Skrevet av Tor Førde.
Kilde for dette kapitlet er:
Robert Whalen innleder dette kapitlet med dette sitatet fra Weyls Handbuch der Hygiene fra 1918:
Den primære kilden fra hvilken stadig nytt infiserende materiale flyter ut i den ytre verden, den viktigste produsenten av sykdomsbærende agenter er ..... den syke personen. I ham kan det eksistere tusenvis av infiserende agenter: årsakene til difteri og menegitt; influensa og kikhostebakterier; tyfus, dysenteri og kolerasmittestoff; tuberkulose og leprabasiller; malariaplasma; protozoer som forårsaker trypanosomiasis; etc ...
En spesiell debatt foregikk i det preussiske parlamentet i juni 1919. Den dreiet seg om psykiatri. Med få unntak hadde leger nektet å gå med på at granatsjokk var grunn til å erklære soldater som krigsinvalider og dermed berettiget til å motta krigspensjon. Noen delegater fordømte leger for å hindre at menn som var blitt drevet til galskap av krigen fikk motta pensjon. Andre forsvarte legene og sa at avgjørelsen om tidligere soldaters helsetilstand måtte ligge til legene og deres vitenskap, og ikke bli et politisk spørsmål. Dette standpunktet ble igjen fordømt av andre som sa at helse også var et politisk spørsmål, og at legene stadig felte dommer som var politiske.
Ingenting kom ut av denne debatten, men den var en følge av at legene dominerte livene til krigsofrene. De bestemte ikke bare hvilken behandling krigsofrene skulle motta, men avgjorde også om lidelsene deres var forårsaket av krigen og dermed om krigsofrene kunne motta pensjon.
Ved begynnelsen av det nittende århundret hadde legene vært kvakksalvere. Landsbylegene hadde lav status. Medisinen var dominert av forestillinger om livskrefter og balansen mellom dem. Og medisinene hadde i praksis lite effektivt å tilby.
Men ved midten av århundret forandret situasjonen seg. Unge leger ville ta de moderne vitenskapene i bruk.
Rudolf Virchow er den mest representative av disse reformatorene. Han var med på å innlede en vitenskapelig revolusjon. Han var svært arbeidsom og energisk og han kjente mange av sin tids vitenskaper. Og han var svært opptatt av å forbedre de fattiges kår. Virchow beskrev medisinen som en total vitenskap. Den kunne være grunnlaget for alle vitenskapene siden den konsentrerte seg om den biologiske personen, som alle vitenskapene møttes i.
Virchow hadde en drøm om sosial reform, som aldri ble oppfylt. Men han bidro til grunnleggende forandringer av legevitenskapen. Den medisinske vitenskapen blomstret i Tyskland. Virchow og hans samtidige Koch og Ehrlich ble verdensberømte. Og legene fikk en langt høgere sosial posisjon i Tyskland. Medisin ble en privilegert profesjon. Og legene opprettet egne adgangsbetingelser og ritualer for opptak til legelauget.
Antallet leger økte sterkt, fra 13.729 leger i 1876 til 30.558 leger i 1909. I 1876 hadde det vært 3,2 leger for hver 10.000 innbygger i Tyskland, og i 1909 var det 4,8 leger per 10.000 innbyggere. Helsevesenet ble raskt utviklet. I 1877 var det 2357 sykehus i Tyskland, og i 1910 var det 4805 sykehus. I 1877 behandlet legene 472.000 pasienter i Tyskland, og i 1910 behandlet de 24.197.000 pasienter.
Legene i Tyskland kom fra de øvre lagene i samfunnet, spesielt fra det utdannede borgerskapet. Men i motsetning til det som var mest vanlig ellers i Europa var ikke legene selvstendig næringsdrivende, men offentlig ansatte i Tyskland.
I 1914 var det 33.031 leger i Tyskland, og av disse var 200 kvinner. Nesten 80% av legene ble mobilisert til hæren. Det var mangel på leger. I løpet av krigen døde 1.819 leger av skade eller sykdom, og 2.218 ble skadet.
Mange leger hadde store tekniske kunnskaper, spesielt i ortopedi, der de kunne være i stand til å utføre utmerket arbeid. I nært samarbeid med ingeniører konstruerte leger kunstige lemmer til krigsofrene. Målet var å lage kunstige lemmer som i størst mulig grad kunne erstatte de funksjonene som de tapte lemmene hadde utført. Estetiske hensyn var av mindre betydning. Mye dyktig arbeid ble gjort. Rekonstruksjonen av menneskekroppen basert på ingeniørkunst var medisinens mest dramatiske bragd i løpet av krigen, skriver Robert Whalen.
Legene hadde et svært vanskelig arbeid å gjøre for de krigsskadete, og resultatet ble omtvistet. Den oppgaven de stod overfor under krigen var svært vanskelig. Først skulle de fastslå hva den sårede soldatens skader bestod i. Og det var ofte vanskelig, siden skadene ofte var så sammensatte at de var vanskelig å klassifisere. Mange ulike lidelser og symptomer ble rett og slett klassifisert som "krigsnevroser". Forsøk på å inndele krigsnevrosene i undergrupper førte til atskillig forvirring.
Debatten om opprinnelsen til krigsnevroser og behandlingen av dem var spesielt skarp mellom de tradisjonelle psykiatrikerne og psykoanalytikere. Kritikere av psykoanalysen pekte på at Freuds teori ikke forklarte virkningen av granatsjokk. Mennesker brøt sammen på grunn av bombenedslagene, og ikke på grunn av uløst seksuelle konflikter.
Freud og hans allierte mente at selv om forholdet mellom krigsnevroser og seksualitet var uklart, så bekreftet krigsnevrosene gyldigheten til den psykodynamiske tilnærmingsmåten.
Krigsnevrosene var i følge freudianerne i likhet med nevroser i fredstid resultat av indre konflikter. Symptomene, som depresjoner, var forsøk på å løse konfliktene.
Psykoanalytikerne trodde at krigsnevrosene oppstod når ego ble truet av krefter som det ikke kunne kontrollere. Disse kreftene trengte ikke å være av seksuell natur, men kunne være krigssituasjonen, som truet med å utslette soldaten. Nevrotiske symptom søkte å fjerne soldaten fra fare på en måte som var mer akseptabel enn mytteri og desertering. Det var analytikernes vanlige standpunkt at nevrosene var narcissistiske; libido ble løsrevet fra den ytre verden og gikk til forsvar av det svekkede ego. Dette forklarte soldatens abstraksjon fra den ytre verden og hans barnslige opptatthet av seg selv, hans hypokondri. På samme tid skapte den ubevisste begripelsen av egos fundamentale sårbarhet og svakhet depresjon og melankoli.
Den psykodynamiske forklaringen innebar at krigsnevrosene var et tegn på sunnhet. Nevrosene var en måte å unngå psykoser på, og å løse psykiske problemer på. Nevrotiske symptom var forsøk på å helbrede seg selv.
Men den store majoriteten av psykiatrikere forkastet denne forklaringen. Blant denne majoriteten var det enighet om opprinnelsen og behandlingen av atferdsforstyrrelser. Slike forstyrrelser var først og fremst nevrologiske forstyrrelser eller feilfunksjonering, som kan ha både ytre og indre årsaker. De ytre årsakene kunne være fysiske skader, mens de indre årsakene, som de trodde var mest vanlige, ofte var arvelige.
Dementia Praecox (schizofreni) var en favorittdiagnose blant konvensjonelle psykiatrikere. Dette skyldtes et sammenbrudd i nervesystemet som førte til tilbaketrekning og manglende evne til å arbeide, og dette kunne ikke bli forårsaket av ytre hendinger, som krig, mente de fleste psykiatrikerne.
Dette betydde at soldater som ble sinnslidende mens de var i krigen ikke fikk pensjon.
Spørsmålet ble stilt om hvem som virkelig var gale. Var det de som ble sinnssvake i krigen, eller de som fortsatte krigen? Var de virkelig gale de som ble sinnssvake i massedrapet, eller de som ville fortsette det?
Etter at Ernst Toller hadde opplevd at fienden var hans bror gikk Toller sterkt mot krigen. Hæren ville stille ham for krigsrett, men familien til Toller fikk Ernst Toller satt i sinnssykehus.
En vanskelighet var at visse typer atferd var klart utenfor det normale, men likevel ikke kunne få noen diagnose. Toller var ingen normal soldat, men det var vanskelig å kalle ham for "sinnssyk". Hva var i veien med ham? Psykiaterne kalte det for "mangel på viljestyrke".
Vilje var en grunnleggende komponent i legenes diagnostiske modell. De fleste legene insisterte på at helse og helbredelse i siste instans var avhengig av pasientens karakter, og spesielt hans viljestyrke, og ikke av medisinen.
Den sterke vektlegging på viljen var konform med den herskende overbevisning om at straff og belønning stod i forhold til personlige egenskaper og anstrengelser, til personlig dyd, og at til slutt ble det gode belønnet og det onde straffet. Det var også konformt med det heroiske idealet, for helten omformet verden gjennom sitt mot og sin jernvilje.
Men vilje ble forstått på en merkverdig måte blant legene. Det var ikke å hevde sin egen oppfatning mot legens oppfatning. Ernst Toller viste ikke viljestyrke gjennom sin kamp mot krigen. Tvertimot var det å motsette seg legene og autoritetene et tegn på mangel på viljestyrke. Viljestyrke var å underordne seg legen og å følge legens forskrift. Det var et krav om at pasienten skulle underkaste seg legens vilje.
En følge av disse forestillingene var at det var pasientens egen feil dersom han ikke ble frisk. Å klandre ofret er en gammel sport som foregår overalt. Men det var også en viktig side av forholdet mellom legene og krigsofrene. Legen så på pasienten som både en helt som skulle helbredes, men også som en potensielt motvillig person som måtte disiplineres.
Den største framgangen til den medisinske vitenskapen i Tyskland var innen epidemiologi. Der var hygiene det viktigste hjelpemidlet. Robert Koch, Rudolf Virchow og andre viste at det var direkte forbindelse mellom (mangel på) hygiene og sykdom. Virchow arbeidet utrettelig for å fremme de sanitære og hygieniske forholdene i byene. Hygiene ble et offentlig anliggende i de raskt voksende tyske byene i andre halvdel av det nittende århundret. Det ble stiftet svært mange foreninger som arbeidet for å forbedre den offentlige helsen. Ord og uttrykk fra medisinen og ble tatt i bruk for å beskrive forhold i samfunnet.
Legene var opptatt av at smittsomme sykdommer ikke skulle spre seg i hæren. Spesielt var de opptatt av skyttergravsystemet. Det skapte et miljø som sydommer kunne leve i. Skyttergravene var fulle av lopper og lus og insekt og smågnagere.
Soldatene ble grundig vaksinerte, og det ble utviklet utstyr for å desinfisere soldatene for å fjerne lopper og lus fra dem når de skulle på permisjon, og også i andre situasjoner.
Etter hvert som krigen dro ut begynte sivilistene å frykte soldatene som smittebærere. En del av denne frykten var begrunnet i det tabuet som helten var omgitt, skrev Robert Whalen. Helten gikk steder der andre ikke gikk og gjorde ting som andre ikke gjorde. I 1916 skrev biskopen av Speyer: "Etter krigen vil en klar linje skille de som var der fra de som ikke var der. De millionene som nå er i kampsonen, som har utholdt blodig kamp, vil i årene som kommer si: Vi var der ..."
Freud skrev i 1915 i "Tanker om død og krig" at dette tabuet var direkte relatert til drapshandlingen. Soldatene ble forbundet med handlinger som vanligvis er forbudt, og soldatene blir utstøtte, i det minste for ei kort tid.
Det var også frykt for at kjønnssykdommer skulle spre seg blant soldatene. Men en doktor regnet ut at det var færre kjønnssykdommer blant frontsoldatene enn blant tilsvarende sivile befolkninger.
Ved krigsutbruddet hadde soldaten blitt sett på som en helt. Ved slutten av krigen ble han sett på som det motsatte av en helt. Han var nå en lusete og voldelig person, seksuelt ukontrollerbar og kanskje syk. Dette lovet ikke en varm og velkommen tilbakekomst for soldatene. Og da soldatene kom heim oppdaget de at der var det fullt opp av krigsinvalider.
Blant de tyske krigsofrene var det like mange sivile som soldater. De sivile krigsofrenes skjebne kjenner man ikke like godt som soldatenes skjebne. Men noe vet man.
Når krigsenkene snakket om fortida si fortalte de om et ordnet liv som syntes å være forutsigelig. De husket detaljer fra sitt eget private liv, og ikke de politiske begivenhetene eller andre offentlige begivenheter. Først snakket de om den lykkelige tida før Krigen, da de hadde vært unge. Kvinnene husket sin barndom som en fredelig og lykkelig tid.
I løpet av krigen ble det satt opp statistikk over krigsenkene i området som rekrutterte til det fjerde armekorps, et område i det sentrale Tyskland. Etter denne statistikken hadde 90% av de kvinnene som ble enker i 1914 vært gift i mindre enn ti år. Og 58% prosent av enkene hadde vært gift i mindre enn fire år. De var unge kvinner. Nesten alle enkene (97%) var under førti år, og 68% av dem var under tretti år gamle.
De aller fleste (97,9%) av disse enkene hadde barn. Barna var bare småbarn da mora ble enke. Av de barna som ble farløse var 76% under seks år gamle, og 53% var under tre år gamle.
De fleste ektefellene (65-70%) som var blitt drept i krigen var industriarbeidere. De hadde lave inntekter. I det fjerde armekorpsets område kom de fleste soldatene fra små byer.
Kvinnene husket at de hadde hatt mange planer før krigen. De hadde vært optimistiske, og ventet en stadig bedre framtid, med bedre bolig og bedre arbeid.
En økende andel av kvinnene arbeidet utenfor heimen. I 1882 hadde kvinnene utgjort 30,7% av arbeidsstyrken, og i 1907 utgjorde kvinnene 35,8 prosent av arbeidsstyrken. Denne trenden fortsatte, selv om kvinnenes arbeid var mye dårligere betalt enn mennenes arbeid.
De tyske familiene fikk stadig færre barn. I 1900 hadde den gjennomsnittlige familien som hadde vært gift i tjue år 4,1 barn. I 1910 hadde dette falt til tre barn, og i 1935 hadde dette falt videre til bare 2,1 barn.
Familien var en populær institusjon, og det var forholdsvis svært få skilsmisser i denne tida. I 1871 var 0,2 prosent av alle kvinner skilte, og i 1910 var dette økt til 0,3%. Enkene husket ekteskapene sine med hengivelse. Men så hadde Krigen kommet og revet livet deres sund.
Det kvinnene husket om tida da krigen begynte var frykt. En kvinne fortalte at da mannen hennes fortalte henne at han meldte seg frivillig til krigen, svarte hun: "det er i orden at du melder deg frivillig, jeg vil være tapper som de andre kvinnene. Men kom heim igjen." Med et rop av glede tok han henne i armene sine, men hun kjente slett ingen glede. Hun fulgte mannen til jernbanestasjonen den dagen han reiste. De gikk hand i hand uten å snakke. Hun fortalte at hun ikke kunne snakke for da ville hun ha begynt å gråte. Fortellinga om avskjeden med mannen da han reiste ut i krigen var noe krigsenkene brukte å fortelle om.
For de sivile var krigen en utslitende opplevelse, som ble verre og verre. Noe av det verste med krigen for sivilbefolkninga var den britiske blokaden. Før krigen hadde Tyskland importert store mengder mat. Tyskland importerte all den bomull landet trengte, tre femtedeler av kopperet, tre fjerdedeler av olja, halvparten av fosfatgjødningen, halvparten av byggkornet, omkring halvparten av kjøttet og en fjerdedel av melkeproduktene.
Det meste av denne importen kom med skip, og Tyskland var derfor sårbar for marineblokade. Tyskland hadde gjentatte ganger opptrådt unødig utfordrende overfor England før krigen, og også ved å angripe Belgia ved krigsutbruddet, og kom derfor i krig mot England. Og Tyskland ble utsatt for en ødeleggende marineblokade fra England under krigen.
Sivilbefolkninga, spesielt den delen som ikke kunne kjøpe betydelige mengder mat på svartebørsen, ble svært hardt rammet av matvareblokaden. Det ble innført rasjonering av mat, men de offisielle rasjonene var for små til at det var mulig å leve av dem. Vinteren 1917/18 var det knapt mat eller kull å få.
En voksen som lever et stillesittende liv trenger 2000 kalorier om dagen. Midt i krigen hadde det gjennomsnittlige daglige kaloriinntaket falt til mindre enn 1500 kalorier, og vinteren 1917/18 var kaloriinntaket for voksne mindre enn 1000 kalorier daglig. Mange kvinner mistet en fjerdedel av vekta i løpet av krigen. Folk kom til å leve av potet, korn og sukker. Egg, kjøtt, grønnsaker, melk og melkeprodukter forsvant omtrent ut av kostholdet til de fleste
Dette førte til at dødeligheten i befolkninga økte sterkt. I 1918 var dødeligheten for kvinner nesten 80 prosent høgere enn rett før krigen. Underernæring reduserte befolkningas motstandskraft mot sykdommer.
Da så mange arbeider ble sendt ut i krigen ble kvinner rekruttert til tungindustrien i store mengder. Og prisene føk i været.
Krigen var blant annet karakterisert av å være ei ventetid. Familiene ventet på brev fra fronten, og de ventet i lange køer framfor matbutikkene og andre steder.
I de minnene som enkene hadde fra krigen var det mange drømmer der de hadde drømt om død, og om ektefellens død, eller drømmer som ga tegn om hans død. Det var profetiske drømmer og mareritt.
Så godt som alle krigsenkenes fortellinger berettet om hjertetrøbbel, magesmerter og andre fysiske plager, vanligvis etter at de fikk vite at mannen var død. Kombinasjonen av fysisk nød og psykiske problem førte til at enkene i det minste i en periode ble uføre. Og dette ble grunnlaget for viktige krav fra krigsofrenes bevegelse.
Alderen til kvinner som ble enker økte i løpet av krigen. Det skyldtes at etter hvert som krigen varte ved ble eldre menn innkalt. De eldre enkene hadde vanligvis flere barn, og var mindre i stand til å forlate heimen for å søke arbeid.
Den første tida etter at enkene hadde fått vite at mannen deres var død ville de dra seg tilbake. Det var mangel på alt i byene. Men enkene flyttet sjelden på seg. Og de var i en svært vanskelig situasjon.
Også konene til de soldatene som var friske og levende ved fronten var i en svært vanskelig situasjon. Den økonomiske støtten som de fikk fra hæren var liten. Så liten at mange hadde stått i fare for å bli kastet ut av boligen siden de ikke hadde råd til å betale husleie, men myndighetene la ned forbud mot at soldaters familie kunne kastes ut selv om de ikke greide å betale husleie.
Soldatenes familier trengte støtte fra veldedige organisasjoner og fra den kommunale fattigforsorgen. Likevel var husmødrenes situasjon desperat. Når en familiefar ble drept ved fronten var det slutt på den støtten familien hans hadde fått i egenskap av å være en soldats familie, og det gikk mange måneder før de begynte å få pensjon som krigsetterlatte. Og når pensjonen endelig kom var den ofte mindre enn den tidligere støtten.
Pensjonen som enka fikk ble fastsatt etter den militære rang som den døde mannen hennes hadde hatt. Pensjonen som etterlatte etter menige og troppsbefal mottok var bare en liten brøkdel av ei industriarbeiderlønn, og helt umulig å forsørge en familie på, selv om det var et lite tillegg for hvert barn. Selv med hjelp fra de kommunale fattigkassene og veldedige organisasjoner stod de etterlatte overfor nød. Enkene måtte ta ethvert slag arbeid som de kunne få. De sydde og vasket for andre, og mange gikk ut i industrien.
Ektefellens død tvang enka til å bli selvstendig. Barna fortsatte å være sentrum i enkenes liv. Det arbeidet som enkene kunne få var underordnet arbeid som var dårlig betalt. Mødrenes situasjon ble så vanskelig at de ble rasende på krigen og nøden, og de gikk ut på gatene og protesterte mot begge deler. Og mødrene var solidariske med hverandre og samarbeidet.
De fleste farløse barna var helt små når fedrene ble drept i krigen. Den familien de vokste opp i fungerte knapt både siden faren var borte og siden mora var plaget av den forferdelige situasjonen og av nøden som hersket. Skolegangen ble også dårlig siden lærerne også måtte ut i krigen. Og barnas helse ble påvirket av nøden, med økende barnedødelighet som resultat.
Overraskende nok økte spedbarnsdødeligheten ikke i løpet av krigen, men for barn over femårsalderen økte dødeligheten sterkt. Dødeligheten økte sterkere for jenter enn for gutter. Setter vi dødsraten i 1913 lik 100, var dødsraten for jenter mellom 10 og 15 år i 1918 239,2. Dødsraten hadde vært økende gjennom krigsårene. Dette var den høgeste barnedødsraten. Dødsraten for yngre barn og for gutter var noe lavere. I 1918 var dødsraten for gutter mellom 5 og 10 år 189,2.
Man vet ikke hvorfor dødsraten for jenter var høgere enn for gutter, eller hvorfor det ikke var noen økning i spedbarnsdødeligheten. Men det ble født langt færre barn under krigen enn vanlig.
Nøden førte til at barna ble underernærte og at de vokste saktere og ble mindre enn normalt. Sykdommer forbundet med underernæring økte. Det var også en øking av mageproblemer og tuberkulose blant barn, og sengeveting ble et vanlig problem blant skolebarn.
Barna ble engasjert i krigen på mange forskjellige måter også av skolen og av mange forskjellige organisasjoner. Rett etter krigen ble barna engasjert av det intenst følelsesladede krigsfangeproblemet. De allierte forlangte at Tyskland friga alle sine krigsfanger etter at våpenhvileavtalen var undertegnet, men ville selv ikke frigi krigsfanger før etter at Tyskland hadde gått med på en fredsavtale. Det gikk rykter om at de tyske krigsfangene ville bli slavearbeidere. Det ble stiftet mange organisasjoner for å hjelpe krigsfangene, og barna ble engasjert i dette arbeidet gjennom skolene.
Tegninger og fortellinger som skolegutter produserte under krigen forteller om hvordan forholdet mellom sønn og far endret seg i løpet av krigen. De fleste fedrene til skolebarn var soldater i kortere eller lenger tid, og skoleguttene kom til å se på sine soldatfedre og soldatbrødre som supermenn; mystiske og overmenneskelige figurer.
Jenter synes å ha opplevd krigen på en helt annen måte enn gutter. Fortellinger og tegninger som de lagde i forbindelse med krigen forteller om melankoli og innadvendthet. De konsentrerte seg om død og lidelse. Krigens nådeløse angrep på familiens kjærlighetsforhold opptok jentene. Jentenes tema er stadig soldatens død og de elskendes sorg, i uendelig mange variasjoner. Jentene skrev dikt om soldatens grav.
Guttene, sønnene, prøvde å være heroiske som sine fedre og eldre brødre, mens jentene, døtrene, avspeilte sorgen til mødrene.
Under krigen steg kriminalitetsraten for kvinner sterkt, og ble mangedoblet. Og den nærmet seg kriminalitetsraten for menn. Den sterke økningen kom for unge kvinner, og det gjaldt tyveri. Men for kvinner over 30 år sank kriminalitetsraten.
Den økte kriminaliteten blant ungdom skapte frykt, og det ble mange steder innført portforbud for ungdom om kvelden. Men det nyttet ikke.
Lenker:
Neste kapittel
Første del av denne teksten om Tyske krigsoffer 1914-39
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilde for dette kapitlet er: