Skrevet av Tor Førde.
Peter Blickle behandler flere spørsmålsstillinger vedrørende den tyske bondekrigen og dens årsaker og følger i boka "From the Communal Reformation to the Revolution of the Common Man". Her vil jeg gjengi en del av hans synspunkter.
I folkelig forstand rundt år 1500 var rettferdighet avhengig av
a) Det var utbredte klager på dommernes mangel på ivaretakelse av alminnelig aksepterte rettferdighetshensyn rundt år 1500. Fyrstene søkte å øke sine inntekter ved å øke størrelsen på bøter. Siden en del av disse bøtene gikk til de som skrev ut bøtene var dette lett å gjennomføre. Mange mennesker ble bøtelagt uten noe klart rettsgrunnlag. I Tyrol ble det krevd at dommerne ikke skulle ha noen personlig interesse i de sakene som de behandlet, og at derfor bøteinntekter skulle gå i sin helhet til fyrsten.
b) De tyske termene for rettferdighet og frihet (Gerechtigkeit, Freiheit) kunne også referere til individuelle rettigheter til borgere, bønder, adelige, abbeder eller sammenslutninger. Gårder i Pfaffenheim nær Strasbourg hadde for eksempel "Gerechtigkeit" til å hogge tømmer. Å dømme etter mange klager fra det femtende- og sekstendehundreåret må det ha vært en tendens til å definere sosiale forhold i slike rettigheter, inkludert hjelpsomhet og skikker. Samtidig så vanlige folk at herrene deres prøvde å begrense deres gamle frihet til adgangen til grunnleggende resursser, og stadig økende skattlegging. Individuelle friheter kunne være nedfelt i de lokale lovene. Bøndene i Maulbronn klaget over at "ingen fattig mann er tillatt å leve i følge sin egen landsbys skikker og friheter mer." En sang fra perioden slutter med "vi vil til slutt bli tvunget fra frihet og inn i livegenskap." Vedtekter, som ble anvendt som lover, fra herrene utgjorde den største faren mot de gamle lovene og rettene, og dermed mot rettferdigheten.
c) Begrepet om lik behandling eller rimelighet var også sett å være i slekt med rettferdigheten. Geistligheten støtte seg på kirkens lover, og adelen på retten til å bruke våpenmakt, og var derfor mindre avhengige av de lokale lovene for å oppnå rettferdighet. Rettferdigheten var en mye viktigere sak for vanlige mennesker på landsbygda og i landsbyene, siden den der var mer sårbar. I byene var fred, indre enhet og allmennvellet viktigere. Byene hadde sine egne skrevne lover, og de frie byene ga seg selv lover, og kunne forandre sine lover. Landsbygda og landsbyene derimot hadde sine gamle lover og skikker som de søkte å følge. I de frie byene ble ofte vedtekter vedtatt av det valgte byrådet eller av allmannamøtet, mens de på landsbygda stammet fra den føydale herren, og hadde hans beste som mål.
Fra 1520 av ble livegenskap og urettferdighet kritisert av nye årsaker. Forandringa kom på en bakgrunn av stadig økende spenning mellom livegenskap og frihet på den ene siden og rettferdighet og lov på den andre siden. Folk satte nå sitt håp til evangeliet og den guddommelige rettferdighet, og de stiftet kristne forbund. Kravet om frihet ble basert på tre pilarer: den gjenskapende døden til Jesus, den guddommelige rettferdighets orden, og nestekjærligheten.
Også i de mest utbredte lovsamlingene, som i Sachsenspiegel og Schwabenspiegel, ble det legale grunnlaget for livegenskap trukket i tvil. I den ene siden livegenskap var mot naturens orden, og i den andre fordi det var ukristelig, men det fikk ingen praktiske konsekvenser. Reformatorene aksepterte de grunnene som var gitt i de to lovsamlingene for at livegenskap var feil, og sluttet seg til kampanjen mot livegenskap.
Kravet om at "den guddommelige lov" skulle gjelde kan stamme fra enkelte av reformatorene. Det kan også stamme fra middelalderlig tankegang der man ikke skilte klart mellom gjeldende lov og Guds vilje som den var å finne i de religiøse skriftene. Et av opprørernes krav var at predikantene skulle framføre det rene evangeliet, uten dogmer og læresetninger som var tilføyd etter at Bibelen ble skrevet. Det var et uttrykk for folk store mistillit til kirka. I tillegg til dette ble det utviklet en forestilling om den guddommelige lov. I løpet av tidlige forhandlinger mellom opprørerne i Baltringen og den Schwabiske liga foreslo sistnevnte at konfliktspørsmålene skulle overføres til rikets kammerrett til avgjørelse. Huldrich Schmid, en av lederne fra Baltringen, satte seg mot forslaget og satte den guddommelige lov som det alternativet som skulle avgjøre hva hver stand kunne gjøre og ikke gjøre. Herrene svarte på dette: "Kjære Huldrich, siden du spør etter guddommelig lov, hvem skal framsi den? Gud vil være sein til å komme ned fra Himmelen til Jorda for å sette opp domstolen." Ulrich svarte at prestene skulle be om "et tegn fra lærde, fromme menn som vil kunne være i stand til å avgjøre og dømme i konflikten i henhold til skriftene." Etter dette var den guddommelige lov å finne i Bibelen.
Evangeliene skulle forkynnes for å gi frelse til sjela. Den guddommelig lov skulle brukes for å avgjøre verdslige spørsmål og konflikter. Folk skulle yte til geistlige og verdslige herrer det de skyldte å yte i følge den guddommelige lov. Den guddommelige lov var et alternativ til de gamle lovene og skikkene, som hadde legitimert den sosiale ordenen. At det ble søkt etter et alternativ viser at de gamle lovene hadde mistet sin moralske autoritet og ikke lenger ble opplevd å kunne løse de problemene og konfliktene som folk stod overfor på en rimelig måte. Gjennom lang tid før reformasjonen hadde folk erfart at appeller til de gamle lovene og til det som hadde vært skikk og bruk ikke førte fram. Ved mer enn seksti opprør i løpet av fjorten- og begynnelsen av femtenhundretallet hadde folk appellert til de gamle lovene for å få rettferdighet, og det hadde nyttet lite. Skrevne bevis på gammel skikk og bruk var nå nødvendig, og de gamle lovene viste seg mer og mer å være de mektiges lover. Forfalskede dokumenter hadde større beviskraft enn muntlige vitnesbyrd og gammel skikk og bruk. Som eksempel på at den guddommelige lov kunne begrunne gammel skikk og bruk kan nevnes at kravet om å beholde gamle fiske- og jaktrettigheter kunne begrunnes i den guddommelige lov, siden det står skrevet i Bibelen at "alle dyr på jorda og all fisk i vannet var skapt av Gud den allmektige til nytte for alle mennesker".
I kontrast til Luther skiller ikke Zwingli mellom den verdslige lov og evangeliet. Gud kom ikke ned på jorda for å oppheve loven, men for å oppfylle den. (Matteus 5,17) Zwingli oppfattet dette som at den verdslige loven og evangeliene skulle sammensmeltes. Og siden man skal lyde Gud mer enn mennesker, var det den verdslige loven som måtte tilpasses evangeliene. Herskere som ikke styrer etter Guds lover trenger man ikke å lystre, de kan fjernes. Alle gamle lover må undersøkes for at man skal kunne vite om de er i pakt med Bibelen. Zwingli skiller mellom menneskenes rettferdighet og Guds rettferdighet. Men til forskjell fra Luther oppfatter ikke Zwingli dem som å høre til i to helt forskjellige sfærer, men som to forskjellige nivå av rettferdighet. Zwingli mente at verdslige lover måtte legges så nært som mulig opp til de guddommelige. Peter Blickle finner at opprørernes begrep om den guddommelige lov ligger langt nærmere Zwingli enn Luther.
Kemptenregistret over livegne fra januar 1525 lister opp svært mange klager fra leilendinger under klostret. Registret dokumenterer 1.200 tilfeller der personer er blitt redusert fra å være frie mennesker til å bli livegne, etter krav fra klostret. Et eksempel på hvordan det foregikk viser denne klagen:
"Jeg, Nesa Heinzelmannin, en fri kvinne, hadde tatt til ekte min avdøde ektemann, en livegen, og han ble arrestert, og for å få ham ut av tårnet der han satt arrestert måtte jeg overgi mitt frihetsbrev, og overgi meg selv og mine barn til klostret som livegne. Dette skjedde mens den avdøde herren abbed Johann Rudolf von Reitnau styrte (1507-23). Dette er min klage foran Gud og loven."
Appellen til Gud og loven er et vitnesbyrd om befolkningas hjelpeløshet overfor urettferdigheten. I denne tida hadde folk svært mange steder lite å stille opp mot overfor øvrighetspersoner som kunne ta seg fram som de ønsket. Et eksempel på dette er de 1.200 personene som bare i Kempten var blitt tvunget over i ufrihet. Zwingli holdt til i Sveits, og ideen om den guddommelige lov ble spredt av folk som hadde vært i kontakt med menigheta hans, direkte eller indirekte.
I Middelalderen ble henvisninger til den guddommelige lov brukt for å støtte opp om individuelle krav, svært sjelden for å utfordre den eksisterende orden og de eksisterende lovene. Det er hos Zwingli at det er mulig å finne den guddommelige lov stilt opp som alternativ til den eksisterende lov og ordning. Og siden det er mulig å belegge kontakt mellom opprørsdistriktene og Zwinglis menighet er det trolig at opprørernes begrep om den guddommelige lov stammer fra Zwingli. Men opprørerne utviklet dette begrepet videre for å finne et rettferdighetsbegrep som kunne gi dem rettferdighet, siden domstolene og det vanlige lovverket ikke lenger ga dem rettferdighet.
Det har lenge vært antatt at nederlaget betydde at opprøret var mislykket, og at det militære nederlaget knekket befolkningas motstandsevne mot tyranniet. Hva kom ut av opprøret? Noen opprør var vellykkete, mest kjent i det tyske området er opprørene i Sveits og i Nederland, som begge førte til at disse områdene med tiden ble selvstendige statsdannelser.
Peter Blickle skriver at de mest dogmatiske antagelsene om at opprøret førte til at landsbygdbefolkningas makt ble svekket skyldes mangelfull forskning. De er gjerne basert på utviklinga i Brandenburg-Preussen og Habsburg-Østerrike i tidlig moderne tid.
I forbindelse med bondekrigen ble det inngått mangfoldige kontrakter om hva innholdet i fyrstens herredømme skulle gå ut på. En slik kontrakt vil avgrense herredømmet. Et slående eksempel på en slik kontrakt er avtalen mellom markgreve Ernst av Baden og hans undersåtter i Rötteln-Sausenberg og Badenweiler. Den ble en integrert del av den lokale konstitusjonen. Bøndene hadde konfrontert markgreven med de tolv artiklene (nevnt i kapitlet "Reformasjonen i Memmingen"). Det ble oppnådd enighet i konsultasjon med Basel, Strasbourg, Offenburg og Breisach, og kravene i de tolv artiklene ble innfridd med bare små endringer. Bare prester som kunne aksepteres av kirkesognene skulle ansettes, og kirkesognene hadde myndighet til å avsette prestene. Prestene var nødt til å bosette seg i prestegjeldet som de skulle betjene, og de skulle få sin inntekt fra tienden. Alle restriksjoner på inngåelse av ekteskap ble fjernet, og andre byrder som livegenskap hadde medført ble fjernet, selv om livegenskap ikke ble forbudt. Den eneste forpliktelse som livegenskap medførte som ble bestående var forbudet mot å flytte. Det kunne drives jakt på alle dyr som gjorde skade eller var farlige. Pliktarbeid som ikke var eldgammelt skulle avskaffes. Og mange andre krav ble innfridd. Viktigst av alt: Dette var noe annet og mer enn en midlertidig innrømmelse, disse lovene ble stående. Det samme gjelder for mange andre småstater i området, for eksempel Ortenau, det geistlige fyrstedømmet Kempten, Waldburg og territoriet til Waldassen klostret. Som eksempel på hvor lenge disse tolv artiklene kom til å være gjeldende lov kan det nevnes at på syttenhundretallet ble det fra Hannau-Lichtenberg bedt om at keiseren bekreftet deres status som del av den gjeldende loven.
I Tyrol var bøndene representert i den lokale representative forsamlinga (Diet). Der framførte bøndene
under
bondekrigene, som bøndene i Tyrol deltok i, sin sak. Siden forhandlingene i forsamlinga er godt
dokumentert utgjør de en fyldige kilde. I juni og juli 1525 ble bøndenes klager behandlet i Tyrols
Diet som ble avholdt i Innsbruck. Erkehertug Ferdinand aksepterte mange av bøndenes krav. De fikk
større sikkerhet for å sitte på gårdene som de leide og mye mindre avgifter å betale for å overta
gårdene,
avskaffelse av plikttjenester som var innført de siste femti år og fjernelse av en del tiende ytelser,
fritt fiske og utvidete jaktretter var bare en del av de innrømmelsene bøndene fikk akseptert av
erkehertugen. Dette var viktige innrømmelser. Og de aller fleste av disse innrømmelsene ble varige,
selv om det ble mye strid om dem.
Peter Blickle skriver:
"Hva vi observerer i kontraktene om fyrstenes herredømme for de mindre statene gjelder også for territorie ordninger og avtaler for større politiske enheter. Opprørske bønder og borgere, for å være presise, hadde tatt initiativet, og de greide å beholde det de hadde oppnådd godt ut over det sekstende århundret." (side 187)
Fyrstene, adelen og de geistlige herrene hadde i 1525 oppdaget at den eksisterende sosialpolitiske orden var langt mer sårbar enn de hadde trodd. Fyrstene valgte to typer handlinger for å stabilisere situasjonen:
Betydelige forandringer ble gjort i omkring en tredjedel av det området som var berørt av opprøret. Ikke bare oppnådde landsbygdbefolkninga betydelige lettelser i byrdene og større sikkerhet, men de fikk også retten til å forhandle kollektivt, i det landsbyene og bondeorganisasjoner ble representert ved avgjørelser på høgre nivå, og dermed anerkjent både som politiske og juridiske enheter. Dette styrket også landsbyfellesskapet.
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilde for dette kapitlet er Peter Blickles bok: "From the Communal Reformation to the Revolution of the Common Man."