Skrevet av Tor Førde.
Spania ble skapt gjennom korstog mot de vantro. Likevel hadde jødene vært en viktig del av samfunnene på den iberiske halvøya i Middelalderen, både i de kristne delene av halvøya og i den muslimske delen av halvøya. Under svartedauden og i pesttidene som fulgte var det mange som la skylda for pesten på jødene. Og dermed begynte de å få dårligere kår. Predikanter hisset folk opp mot jødene, og det kom til oppløp mot jødene både i Castilla, Aragon og Catalonia. Det toppet seg i 1391 da situasjonen ble så farlig for jødene at mange fant seg tvunget til å la seg døpe for å redde livet. Disse omvendte jødene ble kalt for conversos eller marranos. Det var kanskje flere av dem enn det var jøder som ikke var omvendt rundt år 1400.
Jødene hadde i middelalderen hatt et monopol på pengeforretninger i store deler av Europa siden mange pengeforretninger ble sett på som synd av kirka. Å ta renter var åger, og det var ikke tillatt for kristne, men for jøder var det tillatt. Mange jøder ble derfor rike. Og de omvendte jødene hadde fortsatt sin rikdom. Dessuten var jødene et bokfolk, mer enn de kristne, der det var presten som leste. Lese- og skrivekunsten var lite utbredt i Europa i middelalderen, men å beherske den ble nødvendig i mange viktige administrative stillinger. De omvendte jødene hadde derfor et godt grunnlag for å gjøre karriere. Og mange greide seg godt og ble blant annet en del av hoffet hos kongene i Spania. De giftet seg inn i de fremste adelige familiene i Spania og gjorde karriere i kirka. Likevel forble de et fremmedelement. Mange geistlige betvilte oppriktigheten i deres omvendelse, og adelige likte ikke å bli avhengige av lån fra conversos. Og vanlige folk, spesielt i Andalucia, hatet dem for deres rolle som skattinnkrevere. Antisemittismen lå derfor like under overflata, og kunne bryte voldsomt ut, som i Toledo i 1449. Disse voldsomhetene førte til det første dekretet om limpieza de sangre, blodets renhet, og ekskluderte alle personer av jødisk opphav fra offentlige stillinger i Toledo.
Gjennom de første årene til de katolske monarkene, Isabella og Ferdinand, var styret i Spania tolerante mot jødene. Ferdinand selv hadde forfedre av jødisk opphav. Blant hoffets medlemmer var det ikke bare conversos, men også praktiserende jøder, som Abraham Senior, som var skattmester for Hermandad. Flere og flere conversos gikk tilbake til jødedommen. Dette skapte bekymring hos ekte conversos, siden deres oppriktighet kunne betviles. De kan derfor ha vært blant initiativtakerne til den første inkvisisjonen i Castilla. I 1478 sendte Isabella og Ferdinand en forespørsel til paven i Roma om opprettelse av en inkvisisjonsdomstol. Tillatelse til å opprette inkvisisjonen i Castilla ble gitt, og den ble plassert direkte under krona, og kom i virksomhet fra 1483. Den var ledet av et spesielt kongelig Råd, Consejo de la Suprema y General Inquisicion. Oppgaven dens var ikke å granske jøder eller muslimer, men conversos, for å granske oppriktigheten i deres kristendom. Dette ble sett på som et spesielt problem for Castilla, men Ferdinand ville også ha inkvisisjonen i arbeid i Aragon. Dette ble møtt med sterk motstand i Aragon. Aragon hadde hatt en egen inkvisisjon siden korstoget mot albigenserne, men den var lite aktiv. Motstanden mot opprettelse av en ny inkvisisjon i Aragon var så sterk at en av de første inkvisitorene der ble drept. Også kirka der gikk svært sterkt mot opprettelse av en mer aktiv inkvisisjon, og hevdet at dette var et alvorlig overgrep mot de friheter og rettigheter som befolkninga hadde, og at det ville være ødeleggende for økonomien. Men Ferdinand var grepet av korsfarermentalitet, og tvang gjennom den nye inkvisisjonen også i Aragon. I 1487 var den nye inkvisisjonen opprettet i Barcelona. Mange conversos flyktet fra landet.
I 1492 var korstoget mot muslimene i Granada avsluttet med seier. Det var en stor religiøs begivenhet som samlet folket. Den spanske befolkninga og de samfunn som Spania bestod av var så uensartet at det var den felles religionen og felles monarker som samlet folket og gjorde Spania til en enhet. Denne enheten og dette korstoget kunne feires og manifesteres ved å drive jødene ut av landet. Det ville også være en fortsettelse av korstoget mot muslimene, og en handling for å skape og å manifestere enhet. Lokale utdrivelser, som i 1483 i Sevilla, hadde allerede drevet jødene ut av enkelte deler av Spania. Derfor, 30. mars 1492 i Granada, undertegnet de katolske monarkene Isabella og Ferdinand et dokument som krevde at innen fire måneder skulle alle troende jøder ha forlatt Spania. Også mange conversos valgte å forlate Spania. Det er antatt at det var omkring 200.000 jøder i Spania, og av dem bodde 150.000 i Castilla. Mellom 120.000 og 150.000 jøder forlot Spania umiddelbart. Det ble gjort forsøk på å få jøder som var vanskelig å avse til å omvende seg. Dermed kom det til en ny gruppe conversos. Jødene hadde vært ledende innen finans og handel, og at de ble drevet ut av landet gjorde det fattigere og dårligere i stand til å utvikle en egen økonomi.
Lenker:
Neste kapittel
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Dette kapitel er skrevet med J. H. Elliotts bok "Imperial Spain 1469-1716" som kilde.