Det hadde vært så sterke motsetninger mellom de forskjellige provinsene at de tidligere hadde utkjempet regulære kriger seg i mellom. De hadde forskjellige språk. I sør og sørvest ble en fransk dialekt, vallonsk, snakket. Dette området var ei føydal og aristokratisk landsbygd. De sentrale områdene i sør var flamsktalende. De lå i Flandern og Brabant og var preget av byer, handel og et avansert handverk. De nordvestlige provinsene Holland og Zeeland var maritime, fiske og sjøfart var viktige næringsveier. Borgerskapet var sterkt og adelen svak i dette området, der folk snakket nederlandsk. De nordøstlige frisiske provinsene var landlige, og hadde igjen sitt eget språk. Kjerneområdet var de rike, sørlige provinsene Flandern, Brabant, Artois og Hainaut. De rike nordlige provinsene Holland, Zeeland, Utrecht og Friesland var skilt fra det sørlige området av elver og diker og sjøer.
Kronprins Filips inntrykk fra Nederlandene anno 1549.
I 1549 reiste den fremtidige kong Filip II, sønn av keiser Karl V, til Nederlandene. Han merket seg at de fleste menneskene som de møtte kunne lese. Alene i Antwerpen var det på denne tida 150 skoler. Også de andre byene hadde et godt utbygd skolevesen.
Spanjolene var overrasket over å finne at det var mulig å kjøpe spanske appelsiner billigere i Nederland enn i Valladolid i Spania. Det skyldtes at Nederland hadde en godt utbygd handel med det meste av Europa, og at Nederland var avhengig av å importere matvarer. Omkring en fjerdedel av maten som ble konsumert var importert. For folk flest var brød den viktigste matvaren, og fattige folk brukte omkring halvparten av inntekten sin til brød. Siden en uvanlig stor del av befolkninga levde av handverk, og ikke produserte sin egen mat, var de spesielt sårbare for økonomiske forstyrrelser og arbeidsledighet.
En av de første byene som Filip besøkte var Antwerpen, den travleste handelsbyene i Nord-Europa. På havna lå det 2.500 skip og lasset og losset. Over Antwerpens havn gikk 75% av Nederlandenes utenrikshandel, og det utgjorde betydelig mer enn Englands utenrikshandel.
Styret av de sytten provinsene.
I 1549 hadde Karl V greid å påvirke provinsene til å vedta "den pragmatiske sanksjonen". Den
skulle sikre at etter keiserens død skulle provinsene fortsette å adlyde den samme herskeren.
Året før, i 1548, hadde keiser Karl V overtalt Riksdagen (Diet) til å vedta at de sytten
provinsene var en selvstendige enhet og normalt ikke underlagt Imperiet. Bare i nødsfall skulle
de kunne avkreves hjelp, skatter og tropper.
Hver provins hadde sin representative forsamling. Disse forsamlingene hadde ofte representanter fra geistligheten, adelen og byene. Forsamlingene var sjelden demokratisk valgt. Over disse
forsamlingene stod regjeringa i Brussel, som bestod av en representant for den øverste fyrsten og hans forskjellige råd. De representative forsamlingene var mektige. De skrev ut skatter, kunne reise hærstyrker og gi lover. I noen provinser, som i Flandern, kunne bare skatter utskrives av den representative forsamlinga. Forsamlingene overvåket at lokale friheter ble respektert. Disse forsamlingene ble kalt for "States". Fra 1420 hadde de også begynt å holde felles møter, og den felles forsamlinga ble kalt for "States-General" - Generalstenderne. Dette reduserte ikke myndigheten til de enkelte provinsforsamlingene, siden beslutninger truffet av Generalstenderne måtte godkjennes av de enkelte provinsforsamlingene for at de skulle være gyldige i den enkelte provinsen. Generalstenderne møttes hvert tredje år, først og fremst for å diskutere skatter.
Det var mye som skilte provinsene, ulike språk, at de lenge hadde utviklet seg adskilt fra hverandre, det var tollbarrierer mellom dem og de hadde ulike lover med ulike straffer for samme overtredelse.
Byene og provinsene hadde gjennom århundrene gjort utallige opprør der de hadde vunnet tilståelse av indre selvstyre fra herskerne. I Brabant for eksempel hadde fyrsten i 1356 måttet utstede et frihetsbrev til provinsen som hver hersker siden hadde måttet sverge at han ville overholde. Det var disse frihetsbrevene som skaffet en viss rettssikkerhet, og garantier mot tyranni, i provinsene. Også på femtenhundretallet hadde det vært mange opprør; Nederlandene hadde en levende tradisjon for frihetskamp. Og tyranniet var ikke langt unna.
Keiser Karl V var en krigerkonge, og de krigene som han deltok i kostet mye, langt mer enn han hadde råd til. Nederlandene måtte også betale. Og de gjorde det ugjerne, både siden det var dyrt og siden de ikke så at krigene angikk dem. I 1552 hadde keiser Karl V hatt 150.000 soldater under kommando, og Castilla betalte det meste av det de kostet. Fram til 1540 hadde Nederlandene betalt en større del av krigsutgiftene, men da begynte det gode jordbrukslandet i sør å bli avfolket, trolig på grunn av skattepresset.
I Nederlandene, spesielt i Brabant og blant representantene fra Brussel ble det utviklet organisert motstand mot skattekravene. I følge et charter fra 1421 hadde hvert av de ni mest framstående laugene i Brussel rett til å utnevne to representanter til bystyret. De utgjorde en komite, og denne komiteen av atten hadde stor innflytelse. Uten tilslutning fra disse atten kunne ikke bystyret i Brussel akseptere nye skattekrav, og uten at Brussel aksepterte skattekrav kunne heller ikke Brabant akseptere skattekrav. Filip II prøvde å avskaffe charteret fra 1421, men mislyktes. I juli 1557 gikk provinsforsamlinga i Brabant med på utskrive nye skatter, men bare på den betingelse at de selv overså innkrevinga og bruken av pengene, for å forsikre seg om at pengene ikke ble sendt utenlands. Kort etterpå erklærte Filip at krona sluttet å betale gjelda si. Og allerede i august ba Filip General-stendene om mer penger. Nå begynte delegatene fra de forskjellige provinsene å handle sammen. Alle krevde at de skulle overse hvordan pengene som de bevilget ble brukt. General-stendene bevilget mer penger til kongen, betinget av de kunne kontrollere bruken av pengene. Denne betingelsen satte regjeringa seg i mot, siden den innså at General-stendene ville kunne holde tilbake penger dersom dens krav ikke ble innfridd. Men siden kongen var i krig med Frankrike, og absolutt trengte penger, måtte kongen gå med på disse kravene.
Spanjolene i Nederlandene.
I 1559 måtte kong Filip II reise fra Nederlandene siden situasjonen i Spania og i Middelhavet
krevde det. Han hadde da vært i Nederlandene stort sett hele tida fra 1555. Han innsatte sin
halvsøster Margaret av Parma som regent over Nederlandene.
Selv om hun fikk erfarne rådgivere var dette ikke et lykkelig valg. Margaret hadde ikke
regjeringserfaring, og hadde levd det meste av livet i Italia. Hun var beskjeden, og ikke i stand til å mestre alvorlige utfordringer mot autoriteten sin. Engstelig for å bekymre Filip
presenterte hun ikke alvorligheten i de problemene som hun møtte før situasjonen begynte å gå
over styr i 1566, og da overdrev hun så kraftig at Filip overreagerte.
Margaret var omgitt av spanske rådgivere, og de la liten vekt på uttalelser og forslag fra nederlendere. Dette skapte naturligvis dårlige forhold. Kongen hadde etterlatt 3.000 spanske soldater for å bemanne grensefestningene mot Frankrike. Dette skapte mistenksomhet siden man viste at 3.000 spanske soldater var det som trengtes for å gjøre deler av Italia om til spanske kolonier. Og de nederlandske provinsene ønsket å motsette seg å bli gjort om til spanske kolonier. Derfor satte de som betingelse for å bevilge skatter at de spanske soldatene ble fjernet fra Nederlandene. Da de spanske soldatene sluttet å motta lønn ble de opprørske, og ble sendt tilbake til Spania, der de deltok i krigen mot tyrkerne i Middelhavet.
Det var bare fire biskoper i Nederlandene. Dette mente kongen var for få. Han ville dele kirka inn på en ny måte. I 1559 hadde paven og Filip kommet fram til enighet om en ny organisasjon for kirka i Nederlandene. Det skulle bli fjorten nye bispedømmer, og en erkebiskop. Denne skulle kontrollere biskopene. I 1561 var en hemmelig komite som kongen og paven hadde satt ned kommet fram til hvor grensene til de nye bispedømmene skulle gå og hvordan de skulle finansieres. Hvert bispedømme skulle ha sin egen inkvisisjon. Antwerpen skulle etter planen bli bispesete, og dermed også sete for en permanent inkvisisjon. Dette satte myndighetene i Antwerpen seg sterkt i mot. Å innføre en ny myndighet i byen som kunne gripe inn overfor borgere og besøkende utenom det ordinære rettsvesenet var i strid med Antwerpens konstitusjon. Kongen gikk med på å utsette utnevnelse av biskop i Antwerpen til sitt neste opphold i Nederlandene.
Også utenom Antwerpen var det motstand mot de nye biskopene. En grunn var at den nye erkebiskopen, som skulle ha oppsyn med alle bispedømmene, var Kardinal Granvelle, en av kongens fremste menn i Nederlandene, og svært upopulær. Spesielt kom det til sterk motstand fra Brabant. Den nye erkebispen skulle også utnevnes til abbed av Afflighem, og denne abbeden var tradisjonelt en av de fremste talsmennene for Brabant i General-stendene, siden han der var geistlighetens talsmann, og han var den fremste representanten for geistligheten i provinsforsamlinga til Brabant. Dette reagerte provinsforsamlinga svært sterkt mot. Mange forskjellige grupperinger, både i Brussel og i Spania, kom til å arbeide for å få Granvelle fjernet, og de greide det. Forslaget om at erkebiskopen skulle bli abbed av Afflighem ble også trukket tilbake.
Uår.
I 1563 ble det krig i Baltikum, og handelen på Østersjøen kunne ikke foregå så lenge krigen
varte. Femten prosent av kornkonsumet i Nederlandene var importert fra Østersjølandene, og
handelen på Østersjøen ga arbeide til mange sjømenn. Derfor førte denne krigen til dårligere
livsforhold for mange mennesker i Nederlandene. Uår ødela kommende år jordbruksavlinga i
Nederlandene, og politisk uro stoppet handelen med tekstiler mellom England og Nederlandene.
Begge deler rammet levegrunnlaget til svært mange mennesker.
Sidene Nederlandene var en del av det tysk-romerske imperiet der protestantismen i utgangspunktet ble utviklet, er det klart at den tidlig ble kjent i Nederlandene. I 1522 satte keiser Karl V opp en statsdrevet inkvisisjon for å supplere kirkas inkvisisjon. I 1523 ble den første protestantiske martyr brent i Antwerpen. Selv om både bøker og protestanter ble brent var omkring 1530 mer enn tretti verk av Luther blitt oversatt og utgitt i Nederlandene. I løpet av Karl V si regjeringstid ble omkring 2.000 mennesker brent som kjettere i Nederlandene, de fleste anabaptister i sør. Forfølgelsene var så kraftige at de forhindret veksten til protestantismen i Nederlandene i Karl si regjeringstid.
Forfølgelsene av protestanter hadde fra 1544 av tvunget de få protestantene som enda fantes under jorda. De som enda levde var anabaptister. I tillegg begynte Calvin å få tilhengere. De sterkeste byene prøvde å legge band på inkvisisjonen. Mange franske kalvinister flyktet til Nederlandene da forfølgelsene tok seg opp i Frankrike fra 1562 av.
Mange protestanter visste ikke så nøye hva de var for, men de hadde mange gode grunner til å være motstandere av den katolske kirka. Den var over alt i Europa blitt et sted som ga underhold til de sønnene fra adelen og overklassen som ikke var arveberettiget. De kjøpte seg stilling som biskop eller andre godt betalte stillinger i kirka. De kunne kjøpe prestestillinga i flere fete prestesogn. Der var de omtrent aldri til stede. Dersom noen i det hele tatt tok seg av tjenesten var det en vikar som var svært dårlig betalt og uten utdannelse. Den katolske kirka var svært rik, og det den drev med var mer og mer forretninger, der den ikke leverte de tjenestene som den tok seg betalt for. Et hovedpoeng for protestantene var at de trengte ikke kirka som formidler mellom Gud og menneske, kirka var et korrupt og unødvendig mellomledd. Sånn sett sa protestantene det som alle kunne se.
En type forum der personer med humanistisk utdannelse kunne komme i kontakt med protestantiske tanker var de mange retorikk klubbene, leseklubber, amatørteater, osv. Det var svært mange av dem, og de bød på et intellektuelt og tolerant miljø. Blant annet av denne grunnen ble protestantismen kjent i alle miljø.
Myndighetene søkte å utvikle inkvisisjonen videre, og å utvide dens myndighet. Det førte til sammenstøt med myndighetene i provinsene og i byene. Den lokale juridiksjonen hadde enerett til å ta seg av alle overtredelser unntatt de som var rettet mot fyrsten selv, som forræderi. Derfor ville de lokale myndighetene motstå inkvisisjonen. Og byenes motstand mot inkvisisjonen økte etter at inkvisisjonen etter 1549 begynte å forgripe seg på anklagedes eiendom, for det var titusenvis av anklagede. Men den viktigste grunnen til den økte motstanden mot inkvisisjonens virksomhet var avsky for inkvisisjonens framgangsmåte. Tortur og lemlestelse inngikk i inkvisisjonens forhør. I provinsen Holland greide ikke inkvisisjonen å dømme noen etter 1553, og i Friesland ble ingen dømt etter 1555. Brabant førte også en stor kampanje mot inkvisisjonen, og greide å begrense inkvisisjonens virksomhet til landsbygda. Brügge ekskluderte inkvisisjonen i 1564 og arresterte og fengslet to av dens funksjonærer. Det ble opptøyer da kjettere ble brent i Valenciennes i 1562 og i Antwerpen i 1564. Det var mange forsøk, også vellykkede, på å befri folk som var fengslet mistenkt for kjetteri fra fengsel. Og det ble slutt på at folk opptrådte som angivere av kjettere. Og dermed kunne inkvisisjonene vanskelig bekjempe protestantismen, for når folk ikke lenger var villige til å angi de kjetterske protestantene hadde inkvisisjonen vanskelig for å finne dem.
Offentlige henrettelser, og henrettelser var offentlige, var redselsforestillinger. Gjennom den offentlige lemlestelsen viste øvrigheta makta si, at den var i stand til å ødelegge hvem den måtte velge å ødelegge, spesielt de som satte seg opp mot øvrigheta og dens orden. Hensikten med å vise dette var ikke bare å klargjøre dette forholdet, men også å skremme og å ydmyke tilskuerne samtidig med at de ble gjort delaktige i øvrighetens redselsgjerninger. Lenge hadde dette vært folkeforlystelse, men i det opplysningstida begynte folk å reagere på redselsforestillingene med å angripe skafottene. Foucault skriver om dette i "Crime and Punish". Redselsforestillingene truet befolkninga uten å skremme den. Mange kjente solidaritet med stakkarene som skulle lemlestes, og ville befri dem.
De lokale myndighetene i Nederlandene ønsket å gjøre straffene for kjetteri mildere. Grev Egemont reiste til Spania for å be Filip om dette. Filip ville ikke love noe, men presenterte greven for mye løst snakk som fikk grev Egemont til å tro at kongen gikk med på ønskene fra Nederland. Det som skjedde var at kongen førte greven bak lyset for raskest mulig å bli kvitt ham. Da grev Egemont kom tilbake til Nederlandene trodde han at kongen hadde gått med på de ønskene som han hadde ført fram, og fortalte dette. Men kort tid etterpå kom et brev fra kong Filip II der han beordret flere henrettelser. Høsten 1565 skrev Filip flere brev til sine representanter i Brussel der han gjorde det klart at han ønsket ny kraft i forfølgelsene av kjetterne.
I desember 1555 gikk den kongelige ordrene om å gjenoppta og forsterke forfølgelsen av de protestantiske kjetterne ut til provinsmyndighetene. De som var motstandere av forfølgelsene organiserte seg til felles protest. John Marnix skrev et dokument som senere er kjent som Adelens Overenskomst. Det ble grunnlaget for en allianse for avskaffelse av inkvisisjonen. Det fikk 400 underskrifter. Høgadelen skrev ikke under dokumentet, men de satte seg i mot at kongens påbud om nye forfølgelser skulle følges opp. Flere av de fremste adelsmennene gikk ut av kongens tjeneste i protest mot kongens ordre. Andre ga beskjed om at de ikke ville utføre kongens ordre. I mars 1566 møttes de fleste av de 400 som hadde underskrevet dokumentet som stiftet alliansen for å avskaffe inkvisisjonen i Breda i Wilhelm Oranges slott. De satte opp et dokument der de framsatte sine krav. 5. april tok 300 bevæpnete medlemmer av alliansen seg inn hos regenten og fikk lest opp dokumentet for regenten. Dermed hadde de åpent utfordret kongen. De begynte å kalle seg for "tiggerne" - "les Gueux". Regenten Margaret gikk med på deres krav, og lovte at til hun hørte noe annet fra kongen ville ingen bli anklaget på grunn av sin tro så lenge de holdt den for seg selv.
Billedstormerne.
Kalvinistene var ikke fornøyd med dette, og begynte å organisere offentlige gudstjenester. Ut over sommeren dro disse gudstjenestene flere og flere tilhørere. De ble gjennomført utendørs, og kunne da ha flere tusen tilhørere. De begynte å organisere nye kirkesamfunn. Predikantene hadde initiativet. En stadig strøm av nye predikanter kom fra Sveits, Frankrike og England. Mange av disse var nederlendere som hadde flyktet fra forfølgelser. En av dem var Sebastian Matte, en hattemaker fra Ypres som hadde måttet flykte til England. 10. august 1566 holdt han en flammende tale ved St. Laurences kloster ved Steenvoorde. Da han var ferdig gikk en gruppe på omkring tjue av tilhørerne hans, ledet av en annen predikant, Jacob de Buzere, inn i klostret og knuste alle bildene der. Disse to predikantene er kjent for å ha satt i gang billedknuserne, ikonoklastene. Kalvinistene mente at helgenbilder i kirkene var en
fornærmelse mot Gud. Alene i det vestlige Flandern ble minst 400 forskjellige kirker renset for
kirkekunst. En grunn til at stemningen var så urolig var hunger. Det var uår og hungersopptøyer.
Det var en liten gruppe på mellom femti og hundre personer som stod for billedknusingen i den sørlige delen av Nederlandene. Dette var personer som hadde rømt fra Nederlandene, og nå vendt tilbake, og som ble betalt av de kalvinske menighetene i de store byene for å rense kirkene.
I nord var billedknusing en mer folkelig aktivitet. Selv om billedknuserne ofte var få var det få personer som ville gjøre noe for å stoppe dem. I Nederlandene var det et borgervern som hadde politioppgaver, og de få stedene der dette forsøkte å hindre billedknusing i kirkene hadde de ingen problem med å unngå at kirkene ble rasert. Men vanligvis var de likegyldige eller støttet billedknuserne. Ingen personer ble skadet under denne aktiviteten.
Disse hendelsene viste et sammenbrudd for offentlig autoritet. Regenten Margaret måtte innrømme full religionsfrihet der folk allerede hadde etablert denne friheten, men ikke andre steder. Dette aksepterte ikke kalvinistene, som stadig utvidet sitt område og stormet nye kirker som de overtok. Margarets nederlandske rådgivere aksepterte dette. Men mange av lederne for uroen ble arrestert. Margaret skrev om begivenhetene til kong Filip og framstilte dem i mørke ordelag. Hun skrev at situasjonen var ute av kontroll, at halve befolkninga var blitt kjettere, og at kjetterne hadde bevæpnet seg.
Du kan fortsette med å lese kapitlet om opprøret.
Kilder for dette kapitlet er
Dette inngår i et arbeid som blir gjort om Europas historie.
Dette er skrevet av Tor Førde. - 26. mai 2001.