Skrevet av Tor Førde.
Kilder for dette kapitlet er:
Christopher Dyer skriver som innledning til kapitlet som behandler normannernes erobring, som begynte ved slaget ved Hastings i 1066, at myten om "normannernes åk" fra det syttende århundret av fostret den feilaktige oppfatningen at sosial ulikhet og politisk undertrykkelse begynte med innføringen av normannisk styre. Disse ideene påvirket moderne historikere, og i det tjuende århundret var det mulig å tillegge opprinnelsen til byene, livegenskap, godsene og føydale arbeidsplikter til de normanniske innvandrerne. Men alt dette kan spores lenger tilbake i historia. Normannerne omformet ikke økonomiens grasrøtter. Men erobringen hadde stor betydning for aristokratiet siden det angelsaksiske aristokratiet i stor utstrekning ble erstattet av et normannisk aristokrati. For å undersøke hvordan dette virket må vi først kjenne det gamle aristokratiet og hvordan det fungerte.
Christopher Dyer skriver at han i sin framstilling bruker betegnelsen "aristokrati" om hele eliten, altså også om biskoper og abbeder i store klostre. Kong Alfred nevnte som den første på engelsk at samfunnet kan bli delt inn i de som sloss, de som ber og de som arbeider. Dette ble i begynnelsen av det ellevte århundret tatt opp igjen av erkebiskop Wulfstan av York og andre geistlige. Disse tre nevnte gruppene støttet alle opp om monarkiet, og sammen skapte de et harmonisk samfunn, mente de. Fordelingen av belønninger og goder mellom disse gruppene var svært skjev. En halv million bondehushold arbeidet og slet for å forsørge noen få tusen kjempende adelsmenn. Likevel greide ikke adelen å utføre sin beskyttende oppgave konfrontert med vikingene. Bøndene ble utsatt for angrep fra vikingene og måtte betale store summer i Danegeld. Kirkemennene kunne be iherdig. De kom i stor utstrekning fra de høyeste familiene i samfunnet.
Kvinnene hadde større rettigheter enn dette tredelte samfunnssynet antyder. Aristokratiets kvinner kunne eie store eiendommer uavhengig av sine menn. De kunne styre over eiendommene og testamentere dem til andre kvinner, om de ønsket.
I samtiden likte aristokratene å tro at den var et fødselsaristokrati, og at aristokratiet tilhørte en annen rase enn resten av samfunnet. De rettferdiggjorde sin posisjon ved å vise til sine strålende forfedre. Men aristokratiet var ikke fullt så eksklusivt. De høyest rangerte aristokratiske titlene, som ble kalt for ealdormen i det tiende århundret og earls i det ellevte århundret, ble gitt av kongene. En ealdorman ble tildelt et shire og en earl fikk en enda større provins, som Wessex, Mercia, East Anglia eller Northumbria. Der regjerte de. De hadde rett til en tredjedel av bestemte skatteinntekter og hadde inntekt fra gods som hørte til stillingen. Biskoper og abbeder hadde også tilgang til store rikdommer siden store eiendommer var lagt til deres stillinger. I 1086 eide kirka hele 26% av jorda i England. Under denne høgste gruppen aristokrater stod et lavere aristokrati, thegnene, som blant annet ledet møtene til "the hundreds" og utførte mange andre lokale oppgaver på vegne av kongen, som å kreve inn skatter. Den øverste gruppen av thegner hadde direkte kontakt med kongen. Dyer skriver at man fikk ikke status som thegn fra noen overordnet autoritet, men ut fra rykte og samtidens bedømmelse [og så måtte man ha eiendom]. Det kunne være fire tusen eller fem tusen thegner i England.
Ealdormen, earls og thegnene hadde militære plikter. Dette ble feiret i heroisk poesi, som i Battle of Maldon, [Omtalt i teksten om kong Knut.] som var et slag utkjempet mot vikinger i 991. Aristokratiet var fritatt fra å betale skatt av sitt demesne, altså det landet som godsene deres dyrket direkte.
Jordeiendommene til aristokratiet er det som klarest karakteriserer det, og graderingene innen aristokratiet. En thegn måtte eie minst fem hides land. Dette var lik verdsettelsen av en alminnelig landsby. En thegn med denne eiendommen ville, dersom den var organisert på tradisjonelt vis, ha et demesne på minst 200 acres åkerland og gjerne 20 bønder som betalte jordleie og utførte arbeidsplikter. I følge Domesday Book genererte en eiendom på fem hides et årlig utbytte på fem pund, eller prisen på førti kyr. Dette var beskjedne eiendommer sammenliknet med de store eiendommene til ealdormennene og jarlene. Da ealdorman Aelfheah av Hampshire satte opp sitt testamente omkring år 970 hadde han eiendommer som strakte seg ut over seks shirer og som var på minst 700 hides, og dette inkluderer noen svært store eiendommer. Jarlene i det ellevte århundret la under seg enda større eiendommer. Godwin, jarl over Wessex, hadde lagt under seg eiendommer som var verdt mer enn fem tusen pund. Eiendommene til ealdormen og earls var spredt vidt omkring i mange forskjellige shirer. De mer beskjedne eiendommene var gjerne mer samlet. Eadric av Laxfield hadde for eksempel i 1066 eiendommer i 33 landsbyer, og de fleste lå i Suffolk og tilstøtende shirer. Noen av dem var konsentrert i grupper av land som følge av at han hadde prøvd å konsolidere eiendommene sine. Biskopene hadde det meste av jorda si i bispedømmet sitt, og klostrene hadde helst godsene sine i så liten avstand fra klosteret at det var enkelt å sende forsyninger til klosteret.
Da byene vokste fram kunne lordene selge varer til byene, og det kunne bøndene også, og betale en del av jordleia med penger. Aristokratiet hadde store kontantbeholdninger i det tiende og ellevte århundret, og dette var karakteristisk for aristokratiet. Adelsmennene betalte heriot. Det var ei avgift som ble betalt til en persons herre når denne personen døde. Det ble betalt kontant 200 mancus gull fra en earls eiendom til kongen når en earl døde og fra en av kongens thegners eiendom ble det betalt 50 mancus gull til kongen ved thegnens død. Omregnet til pund betyr det at en earl betalte 25 pund og en kongens thegn betalte 6 pund. Mindre thegner betalte 2 pund. Kongens thegner var thegner som stod i en særstilling blant thegnene. Mange magnater hadde kontantbeholdninger som var langt større enn dette.
Testamentene til magnater forteller om de rikdommene som de hadde. De hadde rustninger og våpen og militært utstyr for store verdier. Og de hadde dekketøy, boller og fat og tallerkener av sølv. Og de bygde hovedbygninger og bygningskompleks på godsene som liknet stadig mer på slott. Og de bygde festningsanlegg i tilknytning til disse bygningkompleksene. Herregården ved Goltho lå innenfor et festningsanlegget på 325 fot ganger 270 fot som bestod av en voll som var omgitt av vollgrav.
I århundrene før normannernes erobring ble aristokratiet som helhet mer tallrikt. Men de øverst rangerte aristokratene økte ikke i antall. De tjue eller flere ealdormen fra det tiende århundret ble erstattet av bare fire earls i det ellevte århundret. Men etter hvert som eiendommene til disse jarlene ble delt ved arveskifter sank ikke antallet personer av første rang så mye. Det ble flere thegner, ikke av de omkring hundre kongens thegner, men av de mindre thegnene der antallet økte til 4.000 eller flere ved midten av det ellevte århundret. Dessuten skulle dansker som kom sammen med Knut ha eiendommer, blant dem var eiendommene til kongens huskarer betydelige.
Kirkas aristokrati vokste også. Bispedømmene ble ikke mye forandret, bortsett fra at det var en tendens til at samme biskop kunne ha to bispedømmer samtidig. Den dramatiske forandringen kom med reformen eller opprettelsen av benediktinerklostrene. Det var 61 av dem i 1066. Det hadde ikke vært mangel på klostre før reformbevegelsen. Noen av dem inngikk i velstående lokale kirker der det kunne være gifte prester som selv eide eiendommer. Dette gikk ikke godt overens med de strenge reglene til St Benedikt. De nye reformerte klostrene, som Glastonbury, Winchester, Abingdon, Peterborough og Ely hadde store jordeiendommer, ofte mer enn 300 hides, og munkene levde i sølibat i et strengt fellesskap både i økonomiske og åndelige saker.
Selv om munkene personlig og individuelt hadde liten eiendom kan de likevel regnes med til aristokratiet siden klostrene eide enorme eiendommer og var bygd som slott. De stod den verdslige eliten nær og ble beskyttet og begunstiget av denne. Til gjengjeld skulle munkene be for aristokratene og ta bare på deres minne. Munkene kom ofte fra aristokratiske familier. Presteskapet som var knyttet til de lokale kirkene var ofte fattig og dårlig utdannet, bondesønner, men prestene i de større kirkene kunne ofte leve i rikdom på linje med de mindre thegnene. Klosterreformen trengte ikke å bety mer enn omorganisering av de eksisterende eiendommene til kirka og forandringer av munkenes atferd i klostrene, men i det østlige England ble betydelige mengder eiendom overført til de nye klostrene i the Fens.
Gamle aristokrater satte ikke pris på at lavadelen vokst og at det ble flere mindre thegner. De mente at det foregikk en utvanning av adelskapet og at det kom til for mange oppkomlinger. Samtidig som det ble kritisert at adelskapet ble utvannet av oppkomlinger ble det også rettet kritikk mot sedenes forfall og mot mangel på respekt for religionen og tradisjonene, og dette ble satt i sammenheng med at det ble mulig for vanlige mennesker å tjene penger. Det kan se ut til at betegnelsen ceorl ble brukt om de uverdige som rykket fram i samfunnet. Dette var en gruppe under thegnene, men som likevel hadde betydelige eiendommer, en hide eller to, som kan bli kalt for "cniht", "radman" eller "sokeman". De stod seg mye bedre enn de vanlige bøndene.
Bakgrunnen til disse klagene om at aristokratiet ble utvannet og at umoralen bredte seg var de danske angrepene fra 991 av. Dette var et trauma for det engelske aristokratiet. Det greide ikke å forhindre invasjonen, og noen familier døde ut i kampen, og dansker la under seg land til og med i deler av Midlands der de aldri tidligere hadde vært. De tunge skattene som ble skrevet ut for å betale Danegeld presset økonomien til lordene, som kanskje ikke bidro mye selv, men som likevel følte at bøndene deres betalte så mye at de hadde lite å betale jordleie med. Invasjonen i 1066 gjentok krisene fra det danske angrepet. I det tidlige tiende århundret foregikk det både en drastisk utskiftning av personer som tilhørte aristokratiet, og landeiendommer ble omfordelt i stor skala, og earlene la under seg enorme rikdommer.
Også på kontinentet, spesielt i Frankrike, foregikk det på denne tida store forandringer som hadde sammenheng med at statsmakta ble fragmentert og at høgadelen ble selvstendige herskere over sine områder. Dette var den "føydale revolusjonen". I England var det noen likhetstrekk med dette. De kan gjenkjennes i energien og aggresjonen til eliten. Men den engelske statsdannelsen ble ikke fragmentert. Og ved slutten av regjeringstida til Edward Bekjenneren var det et forholdsvis stabilt hierarki av jarler [earls], inkludert etterfølgerne til Godwine av Wessex, og under dem de hundre eller så aristokratene som hadde minst førti hides, og så noen tusen thegner av varierende rang.
Aristokratiet ble holdt sammen gjennom slektsband, og av at det aksepterte å være underordnet kongen og å utføre oppgaver for staten. Aristokratene kunne ikke satse på å opprette uavhengige fyrstedømmer eller områder blant annet siden landeiendommene deres lå spredt rundt omkring og aristokratene hadde derfor ikke sammenhengende områder å herske over. Likevel arbeidet naturligvis aristokratene for å skaffe seg størst mulig makt og innflytelse. Det kunne gjøres ved at de fikk tilhengere som fulgte dem. Thegnene ble ventet å utføre tjenester for kongen, og samtidig måtte de tjene personer fra høgadelen. Alle skulle bidra til kongens hær. Og en magnat som hadde godseiendommer som skulle stille militære styrker organiserte folk han hadde under seg i militære avdelinger. Lorden kunne tilby de som fulgte ham både støtte og beskyttelse og land.
Forholdene liknet mye på føydale forhold, men forskjellen mellom England og kontinentet var at England hadde en sterk stat, og i England var det kongen som kommanderte over festningene. Dyer skriver at ved nærmere ettersyn ser man at forskjellen mellom England og kontinentet ikke var så stor. Festninger med tårn er ikke funnet i England før 1066, men lorder, som herrene til Goltho eller Sulgrave i Northamptonshire, bygde voller og vollgraver rundt husene sine, og kan ha bygd porter av tømmer med overbygninger. Engelske lorder hadde kanskje ikke den legale og politiske makten som de kontinentale eierne av festninger, men de befestet sine hus.
Aristokratiet er ofte framstilt som å ha vært mest opptatt av forholdet mellom overordnede og underordnede, magnatene hadde klienter blant lavadelen, og de var alle avhengige av at bøndene forsørget dem. Aristokratene utviklet også sammenslutninger blant likemenn. Det er tydeligst i laugene til thegnene og cnihtene som hadde møter i byer som Canterbury og Cambridge. De var også basert på mer uformelle kontakter når thegner møttes i møtene til "the hundreds", eller når de var samlet for å utføre offentlige plikter, eller av andre grunner. Det var mange likhetstrekk mellom den situasjonen som de ulike thegnene befant seg i, og de hadde mange felles interesser.
Den normanniske erobringen var en katastrofe for det gamle engelske aristokratiet. Regjeringa fortsatte å fungere på en liknende måte som før siden styringssystemet var effektivt og kunne skaffe skatteinntekter. I årene mellom 1066 og 1086 foregikk den største overføring av eiendom som noen gang har foregått i engelsk historie, skriver Christopher Dyer, og den foregikk fra det gamle aristokratiet til det normanniske aristokratiet som fulgte Wilhelm Erobreren til England. Praktisk talt hele det gamle aristokratiet ble skiftet ut og erstattet med nye personer.
Da normannerne hadde erobret England ville de nyte seierens frukter og berike seg selv. Først måtte de sikre seg militær kontroll over England. Det kunne de gjøre ved å bygge festninger og fort på strategiske steder. De som hadde støttet de gamle herskerne ble fratatt sine eiendommer, Wilhelm hevdet at han var den rettmessige kongen, og at de som hadde støttet de gamle herskerne hadde forbrutt seg og var opprørere eller forrædere som skulle straffes ved å miste sine eiendommer. De første årene etter 1066 kom det mange opprør, og de som deltok i dem mistet også sine eiendommer. De som var igjen ble pålagt så tunge skatter at de ble tvunget ned i dyp gjeld og kunne bli nødt til å selge eiendommene sine. Tidligere frie thegner og lavadelsmenn ble presset så hardt at de ble redusert til frie bønder - freemen eller sokemen - altså velstående bønder i løpet av de første tjue årene etter erobringa. Engelske geistlige ble presset ut av den nye erkebiskopen av Canterbury, den normanniske Lanfranc. Noen få av den gamle garden greide seg, som Colswein av Lincoln. Men i alminnelighet ble den gamle lavadelen fortrengt av menn som hadde krysset Kanalen, menn med fornavn som Geoffrey, Henry, Hugh, Ralph, Roger og William.
Nykommerne kom ikke bare fra Normandie, men også fra Picardy, Bretagne, Flandern og andre provinser sør for Kanalen. Vanligvis ble land overført til normannerne ved at kongen konfiskerte det og så delte det ut til dem han ville belønne. Når en normanner overtok et gods på denne måten ville han normalt ikke forandre måten godset ble drevet på. Noen normannere fikk eiendommene til flere angelsaksiske aristokrater. Wilhelm Erobreren slo selv under seg så mye som en sjettedel av alt land i England. Deler av den engelske landsbygda ble lagt under skogsloven. Dette kontinentale begrepet siktet mot å bevare vilt og jaktterreng for adelen. Det la begrensninger på innbyggernes mulighet til å drive skogbruk og jakt. De områdene som ble lagt under skogsloven kunne være bebodde områder med dyrket land. Kongen kunne legge områder som ble eid av andre under skogsloven uten at han erstattet dette tapet til de som ble nektet å bruke jorda.
Noen ganger ble eiendommene fra før 1066 delt opp og stykket ut til mange normannere. Det var et fravær av sentral planlegging i overføringen av eiendom til normannerne. De normanniske nykommerne slo under seg eiendommer uten å vente på at kongen skulle konfiskere dem og dele dem ut. De kunne tilsynelatende leie eiendommer, og selv forlenge leiekontraktene til å gjelde i all framtid. Eller de kunne tvinge de gamle eierne bort under diverse påskudd. Noen steder fikk nykommerne hjelp til dette fra de nye normanniske tjenestemennene, spesielt fra sheriffene, som kunne få et rykte for å være hensynsløse og partiske og for å berike seg selv. Dette førte til en helt ny eiendomsstruktur etter 1066, spesielt i deler av det østlige England.
Dette frie initiativet førte til at de normannerne som slo seg ned ved grensen mot Wales kunne trenge inn i Wales. Wilhelm Erobreren hadde bestemt at i motsetning til den vanlige politikken ved utdeling av land som gikk ut på at eiendommene ikke skulle være samlet i store sammenhengende blokker, men spredt vidt omkring, skulle det ved grensen mot Wales være store sammenhengende konsoliderte eiendommer på strategiske posisjoner mot Wales. Betrodde adelsmenn som Roger av Montgomery, som fikk mye av Shropshire, eller William av Warenne som fikk et stort stykke av Sussex, ble etablert i første linje mot Wales, og i andre linje for å sikre den kysten som vendte mot Normandie og kommunikasjonslinjene til Normandie.
Herefordshire lå mot Wales, og lå i utgangspunktet under William fitz Osbern. Han truet det sørlige Wales, og han og hans underordnede, som familier som Lacys, trengte så langt inn i Wales at de bygde festninger ved Caerleon og Brecon. Langs kysten i nord kom trusselen mot Wales fra Cheshire under Hugh av Avranches, og der mistet kongedømmet Gwynneth betydelige områder, selv om normannerne ved år 1100 var blitt drevet tilbake til elva Conway. I nord ble Carlisle et militært støttepunkt for normannerne, selv om de først trengte inn i Skottland tidlig i det tolvte århundret. I nord var det skottene som var mest krigerske.
Dyer skriver at historikerne diskuterer om eiendommene først og fremst ble overført til nykommerne som hele eiendommer, i deres tidligere form, eller om de ble overført som biter og stykker av eiendommer. Dersom det siste var det vanlige ville erobringa være mer av en omstyrtelse enn dersom det første var tilfelle. Hovedkilden til kunnskap om eiendomsforholdene på denne tida er Domesday Book, og den gir ikke fullstendige opplysninger om tidligere eierforhold. Kirka eide en stor del av landsbygda i sør og vest før 1066, og dette førte til at eiendomsgrensene og den gamle økonomiske orden ble mindre forandret her enn i andre deler av landet.
At innsamlinga av de opplysningene som er grunnlaget for Domesday Book var mulig å gjennomføre viser at det gamle statsmaskineriet fortsatt fungerte effektivt etter 1066. Det finnes ingen andre dokumenter i Europa fra denne tid som kan sammenliknes med Domesday Book. Og det skyldes at ingen annen regjering kommanderte et statsapparat som var i stand til å gjennomføre en undersøkelse som var så omfattende og detaljert som den som er dokumentert i Domesday Book. Grunnlaget for Domesday Book var skattelistene som inneholdt oversikt over alle eiendommer og over de som eide eiendommene. Denne informasjonen ble sterkt utvidet gjennom undersøkelser hos de lokale domstolene og av sju grupper av kommissærer som reiste til hvert enkelt shire for å hente inn opplysninger om hvert enkelt gods, om hvor mange ploger det hadde, og hvor mange bønder og møller og om størrelsen på skogen etc. Det ble også satt opp regnskap over husdyrene.
Undersøkelsen hadde tre mål. Den skulle gi en sammenfattende oversikt over eiendommene til aristokratiet, og beregne verdien av hvert gods. Et kortsiktig mål ble oppfylt da soldater ble sammenkalt i 1085 for å møte trusselen om invasjon fra Norge, for da ga den da eksisterende oversikten informasjon som ble brukt til å finne innkvartering av soldatene. Og for det andre skulle arbeidet med oversikten og oversikten selv gi hjelp til å avgjøre uenigheter om eiendomsforholdene.
For det tredje ønsket kongen en ressursoversikt som i det lange løp kunne brukes til å bedømme skattesystemet. Tradisjonelt ble skatt krevd inn med hides som grunnlag. Domesday Book brukte i noen shirer også en annen fastsettelse av produktiviteten til et gods, nemlig beregninger av "plogland" - "det er land for åtte ploger" er en typisk uttrykksmåte. Og det var ofte lite samsvar mellom hvor stort plogland det ble sagt å være på godset og hvor mange ploger det ble oppgitt at godset disponerte. Plogland var, i likhet med hide, et mål for den evnen et gods hadde til å betale skatt. Men "plogland" kom ikke til å erstatte "hide" som mål for den skatten som skulle betales. Dyer skriver at i Domesday Book ble det vist stor interesse for produksjonen på godsenes demesner, altså på den jorda som ble drevet direkte av godset og som det ikke ble betalt skatt av. Dyer skriver at dette kanskje kunne skyldes at det fantes en plan om å beskatte demesnene. Denne planen ble i så fall aldri satt i verk.
Wilhelm Erobreren opprettet et nytt sosialt hierarki. De earldoms som han opprettet i 1070-årene var mindre enn de store som fantes i 1066. De nye earls liknet på det tiende århundrets ealdormen som var knyttet til et enkelt shire, som nå kalles for et "county" etter det kontinentale "count" - greve - som tilsvarte en earl. Nå kan ikke de engelske county sammenliknes med de kontinentale som i det ellevte århundret ble praktisk talt selvstendige politiske enheter, som Normandie, som kom til å gå over fra å være et county til å bli et duchy. Det engelske county/shire ble aldri en selvstendig politisk enhet.
Før erobringa hadde rikdomshierarkiet bestått av noen få supermagnater som stod over mange mer beskjeden thegner. I det nye hierarkiet var det omkring 200 betydelige earls og baroner som leide land direkte fra kongen. Tilsammen eide disse 200 omkring halvparten av England. Under dem var tusen jordeiere med land som var verdt minst fem pund, og 6.000-7.000 mindre menn, mange med bare en hide.
Det normanniske herredømmet var avhengig av væpnet makt. De mange festningene som ble bygd måtte bemannes, og kongen måtte kunne sammenkalle en hær når han fant det nødvendig. Knektene - eller ridderne - var nøkkelfigurer. De var både lavadel med ikke mer enn en hide land, og mer velstående adelsmenn med fra fem til tjue hides. Mange knekter bodde også hos de store lordene. Kongen fastsatt hvor mange knekter de to hundre store jordeierne skulle stille. Rike verdslige herrer skulle vanligvis stille med minst førti knekter, og hele landet stilte med 6.000 knekter.
Dyer skriver at denne ordningen der det sosiale hierarkiet var bundet sammen gjennom forpliktelser til å utføre militær tjeneste til gjengjeld for jordeiendommer kan ha blitt sett på som en stor forandring der kontinentale føydale modeller ble innført. Det nye ordforrådet for sosiale forhold var fransk. De øverst rangerte adelsmennene ble kalt for counts og de nest øverste ble kalt for baroner, og sheriffene var kjent som viscounts. Knekt (cniht) var det engelske ordet som ofte ble erstattet av miles (latin) eller chevalier (fransk). Selv om det kom nye ord og betegnelser og begrep så beskrev de en praksis som allerede hadde vært tilstede i England.
Christopher Dyer skriver at dette er av betydning for den økonomiske historien siden definisjonene av rettigheter og forpliktelser mellom kronen og magnatene var spesielle for England, der den sentrale staten beholdt kontroll over de lokale områdene selv om den delegerte makt til aristokratiet. Alle var underordnet kongen.
De tjenestemennene som bestyrte godsene fortsatte med dette, og de gjorde det på samme måte som før erobringa. Den største virkningen erobringa hadde på økonomien lå i at deler av landet ble ødelagt og at godsene ble omorganisert for å øke profitten. Det kom også ny utvikling i byene.
Ødeleggelse refererer både til skader som ble påført på grunn av krigshandlinger og til straffetiltak på grunn av opprør. Den første typen skade kom for eksempel ved Dover dit hæren til Wilhelm Erobreren dro etter slaget ved Hastings, og så videre langs veien hæren tok til London. Her plyndret og ødela hæren det den kom over. Ødeleggelser som ble utført som straffetiltak kom i nord etter opprøret i 1069-70. Domesday Book forteller om mer enn tusen landsbyer som var lagt øde, spesielt i West og North Ridings i Yorkshire. Dyer skriver at det er merkelig at ødeleggelsene foregikk i høylandet i skråningene til Penninene.
Christopher Dyer skriver at de ødeleggelsene som normannerne utførte skapte kortvarige bortfall av inntekter for dem, men dette kunne forsvares dersom sjokket overbeviste England om at det var nytteløst å gjøre opprør. Festningene i byene holdt byene og deres omgivelser under overvåking. Og skatteinntektene fortsatte å strømme inn. Og dette var beviset for at den hensynsløse bruken av militær makt førte fram.
Bøndene kan ha sett på erobringa med blandede følelser. De hadde hatt liten kontakt med de herrene som eide godsene og eiendommene siden disse herrene sjelden besøkte godsene og eiendommene. Derfor kan bøndene ha vært temmelig likegyldige overfor utskiftningen av eiere. Men de fikk grunn til å mislike erobringen, for normannerne krevde høyere skatter. Og de nye normanniske herrene krevde høyere jordleie.
Så langt vi kjenner til økte ofte godsene i verdi fra 1066 til 1086. Dette kan skyldes at det ble presset større inntekter ut av godsene. Siden det ikke ser ut til at demesnene ble utvidet må de økte inntektene ha kommet fra bøndene. Godset Coggeshall i Essex ble rapportert å ha vært verd £10 årlig i 1066, men tjue år senere var summen blitt fordoblet. Den virkelige verdien ble anslått å være £14. De høye summene som måtte skaffes til veie hvert år må ha vært onde å bære for bøndene. En gruppe sokemen i Norfolk opplevde at den årlige leie de betalte økte fra to pund til tjue pund de første ti årene etter 1066. Og mange sokemen og freemen sank ned i ufrihet med større utgifter til jordleie og pliktarbeid. I nord ble nye gods med demesner opprettet der det tidligere hadde vært sokelands - frie bønder - og bøndene måtte utføre pliktarbeid [og det var ulønnet arbeid].
Mange trekk ved utviklinga etter erobringa var ugunstig for bøndene etter som lordenes kontroll ble utvidet og alle måtte betale mer til godset. Men det ble mindre formelt slaveri. De tidligere slavene fikk leie en jordlapp med arbeidsplikt på godset, slik at godseieren tapte ikke mye på det. Lordene i det østlige England gjennomførte en politikk det de reduserte alle de forskjellige gruppene bønder til ei gruppe underdanige bønder. Normannerne overtok de eksisterende godsene som de var og prøvde å tjene mest mulig på dem samtidig som de overholdt lokale skikker og tok mot råd fra de som bestyrte godsene.
Nykommerne skaffet seg også eiendommer i byene. Bybefolkninga fortsatte å være hovedsakelig engelsk, selv om det noen få steder oppstod egne franske bydeler, som i Norwich og Southampton. Trafikken og handelen over Kanalen økte, og det tjente byer langs kanalkysten på. Men det var turbulente tider med ødeleggelser og nedgangstider enkelte steder, selv om også nye byer vokste fram der det var langt til de eksisterende byene.
Normannerne satte i gang mange byggearbeider i det de bygde festninger og praktbygninger. Kirker og klostre ble ombygd.
Christopher Dyer forteller om godset Pinbury i Gloucestershire som lå på høydene nord for Cirencester. Det ble gitt til nonnene i Caen i Normandie av Wilhelm Erobreren. I 1120 ble det drevet og var bemannet som i 1086. Verdien, eller evnen til å betale skatt, var anslått til tre hides. Det var en liten men ikke ubetydelig herregård. Godsets demesneland trengte tre ploger. Hver plog ble trukket av åtte okser. En plog ble anslått å kunne pløye 100 acres på et år. I 1120 var det 205 acres tilsådd åker på Pinburys demesne. Det betyr at demesnet var totalt 400 acres, siden halvparten lå brakk. Landsbyboerne kunne også pløye. De hadde tre ploger, og skyldte godseieren å arbeide på demesnet fem dager hver veke. Det var en smed i landsbyen. Han hadde trolig også en jordlapp, men hovedoppgaven hans var å reparere redskaper og plogskjær. Det var også ni slaver som arbeidet full tid på godset, seks av dem som plogmenn, siden hver plog trengte et mannskap på to personer. I 1120 var buskapen til demesnet 17 kveg, en hest, 122 sauer og ti griser. Mølla til godset tjente på å male kornet til bøndene. Godset var selvforsynt med mange ting, deriblant arbeidskraft.
Det var trolig atten husholdninger i landsbyen Pinbury dersom vi går ut fra at slavene var gifte og at de hadde egne husholdninger. I 1120 var det også en prest i Pinbury. Han er ikke nevnt i 1086. Det var derfor 80-90 mennesker i landsbyen. Landsbyboerne dyrket hver 30-40 acres. Tilsammen var markene deres mindre enn demesnet. Dyer skriver at vi kan se for oss landsbyen omgitt av 700 acres med kornåker og også noen enger og beitemarker og kanskje en liten skog. Landsbyboerne dyrket sin egen mat. Smeden arbeidet også for de andre i landsbyen. Den største forandringen som kom i de tretti årene etter 1086 var at de seks slavene som ble kalt for oksemenn ble frigitt. De fortsatte å være plogmenn. Og fire husmenn kom til. De kan ha delt jorda til den landsbyboeren som ble borte, for antallet ble redusert fra åtte til sju.
Christopher Dyer skriver at ved å ta i bruk den informasjonen som ble gitt om et gods og anvende den på de tusenvis av gods som er nevnt i Domesday Book fra 1086 kan man få et mer generelt bilde. Domesday Book oppgir totalt 269.000 personer i sine oppgaver over godsene, og litt mer enn 20.000 personer, hus og andre indikasjoner på urbane husholdninger. Dersom man går ut fra at det var 4,5 eller 5 personer i det gjennomsnittlige husholdet er resultatet mellom 1,3 og 1,5 millioner personer. Men mange personer ble utelatt fra oversikten. Dette gjelder munker og nonner og de som holdt til på festningene og i husholdene til lordene og befolkninga i de fire nordligste shirene og mange av de som holdt til i Lancashire. Og mange byer ble lite detaljert beskrevet. Og noen senere oversikter viser at enkelte steder ble husholdninger utelatt i Domesday Book. I en oversikt fra 1100 fra Gloucester er mer enn 600 eiendommer tatt med, men i Domesday Book ble færre enn 150 hus tatt med. I byene må befolkninga ha vært nesten dobbelt så stor som det oppgitte tallet.
Også på landsbygda var oversikten ufullstendig. Det framgår av det lille antallet slaver som er oppgitt i nord. Et annet problem er at Domesday Book konsentrerte seg om de bøndene som hadde arbeidsplikt og dyrket godsenes demesne, og i mindre utstrekning oppga de som betalte jordleie i penger uten å ha arbeidsplikt. Prester ble bare tilfeldigvis nevnt, og dette gjelder også for handverkere og tjenestemenn. Det var minst 6.000 møller i England, men bare seks møllere er nevnt. Tjenere og gjetere og fast ansatte arbeidsfolk på godsene er bare i svært liten utstrekning nevnt. Ved å ta hensyn til disse utelatelsene får man at befolkninga kan ha vært to millioner i 1086, eller mer sannsynlig mellom 2,2 og 2,5 millioner.
I hele landet var det trolig dyrket mellom 7 og 8 millioner acres, mens skogen trolig opptok kanskje 4 millioner acres, eller 15% av det totale arealet. Åkerlandet var samlet i et belte over midten av landet, fra Herefordshire til Norfolk. Skogen var størst i vest og sørøst.
I 1086 var befolkninga omkring halvparten av det den var i år 1300 eller 1700, men sammenlignbar med i perioden 1377-1540, altså etter Svartedauen. Det dyrkede arealet ved midten av det tjuende århundret, da befolkninga var tjue ganger større, var 8,3 millioner acres, og 1,8 millioner acres ble brukt til skoger, tall som er merkverdige like tallene for det ellevte århundret. Det store flertallet av de stedene som er nevnt i Domesday Book eksisterer fortsatt. Inntrykket er av et land med få store tomme områder og der jordbruket stod på et høgt utviklingstrinn. Det dyrkede land var minst tre acres per person. Dersom produksjonen var like stor per arealenhet som 150 år senere var det mer enn nok til å forsørge befolkninga i et normalår. Det var også tilstrekkelig med brensel i England.
På de mindre godsene var ganske store deler av arealet drevet som demesne. Siden disse ikke leide ut jord til mange bønder var de avhengig av slaver, eller som i det østlige England der slaveriet døde ut av leid arbeidskraft. På de større godsene ble en større del av jorda leid ut til bønder, slik at på mange av de kirkelige godsene var en femtedel av jorda demesneland. På svært store gods, spesielt de som var eid av kongen, var demesnelandet forholdsvis lite, og derfor betalte bøndene bare leie i naturalia og kontanter, uten å ha nevneverdig arbeidsplikt.
Hver region hadde sin økonomiske og sosiale karakter. Kirkas gods var spesielt tallrike i deler av øst Midlands, spesielt i Huntingdonshire, og også i vest Midlands i Gloucestershire og Worcestershire. De utgjorde også en stor del av eiendommene i sør i Hampshire og Kent. I det gamle Danelagen var en stor del av bøndene sokemen og freemen, og det førte til at betaling av jordleie var spesielt viktig der. Slavene var spesielt tallrike i vest.
Landsbyen spilte en rolle i handhevelse av loven. Samholdet mellom bøndene trengte ikke å vise seg i form av landsbybebyggelse. Landsbyene var fortsatt i ferd med å bli dannet på denne tida, og i mange områder var fortsatt bosetninga spredt.
Den tallrikeste gruppen bønder var de som betegnes som villeins. De utgjorde 40% av den totale befolkninga på landsbygda. De eide gjennomsnittlig tre okser hver og hadde 15 eller 30 acres yardland. De produserte så mye på det landet de leide at de hadde et overskudd som kunne selges, og de bidro med mye av arbeidet som ble utført på demesnet. Bordars og cottars hadde gårdsbruk fra tre til fem acres og utgjorde 30% av befolkninga. De hadde ikke nok jord til å forsørge seg selv, og arbeidet som leid arbeidskraft for sine bedrestilte naboer og på demesnet. De var mest tallrike i områder der det var skog og beitemarker der de kunne gjøre skogsarbeid og stikke torv og holde dyr. I East Anglia var det få slaver, og her kunne trolig bordars og cottars arbeide full tid på demesnet. Villein betydde opprinnelig landsbyboer og bordar en som leide et lite hus eller et lite stykke jord. I likhet med den angelsaksiske tidas gebur, ceorl og cotsetla var disse bøndene legalt frie. Men private jurisdiksjon ble anvendt i flere tilfeller på kontinentalt vis, til fortrengsel for offentlig jurisdiksjon.
Det framgår av Domesday Book at pengeøkonomien var viktig, og at betaling ofte ble foretatt med penger. For hvert gods ble det skrevet hvilken årlig inntekt det kunne gi til eieren. Slik ga alle eiendommene i landet tilsammen £72.000. Det er beregnet at den sirkulerende pengemengden bare var £37.500, og mange godseiere fikk det meste av sitt utbytte i form av naturalier. Det må ha vært mer enn en million sauer i England, og ulla ble solgt til en stadig mer spesialisert klesindustri i byene både i England og andre land.
Nesten en tiendedel av befolkninga bodde i byene. Boroughs som tilhørte en enkelt herre var intendert å være markeder for det som ble produsert på nærliggende gods. Og i de større kongelige byene var det hus som var knyttet til godsene på den omkringliggende landsbygda. Byene var både utsalgssteder for jordbruksvarer og produserte kostbare varer for de rike. På landsbygda ble det ikke bare produsert mat, men også råvarer som metall, skogsprodukter og salt. Men i hierarkiet av byer manglet de minste byene, og derfor var nettverket av markeder ufullstendig.
Lenker:
Første del av denne teksten
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilder for dette kapitlet er: