Skrevet av Tor Førde.
Kilde for dette kapitlet er Harold James' bok: "The German Slump. Politics and Economics 1924-1936".
Harold James stiller spørsmålet om på hvilke måter depresjonen i mellomkrigstida var en følge av en økonomisk struktur som var mangelfull. Og han fortsetter med å skrive at teorien om økonomiske konjunkturer noen gang prøver å binde nedgangskonjunkturer til strukturelle kriser og endringer, og ikke bare til skiftninger på kredittmarkedene eller til lageroppbygging. Dette synspunktet er kjernen i Schumpeters berømte teori: kapitalismen er en form for privat eiendomsøkonomi der innovasjoner blir gjennomført ved hjelp av lånte penger. Oppgangen i en Schumpetersk syklus består av ekspansjon skapt ved lån for å finansiere nye investeringer, utvikling av lovende industrielle foretak. I nedgangstider blir lånene betalt tilbake, og det finnes ikke nye lånetakere siden muligheten til nye foretak er blitt dårligere. Muligheten for entreprenøraktivitet er begrenset, og profittene blir redusert i det de eksisterende mulighetene er utnyttet fullt ut. Profitt er bare en belønning for kreativitet: uten innovasjoner - ikke nødvendigvis tekniske men også institusjonelle i arbeidsforhold eller markedsføring - ville profitten bli borte i en markedsøkonomi. Den fallende profittraten har en rensende virkning i det mindre effektive bedrifter må stenge. Bare de mer progressive bedriftene overlever depresjonen, og på denne måten skaper denne fasen teknisk, og annen, framgang.
Forklaringer av økonomisk utvikling i form av lange bølger eller "faser av kapitalistisk utvikling" avhenger av beretninger om dype strukturelle endringer fra den ene fasen til den neste. I denne typen historier tilhører depresjonen i mellomkrigstida en fase med lav vekst som skiller to perioder med rask vekst, og den var så hard fordi den krevde svært store omlegginger og teknisk utvikling. Depresjonen i mellomkrigstida stod ved begynnelsen av en ny æra med vekst og utvikling av elektriske produkt, syntetiske fibre og biler, og ved slutten av en ære der industrien var dominert av jern og stål og tekstilindustri. Harold James siterer Keynes: "Vi lider, ikke av alderdommens reumatiske smerter, men av vekstsmertene som følger av for raske forandringer, av smertefulle omstillinger fra en økonomisk periode til en annen".
En analyse som dette avhenger av vurderinger av forholdet mellom nye og voksende industrier og gamle industrier som er i tilbakegang. Den antar for det første at intensiteten til depresjonen var en følge av eksistensen av strukturelt svake industrier som var i tilbakegang og som opplevde at deres markeder brøt sammen. Og for det andre at den reduserte etterspørselen under depresjonen slo ut disse industriene, og dermed skapte rom for nye former for vekst. De historikerne som tror at politikk har betydning for økonomisk vekst kan tilføye tre ting til. Depresjonen radikaliserte politisk produsentene i de industriene som var i tilbakegang, de la skylda for sine vanskeligheter på arbeiderne og arbeiderbevegelsen, og arbeiderne som mistet arbeidet la skylda på kapitalen.
Harold James skriver at han vil undersøke disse hypotesene om strukturelle forandringer i tysk industri og deres virkninger, og utfordre dem. Hovedtemaet er at depresjonen var langt mer et fenomen karakterisert av generell stagnasjon enn den var en følge av en krig mellom på den ene siden industrier som skulle komme og vokse og på den andre siden industrier som hadde fullført sin oppgave og skulle krympe. En av grunnene til den generelle stagnasjonen var at investeringstakten var langt lavere enn det som hadde vært, og kom til å bli, vanlig. Fra midten av 1890-tallet og til 1913 hadde det blitt investert 15,2% av NNP til markedspriser. Men fra 1925 til 1929 ble det investert 11,1%. Denne forklaringen av krisen har stor betydning for den typen ny vekst som kunne bli ventet.
I industrien var det ikke markerte regionale strukturproblem [skriver James, selv om industrien i Saksen, f.eks. var i ferd med å bli gammeldags, mens industrien i Berlin og i deler av Sør-Tyskland ble modernisert]. I England var det langt større problem med gammel industri som var i tilbakegang i nord, og ny, voksende industri i sør. I Tyskland hadde regionene en bedre blanding av gammel og ny industri. I Saksen var det for eksempel nok gammel tekstilindustri, men også ny industri. De gamle byene i Ruhr, som Essen, Bochum og Dortmund, hadde i tillegg til jern og kull en godt utviklet konsumvareindustri. Det var knapt noen by i Tyskland som var avhengig av bare en industri eller bedrift. Og disse få unntakene, som noen få kullgruvebyer og tekstilsentret Zwickau, ble hardt rammet av depresjonen. Regionale problem og ubalanse fant man mer i jordbruket enn i industrien.
Det er vanskelig å skille mellom gammel og ny industri. Det er ikke slik at man kan si at de industriene som vokser raskest er de nye industriene. Selv en overfladisk undersøkelse av industriens utvikling i mellomkrigstidas Tyskland viser at det var stagnasjon i kullgruvedriften, i råjernproduksjonen, tekstil, lær og bygningsindustrien. Men det var uvanlig sterk vekst i kjemisk industri og i gass og elektrisitetsproduksjon. Det var en beskjeden vekst i produksjonen av klær og stål.
I perioden mellom stabiliseringen og depresjonen, altså i 1924-1929, var vekstratene for alle industrigrenene nærmere hverandre enn i noen annen periode i mellomkrigstida. I årene 1924-24 virket jern og kullindustriene ganske dynamiske, og det var liten forskjell på produksjonen av hardt kull og lignitt (brunkull). Brunkull var en vekstindustri siden elektrisitetsverkene ble drevet av brunkull. Selv tekstilindustrien og lærindustrien gikk gjennom en boom, selv om de ellers gjorde det dårlig.
Harold James produserer tabellen nedenfor (Tabell VIII):
| - | 1913-1938 | 1913-25 | 1925-29 | 1929-32 |
| Metallproduksjon: | 0,8 | -2,9 | 5,1 | -28,1 |
| Råjern | -0,1 | -2,9 | 5,3 | -13,8 |
| Stål | 1,0 | -3,0 | 7,3 | -29,4 |
| Metallbearbeiding | 4,2 | 2,3 | 6,7 | -20,3 |
| Stein- og jordutvinningsindustrier: | 0,8 | 0,6 | 5,9 | -31,3 |
| Hard kull | -0,1 | -2,9 | 5,3 | -13,8 |
| Brunkull | 3,3 | 4,0 | 9,6 | -11,0 |
| Kjemisk industri: | 5,0 | 2,4 | 8,8 | -9,4 |
| Oljeraffinering | 10,5 | 1,9 | 17,0 | 11,6 |
| Gummi | 8,7 | 7,1 | 3,4 | -3,8 |
| Svovelsyre | 0,3 | -2,8 | 8,7 | -18,1 |
| Soda | 2,2 | -0,1 | 10,4 | -8,4 |
| Nitrater | 8,5 | 35,2 | 11,0 | -8,4 |
| Kunststoffer | 7,1 | 15,5 | 24,2 | -0,5 |
| Tekstiler: | 0,1 | -1,7 | -0,4 | -6,8 |
| Klær: | 1,6 | -0,1 | -2,1 | -0,9 |
| Lær: | -0,8 | -1,8 | -2,4 | -4,0 |
| Gass, vann og elektrisitet: | 5,8 | 5,8 | 7,7 | -7,8 |
Denne tabellen sier litt, og bare litt. Den sier noe om hvilke industrier som vokste og hvilke som ikke vokste, men ingenting om hvordan og hvorfor eller om virkninger.
Ikke alle de kjemiske industriene vokste like raskt, og noen av de kjemiske industriene var gamle industrier. Produksjonen av fargestoffer, der Tyskland hadde vært verdensledende før krigen, hadde bare beskjeden vekst, delvis siden spesielt Storbritannia og USA hadde konfiskert de tyske patentene. De nye kjemiske produktene var nitrater, gummi og petroleumsprodukter. De ble først og fremst solgt innenlands.
Etter 1925 ble de kjemiske industriene i Tyskland dominert av IG Farben, det største industrikonsernet utenfor USA, som var et resultat av at Bayer, Höchst, Agfa, Weiler-ter Meer og Chemische Fabrik Griesheim-Elektronen ble slått sammen. Her var størrelsen på konsernet en fordel for utvikling og oppbygging av ny teknologi.
Også i stålindustrien ble bedrifter slått sammen og virksomheter fra flere industrisektorer havnet i samme konsern. På 1920-tallet hadde mange tyske stålfirma gått inn i mekanisk industri. Det ga adgang til ny teknologi, og fordelte risikoen bedre.
Allerede før 1914 hadde stål og kull konsernet Gutehoffnungshütte (GHH) begynt å arbeide med produksjon av wire. Under og etter krigen ble den vertikale konsentrasjonen akselerert. Alle de store stålbedriftene bygde båter, GHH kjøpte seg for eksempel et nytt skipsverft langs Elben ved Hamburg og andeler i et annet verft. Tungindustrien kjøpte også maskin- og verktøyfabrikker og ingeniør- og konstruksjonsselskap. GHH kjøpte seg også en betydelig mekanisk industri: først i J. Tafel Eisenwerk i Nürnberg i 1919 og så i Maschinenfabrik Esslingen i 1920 og videre Fritz Neumeyer AG og Zahnräderfabrik Joh. Renk AG Augsburg og MAN i 1920.
I andre tilfeller ble stålfirma overtatt eller etablert av bedrifter som brukte eller handlet med stål og stålprodukter. Et eksempel er Otto Wulff som bygget opp et stålimperium med utgangspunkt i en metallforretning i Køln. Denne bedriften samt svært gode kontakter i staten satte Wulff i stand til å bli en betydelig eksportør. Med dette utgangspunktet kunne han videre kjøpe bedrifter som han hadde kjøpt varer fra.
En ganske statisk stålindustri ble gjennom felles eiere koplet sammen med mer dynamiske industrier, som for eksempel industrier som bearbeidet jern og stål videre og laget verktøy og maskiner etc., og som handlet med disse produktene og hadde kontakt med eksportmarkedene. Ved at mer statiske industrier og dynamiske industrier ble ført sammen kunne også en ny entreprenørånd bli gitt til de statiske industriene. Wulff var en langt mer foretaksom og dristig person enn eierne av de gamle konsernene, som Fritz Thyssen og Emil Kirdorf og de enda eldre som den aristokratiske Gustav Krupp von Bohlen und Halbach. Et konsern førte slik sammen ulike mentaliteter og generasjoner. Og det kunne overføre kapital mellom ulike virksomheter.
Den beste teoretiske framstilling av synspunktet om at vertikal konsentrasjon ("organisert kapitalisme") var en stabiliserende faktor er blitt gitt av Rudolf Hilferding:
Fri kapitalisme har gjennomgått en omforming til organisert kapitalisme ........ Usikkerhetene forbundet med den kapitalistiske produksjonsmåten blir redusert, og virkningene av kriser, eller i det minste virkningene disse har på arbeiderne, blir mindre. En planlagt fordeling av investeringer foretatt av de store trustene, begrensing av investeringene av fast kapital i løpet av oppgangstider og utsettelse av investeringer til nedgangstider, en kredittpolitikk regulert av de store bankene støttet av en korresponderende pengepolitikk fra sentralbankenes side, er de viktigste instrumentene i en slik politikk.
Men i virkeligheten var denne visjonen om en krisefri økonomi langt fra den virkelighet som i løpet av 1920-årene utviklet seg til en dyp depresjon. Markedene for den tyske eksporten brøt sammen, og tungindustrien hadde sett på eksporten som nøkkelen til å stabilisere den økonomiske utviklinga. Derfor var uttrykket Exportventil blitt laget.
Eksport var også nødvendig av politiske grunner, og ikke bare av økonomiske grunner. Eksporten var nødvendig for å betjene Tysklands utenlandsgjeld og for å betale krigserstatningene. I det lange løp kunne bare krigserstatningene betales dersom Tyskland opparbeidet seg eksportoverskudd, og dette var et prinsipp som var framhevet i Dawesplanen. Tyskland ønsket å eksportere mest mulig, og å presse prisene på eksporten så mye ned at det gjorde ondt for konkurrerende lands industri, for å legge press på dem for å få krigserstatningene redusert.
Både å eksportere mest mulig og å få slutt på krigserstatningene ble nasjonale oppgaver av den største betydning. Statens utenrikstjeneste og diplomatiet ble omorganisert på en slik måte at det ble en naturlig del av tysk utenrikspolitikk og tysk diplomati å arbeide for å fremme tysk eksport. Staten opprettet en eksportforsikringsordning og det ble opprettet ordninger for billige eksportkreditter. De som tjente mest på disse statlige ordningene var verken tungindustrien eller de nye industriene, men eldre industrier som tekstilindustrien, som fikk så mye som 30% av eksportkredittene.
Fra stabiliseringen og fram til depresjonen begynte ble situasjonen til den tyske eksporten forbedret. Eksportørene i Storbritannia fikk problem på grunn av at gullstandarden ble gjeninnført i Storbritannia, og pundet ble overvurdert. Tysk tungindustri prøvde å finne en plass i internasjonal økonomi ved å delta i internasjonale kartell, men tysk stålindustri var så dyktig at den stadig eksporterte mer enn de kvotene det internasjonal stålkartellet tildelte den, og den måtte derfor stadig betale bøter. Under depresjonen vendte blant andre stålprodusentene seg i større grad mot Sørøst-Europa, og man begynte å tenke på Mitteleuropa som en egen økonomisk sone. Tungindustrien arbeidet også for å bygge opp handelen med Sovjet, som under depresjonen var den klart største utenlandske kunden for tysk stål og stålprodukter.
Den økonomiske oppgangen i 1926 ble ledet av sterk eksportvekst, og senere på 1920-tallet vokste fortsatt eksporten mens den innenlandske økonomien viste tegn på stagnasjon og begynnende nedgangstider. I 1929 nådde eksporten toppen. Etter 1928 hadde eksportkvotene til stålindustrien blitt økt, og i 1930/31 gikk nesten halvparten av salget til GHH til utenlandske markeder.
| 1925/1926 | 34% |
| 1926/1927 | 31% |
| 1927/1928 | 25% |
| 1928/1929 | 31% |
| 1929/1930 | 36% |
| 1930/1931 | 49% |
| 1931/1932 | 47% |
| 1932/1933 | 35% |
| 1933/1934 | 29% |
De tyske stålkonsernene var avhengige av eksport. Det gjaldt også for det aller største av dem, som var Vereinigte Stahlwerke (Vestag), som var en sammenslutning som var inngått i 1926 av Rheinische Stahlwerke, Phoenix AG, Rhein-Elbe-Union og Thyssen. Vestag var forskjellig fra GHH og Krupp på den måten at det viste en høg grad av horisontal heller enn vertikal integrasjon. Det var ikke sterkt engasjert i mekanisk industri, men i 1929 kontrollerte Vestag 43 prosent av produksjonen av tysk råstål, og det hadde en stor eksportandel. Tabellen overfor som viser eksporten som andel av produksjonen til GHH, forteller også om bakgrunnen til uttrykket exportventil, vi ser at eksportandelen var høgere under den hardeste depresjonen enn i bedre tider. I et godt år med høg innenlandsk etterspørsel, som i 1927, ble 53,1% av tysk rørproduksjon, 25,9% av tysk produksjon av støpejern og 34,9% av produksjonen av stålwire og stålplater solgt utenlands. Men i 1932 var disse tallene 80,6%, 65,9% og 51,1%, siden det innenlandske markedet var så dårlig ble (de elendige) eksportmarkedene da hovedmarkedene. I andre sektorer var det også eksportavhengighet: slik gikk 55 prosent av salget til IG Farben til utlandet i slutten av 1920-tallet, selv om det var høge tollmurer mot tysk eksport. I 1929 ble 21,4% av produksjonen av det svarte kullet eksportert, og 38,4% av bomullstøyet og 56,9% av leketøyet som ble produsert i Tyskland ble også eksportert.
Storindustrien var spesielt opptatt av å eksportere. I hver sektor hadde de store bedriftene vanligvis eksportkvoter for større andel av produksjonen enn mindre bedrifter. Store bedrifter var bedre i stand til å markedsføre sine varer utenlands enn mindre bedrifter, og de kunne lettere skaffe kreditt for å gjøre dette. Slik eksporterte hele den elektrotekniske industrien i 1933 23 prosent av sin produksjon, men AEG eksporterte 38 prosent av sin produksjon, og Siemens-Schuckert 42 prosent og Siemens-Halske 41 prosent.
Likevel, selv om eksportandelene i tyske bedrifter vokste sterkt under depresjonen så vokste også alle tollmurene seg skyhøge, og i 1931 ble det engelske pundet devaluert, og dette tilsammen førte til at den tyske eksporten begynte å falle sterkt og raskt, raskere til og med enn de innenlandske markedene. Dette viste at det ikke var tilstrekkelig å bygge vertikale imperier for å overleve og blomstre.
Også andre ting tydet på at vertikal konsentrasjon var en dårlig måte å løse problemene på. Den "organiserte kapitalismen" ble mer plaget av indre stridigheter og fraksjonsvirksomhet enn den uorganiserte, frie markedskapitalismen. Etter hvert som IG Farben gikk inn i syntetiske energikilder og slik kom i stadig nærmere kontakt med kullmennene i Ruhr, og disse prøvde å bygge Ruhrchemie AG, og prøvde å produsere syntetisk nitrat, ble det utviklet motsetninger mellom IG Farben og Ruhr. Etter hvert som GHH bygde opp et vertikalt imperium begynte dets direktør Paul Reusch å motsette seg systemet med rabatter som ble betalt av stålprodusentene til de som bearbeidet stålet videre. Disse rabattene hadde blitt avtalt for å kompensere den industrien som bearbeidet stålet for de høge innenlandske prisene siden stål fra England og Belgia ble solgt billig til de bedriftene som bearbeidet stål i disse landene. Under depresjonen ville Reusch redusere disse rabattene for å styrke sitt eget konsern som både produserte stål og hadde mekanisk industri som bearbeidet stålet og produserte ulike varer av det. Slik var GHH konkurrent til sine egne kunder, og dette kom til syne under depresjonen.
Organisasjon kan ha gjort det lettere å overføre kapital og teknologi, men den lyktes ikke i hovedoppgaven å oppnå økonomisk stabilisering og stabilisering av det politiske forholdet mellom industrigrenene.
De forklaringene som har blitt framsatt for de uvanlige forholdene midt i Weimarperioden trenger å bli framstilt i form av en historisk analyse av økonomisk utvikling som går tilbake i det minste til de endringene som den Første Verdenskrig førte til. Her er forklaringen beskrivende. I denne perioden kom det for det første en mengde sjokk utenfra i løpet av kort tid. Det foregikk ingen langvarig utvikling som ble avbrutt av en enkelt forstyrrelse. Og for det andre er det mye vi ikke vet om denne perioden. Det finnes ingen pålitelig oversikt over investeringer i industrien mellom 1914 og 1924.
Det var under krigen og inflasjonen at de nye industriene vokste raskest, mens de gamle industriene, som kull, stål og tekstil, var plaget. I løpet av krigen begynte den tyske kjemiske industrien å utvikle storskala nitrogenproduksjon, som også kunne anvendes i fredstid. Produksjonen av syntetisk gummi var også viktig under krigen.
Jern og stålindustrien fikk avbrutt forbindelsen til sine gamle markeder under krigen, og hadde problem med å sikre seg arbeidskraft. Og etter krigen var det harde arbeidskonflikter i metallindustrien. Stålproduksjonen falt tidlig under krigen, og tok seg ikke opp til gamle høyder. Tekstilindustrien manglet råvarer under krigen, og det viste seg blant annet i de dårlige uniformene som de tyske soldatene etter hvert fikk. Tekstilindustrien greide ikke å øke produksjonen i den første etterkrigstida.
Den tyske inflasjonen har jeg skrevet et eget kapittel om. Likevel vil jeg gjengi Harold James' beretning om den. Han skriver at de investeringene som ble gjort under inflasjonen har vært diskutert, og man vet ikke hvor store de var eller om de var foretatt etter sunne vurderinger. Bidro de investeringene som ble foretatt under inflasjonen positivt til økonomien etter inflasjonen? Eller var de bortkastet sett over en lenger periode? Jeg har allerede i kapitlet om den tyske inflasjonen nevnt at Holtfrerich mener at disse investeringene i hovedsak var berettigede, og at grunnen til at tysk økonomi senere ikke fikk utnyttet dem fullt ut skyldtes at økonomien ikke fungerte optimalt etter inflasjonen. Men Harold James skriver at i 1930 kom en kommisjon nedsatt av den tyske regjeringa fram til at det var "kapitalinvesteringene som var foretatt hovedsakelig under inflasjonen" som var ansvarlig for den massive rasjonalisering der arbeidere ble erstattet av maskiner og teknologi. Harold James nevner den vurderingen som Holtfrerich har gjort, og nevner at Knut Borchardt er uenig. Også andre er skeptiske til disse investeringene; James nevner D. Lindenlaub bl.a.
Dersom det ble foretatt substansielle investeringer under inflasjonen må de ha vært motivert av forventninger om framtidige muligheter vurdert i forholdsvis langt perspektiv. Da industriherrene bestemte seg til bruke inflasjonen til å bygge, så bygde de for årene etter inflasjonen.
Disse vurderingene gjelder også for de mest iøyenfallende gigantkonsernene som ble skapt under inflasjonen: de var utformet for å slå ut konkurrenter under inflasjonen for å vinne stabiliseringsfreden. I praksis slo ofte de planene som ble lagt feil. Det største konsernet som ble skapt under inflasjonen var imperiet til Hugo Stinnes. Det oppstod da interessene til Hugo Stinnes kull og stål (Rheinelbe-Union) i 1920 ble slått sammen med de elektriske konsernene Siemens und Halske og Siemens-Schuckert til Siemens-Rheinelbe-Schuckert-Union (SRSU). SRSU viste seg å være så stort og sammensatt at det ikke kunne kontrolleres eller styres. Konsernet kom ikke fram til hvordan nye investeringer skulle fordeles. Ledelsen av de ulike delene av det nye konsernet ble ikke arbeidet sammen, og det var hele tiden uenighet og motstridende planer som blokkerte hverandre i konsernet. Likevel var det grunnleggende tanken til Stinnes sunn; den var et ønske om å diversifisere bort fra konsentrasjonen om kull og stål.
En stor del av svaret på spørsmålet om investeringene som ble foretatt under inflasjonen var rasjonelle finner vi dersom vi undersøker hvordan investeringene ble finansiert. En forklaring gir en beretning om grunnleggende rasjonell finansieringen under inflasjonen. Og en annen gir et bilde som likner mer på inflasjonsgalskap. I den første beretningen var det en profittinflasjon der lønningene lå langt bak industrielle priser, og arbeidsgivernes profitter var høyest i de mest dynamiske industriene, og det kunne derfor investeres mest i de mest dynamiske industriene. Den andre beretningen legger vekt på hvordan den fallende pengeverdien ledet investeringene: bedrifter tok opp lån som det var lett å betale tilbake siden pengeverdien falt så raskt at lånene ble betalt tilbake med penger som var mye mindre verdt enn de pengene som var lånt. Bedriftene reduserte sine beholdninger av kontanter i tysk valuta og holdt verdiene i utenlandsk valuta og i faste verdier (eiendommer og eierandeler). Denne flukten inn i faste verdier ble også foretatt gjennom investeringer.
Den andre beretninga om urasjonelle investeringer framstiller inflasjonen som primært en kredittinflasjon som ikke var økonomisk rasjonell. Pengemengden økte raskt siden bankene førte en generøs utlånspolitikk og Riksbanken diskonterte kommersielle veksler villig vekk. Riksbanken var forpliktet til å støtte de store kommersielle bankene på denne måten siden den fryktet for at ellers kunne det ble en kredittkrise og revolusjon. Rudolf Havenstein, som var president for Riksbanken, skrøt av at Riksbanken var så ansvarlig for å opprettholde den sosiale orden at den kjøpte både papirfabrikker og trykkeri for å ha pengesedler nok å forsyne Tyskland med.
Men denne beretningen om urasjonelle investeringer under inflasjonen overdriver sterkt. Inflasjonen kan ikke beskrives som en hovedsakelig kredittdrevet inflasjon. Riksbanken var fullt ut klar over farene ved den liberale diskonteringspolitikken, og den var heller ikke rede til å diskontere alle vekslene som bankene kom med. Den prøvde flere ganger å redusere kreditten. Det gjelder for sommeren 1922, fram til 19. august, og for våren 1923. Når Riksbanken diskonterte liberalt visste den at den i praksis subsidierte industrielle investeringer. Og den trodde ikke at dette kunne vare svært lenge.
Det var også tider der det var klager over mangel på kreditt. Dannelsen av store konsern var delvis en løsning på den tidvise kredittmangelen, siden på denne måten prøvde bedriftene å frigjøre seg fra bankenes formynderi. Så snart bankene prøvde å gi kortsiktige lån til bare deler av en investeringssyklus prøvde konsernene å danne sine egne banker (Konzernbanken) eller å danne truster for å lette kapitaloverføringer innen store industrielle strukturer. Bankene dominerte ikke lenger industrien. [Om forholdet mellom bankene og industrien har jeg skrevet i andre del av kapitlet "Befolkning og Økonomi 1800-1990".]
Til 1922 var selvfinansiering av det slaget som konsernene og trustene ble dannet for å være i stand til å foreta den karakteristiske formen for inflasjonsinvestering. Bare i 1922 førte fallende profitt til at industrien vendte seg til bankene og til Riksbanken, og dermed ble kredittpolitikken til Riksbanken bestemmende for den økonomiske utviklinga. Industrien drev så lobbyvirksomhet for å få Riksbanken til å føre en løs politikk når det var tegn til at den ville senke inflasjonen ved å føre en strengere pengepolitikk. De massive låneopptakene under hyperinflasjonen (1922-23) var nødvendige fra industriens synspunkt for å avslutte investeringsprosjekt som allerede var påbegynt, og bare denne fasen av inflasjonen kan bli beskrevet som en kredittinflasjon.
At disse investeringsprosjektene ble påbegynt reflekterer det høge profittnivået, og de høge forventede profittene, i den første etterkrigstida.
Selvfinansiering ble oppmuntret av skattesystemet som ikke greide å beskatte industrien. Erzbergers skattesystem ble ikke satt i verk fullt ut. Det eneste som ble stående igjen av det var et sentralisert apparat som tok fra delstatene retten til skrive ut egne skatter i tillegg til statens skatter. Noen av forandringene i skattesystemet hjelpte til å konsentrere ressurser til industrien. Slik var en skatt på lønn som ble krevd inn av arbeidsgiverne og først betalt videre til staten flere måneder senere, og på denne måten fikk bedriftene en stor likviditetsbalanse som de kunne bruke. Det var vanskelig å justere skattetakstene under inflasjonen, og dermed mulig å protestere mot skatteanslagene, og dermed forsinke innbetalingene.
De forholdene som industrien arbeidet under etter stabiliseringen av valutaen var helt forskjellige fra forholdene under inflasjonen.
1: Virkningen av Sozialstaten - Velferdsstaten
På 1920-tallet økte viktigheten av skattlegging i den nasjonale økonomien. Skatter var en viktig del av de økte utgiftene til næringslivet under Weimarrepublikken. Spesielt i nedgangstider, som i 1925 og etter 1929, var pressgrupper fra næringslivet aktive for å prøve å skaffe seg skattekutt. De lyktes i 1925-26, men ikke senere.
Et høgt skattenivå sammen med virkningene av inflasjonen og omfordelingen av inntekt som fulgte etter krigen, ble holdt for å være ansvarlig for at kapitaldannelsen ser ut til å ha gått langsomt, og for det ikke kom i gang en jevn økonomisk vekst. Fallende sparerater forekom også i andre økonomier på 1920-tallet. I Storbritannia, der det ikke hadde vært inflasjon, men der skattene også økte etter krigen, falt også spareratene. Men tyske næringslivsfolk var spesielt opptatt av å klandre skattenivået etter stabiliseringen for vanskeligheter. Det var utbredt enighet blant næringslivsfolk og diverse eksperter om at skattene måtte reduseres for at kapitaldannelsen skulle foregå raskere.
For det andre angikk tyske skatter ikke bare nivået på kapitaldannelsen, men også den finansielle strukturen til næringslivet. Virkningen av selskapsskatten var betydelig, og så stor at det var fristende å unngå å oppgi skattbar fortjeneste, for eksempel ved å stifte gjeld. Det kan ha vært en antakelse i finansdepartementet om at ekstern finansiering ga en bedre fordeling av kapitalen - derfor ble store konsern som IG Farben og Vestag dannet med skattekonsesjoner siden det ble antatt at store konsern kunne ha bedre kontakt med utenlandske finansmarkeder enn små konsern. Finansdepartementet mente at utenlandsk kapital burde være den viktigste kapitalkilden for industrielle investeringer, men det gjorde den finansielle strukturen til tyske bedrifter mer ustabil.
Skattepolitikken hadde også en tredje virkning. Sammenlikninger av skattenivå viste at skattenivået i Tyskland var høgere enn skattenivået i Storbritannia og Frankrike både for selskapsskatt og for personskatt. Likevel finner vi det merkelige forholdet at de skattene som ble betalt i Tyskland ikke var så høge som skattenivået skulle tilsi.
Forklaringa på denne diskrepansen ligger i størrelsen på skatteunndragelser i Tyskland. Disse foregikk for det meste i form av kapitaleksport til utlandet. Ved slutten av 1920-tallet stod forsøk på å kontrollere kapitalflukten sentralt i et hvert skatteprogram. Finansdepartementet var oppmerksom på problemet, men var ikke i stand til å gjøre noe med det. Mange av de verste overgriperne var å finne blant de største konsernene i Tyskland. Det kjemiske konsernet IG Farben brukte sitt sveitsiske datterselskap IG Chemie Schweiz i Basel til å unngå å betale skatt til Tyskland. Angrep på disse gigantene ville få store politiske konsekvenser. Så skatteunndragelsene ble tolerert, fordi mange mente at skattene var for høge [og fordi staten var for svak].
| Årstall | Storbritannia | Frankrike | Tyskland |
|---|---|---|---|
| 1925 | 21,9 | 20,0 | 22,2 |
| 1926 | 23,4 | 19,4 | 24,2 |
| 1927 | 21,6 | 20,9 | 25,1 |
| 1928 | 21,9 | 21,1 | 25,4 |
| 1929 | 20,7 | 22,5 | 25,6 |
Fra 1925 til 1929 stod banklån for majoriteten av industrielle investeringer, og en stor del av disse midlene kom gjennom bankene fra utlandet. Mange kommentatorer klaget over at børsen ikke greide å skaffe investeringsmidler og at industrien derfor ble avhengig av å låne. Bankgjeld ble mer vanlig i næringslivet i siste del av 1920-årene.
Umiddelbart etter at inflasjonen var slutt var det akutt mangel på lånemidler. Da det våren 1924 var tegn på at en ny kredittbasert inflasjon kunne begynne innførte Riksbanken strenge krav til kvaliteten til de vekslene den holdt. I løpet av denne perioden fra april 1924 til slutten av 1925 diskonterte Riksbanken til en rate under markedet. Denne tjueen måneder lange perioden hadde til hensikt å gjenopprette en normal økonomi og fjerne overdrivelsene fra inflasjonen. Schacht mente at det hadde blitt foretatt store feilinvesteringer under inflasjonen, og at for mange truster var blitt opprettet i tungindustrien. Men han hadde ingen personlig erfaring fra industrien eller fra å arbeide i bank med utlånsforretninger, og hadde mistillit til den storstilte organiseringen av tysk industri.
| Årstall | Nye fabrikker | Erstatninger | Totale investeringer | Investeringer som % av nye banklån fra storbankene |
| 1924 | 193 | 513 | 706 | - |
| 1925 | 574 | 574 | 1.148 | 71,7 |
| 1926 | 301 | 647 | 948 | 57,8 |
| 1927 | 535 | 721 | 1.256 | 75,4 |
| 1928 | 711 | 789 | 1.500 | 57,0 |
| 1929 | 327 | 841 | 1.168 | 95,1 |
| 1930 | 116 | 791 | 907 | 7,7 |
| 1931 | 21 | 501 | 522 | - |
Schacht mente at det ville være urettferdig å straffe det han regnet som legitim industri og jordbruk og at dette ville føre til protester og sosial uro. Riksbanken diskonterte veksler til en kunstig lav rate, og tok bare mot veksler fra favoriserte industrier. Denne diskrimineringen var politisk svært omstridt. Et stort antall forretningsmenn fra småbedrifter som ble nektet kreditt var sinte på grunn av dette. De følte seg forrådt av oversentralisering i Tyskland og internasjonalisme utenfor Tyskland. Schacht ble ofte angrepet av småbedriftene. Regjeringa hadde sympati for småbedriftene, og prøvde å få Schacht til å løsne på restriksjonene. Framfor å låne utenlands burde den innenlandske kreditten bli utvidet, for det ville gi småbedriftene bedre tilgang til kreditt. Fra 1925/26 syntes dette politiske presset å ha framgang, og det var en beskjeden kredittinflasjon, delvis på grunn av at Riksbanken var mindre restriktiv og delvis på grunn av at utenlandsk kapital veltet inn i landet.
De første utenlandske lånene etter Londonkonferansen i 1924 kom nølende til Tyskland. I denne konferansen hadde Dawesplanen blitt vedtatt. Den fastsatte hvordan krigserstatningene skulle betales, og anbefalte at det ble gitt et stort internasjonalt lån til Tyskland for å hjelpe til med å få nedbetalingen i gang. Men først sommeren 1925 ble det vanlig å gi langsiktige lån, vanligvis obligasjonslån, til tysk næringsliv. Det ble lånt mer penger til Tyskland, og ved midten av 1927 var låneaktiviteten størst, for så å avta sterkt. Denne nedgangen skyldtes i liten grad pessimisme med hensyn til framtidsutsiktene til tysk økonomi. Reduksjonen i utenlandske lån til Tyskland skyldtes heller en kraftig politisk kampanje for å redusere utstrekningen av langsiktige tyske opplåning. Ved slutten av 1926 ble fritaket for utenlandske investorer fra å betale utbytteskatt på kapital fjernet. I april 1927 greide Riksbanken å oppnå at noteringene på børsen i Berlin falt for at utenlandske investorer skulle bli avskrekket. Og samme sommer ble de offentlige finansene i Tyskland sterkt kritisert. Dette reduserte midlertidig den utenlandske tilliten til Tyskland.
Men selv om de langsiktige lånene ble av mindre betydning så økte de kortsiktige lånene fra utlandet i betydning. De var for de meste direkte kontrollert av utenlandske banker. Høge renter i Tyskland ga raskt et godt utbytte fra lånene, og det ble ventet at markedet for langsiktige obligasjoner ville ta seg opp. Og i 1929 og 1930 syntes det å være tilfelle. Men etter valget i september 1930, da nazistene fikk sin første store framgang og også kommunistene hadde framgang, stoppet de langsiktige lånene fra utlandet opp.
Tysk næringsliv hadde blitt avhengig av strømmen av utenlandsk kapital og av utenlandske lån.
| - | USA | UK | Andre | Totalt |
| Bankers lån til tyske banker: | 1.724 | 1.083 | 2.087 | 4.894 |
| Banker til tysk næringsliv: | 389 | 506 | 1.490 | 2.385 |
| Banker til tyske offentlige korporasjoner: | 116 | 65 | 124 | 305 |
| Totale kortsiktige lån fra utenlandske banker: | 2.229 | 1.654 | 3.701 | 7.584 |
|---|---|---|---|---|
| Lån fra utenlandsk næringsliv: | 692 | 356 | 2.564 | 3.612 |
| Andre lån: | 12 | 23 | 108 | 143 |
| Totalt kortsiktige lån: | 3.143 | 2.054 | 6.772 | 11.969 |
RDI - Reichsverband der Deutschen Industrie - advarte i juli 1928 mot denne avhengigheten og skrev at det ikke var sikkert at utenlandske kreditter og lån ville være tilgjengelig også i framtida.
Det er lettere å oppspore å følge de langsiktige kapitalplasseringene enn de kortsiktige. Direkte investeringer foretatt av amerikanske firma var i 1930 på $216,5 millioner (909 RM). Ofte var direkte investeringer forbundet med overføringer av teknologi. Dette tjente den tyske bilindustrien på. Ford hadde en bilfabrikk i Berlin fra 1925 og en bilfabrikk i Køln fra 1929. I 1929 kjøpte General Motors Adam Opel AG i Rüsselsheim nær Frankfurt am Main.
Totalt var det registrert at tyske aksjer med nominell verdi 5.922 millioner RM var kjøpt av utlendinger fra 1924 til 1930, selv om netto bevegelse av eierskap var mye mindre i denne perioden, 847 millioner RM. Forskjellen viser til de store kapitalbevegelsene ut av Tyskland i denne perioden. Når det gjelder aksjehandel så brukte mange tyske firma sine utenlandske datterselskap for å kjøpe aksjer i moderselskapet, og disse aksjene ble så registrert som utenlandsk eide, og hele arrangementet ga firmaet skattefordeler. Skatt på verdipapirer ble redusert, og de aksjene som var registrert som utenlandsk eide ble ofte garantert et fast utbytte som kunne bli trukket fra den summen det skulle betales selskapsskatt av.
De fleste langsiktige utenlandske investeringene i Tyskland ble gjort i form av obligasjoner. Fra 1924 til 1930 lånte Tyskland totalt 7.174 millioner RM, og av dette kom 62% direkte fra USA. De store kapitalformidlingshusene på østkysten solgte obligasjonene til den investerende offentligheten ganske raskt. Noen av disse kapitalformidlerne utsatte investorene for større risiko enn investorene var klar over. De krevde høge kommisjoner og betalte en rente til investorene som var lav i forhold til risikoen investorene tok. Tyskland mottok 18% av den amerikanske kapitaleksporten. De største tyske obligasjonslånetakerne var de tyske kommunene og noen få større tyske konsern, som GHH, AEG og Siemens, og den katolske kirka i Tyskland.
Det var de tyske bankene, og ikke de utenlandske investorene, som gjorde mest for å framtvinge en konservativ holdning med hensyn til investeringsmønster under Weimarrepublikken. Heller enn å se etter nye muligheter foretrakk de fleste bankene den typen investeringer som før krigen hadde vært sikre kapitalplasseringer.
Bankenes lånepolitikk hadde tradisjonelt vært omgitt av store kontroverser. Før krigen hadde småindustrien klaget over at den hadde blitt oversett av bankene. I mellomkrigstida ble denne kontroversen mer akutt. De tyske storbankene virket stadig mer som stygge dinosaurer. De tyske storbankene konsentrerte sine lån hos de store lånetakerne. Småbedriftene måtte få sine lån hos sparebankene og i statsbanker etc.
De store bankene var oppmerksomme på sitt dårlige rykte. Selv om de en gang i blant prøvde å bedre ryktet ved å gi rimelige lån til småbedriftene forandret de ikke sin praksis. Alle klaget over at storbankene favoriserte de store konsernene.
Sparebankene kunne ikke gi så store lån som storbankene. Sparebankene bygde på å ta vare på små innskudd. Før Første Verdenskrig hadde de utviklet seg til å forvalte store midler, men de hadde vanskelig for å få den gamle posisjonen tilbake etter krigen. De småsparerene som hadde hatt sine innskudd i sparebankene før krigen og inflasjonen var blitt engstelige for å låne bort pengene sine. Sparebankene i Preussen hadde hatt innskudd på 909 millioner RM i 1913, men i 1928 hadde de bare 589 millioner RM som innskudd. I 1929 var balansen til storbankene 164% av nivået i 1913, mens sparebankenes balanse bare var på 61%. Og sparebankene lånte en stor del av pengene sine til offentlig sektor.
Ved slutten av 1928 var 76,4% av den kapitalen som storbankene hadde lånt ut gitt som lån på mer enn 100.000 RM, og 40,3% som lån som hvert enkelt var mer enn en million RM. Og bare 3,4% av kreditten var i gitt porsjoner som var mindre enn 10.000 RM. Sparebankene derimot hadde lånt ut 57,8% av sine lånemidler i porsjoner som var mindre enn 10.000 RM. Storbankene konsentrerte seg om de store kundene av tradisjon og fordi de håpet å bli involvert i mer profitable forretninger, som aksjekapitalutvidelser.
De industriene som ble favorisert av storbankene var de eldste industriene. Tekstilindustrien fikk 11,8% av lånene og næringsmiddelindustrien fikk 11,2%. Dette var industrier der det ikke skjedde noe nytt på 1920-tallet. Dynamiske industrier som kjemisk industri fikk bare 3,6% av bankkreditten, og bilindustrien og verkstedindustrien fikk bare 2,3% av kreditten. Også de store regionale bankene konsentrerte seg om de gamle industriene.
Den undersøkelsen som disse resultatene er hentet fra konkluderte med at bankene hadde presset kreditt inn på industrier som bankene hadde kjennskap til, og dette i så stor grad at det førte til overproduksjon. Bankene viste liten evne til å vurdere lånetakernes muligheter og lånenes soliditet, og tapte derfor unødvendig mye penger. Bankene hadde kommet i en situasjon der de desperat søkte etter å gjøre sikre investeringer, og dette betydde at de satte pengene inn i de aller eldste industriene, og unngikk de dynamiske og mindre kjente industriene.
De tyske bankene hadde liten evne til å vurdere entreprenørers muligheter. Før krigen hadde bankene hatt intim kontakt med næringslivet [Les mer om finans og industri] og vært en hovedkilde til finansiering for mange store konsern. Store bankierer fra det nittende århundret som Hansemann, Mevissen og Camphausen hadde detaljert kjennskap til næringslivet i sin region. David Hansemann (1826-1903) grunnla Disconto-Gesellschaft, og hadde opprinnelig vært ullhandler i Elberfeldt. Han sendte sine sønner i lære i industribedrifter. Georg von Siemens som grunnla Deutsche Bank var nevø av Werner von Siemens som grunnla det kjente Siemensenkonsernet som begynte med å bygge telegraflinjer og den tids telekommunikasjonsutstyr, og utviklet seg til å bygge elektrisk apparatur av mange typer. Georg Siemens arbeidet i unge år for onkel Werner med å bygge telegraflinjer og å lære om elektrisk industri.
Men etter hvert som bankene ble større ble deres forbindelse med bedriftene mer og mer formell og formalisert. De hadde ikke kontakt med den daglige virksomheten i bedriftene som de lånte penger til. Selv om bankene fortsatte å være representert i bedriftenes overvåkende organ og styrer, mottok de bare så tynne rapporter om det som foregikk at de ikke viste hvilke muligheter og farer som fantes. Den viktigste oppgaven for styrene ble å utpeke bedriftslederne.
Lederne for de store bankene under Weimarrepublikken var solide og anstendige menn som ikke ville utforske farer. De så etter sikre investeringer. Og de så dem i de eldste industriene, som i tekstilindustrien og bryggeriene. De trodde uten videre at tekstilindustrien ga trygge pengeplasseringer. Og dette ble utnyttet av menn uten skrupler i nettopp tekstilindustrien og bryggerinæringen. De mest bedragerske lån ble tatt opp av Nordwolle (tekstil) og Schultheiß-Patzenhofer (bryggeri). De fleste bankmennene i Weimar-Tyskland hadde ikke studert økonomi, men hadde enten studert jus eller gått i lære i bank. De hadde heller ingen erfaring fra industri. Allerede i det nittende århundret hadde det kommet svært mange jurister inn i ledelse av mange banker, og etterhvert ble de dominerende i ledelsen av bankene.
Et annet problem for bankene i Weimarrepublikken var at man før krigen hadde trodd at den beste trening for bankmenn hadde vært å arbeide i bankvirksomhet i Sør-Amerika eller i tyske bankfilialer i orienten. Menn med denne erfaringsbakgrunn som ledet tyske banker på 1920-tallet var i ledelsen for Disconto-Gesellschaft og Deutsche Bank. Men denne erfaring var ikke relevant for de problemstillinger bankene stod overfor i Tyskland under Weimarrepublikken.
Likevel, noen menn med relevant erfaring fantes i ledelsen av tyske banker, som Oscar Schlitter i Deutsche Bank som hadde god kjennskap til tysk industri.
Langt mer berømte var de ville mennene fra Behrenstraße, og fremst blant dem var Jacob Goldschmidt, som skapte Darmstädter und Nationalbank. Hans spesialitet var opprinnelig å tjene penger på å slå sammen bedrifter. Etter stabiliseringen oppdaget han to vekstområder for bankvirksomheten, kommunenes finanser og rasjonalisering av tekstilindustrien. Begge ga til å begynne med stor fortjeneste, men viste seg etter hvert å gi store tap. Rasjonalisering av tekstilindustrien viste seg bare å være lønnsom dersom tekstilindustrien kunne produsere for full kapasitet.
Kanskje var de mest prominente bankmenn i Weimarrepublikken ikke de som arbeidet i de store bankene, men private bankierer, spesielt de som arbeidet sammen med M. M. Warburg & Co i Hamburg og Mendelssohn & Co i Berlin. Warburg arbeidet med å formidle kapital fra Amerika, og før krigen hadde Warburg vært opptatt med å finansiere utenrikshandel. Mendelssohn hadde før krigen arbeidet med statslån, og etter krigen arbeidet Mendelssohn med valutatransaksjoner og finansiering av den tyske stat. Warburg og Mendelssohn arbeidet i det som var vekstområder for banknæringen etter krigen, som internasjonal lånefinansiering. Dette var virksomhet som var sårbar for politiske forstyrrelser.
Kapitalmarkedet, og spesielt det tyske innenlandske kapitalmarkedet, var ikke dyktig til å utvikle nye sektorer i den tyske økonomien, den tyske industrielle utviklingen fulgte konservative mønstre, og nye industrier vokste bare når de ble integrert i allerede eksisterende strukturer.
Den økonomiske oppgangstida i siste halvdel av 1920-årene involverte heller lite strukturell differensiering. Den velstandsperioden som er blitt kalt "de gyldne tjueårene" har senere blitt beskrevet som en "rasjonaliseringsboom". Mange tyske industriledere reiste til USA for å studere nye organisasjonsteknikker. Under og etter krisen ble rasjonaliseringsboomen ofte beskrevet som den grunnleggende årsak til de massive feilinvesteringene. I ei bok fra 1931 skrev Wilhelm Röpke om "toskeskapen" i å erstatte arbeid med kapital (som i Tyskland, i motsetning til i USA, var kostbart). Mange andre skrev det samme, og ga eksempler på dette.
Det ble kritisert at de mest teknisk avanserte produksjonsteknikkene ble tatt i bruk uten at de økonomiske sidene ved dette ble utredet grundig nok. Det viste seg at for at de store investeringene som ble gjort i rasjonalisering skulle være lønnsomme så måtte etterspørselen etter det som ble produsert være langt større enn den faktisk var. Og rentenivået i Tyskland var svært høgt! De faste kostnadene ble derfor svært store, og stor kapasitetsutnyttelse ble nødvendig for at produksjonen skulle være lønnsom. Og i mens falt de variable kostnadene, som utgiftene til råvarer, drivstoff og arbeidskraft. Dette gjorde produksjonen billigere for gamle konkurrerende produksjonsanlegg med små faste kostnader. En nedgangskonjunktur kunne derfor lett føre til ruin for nye produksjonsanlegg.
Harold James skriver at tesen om at det var for mye teknisk framgang i Weimarrepublikken er grunnleggende gal. De tilsynelatende overinvesteringene som foregikk var en illusjon som blant annet ble produsert av mangelfull oversikt over det som foregikk. Det er nesten umulig å oppdage hva den påståtte rasjonaliseringsbølgen på 1920-tallet bestod av. Mye av den fantes antagelig ikke. "Rasjonalisering" viser seg i tilbakeblikk rett og slett å være et ord som ble valgt for å beskrive de feilslåtte investeringene som ble gjort i 1920-årene, og skulle ikke føre til den konklusjonen at det ble investert for mye kapital under Weimarrepublikken.
Det var ikke en alminnelig bølge av teknisk framgang og forbedring, men heller feil fordeling av investeringene mellom sektorene som skapte overkapasitet i noen grunnleggende tungindustrier og i tekstilindustrien. Det var overkapasitet i jern og stål. Selv i boomåret 1927 utnyttet stålindustrien bare 77% av sin kapasitet. Men i stålindustrien hadde det foregått lite teknisk modernisering.
De viktigste tekniske forbedringene i stålindustrien involverte energibesparelse, og var en logisk reaksjon på mangelen på drivstoff like etter krigen. Denne energibesparelsen - varmeøkonomiseringen - (Wärmewirtschaft) kunne bli oppnådd på grunn av konsentrasjonen og sammenslåing som førte til slike gigantkonsern som Vereingte Stahlwerke. Masovngass erstattet koksovngass (som kunne selges) for oppvarming. Det integrerte stålverket, som hadde begynt å bli vanlig allerede før krigen, ble nå helt dominerende, takket være den bedre drivstofføkonomien. Valseverk ble nesten alltid bygd nært jernsmelteverk, og vanligvis nært kullgruver og koksovner. Forbedret oppbygging førte til viktige og store finansielle besparelser, og bare små lagerbeholdninger ble nødvendige. Den store skalaen nettopp dette ble gjort på i Tyskland førte til at det ikke ble mislykket.
Rasjonalisering av tysk stålindustri medførte også stenging av mindre stålverk. Fra 1913 til 1928 gikk antallet masovner i Rhinland-Westfalen ned fra 118 til 72 mens gjenomsnittsproduksjonen per veke steg fra 1491 tonn til 3207 tonn. Slike nedstengninger ble ikke utført svært effektivt i siste del av Weimartiden. Selv i det mest moderne stålkonsernet, Vereinigte Stahlwerke, bestod tilfeller med svært liten effektivitet, selv om planen til grunnleggerne hadde vært å skape et fullstendig integrert konsern der alle verk som ikke var helt teknisk oppdaterte eller passet geografisk inn skulle stenges. I Bochum ble bare en av fem ovner stengt selv om ingen av dem hadde operert med mer enn 75% av sin kapasitet. Fra 1926/27 til 1928/29 var arbeidsproduktiviteten ved Vestags Bochumverk konstant til tross for økt produksjon, og fra 1930 falt produktiviteten dramatisk etter hvert som produksjonen falt.
Denne historien om produktiviteten er karakteristisk. Det hadde vært store forbedringer av produktiviteten fra 1924 til 1926, men dette skyldtes mer at de destabiliserende virkningene av inflasjonen og det store gjennomtrekk av ansatt, med følgende lavt kvalifikasjonsnivå blant de ansatte, opphørte, enn høgere teknisk nivå på produksjonsutstyret. I løpet av krigen og inflasjonen hadde det foregått betydelig modernisering av arbeidsprosessen. Men etter inflasjonen, med noen få unntak hovedsakelig i bilindustrien og i kullgruvene, gikk den tekniske oppgraderinga langsommere. De fleste moderne stålverkene fra 1920-årene ble bygd før stabiliseringskrisen i 1925. Bare svært få forbedringer kom etter 1926.
Og det samme gjelder utenfor stålindustrien. Det var under krigen og inflasjonen at de store tekniske forbedringene kom. Daimler bygde biler på samlebånd etter 1919, Carl Zeiss (Jena) innførte bevegelsestudier i 1921, og Siemens-Schuckert bygde elektriske motorer i henhold til Taylors prinsipp etter 1920.
I maskinindustrien gjorde stort sett ikke rasjonaliseringsbevegelsen seg sterkt gjeldende. I tekstilindustrien var det jamt over ikke store tekniske forandringer. I elektroteknisk industri var det forandringer siden det ble utviklet nye produkt og nye måter å arbeide på og å organisere arbeidet på, men disse forandringene var andre enn de som kalles for "rasjonalisering". Det ble gjort store forandringer hos Siemens, men de var enten forenklinger av et slag som ikke kan kalles for "rasjonalisering", eller at helt nye produksjonslinjer ble satt opp, og at en del produkt ble fullstendig fjernet fra varesortimentet til Siemens.
I to industrier foregikk det sterk rasjonalisering:
| Årstall | Produksjon i tonn | Antall ansatte | Produksjon per ansatt |
| 1913 | 114.550.153 | 409.183 | 279,9 |
| 1920 | 88.255.780 | 496.559 | 177,7 |
| 1921 | 94.114.785 | 547.330 | 172,0 |
| 1922 | 97.346.176 | 552.188 | 176,3 |
| 1924 | 90.969.875 | 452.317 | 201,1 |
| 1925 | 104.335.566 | 433.879 | 240,5 |
| 1926 | 112.192.119 | 384.507 | 291,8 |
| 1927 | 118.022.353 | 407.577 | 289,6 |
| 1928 | 114.577.050 | 381.950 | 300,0 |
| 1929 | 123.603.160 | 375.970 | 328,8 |
| 1930 | 107.183.040 | 334.233 | 320,7 |
| 1931 | 85.637.584 | 251.034 | 341,1 |
Med unntak for kullgruvene og bilindustrien foregikk ikke store tekniske forandringer i Tyskland etter stabiliseringen og etter at inflasjonen var arbeidet ut av økonomien. Tyskland hadde liten teknologisk utvikling og svak produktivitetsvekst, og overkapasitet i noen industrier. Denne kombinasjonen gjorde at søkningen etter eksportmarkeder var av vital betydning, og Tyskland var sårbart for sammenbrudd i verdenshandelen.
Disse vanskeligheten ga også tilskynding til økt horisontal økonomisk organisering. Dette har noen ganger feilaktig blitt beskrevet som årsak til og ikke som følge av problemene. I følge denne forklaringen stoppet kartellene et prisfall under depresjonen og dermed hindret de en omjustering gjennom økt konsum. Kartellene var et favorittmiddel for å opprettholde prisene for industrier som var truet av overproduksjon og hadde en stagnerende teknologi. I tidligere tider hadde kartellene ofte blitt revet sund når bedrifter i krisetider hadde brutt ut for å utnytte sin kapasitet bedre. Men i mellomkrigstida var kartellene sterkere enn de hadde vært tidligere siden de store trustene var utviklet. Kartelliseringen overlevde bare i industrier der det også var utviklet truster. De to best kjente tyske kartellene, Rheinish-Westfalske kull Syndikat og Råjern syndikatet, var dominert av de store sammensatte stålverkene. Her var de store trustene i stand til å undertrykke avvik fra prisdisiplinen til kartellet, i hvert fall til bankkrisen i 1931.
Makten til kartellene er illustrert av historien om stålindustrien. Fram til sommeren 1931 var det betydelig prisstabilitet. Råjern fra Rhinen-Westfalen ble solgt for 85 RM/tonn fram til juli 1930, da ble prisen redusert til 81 RM, og videre til 78 RM i januar 1931. I september 1931 førte devalueringa av det engelske pundet til et fall i verdensmarkedsprisene. Og selv om det tyske stålsyndikatet, Rostahlgemeinschaft, prøvde å holde oppe prisene på standardiserte produkter var det for første gang ikke i stand til å hindre at medlemmene solgte under kartellprisene. Slik var stålindustrien ikke i stand til å motsette seg at Brüning kuttet ti prosent i kartellprisene i desember 1931.
Tiltakene fra desember 1931 for å redusere kartellprisene reflekterte en utstrakt fiendtlighet overfor kartellene. Mange mente at de forverret depresjonen. Både småbedriftene og fagforeningene og SPD tok dette opp. Kritikerne av kartellene mente at de høge prisene som kartellene holdt reduserte etterspørselen og produksjonen, og dermed førte til større arbeidsløshet.
Ikke alle vareslag fikk prisene kontrollert av kartell, og noen kartell var svake. De prisene som ikke var kontrollert av kartell falt dramatisk. Kartellene i tekstilindustrien var ofte ikke i stand til å kontrollere prisene. Selv om det fantes store firma i tekstilindustrien var de fleste bedriftene små og utsatt for sterk konkurranse.
Etterspørselen etter tekstiler og sko ble mindre allerede i 1928. Produsentene reagerte med å sette ned prisene. Verdien av detaljhandelen med tekstiler og klær falt fra 10 milliarder RM i 1929 til 5,9 RM i 1932, men det solgte volumet ble bare redusert med ni prosent og tekstilproduksjonen med 15%. Etterspørselen etter tekstiler og klær holdt seg høg, selv om det var tegn til redusert kvalitet. Også etterspørselen etter matvarer holdt seg oppe. Fra 1929 til 1932 falt verdien av matvarene som ble solgt med en tredjedel, men produksjonen falt bare med ti prosent.
Prisene falt altså mye for varene til de industriene som ikke var sterkt kartellisert. Den tyske storindustrien var bedre i stand til å holde opp prisene på varene sine, uansett om konsernene var kartelliserte eller ikke. Det var en virkning av at de faste kostnadene økte, av større kapitalintensitet.
I investeringsvareindustriene, som var lite kartelliserte på grunn av at de produserte så mange ulike varer, var det lite prisfall men sterkt produksjonsfall. I 1932 var bilproduksjonen 33% mindre enn i 1928. Her gjorde beregningene av prisene for hver bil at prisnedslag var ufornuftig. Bare junkerne greide å holde opp prisene på kornet sitt, og det skyldtes deres nære forhold til president Hindenburg.
| Land | Depresjonsår: | Prisfall | Produksjonsfall | Fall i BNP | |
| Storbritannia | 1928-32 | 7,1 | 3,3 | 11,4 | |
| Italia | 1929-34 | 25,9 | 3,8 | 33,7 | |
| Tyskland | 1928-32 | 21,9 | 22,6 | 39,5 | |
| Østerrike | 1929-34 | 5,0 | 21,9 | 25,7 | |
| Ungarn | 1929-34 | 32,5 | +2,0 | 31,1 |
Argumentene om tysk prisrigiditet kan oppsummeres slik: Det var betydelig prisnedgang. Der prisene gikk lite ned var det en følge av:
Bare delvis var det sterke fallet i produksjon og sysselsetting konsekvens av sterke kartell og en sterkt organisert økonomi. Det var en mer generell svakhet til stede. Etter at marken var stabilisert gikk investeringstakten ned. Næringslivet mente at ny vekst ville komme i industrier som de enda ikke kunne identifisere. Dette er å beskrive krisen som en "overgangskrise". Næringslivet visste ikke hvilken overgang og forandring som lå i framtida, hvilke industrier og teknologier som ville vokse og som fortjente investeringer.
Harold James skriver at dette er en mer omfattende forklaring enn den som presenterer depresjonen som "krisen til den høgt organiserte økonomien", som han delvis aksepterer. Denne diskusjonen kaster også lys over tesen om depresjonen som en "underkonsumskrise", som ble populær ved slutten av Weimarrepublikken. Gjennom hele Weimarperioden, med unntak for året 1929, produserte konsumvareindustriene større mengde konsumvarer i forhold til produksjonen av investeringsvarer enn før 1914. Feilen var ikke mangel på konsum, men at de rette varene ikke ble konsumert, varer som kunne ha akselerert investeringsindustriene. Her ser vi igjen Weimar som en overgangskrise, der den rette formen for overgang ikke er identifisert. Resultatet var stagnasjon.
Lenker:
Neste kapittel
Første del av denne teksten om Tysklands økonomi 1924-36
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilde for dette kapitlet er: