Skrevet av Tor Førde.
Kilder for dette kapitlet er:
Det tredje Tyskland er det Tyskland som verken var Preussen eller Østerrike.
Ute Frevert spør her om det var noe alternativ til det preussiske systemet med alminnelig verneplikt for menn fra alle sosiale klasser. Dette spørsmålet hadde vært heftig debattert fra tidlig i det nittende århundret i mange ulike fora, og ble til slutt løst i slutten av 1860-årene med innføring av alminnelig verneplikt.
Den alminnelige verneplikten ble kritisert av folk som heller ønsket en form for borgerbevæpning som for eksempel den som var vanlig i Sveits. Det preussiske systemet ble også angrepet for å være lite fleksibelt og for å intervenere i det sivile livet. Preussen hadde det strengeste systemet for verneplikt i Europa. England hadde for eksempel frivillig militærtjeneste. De største stående hærene på kontinentet var i Russland og Frankrike og Østerrike. Både i Frankrike og Østerrike var det mange fritaksmuligheter fra militærtjeneste.
Tyskland hadde mange ulike system for militærtjeneste i det de ulike statene hadde hvert sitt system. Da napoleonskrigene var slutt var offentligheten mindre opptatt av hærens evne til å føre krig enn av hærens evne til å holde fred. Frevert skriver at de sentrale spørsmålene var om hvordan hæren kunne bli integrert i det sivile samfunnet så friksjonsfritt som mulig. Og hvor stor skulle hæren være? Og hvilken modell skulle den bygges og fungere etter, og hvilke oppgaver skulle den ha? Og hvordan skulle forholdet mellom det sivile samfunnet og militærvesenet være, hvor tette skulle grensene og kontakten være?
En ting det tredje Tyskland stod samlet om var at det forkastet den preussiske modellen og insisterte på sitt eget system for verneplikt med mulighet for frikjøp fra militærtjenesten ved at vernepliktige kunne leie andre til å utføre verneplikten for seg. Alminnelig verneplikt ble først innført etter 1866.
Statene i det vestlige Tyskland ble under Napoleon og av Napoleon innlemmet i den Rhinske konføderasjonen. Der reformerte de militærvesenet sitt. De minste fyrstedømmene ble innlemmet i større fyrstedømmer, og slik ble det langt færre politiske enheter i Tyskland. De militære reformene var blant annet en følge av at statene ble integrert i Napoleons alliansesystem.
Bayern innførte i 1804 alminnelig plikt til å avtjene militærtjeneste. Bayern innførte mange muligheter for fritak, men de ble avskaffet fem år senere. Da innførte Bayern regler for frikjøp fra militærtjenesten og erstatning for å gjøre systemet mer populært. Vernepliktloven av 1812 bekreftet disse forordningene og garanterte personlige og sivile rettigheter som var avhengige av fullført militærtjeneste. Bare menn som var skikket til militærtjeneste og som hadde tjent i seks år, eller betalt for en erstatning, fikk tillatelse til å bosette seg, gifte seg eller ha offentlige verv eller offentlig stilling. Utviklinga i Baden og i Württemberg var den samme med en vernepliktlov fra 1806 som ga mulighet for fritak og leie av erstatter. Likevel førte disse lovene til at svært mange rekrutter ble skrevet inn i hæren, og stilt til disposisjon for Napoleon.
Lokalbefolkninga forkastet stort sett systemet, og motstanden var spesielt sterk i de mindre fyrstedømmene som var blitt innlemmet i de større fyrstedømmene i 1803-1806. Mange unnlot å møte opp til sesjon, og desertering ble holdt for å være en legitim måte å unngå de nye herskernes uhørte krav på.
Frevert skriver at verneplikten slett ikke var en integrerende kraft, og minst av alt i krigstidas prøvelser. Fyrstene i det sørlige Tyskland og i Saksen skrev ut rekrutter og sendte dem ut i krigen for å kjempe for Napoleon. Derfor hadde disse statene, i motsetning til Preussen, ingen nasjonal interesse i å innføre alminnelig verneplikt. Frevert skriver at den heller kom som en tyv om natten, en administrativ akt påtvunget ovenfra uten noe løfte om deltakelse i samfunnet eller staten. Men likevel beholdt staten i det sørlige Tyskland verneplikten etter at det napoleonske systemet hadde brutt sammen i 1813.
De sørtyske statene fortsatte å være mellomstore stater siden de fikk beholde de områdene som Napoleon hadde gitt dem. Siden de var selvstendige stater prøvde de å holde militære styrker av betydning. I den tyske konføderasjonen hadde Bayern et av åtte armekorps, mens Baden og Württemberg sammen hadde et sammen med Hesse-Darmstadt, og divisjonen fra Saksen var blandet med tropper fra Hessen-Thüringen. Men befolkningene i det sørlige Tyskland satte ikke pris på statenes militære makt. Stenderforsamlingene fikk sin innflytelse økt etter at det var innført konstitusjonelle system i 1818, men så med bekymring på fyrstenes militære ambisjoner. I stenderforsamlinga i Württemberg ble det anført i 1815 at "verneplikt og store stående hærer er i stor grad ansvarlige for at staten blir som et stort fengsel, med utbredt fattigdom og umoral".
Man mente at det var nødvendig med regler for fritak fra militærtjenesten og mulighet til å leie erstatningspersoner for å avtjene ens egen militærtjeneste. Det preussiske vernepliktsystemet som var uten fritaksmuligheter og uten mulighet til å leie erstatningspersoner ble forkastet. I parlamentsdebatter i Baden, Württemberg og Bayern ble militærtjenesten beskrevet som "ond", "sykdom", eller en byrde. Man mente at når det var krig hadde alle plikt til å forsvare landet, men i fredstid burde hæren være liten og den byrden som hæren utgjorde for innbyggerne burde være minst mulig.
Det var i utgangspunktet ingen alminnelig enighet om hvordan dette skulle ordnes. Hvordan skulle fritak fra militærtjeneste fordeles under en konstitusjon som garanterte like rettigheter og like plikter? Dette var det ikke enighet om, selv om enkelte representanter i parlamentene tok avstand fra prinsippene om likhet, som de betraktet som revolusjonære og demokratisk bloddryppende prinsipp.
Man var likevel enige om at en sønn fra hver familie skulle være fritatt fra militærtjeneste dersom dette ble vurdert som nødvendig for å bevare familiens velferd og status. Man mente at den fremste plikten til en sønn var å forsørge sine foreldre, og staten kunne ikke undergrave dette.
Frevert skriver at i den tidlige konstitusjonelle fasen i Baden grep man ikke til retorikk der militærtjeneste og borgerskap ble satt sammen, som det ble gjort i Preussen under Hardenberg og Stein, siden man øyensynlig i Baden mente at borgerrettene som ble garantert i konstitusjonen var så godt sikret at det var overflødig å bruke militærtjenesten som grunnlag for dem.
Alle medlemmer av parlamentet krevde at erstatningspersoner skulle kunne leies inn uten restriksjoner for å avtjene verneplikt, og dette tyder på at de ikke så noen uunngåelig sammenheng mellom borgerskap og militærtjeneste, skriver Frevert. Alle skulle ha rett til å kjøpe seg fri fra militærtjeneste på denne måten, ble det hevdet, eller så ville verneplikt bli en utålelig byrde. Og dette skulle kunne gjøres uten at den som kjøpte seg fri trengte å oppgi motiv for å gjøre det. Det var naturligvis bare sønner fra velstående familier som ville ha økonomi til å gjøre dette.
Middelklassens samfunn i det sørlige Tyskland hadde tradisjonelt stått fjernt fra militærvesenet. Middelklassen hadde hatt inntrykk av at militærvesenet var en forferdelig institusjon, en lukket kaste med sine egne regler. Frevert skriver at slik hadde det også vært i Preussen, men der hadde hæren i det attende århundret av politiske grunner blitt tildelt en ærerik status som manglet i det sørlige Tyskland. Av denne grunn kunne ikke den bevegelsen som prøvde å omskape militærvesenet til en borgerlig institusjon tære på en politisk kapital som i Preussen. Den Rhinske konføderasjonen hadde i tillegg kjempet på den tapende sida i napoleonskrigen og frigjøringskrigen, og derfor hadde de sørtyske hærene som hadde deltatt i den Rhinske konføderasjonens hærer ikke den ære og prestisje som den preussiske hæren hadde. De sørtyske hærene hadde ikke kjempet for å frigjøre sine land og for å virkeliggjøre nasjonale interesser, og hadde ingen dyp tilknytning til de sørtyske folkene.
Med dette som bakgrunn så middelklassene i Bayern, Baden og Württemberg ingen grunn til å gi avkall på sin tradisjonelle avstand til militære saker. Middelklassens sønner søkte å bli fritatt fra å avtjene militærtjeneste. De tyske statene utenom Preussen gikk ut fra at alle borgere helst ville slippe å avtjene militærtjeneste, og prøvde å gjøre militærtjenesten, eller unngåelsen av den, lettere.
En måte å unnslippe militærtjeneste på var å søke om fritak med grunnlag i at en sønn fra hver familie måtte slippe militærtjeneste for å forsørge foreldrene sine. I 1827 slapp mer enn en fjerdedel av ungdommen som var vernepliktig i Baden fri fra militærtjeneste fordi de måtte forsørge foreldre. En annen lovlig måte å slippe å avtjene militærtjeneste på var å kjøpe seg fri ved å leie en erstatningsperson som avtjente militærtjenesten på ens vegne. På samme måte som Preussen i 1825 hadde de sørtyske statene innført et lotteri for å trekke ut det antallet rekrutter som trengtes. Dersom man trakk galt nummer var det mulig å kjøpe seg fri ved å leie en erstatningsperson. Militærtjenesten varte i hele seks år, så det var ikke så merkelig at den var skremmende! Den som kjøpte seg fri fra militærtjeneste gjorde det ved å inngå en kontrakt med en "kausjonist" som måtte ha offentlig godkjennelse. "Kausjonisten" erklærte seg villig til å avtjene verneplikt på vegne av den vernepliktige. Til gjengjeld fikk "kausjonisten" en sum penger som det ble forhandlet om størrelsen på. Denne pengesummen ble deponert hos militærvesenet, og utbetalt i sin helhet når verneplikten var avtjent. Under verneplikten hadde "kausjonisten" adgang til rentene fra pengesummen og en ekstra premie som varierte med den økonomiske situasjonen, og kunne være like stor som den summen som ble utbetalt ved tjenestetidas slutt.
Betalinga var markedsbestemt, og var gjerne høyere dersom det var få "kausjonister", eller dersom krig var forestående. I midten av 1830-årene kostet det å finansiere en erstatningsperson i infanteriet i Baden 450 guilders, og i kavaleriet 500 guilders. Det var omtrent det samme som ei årslønn for en dagarbeider.
Å tjene penger ved å avtjene andres militærtjeneste var attraktivt for menn fra de lavere sosiale lag, og mange gjorde det flere ganger; mens velstående foreldre vanligvis kjøpte sønnene sine fri fra militærtjeneste.
Siden de summene som ble betalt for å kjøpe vernepliktige fri fra militærtjeneste ble administrert sentralt vet vi hvor store de totale summene var. I Baden i 1840-årene varierte den totale summen mellom 183.000 guilders og 238.000 guilders årlig. Siden en erstatningsperson kostet 450 guilders må det ha vært 400-500 kausjonister årlig, av de 2.000-3.000 årlig innskrevne rekruttene. I 1848 ble mer enn tusen kontrakter inngått, og den spente situasjonen og den store etterspørselen etter erstatningspersoner førte til at de summene som ble betalt ble høye. Det året fikk hver tredje innskrevne rekrutt en erstatningsperson til å avtjene militærtjenesten.
Man så mange fordeler ved dette systemet. Det fordelte penger fra de velstående lag av befolkninga til de fattige lag av befolkninga, og forhindret fattigdom hos en del mennesker. Hæren fikk en betydelig mengde underoffiserer gratis gjennom dette systemet.
Også i Württemberg fungerte staten som formidler mellom rekruttene og erstatningspersonene. Krigsministeriet førte liste over personer som var villige til å være erstatningspersoner. De som ønsket en erstatningsperson betalte 400 guilders til myndighetene og en person ble valgt ut fra lista. Systemet fungerte med fullstendig anonymitet; verken den vernepliktige eller erstatningspersonene kjente den andre. I Württemberg betalte 15.000 mann for erstatningspersoner mellom 1817 og 1849. Det var omkring 16% av rekruttene.
I hæren var det vanlig med fysisk avstraffelse og nedverdigende behandling av rekruttene. Rekruttene kom fra de lavere lag i befolkninga. I skolene var fysisk avstraffelse forbudt på denne tida, skriver Frevert (selv om fysisk avstraffelse var tillatt i den norske folkeskolen til i 1936). Denne praksisen understreket det hierarkiske skillet mellom offiserer og menige.
Likevel var militærtjenesten ikke så ille for de som var inne i systemet, skriver Frevert. Soldatene var ikke mer enn sytten til atten måneder i brakkene, og det var en liten del av vernepliktstida, som i Baden, Bayern og Württemberg var totalt på hele seks år i infanteriet. I de lange permisjonene var soldatene riktignok under militær lov, og kunne som regel ikke gifte seg eller begynne som mesterhandverker eller nyte godt av kommunale fasiliteter. Men de var bare løst knyttet til hæren og var aktive med å tjene penger og deltok i normalt sivilt liv. Lønna soldatene fikk var ikke stor, men den var sikker. Spesielt i første del av et nittende århundret var det vanskelig å finne arbeid, og derfor var ikke hærens tilbud å forakte, siden den tilbød både mat og klær. De fysiske kravene som militærtjenesten stilte var ikke spesielt harde sammenliknet med de krav mange andre arbeidsplasser stilte. Soldatene hadde god helse og framtrådte med stram holdning.
Hæren valgte bort alle med dårlig helse slik at det ikke er helt riktig å gi den æren for soldatenes jevnt over gode helse og kroppsholdning. I Baden ble i 1820-årene to tredjedeler av de som møtte på sesjon erklært som uskikket til militærtjeneste, og i Saksen i 1840-årene ble så mye som tre fjerdedeler erklært som uskikket til militærtjeneste. Men Frevert mener at mange sivile yrker tærte mer på helsa enn soldatlivet gjorde.
Soldatene var underlagt hard drill og dårlig behandling. Soldatene kunne bli pisket som straff. Soldatene kunne klage til overordnede dersom de mente seg mishandlet, men det skjedde sjeldent. Frevert skriver at klager over den brutale behandlinga som soldatene ble utsatt for helst kom fra personer utenfor militærvesenet.
Offiserer som mishandlet soldater så hardt at de ble skadet fikk minimal straff dersom de i det hele tatt ble straffet. Dette reagerte ikke verden utenfor de militæres rekker på. Parlamentarikerne var svært opptatt av militærbudsjettet og ville holde det så lavt som mulig, men de reagerte ikke på mishandlingen av soldater. Ikke så få soldater begikk selvmord for å slippe bort fra militærvesenet og det strafferegimet som hersket der.
Myndighetene var redde for uro og oppstand blant soldatene, eller for at soldatene skulle slutte seg til sivil uro. Hæren mente at denne faren ble avverget ved at soldatene var underlagt svært streng disiplin. Men siden det ikke var brakker til alle soldatene måtte mange soldater innkvarteres hos sivilbefolkninga og det var derfor grenser for hvor strengt det disiplinære regimet i hæren kunne være, og det var ikke mulig å hindre kontakt mellom soldatene og sivilbefolkninga og dens opprørske impulser.
I 1846 foreslo en divisjonskommandant i Bayern at garnisonene reglemessig ble flyttet for å hindre nær kontakt mellom soldatene og den sivile befolkninga. Men krigsministeriet avslo dette forslaget siden det ville være kostbart og siden soldatene ville få større vanskeligheter med å holde kontakt med det miljøet som de kom fra. Militærtjenesten ville bli enda mer upopulær, og det ville bli flere tilfeller av desertering.
I det tredje Tyskland var det vanlig å stasjonere soldater i regimenter som holdt til nær heimbyene til soldatene. Dette var en fare for hæren i politisk ustabile tider. Soldatene i de sørtyske hærene gjorde sine ønsker kjent overfor offiserene i langt større grad enn i Preussen. Disse ønskene var vanligvis ønsker om bedre behandling og mer respekt og bedre materielle forhold. I 1848 avskaffet myndighetene i Bayern og Saksen fysisk straff av soldatene, førti år etter Preussen. De minnet også soldatene om den eden de hadde sverget til regimentets farger.
Soldatene gikk sjelden over til motstandernes side. I mai 1849 deserterte likevel mange soldater som voktet festningsverkene ved Landau i Pfalz og sluttet seg til det republikanske frikorpset, etter å ha blitt påvirket av sivile. Også fra andre steder er det rapporter om fraternisering mellom soldater og sivile. Rundt 1850 var forholdene i hæren rolige. De som var fast bestemt på ikke å gjøre militærtjeneste slapp unna, enten ved å kjøpe seg fri eller ved å reise bort.
Selv om mennene fra middelklassen ofte kjøpte seg fri fra militærtjeneste, og fordømte den som umenneskelig, hevdet de likevel at dersom det kom til krig ville de stille opp for å forsvare landet, og at det var av stor politisk betydning å bære våpen for å forsvare landet.
Frevert skriver at det var Carl von Rotteck som i 1816 ga støtet til denne diskusjonen. Han stilte spørsmålet: "Vil vi gjøre nasjonen selv til en hær, eller gjøre soldatene til borgere?" Selv mente han at samfunnet trengte borgersoldater, med vekten på borger. Han regnet med at det ville komme kriger også i framtida, og alle borgere ville trenges for å forsvare landet. De kunne trenes opp og holdes "fit for fight" i et Landwehr. Det bestod av tropper som møttes jevnlig og var organisert på lokalt nivå med valgte offiserer. I tillegg til denne nasjonale militsen ville det trenges en stående forsvarsstyrke med frivillige soldater. Rotteck var motstander av alminnelig verneplikt selv om han mente at en profesjonell stående hær var nødvendig.
Rotteck hadde stor mistillit til det militære. Det virket som om militærvesenet uunngåelig utviklet stive hierarki, blind lydighet og tanketom drill, og dette stod i motsetning til idealer for det sivile samfunnet som var grunnlagt på aktive involverte borgere. Derfor måtte militære prinsipp ikke overføres til det sivile samfunnet, og det virket uunngåelig i et samfunn med verneplikt. Men han mente at borgerne måtte trenes i militære ferdigheter, men i en sivilt preget institusjon.
Frevert skriver at det kan se ut til at Rotteck mente at framtidige kriger ville bli massekriger etter modell fra Napoleonstidas kriger, som ikke kunne vinnes av begrensede profesjonelle hærer. En stor nasjonal forsvarsstyrke var av avgjørende betydning, og den måtte være godt trent.
Når Rotteck mente at alle borgere burde være nasjonale kjempere var det ikke bare militære hensyn som lå bak, men ideal om aktivt borgerskap hentet fra de antikke bystatene, rede til å forsvare sitt samfunn. På denne måten gjentok han Gneisenaus tro på at konstitusjonalisme og militærtjeneste hørte sammen. Den frie borgeren var i motsetning til slaven patriot, og hans frihet var friheten til det samfunnet som han levde i. Og han ville selv forsvare sin frihet.
Frevert skriver at i 1823 tok Friedrich Wilhelm von Ellrodt et liknende standpunkt. Han var fra Frankfurt og ledet en lokal milits og var medlem av bystyret (Bürgerrepräsentation). Han gikk også inn for en borgerhær som bestod av alle menn, og der det ikke var mulig å bli fritatt fra tjeneste. Ellrodt mente at å bære våpen var en del av personlig uavhengighet - en fri mann kunne forsvare seg og sin frihet selv. Becker sa i 1832 at nå var hærene redskaper for herskerne, og våpen ble bare båret av slaver. Men tidligere hadde våpen tilhørt hver fri mann. Det som måtte til var at hele befolkninga ble bevæpnet. Bare slik kunne frie konstitusjoner garanteres og motstå regjeringenes nykker.
I 1839 pekte den liberale politikeren Carl Welcker på at dersom alle borgere skulle bære våpen for å være rede til å forsvare landet og friheten trengtes en krigersk ånd i det man måtte være rede til kamp og krig. Welcker mente at frihet og denne krigerske ånden hørte sammen. Den mannlige befolkninga måtte følgelig organiseres i et Landwehr til beskyttelse for konstitusjonen og for landet. Dette Landwehr, borgerhæren, fungerte som en skole som lærte deltakerne den følelsen av selvtilliten som fulgte med sivile rettigheter og frihet. En mann som var utdannet i denne skolen skulle være godt i stand til på en mandig måte å slå tilbake overgrep i den personlige og den politiske sfæren.
Frevert skriver at den positive holdningen som Welcker hadde til militærtjeneste avvek sterkt fra den dominerende negative holdning i det sørlige Tyskland. Welcker så ikke på militærtjeneste som en plagsom byrde, men som et element i moderne borgerskap, og gjorde det om til en rettighet som inngår i politisk frihet. Og han regnet "krigersk trening" som en avgjørende del av et program for mannlig utdannelse. Welcker var redd for at dannelsen skulle ta overhånd og skape servile mennesker som bare var opptatt av trivialiteter og preget av skrøpelighet. Han mente at dannelsen trengte en motvekt, og den fant han i den nasjonale våpentjenesten.
Slike tenkemåter ble høyrøstet utviklet i den liberale diskursen i 1830-årene. De ga et nytt og mer militant begrep om borgerskap og maskulinitet. Borgeren skulle ikke lenger bare være familiefar, arbeider eller lokal borger, men først og fremst statsborger, og være rede til å utøve og forsvare de statsborgerlige rettighetene sine.
Derfor var det riktig å se individuell tapperhet som sentral i liberal tenkning. Modeller for borgere som forsvarte sin frihet og sine rettigheter var å finne blant borgerne i de gamle frie bystatene. De eneveldige kongene prøvde å skaffe seg monopol på væpnet makt samtidig som borgerne i nyere tid foretrakk at andre kjempet for dem, men likevel var et vanlig til inn i begynnelsen av det nittende århundret at borgere eide våpen. I Württemberg var det statens lov at hver mann som giftet seg eller skaffet seg byborgerskap måtte bevise at han eide en muskett og en brystplate. Da kongen i 1809 avskaffet denne loven førte det til store protester og uro i hele befolkninga. Alle innbyggere med unntak for adelen, landeiere og kongelige embetsmenn fikk ordre om å selge sine våpen eller overlevere dem i rådhuset. Men befolkninga nølte med å adlyde. Spesielt befolkninga på landsbygda gjorde betydelig motstand.
I 1815 krevde medlemmer av stenderforsamlinga i Württemberg at den gamle retten til å eie våpen ble gjeninnført. I 1817 lette kongen på restriksjonene og tillot de borgerne som kjente behov for større trygghet å bære muskett. Men spørsmålet ble ikke endelig løst. I 1843 tok lokale myndigheter stilling for retten til å eie våpen som det "ærerike privilegiet til hver Württembergborger".
Mannlige borgeres rett til å bære våpen kom på dagsordenen i den revolusjonære perioden 1848-49. Frevert siterer flere uttalelser fra denne tida der det ble sagt at det var en rett for frie menn å eie våpen. Med våpen kunne man beskytte sine rettigheter.
Ernst Moritz Arndt var delegat fra Bonn til nasjonalforsamlinga i Frankfurt i 1848. Der gikk han inn for at hver tysk mann skulle ha den mandige og ærerike retten til å bære våpen, selv om han så denne retten som begrenset til tjeneste i en folkebevæpning som var under kommando. Frevert skriver at Arndt i likhet med Welcker satte individets rett til å bære våpen i en politisk og militær sammenheng, der individets rett til å bære våpen stod i sammenheng med den samfunnsoppgaven det var for mennene som bar våpen å beskytte retten til politisk frihet og organisering.
Men man mente at individets rett til å bære våpen ikke bare var begrunnet av de politiske og militære funksjonene, men strakte seg ut over dem. Welcker hadde sagt at han betraktet det som legitimt å bruke våpen i private affærer, som å forsvare sin personlige ære. Mens parlamentet i Frankfurt i 1848 debatterte grunnleggende konstitusjonelle rettigheter måtte det bruke tid på en minoritetsoppfatning om at "retten til hver tysker til å bære våpen" skulle bli klart garantert i Rikets forfatning. Majoriteten av representantene pekte på at denne retten gikk ut over plikten til å tjene i hæren eller i borgergarden. Alle skulle ha denne retten, også de som ikke hadde fysikk til å tjene i militsen eller som var over tjenestealder.
Frevert skriver at i dag er det vanskelig å rekonstruere klart hvilket begrep om personlig frihet og selvbekreftelse disse forkjemperne for individets rett til å bære våpen hadde, siden de synes å ha nøyd seg med å referere til rettigheter som var nedfelt i eldgamle skikker og tradisjoner. Men de utvidet retten til å bære våpen til "hver tysker", og verken hos de gamle romerne eller i de greske bystatene gjaldt retten til å bære våpen for alle uansett sosial status. Men det var et ønske om demokratisering i 1848 som gikk ut over sosiale skiller, selv om det holdt seg innenfor kjønnsskillene. Det ble ikke nevnt noe om at kvinner hadde rett eller plikt til å bære våpen.
I 1838 hadde Welcker skrevet i leksikonet sitt, bibelen for liberal tenkning, at retten til å bære våpen og den følgende plikten til å forsvare fedrelandet tilhørte utelukkende menn. Han skrev også at fra tidenes morgen hadde hvert fritt folk lenket sammen stemmeretten og plikten til å forsvare samfunnet. Alle som foretok avgjørelser om krig måtte også kunne kjempe i krigen. Og det betydde at kvinner ikke kunne ha politiske rettigheter som stemmerett.
Men logikken i dette var ikke overbevisende. Ingen steder fant man denne sammenhengen mellom politiske rettigheter og våpen. Det var heller ikke slik at hver mann med stemmerett hadde avtjent militærtjeneste, og heller ikke slik at alle soldater hadde stemmerett og rett til å delta i politiske forsamlinger.
Liberale politikere oppgraderte militærtjeneste til en øvelse i utdannelse i borgerskap og maskulinitet. Når de gjorde dette motsa de sine medborgere som hadde forsont seg med prinsippet om verneplikt samtidig som de ikke så det som anvendelig for sine egne sønner eller seg selv, men kjøpte seg og sønnene fri fra militærtjenesten. Welcker håpet på en annen type hær i framtida som skulle bli en borgerhær. Han så dette som vesentlig, ikke minste for å sørge for at de fattige ikke forsynte seg av de velståendes goder, "i en tid da den fattige kunne, under de riktige omstendigheter, starte en krig mot de rike". Det virket mot sin hensikt å bygge en militær organisasjon som lærte de fattige å bruke våpen å samtidig la de rike være uten militær ånd og trening. Dette fikk Welcker, i motsetning til Rotteck, til å støtte tanker om obligatorisk verneplikt for alle sosiale lag. Dette ville både fjerne "feigheten" i middelklassen og overklassen, og forsone og løse de sosiale skillene, siden han trodde at dersom klassene ble ført sammen som likemenn ville de lære å respektere hverandre som "medborgere".
Welcker luftet disse tankene i landdagen i Baden første gang i 1831. De fikk en viss støtte, men ikke fra et flertall. Den viktigste uenigheten gjaldt spørsmålet om avskaffelse av muligheten til å kjøpe seg fri fra militærtjeneste ved å leie en erstatningsperson, som Welcker sammenliknet med menneskehandel. Men i 1848 fikk den populære retorikken om likhet sammen med frykten for å overlate våpnene til de fattige et flertall til å si fra seg retten til å kjøpe sønnene fri fra militærtjeneste.
I 1831 hadde Welcker i forsamlinga i Karlsruhe foreslått å kombinere militæret og borgerne i en borgerhær som skulle være kjernen i de væpnede styrkene. Forslaget fikk ikke støtte av et flertall, men det ble populært utenfor forsamlinga. Det kom gjentatte ganger i 1830-årene forslag om å bevæpne borgerne for å reformere militærvesenet. I 1847 tok demokratene i Baden forslaget inn i det politiske programmet som kalles Offenburgmanifestet. Og i februar 1848 bad 2.500 borgere av Mannheim landdagen i Baden om å bruke innflytelsen sin til å sette opp ei folkebevæpning med fritt valgte offiserer.
I 1848 oppfordret borgere i andre tyske stater, inkludert Preussen, til en eller annen form for folkebevæpning og en folkelig militær organisering. Overalt var det motstand og sinne mot de eksisterende militære systemene. Man var sint både på grunn av utgiftene og på grunn av militærvesenets reaksjonære holdninger og politikk. I 1848 fordømte parlamentet i Frankfurt de eksisterende hærene som reaksjonære redskap som undertrykte alle sosiale bevegelser som vakte autoritetenes ubehag. For å få en mindre reaksjonær hær burde hæren bindes til konstitusjonen. Soldatene burde ikke sverge lojalitet til fyrsten, men til konstitusjonen. Dessuten burde forholdet mellom hæren og befolkninga bli så tett at hæren ville nekte å la seg bruke mot befolkninga, for eksempel gjennom folkebevæpning.
Spørsmålet var hvordan dette skulle organiseres for å bli effektivt. Moderate liberale mente at den stående hæren burde bevares for å forsvare landet mot ytre fiender mens et landwehr sikret indre fred. Demokratiske delegater gikk inn for en folkehær som ville fjerne skillet mellom bevæpnede og ubevæpnede borgere. Militærvesenet burde demokratiseres ved at offiserene ble valgt. Frevert skriver at Frankfurt parlamentet ikke kom fram til klare løsninger.
Sivile militser var ikke noe nytt i 1848. Men i tidlig moderne tid hadde fyrstenes hærer overtatt de militære oppgavene til de ulike sivile forsvarsstyrkene. Rundt år 1800 var militsene blitt paradestyrker som opptrådte i flotte uniformer ved festlige anledninger. Og i 1809 bestemte kongen av Württemberg at alle borgermilitser skulle oppløses. Han tillot bare et borgervakthold i Stuttgart som holdt vakt i byen når hæren var borte. I de andre mellomstore tyske statene foregikk ei liknende utvikling.
Etter julirevolusjonen i 1830 ble mange nye militser opprettet. Lokalbefolkninga i mange byer dannet borgergarder og forsvarsorganisasjoner. Spesielt var eiendomsbesitterne aktive for å opprette slike styrker. Denne utviklinga var tydeligst i Saksen der lokale militser ble dannet som en del av opprettelsen av konstitusjonelle forhold. Regjeringa var positivt innstilt overfor dette når gruppene konsentrerte seg om politioppgaver i sitt eget distrikt, men prøvde å hindre at de tok på seg militære oppgaver. Militsene i Saksen prøvde å skaffe seg uniformer i militær stil til tross for at myndighetene prøvde å hindre dette. Det var stadig strid om utformingen av uniformene.
Ei forordning fra 1830 som tillot opprettelse av militser definerte dem som foreninger som skulle sikre alminnelig sikkerhet og offentlig orden, og fremme borgerånd. Militsene prøve å oppnå høyere status, og ville være godt bevæpnet. De bad myndighetene om våpen, men myndighetene var noe tilbakeholdne. Da militsene var fullt organisert i 1832 hadde de fått omkring fem tusen musketter, en for hvert fjerde medlem. Militsen i Dresden, som var på 6.000 mann, ble utrustet fra våpenlagrene. Men ellers måtte militsmedlemmene stort sett kjøpe sine egne uniformer, våpen og ammunisjon selv.
Krigsministeriet holdt strengt på at alt som liknet på militært utstyr og militære oppgaver var forbeholdt hæren, og at dette skulle militsen ikke ha befatning med. Innenriksministeriet hadde en mer forsonlig holdning overfor militsene, og mente at de kunne ta seg av ordensoppgaver på en bedre måte enn hæren kunne. Befolkninga ble lett provosert til raseri av hæren når den prøvde å opptre som ordenspoliti, mens militsen ikke skapte slike reaksjoner, men tvert i mot var i stand til å roe situasjonen ned. Frevert forteller om en situasjon i Leipzig i august 1845 der befolkninga var oppbrakt av religiøs undertrykkelse som ble gjennomført av fyrst Johann. Den lokale garnisonen ble sendt for å kontrollere menneskene, og skjøt på dem og drepte sju demonstranter, og da brøt det ut oppstand i byen. Kommandanten overlot ansvaret for situasjonen til militsen. Militsen opptrådte først som borgere av Leipzig som sørget over de drepte og protesterte mot hærens angrep. De deltok ved begravelsen til de drepte. Etter begravelsen fungerte militsen som en sivil politistyrke, og alt ble roligere.
Militsene betraktet seg selv som uavhengige kommunale organ som ikke var underlagt regjeringas kommando. Militsmennene var selvsikre og brydde seg ikke så mye om hva statens myndigheter mente om dem.
Militsen prøvde å holde ro og orden og å beskytte eiendom, og medlemmene av militsen var ofte personer som hadde eiendom. Frevert siterer kilder som forteller at militsen ventet uorden fra de lavere klassene, og at det ofte var for å kontrollere dem at folk gikk inn i militsen. Men også liberalere og demokrater så på en folkebevæpning som gunstig for å motvirke fyrstens reaksjonære militære styrker og for å sikre en viss likhet og frihet. Det var derfor flere vektige grunner til å ønske å opprette militstyrker, og det var et sterkt press mot fyrstene for at de skulle akseptere militsstyrker. Dette presset fikk storhertugen av Baden og kongen av Württemberg til å gi lover som tillot at det ble opprettet militser i april 1848. Elleve dager senere fulgte Saksen med en forordning som styrket de lokale sivile militsene, og siktet mot alminnelig bevæpning av folket for å beskytte fedrelandet innenriks, og om nødvendig også mot utenlandske fiender.
Disse lovene innførte tallrike nyheter. De gjorde det for det første klart at sivile militser ikke var rent lokale institusjoner, men inngikk i landsomfattende system av bevæpnede borgere. Og for det andre rangerte de militsene som militære enheter og ikke som politistyrker. Og til sist ble det bestemt at militsstyrkene ikke bare skulle rekrutteres fra de besittende klassene. Fra juni 1848 fikk lokaldistrikt i Württemberg lov til å bevæpne menn som selv ikke hadde råd til å kjøpe våpen og uniformer. Frevert nevner eksempler fra andre deler av Tyskland på at det ble arbeidet for å sikre at også mennesker fra de lavere klassene kunne bli medlemmer av militsene, og noen ganger var dette nytt i 1848.
Karakteren til militsene ble slik forandret, skriver Frevert. De var ikke lenger forsvarsorganisasjoner for den lokale middelklassen som skulle beskytte den mot mobben, men de ble konsentrert om å lære borgerne å kjempe og beskytte konstitusjonen og å garantere offentlig orden. Noen militsmenn betraktet militsen som et møtested for mennesker fra ulike klasser og et sted for utdanning.
Da militsene begynte å bli opprettet i den tidlige revolusjonære fasen ble de raskt svært populære og mange mennesker strømmet til for å bli medlemmer. De ville beskytte de rettighetene og frihetene som var nedfelt i lovene mot både ytre og indre fiender. Først forestilte man seg at den mulige fienden var Frankrike, men raskt ble man mer opptatt av den indre fienden. Noen militser ble opptatte av å beskytte konstitusjonen, mens andre ble opptatte av "mobben". Sommeren 1849 mobiliserte tallrike militser i Württemberg for å støtte de revolusjonære i Baden, som inkluderte mange sivile militsmedlemmer, i kampen deres mot tropper fra Preussen.
Når sivile militser betraktet de tradisjonelle autoritetene som den indre fienden ble de nøye overvåket av myndighetene. I tjuefire tilfeller ble regulære tropper satt inn i landsbyer og byer i Württemberg for å avvæpne den lokale sivile militsen. Også i Saksen ble tallrike lokale militser oppløst så snart oppstanden i mai i Dresden var slått ned, og de resterende militsene ble satt under overvåking. Året 1850 fant krigsministeriet at ingen steder hadde militsene som var satt inn i 1848-9 oppfylt myndighetenes tillit, men derimot hadde de oppfylt de revolusjonæres håp. Dette var myndighetenes egen vurdering, og den forteller at myndighetenes opprinnelige vurderingen hadde vært feil. Frevert skriver at det alminnelige bildet av militsen i Saksen ikke er at den gjorde opprør og kjempet mot de militære styresmaktene, selv om det er tallrike beretninger om militser som faktisk gjorde det. I mange landsbyer var det ikke militser, og pietistene satte seg mot dem av religiøse grunner. På landsbygda var det også motvilje mot å bygge opp militser. Oppgaver viser at i Saksen hadde litt mindre enn en tredjedel av landsbygdas distrikt lokale militsstyrker, og mange av dem fantes bare på papiret.
De fleste og best organiserte militsene var i de store byene. I 1848-9 var det 12.000 militsmedlemmer i Leipzig, og i Hannover var ti prosent av den totale befolkninga militsmedlemmer, tre tusen militsmedlemmer av totalt tretti tusen innbyggere. Og det hendte at militsene drev intens trening dag etter dag.
Frevert skriver at også kvinnene var interesserte i begivenhetene, og sydde uniformer og andre plagg til militsen, og møtte opp for å se på paradene til militsen, og i møtelokalene til militsen for å høre debattene.
Frevert skriver at interessen og deltakelsen til kvinnene la press på mennene. De måtte vise at de greide oppgavene. Kvinnene var også aktive da det var nødvendig med støtte for å sette den konstitusjonen som ble vedtatt av parlamentet i Frankfurt i verk. De offentliggjorde appeller på plakater og i avisannonser med støtte til konstitusjonen og oppfordringer om å støtte den.
I Württemberg ble det foreslått at bare menn som kunne skaffe seg egne våpen og uniform skulle få lov til å gifte seg. Dette hadde vært en tradisjon i Württemberg, og var fortsatt gjeldende lov i Bayern der det ble krevd at medlemmer av Landwehr som skulle gifte seg kom til alteret i full militær mundur.
Frevert skrev at sivile militsmedlemmer var stolte av sin rolle som frihetskjempere og lovens voktere; "trofaste mot herskeren, men aldri en slave", var et av slagordene. Denne holdningen førte til konflikter med den militære disiplinen og hærens hierarkiske system, som militsen betraktet som fremmed.
I det lange løp ble man lei av å delta i vakthold og parader. Militsen ville helst ikke gripe til våpen uten at det var strengt nødvendig. Da konflikten om å akseptere konstitusjonen til parlamentet i Frankfurt ble satt på spissen i Dresden tidlig i mai 1849 ville mange av medlemmene til militsen ikke bruke våpen mot tropper fra Saksen og Preussen. Mange av militsmedlemmene hadde familier å forsørge, og da var det vanskelig å våge livet, som uttalelser fra militsmedlemmer viser.
Frevert skriver at militsmedlemmene slik sett hadde satt pliktene til familiene sine over den "politiske borgerånden"; dette selv om kvinnene hadde støttet militsene og oppmuntret dem. I utgangspunktet hadde det politiske og militære ansvaret som mennene tok på seg overskredet den private sfæren og skapt avstand til hus og heim, og øvelsene og treningen til militsen bandt band mellom mennene, og mange rapporter forteller om at dette forstyrret familielivet, for eksempel ved at mennene besøkte vertshus i forbindelse med øvelsene.
Mennene som sluttet seg til militsene var middelaldrende, de fleste over tretti år gamle, og de fleste var gifte. Dette var menn som skulle arbeide og være sammen med familiene sine, og ikke drive på med våpenøvelser og andre militære øvelser og friluftsliv og vertshusbesøk sammen med andre menn. Men da situasjonen ble alvorlig og det ble fare for at militsen kunne komme i kamp med regulære hærstyrker husket militsmedlemmene at de var familieforsørgere.
Konflikten mellom å være familieforsørger og å være militsmedlem og væpnet politisk borger foregikk først og fremst i den private sfæren, skriver Frevert. I de offentlige debattene om de sivile militsene ble denne konflikten ikke nevnt. Her ble ideen om den bevæpnede borgeren som grunnlaget for politisk frihet i alminnelighet godt mottatt. Militsmedlemmene ble sett på som menn som ikke bare forsvarte heim, familie og eiendom, men som menn som også forsvarte sitt land og dets institusjoner. Frevert skriver at ved å gjøre det hadde borgerne avansert til en ny og betydelig politisk rolle der rollen som statsborger ble vurdert høyere enn rollen som byborger. Og denne politiske erfaringen som medførte væpnet strid var ny, der interessekonflikter ikke bare ble uttrykt i ord, men også med våpen, og der hver borger var ventet å innta et aktivt og personlig standpunkt.
Frevert skriver at det politiske budskapet som ble båret fram av militsene sammen med disse erfaringene overlevde militsene. Det var et svært gap mellom den politisk og kulturelt motiverte viljen til å bære våpen, og den faren og de anstrengelsene som bruken av våpen ville medføre. Mange militsmedlemmer ble klar over at de ønsket å vende tilbake til det roligere og tryggere sivile livet - de foretrakk det framfor å være aktive soldater i krigen. Bare når politiske bevegelser var mest intense og hadde sin største utbredelse var det mange som deltok i militsene. Bare de største byene hadde faste og varige militsstyrker. I 1850 hadde mindre enn åtte prosent av alle distriktene i Württemberg militser. I Baden var de sivile militsene bare to år etter 1848 redusert til å bare ha et visst ansvar for offentlig ro og orden, og forbindelsen mellom militsene og ideen om alminnelig borgerbevæpning, som hadde blitt planlagt i 1848, var forsvunnet fra den offentlige debatten.
Regjeringene la etter 1848 bort tanken om å bevæpne innbyggerne. Avskaffelsen av muligheten til å kjøpe seg fri fra militærtjeneste, denne muligheten ble fjernet av Frankfurtparlamentet i 1848, ble omgjort, og muligheten ble altså innført på nytt. Med unntak for Preussen fortsatte alle statene gjennom 1850- og 1860-årene å gi mulighet til å kjøpe seg fri fra militærtjeneste ved å leie en erstatter til å avtjene militærtjenesten, etter et kortvarig revolusjonært mellomspill. Middelklassene som var representert i parlamentene (landdagene) var like opptatt av at sønnene deres skulle få kjøpe seg fri fra militærtjeneste etter 1848 som de hadde vært før 1848.
Men den enigheten som hadde eksistert i 1848 om at det burde være lik militærtjeneste for alle kunne ikke ignoreres fullstendig. Den ble gjentatte ganger nevnt i parlamentsdebatter av talere som sa at den hadde vist seg å være upraktisk. Man fortsatte å si at det måtte fortsatt være mulig å kjøpe seg fri fra militærtjeneste fram til alminnelig verneplikt var innført. Fra 1850-tallet av var det i det sørlige Tyskland økende støtte for en milits av sveitsisk type. Den ble vurdert som både billig og demokratisk, og foretrukket framfor et preussisk Landwehr. Det ble, skriver Frevert, hevdet at det preussiske systemet militariserte rekruttene, mens det sveitsiske systemet siviliserte den militære sfæren.
Militsene øvde i så korte perioder og var så dominert av sivile forhold og av sivilister at den sivile atmosfæren dominerte militsen. Derimot ble rekruttene i Preussen holdt så lenge i hæren der de ble trent til å glemme sivile forhold og automatisk lystre ordre at de utviklet en "militær karakter". Dette systemet hadde middelklassen i det sørlige Tyskland stor uvilje mot. Selv om militærtjenesten i sør var mye mindre omfattende enn i Preussen var sørtyskerne bekymret over muligheten for at de unge mennene skulle bli infisert med garnisonens militære ånd.
Man skilte mellom en "militær ånd" og en "krigersk ånd", der førstnevnte ble sett på som uønsket, mens den "krigerske ånden" ble sett på som en form for maskulinitet som var ønsket hos menn. Det ble hevdet at den krigerske ånden kunne utvikles i en folkehær, mens den militære ånden hørte til hos en stående garnisonshær som var underlagt konstant drill. Også i 1850- og 1860-årene var tanken på en folkehær som var organisert som en milits tiltrekkende.
Den mest synlige gruppen som oppfordret til dannelse av forsvarsforeninger - Wehrvereine - var Deutscher Nationalverein som var stiftet i 1859 av liberalere og demokrater og hadde medlemmer i mange tyske stater. De gikk inn for at det ble dannet frivillige forsvarsforeninger som ga ugifte menn mellom 18 og 35 år våpentrening.
Medlemmene av Deutscher Nationalverein mente at forsvarsforeningene kunne være en "sement mellom folket og hæren", frivillige som kunne forsterke hæren dersom det ble krig. Forsvarsforeningene var også ment å vise et alternativ til den regulære hæren som sto for den liberal-demokratiske bevegelsens syn på militær politikk.
De preussiske medlemmene av Deutscher Nationalverein mente at spesielt Preussen ikke trengte forsvarsforeninger siden alminnelig verneplikt var innført i Preussen. De mente at forsvarsforeningene bare hørte til der det ikke var alminnelig verneplikt. Initiativet til Deutscher Nationalverein fikk liten oppslutning. Gymnastikkklubber som først ble valgt ut som rekrutteringsområde for forsvarsforeningene var ikke videre interessert i dem. De fleste av gymnastikkklubbenes medlemmer ville ikke delta i trening av krigersk karakter, som fekting, skyting eller drill.
Det fantes også skytterlag i Tyskland, og Deutscher Nationalverein henvendte seg til dem. Skytterlagenes medlemmer hadde prangende uniformer. Frevert skriver at til tross for at de arrangerte prosesjoner som liknet militære parader brukte skytterlagene å legge stor vekt på å holde avstand til hæren og å understreke forskjellene mellom seg selv og hæren. Skytterlagene var mest opptatt av å holde skytterstevner i form av festlige sammenkomster.
Frevert skriver at Deutscher Nationalverein ikke lyktes i å få skytterlag eller gymnastikkforeninger til å fungere som forsvarsforeninger, for sivile foreninger ville bevare sin sivile karakter, og hæren ønsket også å holde et klart skille mellom det militære og det sivile samfunnet.
Likevel, skriver Frevert, fortsatte demokratiske politikere å ønske alternativ til de stående hærene i form av militser. I det sørlige og sentrale Tyskland drømte de om folkehærer og alminnelig verneplikt, men uten å kopiere det preussiske systemet. Etter at representantene i Stuttgart tidlig i 1868 vedtok en ny militærlov som liknet den preussiske samlet demokrater som var motstandere av denne 150.000 underskrifter fra personer som var motstandere av den.
Arbeiderpartiene
Wilhelm Liebknecht ba de sørtyske utsendingene som møttes i Nürnberg i 1868 til den femte konferansen til Tyske arbeideres forening om å rive av "de militære avtalenes renneløkke som Preussen hadde kastet om halsene deres". Liebknecht var motstander av de stående hærene og mente at de var fyrstenes redskap. Han foretrakk en folkehær bygd på militser siden den ble vurdert som mer demokratisk og folkelig og mindre militaristisk. Utsendingene som var samlet i Nürnberg, og som representerte foreninger med 14.000 medlemmer, erklærte at det var arbeiderens plikt å arbeide uopphørlig og med alle mulige midler for å fjerne de stående hærene og innføre alminnelig folkebevæpning.
Men noen utsendinger ville gå videre i en annen retning og argumenterte for universell avvæpning. Liebknecht svarte at tida enda ikke var inne for dette. Først måtte det bli tatt et oppgjør med alle fiendene av folket; man kunne begynne med de franske og preussiske Cæsarene, og fortsette med det russiske despotiet, og det ville ta lang tid sa han. I mellomtida måtte folket være bevæpnet. Tidligere, i 1820-, 1830- og 1840-årene, hadde det hendt at det preussiske Landwehr hadde blitt sett på som en folkelig militær formasjon som kunne være modell for en hær i et demokratisk system, men nå i Nürnberg ble Landwehr definert som en del av det militære systemet i Preussen, som slett ikke var noen modell å følge.
Konferansen støttet synspunktene til Liebknecht. Frevert skriver at det er klart at de synspunktene som Friedrich Engels hadde utviklet i 1865 ikke fant støtte verken i den unge arbeiderbevegelsen eller i demokratiske grupper. Engels vurderte militsorganisering som ren fantasi for land som Preussen. Engels mente at arbeiderne burde være ivrige etter å skaffe seg militær trening i hæren. Han skrev at alminnelig verneplikt hørte sammen med alminnelig stemmerett. Alminnelige verneplikt satte velgerne i stand til å tvinge gjennom sine valg med våpen som kunne slå ned alle forsøk på statskupp. Engels hadde selv avtjent et års militærtjeneste i hæren til Preussen, og det gjorde ham slett ikke til tilhenger av den gamle orden. Engels ville ha lang og grundig militær trening som den som ble gitt i hæren til Preussen. August Bebel gikk i 1867 inn for tre måneder militær trening, mens Engels mente at to år militærtjeneste var passende. Engels mente at siden den preussiske hæren var en vernepliktshær ville den ikke føre en upopulær krig eller gjennomføre et statskupp som kunne bli varig.
Synspunktene til Engels var ikke utbredt blant sosialistene. I 1862 hadde Ferdinand Lasalle kalt den preussiske hæren for en "fyrstes hær" og "kongens disiplinerte maktmiddel". For Lasalle var det vesentlig å redusere militærtjenesten til seks måneder som et skritt mot å omforme hæren til en "folkets hær" som ikke "kjempet mot nasjonen". Ferdinand Lasalle var en av de tidlige lederne for arbeiderbevegelsen og var med på å stifte det første arbeiderpartiet i Leipzig i 1863. Det gikk inn for en rent defensiv borgermilits. Dette gikk også det tyske sosialdemokratiske partiet (SPD) inn for. Det ble stiftet i 1869. Arbeiderbevegelsen stod samlet i militærpolitikken, også om å kritisere Preussen svært sterkt. Liebknecht anklaget det for "høyforræderi mot den tyske nasjon".
Mange andre grupper i det tredje Tyskland kritiserte også Preussen. Frevert skriver at til tross for dette kunne Bebel observere at "ingen institusjon i den preussiske stat ble utnyttet så mye som loven om alminnelig verneplikt for å vekke den tyske befolkningas sympatier for Preussen". Men i Bayern vakte forslag om å innføre det preussiske militære systemet heftig debatt og sterke innvendinger da det kom etter krigen mellom Preussen og Østerrike. De parlamentariske lederne gikk bare med på å stemme for forslaget etter at ministrene hadde investert mye tid og energi for å overtale dem.
Men befolkninga hadde slett ikke akseptert dette så raskt. Da det omorganiserte Landwehr ble kalt sammen for første gang i 1868 var det uro og opptøyer over hele landet. Mange av de nye rekruttene som skulle avlegge ed nektet, og noen steder var det svært mange som i det hele tatt ikke møtte opp.
Bayern hadde hatt en organisasjon som ble kalt for Landwehr fra tidlig i århundret, men den var svært ulikt det preussiske Landwehr. Det bayerske Landwehr var en lokalt organisert milits som hadde som medlemmer alle menn fra byene opp til 60 år gamle. De måtte utruste seg selv, og oppgavene deres var stort sett å holde offentlig ro. De var bare i svært liten grad klare til kamp. Da det gamle Landwehr i 1868 ble forsøkt mobilisert for å slå ned uro i det nye Landwehr i 1868 møtte ikke det gamle Landwehr opp.
Det nye Landwehr var mer militært. Det ble trent regelmessig, både i teori og i praktiske militære ferdigheter. Det ble undervist om sin plass i samfunnet og om militær disiplin og orden. Også på landsbygda hørte folk om den voldsomme debatten som raste om den militære reformen, og de fleste tok parti "mot Preussen". Det gikk mange rykter som skapte den dypeste motvilje mot det omorganiserte militærvesenet. Bønder i Øvre Bayern hørte at de som måtte inn i Landwehr måtte avlegge ed til kongen av Preussen og delta i militære øvelser hele året, og at det neste ville bli at de alle måtte bli lutheranere. Også i Baden og i Württemberg vakte den nye hærordninga sterk motvilje.
Men offiserene i Württemberg støttet den nye hærordninga. Da de i 1866 ble spurt om hvilken form for alminnelig verneplikt de ville foretrekke ønsket de seg det preussiske systemet. De sa at det var effektivt og ga soldatene god trening og pliktfølelse og vilje til selvoppofrelse, og siden det var utdannede mennesker og sønner fra utdannede og velstående familier i hæren ble hærens moral god og de militære enhetenes evne til å operere selvstendig ble også god siden de ikke trengte å bli konstant overvåket. Blant offiserene var militsene vurdert som uten militær verdi. De ble betraktet som et middel demokratene ville bruke for å svekke militærvesenet.
Både de som foretrakk militsstyrker og de som foretrakk en stående hær hadde en ide om den "bevæpnede nasjon". De var uenige om formålet med å bevæpne nasjonen: demokratene ville beskytte statsborgerlige rettigheter, mens offiserene så det som det viktigste formålet å bevare de eksisterende maktforholdene. Demokratene så for seg militsstyrker som var samlet i korte tidsrom for å trene, og som selv valgte sine offiserer. Hærens offiserer ønsket militære styrker som hadde den stående hæren som modell.
Det ble den fransk-tyske krigen i 1870-1 som fikk slutt på diskusjonene om hærordningene i de sørtyske statene. I 1870 aksepterte de sørtyske statene den militære modellen som Preussens hær representerte.
Lenker:
Første del av denne teksten.
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net.
Kilder for dette kapitlet er: