Skrevet av Tor Førde.
Maxmilian av Habsburg var keiser av det Hellige Romerske Imperiet. Imperiet hadde krav, som det ikke greide å hevde, på Italia. Dessuten var Maximilian nærmeste nabo i nord. Han hadde giftet seg med Marie, datter av Karl av Burgund. Marie døde allerede i 1482, men de fikk en sønn, Filip. Filip var arving til både Burgund og Østerrike. Burgund var et av de rikeste områdene i Europa. Det bestod av Nederlandene med noen av de rikeste byene i Europa, som Ghent, Brügge og Antwerpen. Dette var byer og provinser med betydelig indre selvstyre og sterk selvfølelse. Først i 1485 var de villige til å anerkjenne Maximilian som verge til sønnen Filip. Stenderne i Burgund tok over tilsynet og oppdragelsen til Filip, og han fikk ikke lov til å reise til sin far i Østerrike, men vokste opp i Nederlandene. Da Maximilian i 1488 besøkte sin sønn i Burgund, ble han ble han møtt av et opprør og tatt til fange og holdt som fange i tre måneder. Disse byene likte ingen kontroll utenfra.
I navnet var Maximilian Burgunds fyrste, men han hadde problemer med å utøve myndighet der.
I 1493 ble Maximilian valgt til å overta som keiser av det Hellige Romerske Imperiet, etter sin far. Og sønnen Filip vokste opp til å bli erkehertug av Burgund og arving av Østerrike.
I 1495 giftet Filip seg med Juana som var datter av Isabella og Ferdinand av Spania. Juana var arving til det spanske kongeriket. År 1500 fikk Juana og Filip sønnen Karl.
Karl VIII la i vei til Italia i 1494 med en enorm hær, og ingen av de italienske småstatene hadde mulighet til å stoppe ham. Han kunne uhindret marsjere sørover til Napoli, der kong Ferrante nettopp hadde dødd, og før sin død hadde tilbudt Frankrike overhøyhet over Napoli. Karl VIII ble derfor ønsket velkommen i Napoli. Kong Ferrante av Napoli hadde vært gift med søster til Ferdinand av Aragon. Ferdinand var også hersker over Sicilia, og satte ikke pris på den truende oppførselen som Karl VIII hadde vist overfor svogeren. Derfor, og av maktbalansehensyn, hadde Ferdinand tatt initiativet til en allianse rettet mot det franske nærværet i Italia. Resultatet var Venezia ligaen, opprettet 31. mars i 1495, der Spania, keiseren, Venezia og Milano var med. Det dynastiske giftemålet mellom habsburgerne og den spanske kongefamilien i 1495 var også i stor grad en reaksjon på den franske ekspansjonen. I 1495 krysset spanske styrker over fra Sicilia til Calabria under ledelse av Gonzalo de Cordoba.
De franske soldatene oppførte seg sånn at de mistet all sympati i Italia. Da Karl VIII forlot Napoli lot han en stor garnison være tilbake. Denne begynte å plyndre befolkninga, og dette førte til opprør. Ved Fornovo, sørøst for Parma, stilte ligaen en hær som kjempet mot de franske styrkene. Slaget endte uavgjort, med de franske styrkene tapte alle forsyningene sine. Siden Milano gikk ut av ligaen da de franske styrkene nærmet seg greide de å komme seg videre heim uhindret. Med invasjonen hadde vært et feilslag. Spanske hærstyrker drev de franske ut av kongedømmet Napoli. Ligaen gikk raskt i oppløsning. Karl VIII døde i 1498, og Ludvik XII overtok som fransk konge. Han opprettholdt arvekravet på Milano. Etter grundige forberedelse angrep Frankrike i 1499. Forløpet var nesten som forrige gang, stor og lett framgang til å begynne med, og så større og større motgang, blant annet siden franskmennene gjorde seg upopulære ved å plyndre befolkninga der de kom. Men i 1500 stod de fransk hærstyrkene på nytt seierrike i Milano. Og Ludvik XII vendte oppmerksomheten mot Napoli. Ferdinand av Spania og Ludvik ble enige om å dele Napoli. Men de ble uenige om delinga, og våren 1502 angrep den franske kommandanten de spanske styrkene. I januar 1504 var de franske soldatene jaget ut av Napoli, og Napoli var spansk. Og Napoli forble spansk område i mer enn to hundre år framover.
Krigene i Italia fortsatte. Målene var skiftende, og også alliansene. I 1507-8 ble det dannet en allianse for å dele Venezia. Men alliansen gikk i oppløsning før målet var nådd. Pavestaten under pave Julius II deltok i krigene, og i 1511 dannet han den Hellige Liga sammen med Ferdinand av Aragon (Spania) og Venezia. Den skulle drive Frankrike ut av Italia. England under Henrik VIII sluttet seg også til denne ligaen. I 1512 mistet Ludvik XII Milano. Samme år deltok også sveitsiske leiesoldater i kampene, i første omgang som motstandere av de franske hærstyrkene. De sveitsiske lanseknektene var fryktet.
Dronning Isabella av Spania hadde dødd i 1504, og mannen hennes, Ferdinand døde i 1516. De hadde et datter som var tronarving, men som ikke kunne delta siden hun var sinnssyk. Juana var gift med erkehertug Filip av Burgund (Nederlandene), som hørte til Habsburgslekta. De hadde to sønner. Den eldste var Karl som vokste opp i Flandern, og den yngste var Ferdinand som vokste opp i Spania. Bestefaren, kong Ferdinand av Aragon, ønsket at den yngst skulle overta som konge i Spania.
Det var stor motstand i Castilla mot at gamle Ferdinand skulle overta som regent etter at Isabella døde, siden det ikke var han, men dattera som var arving, og etter dattera var det Filip av Burgund. Men Ferdinand kom, med et avbrudd, til å styre i både Castilla og Aragon så lenge han levde. Han døde 23. januar 1516 i Estremadura. Kardinal Cisneros styrte Spania de nesten to årene som gikk fra Ferdinand døde til Karl var i Spania.
Gamle Ferdinand hadde ikke satt ikke pris på at Spania skulle overtas av utlendinger og kongeverdigheten av en fremmed fyrstefamilie. De siste årene av livet sitt hadde Ferdinand vært utsatt for mange intriger, og han hadde til og med i en periode måttet forlate landet på grunn av uro. Også den videre arvefølgen var problematisk i det mange heller ville ha den yngste broren Ferdinand, som hadde vokst opp i Spania og kunne språket, som konge, i stedet for Karl, som da han kom til Spania i 1517 aldri før hadde vært i landet, og ikke kunne spansk.
Karl kom til Spania høsten 1517 sammen med et følge på 200 personer fra Flandern. Allerede før han kom til Spania hadde mange personer og grupperinger konkurrert om å oppnå innflytelse hos Karl. Da Karl kom til Spania var det fortsatt flamlendere som ledet Karl. Og Karl gjorde et dårlig inntrykk. Han var klosset og hadde ei uvanlig stor og framstående hake. Men det dårligste inntrykket gjorde Karl sitt følge, som man i Spania fikk inntrykk av kom for å plyndre landet. Etter hvert som de kom til de kongelige boligene forsynte de seg med det som var av verdisaker og godt betalte stillinger. Det gikk historier om hvordan flamlenderne plyndret Castilla. I januar 1519 fikk Karl beskjed om at bestefaren hans i Østerrike, keiser Maximilian, var død. Og Karl måtte reise. Da han senere kom tilbake som keiser økte det både hans prestisje, men siden det var klart at det måtte føre til nye utgifter og høyere skatter, var det også upopulært.
I mai 1520 begynte det opprøret som er kalt for opprøret til communeros. Det var rettet mot høgere skatter og tok i første omgang sikte på å forsvare tradisjonelle retter. Det var drevet av hat mot at utlendinger kom inn i Spania og overtok, og til og med ga seg til å forandre lover og skikker. For Karl hadde greid å drive gjennom ekstraordinær skattlegging den korte tida han hadde vært i Spania. At habsburgerne overtok kongeverdigheten og at Spania ble blandet inn i et europeisk imperium var slett ikke populært i Spania. Det var så upopulært at det førte til et væpnet opprør som varte omkring et år.
I 1519 ble Karl valgt til keiser av kurfyrstene. Tre ting sikret valget, at han hørte til Habsburgerne, som i tradisjonelt ble valgt til keisere, og han ble regnet som tysk, og store bestikkelser. Kong Frans I av Frankrike stilte også opp som keiserkandidat, men han kunne ikke stille opp med så store bestikkelser som Karl kunne stille opp med. Det ville også være svært upopulært med en fransk keiser. Det var Fuggerne og Welserne, to tyske bankierer og gruveeiere, som lånte ut pengene som ble brukt som bestikkelser.
Karl sin sentrale interesse var å bevare sine burgundiske og nederlandske arveland. Det var viktigere for ham enn noe som hendte i Spania eller i Italia. Likevel kom Spania til å bli kjerneområdet i riket hans, siden det var Spania som skaffet ham de store inntektene. Dessuten skulle det vise seg at Spania hadde det beste infanteriet i Europa. Og Karl kom til å trives i Spania og bli knyttet til landet, og valgte derfor å slå seg ned i Spania da han abdiserte i 1556.
Selv om Nederlandene var et svært rikt område, var inntektene Karl fikk derfra forholdsvis små, siden han hadde liten skattleggingsmyndighet der. Og om Tyskland, som Karl var keiser over, var stort og til dels rikt, var Karl ikke i stand til å kreve inn skatter der av stor betydning. I de gamle føydale dagene hadde skikken vært at kongen skulle leve av sine egne inntekter, altså det som hans egne eiendommer brakte inn, og særlig skattleggingsmyndighet hadde han ikke. De berørte parter måtte godkjenne skatter som de ble pålagt gjennom stenderforsamlinger og andre representative forsamlinger. Også i Spania måtte de fleste nye skatter godkjennes av Cortes, som var navnet på de representative forsamlingene.
I 1515 døde Ludvik XII og søskenbarnet hans, hertugen av Orleans, overtok som fransk konge under navnet Frans I. Han var den mest ærgjerrige av alle de franske kongene som deltok i de italienske krigene, og ville være den fremst europeiske monark. I 1515 krysset han Alpene for å erobre Milano. Og han erobret Milano ganske raskt, siden mesteparten av de spanske styrkene stod i sør og de sveitsiske styrkene var splittet.
Frans konsoliderte sin posisjon i Italia ved å undertegne Noyontraktaten med den unge Karl, hersker av Nederlandene og barnebarn til keiser Maximilian. Karl var født i 1500, og skulle komme til å bli keiser Karl V av det hellige romerske imperium, i 1519, og hersker over Spania, Nederlandene og store deler av sentraleuropa og Amerika. Allerede i 1506, bare seks år gammel, hadde han blitt hersker over Nederlandene, da faren, erkehertug Filip, døde.
For å sikre et godt forhold mellom Frans og Karl ble det avtalt at Karl skulle gifte seg med datter til Frans, selv om denne dattera enda ikke var et år gammel. Om hun døde skulle likevel Karl gifte seg med ei datter av Frans, selv om Frans foreløpig bare hadde ei datter. Ingenting av dette kom til å skje; det sekstende århundret er fullt av kongelige, dynastiske ekteskapstraktater som det ikke ble noe av.
Rundt 1520 ble nye kriger forberedte både av Frans og Karl. I Castilla kom det til opprør i mai i 1520 som protest mot tunge skatter. Opprøret varte et helt år, og ble støttet av Frans.
Det ble kamper både i Italia og langs den nordøstlige grensen til Frankrike. Og det gikk godt for Karl. Men det var ingen store framganger siden de festningene som nå var blitt bygd var nesten uinntagelige, selv om beleirerne brukte moderne artilleri. I det minste krevde det langvarig og svært kostbar beleiring å innta ei moderne festning som ble resolutt forsvart. De defensive våpnene var sterkere enn de offensive. Etter at pave Leo X døde i 1521 ble Karls gamle lærer og regent i Spania, Adrian av Utrecht, valgt som ny pave. Og i september 1523 gjorde den mektigste av alle adelsmenn i Frankrike opprør mot Frans og sluttete seg til Karl. Det var hertugen av Bourbon, en prins av blodet, altså et høgtstående medlem av kongefamilien. Men så begynte lykka å snu for Karl. Han greide ikke oppfylle sin del av avtalen som han inngikk med hertugen om at de begge skulle invadere Frankrike samtidig. Og i Italia
inngikk Venezia, Firenze og Pavestaten en allianse sammen med Frankrike rettet mot Karl. En ny fransk invasjon av Italia kom i gang, og Milano ble erobret og Pavia ble beleiret, mens en mindre fransk styrke marsjerte mot Sør-Italia.
Den 24. februar 1525 ble de franske styrkene beseiret av de keiserlige styrkene ved Pavia, og en av de største nedslaktingene av fransk adel noensinne fant sted. Kong Frans I ble samtidig tatt til fange av Karl V. Karl sto som seierherre i Italia. Men pengemangel gjorde at han kunne ikke utnytte seieren fullt ut. Henrik VIII av England foreslo overfor Karl at de skulle dele Frankrike mellom seg. Men Karl oppnådde ikke det som han mest av alt ønsket seg, det burgundiske territoriet som hadde gått tapt til Frankrike i 1477. Frans ble ført til Spania, og det ble forhandlet om løslatelse av ham i ni måneder. Karls fremste rådgiver, Mercurino de Gattinara, ville at han skulle sette stramme vilkår, og kreve at Frans oppga alle krav i Italia, at han ga Provence tilbake til hertugen av Bourbon, og at hertugen fikk holde Provence som et len fra det Hellige Romerske Imperium, og at den delen av den gamle burgundiske arven som Frankrike hadde tilvendt seg ble gitt over til Karl. I august erklærte Frans overfor ambassadørene som forhandlet på vegne av Frankrike at ingen overgivelse av hertugdømmer ville være gyldig, for det gikk han ikke med på, og om noe sånt skulle komme fra han måtte det i så fall være drevet gjennom med makt, og var derfor ikke gyldig. I januar 1526 gikk Frans med på de nevnte kravene som var stilt for løslatelse av ham. Men han hadde ingen intensjon om å holde de løftene han ga. Karl gjorde en stor feil ved å la Frans gå bare på grunnlag av noen løfter. Frans hevdet at det ikke var mulig å overføre et territorium fra en fyrste til en annen mot innbyggernes vilje, et helt nytt prinsipp, som han tidligere ikke hadde stått for, og som var helt motsatt av det som ble fulgt i denne tida der land var fyrstenes personlige eiendom, så langt som de hadde makt til å hevde det. Frykten for Karls overmakt fikk fyrster i Italia til å gå i allianse mot ham. Venezia og Pavestaten og Firenze inngikk en allianse rettet mot Karl. Frans gjorde ingenting for å hjelpe sine allierte, og de var uten evne til å gjøre noe. Pave Clement VII, "en sau mer enn en hyrde", inngikk, og brøt, en mengde våpenhvileavtaler med Karl. Henrik VIII av England sluttet seg til allianse.
I 1526 hadde tyrkerne erobret store deler av Ungarn. Dermed stod habsburgerne overfor en stor fare fra øst. Men Karl styrket sin stilling i Nederlandene ved å bli anerkjent som greve av Holland over Utrecht og hertug av Brabant over Gelderland og Oversijssel. Og en keiserlig arme erobret Roma fra paven i mai 1527. Da skjedde en av de mest kjente udådene fra Karls italienske kriger, "Sacco di Roma". Hæren til Karl plyndret Roma, og drepte mange mennesker.
Karl mente at han var blitt sviktet av paven. Han holdt paven som fange, og ble kritisert for
dette. Karl viste anger ved å avlyse festligheten i forbindelse med at sønnen Filip var født.
Viktig var det også at Karl i 1528 fikk Genova med på sin side. Genova hadde vært en fransk satellitt siden 1499. I 1527 hadde en fransk hær marsjert til Napoli og i april 1528 lagt byen under beleiring. Men i juli 1528 ble den genovesiske flåten som deltok i beleiringa dradd tilbake. I september tok Andrea Doria, som var fra en av de mektigste adelsfamiliene i Genova, byen, og innførte et nytt oligarkisk regime. Andrea Doria hadde flere grunner til å mislike Frankrike. Tiltaket hans førte Genova sammen med Spania. Dette var av stor betydning for å sikre den spanske innflytelsen i Italia, som kom til å vare mer enn 200 år. I 1529, ved Barcelonaavtalen, gikk paven for godt inn i Karls leir. August i 1529 ble det inngått en fredsavtale, Cambraiavtalen, også kalt "damenes fred," siden den ble forhandlet fram av
erkehertuginne Margaret, tante til Karl V og hans regent i Nederlandene, og Louise av Savoy. Begge parter måtte gi opp krav. Man kom også til enighet om hvor mye som måtte betales, to millioner ecus, for at de to sønnene til Frans skulle slippe ut fra fangenskap i Spania, der de var holdt som gisler for at Frans fikk reise fra fangenskapet. Det tok tid å samle sammen pengene, så de to prinsene var fanger helt til i juli i 1530. For å sette krona på verket til Karl ble han i kronet til Hellig Romersk Keiser i Bologna av paven i 1530. Spania under Karl dominerte nå Italia. Også Milano kom under hans dominans. Og den spanske dominansen i Italia kom ikke til å bli truet mer på femtenhundretallet. Men nye vanskeligheter meldte seg, som lutheranerne i Tyskland og sjørøvere fra Nord-Afrika. Men Italia var stabilisert, og nye kriger
kom til å foregå andre steder.
Karl V sitt store rike var først og fremst skapt gjennom ekteskap og dynastiske allianser. Selv giftet han seg med ei portugisisk prinsesse, og ei søster til Karl giftet seg med arvefienden, kongen av Frankrike, Frans I. Ei anna søster av Karl giftet seg med Christian II av Danmark-Norge. Sønnen til Karl, Filip, giftet seg i tur og orden med ei portugisisk prinsesse, dronninga av England, ei fransk prinsesse og ei østerriksk erkehertuginne. Karl fortrakk dynastiske allianser for å spre sin innflytelse framfor krig. Dette selv om rådgiverne hans fortalte ham at han var utpekt av Gud til å bli monark over hele verden. Karl så det som sin gudegitte oppgave å være Kristendommens skjold mot et framrykkende Islam. Likevel krevde krigen mot Islam bare en liten del av hans ressurser, mye mindre enn krigene mot Frankrike. En grunn til dette var at krigen mot Frankrike var mer ærerik enn krigene i ødemarkene, i fjellene og dalene og på steppene på Balkan.
Den yngre broren til Karl, erkehertug Ferdinand var regent for Karl i sentraleuropa, og tok seg av det meste av krigføringa mot tyrkerne. Han ba Karl gjentatte ganger, og forgjeves, fra 1522 om hjelp og støtte til forsvaret mot tyrkerne. De muslimske sjørøverne i Middelhavet var en annen sak. Deres største leder var Kair ed-Din Barbarossa. Han holdt til på kysten av Algerie, og var vassal til sultanen. Han angrep stadig den nordlige Middelhavskysten og trafikken på Middelhavet, og tok svært mange kristne som slaver som ble solgt i Afrika. Disse sjørøvernes virksomhet var ei både kostbar og ydmykende plage. Karl hadde med den spanske trona arvet en tradisjon med å angripe og kontrollere kysten på sørsida av Middelhavet, og denne tradisjonen førte han videre. Karl la langt mer arbeid ned på å føre denne sjøkrigen enn på landkrigen mot tyrkerne på Balkan. I 1535 og i 1541 ledet keiseren selv storstilte angrep mot Magrebkysten, og han ønsket et korstog mot den.
Frans I så muslimene, både sjørøverne og tyrkerne, som mulige allierte i krig mot Karl. For å oppnå dette tok han kontakt med sultanen i Konstantinopel og også med Barbarossa. I juli i 1533 møtte Frans en utsending fra Barbarossa, og dette ble fulgt opp av at en ambassadør fra sultanen kom til Frankrike. Han lovte Frans tyrkisk hjelp i kampen mot Karl. I februar 1534 sendte Frans en ambassadør både til Barbarossa og til sultanen for å oppmuntre til å angripe Genova. Der ville Frankrike hjelpe til og skaffe til veie ammunisjon. Også Sicilia og Sardinia burde angripes av Barbarossa, men en ny tyrkisk offensiv i sentraleuropa ble derimot ikke ønsket velkommen, siden den ville føre til at de tyske fyrstene sluttet opp om Karl.
I juli 1535 tok en stor styrke ledet av Karl selv Tunis fra Barbarossa, og så mange som 10.000 kristne fanger ble frigjort.
De religiøse motsetningene i Tyskland skapte vanskeligheter for erkehertug Ferdinands arbeid med å skape en sterk front mot tyrkerne, som truet med å erobre Wien. I 1536 møttes imperiets Diet (Riksdagen) i Speyer mens Ungarn var i ferd med å bli erobret av tyrkerne, men de lutherske fyrstene nektet å yte hjelp i kampen mot tyrkerne dersom de ikke fikk religiøse krav innfridd. Til slutt gikk de med på å stille en hær på 24.000 mann, men den kom for seint til å hindre tapet av Ungarn. I 1529 ga de lutherske fyrstene hjelp i kampen mot den tyrkiske beleiringa av Wien, men dette var siste gang de ga hjelp i kampen mot tyrkerne uten først å ha skaffet seg innrømmelser med hensyn til sin religionsform. I 1532, et annet år da tyrkerne truet, var keiseren nødt til å innrømme lutheranerne rett til å forkynne også i katolske områder, i tillegg til i de områdene som allerede var lutherske. Lutherdommen var derfor blitt en trussel mot keiseren utenrikspolitikk, og noen av de lutherske lederne så mot Frankrike for å kunne danne en allianse mot Karl, selv om Frans undertrykte reformasjonen mye hardere enn Karl gjorde. Frans ville gjerne skape en allianse i Tyskland som skulle kjempe mot Karl og mot at hans innflytelse skulle økes, for de "tyske frihetene." I 1531 lykkes han i det en utsending fra Frankrike fikk de to katolske hertugene av Bayern til å slutte seg til den Schmalkaldiske liga. I mars 1532 lovte Frans de allierte finansiell støtte, og i mai ble en avtale mellom Frankrike, Hessen, Saksen og Bayern undertegnet. Frankrike lovte også å støtte et luthersk angrep på Württemberg. Dette angrepet ble utført i 1534, på et tidspunkt der hverken Karl eller erkehertugen kunne gripe inn. Dermed hadde Frankrike fått tilgang til et strategisk område i Tyskland.
I februar 1536 angrep en fransk hær Savoy og Piedmont, og neste måned falt Torino. Hovedmålet var igjen Milano. Men Karl grep resolutt inn, og i juni hadde han gjenerobret disse områdene. Karl fulgte opp med å marsjere inn i Provence, men uten å lykkes. Sterke festninger, forsyningsproblemer, mangel på penger og store avstander gjorde vellykket krigføring vanskelig. Frans hadde begynt krigen med en krigskasse på 1,5 million livres, men allerede det første året brukte han 4,5 mill livres. Og neste år var krigen enda dyrere, og Frans kom i desperat pengeknipe. Også Karl manglet penger til å føre krigen videre, og de inngikk en våpenhvileavtale i Monzon i Spania i november i 1537. Resultatet var at Frankrike beholdt områder i Savoy og Piedmont. De to herskerne møttes og ble enige om å undertrykke vranglære og at sønnen til Frans, hertugen av Orleans, skulle gifte seg med datter til Karl, Marie, og hun skulle som medgift få hertugdømmet Milano. På denne måten skulle Frankrike engang i framtida få overta Milano. Denne dynastiske alliansen skulle styrkes ved at den åtte år gamle sønnen til Karl, Filip, skulle gifte seg med datter til Frans, Marguerite. Ingenting av dette skjedde.
I 1539 reiste Karl gjennom Frankrike fra Spania til Nederlandene. I løpet av reisen møtte han Frans, som stelte i stand en stor fest for Karl. I løpet av året kom Karl med flere dynastiske forslag om giftemål som skulle omgruppere landområder i Europa sånn at alle skulle bli fornøyde, men Frans ville absolutt ha Milano, og gikk ikke med på noen av forslagene til Karl. Dette førte til at Karl utnevnte sin sønn Filip til hertug av Milano.
Henrik VIII av England prøvde også å spille en rolle. England var på denne tida en ganske ubetydelig stat sammenliknet med Frankrike og Spania, så Henriks skiftende allianser spilte ingen stor rolle. Også Danmark-Norge var involvert i de skiftende alliansene. Christian II hadde vært en støttespiller for Karl, men Christian III inngikk i 1541 en allianse med Frans mot Karl.
I 1541 hadde sultan Suleiman betydelig suksess i Ungarn, og i Konstantinopel prøvde Frans å ta en del av æra for dette ved å framføre at denne suksessen skyldtes at Frans hadde krevd så mye av kreftene til Karl. Karl foretok et mislykket angrep på Alger, og Barbarossa fikk hjelp fra Frankrike i det franske agenter informerte Barbarossa om Karl sine forberedelser. Frans fikk løfter fra tyrkerne om stor hjelp i en ny krig, og i juli 1542 erklærte Frans krig mot Karl. Krigen som fulgte ble kort og uten noen avgjørelse. I denne krigen deltok Henrik VIII på Karl sin side. England gjorde for første gang forsøk på å mønstre en stor leiehær fra Tyskland for å delta sammen med Karl i krigen mot Frankrike. Engelskmennene ble kommandert av Henrik personlig, og i 1544 erobret de Boulogne. Karl sine styrker truet Paris, men kjørte seg fast på grunn av besluttsom motstand fra det lille fortet St.Dizier.
Barbarossa samarbeidet åpent med franskmennene, og angrep Italia i 1543, og erobret og brant Reggio i Calabria. Sammen med franske styrker angrep Barbarossa Nice i august, uten å lykkes. Om vinteren var Barbarossa og hans styrker i Toulon i Frankrike, som Frankrikes gjester. Det meste av befolkninga i Toulon ble tvunget til å forlate byen for at det skulle bli husrom til Barbarossas folk. Alle skipskapteinene til Barbarossa fikk hvert sitt hus. At en kristen konge hjalp muslimske sjørøvere til å plyndre Italia vakte stor bestyrtelse i Europa.
Krigen endte med at begge sider var finansielt utmattet, og ute av stand til å fortsette krigen. En fredsavtale ble undertegnet i Crepy-en-Laonnais 18. september. Den inneholdt også denne gang dynastiske planer om giftemål som skulle føre til at en gang i framtida fikk alle det de ønsket seg.
Selv om Frans og Karl hadde inngått en fredsavtale, var fortsatt England og Frankrike i krig. De inngikk fredsavtale i 1546. England skulle få beholde Boulogne i åtte år, og Henrik skulle få en pensjon fra Frans. For engelskmennene var Boulogne bare en utgift, men også et ærerikt minne. For Frans var den engelske overtagelsen av Boulogne en ydmykelse. Både Henrik og Frans døde i 1547.
Karl hadde håpet at de religiøse motsetningene i Tyskland kunne bli overvunnet gjennom et konsil der man diskuterte seg fram til enighet og reform. Han hadde i tjue år påskyndet et konsil. Og endelig tok pave Paul III seg sammen og sammenkalte et konsil som skulle møtes i mars 1545 i Trent i Italia. Det skulle få stor betydning for den katolske kirka, men det kom for seint til at det kunne forlike motsetningene mellom katolisismen og reformasjonen. Men etter at Karl hadde beseiret den Schmalkaldiske liga, og Frans var død, syntes Karl å stå igjen som seierherre.
Den nye franske konge var ikke fredeligere stemt enn Frans hadde vært. Han hevdet å være herre over Flandern, og krevde at Karl kom til Paris og bøyde kne som vassal. Dette var et brudd på fredstraktaten fra 1529, der Frans hadde innrømmet Karl alle rettigheter over Flandern.
Nye kriger fulgte i Italia i årene 1551-55. En grunn til disse var at Italia var splittet i så mange småstater og i så mange fraksjoner, og at voldsbruk var en vanlig middel for å løse konflikter, og at situasjonen kunne virke så labil at mange parter håpet at intervensjon fra en sterk alliert kunne forandre situasjonen. Men ingen av disse stridene forandret det forholdet at Spania dominerte Italia, heller ikke truet stridighetene denne dominansen i denne runden. Denne eneste italienske staten som nå var virkelig selvstendig og i stand til å føre sin egen politikk var Venezia.
Derimot blusset opprøret mot Karl opp igjen i Tyskland, og det utviklet seg så langt at Karl mistet kontroll over situasjonen. Det begynte med at Frankrike søkte å skape allianser i Tyskland som var rettet mot Karl. I 1551 forhandlet franske utsendinger med Moritz av Saksen, som sluttet seg til opposisjonen mot keiseren. I oktober undertegnet ambassadøren til Henrik II, biskopen av Bayonne, en avtale med Karls lutherske opponenter. Frankrike skulle støtte dem økonomisk i deres strid mot Karl. Til gjengjeld skulle Frankrike få bispedømmene Metz, Toul og Verdun, som var en del av det Hellige Romerske Riket. De tre nevnte bispedømmene var ikke tyskspråklige, selv de i alle tider hadde tilhørt det hellige Imperiet. I februar 1552 sluttet herskerne over Hessen og Mecklenburg seg til alliansen. Og en måned senere gikk en fransk arme inn i Tyskland og okkuperte de tre bispedømmene. Resultatet var at en fransk arme for første gang siden Karl de Store sin tid hadde nådd Rhinen. Samtidig med at franskmennene marsjerte inn i Tyskland gjorde de lutherske fyrstene opprør, og styrkene til Albert Alchibiades, markgreve av Brandenburg-Kulmbach og styrkene til Moritz av Saksen gikk mot Karl og overrasket ham så han måtte flykte til Tyrol. Henrik II prøvde også å få tyrkerne til å innlede nye angrep.
Karls autoritet i Tyskland var falt fullstendig sammen. Men den ble gjenopprettet like fort som
den var falt sammen. Motstanderne til Karl var ikke i stand til å holde en samlet front. Markgreven av Brandenburg, Albrect Alcibiades, sluttet seg til Karl med en formidabel styrke på 15.000 mann. Og Karl hadde fortsatt store ressurser å trekke på. Anton Fugger ga Karl store lån. Fuggerne var nå så bundet til Karl at de stod og falt med ham. Spanske tropper under hertugen av Alba kom til Rhinland, og de katolske fyrstene sluttet opp om Karl. Men Karl greide ikke å ta tilbake de tre bispedømmene. De forble franske. Beleiringa av Metz ble katastrofalt kostbar og mislykket for Karl.
I 1555 ble Augsburgstraktaten undertegnet. Den ga alle fyrstene rett til å bestemme hvilken religionsform som skulle råde i deres territorium.
Denne omgangen med kriger mot Frankrike sluttet ikke før i 1559, etter at Karl var død. Karl var sliten. Han hadde vært på stadig reise det meste av livet, stadig i kamp, og helsa hans var ikke god. Han hadde lenge vært plaget av gikt. Og han mente at hans strid ikke hadde vært vellykket. For Karl var Imperiet et enormt familieforetakende. På grunn av størrelsen til Imperiet hadde han vært nødt til å styre gjennom visekonger, regenter, og disse var alle nære slektninger av Karl. Broren Ferdinand hadde fått Østerrike og Tyskland, tanta erkehertuginne Margaret og søstera Marie hadde styrt over Nederlandene, og i Milano var sønnen Filip hertug. Filip var oppvokst i Spania, og var spansk, og uakseptabel for tyskerne som ny keiser. I 1551 kom man i Augsburg fram til at broren Ferdinand skulle overta som ny keiser. Filip skulle være romersk konge og keiserens regent i Italia. I 1550 var Filip anerkjent som Karls arvtaker i Nederlandene. Tidlig i 1554 giftet Filip seg med Mary Tudor, som fra 1553 hadde vært dronning av England. Karl hadde arbeidet for å oppnå en varig allianse med England. Dette giftemålet var ikke populært i England.
Den 25 oktober 1555 i den store hallen i palasset i Brussel, foran stenderforsamlinga til Nederlandene, tok Karl det første og avgjørende steget i å kvitte seg med sin makt. I en seremoni som gjorde inntrykk på de tilstedeværende abdiserte han fra sin posisjon som Nederlandenes fyrste. I en seremoni i Brussel i januar 1556 sa han fra seg makta over de områdene som var underlagt Spania. Dette betydde at disse områdene nå var styrt av Filip. Karl dro seg tilbake til Spania, der han døde i september 1558. Den østerrikske og den spanske delen av habsburgslekta hadde nå skilt lag, selv om de kom til å ha nære forbindelser. Men Filip overtok et imperium som kunne være lettere å styre enn det Karl hadde arvet. Filip sitt imperium bestod av England og Burgund (Nederlandene), Spania og Italia og Amerika. Kort etter at Karl døde døde også dronninga til Filip, og dermed gikk England ut av Imperiet.
Karl hadde i utgangspunktet ikke vært spansk, men etter som årene hadde gått hadde han blitt mer og mer spansk, sies det. Det kan skyldes at det var Spania som var ryggraden i Imperiet. Det var Castilla som kom til å betale regningene og stille soldatene. Fram til omkring 1540 hadde Nederlandene og Italia bidradd, men etter hvert ble det i større grad Castilla som betalte. De siste femten årene begynte også spanske rådgivere å overta mer og mer, og de ønsket at Tyskland skulle betale mer og ha mindre å si.
Førte Karl en politikk som gagnet Castilla? Karl prøvde vel knapt å gjøre det. Han ville føre en politikk som gagnet det dynastiet som han var en del av. Castilla ble melkekua til Karl.
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Viktige kilder for denne artikkelen er