Skrevet av Tor Førde.
Peter Blickle behandler flere spørsmålsstillinger vedrørende den tyske bondekrigen og dens årsaker og følger i boka "From the Communal Reformation to the Revolution of the Common Man". Her vil jeg gjengi en del av hans synspunkter.
Bondekrigen berørte store områder i Tyskland, Østerrike og Sveits, fra Trent til Leipzig, fra Tyrol til Lorraine. (Sveits var en del av det tyske riket til 1499, og formelt ble Sveits først anerkjent som selvstendig i 1648, selv om Edsforbundet ble stiftet allerede i 1290). Opprøret kom i ei tid der forholdene for vanlig folk i Tyskland ble hardere, med tyngre skatter og mindre inntekter, noe som blant annet skyldtes sterk befolkningsvekst og at fyrstenes stilling ble sterkere. Man regner at rundt 100.000 bønder ble drept som følge av oppstanden. Det var et av de største opprør som har foregått i Europa. Opprørerne tapte den militære kampen, blant annet siden de ikke hadde noen felles effektiv overkommando og siden mange av dem ikke var trent i krigføring. De var også dårlig utstyrt med våpen, spesielt manglet de tyngre våpen som kanoner og kavaleri.
Opprørernes krav var at livegenskapen skulle avskaffes, at de som i gamle dager skulle få bruke utmarksressursene og skogen, altså hogge ved og ta ut bygningsmaterialer og drive jakt. De ønsket at skattenivået ikke skulle økes og de ønsket at rettferdige lover, uttrykt som "den guddommelige lov", skulle gjelde, og de ønsket selv å kunne ansette og avsette sine prester. De ønsket at tienden bare skulle betales når den gikk til nødvendige formål i lokalsamfunnet eller kommunen, og de ønsket å bestemme hvordan tienden skulle anvendes.
Det finnes mange forskjellige måter å forstå begrepene frihet og rettferdighet på. Disse begrepene var også av stor betydning i Middelalderen og tidlig moderne tid. Blickle introduserer hvordan begrepene var relevante ved å referere en diskusjon mellom klostret Ochsenhausen nord for Constancesjøen og dets undersåtter. Klosterets undersåtter kom rundt år 1500 med to krav. Det ene utfordret klosterets rett til å overta undersåttenes eiendom når de døde, der de kritiserte at når en av undersåttene døde så ble vedkommendes barn uten eksistensmidler. Et annet krav gikk på at undersåttene ikke fritt kunne velge hvem de ville gifte seg med. Klosteret bøtela de av sine undersåtter som giftet seg med folk som ikke var klosterets undersåtter. Bøtene kunne være opp mot 40 gylden, mer enn to årslønner. Derfor måtte mange mennesker leve ugifte. Slike restriksjoner på den personlige fridommen var i følge klosterets bønder basert på "makt, ikke lov", siden denne praksisen aldri hadde vært godkjent av undersåttene eller av de kommunene som de tilhørte.
Det oppstod konflikter også på andre nivå. Den lokale juridiksjonen var administrert av en domstol og en jury som bestod av personer fra landsbyene i distriktet. Framgangsmåten var styrt av gamle tradisjoner. I tvilstilfeller vendte domstolen seg til den frie riksbyen Ulm for å be om råd. Abbeden hadde begynte å undergrave denne tradisjonen ved å innføre nye lover og framgangsmåter. Legaliteten til disse nye lovene og framgangsmåtene var ikke blitt klart bekreftet. Ei klage fra 1489 sa at abbeden har "satt sammen ei bok om forbrytelser, forbud, ordensregler og annet, og tvinger dommerne til å avlegge ed på at de skal holde seg til denne. Det er vanskelig for dem. Dommerne er nektet å følge sin rettferdighetssans, og vil vende tilbake til å følge de gamle lovene og framgangsmåtene for å kunne avsi dommer som de kan stå inne for". Å måtte følge de nye lovene truet juryens og dommernes "sjelelige helse". Dette var situasjonen rundt år 1500.
Tjue år senere ville ikke bøndene lenger være livegne. "Alle mennesker, både menn og kvinner, som har vært eiendommen til Guds hus (klostret) skulle ikke lenger bli betraktet som livegne, fordi vi har bare en herre, Gud i Himmelen." Bøndene krevde at alle mennesker skulle være frie, og dermed var klosterets praksis med å behandle dem som sin eiendom og å begrense deres frihet, være uten grunnlag. Rundt år 1500 hadde bøndene rettet oppmerksomheten mot klosterets harde behandling av dem. Tjue år senere angrep bøndene livegenskapen. Nye forestillinger hadde kommet til: Frihet som den gudegitte tilstand for alle mennesker og rettferdighet som utøvelse av den guddommelige vilje. Bøndene i Ochsenhausen krevde full frihet i en moderne betydning av frihetsbegrepet.
I Senmiddelalderen hadde adelens form for godsdrift forandret seg fra å tillate adelen full disposisjon av undersåttenes arbeidsevne og produksjon til å bli mer vendt mot utleie av jord til jordbrukere som bodde i landsbyer. Bylovene gjorde at svært mange mennesker som strømmet inn til byene fra naboområdene kunne bli frie byborgere i løpet av et år og en dag. For å oppnå full frihet måtte byene rive seg løs fra de føydale herrenes direkte styre. "Byluft gjør fri", dette slagordet gjaldt bare for de frie riksbyene. Utenfor byene var folk enda i stor grad ufrie livegne, underlagt adelsmannens eller kirkas jurisdiksjon, men i stadig strid og arbeid for å hevde en viss kontroll over sine egne liv. I mens utvidet de frie riksbyene sin frihet til også å gjelde for mennesker bosatt utenfor byene ved å gi dem borgerskap. Mange mennesker som bodde i områdene rundt riksbyene fikk dobbelt borgerskap, der de i forhold til jorda de arbeidet på enda var underlagt den føydale herren, men deres person ble beskyttet av byens lover. På denne måten utvidet mange byer sitt territorium. Biskopen av Strasbourg anså friheten som en så alvorlig trusel at han ba keiser Karl IV om å forby at bønder kunne oppnå frihet ved å skaffe seg byborgerskap. Og i en tilleggsparagraf til den Gyldne Bulle fra 1356 ble denne veien til frihet stengt.
Livegenskap var ulikt utbredt i forskjellige deler av Tyskland. Livegenskap var ukjent i Saksen, men alminnelig i Bayern, i tilbakegang i Thüringen, men på frammarsj i Pfalz. Og det kunne være store forskjeller mellom forskjellige deler av samme område. Disse store forskjellene skapte spenninger. I 1526 ble Riksdagen spurt om "midler kunne bli funnet for livegne for at de skulle kunne kjøpe seg sin frihet." Herrene ble samtidig advart om at de når de vurderte dette spørsmålet måtte "ta sin sjels helse med i betraktningen." Et år tidligere hadde den sveitsiske riksdagen konstatert at det alminnelige fattige mennesket i Sveits var blitt dårlig behandlet. Restriksjoner på inngåelse av ekteskap skulle oppheves og arveavgifter oppheves, siden ekteskap var et sakrament som alle skulle motta fritt.
Det var vanlig i Sør-Tyskland at en tredjedel og opp til halvparten av en bondes eiendom ble beslaglagt av hans herre ved dødsfall. For å gi et eksempel: "Conrad Freiding, en livegen, hadde ei kone som døde, og da måtte han dele arven med abbeden ved å betale ham femti rhinske gylden. Conrad giftet seg på nytt, og denne andre kona døde også. Denne gangen krevde abbeden halvparten av alt det Conrad Freiding eide, og dette var verdt tretti gylden. Og da Conrad Freiding selv døde tok klostret så mye av det som var igjen at barna hans ikke kunne overta gårdsbruket." Dette hadde vært vanlige i lange tider, herren forsynte seg når han hadde anledning. Gårdsbruk gikk tilbake til jordherren når leilendingen døde sammen med det meste av den formuen som leilendingen hadde opparbeidet.
At en person var livegen betydde opprinnelig ikke bare at vedkommendes eiendom tilfalt den som eide den
livegne,
men også at eieren hadde monopol på domsmyndighet over den livegne, og at den livegne på linje med
kreaturene var en del av gården.
Peter Blickle skriver:
"Livegenskapen hjelpte den katolske kirka og adelen til å skaffe seg alle fordeler fra de økonomiske utsiktene (oppgangen på 1500-tallet) og til å øke sin økonomiske makt. Det ble også det legale fundamentet for territoriestatene, i det minste i deler av det tyske riket. Ofrene for disse prosessene nøyde seg ikke med å slå seg til ro med denne utviklinga, men søkte å endre den ved alle midler, først lovlige henvendelser og gjennom rettsvesenet, men når det ikke nyttet gjennom opprør. Frihet var en av de drivende kreftene i Middelalderens uro og klart en politisk sak. I et samfunn basert på livegenskap er loven til for herrens skyld. I et fritt samfunn hviler loven på alminnelig tilslutning. Dette er grunnen til at frihet og rettferdighet er så nært sammenknyttet." (side 168)
Neste del av denne teksten
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilde for dette kapitlet er Peter Blickles bok: "From the Communal Reformation to the Revolution of the Common Man."