i vest ble også svekket ved at tyske styrker ble holdt tilbake i Belgia for å beleire Antwerpen og for å befeste Brussel og for å beleire Maubeuge ved Sambre, der en stor fransk garnison holdt ut. Det var en sjuendedel av de tyske styrkene som hadde begynt offensiven i vest som slik ble tatt ut av denne offensiven.
Den 27. august ga Moltke ordre om at Klucks første arme skulle gå vest for Paris mens Bülows andre arme skulle marsjere rett mot Paris og den tredje armeen skulle marsjere øst for Paris og fjerde og femte arme skulle gå vestover for å slutte seg de tre første armeene. Sjette og sjuende arme skulle prøve å nå og å krysse elva Moselle.
Schlieffen hadde fryktet for at den tyske hæren var for svak til å trenge sørover vest for Paris. Nå kom ikke dette til å bli prøvd. Den 28. august bestemte Kluck seg for at han ikke ville følge den ordren som han hadde fått fra Moltke. Han ville heller gå øst for Paris. Han ga som grunn til dette at det var ingen trussel vest for Paris. Han trodde at de engelske styrkene var ødelagt i slaget ved Le Câteau. Moltke fant seg i denne ordrenekten. Det tyskerne ikke visste var at de engelske styrkene som var vest for Paris fortsatt hadde kampevne, selv om tyskerne hadde mistet kontakten med dem. Og tyskerne var ikke klar over at Joffre var i ferd med å bygge opp en offensiv styrke. Moltke beordret de tyske styrkene til å avskjære forbindelsen mellom de franske styrkene og Paris. Kluck bestemte seg for å sette kursen enda mer i østlig retning for å forfølge Lanrezacs femte arme.
Og hærene marsjerte. De franske styrkene sprengte bruer for å sinke tyskerne. Likevel var det mindre kamper mellom de franske baktroppene og de fremste tyske styrkene. Men for de fleste soldatene bestod den siste veka i august og den første veka i september av lange og slitsomme, men fredelige dagsmarsjer. Marsjene begynte før soloppgang og varte til mørkets frambrudd. De tyske styrkene begynte å oppleve forsyningsproblem.
Schlieffens plan ble ikke lenger fulgt. Kluck, som skulle ha gått vest for Paris, kom lenger og lenger øst for Paris. Dermed skapte han stadig større manøvringsrom for Joffres motoffensiv. Viktige deler av de styrkene som skulle delta i denne var garnisonene i Paris. General Gallieni kommanderte hærene i Paris. Gallieni var 65 år gammel i 1914, men fortsatt en vital mann. Gallieni hadde advart krigsminister Messimy om at tyskerne ville nå fram til Paris og beleire byen, og at det var nødvendig med forsterkninger til Paris. Men Joffre var ikke villig til å komme med forsterkninger. Situasjonen utviklet seg til en regjeringskrise, og den nye krigsministeren ble Millerand.
Paris var befestet og omgitt av mange festninger, og det ble gravd skyttergraver både rundt Paris og ut fra Paris og inn i landsbygda rundt Paris. Og Paris var blitt utpekt som stedet som motoffensiven skulle gå ut fra. Jernbanene førte soldater og utstyr til Paris. De britiske styrkene skulle delta i motoffensiven. Joffre disponerte trettiseks divisjoner til motoffensiven. Mot dem stod den tyske første, andre, tredje, fjerde og femte arme, som tilsammen bestod av mindre enn tretti divisjoner.
Det avgjørende slaget var forestående. Den fjerde og femte september ble ordrene for det avgjørende slaget gitt. Den tyske første og andre arme skulle stå på defensiven utenfor Paris mens tredje arme skulle gå til øvre Seinen og fjerde og femte arme skulle angripe mot sørøst for å åpne vei over elva Moselle for sjette og sjuende arme for å fullføre omringing av fienden. Dette var det motsatte av Schlieffenplanen. I følge den skulle første og andre arme drive fienden i armene på den venstre fløyen. Den fjerde september ga Joffre ordrer som forutså Moltkes ordre, og ville utnytte den. Han ville angripe mot tyskernes første arme.
De franske styrkene måtte krysse sideelvene til Marne. Ingen av disse representerte alvorlige hindringer. På ytterste venstre flanke til de tyske styrkene stod det fjerde reservekorps under general von Gronau. Den femte september da de franske styrkene avanserte mot angrepsposisjoner for neste dags angrep fikk von Gronau rapporter om at franske styrker avanserte langs hele fronten. Det betydde at fienden planla å angripe den første arme i flanken. General von Gronau bestemte seg for å angripe.
De franske styrkene som var observert tilhørte Maunourys sjette arme. Den 5. september angrep Gronaus soldater de framrykkende franske styrkene. De franske styrkene hadde trodd at det området de beveget seg gjennom ikke var okkupert. De franske styrkene ble stoppet lenge nok til at overraskelsesmomentet i deres angrep mot første arme ble borte, og om natta trakk von Gronaus soldater seg tilbake.
Slaget om Marne begynte derfor en dag tidligere enn Joffre hadde planlagt. Takket være von Gronaus angrep hadde den muligheten som de franske styrkene hadde hatt til å omringe den tyske første arme blitt borte siden den hadde fått tid til å forberede flanken på angrep. General von Kluck arbeidet intenst for å opprette forsvarslinjer mot det kommende angrepet fra vest og sør. For å gjøre dette måtte han overføre styrker fra den avanserende fronten, som skulle utkjempe et avgjørende slag mot de franske styrkene, som også var samlet for å kjempe en avgjørende kamp. Den 9. september var den første arme ikke stilt overfor Paris eller ved Marne, men var i sin helhet dratt tilbake og stod overfor de manøvringsstyrkene som hadde som oppgave å angripe den i flanken. Mellom den første og den andre arme hadde det oppstått et enormt rom som tyskerne overså fordi de ikke trodde at de stod overfor en fiende som var i stand til å angripe inn i dette rommet.
Den tyske første armen til Kluck ble angrepet, men det så ut til at Kluck ville vinne, og den 8. september ga Kluck beskjed til sine overordnede om at neste dag ville han kunne omringe fienden. Men de vellykkede kampene som Klucks styrker hadde kjempet hadde ført Klucks første arme lenger bort fra den andre armeen, og rommet mellom den første og den andre armeen hadde dermed blitt større. I dette rommet stod bare den andre og niende kavaleridivisjonen, og de var for svake til å holde dette rommet alene. Den sjette september hadde de britiske styrkene begynt å marsjere for å gå inn i dette rommet. Både kommandøren av den andre arme, general von Bülow, og Kluck ble oppmerksomme på den britiske framrykkinga. Bülows andre arme var sterkt engasjert av kamp mot den franske femte arme. Bülow dro den sjuende september styrker på østsida av gapet tilbake på grunn av den britiske innmarsjen i gapet.
Også den tredje arme under general von Hauser var bundet opp i harde kamper. I mens hadde Klucks første arme framgang. Den kjempet nå som en uavhengig enhet skilt fra von Bülows andre arme av et seks mil bredt rom der de engelske styrkene gikk inn nesten uten å møte motstand. Men Klucks arme hadde framgang overfor sine motstandere, og truet med å omringe dem. Den niende september hadde von Quasts niende korps fra von Klucks arme drevet sine motstandere på flukt og var i ferd må å gå inn i områder som ikke ble forsvart bak forsvarerne av Paris.
Quast var mindre enn fem mil fra Paris, og møtte ikke lenger motstand. Veien til Paris syntes å være åpen, og der syntes seieren å vinke. Men klokka to om ettermiddagen fikk Quast beskjed fra Klucks hovedkvarter om at offensiven skulle opphøre. De skulle trekke seg tilbake.
Denne ordren om tilbaketrekning kom etter at oberstløytnant Richard Hentsch ved generalstabens etterretningstjeneste som representant for generalstaben hadde besøkt hovedkvarterene til femte, fjerde, tredje, andre og første arme etter hverandre. Han diskuterte situasjonen til den femte arme i dens hovedkvarter, og kom fram til at ingen tilbaketrekning var nødvendig. Det samme var tilfelle for fjerde og tredje arme. Men i hovedkvarteret til andre arme fortalte von Bülow om gapet mellom andre og første arme, og om de betydelige britiske styrkene som hadde gått inn i dette gapet. Bülow foreslo å løse dette problemet ved tilbaketrekning til sikrere posisjoner bak Marne. Denne tilbaketrekningen ville omfatte større hærstyrker enn bare Bülows andre arme. Mens Hentsch var på vei til første armes hovedkvarter ga Bülow beskjed til første og tredje arme om at andre arme ville trekke seg tilbake på grunn av at store engelske hærstyrker befant seg mellom den og første arme.
Siden andre arme trakk seg tilbake måtte også første og tredje arme trekke seg tilbake for at linjene skulle være sammenhengende. For å oppnå dette trakk også fjerde, femte og sjette arme seg tilbake. Langs en front på nesten 400 kilometer trakk de tyske styrkene seg nå tilbake. Moltke ga selv ordre om tilbaketrekning av den venstre vingen. Da Hentsch kom tilbake til generalstaben bestemte Moltke seg for selv å oppsøke armehovedkvarterene. Mens Moltke var i den fjerde armes hovedkvarter kom en melding fra Bülow om harde franske angrep, og da besluttet Moltke at fjerde og femte arme måtte trekke seg tilbake sammen med første, andre og tredje arme. De fikk beskjed om å trekke seg tilbake til det elvesystemet som lå nærmest etter Marne, altså til Aisne med bielver, og forsvarslinjene der skulle bli godt befestet og forsvart.
Det var den siste ordren Moltke ga til de samlede tyske styrkene på vestfronten. Den 14. september ble Moltke erstattet som øverstkommanderende av general Erich von Falkenhayn, krigsministeren. Denne ordren om befestning og forsvar innledet skyttergravskrigen. Da de franske og engelske troppene kom fram til de nye tyske stillingene i den andre veka i september, oppdaget de at tyskerne hadde gravd dype grøfter hele veien i høydene over og bak Aisne og videre helt til den sveitsiske grensen. Ved Aisne angrep begge sidene i krigen i perioden 13-27 september.
Aisne er ei dyp og bred elv som bare kan krysses på bruer. De engelske styrkene fant ei bru som de uhindret kunne passere over, og prøvde å angripe, uten å lykkes. Den engelske kommandøren John French ga ordre om at de engelske styrkene skulle befeste stillinger overalt der de befant seg. Både Joffre og Falkenhayn ga styrkene sine ordre om å angripe fiendens linjer. Både Joffre og Falkenhayn ble oppmerksomme på at muligheten for gjennombrudd lå lengre nord, mellom Aisne og havet, der det ikke var store troppestyrker. Den som kunne skaffe seg en hær som kunne operere her kunne angripe fienden i flanken og vinne seieren.
Den hæren som var i dette området var den belgiske hæren som holdt til i Antwerpen. Den prøvde å bryte ut av Antwerpen, men den tyske hæren som beleiret Antwerpen var sterk nok til å hindre utbruddet.
Nå fulgte et begivenhetsforløp som er blitt kalt for "kappløpet til havet", og det var et kappløp for å finne et område der det var mulig å trenge inn i de av fiendens områder som ikke var befestet av hans soldater. Den største styrken som ble sendt nordover var den nye franske tiende arme, som befestet området nordfor elva Somme. Rett etter at styrken hadde kommet til området med det formål å trenge videre sørøstover forbi de tyske styrkene, kom også tyske styrker av samme størrelse. Den tyske styrken kom for å trenge fram til den engelske kanalen. Det greide den ikke.
Ved Antwerpen hadde de tyske beleirerne fått de samme beleiringskanonene som hadde ødelagt festningene ved Liège og Namur, og de begynte å bombardere festningsverkene til Antwerpen. Den tiende oktober overga kommandøren av Antwerpen seg.
I andre halvdel av oktober var den delen av vestfronten som fortsatt ikke var befestet en smal korridor i Flandern. Det er et sletteland der grunnvannet står rett under overflaten. Mellom åttende og nittende oktober kom de fem korpsene som den britiske ekspedisjonsstyrken nå bestod av hit. I nord stod de restene av den belgiske hæren som hadde kommet seg bort fra Antwerpen. Den belgiske hæren, som nå bestod av 60.000 mann, befestet bredden av elva Yser, som hadde oppmurte elvebredder og kunne være ei stor hindring for militære bevegelser. De planla å la elva og sjøen oversvømme landskapet dersom de ikke greide å holde elvebredden. Belgierne kjempet tappert, men etter å ha tapt 20.000 mann bestemte kong Albert den 27. oktober at slusene skulle åpnes og at området skulle bli oversvømmet.
Blant de britiske styrkene var det også styrker fra India der de fleste soldatene var indere. Det var også franske styrker ved Yser og Ypres. Da kampene begynte håpet feltmarskalk French at det skulle være mulig å trenge inn i industriområdene i Belgia og til Brussel. Også den franske general Foch, som kommanderte de franske styrkene i nord, trodde at dette kunne være mulig. Men de tok feil. Tyskland hadde mobilisert nye mannskaper og frivillige hadde etterhvert meldt seg i store mengder. I Tyskland ble bare halvparten av mennene i hvert årskull innkalt til militærtjeneste, og disse som ikke hadde vært innkalt var fem millioner mann som etterhvert kunne hentes inn til hæren. De frivillige fikk to måneders opplæring før de ble sendt til fronten. Da krigen brøt ut kom det så mange frivillige at tretten nye divisjoner ble reist, og av disse ble ti sendt til Flandern, to til Russland og en til Lorraine.
Disse ti nye tyske divisjonene ville i den tredje veka i oktober angripe de britiske styrkene mellom Ypres og Langemarck. Det raste kamper fra tidlig i oktober til langt ut i november. I oktober og november ble 50.000 tyskere og 24.000 engelskmenn drept i kampene ved Ypres. Engelskmennenes overlegenhet lå i at de var så godt trent i å bruke riflene sine at de skjøt langt raskere og sikrere enn tyskerne. Engelskmennene var profesjonelle soldater mens tyskerne for en stor del var frivillige med bare to måneder rekruttskole bak seg.
De franske hæren hadde mistet mer enn 200.000 mann i september dersom man legger sammen alle døde, sårede og de som var forsvunnet. I oktober mistet den 80.000 mann og i november 70.000 mann. Tapene i august var antagelig større enn 160.000 mann. Tyskland tapte 241.000 mann. Belgia hadde 30.000 døde, det samme som de britiske styrkene. Belgia kom til å få 30.000 drepte hvert år gjennom krigen.
Da vinteren satte inn sluttet kampene. Skyttergravene strakte seg sammenhengende fra Nordsjøen til Sveits.
Lenker:
Neste kapittel av denne teksten
Første del av denne teksten om Første Verdenskrig
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilder for dette kapitlet er:
Kilder for dette kapitlet er: