Skrevet av Tor Førde.
Tittelen på dette kapitlet er nesten den samme som tittelen på et bok av Bernd Moeller: "Reichsstad und Reformation" - "Imperial Cities and the Reformation". Og det er ikke tilfeldig siden jeg her vil følge det essayet som har denne tittelen, og konkretisere det ved hjelp av Peter Blickles bok "From the Communal Reformation to the Revolution of the Common Man".
De frie byene var de første samfunnene som sluttet opp om reformasjonen. De første byborgerne som sluttet opp om Luther var humanistene. De fulgte med i bøkenes og skriftenes verden, og hadde en viss distanse til den katolske kirkas lære. En distanse de eldre blant dem også vanligvis raskt opprettet til Luthers lære.
De økonomiske og sosiale motsetningene som hadde utviklet seg i de tyske byene fram mot reformasjonen hadde ført til at de gruppene som falt ned i fattigdom var sterkt kritiske til de rike og til kirka. Hos dem fant Luthers kritikk av den katolske kirka grobunn. Mange steder krevde store deler av bybefolkninga både at den reformerte læren skulle forkynnes, at skatter ikke lenger skulle betales til den katolske kirka, og utvidet deltakelse i byenes styre. Mange steder inngikk byboere og befolkninga på landsbygda allianser der de sammen stilte krav av denne typen. Likevel gikk de fleste stedene de lutherske predikantene mot disse folkelige alliansene.
Reformasjonen traff vanlige folk i de tyske byene og rystet dem kraftig. Reformasjonen ble gjennomført i byene på grunn av sterke krav fra befolkninga om at den reformerte læren skulle forkynnes. Den var ikke et påfunn fra myndighetenes side. Senere overtok riktignok fyrstene Luthers lære. Lederne i byene ønsket å opprettholde enhet i byene, og de ønsket ikke at to stridende kirker skulle være etablert. Derfor var de i utgangspunktet ofte uvillig innstilt overfor reformasjonen. I de byene som ble ledet av patrisierne ble reformasjonen ikke så lett akseptert som i de byene som hadde bredere rekruttering til de ledende stillingene i byens styre. Reformasjonen ble likevel nesten overalt gjennomført på en konstitusjonell måte, i følge de lover og framgangsmåter som var riktige i følge byenes konstitusjon. Dette viser at de som ønsket reformasjonen gjennomført var trofaste mot byfellesskapet og dets grunnlag og ideer. I første omgang vitaliserte reformasjonen byfellesskap. Det var det sterke byfellesskapet som gjorde at de som ble engasjert av reformasjonen så den som en felles sak for hele byen, og det var det demokratiske byfellesskapet som tillot at de kunne påvirke resten av befolkninga i retning av å anerkjenne reformasjonen. Reformasjonen førte også til at kirka ble integrert i byfellsskapet på en ny måte. Tidligere hadde kirka stått utenfor og over byfellesskapet, siden den katolske kirka og dens presteskap fulgte sine egne lover, og ikke byens lover, og heller ikke betalte skatter.
Peter Blickle skriver at innføringa av reformasjonen i Erfurt er et modelleksempel på hvordan reformasjonen ble innført i tyske byer.
Den 28. april 1525, etter dramatiske forhandlinger mellom bystyret, predikanter, bønder og byborgere, åpnet Erfurt byportene for landsbygdbefolkninga. Omkring 11.000 landsbygdboere strømmet inn i byen og holdt til der de neste ti dagene. De presset på for å gjennomføre reformasjonen. Et sett av 28 artikler oppsummerte deres syn på en klar måte. I den nye kirka skulle hver menighet kunne ansette og avsette sine prester. Og prestene skulle preke Guds ord rent og klart, uten tilføyelser fra mennesker. Dette programmet ble vedtatt som en del av byens lover 9. mai, da " representantene fra nabolagene, yrkesorganisasjonene og hele kommunen sammen med representantene fra hele Erfurts land" forandret sin svorne troskap, fra erkebiskopen til kommunen og landskapet.
Begivenhetene som førte fram til at reformasjonen ble innført i Erfurt hadde tatt fart sommeren 1521 da bygninger tilhørende kirka i Erfurt hadde blitt plyndret og ødelagt. Dette hadde ført til at kirkas makt i Erfurt hadde blitt begrenset av bystyret. Etter dette foregikk ting gradvis. Kirkesoknene fikk lutheranske predikanter, og fra 1523 foregikk altergang på luthersk vis. Geistlighetens immunitet ble redusert, og byens jurisdiksjon utvidet på kirkas bekostning. Det ble satt opp en fortegnelse over klostrenes eiendommer, og dette ga de sivile myndighetene større kontroll over kirkas ressurser.
I 1522 var også reformasjonens ideer spredt til landsbygda. Det viste seg gjennom motstand mot å betale skatter, spesielt tiende, tiendedelen av kornavlinga, og ofte også tiendedelen av andre avlinger. Den sterkeste motstanden kom fra områder som hadde liten kontakt med kirka.
De prestene som preket den reformerte lære hadde størst oppslutning om sine gudstjenester. Den katolske kirka var på defensiven. Hvordan kunne den forsvare at dens prester skulle være fritatt fra å betale skatter og å følge byens lover? I januar 1525 ble man enige om at det skulle holdes en disputas mellom Zwingli og representanter for biskopen av Constance, noe som ble vanlig også i andre byer der det foregikk religiøse stridigheter. Bystyret i Erfurt tok initiativet til denne disputasen. Utkommet av denne disputasen var slik at sommeren 1525 måtte bystyret erklære geistligheten for å stå på like fot med vanlige borgere med hensyn til skatter og jurisdiksjon, de måtte betale skatter som alle andre og følge byens lover og stå til ansvar for byens domstoler.
Disse nye ordningene ville byen ha vurdert av teologer. Det programmet på 28 punkter som var vedtatt som en del av byens lover 9. mai 1525 ble vurdert av Martin Luther. Dette foregikk mens restaurasjonen etter bondekrigene var i gang, og dette har vel farget Luthers vurdering av de 28 punktene. Luther fordømte dem: "de sikter på ingenting annet enn hvert individs egen gode vilje, og snur alt opp-ned ved å få bystyret til å frykte allmannamøtet og setter dette opp som herre og mester, uten frykt for noe, mot Gud og all fornuft." Luther var sterkt kritisk til den demokratiseringa som lå inne i den nye konstitusjonen og som ga allmannamøtet av alle voksne mannfolk i byen stor myndighet på bekostning av bystyret.
Luther sin underkjennelse av reformasjonen i Erfurt har farget senere teologers og historikeres vurdering av den. Men Blickle skriver at når man studerer hvordan reformasjonen foregikk i tyske byer, ser man at den måten som den foregikk på i Erfurt var typisk. Mange steder foregikk det et samspill mellom byborgere og landsbygdbefolkning. Typisk var også kravet om den rene evangeliet skulle forkynnes, at predikantene skulle velges av menighetene, avskaffelse av geistlige privilegier og at kirkas politiske makt skulle nedbygges.
Reformasjonen på landsbygda var avhengig av reformasjonen i byene. Bykirker med reformerte predikanter ble oppsøkt av store mengder kirkegjengere fra landsbygda. Etter at det i byene var krevd at reformerte predikanter skulle oppnevnes kom de samme kravene fra landsbygda. Men reformasjonen i byene var også avhengig av reformasjonen i landsbyene i nærheten. Den la press på byene, spesielt krav om avskaffelse av tienden.
Reformasjonen var en bred folkelig bevegelse, og den var avhengig av representative institusjoner som var utviklet av befolkninga i byene og i landsbyene, som bystyrer og yrkesorganisasjoner, for å nå fram. Gjennom diskusjoner i og omkring disse organene fikk man avklart synspunktene og man kom fram til en majoritetsinnstilling. Intet bystyre innførte reformasjonen av seg selv.
Det første og viktigste kravet var forkynnelse av det rene evangelium og Bibelen. Det var motstand mot dogmene og mot det kirkelige hierarkiet. Å avgjøre hva som var de riktige doktrinene skulle ligge hos menighetene eller andre alminnelige fora. At soknene tilsatte sine egen prester var en fortsettelse av ei utvikling som lenge hadde vært på gang, der kommunene og de frie byene og yrkesorganisasjonene i stadig større grad hadde fått myndighet over kirkefunksjoner ved å opprette egne predikantstillinger og stillinger for prester som leste sjelemesser. Videre ønsket befolkninga å integrere kirka og dens folk bedre i lokalsamfunnet. Og folk avskydde de kirkelige domstolene som straffet vanlige folk hardt, men holdt geistlige straffri. Kirkas ansatte skulle skaffes et økonomisk underlag som var tilstrekkelig, verken mer eller mindre. I katolsk tid levde de store biskopene og abbedene i sus og dus, som konger, mens mange menighetsprester kunne leve i fattigdom.
Reformasjonen kunne kombineres med og forsterke og virkeliggjøre idealer som allerede var dominerende i de frie byene. Dette var nøkkelen til reformasjonens suksess i byene.
Bernd Moeller stiller spørsmålet om hvorfor reformasjonen var så vellykket i de frie byene. Det var en kombinasjon av de forutsetningene som befolkninga i byene hadde utviklet og budskapet selv som gjorde det så tiltrekkende og vellykket. Svært mange bøker og skrifter av Luther ble solgt både før og under reformasjonen. Og det var legfolk som utgjorde det store publikumet. De første trykkepressene var tatt i bruk bare 50-60 år før Luther offentliggjorde de 95 tesene, og de gjorde det mulig for vanlige folk å utvikle et nytt forhold til det skrevne ord. Luthers budskap var at gjennom det skrevne ord kunne enhver forholde seg til Gud. Alle var like for Gud. Man trengte ikke å være underordnet geistlige og gå gjennom dem for å ha et riktig forhold til Gud. Presten var bare en funksjonær tilkalt av menigheten for å forkynne. Å integrere kirka og prestene i det verdslige samfunnet var nå teologisk legitimt.
Det verdslige livet var ikke lenger mindreverdig, som det hadde vært gjennom Middelalderen. Det var ikke gjennom askese og selvfornektelse og spesielle gode gjerninger og deltakelse i kirkelige ritualer at man gjorde seg fortjent til nåden. De idealene som livet i de frie byene hadde utviklet for byborgerne, om å være arbeidsom og en dyktig yrkesutøver og en god nabo var nå ikke mindreverdig, men kristne idealer, i følge Luther.
På andre måter gikk Luther mot det som hadde vært byenes forestilling om seg selv. Byene hadde sett på sitt fellesskap som nærmest hellig. Det var ved å være byborger at folk ble frie mennesker, og gjennom fellesskapet i bysamfunnet var man også med i det religiøse fellesskapet som ga frelse. Luther benektet denne tenkinga. Etter Luther stod den kristne alene overfor Gud i spørsmål om frelsen. Man kunne ikke nå Gud gjennom fellesskapet i byen eller gjennom borgerskapseden. Man måtte være døpt og tro. Med dette ble identifikasjonen mellom byen og menigheten umulig. Dermed brøt Luther opp det gamle bysamfunnet. Dette var man ikke klar over i første omgang.
På dette punktet lå forskjellen mellom Luther og Zwingli. Luther hørte ikke til i en av de frie byene. Det gjorde Zwingli, og Zwingli mente at byfellesskapet også kunne og burde være det kristne fellesskapet. Derfor burde byene styres etter kristne lover. Luther derimot skilte mellom det verdslige og det religiøse med sin to regiments lære.
Under ledelse av Martin Bucer hadde Zwinglianismen nådd sitt høgste i de frie riksbyene på 1530-tallet. Så begynte entusiasmen for reformasjonen å avta. Ved å velge reformasjonen hadde riksbyene svekket sin posisjon nasjonalt og internasjonalt, siden de hadde svekket bandet til keiseren som hadde vært en viktig støttespiller i striden for å vinne og opprettholde selvstendighet i forhold til de territorielle fyrstene. Noen byer forble katolske av politiske grunner, for å beholde keiserens støtte i strid med fyrstene. Det gjelder byene i Thüringen og Rottweil. Da fyrstene også ble protestanter og gikk sammen mot keiseren i den Schmalkaldiske liga hadde de ikke lenger noen fordel framfor byene hos keiseren. Men i 1540-årene samlet det seg stadig opp nye vanskeligheter. Under Riksdagen i 1542 i Speyer ble det konflikt om hvorvidt byene skulle kunne stemme på like fot med fyrstene. Dermed var det sådd tvil om deres legale status. Og solidariteten mellom de protestantiske fyrstene og de protestantiske byene fra den Schmalkaldiske liga begynte å svekkes. Denne utviklinga tvang byene til å gi bystyrene større autoritet. Krigene og krisene fra 1547 til 1555 var avgjørende for sammenbruddet til den gamle orden i øvre Tyskland. Utgiftene som fulgte den Schmalkaldiske krigen var enorme. Først store utgifter til forberedelse til krig, og deretter svære erstatninger å betale til keiseren. Og fire år senere var det krig på nytt. Byene i Sør-Tyskland fikk tvunget inn på seg ei fremmed kirkeordning som en del av freden. Det hardeste slaget kom da keiseren krevde at de gamle laugene og yrkesorganisasjonene skulle oppløses i 28 byer mellom 1548 og 1552 for at de ikke skulle kunne delta i byenes styre. I stedet for bystyrene skulle det opprettes små Råd med livsvarige medlemmer fra patrisierne. Dermed ble demokratiet i byene ødelagt, siden disse rådene selv utnevnte nye medlemmer. Mange steder var det motstand mot disse rådene. Og i 1552 ble de i mange byer avsatt og den gamle konstitusjonen innført. Men til slutt greide keiseren å tvinge sitt gjennom. Og et lite antall familier kom til å styre byene. Slik ble det gamle bysamfunnet systematisk brukket ned. Prestene ble en del av det nye byråkratiet som ble bygd opp, og lege stillinger i kirka ble nedvurdert.
Rundt år 1500 hadde de frie byene i sør og vest hatt det mest vitale kulturlivet i Tyskland. Men da selvstendigheten til disse byene ble undertrykket ble fyrstehoffene i det nordlige og det sentrale Tyskland de kulturelt mest vitale delene av landet. Bystyrene ble korrupte og medlemmene var bare ute etter å mele sin egen kake. Den gamle borgerånden fra tida med de frie byene var borte. Reformasjonsteologien ble utviklet videre i de områdene av det tyske riket som hadde greid å bryte ut av riket og bevare selvstendige byer, i Sveits og Nederland.
Vi vender tilbake til Peter Blickle for å summere opp reformasjonens tidligste faser.
Han skriver at i 1525, ved det store bondeopprørets nederlag, kom en fase i reformasjonen til sin ende.
Fram til da hadde reformasjonen vært drevet fram gjennom folkelig oppslutning og begeistring.
Franziska Conrad har vist at landsbygdbefolkninga i Elsass mistet interessen for reformasjonen etter
1525. Hans-Joachim Køhler har vist at salget av skrifter skrevet av reformatorene avtok sterkt fra 1525.
De senere fasene av reformasjonen er fyrstenes reformasjon.
Reformasjonenes første fase var preget av tre krav:
Det er ikke vanskelig å forstå den sosiale logikken i dette programmet, for den avgjørende sosiale og politiske trenden i Seinmiddelalderen var dannelsen av kommunene. Mellom 1200 og 1500 økte antallet byer i Tyskland fra 50 til 3.000-4.000, mens demesne farminga av de store godsene på landsbygda gikk tilbake og titusenvis av landsbyer ble dannet. Likheter i strukturell organisasjon kan ikke bli oversett: "huset" som borgerens politiske base fant sin like i bondens gård, byens domstol i landsbyens domstol, bylovene i landsbylovene, byrådet i landsbyens fire, seks eller tolv menn, og borgermesteren i landsbyens formann. Alle disse likhetene kom fra den samme kommunale konstitusjonen til begge enhetene. I både byen og landsbyen delte hvert medlem et ansvar for den politiske orden, og den kommunale forsamlinga utgjorde det institusjonelle rammeverket for avgjørelser om fundamentale saker som endringer av lovene eller valg av representanter. Kommunalisering av kirka i de to nøkkelområdene bestemmelse av doktrine og oppnevnelse av prester førte den seinmiddelalderlige utviklinga til sin logiske slutt. (side 194)
Kravet om forkynnelsen av det rene evangeliet passet inn her, for evangeliet skulle ikke bare forkynnes, men leves, som nestekjærlighet, et ideal som i mange av de små selvstyrte samfunnene enda kunne være levende, siden seinmiddelalderens jordrikelighet, med gode forhold for samarbeid og få grunner til alvorlige konflikter, enda ikke helt var over, selv om befolkningspresset på begrensete jordbruksarealer nå var merkbart, og med det en begynnende oppløsning av landsbyfellesskapet. Denne oppløsninga ville landsby- og småbyboerne motvirke med at det rette evangeliet ble forkynt. (De fleste riksbyene var småbyer der jordbruk var en av næringsveiene.) Evangeliet ble oversatt til normer om nestekjærlighet og godt naboskap.
Fram til 1525 ble reformasjonsbevegelsen båret fram av vanlige folk og institusjonelt av kommunene. Peter Blickle foreslår å definere denne prosessen som den Kommunale Reformasjonen for å få fram at:
Martin Luther hevdet så tidlig som i 1520 at "enhver by kan velge en from og belest mann fra kommunene til å være dens prest." Som et resultat av alle troendes presteskap hadde de videre rett til å "teste og bedømme hva som var rett og galt i trosspørsmål." Luther offentliggjorde disse tankene i en utarbeidet versjon i 1523 i "Retten og makten til en kristen forsamling eller et kristent samfunn til å avgjøre om doktrine og å utnevne og avsette lærere, som skrevet i skriftene."
Luther var vag i spørsmålet om hvem som utgjorde den kommunen eller forsamlinga som kunne utpeke prester og avgjøre i trosspørsmål. Zwingli var mer konkret. For Zwingli var det soknet.
I reformasjonens tidlige fase, fram til 1525, var Luthers innflytelse begrenset til Saksen og et stykke inn i Franken. I øvre Tyskland hadde Zwingli større innflytelse, og Zwingli mente at livet og lovene burde organiseres etter evangeliene. Luther derimot mente at det ikke lot seg gjøre. Men bønder og borgere i Sør-Tyskland begynte å gjennomføre reformasjonen. Gjennom komiteer og massemøter ble bystyrene tvunget til å innføre eller akseptere reformasjonen.
Bøndene utviklet to alternativ til det bestående sosialpolitiske systemet. I Schwaben ved øvre Rhinen og i Franken, som bestod av mange mindre områder, en korporativ-føderativ struktur, selvstendige by- og landsbykommuner skulle danne grupper som var styrt av valgte råd, og gruppene skulle gå sammen i et Kristent Forbund. Her var klare lån fra den sveitsiske modellen, men også noen nye elementer, som en konstitusjon basert på evangeliet og valgte styrer. I større områder som i hertugdømmet Württemberg ble det laget et utkast for nytt styre som ga all makt til fellesskapet, by- og landsbykommuner skulle velge representanter til ei representativ forsamling som skulle velge ei regjering.
For å sikre sitt styre gikk fyrstene sammen om å bekjempe bondeopprøret og å fjerne dets røtter, den kommunale reformasjonen. Det siste gjorde fyrstene ved å slutte opp om Luthers lære der fyrstene selv tok over styringa av kirka. Fyrstestaten seiret over kommunalismen. Samtidige var klar over faren. Borgermesteren i Zwickau skrev til en venn i Wittenberg: "Kjære kristne bror, hvem kan nå gi røst til klagene fra byene og landsbyene? .... Den som står opp for deres nød vil bli betraktet som en opprører, ingen vil snakke på grunn av frykt for tyrannene." Landsbystyret og dets lover kom til å bli innordnet i og underordnet fyrstenes styre.
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilder for dette kapitlet er: