Skrevet av Tor Førde.
Kilde for dette kapitlet er:
Alfred D. Chandler, jr:
"Scale and Scope - The Dynamics of Industrial Capitalism".
De industriene som gjenvant kraften etter 1924 var de der entreprenørene i god tid før krigsutbruddet hadde foretatt store nok investeringer i produksjon til at de kunne utnytte stordriftsfordelene og hadde bygget internasjonale markedsføringsnettverk og bygd organisasjonen og perfeksjonert dens evner. I de fleste tilfellene gjenvant disse bedriftene sin posisjon med imponerende hurtighet. Men de industriene der organisasjonene ikke var blitt tilstrekkelig utviklet før 1914 var ikke i stand til å konkurrere internasjonalt. I de store industriene - tungt maskineri, metaller, og kjemikalier - ble tyske firma på nytt ledende i verden. Og i de mindre industriene der tyske bedrifter hadde sterke organisatoriske evner, i gummi, rayon og et lite antall masseprodusert lettmaskineri industrier, kom bedriftene til kreftene like effektivt som i de store industriene. Men i de mindre industriene der tyske firma ikke hadde skapte disse evnene, som i de fleste som solgte varemerkede, pakkede produkt, glass og i mange lettmaskineriindustrier, eller der de akkurat hadde begynt å utvikle slike evner, som i olje, ble de internasjonale markedene, og til og med det tyske markedet dominert av utenlandske industribedrifter.
Varemerkede, pakkede produkt og tekstiler: svak gjenoppvåkning
Knapt noen nye bedrifter ble viktige i Tyskland i mellomkrigstida, det var de gamle som før krigen hadde vært sterke som gjenvant sin kraft og holdt stand. Det var få sterke tyske bedrifter som produserte varemerkede, pakkede produkt før krigen, og slik var det også etter krigen. De store bedriftene var fortsatt konsentrert i de industriene som ga stordriftsfordeler ved produksjon av store volum - sukker, vegetabilsk olje, sjokolade, øl, sigaretter og såpe.
De store sukkerselskapene gikk over fra å delta i kartell til å delta i interessengemeinschaften tidlig i 1920-årene, og deretter til å slå seg sammen for å kontrollere priser og produksjonsvolum. I 1926 gikk fem firma sammen og dannet Süddeutsche Zucker AG. Den nye bedriften ble rasjonalisert, og samarbeidet nært med andre sukkerraffineri i det tyske markedet. På 1920-tallet førte internasjonal overproduksjon til avtaler mellom de ledende internasjonale produsentene, men tyske firma hadde liten innflytelse på disse avtalene.
De viktigste produsentene av vegetabilsk olje ble overtatt av utenlandske firma. Tidlig i 1919 dannet seks av de største firmaene et I.G. for å samarbeide og møte konkurransen fra de to nederlandske margarinprodusentene Jurgens og Van den Bergh.
Men de tyske produsentene var ikke sterke nok til å møte konkurransen fra de nederlandske firmaene, og de nederlandske firmaene kjøpte etter hvert tyske firma. I 1927 gikk de nederlandske firmaene sammen i selskapet Margarine Unie, som i 1929 gikk sammen med Lever Brothers og dannet Unilever.
Den største tyske produsenten av sjokolade, Gebrüder Stollwerck, kom seg aldri helt etter at de lønnsomme eiendommene i USA og Storbritannia ble ekspropriert under krigen. Den erstatningen Stollwerck fikk i 1921 etter den amerikanske ekspropriasjonen ble delt ut som utbytte framfor å bli investert, og det svekket bedriften. Etter 1921 ble den finansiert av storbankene. I mellomkrigstida fortsatte Stollwerck å være en stor produsent av sjokolade og salgsautomater i Øst-Europa, men det erstattet ikke tapet av det amerikanske markedet. Stollwerck ble hardt rammet av depresjonen, og i 1930 ble Stollwerck omorganisert og bankene fikk en dominerende stilling i tilsynsstyret.
Både Knorr og "Nordseee" Deutsche Hochseefischerei, som begge solgte varemerkede, pakkede varer, hadde problem med å komme seg etter krigen og krisene. Nordsee måtte be bankene om hjelp, slik at i 1929 var åtte av medlemmene av tilsynsstyret representanter for banker. Knorr bad om hjelp både fra bankene og fra det amerikanske selskapet Corn Products Refining. Det førte til at det tyske datterselskapet til Corn Products Refining fikk en dominerende innflytelse i Knorr, og datterselskapets president ble styreformann i Knorr.
I farmasøytiske produkt og såpe greide de selskapene som hadde utviklet sterke organisasjoner før 1914 seg bedre enn Stollwerck. Den ledende såpeprodusenten Henkel hadde ingen oversjøiske investeringer som kunne gå tapt. Og da krigen brøt ut trakk den britiske rivalen Lever Brothers seg ut av Tyskland og solgte den tyske såpefabrikken sin. Etter krigen kjøpte Lever seg inn i sitt tidligere datterselskap Sunlicht Gesellschaft, men fikk ikke overta dette.
Lever gjenvant ikke sin posisjon i Tyskland, og Henkel ble den største såpeprodusenten i Tyskland, og Henkel ble også den største rivalen til Lever i Europa. Henkel bygde flere fabrikker i Europa; i Danmark i 1923, i Sveits og Østerrike i 1927, i Belgia i 1929, i Norge i 1930, i Nederland i 1932, og i Italia i 1933. Henkel skaffet seg også eierinteresser i andre virksomheter.
Henkel satte ikke sin lit til kartell og forhandlinger om markedsandeler. Henkel utvidet salgsstyrkene og ekspanderte utenlands.
Krigen førte til at Tysklands største produsent av sigaretter, Georg Jasmatzi, ble løsrevet fra innflytelsen til British American Tobacco da en gruppe tyske banker i 1916 kjøpte British American Tobaccos eierandel. I 1925 slo Jasmatzi seg sammen med en mindre konkurrent, Reemtsma. Etter omorganisering ble de to selskapene konsolidert i 1929 i Reemtsma Cigarettenfabrik GmbH. Da kontrollerte det sammenslåtte selskapet mer enn 50% av salget av sigaretter i Tyskland.
Men unntak for Henkel ble ikke tyske produsenter av varemerkede og pakkede produkter sterke internasjonale konkurrenter. Noen ble overtatt av utenlandske firma. I kornprodukter ble de amerikanske firmaene Corn Products Refining og Quaker Oats de største produsentene av behandlede kornprodukter i Tyskland.
For tekstilprodusentene var det enda vanskeligere å komme til nye krefter etter krigen og krisene enn det hadde vært for produsentene av varemerkede og pakkede varer. I 1914 var tekstilindustrien mindre fragmentert i Tyskland enn i Storbritannia, men mer fragmentert enn i USA. Fordelene med å produsere store volum var forholdsvis små i tekstilindustrien, og produsentene av naturlige fibre valgte å samarbeide gjennom Interessengemeinschaften, Konzerne og løse sammenslutninger. Det forekom lite rasjonalisering i denne industrien.
Mange av de største tekstilprodusentene i Tyskland beveget seg på konkursens rand, og noen gikk over randen, som Norddeutsche Wollkämmeri & Kammgarnspinnerei (Nordwolle). Produsentene av syntetiske fibre greide seg langt bedre enn produsentene av naturlige fibre i mellomkrigstida i både Tyskland, USA og Storbritannia.
Olje: utstykking
De to største tyske oljeselskapene var i en oppbyggingsfase da krigen kom, og de hadde enda ikke bygd opp sterke organisasjoner, og de gikk i oppløsning. Disse oljeselskapene var i 1913 det tredje og det fjerde største oljeselskapet i verden. Men i slutten av 1920-årene hadde de blitt noen mindre vedheng til Anglo-Persian Oil Company, skriver Chandler.
Etter 1918 prøvde Deutsche Petroleum og Deutsche Erdöl og deres finansielle sponsorer Deutsche Bank og Disconto-Gesellschaft å vinne tilbake posisjonen fra før krigen, til tross for at eiendommene i Storbritannia, Romania og Polen var gått tapt. Tidlig i 1920 foreslo Emil Georg von Stauss, oljeekspert hos Deutsche Bank og en leder i Deutsche Petroleum, å slå sammen eiendommene til de to oljeselskapene til et enkelt selskap der hvert av de to ville eie 50%. Men begge var så svake at det kom ikke noe ut av dette. Men i 1923 dannet Deutsche Petroleum et I.G. sammen med det kjemiske firmaet Rütgerswerke AG.
Med den økonomiske stabiliseringen fikk tysk oljeindustri den strukturen den beholdt i mellomkrigstida. I desember 1925 tok Deutsche Bank kontakt med det tyske datterselskapet til Standard Oil, Deutsch-Amerikanische Petroleum-Gesellschaft AG (DAPG), med tilbud om å slå Deutsche Petroleum sammen med DAPG. Men tilbudet ble avslått. Deutsche Bank og Disconto-Gesellschaft ble så enige om at de tyske oljeselskapene ikke kunne konkurrere med Standard Oil og Shell. De to bankene organiserte tidlig i 1925 en handel som førte til at de tyske oljeselskapene ble konsolidert og knyttet nære band med det britiske Anglo-Persian Oil Company.
Hovedtrekkene i dette var som følger: De to bankene ga fra seg sine eierandeler i Deutsche Petroleum og Deutsche Erdöl og Rütgerswerke. De to oljeselskapene konsoliderte sin oljevirksomhet under Deutsche Petroleum. Deutsche Erdöl fikk 54% av aksjene i Deutsche Petroleum og Rütgerswerke fikk 46%. Så konsoliderte Deutsche Petroleum raffineriene, og samtidig slo det sammen markedsføringsaktivitetene i et enkelt datterselskap, OLEX Deutsche Petroleums-Verkaufs-Gesellschaft (OLEX DPVG).
Deutsche Petroleum prøvde deretter å innlede et samarbeide med det minste av de tre største oljeselskapene, Anglo-Persian Oil Company. Det gjorde dette ved å selge 40% av salgsselskapet OLEX DVPG til Anglo-Persian. Til gjengjeld tok Anglo-Persian på seg å skaffe den råoljen som raffineriene til Deutsche Petroleum trengte. I 1929 skaffet Anglo-Persian seg 75% av aksjene i OLEX DVPG, og i 1931 fikk Anglo-Persian full kontroll. På denne måten ble Deutsche Petroleum et lite oljeraffineriselskap som kjøpte olje fra Anglo-Persian og solgte sine raffinerte produkt til Anglo-Persian. Deutsche Eröl hadde den største aksjeposten i Deutsche Petroleum, og produserte kull og produkt som ble utvunnet fra kull.
Etter 1925 fortsatte det tyske markedet for oljeprodukt å være dominert av de tre største internasjonale oljeselskapene. Standard Oil of New Jersey stod i 1938 for 26,1% av alle oljeproduktene som ble levert i Tyskland og Shells Rhenian-Ossag Mineralölwerke stod for 22%, og OLEX DVPG stod for 9,6%. For Standard var Tyskland det nest største markedet utenfor USA, etter Storbritannia. Det største uavhengige oljeselskapet i Tyskland, Benzol-Verband, solgte russisk olje, og leverte 16,3% av oljeproduktene, og distributørene av syntetisk bensin, Deutsche Gasolin, stod for 3,9%.
På denne måten ødela krigen og de følgende krisene muligheten for at tyske oljeselskap beholdt stillingen blant verdens største oljeselskap.
Gummi, rayon, alkalier, sprengstoff og lett maskineri: sterk tilbakekomst
I gummi tok det største tyske selskapet, Continental-Cautchouc-Compagnie AG, tilbake posisjon fra førkrigstida med forbausende fart. Continental gjorde det delvis med hjelp fra sin amerikanske allierte B.F. Goodrich. I 1920 inngikk de en avtale der Goodrich skulle skaffe til veie forsyninger av gummi til Continental og også bidra til å finansiere produksjonsanleggene til Continental. Continental fikk et lån fra Goodrich og Goodrich kjøpte 25% av aksjene i Continental. Det førte til at Continental kunne vende tilbake til de internasjonale markedene med et bedre produkt, siden det ble utvekslet teknologi mellom bedriftene og i fellesskap utviklet nye produkt.
Continentals stilling i Tyskland ble sterkere. Og etter valutastabiliseringen begynte Continental å forhandle med andre gummiprodusenter om sammenslåing av selskapene. I 1928 gikk Continental og Tysklands nest største produsent av gummivarer sammen i et selskap, og neste år gikk tre selskap til inn i det sammenslåtte selskapet. Det sammenslåtte selskapet fikk navnet Continental Gummi-Werke AG, og det kjøpte tilbake de aksjene som Goodrich hadde kjøpt. Dette tilbakekjøpet ble gjort lettere ved at General Motors nettopp hadde kjøpt bilfabrikken til Adam Opel, og familien Opel investerte pengene i Continental.
Administrasjonen og produksjonen til det nye Continental ble sentralisert og rasjonalisert. Det meste av produksjonen ble lagt til to store verk ved Hannover. Markedsføringsapparatene til de ulike sammenslått selskapene ble konsolidert.
For rayon og syntetiske alkalier og sprengstoff, der stordrift hadde kostnadsmessige fordeler og der det var utviklet sterke og dyktige organisasjoner i bedriftene før krigen, tok de ledende selskapene raskt tilbake den posisjonen som de hadde hatt før krigen. Det fremste selskapet i rayon, Vereinigte Glanzstoff-Fabriken (VGF), og det fremste i syntetiske alkalier, Deutsche Solvay-Werke, vant raskt tilbake posisjonene sine. De ledende produsentene av sprengstoff greide ikke så godt å vinne tilbake posisjonene i de internasjonale markedene. Før krigen hadde de inngått i Nobel Dynamitt trust og hadde ikke kunnet utvikle ferdigheter i å utvikle og forbedre prosesser og produkt og markedsføring.
VGF hadde ikke hatt et betydelig markedsføringsapparat utenlands før krigen, og led derfor ikke store tap på grunn av ekspropriering. Etter stabiliseringen utvidet VGF produksjonen innenlands, og utvidet forskningen, og vant raskt igjen posisjonen i Europa, og begynte med stor iver å selge sine produkt i USA. I dette samarbeidet VGF nært med to mindre produsenter, J.P. Bemberg og Fr. Küttner. VGF var medeier i Bemberg, og økte eierinteressene der, og i 1921 kjøpte VFG seg inn i Küttner. I Europa samarbeidet VGF med Courtaulds, industriens leder. VGF gikk sammen med Courtaulds i 1925 om å bygge en fabrikk ved Køln der begge eide 50%. Senere tok de to sammen over den største produsenten i Italia, Sina Viscosa. I 1929 gikk VGF sammen med Nederlandsche Kunstzijdefabriek (Enka) om å danne Algemene Kunstzijde Unie (AKU). I dette nederlandsbaserte holdingselskapet hadde VGF, Bemberg og Enka fortsatt sine legale identiteter, men VGF dominerte ledelsen. Selv om tilsynsstyret bare inkluderte tre representanter for VGF, sammen med tre fra det nederlandske og en fra Courtauld, så var fem av de sju medlemmene i ledelseskomiteen fra VGF.
På 1920-tallet begynte VGF å selge i USA. I 1925 bygde juniorpartneren Bemberg en fabrikk i Tennessee. Deretter kom opprettelsen av American Glanzstoff Corporation med hovedkvarter i New York, som også bygde en fabrikk i Tennessee, i 1928. Samme år bygde Enka en fabrikk. I 1929 var alle disse tre fabrikkene under en felles ledelse, og del av det VGF-kontrollerte nederlandske holdingselskapet. I 1929 hadde dette blitt den tredje største produsenten av rayon i USA, etter Courtaulds og Du Pont. VGF lyktes i konkurransen utenlands, og innenlands greide VGF seg godt i konkurransen med den kjemiske giganten I.G. Farben.
Situasjonen før krigen til de ledende produsentene i rayon og gummi var bestemmende for deres evne til å greie seg etter krigen, og dette var også tilfellet for produsentene av alkalier og sprengstoff. Deutsche Solvay-Werke kom seg raskt.
Sprengstoffprodusentene gikk det derimot senere med. Den største produsenten av høyeksplosiver, Dynamit AG., som før krigen hadde vært en del av Nobel Dynamite Trust Company Ltd., var i stand til på ny å bli stor i internasjonal sammenheng ved raskt å gå inn i Sør-Amerika. Den største produsenten av røykfritt krutt, Köln-Rottweiler Pulverfabriken, fikk i henhold til Versaillesavtalen ikke lenger lage drivladninger for ammunisjon. Bedriften begynte da å produsere maling, lakk og rayon, men den hadde ikke ressurser til å markedsføre dem effektivt. Dynamit AG greide seg altså bedre. Våren 1925 dannet Dynamit AG sammen med Du Pont og Nobel Industries et markedsføringsselskap for Sør-Amerika der det tyske selskapet fikk 25% av aksjene, og Nobel og Du Pont delte resten likt. Året etter gikk Du Pont og Nobel med på å gi Köln-Rottweiler og Dynamit AG finansiell hjelp ved å ta 10% av en kapitalforhøyelse i hvert av selskapene.
I juni 1926 skaffet I.G. Farben seg full kontroll over Köln-Rottweiler. Nå fikk Köln-Rottweiler tilgang til tilstrekkelig kapital til å bli den viktigste produsenten av rayon i I.G. Farben. Men likevel hadde Köln-Rottweiler lenge vanskelig for å konkurrere med VGF. I.G. Farben dannet også et I.G. med Dynamit AG. I 1931 overtok Dynamit Rheinisch-Westfälische Sprengstoff. VGF og Deutsche Solvay og de industriene som de dominerte fortsatte å være uavhengige av I.G. Farben, men på 1930-tallet hadde den tyske sprengstoffindustrien blitt konsolidert og tatt hand om av I.G. Farben.
I volumprodusert lettmaskineri finner man det samme mønstret på den måten at bedrifter som før krigen var godt organiserte og ledende og moderne og produserte i stor skala kom seg raskest etter krigen. Amerikanske bedrifter hadde fortsatt en dominerende stilling i disse industriene.
I produksjonen av symaskiner fortsatte G.M. Pfaff AG og Dürrkoppwerke å konkurrere med Singer, og i jordbruksmaskineri konkurrerte fortsatt Heinrich Lanz AG med International Harvester. Lanz konkurrerte mer effektivt enn de tyske symaskinprodusentene. Lanz forbedret de traktorene som Lanz produserte og bygde om fabrikken allerede før 1924. Produksjonen ble økt betydelig, og en stor organisasjon for markedsføring ble bygd opp. En annen fabrikk som også produserte landbruksutstyr ble også stor, Maschinenfabrik Fahr.
I kontormaskiner var fortsatt ikke tyske produsenter i stand til å konkurrere med National Cash Register, Burroughs Adding Machine og International Business Machines og de amerikanske skrivemaskinprodusentene. De tyske bedriftene som produserte kontormaskiner valgte å konsentrere seg om en enkelt produksjonslinje. Schubert & Salzer Maschinenfabrik konsentrerte seg om å bli en stor produsent av tekstilmaskiner. Adlerwerke produserte biler. Bare Wanderer-Werke fortsatte å produsere kontormaskiner. I 1932 slo det bilproduksjonen sin sammen med Auto-Union, og konsentrerte seg utelukkende om kontormaskiner.
De få first movers i lett maskineri - Gasmotorenfabrik-Deutz, Robert Bosch, Linde's Eismaschinen og Müllers Accumulatoren-Fabrik - kom seg til og med raskere enn Lanz og Pfaff. De bygde opp igjen det utenlandske salgs og serviceapparatet og innførte samlebåndsproduksjon. De la vekt på å forbedre både produktene og produksjonsprosessene. Og de ble pionerer i utvikling av beslektede teknologisk avanserte produkt. Slik begynte Gasmotorenfabrik-Deutz å produsere de relativt nye dieselmotorene, selv om den fortsatt la stor vekt på å produsere bensinmotorer. Etter 1924 tok Deutz på kort tid tilbake de markedene som det hadde mistet. Stålmagnaten Peter Klöckner hadde skaffet seg kontroll over Deutz i kriseårene, og Deutz ble utstillingsgjenstanden i stål og maskinerikonsernet.
Bosch bygde på nytt sin verdensomspennende salgsorganisasjon og innførte samlebåndsproduksjon. Bosch startet et selskap sammen med Joseph Lucas i Storbritannia (CAV-Bosch) og stiftet et datterselskap i USA. Etter en del rettssaker fikk Bosch på nytt kontroll over det datterselskapet Bosch hadde hatt i USA før krigen. Bosch begynte å produsere flere ulike produkt i Tyskland. I 1936 hadde Bosch mer enn tjue tusen arbeidere.
Linde begynte å lage kjøleskap for husholdningene. I 1927 inngikk Linde en avtale med GHH. Den førte til at Lindes produksjon av store kjølemaskiner ble konsentrert i en fabrikk, mens de mindre kjøleskapene for husholdninger ble produsert i to mindre fabrikker med samlebåndsproduksjon. Og GHH produserte en type stort kjøleutstyr i en fabrikk. Det ble opprettet egne, atskilte organisasjoner for design, salg og service for de to typene kjøleutstyr. Etter dette var Linde en av Europas største produsenter av kjølemaskineri.
Men Lindes andre foretak, produksjonen av flytende oksygen, kom seg aldri ordentlig. Her var det ikke mulig å gjenoppta de gamle utenlandsforbindelsene, og konkurransen var blitt hardere samtidig som etterspørselen ikke økte.
Accumulatoren-Fabrik (AFA) kan ha fått hjelp fra sin amerikanske allierte, Electric Storage Battery Company. Vinteren 1920-21 besøkte presidenten for det amerikanske selskapet AFAs hovedkvarter for å gjenoppta forbindelsen. Da krisene var over forbedret AFA de gamle produktene sine og begynte å lage nye produkt, som batteri for biler og radioer, og reduserte produksjonen av store stasjonære batteri. Salgsorganisasjonen ble omorganisert i 1926 og utvidet.
De tyske produsentene av lett maskineri kom seg så raskt at det ble de, og ikke britene, som ble de viktigste europeiske konkurrentene til amerikanske bedrifter i mellomkrigstida. Ingen britisk bedrift utviklet dieselmotorer eller volumprodusert kjøleutstyr som Deutz og Linde gjorde. AFA vant tilbake sin plass i det britiske markedet, og delte markedet med sin amerikanske allierte Electric Storage Battery. Storbritannia hadde ikke noe motstykke til Lanz i landbruksmaskineri eller til Pfaff i symaskiner. Chandler skriver at slik tillot de organisatoriske evnene som tyskerne hadde utviklet at de konkurrerte funksjonelt og strategisk med amerikanerne på måter som britene ikke var i stand til, til tross for et tiår med muligheter.
Transportutstyr: En ny start
Blant produsentene av transportmateriell ble produsentene av biler større sammenliknet med produsentene av jernbanemateriell og skip.
Da krigen brøt ut var den tyske bilproduksjonen fortsatt i sin barndom. I 1913 var de to største bilprodusentene Daimler og Benz. De bygde luksusbiler og lastebiler, og de var bare nummer seksten og nitten blant verdens bilprodusenter målt etter produksjon. (De tolv største bilprodusentene var alle amerikanske, og også Peugeot og Renault var større enn den største tyske produsenten.) Under krigen ble det bygd flere biler, og Adam Opel ble den produsenten som produserte flest biler.
Da økonomien ble stabilisert økte bilproduksjonen sterkt. Årsproduksjonen vokste fra 40.000 kjøretøy i 1923 til 140.000 i 1929. I 1924 begynte Opel å installere amerikansk produksjonsutstyr, og dette kom i full produksjon i 1928. Opel hadde da den mest effektive organisasjonen for bilsalg i Tyskland, med mer enn sju hundre utsalgssteder. I 1924 gikk Daimler (som i mange år hadde produsert Mercedes) og Benz sammen i et I.G. Og i 1926 foretok de en fullstendig sammenslåing av bedriftene. Under den følgende rasjonaliseringen ble det innført samlebåndsproduksjon. I 1926 moderniserte også Adlerwerke sin produksjon av biler.
Etter stabiliseringen begynte utenlandske bilprodusenter både å selge og å produsere biler i Tyskland. I juni 1926 hadde Ford bygd ferdig en bilfabrikk i Berlin, og den begynte å produsere biler. Bilfabrikkene til General Motors og Chrysler i Berlin var da i ferd med å bli ferdige. I 1928 var 40% av de bilene som ble solgt i Tyskland importerte, og i tillegg produserte utenlandskeide bilfabrikker i Tyskland. Det førte til at innenlandske bilprodusenter bad om beskyttelsestoll, og det ble innført. Denne fikk igjen Bayerische Motorenwerke (BMW), som produserte flymotorer, og Zschopauer Motorenwerke (kjent som DKW), som produserte motorsykler, til å begynne å produsere biler. I 1932 gikk DKW sammen med tre andre firma i Saksen til å bli Auto Union. Disse tre var Audi, Horch og Wanderer-Werke.
Deutsche Bank var viktig for å finansiere Daimler-Benz og BMW. Da banken gikk ut av oljeindustrien i 1925 konsentrerte den seg mer om bilindustrien og flymotorer.
Resten av industrien gjorde mindre bruk av bankene for å finansiere de nye produksjonsanleggene. Adam Opel finansierte dem stort sett selv av oppsparte midler. Adlerwerke brukte også egne midler for å gå inn i bilindustrien.
Etter at tollen var økt var General Motors og Ford de eneste utenlandske bilprodusentene som forsøkte å opprettholde bilproduksjon i stor skala i Tyskland. Tidlig i 1929 kjøpte General Motors for $33,4 millioner 80% av Adam Opels bedrift, som var Tysklands største produsent av biler. Dette sikret Opels stilling som Europas største bilprodusent. Andelen av det tyske markedet økte fra 26% i 1928 til 37,7% i mars 1933, og flatet ut på omkring 40%. I 1938 produserte Opel 114.000 passasjerbiler, mer enn de neste tre tyske bilprodusentene tilsammen. Opel fortsatte å konsentrere seg om rimelige biler, mens Daimler-Benz konsentrerte seg om luksusbiler, og BMW og Adlerwerke konsentrerte seg om biler i det midtre prisskiktet.
Ford greide seg ikke så godt i Tyskland. I 1930 var Ford den nest største bilprodusenten i Tyskland med 11.150 produserte biler. Samme år besluttet Henry Ford at den tyske fabrikken hans ikke bare skulle satte sammen biler, men også produsere delene, på grunn av forslag om store økninger av tollsatsene. For å gjøre dette ble den bilfabrikken Ford hadde under bygging i Køln utvidet for å produsere motorer og noen bildeler. Men dermed ble det bygd en bilfabrikk som hadde betydelig større kapasitet enn det markedet kunne ta mot under depresjonen. Etter at fabrikken var ferdig våren 1931 ble bare 13% av kapasiteten utnyttet. Dermed ble produksjonskostnadene for hver enhet for store. I løpet av to år falt Ford fra å være Tysklands nest største bilprodusent til å bli den niende største målt etter produksjon, og med bare 1,9% av markedet.
Men det gikk etter hvert noe bedre. I mars 1933 hadde Ford 5,5% av bilmarkedet og var den sjette største bilprodusenten. Og i 1938 hadde Ford kommet seg opp på fjerde plass og konkurrerte med Daimler-Benz om å være den tredje største bilprodusenten. Og Ford ble den nest største produsenten av lastebiler, etter Opel men foran Daimler-Benz.
Den tyske bilindustrien ble sent utviklet. De grunnleggende investeringene i stor skala i personell og produksjonsutstyr ble ikke foretatt før etter krigen. De produsentene av maskineri som hadde foretatt disse investeringene før krigen - Lanz, Pfaff, Bosch, Linde, AFA og andre - vant stort sett tilbake sin sterke posisjon i de europeiske markedene. Men de fleste tyske produsentene av lett volumprodusert maskineri hadde ikke utviklet organisatoriske evner basert på stordrift før krigen, og etter krigen greide de ikke å bli betydelige produsenter.
Chandler skriver at han vil gjenta at de bedriftene som hadde bygd sterke organisasjoner og stor produksjonskapasitet før 1914 stort sett kom raskt til krefter etter krigen og vant tilbake en betydelig stilling på de utenlandske markedene. Der dette ikke var tilfelle ble bedriftene innlemmet i utenlandske firma som allerede hadde bygd sterke organisasjoner og hadde en sterk stilling på markedene.
I industrier der tyske firma ikke hadde oppnådd en sterk stilling i markedene før 1914 greide de sjeldent å oppnå det i mellomkrigstida.
Lenker:
Neste kapittel
Første del av denne teksten om Tyske bedrifter i mellomkrigstida
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilde for dette kapitlet er: