Skrevet av Tor Førde.
Kilde for dette kapitlet er James J. Sheehans bok
Østerrikes forsøk på å oppnå initiativ i tysk politikk var usikre og møtte motstand innenfor Østerrike. Rechbergs forsøk på å få Østerrike inn i Zollverein ble møtt med motstand fra handelskammeret i nedre Østerrike. Også andre forsøk på å gi Østerrike en ledende posisjon i Tyskland var halvhjertede. Østerrike var tysk, men for lite tysk til å ville være en del av en tysk nasjonalstat eller forbundsstat.
I slutten av 1863 vendte Østerrike tilbake til å søke en tosidig avtale med Preussen. Men for å greie dette måtte de vinne Wilhelms støtte og overvinne Bismarcks motstand. Østerrikerne så Bismarck som det minste onde, for alternativet til Bismarck var et nasjonal-liberalt ministerium i Berlin. Det ville kunne skape en revolusjonære bevegelse i Tyskland, som Østerrike fryktet. Denne frykten tvang Østerrike til å samarbeide med Bismarck og akseptere Bismarcks løsninger.
Schleswig-Holstein
Bismarck var en stor mester i diplomatiet og i intrigenes kunst. I siste del av 1863 gjorde det gamle problemet Schleswig-Holstein seg på nytt gjeldende. Hertugdømmene hørte sammen under Danmark, men Holstein hadde en tyskspråklig majoritet og hørte til den tyske konføderasjonen. I 1851 og 1852 hadde stormaktene undertegnet avtaler der de lovet å forsvare hertugdømmenes status under Danmark mot at Danmark ikke prøvde å innlemme dem i Danmark eller forandre deres konstitusjonelle status uten å konsultere stendene. Men situasjonen var ustabil. I mars 1863 prøvde kong Frederick VII å innføre en ny konstitusjon i Schleswig uten å konsultere stendene.
15. november 1863 døde Frederick uten å ha en direkte arving. Denne muligheten var forutsett, og de som hadde signert avtalen fra 1852 hadde anerkjent fyrst Christian av Glücksburgs krav på arvefølgen både i Danmark og i Schleswig-Holstein. Dette arvekravet ble utfordret av den tyske fyrsten Friedrich av Augustenburg, som erklærte seg for hertug av Schleswig-Holstein. Dette kravet ble støttet av de fleste tyske liberale, og etter hvert også av de fleste tyske statene.
Men Preussen og Østerrike erklærte seg villige til å støtte Christians krav på hertugdømmene dersom han lovet å holde seg til avtalene fra 1851 og 1852. I Tyskland ble det vedtatt sanksjoner mot Danmark dersom landet brøt avtalene fra 1851 og 1852. Da Danmark ignorerte dette rykket føderale tropper inn i Holstein i desember og okkuperte det meste av området til Eider.
Østerrike og Preussen hadde en felles politikk i forhold til hertugdømmene, selv om motiv og mål var ulike. Rechberg ville opprette en konføderasjon dominert av Østerrike og Preussen for å opprettholde status quo. Han hadde liten interesse for Schleswig-Holstein. En varig avtale med Berlin var hovedmålet. Bismarck ville gjerne innlemme hertugdømmene i Preussen. Problemet for ham var å finne rette tidspunkt for rette handlinger. Han samarbeidet med Østerrike for å hindre de andre stormaktene i å blande seg inn og for å vinne en rask seier over danskene. Bismarck gikk langsomt og skrittvis fram, og for hvert skritt undersøkte han den nye situasjonen med dens muligheter grundig før han foretok seg noe på nytt. Og han bandt seg ikke til noen framtidig løsning, men søkte å utnytte hver situasjon for hva den kunne by på.
I januar 1864 leverte Østerrike og Preussen sine krav direkte til Danmark. Danskene overvurderte sin situasjon, og nektet å akseptere kravene. De to statene sendte da tropper under general Wrangel inn i Schleswig. En konferanse holdt i London demonstrerte at England ikke ville forsvare avtalen fra 1852. Østerrike og Preussen fortsatte da med å okkupere noen øyer og truet København. Første august ba Danmark om fredsforhandlinger.
I denne perioden ville ikke Bismarck binde seg til noe forslag om hertugdømmenes framtid. Ved Londonkonferansen hadde han levert en mengde ulike alternativer. I fredsavtalen tvang han Christian til å gi opp kravet på suverenitet over hertugdømmene, uten at deres framtid ble fastsatt. Framtida var fortsatt åpen for Bismarck.
Østerrike vant ingenting på sitt engasjement i striden om Schleswig-Holstein. Bismarck hadde kommet med tom retorikk om behovet for monarkisk solidaritet i kampen mot demokrati og revolusjon. En sann tysk konservativ politikk er bare mulig når Østerrike og Preussen står sammen og leder politikken, skrev Bismarck til Wien 6. august. Fra dette standpunktet, skrev Bismarck videre, at han ønsket en intim allianse. Men i toppmøte mellom Østerrike og Preussen ville ikke Bismarck gå med på noen konkrete bindinger for framtida.
I Østerrike angrep Rechbergs rivaler forsøkene på tilnærming til Preussen da det ble klart at Preussen ikke ville yte noe som helst. Biegeleben hevdet, med støtte fra Schmerling, at bare en allianse med Frankrike kunne sikre Østerrike mot Preussen. I oktober 1864 gikk Rechberg av, siden Preussen ikke på noe punkt ville komme ham i møte, og politikken hans derfor hadde vært feilslått.
Men Rechbergs avgang ga ikke den anti-prøyssiske siden en klar seier, for som ny utenriksminister kom grev Mensdorff-Pouilly, en konservativ offiser uten diplomatisk erfaring. 31. oktober la keiseren fram sitt utenrikspolitiske program, som gikk ut på å arbeide for bedre forbindelser med stormaktene og de tyske statene, et defensivt program.
I 1864 betydde dette å overgi initiativet til Preussen. Bismarck stod fritt til å velge når og hvordan han ville gå fram i sin offensiv mot Preussen. Bismarck greide å overbevise Wilhelm om at Preussen burde annektere Schleswig-Holstein, selv om det skulle føre til krig mot Østerrike. Men før Bismarck foretok seg noe ville han være sikker på at Frankrike holdt seg nøytralt. For å oppnå dette innledet Bismarck kompliserte forhandlinger med Napoleon, og oppmuntret til fransk ekspansjon langs Rhinen, uten å binde seg til å støtte dette. Til Østerrike kom Bismarck med en serie ulike forslag. Østerrike ble etter hvert villige til å akseptere prøyssisk anneksjon av Schleswig-Holstein mot at Østerrike fikk kompensasjon andre steder i sentraleuropa. Bismarck bandt deg ikke til noe konkret, men holdt spillet gående. I august 1865 fikk han Østerrike til å undertegne den såkalte Gastein konvensjonen, som la hertugdømmenes framtid åpen, men skilte dem administrativt, der Preussen kontrollerte Schleswig og Østerrike Holstein.
Østerrike
I 1864 og 1865 viste Bismarck for første gang sin uvanlige dyktighet som diplomat: tålmodighet, fleksibilitet og evne til å utnytte sin motstanders håp, frykt og illusjoner. Bismarck var heldig som hadde som motstandere keiser Franz Josef og hans utenriksminister Rechberg, som var mindre begavede enn Bismarck selv. Og Østerrike hadde flere motstandere å bekymre seg for, som Italia, og mange indre konflikter som undergravde konstitusjonen fra 1861.
Schmerling hadde innført februarpatentet for å konsolidere det tyske styret i habsburgernes rike, og for å forberede en stortysk offensiv utenlands. Han møtte motstand fra Rechberg og andre som ønsket å utvikle et spesielt forhold til Preussen. Ungarerne og kroatene nektet å sende representanter til riksrådet. I 1863, da det ble erklært unntakstilstand i Galicia under det polske opprøret i det russiske Polen, nektet også polakkene å være representert i riksrådet. Schmerling hadde bare betinget støtte fra den liberale majoriteten i riksrådet. Den hadde sin egen dagsorden, som inkluderte å begrense keiserens unntakstilstandsmyndighet, å innføre ministeransvarlighet, og tilbakekallelse av concordatet med paven fra 1855. Statens finanser var også et problem som det var konflikt om.
I siste del av 1864 bestemte keiseren seg for å forandre den kursen som var satt av Schmerling i 1861. I 1865 begynte keiseren forhandlinger med ungarske ledere uten å konsultere ministrene. Schmerling gikk av da han ble klar over at keiseren førte en politikk som gikk på tvers av den Schmerling hadde lagt opp til. Grev Richard Belcredi erstattet Schmerling. I september var konstitusjonen fra 1861 formelt suspendert, og man søkte etter et nytt grunnlag for statens styre.
Bismarcks innenrikske problem var lettere å arbeide med enn Østerrikes innenrikske problem. Preussen hadde ingen sterke språklige minoriteter, og den prøyssiske økonomien blomstret og skatteinntektene veltet inn og statsapparatet fungerte godt. I Preussen kunne myndighetene bruke så mye penger de maktet på militærvesenet, mens de i Østerrike var nødt til å skjære inn til beinet. Preussens hær ble omorganisert og fikk nytt utstyr.
I utgangspunktet hadde de liberale støttet Augustenburgs krav på å styre Schleswig-Holstein, og fordømt Østerrike og Preussens manglende støtte til Augustenburg. Men etter Preussens seier begynte noen liberale i Berlin å se med mer velvilje på tanken om å annektere Schleswig. Likevel fortsatte den liberale opposisjonen å motsette seg militærbudsjettet og Bismarcks ukonstitusjonelle regime.
I andre tyske stater begynte de liberale å miste troen på Preussen som leder for Tyskland på grunn av det ukonstitusjonelle regimet til Bismarck. "Et regime som ikke tar hensyn til sitt eget parlament kan ikke opprette et tysk parlament", skrev "Karlsruher Zeitung" i Baden.
Baden
I 1864 fikk Baden sin egen krise. Det brøt ut religiøse stridigheter mellom liberale og katolikker. Foranledninga var en ny skolelov, men konflikten hentet kraft fra motsetninger mellom stortyske katolikker og lilletyske liberalere, bønder og byborgere, handverkere og entreprenører, katolske populister og den protestantiske eliten. Da katolske geistlige begynte å mobilisere opposisjon mot regjeringa krevde mange liberale at den politiske aktiviteten til geistligheten skulle begrenses. De liberale ble splittet og paralysert av indre konflikter og av den framvoksende krisen i forholdet mellom Preussen og Østerrike.
Bayern
I Bayern døde kong Maximilian i 1864 og hans nitten år gamle sønn, Ludwig II, overtok som konge. Ludwig ville være kunstner, eller mente at han hadde kunstnertalenter. Han hadde ingen politisk erfaring eller innsikt. Han viste allerede tegn på den eksentrisiteten som skulle utvikle seg til galskap. Kongen begynte å arbeide for forsoning med den katolske kirka, noe som den liberale landdagen ikke satte prins på. Men de liberale var innbyrdes uenige om hvilken politikk de skulle stå for. I oktober forlot Karl Cramer, som var leder for det bayerske venstre, Fortschrittspartei siden det ved å akseptere Gastein konvensjonen forkastet kravet om at Schleswig-Holstein skulle få selvstyre. Snart fulgte andre demokrater ham.
Dette var del av ei omstilling som foregikk i politikken i sørvest i 1864 og 1865.
Württemberg
Mye av lederskapet for denne omstillinga kom fra Württemberg. Der ble denne splittelsen innenfor opposisjonen først klargjort. Opposisjonen i Württemberg hadde som andre steder samarbeidet i den første del av den nye æraen: I hadde 1859 Østerrikes militære nederlag i Italia og frykt for fransk aggresjon og håp om en ny politisk kurs i Berlin oppmuntret både liberale og demokrater til å innta en prøyssiskvennlig posisjon. Men gradvis vendte de to gruppene seg fra hverandre. I 1863 hadde utålmodighet over at indre reformer ble sent gjennomført og misnøye med Preussens politikk ført til alvorlige spenninger i Württembergs Fortschrittspartei. I 1864 forlot venstresida dette partiet og dannet Volkspartei, som forpliktet seg til demokratisering av det offentlige livet i Tyskland.
Volkspartei
Demokratene i Württemberg ønsket å skape en nasjonal bevegelse. I september 1865 møtte de representanter fra andre tyske stater for å lage et program for et tysk Volkspartei, som krevde demokratisering av alle statenes konstitusjoner og administrasjon, "føderal organisering av statene under ei sentral regjering og parlament, med verken østerriksk eller prøyssisk lederskap, og gjensidig anerkjennelse av prinsippet om nasjonalitet og selvbestemmelse". Demokratene mente at erfaringen med Schleswig-Holstein viste at det var illusorisk å tro at en nasjon kunne bli skapt med Wien eller Berlin. Det var derfor nødvendig å bryte med alternativene "stortysk" eller "lilletysk", og vende tilbake til den demokratiske tradisjonen fra 1848. Dessverre fikk disse ideene liten oppslutning. Et aktivt Volkspartei ble dannet i Saksen og i noen byer i sørvest, ellers fikk ideen liten oppslutning.
Mange andre som hadde sluttet opp om den liberale bevegelsen var blitt utålmodige. De mente at de liberale flertallene i parlamentene fikk utrettet for lite. De ville ha mer kraft inn i den liberale politikken. Noen trakk seg ut av politikken på grunn av utålmodighet, og andre ønsket seg en sterk og handlekraftig leder.
I slutten av januar 1866 sendte Bismarck et skarpt brev til myndighetene i Wien der han framsatte trusler mot dem og skrev at dersom de ikke fikk slutt på den revolusjonære agitasjonen i Holstein ville Preussen måtte vurdere hele sin politikk. Det som hadde skjedde var at Wien hadde tillatt en demonstrasjon til fordel for Augustenburgs krav på hertugdømmene. Det ble sendt et like skarpt svar tilbake fra Wien.
Bismarck arbeidet hardt for å provosere fram en krig mellom Preussen og Østerrike. 21. februar fortalte han kongen at nå var det bare tre alternativ: En liberale minister, et statskupp mot konstitusjonen eller krig. Ei veke senere fikk Bismarck tillatelse fra kongen til å begynne å forhandle med Italia - for å forberede krigen. Bismarck mente at nå var tida kommet for krig med Østerrike.
Befolkninga i Preussen og de andre tyske statene ønsket ingen krig, men ved hoffet i Preussen var det etter hvert blitt sympati for tanken, selv om kronprinsen ville ha fred. De tradisjonelt konservative ønsket heller ikke krig, siden de heller ville ha østerriksk-prøyssisk samarbeid. Og de liberale ville heller ikke ha krig. Regjeringa, under Bismarcks ledelse, angrep stadig parlamentet og brøt stadig konstitusjonen og opptrådte i det hele tatt fullstendig ulovlig. Representanter som stod i opposisjon til Bismarcks politikk ble fengslet, aviser ble sensurert, embetsmenn som uttrykte andre oppfatninger enn myndighetenes ble trakassert og liberale valgkandidater som ble valgt inn i styrer ble nektet de plassene de var valgt til. I denne undertrykkelsen, regissert av Bismarck, var det å vente at krig ville gi Bismarck påskudd til å intensivere undertrykkelsen.
De liberale hadde i mange år hevdet at bare innenlandske reformer ville gi utenrikspolitisk suksess, for gjennom reformer kunne Preussen ble et eksempel og ideal for de andre tyske statene. Et undertrykkende regime som det Bismarck utviklet kunne ikke vente å mobilisere begeistring og oppslutning. Theodor Mommsen skrev at uansett hvem som enn vinner en krig mellom Østerrike og Preussen, så "kan den bare skade den tyske nasjon."
Østerrike ble ansett å ha en bedre hær enn Preussen. Det østerrikske kavaleriet og artilleriet var bedre enn det prøyssiske, og den østerrikske hæren hadde mer kamperfaring. I krigen som nylig var ført mot Danmark hadde den østerrikske hæren vært dyktigere enn den prøyssiske. Men det prøyssiske infanteriet kom til å vise seg å være bedre enn det østerrikske. Det var under omorganisering, og det ble utrustet med bakladergevær, som førte til at soldatene kunne ligge og skyte. Det hadde også tre ganger så stor skuddtakt som munnladningsgeværene. De geværene som den østerrikske hæren enda hadde var munnladningsgevær som krevde at soldatene stod oppreist på slagmarka, som levende blinker. Preussen utviklet også ny infanteritaktikk. Mens østerrikerne enda holdt på de gamle ildlinjene, der soldatene stod tett i lange linjer på slagmarka, gikk prøysserne over til stridsformasjoner for infanteriet der soldatene på kompaninivå beveget seg mer fritt på slagmarka, og stod friere til å utnytte de mulighetene som oppstod. Dette krevde god disiplin og godt lederskap for å unngå kaos. Dette skulle få stor betydning.
Dessuten hadde prøysserne innført et langt grundigere stabsarbeid enn det som hadde vært vanlig, med svært grundige forberedelser av de situasjonene som kunne oppstå, og forsøk på å planlegge og forberede for alle eventualiteter. De mulighetene for hurtige forflytninger som jernbanen tillot ble også tatt med i beregningene.
Helmuth von Moltke var en av de første offiserene i Europa som så hvor store forandringer i krigføringa denne nye teknologien kunne være føre til. Moltke hadde deltatt i utviklinga av jernbanene helt siden 1840-tallet. Han var født i år 1800. Bare elleve år gammel hadde han begynt på en kadettskole, og i 1832 hadde han blitt medlem av generalstaben i Preussen. Moltke viste at strategisk planlegging var nødvendig både på grunn av og til tross for all usikkerheten om hva som ville skje i krig. En plan måtte være fleksibel nok til gi flere muligheter og forutse ulike situasjoner, men detaljert nok til at den hadde planlagt grundig nok til at den kunne brukes for å foreta raske troppebevegelser i ulike situasjoner. I 1866 hadde Moltke utviklet en plan for krig mot Østerrike som han mente ville kompensere for den tallmessige overlegenheten til Østerrike og dets allierte, ved at prøyssiske tropper kunne forflyttes med så stor hastighet at de ikke skulle være tallmessig underlegne på slagmarka.
Den prøyssiske hæren var intellektuelt overlegen den østerrikske. De østerrikske offiserene var tapre og lydige, men det var alt.
I 1864 hadde Mensdorff blitt utenriksminister i Østerrike. Bismarck var regjeringssjef i Preussen. Bismarck ville i 1866 provosere fram et angrep fra Østerrike. Dette ville få kongen til å akseptere en krig og sikre at andre stormakter ikke grep inn mot Preussen. Mensdorff prøvde å bruke Bismarcks motstandere ved hoffet for å overtale kongen til å holde fred. Samtidig var både Bismarck og Mensdorff opptatt av å oppnå støtte fra Frankrike. Mensdorffs manøvringsrom var mindre enn Bismarcks, både siden han var en mindre dyktig diplomat og intrigemaker, og siden Østerrike trengte lenger mobiliseringstid for hæren. Mensdorff kunne ikke la Bismarck ta det første aggressive steget.
Tidlig i april signerte Preussen en hemmelig allianseavtale med italienerne, med tre måneders varighet. Neste dag presenterte den prøyssiske utsendingen i Frankfurt en plan for reform som Bismarck hadde latt sirkulere blant de tyske regjeringene. Forslaget innebar at det ble dannet et nasjonalt parlament som skulle velges direkte med alminnelig og lik stemmerett, og som skulle føre statene fram mot en ny orden for Tyskland. Sett i sammenheng med hvordan Bismarck behandlet parlamentet i Preussen ble dette forslaget tatt i mot med skepsis fra tyske liberale, som betraktet forslaget som ei felle. De fleste oppfattet at planens hensikt var å skape forvirring og å irritere Østerrike.
Krig mellom Preussen og Østerrike
21. april kom det beskjed om troppebevegelser i Italia, og myndighetene i Østerrike ga ordre om delvis mobilisering. Italienerne gikk til mobilisering. Første mai bestemte kong Wilhelm at Preussen måtte gå til krig. Neste dag fikk Moltke full kommando over hæren, og dagen etter innledet Preussen full mobilisering.
Andre tyske stater prøvde å finne en måte å opprettholde freden på, men forgjeves. Det var sterk motstand mot krigen rundt om i Tyskland. De fleste bystyrene i Tyskland uttrykte motstand mot den kommende krigen. Opinionen var anti-prøyssisk.
Første juni erklærte baron Kübeck, som representerte Østerrike i Frankfurt, at Østerrike mobiliserte som svar på den truende oppførselen til Preussen i Schleswig-Holstein. Han bad om at konføderasjonens riksdag i Frankfurt løste denne saken. Sjuende juni krysset de prøyssiske styrkene i Schleswig under Manteuffel Eider og gikk inn i Holstein. De angrep ikke østerrikerne, som trakk seg inn i Hannover. Kübeck protesterte 11. juni mot Preussen, og forlangte at konføderasjonen mobiliserte sine styrker mot Preussen. Tre dager senere aksepterte riksdagen med ni mot fem stemmer det østerrikske kravet om mobilisering mot den prøyssiske aggresjonen. Den prøyssiske representanten svarte at Preussen oppfattet med dette konføderasjonen som oppløst.
Omtrent alle de viktige statene i Tyskland sluttet opp om Østerrike i 1866. Alle de mellomstore statene, inkludert de fire kongedømmene, sluttet opp om Østerrike. Preussen fikk stort sett bare støtte fra fyrstedømmer som var enklaver inne i Preussen, og som var fullstendig avhengige av Preussen. Majoriteten av tyskerne var fiendtlige til den prøyssiske aggresjonen.
Preussen ville først sikre seg kontroll over de nordlige områdene ved å opprette militær kontroll over Hannover, kurfyrstedømmet Hessen og Saksen. Bare i Hannover møtte prøysserne hard motstand. Prøysserne angrep også Østerrikes allierte i sør. Men avgjørelsen måtte komme i kampen mellom Preussen og Østerrike. Østerrikerne samlet styrkene sine i festningsbyene i det nordøstlige Böhmen. Moltkes plan gikk ut på at to hærer skulle gå offensivt inn i Böhmen. Disse to hærene skulle slutte seg sammen så snart fienden var lokalisert og tvunget til slag. I en serie trefninger viste munnladningsgeværene til østerrikerne seg å føre til svært store tap for dem.
30. juni sluttet Moltke, kongen og Bismarck seg til de prøyssiske styrkene i Böhmen. Man var usikker på hvor fienden var og hvilke planer han hadde. Kommunikasjonen mellom de to prøyssiske hærene var ikke god. 3. juli ga fyrst Friedrich Karl, som kommanderte den første hæren, ordre til fullt angrep mot en stor østerriksk styrke som de hadde oppdaget, uten at overkommandoen hadde kjennskap til dette angrepet. Slik begynte et slag som raste i sytten timer langs en front mellom byen Sadowa og fortet Königgratz ved Elben. Mens den første hæren angrep hele morgenen gikk den andre hæren, kommandert av kronprinsen, til angrep i flanken. Den andre hæren kom tidsnok fram til å stabilisere sentrum i den første prøyssiske hæren, og skapte forvirring på østerrikernes høyre flanke. Sent på ettermiddagen ble den østerrikske hæren, ledet av Benedek, nødt til å dra seg tilbake på grunn av store tap.
Slaget ved Königgratz var ikke et resultat av militær planlegging og lederskap. Slaget var ikke planlagt, og det utviklet seg uten at de involverte var klar over hvor viktig det var. Resultatet var også ganske tilfeldig. Kvelden tredje juli sa noen i kongens følge til Bismarck at "du er nå en stor mann, men dersom kronprisen hadde kommet noe senere hadde du vært den største skurken i verden".
Østerrike valgte å søke fred etter slaget ved Königgratz. Det var ikke nødvendig, Østerrike var fortsatt i stand til å føre krig, og Preussen hadde brukt mye av sin offensive kraft, og ville ha hatt svært vanskelig for å presse offensiven videre.
Etter slaget ved Königgratz samlet Bismarck 23 nordlige stater i et føderalt system som ble ledet fra Berlin. Preussen annekterte Hannover, Hessen-Kassel, Nassau og Frankfurt. Østerrikes allierte sør for elva Main, som Bayern og Württemberg, gikk i allianse med Preussen og betalte erstatning. I forhold til Østerrike førte Bismarck en mild politikk siden Bismarck ikke ville at Østerrike skulle ha grunn til å ønske hevn. Bismarck krevde ingen landområder fra Østerrike. Bismarck ønsket ubetinget lederskap i Tyskland.
Lenker:
Første del av denne Oversikten over Tysklands historie 1848-1866
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilde for dette kapitlet er James J. Sheehans bok "German history 1770-1866"