Skrevet av Tor Førde.
Kilde for dette kapitlet er:
Årene 1924-1928, etter at hyperinflasjonen var overstått og før den forferdelige depresjonen satte inn, var roligere år for Weimarrepublikken. Da var det mulig å se de demokratiske mulighetene som Weimarrepublikken hadde. Krigsofrenes organisasjoner bidro til den demokratiske debatten på viktige måter.
Mellom 1924 og 1927 skyldtes striden om pensjonene at myndighetene mente at pensjonssystemet var uoversiktlig og vilkårlig og umulig å administrere, og derfor måtte kuttes ned til en størrelse der det ble lettere å styre det, mens krigsofrenes organisasjoner mente at pensjonssystemet måtte utbygges for at det skulle gi de ytelsene og tjenestene som krigsofrene trengte.
Pensjonssystemet krevde i årene 1924-1928 hele tiden omkring 30 prosent av de midlene som var tilgjengelige for sentralmyndighetene, etter at den halvdelen av de totale inntektene som var bundet til å gå til å betjene statsgjelden og til overføringer til delstaten var betalt. Dette var svært mye penger, og summen ble slett ikke mindre. Selv om de fedreløse barna etter hvert vokste opp og forsvant fra pensjonsrullene, økte antallet krigsinvalider siden den lange køen av søknader om pensjon år for år ble behandlet og det stadig ble funnet nye som var berettiget til pensjon.
Regjeringas embetsmenn hevdet at pensjonssystemet var for dyrt og måtte kuttes, mens krigsofrene hevdet at pensjonene var altfor små og måtte økes. I 1924 ble pensjonene justere for å tilpasses den nye valutaen, og etter dette klaget pensjonistene på at pensjonene var mindre enn i 1914, da de ble fastsatt etter lovene fra 1906 og 1907. Og det ser ut til at de individuelle pensjonene var knapt halvparten så høge som tilsvarende pensjoner var rett før krigen.
Krigsofrenes organisasjoner mente at et tredje tillegg til loven var nødvendig for å utvide hele pensjonsprogrammet og øke utbetalingene.
Våren 1925 begynte Riksdagen høringer om reform av den nasjonale pensjonsloven. Finansminister von Schlieben sa at pensjonene kunne ikke økes med mer enn 220 millioner mark. Krigsofrenes organisasjoner mente at minst en milliard mark var nødvendig for at situasjonen skulle bli merkbart bedre.
Komiteen som stod for høringene greide ikke å komme med et forslag til tillegg til loven, og ba arbeidsministeren komme med et forslag.
Krigsofrenes organisasjoner trodde at de ville bli tatt med i utforminga av ministerens forslag, men det ble de ikke. Da forslaget kom ble de rasende. De laget et felles motforslag som de presenterte for Riksdagen den 23. juni. Men den 21. juli vedtok Riksdagen ministerens forslag så godt som uendret.
Det tredje tillegget hadde sine lyse sider. De mest trengende fikk øket sine pensjoner. Men de fleste kravene til krigsofrenes organisasjoner ble ikke innfridd.
I løpet av de neste to årene fikk den nasjonale pensjonsloven to nye tillegg. I begge tilfellene var det arbeidsministerens forslag som ble vedtatt av Riksdagen. Krigsofrene protesterte på det skarpeste mot arbeidsministerens forslag. Arbeidsdepartementet hadde svært stor innflytelse på lovgivninga mellom 1924 og 1927, og krigsinvalidenes organisasjoner tilsvarende liten innflytelse. Lovene ble utformet av embetsmennene, og lite påvirket av Riksdagen.
De krigsinvalides organisasjoner kom til å stå sammen mot byråkratiet. Selv om det var store motsetninger mellom dem, greide de å opptre som en samlet front mot arbeidsdepartementet. Organisasjonene utviklet en felles holdning overfor sosialpolitikken. De mente at sosialpolitikken ikke skulle være underlagt statens finanspolitikk. De kjempet for å politisere sosialpolitikken og gjøre tydelig at man kunne velge den sosialpolitikken som skulle føres; den var ikke underlagt økonomiske lover som man bare måtte bøye seg for.
To hendinger i 1926 demonstrerte for krigsofrene at pensjonene var politiske spørsmål. Det året traff den nasjonale pensjonsdomstolen avgjørelsen om pensjonen til general von Lüttwitz. han hadde støttet kuppforsøket til Kapp i 1920. Etter det hadde Lüttwitz blitt anklaget for forræderi, og gjemt seg. Da hans medsammensvorne fikk amnesti i 1925 dukket Lüttwitz opp igjen og krevde å få pensjon fra den republikken som han hadde forrådt. I november 1926 besluttet pensjonsdomstolen at Lüttwitz som gammel soldat hadde rett til pensjon. Den liberale og venstreorienterte pressen var rasende over at kuppmakeren fikk en stor pensjon mens det var millioner av uføre veteraner og krigsenker som fikk høre at det ikke fantes penger til deres pensjoner.
Samme måned ble det avslørt hvem som hadde de største pensjonene i republikken. De var så godt som alle embetsmenn og generaler fra det gamle regimet, og pensjonene deres var svært store.
De fleste organisasjonene brukte dette til å hevde at dette viste at pensjonenes størrelse var politikk, og ikke økonomisk nødvendighet.
Organisasjonene satte seg mot at finansministeren skulle ha så stor innflytelse på pensjonssystemet. I 1927 ble det foreslått at hele pensjonssystemet skulle bli underlagt finansdepartementet, og da bli Riksforbundet rasende. Det ville ikke at pensjonsspørsmålet ble omgjort til å være bare et økonomisk spørsmål, men mente at pensjonene også var et spørsmål om rettferdighet og sosial innlevelse.
Riksforbundet insisterte på at pensjonspolitikken inngikk i en demokratisk politisk orden. Sammen med Internationaler Bund var Riksforbundet kompromissløst mot militarisme og krig. Riksforbundet gjorde det klart at det støttet den demokratiske republikken, og at det mobiliserte sin hundretusenvis av medlemmer for republikken og mot militarisme og krig.
Fred, demokrati og sosialpolitikk hørte sammen, i følge Riksforbundet. De argumenterte for at pensjonene og deres størrelse ikke var tekniske, økonomiske spørsmål, men politiske spørsmål, og avgjørelser om pensjonene var politiske avgjørelser, og ikke tekniske avgjørelser. Disse argumentene gjorde det klart for millioner av krigsoffer at deres skjebne ikke ble avgjort av blinde krefter eller av økonomiske lovmessigheter eller nødvendigheter, men av politiske valg som ble truffet av mennesker. Slik bidro politiseringen av pensjonsspørsmålet til utvikling av demokratiske verdier.
Krigsofrene bidro i betydelig grad til å demokratisere Weimarrepublikken, skriver Robert Whalen, ved at de politiserte sosialpolitikken, og ved at de framhevet den politiske rollen til kvinnene.
Forholdene for de gjenlevende etter falne soldater, spesielt krigsenkene, var noen ganger elendige. I 1930 offentliggjorde Dr. Karl Nau en detaljert studie av forholdene for de gjenlevende i Darmstadt. Studien ble gjennomført i 1928 og 1929 etter forespørsel fra ungdomskontoret i Darmstadt. Nau studerte 556 enker, 768 farløse barn og 65 foreldreløse barn. Nesten halvparten av enkene var enker etter kroppsarbeidere. Tretti prosent av enkene var i arbeid, og omkring halvparten av disse igjen i fullt arbeid. Sytti prosent av enkene hadde altså ikke betalt arbeid.
Nau beregnet inntekten den avdøde mannen ville ha hatt og sammenliknet den med enkenes inntekt. Han kom til at 60% av enkene hadde inntekt som var minst ti prosent lavere enn det ektemannen ville ha hatt, og nesten halvparten av disse kvinnene hadde inntekt som var minst tjue prosent lavere enn det ektemannen ville ha tjent. Omkring 25 prosent av enkene hadde inntekt som var på størrelse med det ektemannen ville ha tjent, og 15 prosent hadde større inntekt. De som hadde størst inntektsbortfall var enkene etter profesjonelle.
Nau regnet med at 45 prosent av enkene hadde blitt sosialt deklassert, og at det var et fattigslig liv å bare skulle leve av pensjon.
Krigsofrenes organisasjoner konsentrerte seg stadig mer om krigsenkenes situasjon og behov. Det var ikke ved stiftelsen, men i 1920, at krigsenkene fikk bli fullverdige medlemmer av Riksforbundet, men fra da av ble det stadig mer opptatt av krigsenkene.
En av de tidligste sakene angikk kvinner som legdommere i pensjonsdomstolene. Organisasjonene krevde at krigsenkene måtte få være legdommere, og det kom da lovgivning som tillot dette. Men helsetjenester for krigsenkene var den viktigste saken. I det organisasjonene krevde at også krigsenkene fikk tilgang til helsetjenester fra krigspensjonssystemet anerkjente de krigsenkene som krigsoffer som fortjente de samme ytelsene som de uføre veteranene. Av økonomiske grunner nektet arbeidsdepartementet å utvide helsetjenestetilbudet til å gjelde også for krigsenkene, men organisasjonen ga aldri opp dette kravet.
Krigsenkene ble fullverdige medlemmer av både Riksforbundet, Sentralforeningen, Internationaler Bund og Nasjonalforbundet, og i disse organisasjonene ble de valgt til viktige tillitsverv og representerte organisasjonene i viktige forhandlingsdelegasjoner.
Denne alliansen mellom veteraner og enker var enestående i Republikken. Enkene lærte å delta i det offentlige livet og å drive en organisasjon og å konfrontere pensjonsbyråkratiet.
Alle var misfornøyde med det byråkratiet som fastsatte og fordelte pensjonene - det gjelder også en stor del av de som arbeidet i dette byråkratiet. Byråkratene klaget over at systemet var lite effektivt. Det var svært mye, mange detaljer, som fortløpende skulle kontrolleres og beregnes, blant annet siden det var mange individuelle tilpasninger av pensjonene.
Krigsofrene klaget over at systemet tok lite hensyn til dem, de ble detaljer og saker som skulle måles i forhold til regler de ikke hadde vært med på å utforme. De legene som fastsatte uførhetsgraden, som igjen var bestemmende for hvor stor pensjon som bli utbetalt, kunne ofte bli opplevd som motstandere og ikke som hjelpere. Krigsofrene kunne oppleve at de ikke ble tatt alvorlig, og at legene gjorde sitt beste for å redusere uførhetsgraden for dermed å redusere pensjonsutbetalingene. Som for eksempel saken til Otto Götz: I november 1915 falt han i ei grøft som var fylt med isvann, og etterpå ble han nesten helt blind. Han søkte om pensjon, og i 1925 kom saken hans opp for pensjonsdomstolen, og den avgjorde at han måtte allerede ha vært blind da han ble innkalt til militærtjeneste, og dermed ble søknaden om pensjon avslått. Veteranorganisasjonene gjorde denne saken kjent. Det var mange slike saker.
Etter som tida gikk vokste lovverket som byråkratiet skulle forholde seg til, og det ble stadig mer uoverskuelig og ugjennomtrengelig, og det falt fra hverandre i usammenhengende og obskure detaljer.
Man regner med at Weimarrepublikken brøt endelig sammen i 1933. Nazistaten var noe helt annet og nytt. I 1933 forsvant også krigsofrenes organisasjoner, selv om krigsofrene ikke forsvant. Pensjonssystemene forsvant heller ikke.
I desember 1927 besluttet arbeidsdepartementet å vurdere på nytt personer som var tjue prosent uføre og som hadde blitt utelukket fra å motta pensjon. Det førte til at antallet personer som mottok pensjon økte sterkt. I 1926 hadde det vært 792.143 krigspensjonister, og i 1930 var det 897.940 krigspensjonister. Den økning som foregikk ble ikke regnet inn i budsjettforslaget, og det ble bevilget for lite penger til å dekke alle pensjonene. Finansminister Rudolf Hilferding ble rasende, og krevde at arbeidsminister Rudolf Wissell gjorde noe for å få pensjonsutgiftene under kontroll. Færre personer måtte motta pensjon. Da budsjettet for 1929/30 ble planlagt var regjeringa bestemt på å kutte utgiftene til pensjoner.
På denne tida var det store krisen, depresjonen, i full utviklinga, og regjeringas finansielle problem var enorme, og langt større enn de pensjonssystemet stilte regjeringa overfor. I 1929 var presset for å kutte sosiale program enormt. Den tyske industrien krevde at budsjettet ble kuttet. Og det var et voldsomt press fra industriherrene og konservativt hold for å avvikle velferdsstaten.
Arbeidsløsheten økte enormt og produksjonen falt raskt. Økonomien var i sammenbrudd. Dersom tysk industriproduksjon i 1928 settes til 100 var industriproduksjonen i de følgende årene: 1929 også 100; i 1930 var den falt til 87; i 1931 var den falt videre til 70; i 1932 var den falt enda lavere, ned til 58. Og arbeidsløsheten var katastrofal. I 1928 hadde arbeidsløsheten vært 6,3%; i 1929 var den 8,5%; i 1930 var den 14%; i 1931 var den 21,9%; og i 1932 var den på 29,9 prosent.
Regjeringa til Heinrich Brüning som ble etablert i mars 1930 gjorde ingenting for å bedre situasjonen, tvert i mot må man kunne si. Han ville ha avviklet de tyske krigserstatningene, og for å få dette gjennom ville han vise omverdenen at tysk økonomi var i sammenbrudd og ikke kunne betale, og for å få dette til måtte han også kutte alle sosiale utgifter. Han ville redusere både priser og lønninger i Tyskland for at tysk eksport skulle økes, men det var spesielt vanskelig siden andre land bygde opp tollmurer og arbeidet for å øke egen eksport. Brüning konsentrerte seg om virkemidler som var bare hadde indirekte virkning på det sentrale problemet i Tyskland, som var de arbeidsløses situasjon, og dette var ei feilvurdering. Men Brüning var i en svært vanskelig situasjon, og under sterkt press fra den sløve president Hindenburg, som i stadig større grad ble styrt av sine autoritære og reaksjonære omgivelser.
Krigsofrenes organisasjoner opplevde sparetiltakene til Brüning som angrep. Erich Rossmann sa til kollegaene i Riksforbundet at: "Så mye er sikkert, at sosialreaksjonære krefter har åpnet en full offensiv mot pensjonssystemet. I Riksdagen er vi nå i et slag skyttergravskrig om pensjonene".
Denne krigen ble opptrappet da arbeidsminister i Brünings første regjering, Adam Stegerwald, fortalte lederne i Riksdagen at det var nødvendig å kutte dypt i de offentlige utgiftene, og spesielt i de overføringene som gikk til krigsofrene.
Alle deler av pensjonssystemet ble angrepet. I 1930 begynte det mest besluttsomme angrepet på pensjonssystemet. I dekret av 26. juli ble det slutt på kompensasjon for indirekte skade, og det ble svært vanskelig å oppnå pensjon. I 1931 og 1932 ble ytelser til utdannelse kuttet, og pensjoner ble regnet fra den dagen de ble innvilget, og ikke fra den dagen da søknaden bli innlevert, og enkelte rettigheter ble fjernet.
Krigsofrene protesterte offentlig i alle større byer. I mai 1931 rapporterte Riksforbundet at mer enn en halv million krigsoffer hadde gått ut i gatene og fordømt regjeringas handlinger. Krigsofrene skrev brev til politikerne og til avisene, og fikk klart og tydelig uttrykt hvordan de oppfattet situasjonen.
Men regjeringa fortsatte å kutte i ytelsene til krigsofrene. Mellom 1928 og 1933 kuttet den bort omtrent en tredjedel av pensjonsutbetalingene.
Ikke bare krigspensjonene var under angrep, men arbeidsledighetstrygda ble også angrepet, og det var stor og utbredt fattigdom og nød i Tyskland. Samfunnet ble drevet inn i oppløsning av disse angrepene mot det. Og i denne situasjonen var krigsofrene ikke i stand til å forsvare seg. Ulike grupper nødlidende ble satt opp mot hverandre av myndighetene.
Avisene angrep pensjonssystemet og hevdet at det ble misbrukt og svindlet. Det var de som hevdet at krigsinvalidene var unyttige mennesker som burde dø. Helst burde de drepe seg selv, skrev Ernst Mann i boka Moral der Kraft.
I 1931 var krigsofrenes bevegelse splittet, og de ulike organisasjonene stod på ulike politiske standpunkt. Riksforbundet støttet republikken og SPD, og angrep nazistene. En pamflett fra 1932 uttrykte Riksforbundets posisjon:
De som fremmer det Tredje Riket har forrådt krigsofrene! ..... Nasjonalsosialistene ønsker å sette krigsofrene under militær dominans!Vi må avgjøre om det tyske folket vil styre seg selv ved hjelp av den demokratisk-republikanske konstitusjonen - eller - om styre ved unntakstilstandsdekreter vil fortsette, og føre til et diktaturs skandale. ... Fra vår fronterfaring har vi lært at det er vår misjon å kjempe for forståelse mellom alle nasjoner, og heime å kjempe for en rettferdig sosialpolitikk og en lik fordeling av de sosiale byrdene. ....
Vi i Riksforbundet erklærer at vi støtter den republikansk-demokratiske konstitusjonen, og at vi, som veteraner og gjenlevende, har plikt til å sikre at republikken har et klart sosialt innhold.
Mens Riksforbundet støttet sosialdemokratene og Internationaler Bund støttet kommunistene, støttet de andre fem organisasjonene høyresida i politikken.
Nazistene uttrykte sympati med krigsofrene. I november 1930 dannet nazistene en spesiell partiavdeling som skulle arbeide i forhold til krigsofrene. Lederen for denne het Hanns Oberlindober. Han hadde selv blitt alvorlig såret under krigen. Han organiserte en nazistisk kampanje for krigsofrene. (Nazistene dannet partiavdelinger for alle grupper i befolkninga, og drev kampanjer rettet spesielt inn mot enhver gruppe.)
Nazistene lovte å reformere pensjonssystemet og å hedre krigsofrene som "statens første borgere". Adolf Hitler var selv en såret veteran, skrev nazistene, og han visste hvordan de hadde det. Nazistene legemliggjorde ånden fra fronten, og derfor kunne bare de representere krigsofrene.
I 1932 gikk de fem ikke-sosialistiske organisasjonene til krigsveteranene inn i den nazistiske bevegelsen. I juli 1932 holdt Zentralverband og Reichsverband et felles møte i Bremen. De gikk sammen i en ny organisasjon som de kalte for Reichsverband deutscher Kriegsopfer. Hanns Oberlindober var til stede under møtet i Bremen. Denne nye organisasjonen hadde hyppig kontakt med nazistene. I mars 1933 gikk det nye Reichsverband sammen med Kyffhäuser Bund og Deutscher Offizierbund og forbundet for de blinde krigsofrene i en midlertidig allianse. Denne ble omgjort til en nazistisk organisasjon, med Hanns Oberlindober som fører.
Sommeren 1933 foregikk en endelig omstrukturering da de tyske krigsofrene ble samordnet inn i den nazistiske organisasjonen Nationalsozialistische Kriegsopferversorgung. Da dette skjedde var de to andre krigsofferorganisasjonene avviklet. I april 1933 hadde politiet rasert hovedkvarteret til Internationaler Bund, og det ble oppløst.
Riksforbundet hadde vært den klart største av krigsofrenes organisasjon, og det mobiliserte i kampen mot nazistene. Etter nazistenes maktovertakelse var det dømt. I april 1933 ble kontorene flere steder overtatt av nazistene, og Riksforbundet oppløste seg.
I juli 1934 kom et nytt tillegg til pensjonsloven. I følge det ble pensjonsytelsene økt, men i virkeligheten kom bevilgningene til pensjoner til å bli kraftig redusert. Nazistene gjorde ære på krigsofrene ved å insistere på at de var statens fremste borgere, og ga dem diverse ærestegn som berettiget dem til å gå først i køer og få de beste plassene i teatrene, og alle krigsinvalider fikk et gratis eksemplar av Mein Kampf. Nazistene var spesielt flinke med slike propagandashow.
Men det byråkratiet som styrte pensjonssystemet arbeidet videre på samme måte som det hadde gjort tidligere. Og nå ble antallet personer som mottok pensjon kuttet drastisk, og utbetalingene fortsatte å bli redusert. Fra 1928 til 1935 ble de samlede utbetalingene redusert med 40 prosent, og krigsofrenes nød og lidelser ble verre enn de noen gang hadde vært under Weimarrepublikken.
Dette er referat av det siste kapitlet i boka til Robert Whalen. Robert Whalen begynner kapitlet med et sitat fra en tale som en krigsinvalid lærer fra Saksen, Willibald Hanner, holdt i 1930. Jeg siterer her siste del av sitatet:
Vi vet og føler at krigen ikke bare hadde ytre virkninger. Den forandret ikke bare verdenskartet, den forandret menneskers sjel. Vi selv kan ikke helt oppfatte den enorme virkning som krigen hadde på menneskenes ånd siden vi var del av den ....... vi som har levd gjennom dette infernoet kan aldri bli fri fra det.Det har berørt alle deler av vårt liv. Det er grunnen til at vi er samlet her. Et gapende sår går gjennom alt av vårt liv, og dette gapende såret er krigen. Med en brutal hand har den revet livet vårt i to. Hva husker vi om livet vårt som det var før krigen? Den tida er som et eventyr, så langt borte, og når vi prøver å huske det møter våre tanker en mørk uoverstigelig vegg, og den veggen er krigen. Det var på dette tidspunktet at vårt andre liv begynte. Det var ikke bare en fortsettelse av det første. ....... Krigen er vår skjebne; den har sønderrevet våre liv.
Hanner nevnte i det hele tatt ikke i talen sin de heroiske idealene. I 1930 var det en annen stemning som behersket krigsofrene, heroismens motsetning, melankolien. Å unnslippe melankolien var den siste oppgaven til krigsofrene, og det kunne skje på to måter: Gjennom selvmord eller total mobilisering.
Mens krigen pågikk for fullt i 1917 skrev Sigmund Freud "Trauer und Melancholie" - "Sorg og Melankoli". Sorg skrev Freud er reaksjonen på tapet av en elsket person, eller på tapet av en abstraksjon som Fedrelandet, Frihet eller et ideal. Sorg er nødvendig og kulturelt akseptert. Melankoli er derimot en sykelig dyp sorg som ikke går over. Den melankolske personen er ikke i stand til å komme over tapet, og den melankolske personene klandrer seg selv og mister selvfølelsen og selvrespekten.
Melankoliens symptom karakteriserte krigsofrene, følelsen av tap og av mindreverdighet, med følgende passivitet. Krigsofrene beskrev seg selv som representanter for døden. På en eller annen måte måtte de forsone seg med døden og de døde.
Et kjent sitat var fra Walther Flex. Han ble drept i kamp i 1918. En død soldat snakker til en levende venn:
Sorg er en hard ting, venn. Vil du gjøre oss til spøkelser, eller vil du ønske oss velkommen heim? Det er ikke noe tredje alternativ, for de som har hjertet sitt i Guds hand. Gjør oss ikke til spøkelser, ønsk oss velkommen heim! Vi vil bli sluppet inn blant dere, uten å avbryte latteren deres. Gjør oss ikke til skremmende skygger ..... Ønsk de døde velkommen heim, dere levende, slik at vi kan leve og arbeide blant dere.
Det var personlige og private måter å forsone seg med de døde på. Hver heim hadde hellige minner, bilder av døde, en død ektemann eller døde sønner eller døde brødre eller en død far. Men det var også nødvendig med offentlige ritualer for å uttrykke sorgen i fellesskap for å komme over den.
De fleste døde tyske soldatene var gravlagt i fremmede land, og det var ikke mulig å bringe dem tilbake til Tyskland. I 1919 ble det stiftet en forening for å ta seg av gravene til de døde soldatene som var utenlands. Foreningen gikk inn for at det ble proklamert en nasjonal minnnedag for døde soldater, som mange andre land hadde. Den kunne være med på å markere et fellesskap. Men det var ikke mulig å bli enig om en dato for en felles sørgedag siden ulike konfesjoner allerede hadde ulike sørgedager, og av andre grunner.
Ulike grupper hadde sørgedag på ulike dager. Og regjeringene ville ikke gripe inn i stridstemaet ved å proklamere en sørgedag, før nazistene gjorde det i 1934.
Om man ikke kunne bli enige om en felles sørgedag trodde regjeringa at det kunne være mulig at man ble enig om et nasjonalt krigsmonument, et monument over den døde soldat, som kunne samle folket. Men forsøk på at opprette slike førte til strid. I august 1924 tok president Ebert initiativet til at det skulle reises et krigsminnesmerke. Det kom mange ulike forslag om hvor dette skulle stå. Og initiativet stoppet opp på grunn av uenighet.
Minnet om de døde falt ikke til ro, men fortsatte å hjemsøke Tyskland. Følelsen av tap ble ikke overkommet. Dette er et symptom på melankoli. Og det var frykt for mindreverdighet, krigsofrene anklaget andre for at krigsofrene ble behandlet som mindreverdige. Og i den forstand krøplinger er mindreverdige var krigsofrene mindreverdige.
De krigsinvalide stod i fare for å havne i passivitet, for å bli sittende og ruge over gamle dager og syne synd på seg selv og å forbanne verden. Slik kunne de miste tiltakslysten og forgå i bitterhet mot verden, mens de klaget over at de ikke fikk tilstrekkelig hjelp og anerkjennelse.
Det var mye som bidro til å føre krigsofrene inn i denne situasjonen, og det kunne være svært vanskelig å bryte ut av den. Denne situasjonen la opp til melankoli.
I "Sorg og Melankoli" beskrev Freud trekk ved en melankolsk persons atferd. Han kan være kjennetegnet ved to tilsynelatende motsatte måter å være på: En tendens til selvmord og en like sterk trang til manisk handling. I følge Freud tjente begge handlingsmønstrene det samme formålet. Begge var forsøk på å flykte bort fra melankoliens smerte.
Under Brüning og Papen ble krigsofrenes pensjoner stadig angrepet og redusert. Riksforbundet skrev i sine publikasjoner at mange av dets medlemmer ble drevet til selvmord av dette siden det ble umulig å overleve. Robert Whalen skriver at Riksforbundets opptatthet av selvmord er typisk for melankolske personer.
En flukt fra melankolien er selvmord, en annen er total mobilisering, manisk handling, handling for handlingens skyld, som slett ikke trenger å føre til kontroll over egen situasjon, men tvertimot kan være tegn på manglende tro på evnen til å kontrollere egen situasjon, selv om den er et desperat og fortvilet forsøk på å opprette kontroll over egen situasjon.
Erich Kuttner var blitt alvorlig skadd ved Verdun, og han hadde stiftet Riksforbundet. Han flyktet fra Tyskland i 1933, og deltok i kampen mot nazismen fra utlandet. Da Tyskland erobret Nederland i 1940 ble han tatt til fange. I 1942 drepte nazistene ham.
Robert Whalen skriver at det er kritisk å forstå krigsofrenes liv for å konsekvensene av krigen. Krigen forandret på mange måter Tyskland fundamentalt. Livene til krigsofrene ble sterkt endret. Deres bevegelse var en bevegelse for demokrati. Den mobiliserte kvinner, og den største organisasjonen til krigsofrene, Riksforbundet, var en iherdig forsvarer av demokratiet.
Bevegelsen rettet oppmerksomheten mot sosial velferd, som er et kronisk problem for industrisamfunnet. Denne velferden sviktet blant annet fordi den ble ødelagt av de styrende elitene tidlig på trettitallet. Og dette radikaliserte svært store deler av befolkninga, og la veien åpen for nazistene. Whalen skriver at velferden sviktet allerede i utgangspunktet siden den var så abstrakt og byråkratisk og teknokratisk at den skapte en verden som var uoversiktlig og ugjennomtrengelig og umenneskelig.
Den episke politikken var motsetningen til dette, og ga løfte om harmoni i "folkesamfunnet". Alt den krevde for å virkeliggjøres var selvoppofrende voldshandlinger. Tyskerne ville ha fred og sosial harmoni, og derfor skyndte de seg til krigen.
Lenker:
Første del av denne teksten om Tyske krigsoffer 1914-39
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilde for dette kapitlet er: