Skrevet av Tor Førde.
Kilder for dette kapitlet er:
Her fortsetter vi med Ute Freverts framstilling av forholdet mellom den sivile befolkninga i Tyskland og militærvesenet.
Ute Frevert skriver at da den Første Verdenskrig sluttet i 1918 hadde den ført til at 7-8 millioner mennesker var blitt drept og rundt 20 millioner var blitt skadet. Mer enn to millioner tyskere var blitt drept og 4,2 millioner var blitt krigsinvalide. Krigen viste både hvor ødeleggende en massekrig var og hvor godt soldatene var blitt trent til å holde ut i den moderne massekrigen. Militærvesenet hadde vært i stand til å vise hvor effektivt det var.
Frevert skriver at alle landene som hadde vært involvert i krigen, inkludert Storbritannia og USA, hadde benyttet vernepliktige hærer for å utkjempe krigen, og dette var grunnen til at politikerne og generalstabene hadde vært i stand til å holde på så lenge og så iherdig. Samtidig hadde verneplikten forent kampen og heimefronten, og den sivile og militære mobiliseringen nådde høyder som tidligere ikke hadde vært kjent.
I Tyskland ble den totale mobiliseringen fulgt av nesten total demobilisering. Versaillesavtalen la ned forbud mot at Tyskland holdt på verneplikten og tillot bare Tyskland å ha en liten profesjonell hær. Disse bestemmelsene ble fulgt til i 1935 da nazistene innførte alminnelig verneplikt som del av strategien for å gjøre landet klart til Andre Verdenskrig. I 1945 insisterte de allierte på omfattende avmilitarisering av Tyskland. I de følgende tiårene hadde Tyskland verken en vernepliktig eller en profesjonell hær. Likevel begynte begge Tyskland å opprette militære styrker tidlig på 1950-tallet. Og begge vekket opp de militære tradisjonene fra Preussen og appellerte til begrepet om "borgeren i uniform", selv om dette ble forstått ulikt.
Verneplikten gjorde det mulig å samle hærer på millioner av mann og utkjempe kriger med dem og slippe løs så stor ødeleggende energi som ingen i det nittende århundret hadde kunnet forestille seg. Men etter Andre Verdenskrig fulgte mange tiår med både verneplikt og fred der verneplikten ikke påvirket samfunnet så mye som i Wilhelmine-Tyskland. Det hadde vært fryktet at et Tyskland med verneplikt ville bli militaristisk, men selv om den Tyske Forbundsrepublikken (Vest-Tyskland) fikk en hær ble den ikke militaristisk.
Frevert stiller flere spørsmål om verneplikten og dens forhold til demokrati og militarisme. Hvilken innvirkning hadde bølgene av militarisering og avmilitarisering på verneplikten? Og hvordan formet den militære sosialiseringen kjønnsrollene og forestillingene om dem? Og hvor nært var militærtjenesten og borgerånden bundet sammen, eller det sivile samfunnet og voldsapparatet?
Frevert skriver at da de allierte maktene møttes i forstedene til Paris i 1919 for å diktere fredsbetingelsene til Tyskland var de opptatt av både territoriale avståelser og økonomiske erstatninger og militær- og sosialpolitikk. Spesielt Frankrike insisterte på tysk nedrustning. De ville at den tyske hæren skulle bli redusert til 200.000 mann med et års militærtjeneste. Britene trodde at den tyske militarismen bare kunne bli avskaffet ved at verneplikten ble avskaffet. De mente at verneplikt førte til at befolkninga ble militarisert. Derfor var en profesjonell hær å foretrekke. Til slutt vant det britiske synet fram og Versaillesavtalen stipulerte en tysk profesjonell hær på 100.000 mann.
Den tyske regjeringa etter 1918 som bestod av flertallssosialdemokratene og det katolske Sentrumspartiet og DDP, det venstreorienterte demokratisk-liberale partiet, var ikke motstander av at Tyskland skulle ha en liten hær. Den første tyske regjeringa i Weimarperioden hadde allerede foreslått å avskaffe verneplikten. Loven fra februar 1919 om å danne et provisorisk Reichswehr hadde ikke innført verneplikt, men forutsatte en hær av frivillige.
Den gamle hæren var demobilisert og oppløst, og politikerne var enige om at en ordre om verneplikt ikke ville bli fulgt opp siden de demobiliserte soldatene ikke ville møte opp. Men situasjonen etter krigen var så urolig at det var behov for væpnede styrker som lystret regjeringa.
Til å begynne med støttet regjeringa seg på frikorpsene [Les om frikorpsene i teksten om den tyskerevolusjonen] og frivillige enheter. Disse paramilitære gruppene hadde oppstått med utgangspunkt i den gamle hæren og kjempet ikke bare som private hærstyrker i Baltikum, Øvre Schlesien og på grensen til Tsjekkoslovakia, men ble også satt inn mot revolusjonære bevegelser i Tyskland. Frikorpsene ble hardt kritisert for angrep på sivile, men regjeringa så ikke noe alternativ til dem. Hærloven - Wehrgesetz - fra våren 1919 ville binde frikorpsene til en militær kommando- og disiplinstruktur som var underlagt regjeringa. Og når Weimarkonstitusjonen var formelt vedtatt skulle frikorpsene sverge lojalitet til konstitusjonen.
I 1919 hadde mange byer og landsbyer opprettet lokale borgervern - Einwohnerwehren - som ble samordnet av innenriksdepartementet. De var selvforsvarenheter for bøndene og middelklassen, og opptrådte som et politi, og bygde på tradisjonene fra de sivile militsene i det tidlige nittenhundretallet. Det var omkring en million mann i disse gruppene, for det meste tidligere soldater. Selv om de var kontrarevolusjonære nøyde de seg med vakthold og utførte ikke væpnede aksjoner i større stil. Selv om det sentrale direktoratet ønsket at de skulle fungere som mobile kampenheter som kjempet mot arbeiderklassebevegelsen gjorde de det ikke.
Midlertidige frivillige enheter - Zeitfreiwilligenverbände - var mer aktive. Disse enhetene bestod av store antall krigsveteraner, og de ble mobilisert mot forsøk på oppstand i arbeiderklassen. Det radikale venstre prøvde også å utnytte det vakuumet som hadde oppstått rett etter krigen. Men siden mange krigsveteraner med venstresympatier nektet å delta i væpnede grupper ble det aldri betydelige kraft i de sosialdemokratiske paramilitære enhetene. Sosialdemokratene krevde sammen med deler av Sentrumspartiet og DDP at de paramilitære gruppene ble avvæpnet og oppløst.
De allierte var heller ikke interessert i at Tyskland skulle ha militser eller andre væpnede styrker. Versaillesavtalen forbød at foreninger og institusjoner drev med militær trening og militær aktivitet. I 1921 hadde de paramilitære gruppene gitt fra seg våpnene, og Reicswehr var redusert til å bestå av 100.000 mann.
Mange satte ikke pris på at Tyskland ble avmilitarisert, det gjaldt spesielt middelklassens høyreparti og nasjonalistiske grupper. De ønsket å opprette en stor vernepliktige hær. Sosialdemokratene så med skepsis på den profesjonelle hæren, og noen ville til og med oppløse den. De fryktet at den ville bli et reaksjonært redskap. De mente at den store gjennomstrømningen av rekrutter gjennom en verneplikthær gjorde det mindre sannsynlig at den ville bli et slikt "reaksjonært redskap". Som følge av dette la sosialdemokratene betydelige anstrengelser ned i å få et sammensatt sosialt miljø i Reichswehr, både i offiserskorpset og blant de menige, og å binde Reichswehr til Weimarkonstitusjonen ved at mannskapene i Reichswehr måtte sverge lojalitet til konstitusjonen. Den tyske hærens spesielle privilegier ble avskaffet, og det ble arbeidet for at hærens mannskap skulle bli underlagt sivile domstoler og den sivile straffeloven.
De konservative og nasjonalistiske partiene satte seg voldsomt mot dette. Og hæren fortsatte å stå fjernt fra det sivile samfunnet i politisk forstand. Det gamle forbudet for aktive soldater mot å være tilstede på politiske møter og å delta i politiske foreninger og å stemme ble stående. Både den sivile regjeringa og generalstaben mente at det var fornuftig å holde soldatene borte fra den polariserte politikken i Weimarrepublikken.
Mange offiserer mislikte disse forbudene. Og de mislikte å avlegge ed til konstitusjonen. Offiserskorpset fortsatte i stor grad å bli rekruttert fra de sosiale elitene. I 1932 kom mer enn sytti prosent av offiserene i Reichswehr fra offisersfamilier eller fra familiene til høytstående embetsmenn, og nesten 24% hadde aristokratisk bakgrunn. De kunne ikke bli ventet å akseptere sosialdemokratiske statsoverhoder som erstatning for keiseren, skriver Frevert. Likevel lærte mange offiserer å se seg selv som ikkepolitiske soldater.
Reichswehr var en nasjonal institusjon i motsetning til sin forgjenger. Tidligere hadde Preussen hatt sin hær, og Bayern sin og Württemberg sin etc. Nå ble hæren underlagt en sentralisert organisasjon og et sentralisert kommandosystem. De militære avdelingene bestod ofte av tropper fra ulike deler av Tyskland, selv om noen avdelinger kan ha fortsatt å bli rekruttert fra bestemte områder. Den militære opplæring kunne foregå på en annen måte enn tidligere siden rekruttene var frivillige og ikke vernepliktige, og spesielt siden de frivillige som sluttet seg til hæren gjorde det for tolv år, og ikke bare for to eller tre. De rekruttene som meldte seg frivillige til å tjene i tolv år kunne trenes langt grundigere enn det hadde vært mulig å trene de vernepliktige.
Men Reichswehr hadde ikke lov til å ha mange våpen, og hæren var liten. Den prøvde å presentere seg som en folkets hær, men offiserene følte det tapet av prestisje som hæren hadde opplevd. Det tyske forsvaret fikk verken lov til å ha et flyvåpen eller undervannsbåter, og det fikk heller ikke lov til å importere våpen eller annet krigsmateriell.
Dette førte til at Reichswehr fant måter å unngå å overholde Versaillesavtalen på. Fra 1923 begynte en hemmelig opprustning. Militært samarbeid med Sovjet involverte utallige personer som ble regnet som sivile, men som fikk våpen og militær opplæring og trening. Hæren foretrakk å samarbeide om dette med veteranorganisasjonene som hadde 2,2 millioner medlemmer i 1922, som økte til 2,8 i 1930, og spesielt med de paramilitære veteranenes organisasjon Stahlhelm, Bund der Frontsoldaten. I 1924 hadde Stahlhelm 150.000 medlemmer, og i 1925 sluttet enda 110.000 til seg til organisasjonen. Her kunne Reichswehr hente mannskaper. De paramilitære organisasjonene likte å paradere i uniform og å framtre som maskuline og tøffe menn.
Frevert skriver at begeistringen for militær drill og marsj var mest markert blant de unge som ikke hadde krigserfaring. Nazistens SA marsjerte også og tiltrakk seg medlemmer ved militæraktig opptreden og ved å organisere sportsstevner og våpentrening. Kommunistenes Rotfrontkämpferbund tiltrakk seg også unge medlemmer ved denne typen felles framtreden. Selv det sosialdemokratiske Reichsbanner Schwarz Rot Gold som var stiftet i 1924 begynte å opptre som en paramilitær organisasjon for å tiltrekke seg medlemmer.
Frevert skriver at flaggene, marsjene, uniformene og musikken imponerte først og fremst medlemmene. Det skapte en følelse av fellesskap og styrke som stod i motsetning til usikkerheten og oppløsningen av samfunnet som foregikk i denne arbeidsledighetens tidsalder. De militære øvelsene foregikk i nesten alle ungdomsbevegelser på denne tida, også i det katolske Sentrumspartiets ungdomsorganisasjon og i ungdomsorganisasjonen til det høyreliberale DVP. Arbeidet med unge menn foregikk etter strenge hierarkiske kommandostrukturer med påbudte måter å kle seg og disiplinert marsj og utendørs trening og overnatting, og også ungdomsorganisasjoner som ikke tilhørte de politiske partiene arbeidet slik.
Frevert skriver at det politiske budskapet ikke synes å ha vært den viktigste motiverende faktoren for unge menns beslutning om hvilken gruppe de sluttet seg til blant de ulike gruppene som opererte i militær stil. Den viktigste attraksjonen synes å ha vært løftet om en felles mannlig erfaring av forsvar og kamp, og de paramilitære gruppene som tilhørte partiene fikk derfor vanligvis langt flere medlemmer enn de mer normale politiske ungdomsorganisasjonene som tilhørte de samme partiene.
Frevert skriver at den viktigste årsaken til den høye grad av sosial militarisering i de siste årene til Weimarrepublikken lå i de unges spesifikke sosialisering og deres statusfrykt. De to viktigste faktorene her var først at mange unge arbeidere, ansatte, studenter eller utdannede, enten var arbeidsløse eller i en situasjon der de stod i fare for å miste arbeidet. Og for det andre, som var like viktig, perioden var merket av kulturell usikkerhet som følge av et brudd med tradisjonelle forhold mellom kjønnene og måter å ordne livet på. [Om situasjonen for de mange arbeidsløse les "Fra Arbeidsledighetstrygd til Tvangsarbeid"]
Under disse forholdene ga de paramilitære organisasjonene løfte om hjelp og kamp for ei framtid og de ga en opptreden og et språk som uttrykte makt og kraft. Dette var mest markant og høyrøstet framført av de konservative og SA, men var til stede i alle paramilitære grupper. Kvinner var ikke velkomne i de paramilitære organisasjonene.
Reichswehr trengte hjelp fra de paramilitære gruppene for å gi befolkninga militær trening så sant det ønsket at det skulle kunne være i stand til å mobilisere støtte og mannskap i løpet av kort tid, selv om Reichswehr tvilte på den militære verdien til de paramilitære gruppene.
I offentligheten ble slike intensjoner sett på med mistillit. Spesielt SPD var redd for at hæren ikke skulle være nøytralt, og kritiserte samarbeidet mellom Reichswehr og Stahlhelm. Frevert skriver at kretser i middelklassen var redd for at begrensningene i den militære voldsutøvelsen kunne skape fare for destabilisering. I 1925 ble det sagt at det var uheldig at undergravende organisasjoner ga ungdommen militær og politisk opplæring. Fram til 1918 hadde den militære opplæringen av ungdommen vært i hendene på militæret, og det hadde blitt oppfattet som tryggere.
De undergravende gruppene var først og fremst nazistene og kommunistene, og ingen av dem bekymret seg om utenrikspolitikk og sikkerhetspolitikk siden de mente at motstanderne de hadde var i Tyskland. Men de ville ikke prøve å gjennomføre noe statskupp selv om de kunne stille større mannskapsstyrker enn hæren. De konsentrerte seg heller om politisk kamp. Det var stadige nevekamper mellom politiske grupper i forbindelse med valg og politiske møter. Denne voldsbruken ble av partene gjerne oppfattet som forsvar, og den sveiset hver enkelt gruppe sammen.
Frevert skriver at hver krig hadde satt opp en forklaringsmodell som framstilte militær vold som passiv lidelse, og der voldsutøveren ble framstilt som offeret. De paramilitære organisasjonene i Weimarrepublikken lånte fra dette bildet. Selv om disse gruppene hadde holdninger som stod i motsetning til et sivilt samfunns holdninger gikk de ikke så langt at de lovpriste voldsbruk for voldens egen del, selv om enkelte av medlemmene fant glede ved voldsutøvelse. Men denne holdningen fikk aldri noen offisiell velsignelse. Alle politiske retninger godkjente offisielt bare vold brukt i forsvar, ikke for sin egen del.
Men i virkelighetens verden kan det være vanskelig å skille mellom defensiv og aggressiv voldsutøvelse, offer og voldsutøver. Når fiendtlige grupper stod overfor hverandre klare til å bruke vold kunne de oppfatte hverandre som en utfordring og en fare, og volden som oppstod kunne av begge forklares som forsvar mot den andres fiendtlighet. Den politiske propagandaen framstilte motstandere som fiender. Frevert skriver at når politikken ble militarisert på denne måten ble den politiske arenaen redusert til en krigsskueplass.
Til slutt førte dette til Weimarrepublikkens fall. Militariseringen av Weimar, skriver Frevert, ble ikke skapt av erfaringene i skyttergravene under Første Verdenskrig, men i konflikter om innenriks politikk og saker som angikk lov og orden som kom til syne i krigsårene og ble intensivert i den første etterkrigstida. Paramilitære organisasjoner og paradene deres var uttrykk for politikkens uføre, og ikke dette uføret årsak.
De fleste unge menn deltok ikke i paramilitære organisasjoner, men i idrettslag og fotballklubber. Og de var ikke ute etter å ødelegge motstandere.
Etter at nazistene i 1933 hadde fått makta i Tyskland begynte de å ensrette samfunnet, og alle institusjoner og foreninger og organisasjoner i det. De som nazistene oppfattet som fiender, både sosialdemokrater, liberalere, kommunister og jøder, hadde ingen mulighet til å stå opp mot nazistene og uttrykke en opposisjon. Nazistene ville utvikle en militær stil og holdning hos den mannlige delen av befolkninga.
Nazistene ville trene menn til å bli soldater fra barndommen av. Det skulle foregå både i skolene og i ungdomsorganisasjonene. De eneste institusjonene som ikke ble pålagt å trene mennene opp til å bli soldater var kirkene og familiene.
Det var ikke nytt at det ble lagt vekt på å trene ungdom til å bli soldater. Tidlig i det nittende århundret hadde det blitt lagt vekt på dette, og også under Weimarrepublikken. Under Weimarrepublikken var det ingen verneplikt, og dermed ingen utbredt militær trening av unge menn, og derfor ble det sett på som en problematisk oppgave å trene de unge mennene i militære ferdigheter. Det måtte skje frivillig, men da nazistene overtok var det ikke lenger frivillig å få militær trening.
I 1936 var 60% av barn og tenåringer medlemmer av Hitler Jugend, og i 1939 ble det pliktig å være medlem av Hitler Jugend. Gutter i alderen mellom 10 og 18 år fikk trening som var formet etter militære ideal og i militær stil. Den seks måneder lange arbeidstjenesten som ble obligatorisk for alle unge menn i 1935 ble også påvirket av og utformet etter de militære idealene. De som var inne til arbeidstjeneste ble kalt "arbeidets soldater", og de levde i leire og ble kommandert på samme måte som soldater ble kommandert. Å avtjene arbeidstjeneste og militærtjeneste var å gå over til å bli voksen, å gå over fra Reichsanhöriger til Reichsbürger og Volksgenosse.
Hitler ville innføre verneplikt for å gjøre alle menn til soldater for å få en stor hær som skulle opprustes til å vinne nytt lebensraum. I Reichswehr var det mange som tok mot tankene til Hitler om opprustning med åpne armer. Da Hitler erklærte at hæren var en av de to pilarene til staten, sammen med NSDAP, aksepterte hæren det nazistiske regimet, spesielt etter at Hitler i "de lange knivers natt" i juni 1934 hadde redusert SA til maktesløshet. [Les om "de lange knivers natt" under "Den stabiliserte revolusjonen: Konflikten med SA" i "Hitler vei til makten".] SA hadde hatt tre og en halv million medlemmer mens SA var på maktens høyde. Etterpå ble Wehrmacht og SS Hitlers viktigste voldsapparat.
I mars 1935 ble det offentliggjort at det snart ville komme vernepliktlover, og to måneder senere kom en ny lov for hæren. Den annonserte opprustning ble av utenrikspolitiske grunner sagt å være defensivt motivert. Hærminister Blomberg siterte Scharnhorst og sa at forsvaret av livsrommet var den frie manns edleste rett, og sa videre at det tyske folket alltid hadde sett verneplikten som nasjonens skole.
Frevert skriver at til tross for propagandaen om forsvar og den nye loven var det mange som ikke ble overbeviste om nytten av opprustning. I rapportene som ble sendt til SPDs eksil ble det skrevet at med unntak for Stahlhelm og den typen organisasjoner var det ingen begeistring for at det ble innført verneplikt. Rapportene fortsatte med at selv om den etter hvert oppnådde støtte i middelklassekretser der de eldre uttrykte glede for at de unge skulle inn til militærtjeneste for å lære disiplin, så var det delte meninger om dette blant de unge. Men mens mange eldre ble redde for at opprustning skulle føre til en ny krig ble denne frykten bare delt av få unge. Tilsynelatende så mange unge på krig som uunngåelig, og ville forberede seg best mulig på den.
Hitler drev propaganda rettet mot de unge for militær opprustning. Hitler hevdet fortsatt at han bare ønsket at Tyskland skulle ruste opp for å kunne forsvare seg, men budskapet hans fortalte om kommende krig. Nøkkelordene var "kamp, offer og fellesskap". I kampen som skulle komme skulle tyskerne bekjempe både fienden, og egne svakheter som medlidenhet, mildhet, empati og følsomhet. Man skulle ofre for fellesskapet i den kommende kampen, og dette førte til fellesskap.
Frevert skriver at de tre ordene - Kamp, Offer og Fellesskap - var nøkkelordene i beskrivelsen av hvordan man skulle handle. Også under militærtjenesten skulle de unge læres opp til at livet var en kamp der man ofret for det tyske fellesskapet.
Frevert skriver at konservative kan ha trodd at hæren ville holde nazistene i sjakk, men slik ble det ikke. Også store deler av befolkninga trodde at da SA var blitt redusert og det ble innført verneplikt ville forholdene bli tryggere. Også medlemmene av SA trodde at de ville bli satt under militær kommando og disiplin etter at SA var slått ned.
Men offiserskorpset aksepterte det nazistiske regimet og dets lederskap fra 1934, og innrettet seg etter det, og offiserene sverget lojalitet til Hitler. Wehrmacht, som ble det tyske militærvesenets navn, aksepterte den rasistiske ideologien til Hitler, og gikk inn for å indoktrinere de vernepliktige soldatene med den. Soldater fikk beskjed om ikke å handle i butikker som var eid av jøder eller å ha noe å gjøre med jøder. Jøder ble i den nye loven om hæren fra 1935 forbudt å avtjene militærtjeneste, i likhet med alle andre som ikke var "ariere".
Personer som ikke ble klassifisert som "ariere" måtte møte opp på sesjon, men de ble overført til permisjon, de fikk ikke bære våpen. Under det tyske keiserriket hadde jøder som hadde gått over til kristendommen fått bli reserveoffiserer, og jødene hadde aldri tidligere vært så voldsomt ekskludert fra samfunnet som de ble under nazismen.
I 1933 hadde jødene blitt ekskludert fra all offentlig tjeneste, og i 1935 ekskluderte Nürnberglovene jødene fra tysk statsborgerskap. Frevert skriver at når hæren ekskluderte jødene, som hadde kjempet tappert under Første Verdenskrig, så ekskluderte hæren dem også fra muligheten til å være kamerater, siden det ble lagt så stor vekt på militærtjenesten som grunnleggende for både staten og samfunnet og statusen som voksen mann.
Samtidig som nazistene arbeidet iherdig for å ekskludere alle som ikke var klassifisert som "ariere" prøvde de å fjerne skiller mellom de som var blitt klassifisert som "ariere". Nazistene hevdet at det ikke skulle være klasser eller kaster innenfor det tyske "folkefellesskapet", og at spesielt Wehrmacht skulle følge dette opp. Hitler mente at offiserene skulle møte de menige som kamerater. Det ble understreket i en hemmelig ordre fra von Blomberg i 1934. Offiserene skulle behandle de menige godt, som kamerater.
Muligheten til å avtjene et års frivillig militærtjeneste ble avskaffet i 1935 siden det hadde vært en mulighet som bare hadde vært åpen for sønner av velstående foreldre, og alle måtte avtjene et års militærtjeneste, som ble forlenget til to års militærtjeneste året etter. Alle rekruttene skulle behandles likt uansett utdanning og status. Det medførte at sønner fra små kår hadde bedre mulighet til avansement, siden avansement skulle avgjøres av militære evner og ferdigheter, og alle av "arisk avstamming" som hadde orden i sine finansielle affærer skulle ha mulighet til avansement så sant de viste evne til oppgavene.
Offiserene ble utsatt for større politisk press fra nazistene. Det ble krevd at de skulle være nazister. I mars 1944 ble det utnevnt såkalte føringsoffiserer for alle troppekommandanter. De skulle sørge for politisk indoktrinering både overfor offiseren og overfor de menige.
Fra 1935 og fram til krigen sluttet hadde 18 millioner mann vært innkalt til militærtjeneste. Fra 1943 ble tapene så store at alle hærens reserver ble tømt. Derfor måtte hæren hente inn rekrutter som ikke hadde noen militær opplæring eller erfaring. Stadig yngre personer måtte skrives inn i hæren. Da krigen begynte var alderen for rekrutter tjue år, men i 1943-44 ble tenåringer på sytten år innkalt, og til slutt ble enda yngre gutter kalt inn til militærtjeneste.
Men kvinner ble ikke innkalt til militærtjeneste, selv om medlemskap i Hitler Jugend ble obligatorisk for jenter i 1939, samme år som også arbeidstjenesten ble obligatorisk for unge kvinner. Etter 1941 omfattet arbeidstjenesten for kvinner også arbeid i ammunisjonsfabrikker og sykehus og i både den sivile og militære administrasjonen.
Frevert skriver at det kan ha vært nesten en halv million kvinner i Wehrmacht i 1943-4, selv om ingen av dem var satt opp til å delta i kamp. Kvinnene utgjorde likevel bare fem prosent av hele hærens mannskap. Det var gitt ordre om at kvinnene ikke skulle militariseres. Selv i hæren skulle kvinnene få arbeid som ble ansett som kvinnelig, og bli behandlet som kvinner. Men kvinner hjalp til på luftvernkanoner.
Da krigen begynte ble kvinner oppfordret til å overta arbeid som tradisjonelt hadde vært mannfolkarbeid for at mennene kunne bli skrevet inn i hæren. Men dette var fram til 1943 frivillig for kvinnene. Hitler mente at det ville være godt for troppenes kampmoral å vite at familiene deres ble tatt godt vare på. Derfor ville Hitler heller sette utlendinger inn i tvangsarbeid i Tyskland enn å sende kvinnene inn i industrien, og da kvinnene i 1943-4 ble satt i arbeid i industri og jordbruk ble det gitt mange fritak.
Hitlers tredje rike lagde langt mer inntrykkssterke ritualer omkring militærtjenesten enn det tyske keiserriket hadde hatt. Når Hitlers soldater sverget lojalitet til føreren i forbindelse med at de ble tatt inn i hæren som soldater ble det slått på trommer og avviklet en stor seremoni. I noen grad bygde Hitlers hær på tradisjoner fra keiserriket, men når det gjelder det ideologiske innholdet som den ga militærtjenesten brøt Hitlers hær med keiserrikets hær.
Frevert skriver at den typen ødeleggende krig som nazistene førte krevde noe nytt på tre områder. Først så var det nødvendig med en sentralisert struktur. Den hadde Wehrmacht arvet fra Reichswehr. Den ble strammet til under nazistene.
For det andre tok Hitler som øverstkommanderende stadig flere typer avgjørelser, og fra 1938, eller tidligere, hadde den militære ledelsen mistet all selvstendig makt og myndighet. Under Andre Verdenskrig var generalene direkte underlagt Hitlers diktat. Frevert skriver at den mest åpenbare forskjellen mellom Hitlers tredje rike og det tyske keiserdømmet var den måten den politiske sfæren og den militære sfæren trengte inn i hverandre på. Nazistene fjernet skillet mellom det militære og det sivile samfunnet.
Og for det tredje hadde rekruttene som ble skrevet inn i hæren i Hitlers Tyskland allerede i mange år vært utsatt for påvirkning som hadde som hensikt å gjøre dem til soldater. I motsetning til i keiserriket var ikke militærtjenesten i Hitlers Tyskland den første erfaringen en ung mann hadde med den typen tjeneste. Rekruttene hadde vanligvis vært medlemmer av Hitler Jugend og avtjent arbeidstjeneste der de hadde fått paramilitær trening og blitt utsatt for nazistisk indoktrinering. Nazistenes treningsprogram var mer omfattende enn det som eksisterte for soldatene under keiserriket, og det var langt mer fiendtlig innstilt overfor utenforstående.
Frevert skriver at den nazistiske Wehrmacht førte krig med soldater og offiserer som hadde andre politiske oppfatninger og verdier enn i det tyske keiserriket. Nazistene var overbeviste om sin "rasemessige overlegenhet", og spesielt på Østfronten mente de at de kjempet mot "undermennesker". Frevert skriver at den uhørte brutaliseringen av Wehrmacht på Østfronten og på Balkan kan tilskrives spesielt den langvarige nazistiske indoktrineringen. Det var indoktrineringen med den rasistiske ideologien som gjorde det mulig å begå de grusomhetene som ble begått av soldater og offiserer og av SS mot jøder og folk i Russland og Polen og på Balkan.
Da krigen var over ville de allierte ta et oppgjør med de tyskerne som hadde begått de forferdelige forbrytelsene under krigen. [Les for eksempel om Holocaust.] De allierte snakket om å utrydde nazismen og å omskolere den tyske befolkninga og å avvæpne Tyskland fullstendig og å føre de som ble mistenkt for krigsforbrytelser for retten. I Nürnberg ble ledende nazister stilt for retten sammen med offiserer fra hæren. Frevert skriver at selv om domstolen ikke fant å kunne dømme hærens generalstab og overkommandoen som en kriminell organisasjon, etterlot den ikke tvil om at den mente at medlemmer av hæren hadde deltatt i utførelsen av disse forbrytelsene og var skyldige.
Frevert skriver at selv om titusenvis av offiserer og vanlige soldater ble stilt for retten i årene etter krigen omfavnet offentligheten raskt legenden om en "normal" krig og en "uskyldig" tysk hær. Til tross for at denne troen ble styrket av at Nürnbergdomstolen frifant hæren som organisasjon, og høytstående offiserer som unnskyldte seg og sine handlinger i selvbiografiske skrifter, skyldes den først og fremst at befolkninga var rede til å se seg selv hovedsakelig som offer, offer for Hitler og nazistene og krigen og for bombeangrep på tyske byer. Spesielt soldater hellet til å se seg selv som offer - først hadde de ofret seg for folket og så falt de som offer for fremmede makter. Politiske betraktninger gjorde det også fornuftig å unnlate å kalle Wehrmacht som organisasjon for skyldig siden det ble et langsiktig mål både i Øst- og i Vest-Tyskland å bygge opp hæren og å integrere den i de militære blokkene.
I motsetning til etter Første Verdenskrig insisterte de allierte på at Tyskland skulle nedrustes fullstendig. Verken Øst- eller Vest-Tyskland hadde sin egen hær, og stolte på at allierte tropper som var stasjonert på territoriene sikret dem. Dette var befolkningene fornøyde med. SPD politikeren Carlo Schmid sa i 1946 "vi vil aldri sende sønnene våre til brakkene igjen!" I 1950 bad kansler Konrad Adenauer en liten gruppe offiserer fra Wehrmacht om å drøfte muligheten for gjenopprustning, men de kom til at det i mange kretser ikke var vilje til gjenopprustning. De hevdet videre at den eneste måten å reise viljen til å ruste opp Tyskland på var å først forandre folkemeningen med hensyn til hærens ære.
I 1951 gjorde general Eisenhower det kjent at han på nytt hadde tenkt gjennom sin mening fra 1945 om at Hitler og Wehrmacht hadde vært en alen av samme slag, og forandret oppfatning, og kommet fram til at de tyske soldatene kjempet tappert og ærefullt for sitt land. I 1952 sa Adenauer at de tyske soldatene hadde kjempet ærerikt på land og sjø og i luften. Han sa videre at det måtte bli deres oppgave å blande de moralske dydene til de tyske soldatene med demokratiet. Frevert skriver at Adenauer bygde bru fra det gamle Wehrmacht til det nye Bundeswehr. Og at mange offiserer fra Wehrmacht kom til å gå over den brua i de årene som fulgte.
Også i Øst-Tyskland var tidligere offiserer fra Wehrmacht aktive deltakere i arbeidet med å bygge Nationale Volksarmee. Selv om myndighetene i øst offisielt mente at Wehrmacht hadde vært et instrument for en kriminell ledelse ansatte de tidligere offiserer fra Wehrmacht i den nye hæren, men de sikret at viktige kommandoposter ble i politisk pålitelige hender. I 1952 kom en lov om amnesti i øst som fjernet alle spesielle begrensninger for tidligere offiserer i Wehrmacht.
I Vest-Tyskland kom myndighetene med signaler om at også der ville tidligere offiserer fra Wehrmacht bli tatt inn i varmen. Spesielt var det liberale partiet FDP aktivt i denne saken. Det ble sagt at det ville føre til at Wehrmacht ble rehabilitert, og dette var et ømt punkt. Men dersom myndighetene ville bygge en hær på 500.000 mann måtte de hente inn personer som kunne være offiserer, og de kunne bare hentes blant tidligere offiserer fra Wehrmacht.
Mange i samtiden syntes at denne helomvendingen i spørsmålet om tysk opprustning gikk vel raskt, og var skeptiske overfor den, skriver Frevert, for de så at de samme politikerne som i 1949 hadde gått inn for en nedrustet stat nå høyrøstet gikk inn for opprustning. I 1950 hadde Koreakrigen begynt, og det var klart at den viktigste konfrontasjonen nå var mellom Østblokken og Vestblokken. Og dette førte til at begge Tyskland ble oppfordret til å finne sin plass som alliert på hver sin side.
De Parisavtalen ble undertegnet i 1954 ble den Tyske Forbundsrepublikken en suveren stat med rett til å ha et uavhengig forsvar og en utenrikspolitikk. Forbundsrepublikken aksepterte samtidig begrensninger for sin frihet til å foreta opprustning, og gikk med på ikke å bygge opp lager av atomvåpen, biologiske våpen og kjemiske våpen, eller å opprette sin egen generalstab for sine væpnede styrker. Videre gikk Forbundsrepublikken med på å sette hæren sin under NATOs overkommando i krisetider, og la offiserer fra NATO inspisere militære institusjoner og øvelser. Og de allierte fortsatte å ha tropper stående i Tyskland.
I de følgende årene ble Bundeswehr opprettet. Det ble bygd opp et nettverk av internasjonale avtaler som satte Forbundsrepublikkens suverenitet under tett internasjonal kontroll. Den politikken som Adenauers regjering i Tyskland førte møtte motstand i disse spørsmålene. Selv om regjeringa hadde et stort flertall i Forbundsdagen var det sterk motstand mot politikken utenfor Forbundsdagen. Både fagforeninger og kirkesamfunn og andre grupper protesterte mot regjeringas sikkerhetspolitikk. Ved begynnelsen av 1955, før avtalen mellom Forbundsrepublikken og NATO ble ratifisert, gikk ledende personer til Pauluskirken i Frankfurt for å protestere mot at det ble opprettet væpnede tyske styrker på noen av sidene av jernteppet, siden de mente at dette ville hindre at det ble mulig for Tyskland å bli forent og at dette ville øke spenningene mellom øst og vest. Av disse grunnene nektet SPD å støtte Parisavtalene da de skulle ratifiseres av Forbundsdagen. Gjennom 1954-6 motsatte SPD seg at det ble gitt lover om opprettelse av Bundeswehr.
Parlamentariske myndigheter sørget for å sikre seg sterkere kontroll over Bundeswehr enn folkevalgte myndigheter noen gang tidligere hadde hatt over de væpnede styrkene i Tyskland.
Frevert skriver at da Bundeswehr skulle bygges opp ble det søkt etter en akseptable modell i tysk historie. Det eneste akseptable alternativet var fra den preussiske reformperioden med Scharnhorst og Gneisenau. Men alle som hadde vært opptatt av militær politikk ned gjennom tidene hadde vært opptatt av disse to, og hadde vært beundrere av dem, fra Roon til Moltke, og fra Seeckt til Hitler. Og også Øst-Tyskland ville bruke Scharnhorst og Gneisenau som modeller. Og det kunne ikke trekkes paralleller mellom 1813 og 1945.
Under ledelse av Wolf graf von Baudissin i Dienststelle Blank, som skulle komme til å bli Forsvarsdepartementet, ble det arbeidet med å komme fram til den nye soldatens rolle og stilling. I 1955 skrev Baudissin at soldaten som en borger i uniform var berettiget til akkurat de samme rettighetene som de som han skulle forsvare. Soldatene måtte ha stemmerett og rett til å motta informasjon og rett til fritt å uttrykke sin mening, og til å være medlem av foreninger. Dette var et radikalt brudd med det som tidligere hadde vært soldatenes situasjon. I framtida ville soldatene ha rett til å diskutere partipolitikk.
Soldatenes forhold til de kommandoene de fikk ble også forandret fra tidligere skikk. Frevert skriver at dette klart viser avstandtagen til at så mange Wehrmachtsoldater hadde kunnet hevde at de handlet under ordre når de begikk forbrytelser, og bruke dette som unnskyldning og ansvarsfraskrivelse. Dette prinsippet om personlig ansvar ble også innført for å gjøre ære på de offiserene som i juli i 1944 hadde prøvd å drepe Hitler. Det integrerte også Stauffenberg og de andre som var involvert i komplottet mot Hitler i opprettelsen av en tradisjon for Bundeswehr, til tross for sterk motstand fra tidligere offiserer i Wehrmacht. Stauffenberg hadde brutt eden han hadde avlagt til fordel for et høyere moralsk prinsipp. Baudissin skrev at dette moralske prinsippet måtte være sentralt for Bundeswehr. Soldatene skulle være på vakt mot totalitære tendenser. Og angrepskriger skulle ikke være aktuelle i framtida. Soldatens forhold til krigen måtte bli et annet, han kunne ikke lenger se på krigen som en opplevelse der han fikk mulighet til å bevise sin manndom, spesielt etter at atomvåpen var utviklet.
Bildet av soldaten som en borger i uniform ga også et annet forhold mellom soldaten og hans overordnede enn bildet fra Wilhelmine-Tyskland der forholdet mellom soldat og overordnet hadde vært sammenliknet med forholdet mellom far og barn. Nå ble det mer som et forhold mellom partnere. Det betyr ikke at soldatene kunne diskutere ordrene og motsette seg dem. Men det måtte være plass for et samarbeidsorientert forhold med felles og delt ansvar.
Soldatene skulle ha de samme konstitusjonelle rettighetene som sivile borgere hadde. Og man ville ikke lenger prøve å gjøre hæren til nasjonens skole. Soldater og offiserer skulle ikke ha noen særrettigheter eller egne domstoler. De skulle være underlagt konstitusjonen på samme måte som alle andre.
Frevert skriver at ideene til Baudissin var langt forut for sin tid. Det var heller nasjonen som skulle være hærens skole. Enda i 1969 sa kansler Kurt Georg Kiesinger fra CDU i en tale til tyske offiserer at hæren var nasjonens fremste skole for unge mennesker. Høytstående offiserer kritiserte ideene til Baudissin og kalte dem for "umilitære", og sa at de ikke kunne spille noen rolle i hærens daglige liv.
Av de nesten 15.000 profesjonelle offiserene i Bundeswehr i slutten av 1950-årene hadde mer enn 80% også tjente i Wehrmacht. De hadde blitt oppflasket med nazismen og hadde i sin tid til og med avlagt ed til den. De hadde lært å være soldater før 1945. Soldatene som hadde vært i Wehrmacht ble ikke omskolert før de ble tatt inn i Bundeswehr. De hadde sin fortid med seg og i seg, og dette skapte spenning og motstand mot de nye tankene om hvordan soldatens stilling skulle være. Frevert skriver at reformatorer hadde forestilt seg at troppene skulle få en grundig omskolering, men dette ble ikke gjennomført. I 1956 advarte sosialdemokratenes militærekspert Fritz Erler i en parlamentsdebatt mot at man skulle gå raskt fram i gjenoppbygginga av hæren og dermed øke de politiske farene siden hærens ethos og holdning overfor demokrati var avhengig av hvordan kommandanten og offiserskorpset var sammensatt.
Erlers kritikk var først og fremst rettet mot planleggingens skala, selv om han tvilte på at det var klokt å gjenoppruste Vest-Tyskland så raskt som man ville gjøre etter 1956. Regjeringa satte som mål å bygge en hær på 500.000 mann i løpet av tre år. Ved slutten av 1956 hadde mindre enn en sjuendedel av denne styrken blitt rekruttert, og alle var frivillige. Det ble klart at det ikke var mange nok som meldte seg frivillige til at hæren kunne bygges opp til en størrelse på 500.000 mann i løpet av tre år. Målet ble revidert til at man ville utruste og trene en hær på 350.000 i løpet av seks år, men det ble klart at heller ikke dette var mulig uten ved å innføre verneplikt.
I 1956 la regjeringa fram et lovforslag om verneplikt for forbundsdagen. Men SPD var ikke overbevist om at forslaget var klokt. SPD var motstander av å utruste en stor hær av vernepliktige. En ting var at de så det som svært uheldig at Øst- og Vest-Tyskland rustet opp store hærstyrker mot hverandre. En annen grunn var at forsvaret ble basert på trusselen om atomkrig, og da var tida for store vernepliktige massehærer over. Dessuten førte den militærteknologiske utvikling til at hæren i stadig større grad trengte profesjonelle soldater som vervet seg for mange år. Derfor motsatte SPD seg å være med på å gjeninnføre den alminnelige verneplikten. De foretrakk heller en liten hær av profesjonelle spesialister.
Dette var et radikalt brudd med den militærpolitikken som SPD hadde brukt å gå inn for. Helt fra 1860-årene hadde SPD gått inn for et forsvar som bestod av lokale militsstyrker. Og SPD hadde brukt å motsette seg profesjonelle hærstyrker, og ment at de var udemokratiske og ukontrollerbare. Frevert skriver at det standpunktet som SPD inntok best kan forklares ved at de var i opposisjon og at partiet var motstander av at Tyskland skulle ble tett integrert i militærblokkene og opprustet. Da det gikk mot valg ga SPD løfte om at det ville avskaffe loven om verneplikt dersom partiet fikk stor nok oppslutning til å gjøre det. Men det ble ikke et godt valg for SPD, og partiet ga opp sin motstand mot verneplikten.
I 1956 fikk CDU vedtatt loven om å innføre verneplikt, og ble fordømt for det både av kirkesamfunn og av fagbevegelsen. Men neste år gjorde CDU det godt ved valget. Vernepliktstiden ble satt til tolv måneder, og forholdsvis få unge menn ble skrevet inn i hæren, og motstanden mot verneplikt ble borte.
Den første april 1957 ble den første kontingenten av vernepliktige på nesten 10.000 tatt inn i hæren. 15.000 personer hadde møtt opp på sesjon, og bare 0,3% av dem hadde bedt om fritak som militærnektere av samvittighetsgrunner. Antallet vernepliktige som ble skrevet inn i hæren økte sakte men sikkert fra år til år. Antallet militærnektere begynte først å øke betydelig da politiske spørsmål som Vietnamkrigen ble en sak som opptok mange. I 1968 passerte antallet militærnektere 10.000. Mange unge flyttet også til Vest-Berlin for å unngå militærtjeneste.
For å bli akseptert som militærnekter måtte de grunnene til å nekte som ble oppgitt ikke bare være basert på en situasjon, det var altså ikke nok å være oppbrakt over Vietnamkrigen og det som foregikk i den. De måtte være basert på en grunnleggende verdioppfatning eller være av religiøs natur. I 1956 fikk CDU endret loven som tillot militærnekting, mot SPDs ønske, slik at det ble vanskeligere å bli militærnekter.
CDU motsatte seg forslaget fra SPD om å forandre navn på den tjeneste som militærnektere måtte utføre som alternativ til militærtjeneste fra Ersatzdienst til Zivildienst. I 1969 sa CDUs forsvarsminister Gerhard Schröder at militærtjenesten var den normale tjenesten, og militærnekterne avtjente en erstatningstjeneste. Denne logikken ble gjentatt av den konstitusjonelle domstolen da den i 1978 forkastet lovgivning som var innført av den regjeringskoalisjonen som SPD og de liberale hadde dannet, og som ville skape større likhet mellom de to formene for tjeneste. Lovgivningen avskaffet militærnekternes plikt til å forsvare sitt standpunkt framfor en kommisjon som avgjorde søknaden om å slippe å avtjene militærtjeneste. Dette ble erstattet med at de som ikke ville avtjene militærtjeneste kunne levere en skriftlig søknad der de redegjorde for sine grunner, og bad om å få avtjene erstatningstjeneste.
Frevert skriver at dersom man sammenlikner den militære politikken som ble ført i Øst- og Vest-Tyskland er den tydeligste forskjellen at i Vest-Tyskland hadde rekruttene rett til å nekte å avtjene militærtjeneste. Ved første blikk kan det se ut som om de to statenes politikk fulgte hverandre, og at de reagerte på tiltak den andre satte i verk og i noen grad etterliknet den andre. Da for eksempel Øst-Tyskland opprettet sine hærstyrker og integrerte dem i Warszawapakten begrunnet de det med at Vest-Tyskland hadde begynte å bygge en hær som ble integrert i NATO.
Men begge bygde også på tradisjoner som var felles. Begge bygde de militære styrkene sine ved hjelp av tidligere offiserer fra Wehrmacht. Og begge la vekt på å knyte an til de preussiske reformatorene fra napoleonskrigenes tid.
I begge statene var det motstand mot opprustningen. I øst kunne det være farlig å uttrykke motstand mot myndighetenes politikk, men likevel førte den til at verneplikten ble utsatt til etter at Berlinmuren var bygd i 1961. I 1962 ble de første østtyske vernepliktige rekruttene tatt inn i hæren. Det er fem år etter at verneplikten ble innført i Forbundsrepublikken i vest. I 1963 var den østtyske hæren på 116.000 mann, mens den vesttyske var på 400.000 mann. Men som andel av befolkninga var hæren i øst større enn i vest.
Øst-Tyskland kopierte sovjetiske modeller, og la vekt på paramilitære organisasjoner, spesielt Kampfgruppen der Arbeiterklasse, som ble grunnlagt etter urolighetene den 17. juni 1953. I 1962 hadde de rundt 350.000 medlemmer mellom 25 og 60 år. De skulle bekjempe kontrarevolusjonen og sikre den indre sikkerheten. Det var også foreninger for ungdom som ga opplæring og trening i militære ferdigheter og sport. Fra 1952 hadde Gesellschaft für Sport und Technik gitt ungdom i alderen fra 14 til 24 trening i skyting, utendørssport og kartlesing. I 1978 kom det lovgivning som krevde at all ungdom i niende og tiende klasse skulle få grunnleggende forberedende militær kunnskap.
De foreningene som ga forberedende militær opplæring og paramilitære organisasjoner i DDR (Øst-Tyskland) var underlagt statens sentrale kontroll. Verneplikten i øst var atten måneder militærtjeneste. Frevert skriver at Øst-Tyskland ikke bare var sterkt militarisert sammenliknet med Vest-Tyskland, men også sammenliknet med andre østblokkland. Vest-Tyskland sikret seg lojalitet fra innbyggerne ved å gi dem økonomisk vekst og deltakelse, eller håp om det, i det gode liv, og frihet. Øst-Tyskland prøvde å sikre seg lojalitet ved å gi innbyggerne trygghet og integrasjon i samfunnet og i institusjonene og ideologisk opprustning. Øst-Tyskland rettet oppmerksomheten mot militære formål og organisasjon, og prioriterte dette svært høyt, og hele befolkninga ble ventet å identifisere seg med denne oppgaven, og ble opplært til å gjøre det. Befolkninga i øst ble undervist om utenlandske, imperialistiske fiender.
Etter hvert som Vest-Tyskland vokste til å bli et trygt og stabilt samfunn der befolkninga opplevde stadig økende velstand ble det lagt mindre vekt på å indoktrinere befolkninga om systemets fortreffelighet og overlegenhet overfor andre samfunnssystem. Det var ikke nødvendig å insistere på antikommunisme i vest. Frevert skriver at da SPDs forsvarsminister Georg Leber offisielt avskaffet bildet av Øst-Tyskland som en fiende reflekterte det den utviklingen som foregikk mot større avspenning på første del av 1970-tallet. Men DDR foretok ikke en tilsvarende bevegelse mot avspenning.
Det østtyske militærvesenet var sterkt politisert, og offiserene og soldatene var gjerne medlemmer enten av kommunistpartiet eller av ungdomsorganisasjoner som var tilknyttet kommunistpartiet. Militærvesenet deltok i parader og ved alle begivenheter som ble markert av myndighetene. Dette viste hvor stor vekt myndighetene la på hæren og på dens lojalitet. Soldatene og offiserene i øst hadde forholdsvis høy status, selv om de stod i større avstand fra samfunnet enn hærens mannskaper gjorde i vest. I vest kunne soldatene ha samme hårfasong som man hadde i det sivile, mens soldatene i øst konstant var i uniform og opptrådte markert militært.
I DDR var det ikke som i vest mulig å bli fritatt fra militærtjeneste av samvittighetsgrunner. Etter at kirkesamfunn og andre religiøse instanser i øst hadde bedt om at et ble mulig å nekte å avtjene militærtjeneste av religiøse årsaker kom myndighetene i 1964 med et lovtillegg som gjorde det mulig å slippe å avtjene militærtjeneste av religiøse grunner. De som ble fritatt fra militærtjeneste måtte avtjene en sivil arbeidstjeneste i en byggeenhet som var under militær kommando. Frevert skriver at militærvesenet i DDR tjente statens interesser og i stor grad fortsatte å virke i tradisjonen fra keiserdømmet. Individet hadde ingen fundamental rett til å avslå.
I Vest-Tyskland hadde staten fra i 1956 rett til å kreve av unge menn at de avtjente verneplikt i de væpnede styrkene, i den føderale grensevakten eller i sivile forsvarsforeninger. Og dette gjelder fortsatt i dagens forente Tyskland. For menn gjelder det altså at tysk statsborgerskap medfører en plikt til å bidra til forsvaret av landet ved at de selv bærer våpen om det blir nødvendig for å forsvare landet. Frevert skriver at i debatten om dobbelt statsborgerskap i Tyskland i 1990-årene ble dette brukt som et argument for at tysk statsborgerskap ikke var forenlig med statsborgerskap i et annet land. [Men Frevert skriver også at nesten halvparten av de unge menn i Tyskland i dag er militærnektere som avtjener siviltjeneste.]
Frevert skriver at spørsmål om det virkelig er en fundamental plikt for en statsborger å avtjene verneplikt fører til kjernen av den pågående debatten om å beholde eller avvikle verneplikten. Disse spørsmålene fører også til vernepliktens historie, og til andre spørsmål som forholdet mellom menn og kvinner og til økonomiske, sikkerhetspolitiske og militære spørsmål.
Da den provisoriske konstitusjonen for den tyske Forbundsrepublikken ble diskutert i 1948 var man først og fremst interessert i å sikre individene og menneskelig verdighet mot innblanding fra statens side. De tok i betraktning det tradisjonelt statssentrerte standpunktet til Preussen som i 1933 hadde kuliminert ved å devaluert individet til fordel for et rasedefinert "nasjonalt fellesskap" der det ble lagt vekt på individenes plikter overfor staten, men ikke på deres rettigheter. Etter 1945 ble dette snudd på hodet. Den grunnleggende loven var først og fremst opptatt av rettigheter og knapt av plikter.
Frevert skriver at loven om militærtjeneste som kom i 1955-6 og tillegg til denne loven tyder på at synsvinkelen øyensynlig hadde blitt forandret. Selv om vernepliktige hadde rett til å nekte å avtjene militærtjeneste av samvittighetsgrunner ble fortsatt individets rettigheter satt høyere enn statens hensyn. Den erstatningstjenesten som militærnektere avtjente i Forbundsrepublikken tok utgangspunkt i det sivile samfunnets behov, og ble ikke avtjent i ubevæpnede avdelinger av Bundeswehr, men i sivile institusjoner som trengte hjelp. Dette i motsetning til i DDR der militærnektere avtjene tjenesten sin i ubevæpnede avdelinger av hæren som drev med byggearbeider. Fra 1973 ble Forbundsrepublikkens "erstatningstjeneste" offisielt omdøpt til Zivildienst - siviltjeneste. Denne forsvarte ikke landets grenser eller forberedte dette forsvaret, men hjalp til i sykehus og hos gamle mennesker, eller senere i miljøvern og liknende til det felles beste.
I de siste tiårene har siviltjeneste blitt et mer vanlig valg. Ved slutten av 1990-årene var det nesten like mange som valgte siviltjeneste som det var som valgte å avtjene militær verneplikt. Og siviltjenesten har blitt oppvurdert både av de unge og av samfunnet, og også valget å nekte militær tjeneste har kommet til å bli sett på som mer respektabelt, og mindre som unormalt og suspekt. Mange institusjoner har blitt vant til å stole på at de får hjelp fra militærnektere som avtjener siviltjeneste. To tredjedeler av sivilarbeiderne arbeider nå i sykehjem, eldrehjem og andre pleiehjem der de er etter hvert er blitt en nødvendig del av arbeidsstokken.
Frevert skriver at deler av den tyske offentligheten gradvis har kommet til å innse at de som avtjener siviltjeneste tjener samfunnet på en mer nyttig og meningsfull måte enn de avtjener militær verneplikt. Dette har vakt sinne i den konservative pressen og blant konservative politikere i mange år, og de raser over både oppløsning av verdier og insisterer på at siviltjeneste er mindre verdt enn militærtjeneste siden de som avtjener militærtjeneste risikerer livet sitt. Men unge mennesker aksepterer ikke at sivilarbeiderne er mindre maskuline enn de som avtjener militærtjeneste siden sivilarbeiderne gjøre "kvinnearbeid" framfor å gjøre maskulin våpentjeneste. Men militæret har ikke den opphøyde stillingen i samfunnet som det tidligere hadde.
Frevert skriver at militæret fortsatt ble sett på som en skole i maskulinitet i 1950- og tidlig i 1960-årene. En undersøkelse som ble utført i 1956 der det ble spurt om ungdommen trengte hæren for å lære anstendighet og orden viste at 63% av kvinnene og 55% av mennene mente dette.
Men på 1960-tallet ble holdningen til militærvesenet forandret i vest. Frevert skriver at det damebladet som hadde størst utbredelse - Brigitte - knapt nevnte militærvesenet i 1960-årene, og når det gjorde det var det med skepsis til dets brutaliserende virkning. Soldaten ble ikke lenger sett på som et symbol på maskulin mandighet og som forsvarer av kvinner og barn, men som en som kunne skape frykt og truet både kvinner og hele samfunnet og dets kultur.
Bundeswehr reagerte på dette ved å referere til hvordan soldatene ble langt mer trenet i borgerånd enn før i tida. Men retningslinjene for hærens trening fra 1957 inneholdt de samme tradisjonelle militære verdiene som var overført fra det nittende århundret, der det ble lagt vekt på evnen til å opptre bestemt og resolutt og å være utholdende, tapper og lydig. Likevel ble det lagt vekt på å beskrive militær trening som bare en del av den alminnelige utdanningen som rekrutter kunne ventes å få som borger i en demokratisk stat. Det inkluderte først og fremst å bli oppmerksom på å bevare personlig verdighet og politisk medansvar. En soldat skulle ikke bare være underordnet autoritetene, men skulle kunne delta aktivt politisk i samfunnet.
Frevert skriver at det erklærte målet om å integrere de væpnede styrkers sosiale praksis og normative system i samfunnet virket inn på det bildet av maskulinitet som de spredte. Hun skriver at Baudissin allerede hadde advart mot å vise upassende hardhet i treningen og å legge for stor vekt på drillen. Han møtte kritikk innad i hæren mot dette standpunktet da han sa at Bundeswehr ikke kunne holde avstand til de prinsippene om personlig frihet som det vesttyske samfunnet bygde på. Men disse prinsippene hadde mindre innflytelse i militærets dagligliv i 1950- og 1960-årene enn politikerne hevdet i talene sine, skriver Frevert. Men konservative offiserer som Brigadegeneral Heinz Karst klaget i 1967 over at soldatene mistet maskulinitet, og over at de brukte sivile klær når de ikke var i tjeneste. 1970-årene var merket av SPDs vilje til reformer, og dette ble merket i hæren. I DDR ble det tatt skritt for å unngå at soldatene ble mer "siviliserte".
Men i Bundeswehr ble en annen kurs fulgt til tross for massiv motstand innad. Da den ble innledet var oppgaven å reduserer barrierene til det sivile samfunnet. Og i det lange løp lyktes dette svært godt. Den klassiske forestillingen om en soldat fant liten tilslutning, og de væpnede styrkene ble nødt til å akseptere en mer sivil stil. Bundeswehr prøvde å gjøre seg tiltrekkende ved heller å framstille seg som eksponent for bruk av avansert teknologi og sport og lagånd. Hæren deltok også i redningsarbeid etter katastrofer for å gi et positivt bilde av seg selv som en integrert partner i samfunnet.
Men hæren ble ikke virkelig akseptert og populær. Etter hvert som avspennings- og tilnærmingspolitikken som ble ført fra 1970-tallet av begynte å virke kjente den vesttyske befolkninga seg stadig tryggere, og kritikken av militærvesenet og utgiftene til det ble stadig mer høyrøstet. Fredsbevegelsen i 1980-årene og sammenbruddet av Østblokken i 1989-91 økte tvilen på at en massehær var nødvendig, og militær deltakelse i aksjoner fra 1990-årene av har bare intensivert tvilen. De har ført til en livlig debatt om militærvesenets rolle og oppgaver i det tjueførste århundret, og om dets struktur og størrelse.
Frevert skriver at de militære operasjonene på Balkan og i Sentralasia har minnet det tyske samfunnet på hvorfor militærvesenet virkelig eksisterer, ikke bare for å skremme en fiende fra å bruke vold, men for selv å kunne gå til aksjon dersom en fiende går til aksjon. Frevert skriver at de militære operasjonene alarmerte og splittet den sivile sfæren. Etter femti år med fred kom bruken av krigersk vold som et sjokk.
Sjokket virket mer dramatisk i Tyskland enn i andre land på grunn av Tysklands spesielle historiske erfaring. Den Andre Verdenskrig skapte i Tyskland et annet forhold til hæren enn i andre land. Da Tyskland brøt med sin militaristiske fortid var dette en gjennomtenkt politisk handling. Den medførte et stort tap av status for offiserene, som måtte finne seg i å bare være en profesjonell gruppe blant mange andre. Og i tillegg måtte de forklare hvorfor den kostbare aktiviteten og tilstedeværelsen deres var nødvendig. For offentligheten, pressen, de politiske partiene og organisasjonene, var hæren noe man verken var interessert i eller hadde tillit til.
Verneplikten var dessuten kontroversiell i Tyskland. Det ble fulgt med hvordan de vernepliktige ble behandlet mens de var inne og hvilke holdninger de utviklet, og man var raske til å kritisere ulike forhold. Frevert skriver at militærvesenet i USA og England levde i en langt mer beskyttet og avsondret verden.
Frevert skriver at det synes å være nettopp dette skillet som har gjort britene og amerikanerne i stand til å akseptere den spesielle logikken til de væpnede styrkene og til deres formål på en mindre følelsesladet måte. I disse landene blir ikke de væpnede styrkene rettferdiggjort med at de også kan fungere som en sivil beredskap mot for eksempel flomkatastrofer. De blir uten spørsmål akseptert som statens viktigste voldsapparat, og kan derfor settes inn i aksjoner uten at det blir offentlige reaksjoner med moralske overtoner, som det blir i Tyskland. På den andre siden kan man si at akkurat slik avslappet diskusjon om bruk av fysisk vold for å drepe andre er en del av det sivile samfunnet. Nettopp et samfunn som bannlyser vold fra sine indre strukturer og forhold og gir absolutt forrang til sine medlemmers voldsfrie organisering av seg selv må stadig kritisk debattere de forhold og målsetninger som gjelder for landets utenrikspolitiske relasjoner og affærer. Frevert skriver at man kunne hevde at på denne måten er verneplikten en stadig påminnelse som samler oppmerksomheten om den institusjonen der statsautoriserte voldsmidler er konsentrert.
Likevel viser historien om verneplikten at den ikke av seg selv fører til en kritisk holdning overfor vold og militærvesenet, eller til refleksjon over det. Tysklands første president etter krigen var Theodor Heuss, og han hevdet at verneplikten var demokratiets ektefødte barn. Men dette gjelder ikke for Tyskland, tvert i mot. Der tenderte verneplikten mot å hindre demokratiske prosesser heller enn å støtte dem. Det er mulig å hevde, skriver Frevert, at den fastsettelsen av forholdet mellom borger og stat som verneplikten medførte, og som var med på å låse fast statens framtredende rolle, ikke gikk overens med opprettelsen og utvidelse av det sivile samfunnets samarbeids- og kommunikasjonsprosesser. Den militært formede statsborgeren kvalte den sivile borgerens forpliktelser overfor det sivile samfunnets oppgaver. De militære pliktene til borgerne fikk en for fremtredende plass i forholdet mellom borger og stat, og de sivile ble for lite respektert. Teoretisk ble dette snudd om da det ble tillatt å nekte militærtjeneste i 1949 og i 1956 da det ble opprettet en sivil erstatningstjeneste for militærtjenesten som tok utgangspunkt i det sivile samfunnets behov. Frevert skriver at i praksis ble militærtjenesten og den sivile tjenesten først likestilt i 1980-årene da det ble like respektabelt å avtjene siviltjeneste som å avtjene militærtjeneste, men dette er det fortsatt uenighet om.
Frevert skriver at verneplikten ikke bare blokkerte utviklingen av en sosialt orientert borgerånd, med den fastsatte også forholdene mellom menn og kvinner slik at de motsto forandringene som det moderne samfunnet ledet dem mot. I verneplikten var det en norm fra den tid da verneplikten ble innført om at det eksisterte et dyptgående skille mellom menn og kvinner, og verneplikten overførte denne normen uten at den ble utfordret inn i det tjueførste århundret. I hundre år har kvinner i Tyskland kunnet ta høyere utdanning og følge profesjonelle karrierer. Da det tyske keiserriket falt ble resten av de barrierene som skilte kvinner fra politisk deltakelse og status borte, og i 1918 forsvant argumentet om at politisk deltakelse var avhengig av avtjent verneplikt. Kvinnene fikk stemmerett uten å måtte bære våpen for å forsvare landet.
Da Vest-Tyskland innførte verneplikt fikk kvinner ikke tillatelse til å delta som kampsoldater. Kvinner kunne være med som frivillige i Bundeswehr, men da som sykesøstre eller telefonoperatører eller liknende. År 2000 ble bestemmelsen om at kvinner ikke kunne være kampsoldater forandret etter at den Europeiske menneskerettsdomstolen hadde intervenert.
Bestemmelsen om at kvinner ikke fikk bære våpen ble bare langsomt forandret mot sterk motstand fra både kvinner og menn. Frevert skriver at lik rett for begge kjønn til å bære våpen fjerner grunnlaget for andre kjønnsforestillinger som hører til mennenes monopol på våpenbruk, som forestillingen om at kvinnene trenger menn for å beskytte dem mot andre menns aggresjon, eller troen på at kvinner er mer fredelig enn menn. Etter at byggverket av kjønnsforskjeller stort sett har brutt sammen vil innrømmelsen av at kvinner ikke er mer fredselskende enn menn, og like beredt til å bruke våpen som menn, fjerne den siste forestillingen om ulikheter mellom kjønnene.
Militærvesenet er ikke lenger et eksklusivt mannlig område, ikke en gang i kampstyrkene. Frevert skriver at denne forandringen kom fordi samfunnet ikke lenger aksepterer at militærvesenet skaper en bestemt form for maskulinitet i dette mannlige rommet. Overgivelse av dette kjønnsskillet ble først mulig etter at det i 1960-årene hadde kommet utfordringer til et spesifikt militært begrep om maskulinitet som var rotfestet i tøffhet og vold, som tapte sin verdi og tiltrekningskraft i forhold til andre forestillinger om manndom som ble framført i ungdomskulturen, teknologi og sport.
Frevert skriver at nå diskuteres det om verneplikten bare skal gjelde menn. Kvinner kan tjene i stillinger som ikke krever at de skal være kampsoldater. Å ikke kreve at kvinner skal avtjene militærtjeneste tyder på at reservasjoner mot verneplikt for kvinner ikke er logisk konsistente. Debatten har vist at det er motvilje mot å involvere kvinner aktivt i vold som har som målsetning å drepe andre. Og man er nølende overfor å tvinge kvinner inn i et personlig tjenesteforhold til staten uten å kunne legitimere det på en logisk måte.
Feministene som ble oppmerksomme på dette temaet i 1980-årene var også av ulike meninger om det. Noen gikk inn for lik verneplikt for begge kjønn, mens andre motsatte seg det. Og andre ville utsette en avgjørelse fordi de mente at andre oppgaver var mer presserende. Og andre igjen pekte på utallige tjenester som kvinnene utførte gratis for samfunnet og som utgjorde for militærtjenesten.
Enda er ikke det siste ordet sagt om disse spørsmålene, skriver Frevert. Men ting tyder på at Tyskland vil få en profesjonell hær som er mindre enn den vernepliktige hæren. Det har vist seg at en vernepliktige hær ikke er lettere å kontrollere med politiske midler enn en profesjonell hær.
Og utviklinga i Tyskland viser at det ikke er noen direkte forbindelse mellom demokrati og verneplikt. Verneplikt ble innført før demokratiet, men bidro ikke til demokratiet. Derimot bidro den til å skape en nasjonalfølelse og følelse av fellesskap. Men den nasjon som verneplikten fremmet var en nasjon og et fellesskap som var underordnet staten og bundet til ubetinget lojalitet. Og den borger som ble ventet å bli dannet av verneplikten var en lydig vasall som verken var demokratisk eller liberal, skriver Frevert.
Hun skriver at videre at Forbundsrepublikken utvilsomt hadde et annet begrep om statsborgerskap i sikte da den planla verneplikten. Hun avslutter boka med å skrive at en nasjon som definerer seg som et demokratisk sivilt samfunn ikke trenger militær integrasjon som støtte, eller væpnede styrker som identitetens fokus. Brakkene som et sted der nasjonen ble trenet og sammenføyd hadde tjent sin tid.
Lenker:
Første del av denne teksten
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilder for dette kapitlet er: