Skrevet av Tor Førde.
Kilde for dette kapitlet er kapitler hentet fra boka "Germany. A New Social and Economic History II" - redigert av Sheilagh Ogilvie.
Begrepet Bürgertum vokste fram i det nittende århundret. Universitetsutdannede ble slått sammen med handelsmenn og entreprenører i dette begrepet. Uttrykkene Bildungsbürgertum og Wirtschaftsbürgertum ble vanlig så seint som i det tjuende århundret.
Men ordet "borger" eller Bürger ble brukt i den perioden som her behandles. Det ble klart skilt mellom en universitetsutdannet borger og en borger som hentet sin status fra økonomisk virksomhet. Den universitetsutdannede borgeren arbeidet enten for staten, byen eller kirka eller i en profesjon. De så sin oppgave å være å tjene "det felles beste". De betraktet ikke inntekta si som betaling for utført arbeid, men som uttrykk for takknemlighet. De ble sett på som høgtstående personer av ære, som stod over forretningsfolk, siden de lærde hadde større ære.
I løpet av det attende århundret førte oppsvinget for industri og næringsliv til at aktelsen for vellykkede forretningsmenn og entreprenører ble større. Produksjonen og prisene økte, de rike ble rikere og de fattige ble fattigere. Dette oppsvinget økte sterkt den økonomiske makten og statusen til de store handelsmennene. Forlagssystemet ble sterkt utbygd. Forretningsmenn ble entreprenører i de voksende kull, jern og stål industriene. Forretningsmennenes avgjørelser ble av betydning. De mektigste forretningsmennene fikk i andre halvdel av det attende århundret en sosial status som tilsvarte den som lærde menn og den velstående adelen hadde. Og disse gruppene kom til å pleie omgang med hverandre. Dessuten satte vellykkede forretningsmenn de sønnene som ikke skulle overta forretningene i gang med universitetsutdannelser for å få dem inn i lærde yrker, og giftet døtrene inn i adelige familier. Og selv søkte de å kjøpe adelsgods, i det minste jordegods, og anstrengte seg for å bli adlet. Slik smeltet mer eller mindre adelen og de lærde, som begge utøvde makt i det offentlige, og de større forretningsmennene, i noen grad sammen i et miljø i mange, men ikke alle, sammenhenger.
De lærde hadde i tidlig moderne tid en status som satte dem standsmessig i nærheten av adelen og de fremste urbane patrisierne. De lærde stod langt over borgerne i "Heimbyene". Universitetene hadde stor aktelse. De produserte en stor del av de mennene som bemannet de øverste skiktene i fyrstenes administrasjoner, og som utøvde like stor makt som de fremste blant adelsmennene.
Juristene var den gruppen som først og fremst vokste fram i det syttende og attende århundret som høge tjenestemenn hos fyrstene. Juristene lærte ikke bare lov og rett, men også kameralisme og politisk vitenskap, som satte dem inn i den tids statslære og styringsideologi. Det ble også gjort forsøk på å gi disse studentene praktisk innsikt i styringsskikken. Disse juristene ble i stor grad de som utviklet og formaliserte de nye statlige administrasjonene og institusjonene.
Territoriestatenes betydning vokste. Det samme gjorde Imperiets domstoler. Begge parter krevde utdannede jurister. Disse juristene ble kjent med hverandre og dannet i hvert territorium egne miljø. I hvert territorium ble de som egne stender, og i det syttende århundret begynte adelen å konkurrere med juristene om stillinger i fyrstenes administrasjoner.
Rundt midten av det syttende århundret hadde dermed en ny gruppe av universitetsutdannede fyrstelige tjenestemenn oppstått. Dens medlemmer stod i direkte og personlig forhold til fyrsten selv. De skilte seg på alle måter klart ut fra andre grupper, både formelt, legalt og sosialt. Ved konflikter eller anklager eller rettssaker hadde de rett til å bli dømt av fyrsten selv.
Antallet stillinger som ble opprettet for jurister økte sterkt fra og med andre halvdel av det syttende århundret. I årene 1727-1806 hadde byrådet i Frankfurt 180 medlemmer. Av dem var 53 jurister, og førti av disse var borgerlige. I løpet av denne perioden var en stadig større andel av byrådsmedlemmene blitt borgerlige jurister, og stadig færre kom fra det urbane patrisiatet. Det var svært mange korporasjoner: riddere, byer, fyrster etc. i Imperiet, trolig mer enn 2.000, som var direkte underlagt keiseren. Og disse måtte kunne forhandle og kommunisere ved hjelp av jurister. Antallet jurister som arbeidet i Brandenburg økte fra 170 i 1641 til mer enn 200 i 1660-årene. Kurfyrsten selv økte antallet jurister i sin tjeneste fra 60 midt i det syttende århundret til mer enn 140 i begynnelsen av det attende århundret. Det ble utdannet mellom 100 og 300 jurister hvert tiår i Imperiet etter 1650.
Det oppstod et profesjonelt styresett. I tyske byer ble juristene den regjerende gruppen. De som studerte jus hadde vanligvis ofte fedre som selv hadde universitetsutdanning, det gjelder for eksempel de fleste med ledende stillinger i statsapparatet i Bayern og i Hessen-Darmstadt. I store byer finner vi også jurister i ledende stillinger i bystyret som stammer fra patrisier familier og fra handel og industri. Men de studiene som er gjort viser at ledende jurister i svært mange fyrstedømmer ble rekruttert fra familier som i generasjoner hadde tjent fyrsten i høge stillinger. I Ernestine Saksen var dette ikke bare et krav, men høge stillinger gikk bare til sønner av fedre som selv hadde hatt høge stillinger. Det betyr at man begynte ikke en karriere utenfor sitt eget fyrstedømme. Bare jurister med rykte fra forfatterskap eller for stor dyktighet hadde muligheter til karriere utenfor eget fyrstedømme. Mange begynte karrieren som dommere eller advokater i rettsvesenet. Men det ga ikke godt betalt arbeid. De godt betalte stillingene fikk man gjennom familieforbindelser, dersom man da ikke var helt uvanlig dyktig, og i tillegg fikk mulighet til å vise dette.
Mange av de små og middels store fyrstedømmene kan sammenliknes med store gods, der fyrstens tjenestemenn samlet inn avgifter av mange forskjellige slag fra innbyggerne. Disse avgiftene var de viktigste inntektene til fyrsten og staten. Dette godset var inndelt i "Amt", som kunne ha rundt 2.000 innbyggere. Fyrsten hadde to tjenestemenn i Amtet, en rentemester som samlet inn avgiftene, og en jurist som var ansvarlig for rettsvesenet. En viktig del av inntektene til disse to tjenestemennene stammet fra deres rett til å kreve betaling fra innbyggerne som ønsket hjelp fra dem. Og en annen svært viktig del av inntekta kom fra den andelen av de avgifter og bøter etc som ble innkrevd og som tilfalt tjenestemennene.
Prestene var en viktig del av den utøvende myndighet i den absolutte staten. De ble i mindre grad en egen stand, og mer medlemmer av middelstanden. Den gruppene som sosialt stod prestene nærmest var det verdslige akademiske byråkratiet. Opplysningstidas idéer slo i noen grad inn i presteskapet, og det ble skapt en "teologisk opplysningstid". Dette var med på å utvikle og opprettholde presteskapets selvbilde som en del av den utdannede og opplyste stand. Blant annet dette selvbilde var med på å opprettholde blant prestene strenge krav til utdannelse.
I det syttende århundret var behovet for nye prester så stort at ikke alle nye prester kunne rekrutteres blant presteskapets egne sønner. Nye menn, spesielt fra det velstående byborgerskapet, ble prester. I løpet av det attende århundret ble presteskapet i stadig større grad selvrekrutterende, uten at rekruttering utenfra stoppet opp. Mange prester hadde fedre i andre grener av den statlige administrasjonen enn kirka. Men prestenes fedre var svært sjelden bønder eller handverkere. I andre del av det attende århundret ble presterollene i større grad bare et steg på karriereveien mot andre stillinger både i verdslig og kirkelig administrasjon.
Handelsmennene var delt inn i to grupper. Den ene var detaljhandlere, og den andre var grosshandlere, som kjøpte store varepartier. Både personer som hadde pengeveksling som yrke, eller som en viktig del av sitt yrket, ble regnet som handelsmenn, og også de som kjøpte råvarer for å få dem bearbeidet gjennom forlagssystemet for deretter å selge de ferdige produktene, ble regnet som handelsmenn. Sentraliserte produksjonsanlegg var mindre vanlige. Sentraliserte produksjonsanlegg ble foretrukket i virksomheter som produserte for et motepreget marked, der hurtige omstillinger var krevet, eller der råvarene var dyre, som i produksjon av tekstiler av merinoull, for å unngå at denne fikk innblandet simplere ull.
De store handelsmennene hadde ofte fått spesielle privilegier, noe som ga dem spesiell aktelse og skilte dem ut fra vanlige handverkere og småhandlere. Disse privilegiene ga dem rett til å drive mange ulike aktiviteter som var knyttet til den virksomheten de drev, som å drive med pengeveksling, kommisjonshandel, kreve renter. Forretningsbøkene deres fikk også beviskraft i rettssaker. Disse privilegiene la de store handelsmennene under spesielle handelslover som ga dem mange rettigheter (hvorav noen nettopp er nevnt). Det fantes noen steder egne laug for disse handelsmennene. Der disse laugene fantes måtte handelsmannen være medlem. Overalt måtte han registreres og forstå hva forretningslovene innebar.
I løpet av det attende århundret ble de store kjøpmennene rikere og mektigere, og deres virksomhet ekspanderte i forlagssystemet. Det ble behov for å systematisere de ferdighetene og den kunnskapen som var nødvendig å ha for å kunne drive en mangslungen forretningsdrift i stor skala. Det ble altså behov for forretningsutdannelse. Ludovico foretok dette systematiseringsarbeidet. Han delte kunnskapsområdene inn i følgende: (1) Varekunnskap, (2) handelskunnskap, (3) bokføring. I tillegg til disse kom noen hjelpevitenskaper, som regning, skriving, kjennskap til ulike valutaer, kjennskap til mål og vekt, kommersiell geografi, kommersiell lov, kommersiell korrespondanse, kjennskap til handelsmerker, kommersiell kryptografi, fremmede språk og kjennskap til ulike fabrikker. Ludovici ønsket at det ble opprettet handelsakademier der det kunne bli undervist i disse kunnskapsområdene. I 1768 ble "Handlungsakademie" opprettet i Hamburg under ledelse av Johann Georg Büsch.
I denne tida hadde forretningsfolk bare i liten satt kapitalen sin inn i fast kapital. Derfor kunne de opphøre med forretningsdriften i dårlige tider. Pengene deres stod i varepartier og jordeiendommer og finansinvesteringer. De brukte lite tid til å overse forretningsdriften, og hadde tid til å delta i offentlige aktiviteter.
År 1700 var det bare ti byer i England med mer enn 8.000 innbyggere, utenom London, og bare to byer med mer enn 15.000 innbyggere. Til sammenlikning hadde hovedstaden i Hessen, Kassel, 15.000 innbyggere i 1730. Ser man bort fra London var England ei landsbygd rundt 1700. London var den eneste byen med selvstendig administrativ myndighet, i motsetning til i Tyskland der enhver by hadde et bystyre med vidtrekkende selvstendig myndighet. I det gamle Imperiet var det minst 34 byer med minst 10.000 innbyggere, og de hadde alle et utstrakt selvstyre.
Bare en liten del av innbyggerne i de tyske byene hadde borgerskap. På toppen i de tyske byene stod velstående handelsmenn og handverksmestre og vertshusholdere, som vanligvis stammet fra folk som hadde holdt til i byen i mange generasjoner. De var orientert mot byen selv og dens nærmeste omgivelser.
I det attende århundret var det ikke denne typen byer som vokste, men fyrstenes hovedsteder, som Wien, Berlin, Dresden og Praha, og noen få byer vendt mot den voksende Atlantiske handelen, som Hamburg, Frankfurt am Main og Bremen. Den industrielle revolusjonens byer i Ruhr var fortsatt uten betydning. Dette stemmer overens med Mack Walkers karakteristikk av "Heimbyene". De var i langsom tilbakegang, og handverksmestrenes inntekter var synkende. Byene stod utenfor den utviklinga som var på gang.
I 1858 skrev professor Johann Caspar Bluntschli om forholdet mellom de universitetsutdannede administratorene og rådgiverne og de profesjonelle gruppene på den ene siden og entreprenørene og forretningsmennene på den andre siden, at "de forstår hverandre godt og går godt overens, viser felles karaktertrekk og har like meninger om viktige ting, og de har felles interesser for kultur og politikk". En sosial klasse hadde vokst sammen ut av "Bildungsbürgertum" og "Wirtschaftsbürgertum".
I de fleste fyrstedømmene i den tyske føderasjonen var de høgste stillingene reservert for adelen. I denne situasjonen ble Bürgertum et slagord for mer like muligheter for å kunne gjøre karriere helt til toppnivået. Den nettopp nevnte Bluntschli var en av de som brukte uttrykket Bürgertum på denne måten. I ei avhandling om Staatsrecht som kom ut i 1852 skrev han at i middelalderen hadde byenes Bürgerschaft (borgerskap) oppnådd å bli et personlig fritt borgerskap. Fra det gamle byborgerskapet hadde det utviklet seg et nytt begrep om borgerskap, som innebar politiske rettigheter og rett til å velge representanter til parlamentet. Denne retten hadde spredte seg til stadige større grupper. Bluntschli skrev at det moderne borgerskapet var sammenfallende med den moderne statens tredjestand. Befolkningens masse og adelen tilhørte ikke denne tredjestanden.
Utdannelsen utmerket Bürgertum. Og da helst utdannelse som også omfattet humanistiske fag, og som kunne karakteriseres som Bildung. Denne nyhumanistiske idéen om utdannelse var ikke farget av det tradisjonelle standssamfunnets gamle forståelsen av sosial status som medfødt, men var mer egalitær i det den sosiale statusen ble oppnådd gjennom utdanning, som teoretisk var åpen for alle. Den la vekt på "harmonisk utvikling av alle menneskets evner mot dets likhet med Gud", gjennom høvelig undervisning og skikkelig regulert trening.
Adelen foretrakk i mange sammenhenger å holde en eksklusiv avstand til andre grupper, og selv om en del adelsmenn hadde kulturelle og litterære interesser, ble ikke utdanningsborgerskapet og adelen en sammenhengende gruppe.
Lenker:
Neste kapittel
Første del av denne teksten om Tysklands befolkning og økonomi 1630-1800
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilder for dette kapitlet er følgende kapitler som alle er hentet fra boka: "Germany. A New Social and Economic History II" - redigert av Sheilagh Ogilvie: