Skrevet av Tor Førde.
Kilder for dette kapitlet er artikler i Geoff Eleys bok
"Society, Culture, and the State in Germany 1870-1930".
Dette underkapitlet bygger på George Steinmetz' artikkel: "The Myth of an Autonomous State: Industrialists, Junkers, and Social Policy in Imperial Germany" i Eleys bok.
Den prøyssiske staten og dens utvikling videre som utgangspunkt for og i form av den tyske staten har lenge vært sett på som den typiske selvstendige staten, som stod over alle interessegrupper i samfunnet, og var et ekstraordinært disiplinert og effektivt administrativt maskineri. Selv om junkerne fortsatt var økonomisk dominerende tidlig i det nittende århundret sies det at de på ingen måte var i stand til å blokkere politiske initiativ fra statens side. Helt fram til vår tid har dette vært en vanlig måte å se den tyske staten på. Samtidig med at den tyske staten har vært betraktet som autonom har den blitt sett på som spesielt bundet sammen med junkerne, selv etter at industrikapitalistene hadde blitt den ledende økonomiske grupperingen i Keiserriket. Staten ble altså sett på som grunnleggende aristokratisk. Det fantes altså et dypt skille mellom økonomiske og politiske former, for i det minste fra 1880-tallet av var industrikapitalismen den ledende økonomiske sektor i tysk økonomi.
George Steinmetz skriver at han for å undersøke hvilke interesser staten faktisk støttet vil undersøke den tyske statens politikk for fattighjelp og trygdepolitikk under Keiserriket. George Steinmetz skriver at denne politikken var moderne og rettet inn mot å fremme økonomisk, industriell vekst. En avgjørende viktig grunn til dette var at byråkratiet var oppdratt til en ethos for modernisering som støttet industrikapitalismen.
George Steinmetz skriver en hel del om statsteori, og om ulike teorier. Jeg utelater det meste av dette. Tyskland utviklet under Keiserriket den første velferdsstaten i verden. Steinmetz vil undersøke om hvordan denne utviklinga, og de løsningene for den som ble valgt, står i forhold til de dominerende elitene, junkerne og industriherrene.
Studier av oppkomsten av verdens første velferdsstat i Tyskland i løpet av 1880-årene har vært orientert ut fra tesen om det tyske unntaket. Eley og Blackbourn har kritisert dette synet om at den tyske utviklinga fulgte en eksepsjonell vei, Sonderweg, som var helt ulik utviklinga til andre kapitalistiske land. Kjernen i denne tesen om en eksepsjonell utvikling for Tyskland ligger i forestillingen om en manglende samsvar mellom på den ene siden økonomi, klasse og sosiale strukturer og på den andre siden politiske og kulturelle system.
De sterke klasseskillene og klasseidentitene i Keiserriket er forstått som tegn på landets tilbakeliggenhet. Preussens effektive byråkrati og militærvesen og at alminnelig stemmerett for menn ved Riksdagsvalg kom tidlig blir sett på som tegn på tilbakeståendehet, og ikke som modeller for politisk modernisering.
På denne måten har også den tyske velferdsstaten blitt sett på som tegn på tilbakeståendehet og som resultat av "nyføydal" paternalisme eller som en manipulativ teknikk for å forsvare tradisjonelle autoriteter.
Her begynner jeg med en oversikt over nasjonalprodukt og arbeidsstyrke i jordbruket og industrien målt i prosent:
| Jordbruk, skogbruk og fiske | Industri og bergverk | |||
| Nasjonalprodukt | Arbeidsstyrke | Nasjonalprodukt | Arbeidsstyrke | |
| 1850-54 | 45,2 | 54,6 | 21,2 | 25,2 |
| 1880-84 | 36,2 | 48,2 | 32,5 | 29,8 |
| 1885-89 | 35,3 | 45,5 | 34,0 | 32,3 |
| 1890-94 | 32,2 | 42,6 | 36,8 | 34,2 |
| 1895-99 | 30,8 | 40,0 | 38,5 | 35,7 |
| 1900-04 | 29,0 | 38,0 | 39,8 | 36,8 |
| 1905-09 | 26,0 | 35,8 | 41,9 | 37,7 |
| 1910-13 | 23,4 | 35,1 | 44,6 | 37,9 |
Steinmetz skriver at han vil vise at en serie viktige lover om fattighjelp favoriserte industrien framfor jordbruket og fremmet kapitalismen som produksjonsmåte framfor det kvasiføydale jordbruk og de tilhørende sosiale forhold som hersket på landsbygda øst for Elben. Til tross for stadige angrep fra de østlige jordbruksinteressene ble den nasjonale fattighjelpslovgivningen gjort gjeldende i sin kapitalistiske form i hele Keiserriket, bare med små modifikasjoner. Ikke bare ble fattighjelpen samordnet med de langsiktige interessene til de dominerende industrielle klassene, men sammenlikning med England viser at gjennomføringen av fattighjelpen i tyske kommuner tyder på at hjelpen var borgerlig og moderne i formelle termer.
Ingen studie av velferdsstaten under Keiserriket kan ignorere fattighjelpen, selv om mange har gjort det. Den første grunnen til å legge vekt på offentlig assistanse skyldes dens bidrag til å skape og reprodusere en mobil, nasjonal arbeidsstyrke. For det andre var trolig mer penger brukt til fattighjelp enn til trygdeutbetalinger. I 1885, som gir den første pålitelige oversikt over utbetalingene på riksnivå, var utbetalingene til fattighjelp nesten dobbelt så store som de samlede trygdeytelsene. Og i 1912 synes fortsatt fattighjelpen å ha vært større enn trygdeutbetalingene. En undersøkelse anslår utgiftene til det som kalles for "indirekte arbeidsløshetsstøtte" til rundt en milliard mark, mens de tre viktigste formene for trygdeytelser, til helse, arbeidsløshet og alderstrygd, var mindre enn en milliard samme år.
Sist, fattighjelpen ga offentlige autoriteter svært store muligheter til å gripe direkte inn i fattige folks tilværelse. Mange ulike interesser kunne derfor gripe inn i fattige folks liv for å prøve å forme disse.
Sammenstøtet mellom jordbruksinteressene og industriinteressene var også mer direkte og langvarig når det gjelder fattighjelpen enn når det gjelder trygdesystemet og andre hjelpetiltak. Jordbruksinteressene (godseierinteressene) hevdet at det nasjonale fattighjelpssystemet favoriserte de vestlige og urbaniserte delene av riket framfor de østlige landsbygdene og andre jordbruksområder som hadde synkende folketall. Godseierinteressene prøvde å forandre fattighjelpsystemet ved politisk press på alle nivå, men uten å lykkes.
De lovene som styrte fattighjelpen oppstod under den nasjonale foreningen. Bevegelsesfrihetsloven (Gesetz über die Freizügigkeit) ble vedtatt 1. november 1867, og loven som fastslo hvilken kommune som skulle betale understøttelse - Gesetz über den Unterstützunggswohnsitz - den 6. juni 1870. Begge lovene inkluderte utvidelser av eksisterende prøyssiske lover til å gjelde også i andre delstater i riket, og uttrykte den forholdsvis liberale atmosfæren som hadde hersket før tilstrammingen i midten av 1870-årene.
Disse lovene var trolig de viktigste bidragene fra statens side for å skape et kapitalistisk arbeidsmarked siden bondefrigjøringen - Bauerbefreiung - tidlig i det nittende århundret, og dette hadde lenge vært krevd av industrien. Disse lovene gjorde det både lovlig og økonomisk mulig for arbeidere på landsbygda å forlate de østlige områdene og reise vestover for å søke arbeid. Den nye fattighjelpa var en form for uerklært arbeidsløshetstrygd. Det ble garantert at alle trengende tyskere ville få nødvendig hjelp på visse nivå.
Loven om bevegelsesfrihet anslo at hver innbygger har rett til å slå seg ned hvor som helst innenfor det nasjonale territoriet der han bor eller kan finne et sted å bo. Lokale myndigheter ble hindret i å utvise en nylig ankommet person der det ikke kunne bevises at den nylig ankomne manglet de nødvendige midler for å underholde seg selv og de som var avhengige av ham. Bare dersom en person var for fattig til å underholde seg selv av andre grunner enn arbeidsløshet kunne vedkomne bortvises.
Etter jordbruksinteressenes syn opprettet fattighjelploven fra 1870 et system som i for stor grad ble finansiert av jordbruksområdene, som tapte befolkning. Disse lovene bestemte hvilke områder som skulle finansiere fattighjelpen etter hvilket område de hjelpetrengende kom fra. Disse bestemmelsene ble det viktigste ankepunktet til jordbruksinteressene. Fattighjelpen til en person skulle finansieres av den kommunen der den hjelpetrengende sist hadde bodd sammenhengende i to år uten å motta hjelp. De enkelte fattigstyrenes (Ortsarmenverband) områder var sammenfallende med de eksisterende kommunegrensene. De lokale fattigstyrene ble finansiert av de enkelte kommunene. Etter paragraf 28 i fattighjelpsloven var alle fattigstyrer forpliktet til å hjelpe alle hjelpetrengende innenfor kommunegrensene, uansett hvor den hjelpetrengende hadde sitt permanente bosted. Etter de fleste delstatenes lover hadde fattige krav på et bosted, livsunderhold og medisinsk hjelp og en adekvat begravelse, dersom det ble nødvendig. Kommunene finansierte hjelpen til fattige hjemmehørende i egen kommune, og kunne kreve utgifter til fattige fra andre kommuner tilbakebetalt fra disse kommunene. De regionale fattigstyrene bar utgiftene for fattige der man ikke kunne fastslå hvilken kommune som var ansvarlig for å finansiere hjelpen.
I de østlige jordbruksområdene var jordbruket en stor skatteyter. Jordbruksinteressene betraktet finansieringen av fattighjelplovene som finansiering av utvandring av store befolkningsgrupper til industriområdene i vest, siden de østlige jordbruksområdene var ansvarlige for hjelp til utvandrere fra disse områdene helt fram til utvandrerne hadde etablert seg med egen inntekt i industriområdene.
Den østpreussiske sentralforening for jordbruk (Landwirtschaftlicher Centralverein) leverte denne klagen til Riksdagen:
sammenhengende utvandring av unge mannlige og kvinnelige arbeidere fra landsbygda til de store byene, og fra jordbruksområdene i øst til industriområdene i vest ........ Mens landsbygda bærer utgiftene med disse arbeidernes fysiske og åndelige utdannelse og lider uopphørlig tap av potensiell arbeidskraft ved deres stadige utvandring, er de en gave til de store byene og industriregionene i form av trent arbeidskraft .... De begynner ofte utvandringa når de er seksten eller sytten år gamle, likevel er det hjemlige fattigstyret ansvarlig for deres skjebne til de blir tjueseks år gamle. (Reichstag, Verhandlungen, Aktenstücke, 4th lovgivningsperiode, 3. sesjon 1880, no. 183, 944)
Det var altså snakk om økonomisk tap for jordbruksområdene både ved å utdanne de unge i heimekommunene deres og ved å underholde dem i byene og industriområdene fram til de var i fast inntekt.
I Preussen og i hele det østlige Europa hadde det helt fra det syttende århundret vært en hovedoppgave for godseierklassen å frata bøndene og jordbruksarbeiderne bevegelsesfriheten. Den flukten fra landsbygda som foregikk under Keiserriket vakte derfor svært sterke reaksjoner blant junkeraristokratiet. De klaget også over at den skapte rotløshet og var en moralsk fare og stod i motsetning til "den tyske sjel".
Straks Keiserriket var opprettet begynte junkerne gjennom sine organisasjoner å arbeide for å legge begrensninger på arbeidernes bevegelsesfrihet. Et av de viktigste målene for den junkerdominerte Vereinigung der Steuer- und Wirtschaftsreformer i dens første møte i 1876 var å oppnå å redusere jordbruksarbeidernes bevegelsesfrihet, sammen med forandringer i fattighjelploven. Bund der Landwirte ville også revidere Bevegelsesfrihetsloven i sitt første møte i 1893. Til tross for dette presset fra jordbruksinteressene ble det ikke gjort betydelige forandringer av lovene.
Det finansielle tapet til landbrukskommunene skjerpet deres motstand mot fattighjelpslovene. Siden godseierne etter hvert kom til å innse at de ikke kunne hindre utvandringa fra landsbygda begynte de arbeide for at det økonomiske ansvaret for utvandrerne når de trengte offentlig hjelp så tidlig som mulig ble overført til den kommunene som ga den umiddelbare hjelpen. I 1877 gikk også Bismarck inn for at det finansielle ansvaret for hjelp til trengende kom til å ligge fullstendig på den kommunene der den trengende mottok hjelp. Men Bismarck greide ikke å få Riksdagen til å vedta denne endringen.
I 1894 ble fattighjelpsloven revidert, men jordbruksinteressenes krav ble bare i liten grad imøtekommet. Deres motstand mot loven ble ikke mindre, og de økte sin agitasjon mot loven, uten å oppnå noe særlig. Grunnene til at jordbruksinteressene ikke oppnådde å få gjennomslag for sine endringsforslag var at industriherrene gikk mot dem. I et møte i det prøyssiske statsministeriet år 1900 sa for eksempel innenriksminister Arthur von Posadowsky-Wehner at det var en dårlig ide å forandre loven om hvilken kommune som hadde det finansielle ansvaret for fattighjelp siden industrien ville motsette seg dette. Selv den agrarvennlige prøyssiske finansministeren Johannes von Miquel var enig i at det var best å utsette forandringer siden industrien var blitt "vanskelig" på grunn av at Bund der Landwirte hadde bundet reform av fattighjelplovene sammen med krav om forandring av loven om bevegelsesfrihet. Dette tyder på industriens interesser gjorde seg gjeldende gjennom lederne for departementene.
I løpet av 1880-årene var det blitt opprettet et nett av stasjoner der personer som var på vandring og så etter arbeid kunne overnatte og spise. Disse stasjonene lå i en avstand fra hverandre som tilsvarte omkring en dagsmarsj. Det ble opprettet mer enn tusen slike stasjoner i Tyskland. De som brukte disse stasjonene kunne betale med noen timer arbeid. Et arbeidskontor var gjerne tilknyttet stasjonene. Disse stasjonene gjorde det lettere å gå ut for å søke arbeid for unge mennesker. Stasjonene ble subsidiert av sentralmyndighetene.
En mulig innvending mot det foregående er at uansett hvilke interesser som ble direkte støttet av fattighjelpen så var gjennomføringen av støtten foretatt av de lokale elitene, og fattighjelpens form var tradisjonell. Og for tysk historie blir "tradisjonell" forstått som "nyføydal", som igjen betyr fordelaktig for den godseiende junkerklassen. Et passende svar på denne innvendingen er å vise at fattighjelpen også var borgerlig i formelle termer. Dette krever at vi nekter for at borgerlig og moderne er sammenfallende, og insisterer på at disse termene viser til ulike dimensjoner. T. H. Marshall og andre antar at velferdsstatens ytelser står på et høgere utviklingsnivå enn fattighjelpen, siden man antar at velferdsstaten refererer til en skala av rettigheter ("sosialt borgerskap") som vurderes høgere normativt.
I byene foregikk fattighjelpen etter Elberfeldtsystemet. Det la vekt på individuell behandling, selvkontroll og rask gjenintegrering av de fattige i arbeidsmarkedet.
Elberfeldtsystemet var oppkalt etter den byene der dette systemet først var fastsatt, selv om andre byer brukte liknende system. Sentralt i dette systemet var desentralisering og individualisering av hjelpen. Tradisjonelt hadde forespørsler om hjelp blitt avgjort i møter av hele staben av "fattigforstandere". Så snart hjelp var blitt innvilget ble det gjort lite mer for å følge opp stønadsmottakeren. Elberfeldtsystemets individualisering var kjennetegnet ved en stor økning av antallet fattigforstandere/sosialarbeidere ute i felten, og altså nærmere kontakt mellom stønadsmottakerne og hjelpeapparatet. Desentralisering betydde at avgjørelsesmyndighet ble overført fra fellesmøtene mellom fattigforstanderne til den enkelte fattigforstanderen. Elberfeldtsystemet var hjørnesteinen i et system for økt kontroll med de fattige, for å tvinge gjennom sterkere orientering mot arbeidsmarkedet hos de fattige og for å bekjempe avhengighet av hjelpesystemet.
Dette var "borgerlige" verdier. Andre sider ved systemet som var "borgerlige" (og ikke paternalistisk-føydale) var at det i økende grad ga hjelp i form av pengestøtte, og ikke som naturalia eller matkuponger, og at hjelpen helst var av kort varighet. Nye forskrifter som kom i 1903 i Hamburg for fattighjelp (Armenordnung) erstattet en eldre forskrift der 25% av hjelpen skulle bli gitt som matkuponger, med anmodning om at kontant hjelp skulle være normen, "slik at den fattige skulle være økonomisk uavhengig og være i stand til å tilfredsstille sine behov, som han selv kjente best". Det ble pekt på utvikling av selvdisiplin som en grunn til denne omleggingen. Liknende forandringer av forskriftene for fattighjelp kom også i andre byer.
Midlertidig og kortvarig hjelp ble mer alminnelig, både fordi kortvarig arbeidsledighet ble en mer vanlig grunn til å søke støtte, og fordi kortvarig hjelp la et press på stønadsmottakeren til å anstrenge seg til å komme seg i lønnet arbeid snarest mulig. Det ble etablert et press og en handfast oppfordring om selvdisiplin og initiativ. I 1901 ble nesten like mye brukt på kortvarig fattighjelp som på langvarig fattighjelp i en del distrikt i Berlin. Midlertidig arbeidsledige fikk mer generøs støtte enn uføre og faste stønadsmottakere.
I en del byer og kommuner var stemmene ved valg veid etter inntekt. I enkelte byer, som Essen og Elbing, kunne en enkelt person, byens rike mann, ha så mye som en tredjedel av den totale stemmevekten ved valg. Dette systemet ekskluderte mange arbeidere fra å delta i de lokale valgene. I det lokale styret var derfor borgerskapet mer dominerende enn i noen annen del av tysk politikk. Fattighjelpen ble administrert og utøvd på det lokale planet, og det velstående borgerskapet fikk derfor stor innflytelse over hvordan det foregikk.
Mens det er vanskelig å bedømme hvor "borgerlig" en gitt politikk er er det enda vanskeligere å anslå i hvilken grad den ligger nært opp til en idealtypisk modell for det tjuende århundres velferd (eller for hvor moderne den er). Men det er viktig å arbeide med dette, siden Tyskland angivelig skulle være tilbakestående og tradisjonalistisk. Politikk kan bli sett på som moderne dersom den gir stater et glimt av deres egen framtid.
For å undersøke dette kan Tyskland sammenliknes med England. Det fattighjelpsystemet som ble utviklet under Keiserriket synes å ha vært mer moderne enn det engelske systemet for fattighjelp. Marshall skrev at "intet annet sted enn i England kunne man finne den samme kombinasjonen av hard avskrekkelse, sentralisert politikontroll og administrasjon av en isolert autoritet." Fattige i England var en bred, udifferensiert kategori. I Tyskland var fattighjelp langt mer differensiert og tilpasset den enkelte.
En annen indikator på det tyske systemets modernitet er at det var populært blant engelske reformatorer. Det engelske fattighuset hadde vært begrunnet blant annet med sin avskrekkende virkning, men det skapte også avhengighet, siden det ikke gjorde klientellet skikket til å greie seg på egen hand utenfor fattighuset, i motsetning til det tyske fattighjelpsystemet.
Den foregående avdelinga viste at fattighjelpen i Tyskland i større grad var rettet inn mot industrielle interesser enn mot jordbruksinteressene, og den var individualisert og oppmuntret til selvdisiplin og til at mottakerne skulle ta vare på seg selv. På den måten var fattighjelpen ikke paternalistisk. Videre skal vi se på det trygdesystemet som ble innført i løpet av 1880-årene.
Det er også en tendens til å se den tyske velferdsstaten som på en måte førborgerlig, korporativistisk og tradisjonalistisk, som et uttrykk for nyføydal paternalisme og uttrykk for liberalismens svakhet. Dahrendorf skrev i 1967 at den tyske velferdsstaten var autoritær og immobiliserte sine klienter heller enn å fremme kapitalismen. Wehler diskvalifiserte Bismarcks velferdsstat på grunn av manipulative motiv. Bismarck hadde ulike motiv for å innføre velferdsstaten, den splittet liberalerne, han omgikk Riksdagen, og han bandt arbeiderne direkte til staten.
Men Bismarck lyktes bare delvis. Dersom man ser på forholdet mellom borgerlige, forretningsinteresser og velferdsstaten oppstår et annet bilde. Den tyske velferdsstaten var ikke "førborgelig". Det har ofte blitt anerkjent at Bismarcks velferdsstat ble en internasjonal modell.
Trekk ved en velferdsstat ved midten av det tjuende århundret vil være blant annet:
Velferdspolitikken var et av de mange områdene der industrialistene støtte sammen med jordbruksinteressene. Junkerne og deres organisasjoner hevdet at Bismarcks velferdspolitikk gjorde industriarbeidet mer tiltrekkende enn jordbruksarbeid. Jorbruksinteressene var ekskludert fra de avgjørende avgjørelsene om velferdspolitikken. Mot protester fra Deutscher Landwirtschaftssrat ble jordbruksarbeiderne ekskludert fra den opprinnelige ulykkes- og syketrygdeloven. Først i 1914 ble jordbruksarbeidere inkludert i sykdomsloven (som ble vedtatt i 1911, men først virksom i 1914).
Industrialistene satte pris på trygdepolitikken i 1880-årene, og spilte også en avgjørende rolle i å skape den. Noen av de første forslagene til ulykkestrygd ble foreslått fra industrien, og regjeringas diskusjoner som gikk før ulykkesforsikringa av 1884 foregikk i stor grad på grunnlag av et memorandum skrevet av Bochum industrialisten Louis Baare. Keiserrikets ledende forening for tungindustrien, Centralverband Deutscher Industrieller (CDI) ga sterk støtte til sykdoms, ulykkes og alderstrygdlovene i 1880-årene. Men etter 1880-årene var framstående industriforeninger motstandere av nye sosiale program, som arbeidsløshetstrygd og arbeidervernlovgivning, og av utvidelse av eksisterende ytelser.
Da tungindustrien ga opp arbeidet for sosiale reformer etter 1890 tok lettindustrien og eksportindustrien opp arbeidet for ny velferdslovgivning. Disse grenene var representert av organisasjoner som Bund der Industriellen, Verein deutscher Arbeitgeber-Verbände og senere også Hansabund. I 1901 foreslo Bund der Industriellen at det ble opprettet et nasjonalt arbeidskontor (Reichsarbeitsamt). Den opprinnelige hensikten var å gi finansiell hjelp til bedrifter som var rammet av streik, men Bund der Industrieller gikk inn for å forhandle med arbeidernes organisasjoner, altså med fagforeningene, i motsetning til tungindustriens mer undertrykkende streikehjelporganisasjon, Hauptstelle Deutscher Arbeitgeberverbände. Hansabund og andre næringsorganisasjoner forpliktet seg til en aktiv sosialpolitikk.
Velferdsstaten ble ikke opprettet mot interessene som ble hevdet av industrien, men ble støttet av ledende sektorer i tysk industri under Keiserriket. Forretningsmenn i tungindustrien spilte en aktiv rolle i utarbeidelsen av viktig trygdelovgivning. Utvidelsen av velferdsstaten etter 1890 var mindre direkte et resultat av press fra forretningslivet, om en ser bort fra interessen for å støtte opp om den uavhengige middelklassen. Politikk som ble introdusert i 1890-årene hadde vanligvis støtte fra eksport- og lettindustri og fra finanssektoren og de liberale partiene. Dette inkludere begrensninger på arbeidsdagens lengde for kvinner, krav om at alle fabrikker har et sett arbeidsforskrifter (Arbeitsordnung), innføring av domstoler for arbeidslivet, lovgivning for fagforeninger, og diverse utvidelser av trygdelovene fra 1880-tallet. Områder der Tyskland lå etter England var områder der de fleste industrisektorene motarbeidet lovgivning og initiativ, det gjelder nasjonal arbeidsløshetstrygd. Tysk sosialpolitikk gikk ikke mot majoriteten av industriinteressene, og hadde alltid støtte fra deler av industrien.
Den tyske velferdsstaten var altså direkte borgerlig. Trygdeytelsene ble stort sett utbetalt i kontanter. For å være kvalifisert for å motta ulykkes eller syketrygd måtte en ha vært i stadig arbeid i industrien, og det ga et intensiv til å søke fast industriarbeid. De statlige tilskuddene til disse trygdeytelsene var små. Den tyske velferdsstaten prøvde å fremme driftighet, regularitet og ansvarlighet blant de som hadde rett til trygdeytelser. For å delta i pensjonsfondene måtte arbeiderne regelmessig sørge for å få en medlemsbok stemplet for å få innbetalingene registrert.
Kroppsarbeidere ble skilt fra hvitsnipp arbeidere ved at de hadde forskjellige trygdekasser og ulike regler for trygdeytelser. Kroppsarbeidere som hadde fast arbeid ble også skilt fra de fattige som ikke hadde greid å skaffe seg fast arbeid. Bare arbeidere som arbeidet jevnt i industrielle yrker hadde krav på trygdeytelser, og dette var med på å skape forestillingene om en respektabel arbeiderklasse som skilte seg fra de fattige.
Det tyske trygdesystemet var altså moderne etter kriterier satt ovenfor:
Steinmetz skriver at han har argumentert for at fattighjelpen og trygdesystemet i Keiserriket tjente industrien framfor jordbruket, og at jordbruksinteressene var ute av stand til å endre fattighjelpsystemet i sin favør. Han skriver at han også har argumentert for at både fattighjelpsystemet og trygdesystemet var moderne og borgerlig. De var også mer moderne og borgerlige enn tilsvarende system var i England.
Det som mangler er en forklaring på formen og innholdet i politikken. Paradokset er at trygdesystemet som ble utviklet i 1880-årene var borgerlig selv om den endelige utforminga ble foretatt av embetsmenn og ministre i Keiserriket og i Preussen. Hvorfor skulle disse elitene, med deres aristokratiske bakgrunn, sette et borgerlig-industrielt merke på sosialpolitikken? Tre faktorer ser ut til å ha stor betydning for denne industrielle orienteringen:
Selv om den prøyssiske staten tradisjonelt hadde prøvd å være uavhengig av skatteinntekter (kongen/staten hadde svært store eiendommer) ble den i økende grad avhengig av inntekter fra skatter og avgifter. I 1901 kom 17,8% av statens totale inntektene fra den prøyssiske statens egne eiendommer, og i 1913 var dette redusert til 9,7% av totalen. Den største inntektskilden var jernbanene, og den nest største inntektskilden var den alminnelige inntektsskatten, og inntekter kom også fra en eiendomsskatt. Keiserriket var avhengig av indirekte skatter. Sentralmyndighetenes viktigste inntektskilde i perioden 1872-1914 var tollavgifter. Det var den nye kapitalistiske økonomien som finansierte staten i stadig økende grad.
Videre var den militære utvikling og militærvesenet avhengig av industrien. Den viktigste militærtekniske utvikling foregikk i industrien, der også det meste av våpenproduksjonen foregikk. Dette førte til at embetsverket var opptatt av å bevare industrien og legge til rette for dens utvikling og troskap.
En tredje faktor er utdannelsen av de tyske embetsmennene. Den administrative eliten kjente seg forpliktet til å arbeide for industrialisering. Denne forpliktelse kom fra deres kunnskapsorientering og ytelsesorientering. Embetsmenn måtte gjennom eksamener gjøre seg fortjent til ansettelse og forfremmelse. Selv aristokratiske ungdommer måtte forholde seg til dette systemet, og var underlagt det. Universitetsutdannelse var av avgjørende betydning ved ansettelser, og etter ansettelse var det videre utdanning. Utdanningsforløpet var orientert mot borgerlige verdier, mot vurdering av ytelse, kunnskap og ferdigheter.
Kjernen i framtidige embetsmenns utdannelse var fra 1743 studiet av kameralismen. Den ble utviklet til et studium av vedlikehold og forbedringer av økonomien. Statens styrke ble bundet til samfunnets styrke, og utvikling av denne ble hovedsaken. I det nittende århundret ble kameralismen erstattet av studier av nasjonaløkonomien, og begge la vekt på at staten hadde en oppgave i å utvikle økonomien gjennom inngrep i den og gjennom å fremme økonomisk modernisering. Etter 1817 ble også studiet av jus, rettsvitenskap og praktisk administrasjon viktig for framtidige embetsmenn. Men embetsmennene hadde fortsatt plikt til å være aktive i å fremme økonomisk utvikling, og å være et dynamisk element.
Lenker:
Neste kapittel
Første del av denne teksten om Staten og velferden
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilder for dette kapitlet er følgende artikler i boka "Society, Culture, and the State in Germany 1870-1930" redigert av Geoff Eley: