Skrevet av Tor Førde.
Viktigste kilde for dette kapitlet er Pierre Vilars klassiske verk: "A history of Gold and Money. 1450 to 1920." Alle statistiske oversikter som blir gjengitt her er hentet fra dette verket.
Jakt etter gull fortsatte, først langs de vestlige og sørlige kysten av Karibien. I 1513 fant Nuno Vazquez de Balbao Stillehavskysten over Panamaeidet. Dette eidet ble den første spanske kolonien på fastlandet. Over dette eidet kom senere 45% av trafikken mellom Peru og Sevilla til å gå. Havnebyen på Stillehavssida ble kalt for Panama, og havnebyen på østkysten ble kalt for Nombre de Dios, senere kalt for Porto Belo. Dette området ble avfolket under gulljakta, men da det fra 1530 årene av ble et gjennomgangsområde for trafikken mellom Peru og Europa måtte området befolkes på nytt. Det ble opprettet en bærertjeneste for den store trafikken.
Det ble lett etter gull i det nåværende Venezuela. Her fikk et tysk kompani eid av Welserne, et bankierhus, monopol på all virksomhet i årene 1528-41. Men de fant ingen rikdommer av betydning, selv om de sendte gruvearbeidere fra Tyskland. Gullet i Venezuela fantes i elvesanden. Men jakta på El Dorado fortsatte.
Etter Pizarros suksess i Peru i 1533-34 ble jakta etter edle metaller konsentrert om Peru. De første årene bestod av plyndringa av Inkaens skatter. Den presise og totale verdien av den berømte Atahualpa skatten i Cajamerca var på 2.475.302 gull pesos. Utbyttet av gull og sølv i Peru i årene 1531-1535 er som følger:
| Årstall. | Kilo gull. | Kilo sølv. |
| 1531 | 489 | 183 |
| 1532 | 489 | 67 |
| 1533 | 5.639 | 11.537 |
| 1534 | 3.470 | 56.534 |
| 1535 | 1.649 | 27.183 |
Vi ser at i 1535 ble det funnet mindre edelmetall enn i de to foregående år. Og først da sølvfjellene ble funnet kom det på nytt sterk øking av utvunnet edelmetall. Likevel kom det meste av gullet som ble sendt til Sevilla i årene 1531-40 fra Peru.
Også i Chile ble det produsert gull. Men produksjonen ble stadig avbrutt av krig og opprør. Indianerne fant tvangsarbeidet uutholdelig, og gjorde opprør. Alvaro Jara skriver at opprørerne refererte i sine sang til spydene sine på denne måten:
"Dette er min herre: denne herren tvinger meg ikke til å grave etter gull, eller bære avlinger, eller ved, eller passe på sauene hans, eller så eller høste, og ettersom denne herren holder meg i frihet, vil jeg følge denne herren."
Det var svært vanskelig å finne arbeidskraft. Derfor ble det utviklet et system som innebar menneskejakt. Denne ble for det meste praktisert av "vennlige" indianere, som fikk betalt 20 peso for hver indianer de brakte inn i lenker. Disse fangene ble så solgt på markedene i Peru for 100 peso.
Det ble fra myndighetene gjort forsøk på å beskytte indianerne.
Nederlenderne behandlet de innfødte med større grusomhet i Indonesia enn det spanjolene gjorde i Sør-Amerika.
Det ble også utvunnet gull i Colombia og Mexico på 1500 tallet.
På midten av 1500 ble gullgruvene i Buritica i det nåværende Colombia åpnet. De lå i Ny Granada, inne i landet bak Cartagena, der produksjonen ble skipet ut. De ga den toppen i gull skipet til Sevilla mellom 1550 og 1560 som vi har sett i den første statistiske oversikta som ble presentert i dette kapitlet, og også økinga av gull til Sevilla i slutten av århundret. I 1582 var det bare 12 spanjoler som hadde bodd lenge I Buritico, og 200 nylig ankomne spanjoler. Det var også 300 negerslaver der, og 1500 indianere på tvangsarbeid. I 1588 drepte en fæl epidemi alle indianerne, og negerslaver i tusenvis begynte å bli importert.
I Mexico hadde det alltid vært gullproduksjon. Hernand Cortes' erobring av Mexico hadde ført til plyndring av skattene der, noe som Cortes bestandig skrøt av. Cortes var en stor forretningsmann. Han eide skipsverft og gårder, og hadde også slaver som samlet gull. To former for tvangsarbeid var etablert. Den ene var slaveri, og det andre var encomienda. Cortes benyttet seg av begge. Encomienda systemet var et føydalt system der Cortes, herren, forvaltet en landsby, og denne landsbyene pliktet, var tvunget til, å stille opp med et antall arbeidere, og å holde disse med mat og klær og transport og arbeidsredskaper etc. Og også å flytte alt sammen til nye gruver når de gamle ble tømt for edelmetaller.
Ut på 1540 tallet begynte sølvproduksjon å bli viktigere enn gullproduksjon i Mexico.
Samtidig er det mulig å se at kvikksølv amalgam prosessen for å skille ut edelmetaller er blitt kjent i Mexico. Den hadde allerede vært kjent lenge i Tyskland.
De mexikanske sølvgruvene lå i nordkanten av det dyrkede landet, på grensen mot det området der de frie indianerne levde. Gullgruvene lå i det tropiske sør. Allerede rundt 1550 begynte sølvgruvene å bli opparbeidet, det gjelder også mange av de gruvene som ut på 1700 tallet kom til å gi det store utbyttet. Noen av de mexikanske sølvgruvene som ble åpnet omkring 1550 oppnådde sin største produksjon på 1700 tallet, da de var berømte. Det gjelder Zacarecas, Guanajuato, Pachiuca, Real del Monte og Sombrerete.
Introduksjonen av kvikksølv amalgam prosessen var avgjørende for å øke utbyttet fra gruvene. Allerede på 1400 tallet var denne prosessen i bruk i Europa. Det ser ut til at det var en tysker som gjorde metoden kjent i Mexico i 1556. (Selv om det i et dokument fra 1545 nevnes at kvikksølv ble brukt til å skille gull ut fra malm.) Metoden ble raskt spredd, noe man kan se av den sterke økinga av importen av kvikksølv fra 1562 av. Den gamle måten å produsere sølv på i Amerika hadde bestått i å smelte malmen gjentatte ganger. Dette krevde mye arbeid og brensel. Den nye prosessen bestod i at malmen først ble knust. Deretter ble den blandet med kvikksølv, og med et annet produkt som ble kalt for "magistral" (et slags sulfat av urent kopper), med salt og mye vann. Dette førte til at det var enkelt å skille sølvet fra de andre stoffene som var i malmen. Kvikksølvet fordampet til slutt. Denne prosessen gjorde det mulig å utnytte malm med låg malmgehalt. I Peru ble kvikksølv amalgam prosessen kjent noen år senere enn i Mexico, i årene 1570-72 ble denne prosessen tatt i bruk i gruvene i Peru. (De store gruvene i "Peru" ligger i dagens Bolivia.)
I den store perioden til sølvproduksjonen på siste del av 1500 tallet produserte gruvene i Peru mer enn gruvene i Mexico, men på 1700 tallet produserte gruvene i Mexico langt mer. De mexikanske gruvene ble etterhvert i betydelig grad drevet av lønnsarbeidere, og ikke med tvangsarbeid, siden de var i stand til å betale ganske godt, og alternativene, for arbeiderne, var elendige.
Potosi - sølvfjellet - ligger på 4000 meters høgde, på ei forblåst og støvet slette, der det ikke er mulig å drive jordbruk av noen betydning. Alt måtte fraktes lang vei til Potosi. Likevel bodde det i noen ti år så mye som 160.000 mennesker i Potosi. Selve sølvfjellet er ti kilometer i omkrets. Turen til Lima tok to og en halv måned. Den nærmeste havna, Arica, lå 500 kilometer borte, og Buenos Aires på Atlanterhavskysten lå 2.400 kilometer borte. På 1700 hundretallet ble Buenos Aires ofte brukt som havn for Potosi, men ikke i den perioden som vi beskjeftiger oss med. Huancavelica, kvikksølvgruva, lå to måneders reise borte.
Sølvet ble oppdaget i 1545. Det ble på denne tiden søkt etter forekomster av edle metaller overalt, i det man lette etter El Dorado. I den første utvinningsperioden, fra 1545 til 1564, ble sølvet utvunnet på den gamle måten, uten kvikksølv, men med smelting av den rikeste malmen. 1560 årene var depresjonsår for Potosi, der gruvene etterhvert ble oppgitt og befolkninga minket.
En ny periode begynte i 1570-72, med besøk av visekongen, Francisco de Toledo, som introduserte kvikksølv amalgam prosessen, og organiserte kvikksølvgruvene i Huancavelica og mita systemet, et tvangsarbeidssystem for indianerne, der en viss prosent av befolkninga fra hver landsby ble mobilisert til tvunget arbeid i gruvene. Deretter ble det oppgang i produksjonen av sølv:
| Årstall. | Verdi målt i pesos.
| 1570 | 177.000
| 1571 | 167.000
| 1572 | 129.000
| 1573 | 105.000
| 1574 | 193.000
| 1575 | 256.000
| 1576 | 336.000
| 1577 | 475.000
| 1578 | 530.000
| 1579 | 688.000
| 1580 | 749.000
| 1581 | 803.000
| 1582 | 860.000
| |
Hydrauliske maskiner for å knuse malmen var i bruk. På 1580 tallet var det noen stagnasjonsår fordi det var lite vann til disse maskinene, og fordi kvikksølvgruva ikke produserte nok kvikksølv.
Alt som fantes under jorda tilhørte prinsipielt kongen. Derfor fantes det ingen gruveeiere, bare holdere av konsesjoner. På fjellet var det 577 konsesjonærer for 94 sølvårer, i følge et dokument skrevet i 1585 av Luis Capoche. Konsesjonene var gitt for et antall meter langs fjellet. For rike årer ble det gitt konsesjoner på 12 varas, og for fattigere årer var konsesjonene på 30,5 varas. (1 vara=0,836 meter.) Konsesjonærene var alle slag folk, fra kongen sjøl til indianere og utlendinger. Det var ikke noe homogent system. Og det meste av gruvedrifta ble gjort indirekte, ved at konsesjonshaveren enten leide folk for å gjøre arbeidet eller leide ut konsesjonen.
Den første fasen, fra 1545-1564 med den gamle teknikken, var overlatt nesten fullstendig til indianerne. De gjorde en avtale med innehaveren av konsesjonen om å arbeide med et avtalt antall varas av konsesjonsinnehaverens sølvåre. De fikk graveredskaper, men måtte selv holde seg med lys. Ved inngangen til gruva inspiserte og solgte konsesjonsinnehaveren malmen til indianerne etter at de hadde gravd den ut, og indianerne kunne deretter foredle den til sølv og selge den. Å inngå avtaler av dette slaget var enklest dersom malmen var rik. Var sølvgehalten liten ble ofte gruvene drevet med leid arbeidskraft eller med indianere som var utskrevet til tvangsarbeid.
I det andre stadiet av gruvedrifta, fra 1570-72, etter at kvikksølv amalgam prosessen var tatt i bruk, var tvangsarbeid mer vanlig, etter mita systemet. Den nye teknologien gjorde at indianerne ikke kunne arbeide så selvstendig som før. De spilte en underordnet rolle, og tjente mindre på gruvedrifta. Det var stadig mangel på arbeidskraft i gruvene. Mita systemet skaffet ikke mange nok arbeidere. Derfor ble både leid arbeidskraft og slaver brukt. Mange indianere arbeidet etter et system der de kunne ta med seg den mengden malm som de var i stand til å bære etter endt arbeidsdag som betaling for arbeidet, mens konsesjonsinnehaverens folk tok seg av resten. Mange mindre konsesjoner og konsesjoner med fattig malm var så lite lønnsomme at det var mer lønnsomt for konsesjonsinnehaverne å leie ut de utskrevne indianerne de hadde krav på etter tvangsarbeidssystemet til gruver med rikere malm.
Nytt og kostbart utstyr ble utviklet. For å knuse malmen ble møller av forskjellig slag utviklet, fra manuelle til hestedrevne til vannmøller. I 1585 var det 25 møller i Potosi og 23 møller i omgivelsene til Potosi. Siden vannmøller var avhengige av elver og fosser som kunne tørke ut, ble det bygd demninger for å sørge for vanntilførsel i så stor del av året som mulig. Det nødvendige utstyret ble dyrt, spesielt på grunn av fraktomkostningene.
Tvangsarbeidet som indianerne ble underlagt i mitasystemet var avskydd av indianerne. Domingo de Santo Tomas skrev: "Det som blir sendt til Spania er ikke sølv, men svetten og blodet til indianerne." Arbeidet var hardt og behandlinga indianerne fikk var dårlig. Indianerne ble slått. Derfor gjorde indianerne hva som helst for å slippe å bli skrevet ut til tvangsarbeid, og et korrupt system utviklet seg der de som hadde råd til å betale for å slippe unna tvangsarbeidet gjorde det. Dermed ble det de fattigste som måtte på tvangsarbeid. Det var opprør mot tvangsarbeidssystemet, og indianere prøvde å flykte fra Potosi. Tvangsarbeidsperioden var på tre år. Siden det var omkring 40.000 indianere på tvangsarbeid i Potosi til enhver tid ble det årlig skrevet ut 13.000-17.000 indianere til tvangsarbeid. Indianerne som var på tvangsarbeid fikk lønn, men for å oppnå den bestemte lønna på 31/2 real per dag, måtte de grave ut en bestemt mengde malm som var vanskelig å oppnå. Indianere ble også solgt som slaver, selv om loven forbød det. Mange av dem var krigsfanger fra krigene i Chile. Likevel kom det lover fra Madrid for å beskytte indianerne, og enkelte embetsmenn prøvde også å følge opp disse lovene. Det var blant annet bestemt at arbeidstida for de tvangsutskrevne indianerne bare skulle være åtte timer daglig, og at det skulle være sykehus som kunne ta seg av dem når de ble skadet. Det ble utnevnt embetsmenn som hadde som oppgave nettopp å beskytte indianerne. Det varierte hvor alvorlig de tok oppgavene sine, men noen av dem var alvorlige og ærlige.
Indianere kunne skaffe seg malm og sølv på lovlig vis, og selge den. Som tidligere nevnt hadde indianerne i det gamle systemet, før 1570, fått betalt i malm. Dette systemet gikk ikke helt ut av bruk. Dessuten fantes den regelen at fra søndag natt til mandags morgen kunne indianerne arbeide i gruvene og beholde den malmen som de tok ut. Det fantes et bestemt marked i Potosi der indianerne kunne selge malm og sølv som de hadde skaffet seg. Mange gruveeiere protesterte mot dette systemet på slutten av 1500 tallet, siden det skaffet indianerne større frihet, og ga indianere et alternativ til å arbeide for gruveeierne. Gruveeierne hevdet at malmen og sølvet som ble omsatt på dette markedet var stjålet, og at fortjenesten fra denne handelen var uhederlig. Byrådet i Potosi forbød derfor denne handelen og dette markedet. Men dette førte til opptøyer blant indianerne, og forbudet ble opphevet.
Befolkninga i Potosi bestod stort sett av indianere. Byen var ny, den fantes ikke før 1545. Men allerede ti år senere, i 1555 var det 45.000 mennesker i Potosi, i 1585 var det 120.000 innbyggere i byen, og i 1610 var det 160.000 mennesker i der. Potosi hadde ingen adel og ingen slott. Men det var mange markeder og varer i Potosi på grunn av pengerikeligheten. På grunn av transportkostnadene var Potosi en dyr by å leve i. Men mange mennesker hadde mye sølv å betale med, og folk var derfor flott kledd, og alle mulige varer var å få kjøpt, også europeiske varer, og gode matvarer fra andre deler av Sør-Amerika. Potosi hadde teater og kriminelle og indre stridigheter. Det var en livlig by.
Huancavelica lå mellom to og tre måneders reise fra Potosi. Gruvene i Potosi var avhengig av kvikksølvet fra Huancavelica. Mellom Potosi og Huancavelica lå Lima. Karavaner av lamaer lastet med sølv og kvikksølv og andre forsyninger ble vanlige å se i Andesfjellene. Kvikksølvet i Huancavelica ble oppdaget i 1563-64. Visekonge Francisco de Toledo organiserte kvikksølvmonopolet, og sa at aksen Potosi - Huancavelica kunne bli "Imperiets akse". Tvangsarbeidssystemet for Huancavelica var verre enn det tilsvarende for Potosi. Kvikksølvgruvene var mer ødeleggende for helsa. Det ble anslått at indianerne ikke levde ut den tre årige tvangsarbeidsperioden de ble underlagt, eller om de gjorde det var helsa ødelagt.
Produksjonen av kvikksølv økte raskt. I 1570-75 var produksjonen 2000 cwt, og i 1581 var den 8000 cwt, og året etter 13.600 cwt. Dette var den høgeste årlige produksjonen som ble nådd. Da Carlos og Juan Andres Corso de Leca utviklet en prosess for å økonomisere med bruken av kvikksølv fikk gruvene i Huancavelica overproduksjonsproblemer. Men Huancavelica fortsatte å produsere mesteparten av det kvikksølvet som ble brukt i Amerika i lang tid.
Hvor stor del av det sølvet som ble utvunnet i Amerika kom til Europa? Soetbeer har kalkulert at i årene 1560-1640 ble det gjennomsnittlig årlig framstilt 300 tonn sølv, og Hamilton har anslått at omkring 185 tonn sølv kom årlig og offisielt til Europa, fratrukket piratsølv og annet illegitimt sølv. Det er ikke mulig å gi nøyaktig beregninger over hvor mye sølv som ble produsert, men det var stor forskjell på hvor mye som ble produsert og hvor mye som ble losset i Sevilla. Mye sølv ble brukt i Amerika, og ikke alt kjøpte man europeiske varer for. Sølv ble brukt som smykker, det ble spart, det ble brukt for å pynte kirker, og pirater tok en del. Og en del tok uoffisielle veier på grunn av underslag og smugling. Sølvet ble brukt til å betale administrasjonen og hæren og oppbygginga av koloniveldet i Amerika. Og etterhvert som Amerika begynte å utvikle sin egen økonomi trengtes betalingsmidler, sølv ble nødvendig å bruke for å slå mynt i Amerika. Den mexikanske mynt ble etablert i 1535 og begynte å slå mynt to år senere. I Lima begynte man å slå mynt i 1565, og i Potosi i 1572. En av disse myntene ble den internasjonale valutaen, "piece of eight". En sølvmynt verdt åtte realer. Den ble senere kjent som piastre, og veide 23,36 gram fint sølv. Før man begynte å slå mynt i Amerika hadde det vært betydelige betalingsproblemer i Amerika, siden alle substitutter for mynt stadig forandret verdi siden forsyningene fra Europa kunne være uregelmessige. Ei tid ble spiker forsøkt som betalingsmiddel, men siden forsyninga av spiker fra Europa varierte betydelig var det tider med stor mangel på spiker, og da ble spiker kostbare, og andre tider var det rikelig med spiker, og da var spiker billige. Og slik også med andre varer. På den europeiske sida av Atlanterhavet fikk man liknende problem med sølvet, til tider var det rikelig, og andre tider var det mindre av det, og sølvet fikk da større betalingskraft.
Det var streng kontroll med transporten av sølvet, men likevel var det svært mange muligheter for å stjele av lasset. Hvor mye som ble borte under transporten fordi de som var betrodd sølvet forsynte seg er det ikke kjente anslag på. Hamilton regner at 80-85% av det sølvet som forlot Amerika kom fram til Spania. De 15-20% som ble borte er hva pirater tok og hva som forsvant på grunn av forlis. I den første tida sølvtransportene foregikk opererte sjørøverne nær kysten. Sevilla ble valgt som landingssted for sølvet siden skipene da ikke trengte å seile nært andre lands kyster. Allerede i 1523 hadde franske pirater røvet skatteskipet til Cortes, og i 1531 erklærte Frans I at sjøen var felles for alle, og at pavens tildeling av Amerika til Spania var ugyldig. I den første delen av århundret konsentrerte piratene seg mest om portugisiske skip. Selv i 1555 var Jaques de Sores, som hadde røvet Havanna og Cartagena de Indies, primært konsentrert om Brasil. Også Hawkins seilte mest mellom Guinea og Brasil på jakt etter slaver. Sjøkrigen tok virkelig fart fra 1566, med kampene i Flandern og den økende strømmen av sølv. Hawkins og nevøen Drake plyndret Havanna og landet på "Tierrafirma" (fastlandet), og brakte så stort utbytte tilbake til England at investorene kunne få en fortjeneste på 70%. Piratene var privat finansiert, og også dronning Elisabeth deltok som investor i piratferdene. Drake satte i gang en systematisk kamp om de spanske sølvtransportene, og plyndret Nombre de Dios og Panamaeidet som sølvet passerte over. I 1577 seilte han inn i Stillehavet og plyndret Lima og returnerte til England via det indiske hav. Han brukte tre år på ekspedisjonen, men dronning Elisabeth fikk 47 ganger tilbake de pengene hun hadde investert i denne piratferden, og dronninga gjorde Drake til ridder. Fra 1582 til 1585 angrep Drake både den spanske kysten ved Vigo, og også Sør-Amerika flere ganger. Etter dette foreslo Alvaro de Bazan, som var øverstkommanderende for den spanske flåten, at spanjolene skulle oppsøke engelskmennene heime for å få en slutt på plyndringene, og derfor ble den spanske armada bygd. Den ble som kjent ødelagt av uvær i 1588. Selv om bare en mindre del av edelmetallet ble tatt av sjørøvere var krigen mot dem svært kostbar.
Også nederlenderne engasjerte seg i sjørøvervirksomheten, særlig etter at de kom i opprør mot Spania.
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilde for dette kapitlet er Pierre Vilars klassiske verk: "A history of Gold and Money. 1450 to 1920."
Dette er skrevet av Tor Førde.
Det inngår i et arbeid om Europas historie. 15. april 2001.