Skrevet av Tor Førde.
Kilde for dette kapitlet er kapitler hentet fra boka "Germany. A New Social and Economic History II" - redigert av Sheilagh Ogilvie.
I de to hundre årene før 1815 var det stadig kriger i Tyskland. Ikke lenge etter Trettiårskrigen mellom 1618 og 1648 ble Tyskland angrepet av "Solkongen" - Ludvik XIV - av Frankrike i langvarige kriger, 1688-97 og den Spanske arvefølgekrigen 1701-13/14. Og tyrkerne angrep Imperiet gjentatte ganger og trengte helt fram til Wien som de beleiret. Det kom to Nordiske kriger, i 1655-60 og 1700-21, og den Svensk-brandenburgske krigen i 1675-79. I årene 1740-48 ble det utkjempet flere kriger, den Østerrikske arvefølgekrigen og de to Schlesiske krigene i 1740-2 og 1744-5. Dette var innledning på en periode med fiendtlige forhold mellom Preussen og Østerrike, som førte til Sjuårskrigen i 1756-63. I 1777-78 ble den Bayerske arvefølgekrigen utkjempet.
Gjennom disse krigen fremstod både Østerrike og Preussen som stormakter. Østerrike hadde vært det største av de tyske fyrstedømmene, men ingen stormakt som kunne sammenliknes med Frankrike. Men Østerrike ble gjentatte ganger angrepet av tyrkerne, og i stadige forsvarskriger mot disse angrepene ble store landområder som tyrkerne hadde erobret tatt fra tyrkerne, og disse store landområdene bidro sterkt til å gjøre Østerrike til ei europeisk stormakt. I 1740 kom den krigsgale Friedrich til makta som konge i Preussen, og han angrep øyeblikkelig Østerrike. Han førte en svært aggressiv politikk og startet også Sjuårskrigen ved å angripe Saksen. Han lyktes i å erobre store landområder og i å gjøre Preussen til den minste europeiske stormakta, blant annet ved å delta i delingene av Polen. Ved slutten av denne perioden begynte krigene mot det revolusjonære Frankrike.
I det syttende og attende århundret var kriger vanlige politiske midler.
Man regner at like etter Trettiårskrigen levde det 40% færre mennesker på landsbygda i Tyskland enn like før den brøt ut, og i byene bodde det en tredjedel færre mennesker enn før utbruddet av krigen. Den totale befolkninga i Imperiet ble redusert fra 15-16 millioner mennesker til omkring 10 millioner mennesker. Ikke før ut i det attende århundret ble den tyske befolkninga like stor, og etter hvert større, enn ved utbruddet av Trettiårskrigen. Tapene var svær ulikt fordelt geografisk. Det fantes en sone der befolkningstapene mange steder i de verst herjede områdene utgjorde mer enn halvparten av befolkninga. Denne sonen strakte seg fra sørvest til nordøst, og omfattet Pfalz, Württemberg, Thüringen, Saksen, Mecklenburg, Pommern og deler av Brandenburg. Det var andre områder som så lite til krigen, som Alpeområdene og det nordvestlige Tyskland. Heller ikke Schlesien, Böhmen og Moravia ble hardt rammet av krigen.
Krig gikk ut på, og går fortsatt ut på, å drepe og å plyndre og å ødelegge mest mulig i fremmede land. Etter det svenske nederlaget i slaget ved Nördlingen i 1634 rammet krigen med drepende og ødeleggende virkning Württemberg. I 1640 ser det ut til at befolkninga i Württemberg var redusert til bare en fjerdedel av det den hadde vært før krigen brøt ut. Og fem år senere var den fortsatt mindre enn 30% av det den hadde vært før krigsutbruddet. Den lille byen Bietigheim ved Neckar i nærheten av Stuttgart hadde 1.800 innbyggere før krigsutbruddet. I 1638 var innbyggertallet redusert til 240 personer. Da Kaiserslautern i vestre Pfalz ble erobret av keiserens hærstyrker fra svenskene i 1635 mistet omkring 1.500 mennesker livet, og ved hunger og pest ble befolkninga videre redusert fra 3.000 innbyggere til bare 200. Augsburg i Øvre Schwaben, en av Tysklands største byer, fikk befolkninga redusert fra mer enn 45.000 i år 1600 til 16.000 etter folketelling i 1635.
De enorme mennesketapene, sammen med den politiske svekkelsen av Imperiet, gjorde det mulig for Frankrike å oppnå et politiske og militært overtak over Imperiet og dermed reell mulighet til politisk hegemoni i Europa. Dette førte til at Frankrike begynte en serie nye kriger. Disse førte ikke til så enorme skader som Trettiårskrigen, men de områdene som ble rammet ble til dels fullstendig herjet og ødelagt. Sørvest Tyskland ble utsatt for franske angrep kort tid etter at Trettiårskrigen var slutt. Frankrike erobret bit for bit tyske grenseområder gjennom de såkalte "Reunions". Under arvefølgekrigen i Pfalz (1688-97) invaderte franske hærer sørvest Tyskland, og de la systematisk Baden og Pfalz øde og trengte dypt inn i Württemberg også. De hadde ordre om å brenne og ødelegge alt, alle hus og bygninger etc. Som eksempel kan nevnes at den tidligere nevnte byen Bietigheim i Württemberg på nytt mistet det meste av befolkninga. Etter at ødeleggelser og plyndringer som de ovenfornevnte var gjennomført var den delen av befolkninga som hadde overlevd ofte overlatt til sultedøden. Alle forsyninger i området var ødelagt eller stjålet, alle hus brent, alle redskaper stjålet eller ødelagt, og det var ingen igjen som kunne hjelpe dem. Det fantes ingen trygde- eller forsikringsordninger. Det gikk også an å prøve å reise bort som tigger.
Færre mennesker ble drept i kamp og direkte av krigshandlingene enn på grunn av sult og pest som fulgt krigen på grunn av plyndring og systematisk ødeleggelse av store områder. Familier og sosiale nettverk ble brutt opp, og også dette satte befolkninga dårligere i stand til å greie seg. Krigen gikk sammen med pest og hungersnød. Hungersnød fulgte på grunn av plyndring og ødeleggelse, og pest fulgte både på grunn av at befolkninga på grunn av hungersnøden fikk motstandsevnen mot sykdommer redusert, og på grunn av at ikke bare var store hærstyrker i bevegelse, men enda større folkemasser var i bevegelse siden de var på flukt fra krigen eller rømte fra områder der alt var brent og ødelagt. Under disse forholdene spredte sykdommer seg svært raskt. Disse sammenhengene bekreftes av mengdevis av konkrete studier. Som eksempler kan nevnes at byen Stockach ble i 1693 utsatt for sterkt økt dødelighet som kan tilbakeføres til troppebevegelser og utskriving av forsyninger (som ofte er det samme som utplyndring) i løpet av krigen i Pfalz. I 1705 ble Stockach ødelagt, og de stakkars menneskene som fortsatt var i live i byen ble året etter utsatt for nye utskrivinger av forsyninger; begge deler førte til sterkt økt dødelighet.
I Saksen, som ble okkupert av Preussen under Sjuårskrigen, og som opplevde krigshandlinger og systematisk plyndring foretatt etter ordre fra Friedrich II av Preussen, ble befolkninga redusert med 8% i løpet av Sjuårskrigen. Denne overdødeligheten rammet først og fremst den sivile befolkninga.
Mainz var en festningsby, og derfor ønsket alle hærstyrker å holde Mainz. I desember 1631 marsjerte svenske tropper inn i Mainz. Neste år var jordbruksavlinga dårlig, og krigen hindret at den ble høstet i sin helhet. Om høsten kom pesten, og dødeligheten i Mainz ble tidoblet. Mellom 1632 og 1635 døde halvparten av befolkninga i Mainz, altså 8.000 personer døde. Dette begivenhetsforløpet gjentok seg stadig på nytt. Som nevnte ovenfor var det stadig nye kriger, og Mainz var fortsatt en festningsby som fikk krigen inn på livet, fulgt av hunger og pest, eller i 1792-3 dysenteri, og sterkt økt dødelighet og stor nedgang i folketallet.
Vanligvis kom befolkninga seg raskt. En grunn til dette var at mange mennesker flyttet til områder der god jord var blitt ledig. Dessuten økte ekteskapshyppigheten så snart den umiddelbare krisen var over, siden det ble mulig å stifte nye hushold, og dermed ble det født flere barn. Ved midten av det syttende århundret begynte en uvanlig sterk befolkningsvekst i Tyskland, og den varte helt til inn i det tjuende århundret.
Det er ulike meninger om størrelsen på ødeleggelsene og de økonomiske tapene som skyldtes ødeleggelsene under krigene. Ved utbruddet av Trettiårskrigen hadde Sentral Europa begynt å merke overbefolkning. De forferdelige ødeleggelsene fjernet dette fenomenet.
De tidligere rike og blomstrende områdene ved Halberstadt og Magdeburg, med industrivirksomhet og et vidstrakt handelsnett, ble sterkt rammet av Trettiårskrigen. Sekstifire prosent av alle boligene ble fullstendig ødelagt ved plyndring og krigshandlinger. Bare hver sjette bolig var uskadd. I Württemberg førte krigen ikke bare til store ødeleggelser, men også til store gjeldsbyrder. Den gjennomsnittlige gjelda ble firedoblet. Dette gjorde at gjenoppbygginga etter krigen bare kunne gå langsomt. Gjelda var ofte langt større enn eiendommenes verdi.
I Nord-Tyskland kom Hamburg, Bremen og Lübeck seg gjennom krigen uskadd. Hamburgs befolkning vokste fra mellom 45.000 og 54.000 personer ved begynnelsen av krigen til 75.000 i 1660, og byens inntekter økte fra 250.000 mark ved slutten av det sekstende århundret til 1.400.000 mark rett etter Trettiårskrigen.
Nye undersøkelser studerer ikke bare krigens ødeleggelser, men ser mer på de forandringer som fulgte under og etter krigen. Trettiårskrigen lettet på befolkningspresset. Etter krigen falt matvareprisene og lønningene steg. Dermed ble de fattige bedre stilt etter krigen. Det ble ledig jord til dem og bedre lønninger å få. I sør og vest ble det mer vanlig at gårder ble tillatt delt ved arveoppgjør, mens derimot i øst ble livegenskap innført i større grad, siden godseierne ville anstrenge seg for på den måten å holde på arbeidskrafta.
I mange områder kom antallet gårder i drift i løpet av få tiår opp i minst samme antall som før krigen, men det var store forskjeller. I løpet av 1690-tallet kom antallet familier i Bayern opp i nesten samme antall som før krigen, siden gårdene ble bygd opp igjen.
De langsiktige negative følgene av Trettiårskrigen viste seg først og fremst ved at tidligere blomstrende industriområder ikke greide å bygge seg opp igjen siden handelsnettverket og ferdighetsbasen de hadde hatt som grunnlag ikke kunne bygges opp igjen. Slik var det de høgt utviklede byøkonomiene som på lang sikt ble hardest rammet. De sørtyske byene som hadde vært europeiske sentra før Trettiårskrigen ble redusert til bare lokale eller regionale storheter. Slik førte krigene til langvarige skader. I Sør-Tyskland møtte byene økt konkurranse fra landsbygda for sine virksomheter etter krigen.
De krigførendes tvangsutskrivinger av forsyninger førte til at de som ble utsatt for disse utskrivingene og som var i stand til å oppnå kreditt ofte måtte ta opp svært store lån, og dette førte også til at gjenoppbygging etter krigen gikk langsomt, eller noen ganger ble umulig.
Hærene var enormt dyre. De kostet summer som fyrstene før Trettiårskrigen aldri hadde vært i nærheten av å disponere. Hardere skattlegging ble nødvendig, og i noen land ble deler av befolkninga bokstavelig talt beskattet til døde. Det er kjent at i Frankrike, Spania og det nåværende Belgia ble deler av landsbygda i krigstid lagt øde på grunn av hard beskatning, eller statlig utplyndring. Slik ble ikke bare de områdene som ble direkte herjet av krig hardt skadelidende.
De løpende utgiftene til hæren var det nødvendig å kunne betale, eller så var det stor sjanse for at hæren gikk i oppløsning, eller for at overkommandoen mistet kontroll over hæren. Slik tapte General Mathias Gallas i 1644 en tredjedel av kavaleriet og halvparten av infanteriet sitt i løpet av marsjen fra Holstein til Saksen og tilbake. Og det uten å utveksle slag med fienden. Grunnen var at det ikke var ordnet med en forsyningstjeneste og det var ikke midler til å kjøpe inn forsyninger, og så langt ut i krigen som dette var landet så utplyndret at det var vanskelig å leve av det, i det minste dersom de militære operasjonene var orientert etter andre formål enn fortsatt plyndring.
Mot slutten av det syttende århundret oppstod det et eget byråkrati i forbindelse med hærene som hadde som oppgave å sørge for at hærene hadde forsyninger og transport der de beveget seg. De tok seg også av rekruttering av soldater og innkjøp av våpen etc. Hver kampanje krevde store forberedelser på forsyningsfronten. Transport var et stort problem.
I Tyskland ble det først opprettet stående hærer i forbindelse med, og etter, Trettiårskrigen. De erstattet i noen grad de tidligere uavhengige krigsentreprenørene, selv om det enda gikk lang tid før disse var helt borte. I 1780 hadde Preussen en hær på 190.000 mann. Soldatene var riktignok beskjeftiget med nyttig sivilt arbeid en stor del av året. Habsburg monarkiet hadde så mye som 300.000 soldater. Bayern hadde 35.000 soldater, og samlet hadde Tyskland utenom Østerrike 325.000 soldater i fredstid. Det var nesten to prosent av befolkninga.
I Preussen ble det reist en hel tekstilindustri for å skaffe uniformer til soldatene. Men veksten i militære utgifter var større enn veksten i den totale økonomien, og de militære utgiftene ble derfor tyngre å bære. Dette gjelder for alle land og fyrstedømmer i denne perioden. Fort og festninger ble også mye dyrere å bygge og å opprettholde.
Militærutgiftene ble for mange land så store at de ble finansiert ved å ta opp lån. Habsburg monarkiet var stadig på randen av økonomisk kollaps på grunn av gjeld og store militære utgifter. Og under Napoleonskrigene gikk det til slutt konkurs. Den spanske arvefølgekrigen hadde kostet Østerrike mer enn 1.000 millioner Gulden, mens de årlige statsinntektene bare var på 16 millioner Gulden. Årlige underskudd hadde fått statens gjeld til stadig å vokse, selv om mange av statens inntektskilder ble solgt eller pantsatt. Det hendte også at skatter ble utskrevet på ulovlig måte.
Preussen greide å passe finansene sine på mye bedre vis. Hoffets utgifter ble holdt lave, og det ble bygd opp et stort fond til bruk under krig. Det militære kontribusjonssystemet var en av pilarene i skattesystemet. Mesteparten av statens inntekter gikk til hæren.
De mindre tyske fyrstedømmene som holdt seg med hærer hadde hærer som var for små til at de gjorde fyrstedømmene i stand til å spille en rolle i storpolitikken. Hærene var likevel tunge byrder for befolkninga. Flere av fyrstedømmene finansierte hærene ved å leie dem bort. Landgrevene i Hessen-Kassel gjorde dette til blomstrende forretninger. Stenderforsamlingene var alltid motstandere av stående hærer og krig, og i en hel del tilfeller lyktes de i å motsette seg fyrstenes nærmest ubegrensede ønsker om militær makt.
De økende militære utgiftene tvang statene til å økonomisere med de midlene de hadde. De måtte prøve å regulere skattesystemet i forhold til mulighetene som fantes til å få inn penger, og forsøke å få de bedrestilte gruppene i samfunnet til også å bidra. Det ble dermed stilt spørsmålstegn ved adelens skatteprivilegier. Og ved hele standssamfunnet. De militære utgiftene ble en grunn til stadig nye reformer, både for å gjøre alle virksomheter mer effektive og produktive, og for å styrke staten i kampen om samfunnets ressurser.
Statens utgifter økte så sterkt at de fattigste gruppene i samfunnet, som tradisjonelt var de som betalte skatt, ikke lenger var i stand til å betale alle regningene. Det ble nødvendig å få de velstående til å komme med sine små bidrag. Det er anslått at i Braunschweig var skattebyrden for en fullbonde på sju Thaler før Trettiårskrigen. I 1660 var den 13 Thaler, og i begynnelsen av det syttende århundret var den kommet opp i 30 Thaler. Og veksten skyldtes først og fremst krigsutgifter. Statene måtte prøve å skaffe seg tilgang til undersåttenes inntekter og eiendommer. Og Staten var i stand til i det minste i noen grad i det lange løp å oppnå sine ønsker.
Etter Trettiårskrigen økte lønnene og prisene på matvarer sank. Jordbrukseiendommer ble oftere solgt, og tillatt oppdelt. Dermed vokste ei gruppe små og mellomstore bønder fram. De kom etterhvert til å bli flere enn fullbøndene. Bøndene begynte også å delta i industriell virksomhet i større grad enn tidligere. I Saksen var økninga fra 12% i 1630 til 21% i 1660. I en periode etter Trettiårskrigen foregikk en viss sosial mobilitet, som skyldtes at nisjer ble fylt. Da dette var gjort var sosial mobilitet like uvanlig som tidligere.
Den største forandringa var at fyrstene og de territorielle statene økte sin makt og sin aktivitet og sitt virksomhetsområde og begynte å bygge opp de nye statsapparatene. De skaffet seg forholdsvis større inntekter og innførte nye skatter, og noen holdt seg med stående hærer og bygde opp større og bedre kvalifiserte administrasjoner som kunne ha innflytelse i større deler av samfunnet.
Brandenburg-Preussens "militærstat" var et enestående fenomen. Intet annet sted ble samfunnets makt og rikdom så sterkt konsentrert i hæren. Om dette har jeg skrevet i de forskjellige kapitlene om Preussen, og jeg viser til disse. I de andre tyske statens ble ikke militærvesenet så sentralt i og for staten og samfunnet som i Preussen.
Lenker:
Neste kapittel
Første del av denne teksten om Tysklands befolkning og økonomi 1630-1800
Oversikt over alle tekstene om europas-historie.net
Kilder for dette kapitlet er følgende kapitler som alle er hentet fra boka: "Germany. A New Social and Economic History II" - redigert av Sheilagh Ogilvie: