Skrevet av Tor Førde.
Kilde for dette kapitlet er:
Selv før krigen begynte hadde den tyske propagandaen fokusert på Storbritannia som hovedfienden som skulle være en "plutokratisk" makt som var dominert av en korrupt, jødisk-dominert elite som prøvde å holde andre nasjoner nede.
Da Tyskland angrep Polen ble denne linjen fortsatt. Den første september 1939 kom Propagandaministeriet med et pressedirektiv som det følgende er et utdrag fra:
Storbritannia er den sanne aggressoren i verden. Polen er dets villige eksekutør, styrt av uansvarlige militære ledere og stormannsgale gjengledere. Gjennom måneder har det Større Tyske Riket vært utsatt for provokasjoner fra disse vasallene til de britiske krigshisserne. Føreren har observert denne aktiviteten med en tålmodighet som er nesten ubegripelig. Til tross for de utålelige polske kravene og den stadig økende trussel mot den polsk-tyske grensen aksepterte Føreren det siste britiske tilbudet og ventet i atskillige dager på at polske forhandlere skulle komme for å forhandle. Nå er det klart at den britiske meklingen bare var hykleri og at den britiske regjering aldri hadde til intensjon å komme fram til en løsning.
Kilde: Dokument 1223.
Mens krigen i Polen fortsatt var i gang, men etter at det var blitt klart at Tyskland ville vinne, ga Goebbels det følgende direktivet, datert den 17. september 1939, til alle partiets talere:
Generelt tema: Vis fullstendig tillit, men unngå samtidig å være sjåvinistisk.Gjør klart at vi er engasjert i den skjebnetunge kampen til det tyske folket som ble tvunget inn på det av det engelske plutokratiet. I deres behandling av de jødiske verdensmaktene gjør klart at dere ikke inkluderer den katolske kirka i deres angrep og heller ikke refererer til internasjonal marxisme, men heller presenterer de internasjonale kreftene som jødisk plutokrati og klikken til krigsprofittørene. De engelske krigshisserne sikter mot å ødelegge det tyske riket. I følge bemerkninger fra King Hall [en engelsk journalist] og de ansvarlige talsmennene for den engelske regjering er Tyskland skjebnebestemt til å få en diktert fred som gjør Versailles til en barnelek. Men det vil aldri bli et nytt Versailles. I løpet av tysk historie vil det bare være en november 1918. Det er garantert av hele den tyske nasjonen. Vi må vise at vi makter kampen. Klikken av internasjonale kapitalister har tvunget denne kampen inn på Tyskland; den brukte polakkene i så lang tid at det ikke lenger var i overensstemmelse med Rikets ære og prestisje å stå uvirksom. Det er vesentlig å presentere det engelske plutokratiet som de sanne krigshisserne og å oppildne hele nasjonen til et hellig raseri mot de som uten unntak undertrykker andre nasjoner og aldri har tolerert at en annen nasjon blir sterk og mektig ved siden av England. Føreren har i årevis snakket om fred og har kommet med forslag etter forslag til den engelske regjering (som flåteavtalen). Men England har alltid truet oss med krig - på tida ved gjeninnføring av verneplikt, okkupasjonen av Rhinland, ved Anschluss med Østerrike og ved løsningen av Sudetenspørsmålet. Den engelsk-jødiske internasjonale krigsklikken, som krever alene å dominere verden, har alltid hevdet at den sikter mot å hindre ekspansjonen til den tyske nasjon.
Det tyske folket har tatt fatt på denne skjebnetunge striden som har blitt tvunget på det. Tyskland kjemper for sin frihet, for sin ære, for sin fremtid. Av denne grunn må landsmenn bli kalt på for å engasjere all sin energi: Kvinner til å arbeide i Kvinnenes arbeidstjeneste, i Røde Kors etc. Tyskland kjemper for de kommende generasjoner og dette forplikter den nåværende unge generasjon til å slutte seg til. Videre skulle det bli pekt på at familiene til soldatene som har blitt innkalt blir tatt vare på. Landsmenn blir bedt om å ha fast tro på Føreren og hans misjon, som skjebnen har gitt ham, å være klar til å delta og vise enhet, å uttrykke fast og urokkelig tillit, å alltid være klar til å delta aktivt hvor enn de er blir kalt på. Talere må strengt unngå polemikk mot Frankrike. Det må ikke komme noen uttalelser om varigheten av krigen.
Kilde: Dokument 1224.
Media og partiet gjennomførte propagandavirksomheten. Partiet hadde propagandaavdelinger på alle nivå, også på lokalnivå, og alle skulle delta i propagandavirksomheten. Den 1. oktober 1939 kom propagandaavdelingen i Koblenz-Trier med følgende sirkulære til de underordnede avdelingene:
Til ære for den forestående innmarsjen til de tyske troppene inn i Warszawa vil det bli alminnelig flaggmarkering for første gang i løpet av krigen. Det nøyaktige tidspunktet vil bli kunngjort på radio. Distriktspropagandalederne vil med en gang sikre at det vil bli en enestående flaggmarkering. Ikke noe hus og ikke noe vindu skal være uten hakekorsflagget. Det må gjøres forberedelse med en gang for å sikre at alle de offentlige dekorasjonene er på plass overalt (flaggstenger, gatebannere etc.) Bilder av Føreren og hakekorsflagg skulle bli stilt ut i alle butikkene på en verdig måte. Trikker og kjøretøy skulle bære vimpler. Hele den politiske ledelsen må med en gang bli involvert i forberedelsene.
Kilde: Dokument 1225.
Men i dette området var ikke begeistringen for den tyske seieren over Polen sterk, for det var få som heiste flagget for å feire den tyske innmarsjen i Warszawa, som det framgår av det følgende sirkulæret fra distriktspropagandaavdelingen i Trier:
Det har blitt lagt merke til at heisingen av flagg for å feire den seierrike gjennomføringen av krigen i Polen og innmarsjen av tyske tropper i den tidligere hovedstaden til det landet har vært ekstremt dårlig. Man må derfor med en gang gå grundig fram for å sikre at flagg blir ekstensivt utstilt på alle hus i distriktet. Utstillingen vil vare fram til og med mandag den 9. oktober. Siden det nå er landsmenn fra hvert gau i vårt distrikt som soldater, av denne grunn alene må vi sikre at det er en modellutstilling av flagg som en offentlig indikasjon på befolkningas indre deltakelse i de store begivenheter som nå finner sted.
Kilde: Dokument 1226.
Det raske nederlaget til Polen skapte håp om at krigen snart ville være over. Men Storbritannia og Frankrike nektet å undertegne en fredsavtale med Tyskland, selv om det de første månedene ikke kom til krigshandlinger i betydelig utstrekning. Våren 1940 brøt krigen ut i vest, og de tyske styrkene var heldige og vant raske seire. Den 22. juni 1940 ble det undertegnet våpenhvileavtale med Frankrike. Storbritannia stod igjen som fiende. Samtidig opptrådte Italia som åtseleter da landet erklærte krig mot Frankrike etter det franske nederlaget, og den tyske befolkninga fant Italia avskyelig. Propagandaen måtte både prøve å hisse befolkninga opp mot Storbritannia og å gjøre den mer forsonlig og helst vennlig innstilt overfor Italia, som var alliert med Tyskland. Det framgikk av de instruksjonene som Goebbels ga den 23. juni.
Etter Frankrikes nederlag håpet den tyske befolkninga på fred. Men Storbritannia ville ikke undertegne en fredsavtale, og Tyskland greide ikke å forberede en invasjon av England. Det ble derfor klart at krigen kunne komme til å vare ut over 1940. Den 23. august 1940 ga Goebbels beskjed om at befolkninga måtte forberedes på at krigen dro ut i tid:
Ministeren la vekt på behovet for på adekvat måte å forberede nasjonen på muligheten for at krigen ville dra ut hinsides vinteren. Han la vekt på at for tida er det på ingen måte sikkert at krigen kan bli ventet å vare hinsides vinteren og at det er mulig at krigen kan være slutt dette året og at det er godt mulig at dette vil skje. Men han la vekt på at det er bedre å forberede nasjonen til en lang krig, som kanskje ikke inntreffer, enn å oppmuntre folk til å håpe på en tidlig fred og så å skuffe disse håpene. I alle fall skulle ingen videre oppmuntring bli gitt til troen på at krigen kunne være over denne høsten; på den andre siden skulle det ikke bli en masse snakk om at det så ut til å kunne bli en langvarig krig. Videre skulle man legge vekt på at engelskmennene var fast besluttet på å holde ut, og nøye seg med i unntakstilfeller å rapportere om absurditeter i engelsk dagligliv.
Kilde: Dokument 1229.
Goebbels prøvde altså å framstille krigen på en måte som ikke for raskt ville gi skuffelser.
Fra september 1939 og fram til juni 1941 hadde Tyskland en avtale med Sovjet som hindret at Sovjet kunne angripes i tysk propaganda. Dette var et problem siden nazismen tradisjonelt hadde framstilt marxismen og bolsjevismen som en hovedfiende. Goebbels la vekt på at Sovjet ikke måtte ble framstilt som venn, forbundsfelle og forbilde. Avtalen var en rent praktisk foranstaltning for å unngå omringing. Det la Goebbels vekt på i den daglige pressekonferansen den 2. februar 1940, der han la vekt på at det var klar forskjell mellom den nazistiske og den bolsjevikiske ideologien. Da Tyskland angrep Sovjet den 22. juni 1941 ble situasjonen den at også den tyske propagandaen måtte angripe Sovjet. Da Goebbels holdt sin daglige pressekonferanse om formiddagen den 22. juni 1941 ga Goebbels følgende instruksjoner om å justere propagandaen:
Den kriminelle bedragerske politikken til bolsjevikene, som provoserte fram den overveldende innsatsen til den millionsterke tyske hæren fra Nordkapp til Svartehavet, må bli gjort til emne for omfattende dekning i tysk presse i løpet av de kommende dagene, der meningen og den historiske betydningen av denne kampen vil bli klart trukket opp for det tyske folket på grunnlag av Førerens kunngjøringer, de spesielle punktene som Rikets pressesjef kommer med og annet materiale.Vi er klar over hva utfallet av kampen vil bli. Den kan bare slutte med seier for de tyske våpnene. Pressen har nå den avgjørende oppgaven å lede hjertene og følelsene til fedrelandet på en slik måte at de ved fronten nok en gang kan stole på de som er heime. Dette arbeidet til den tyske pressen er av avgjørende betydning fordi fram til nå har ikke det tyske folket, av militært operasjonelle årsaker, blitt mentalt forberedt på denne kursendring.
For øyeblikket har det tyske folket to ting på sinnet:
- Hvordan kan krigen mot Sovjet bli forsonet med håpene om en rask slutt på krigen?
- Etter år med kamp mot bolsjevismen inngikk vi en pakt med Sovjet. Hvordan oppstod denne andre kursendringen?
(a) Det viktigste argumentet i denne forbindelsen er å legge vekt på at de tyske væpnede styrker ikke kunne bli satt fullt inn i vest så lenge det var en makt som var en forrædersk ukjent kvantitet i øst. Måten dette argumentet blir behandlet på vil bli avgjørende for den psykologiske holdning til hele den tyske nasjonen i denne striden og det må derfor bli godt artikulert.
(b) I denne forbindelsen må det bli gjort klart at det er ikke bare en enkel politisk forandring. Nasjonalsosialismen begynte som en bevegelse mot bolsjevismen. Under dette banneret erobret den Riket og grunnla det på nytt. Etter oppfyllelsen av denne oppgaven for Riket ble kampen mot bolsjevismen utsatt i to år ved en tilsynelatende våpenhvile. Som følge av forræderiet til de bolsjevikiske lederne, som har blitt avdekket av Føreren, har nasjonalsosialismen, og derfor den tyske nasjonen, vendt tilbake til det prinsippet som den ble grunnlagt på, nemlig kampen mot plutokratiet og bolsjevismen.
Ministeren slo fast, og dette var hans ord: Føreren sier at den bare vil vare i fire måneder. Men jeg sier til dere nå: den vil bare vare i åtte veker. For i den utstrekning det indre innholdet i nasjonalsosialismen er langt overlegent overfor kommunismen, i den samme utstrekning må den vise seg overlegen på slagmarka på kortest mulig tid.
Kilde: Dokument 1231.
Den femte juli uttalte så Goebbels:
Gjennom Tysklands regnskapsoppgjør med Moskva blir den største svindel gjennom alle tider avdekket og vist fram. "Arbeidernes paradis" er vist fram til hele verden som en gigantisk svindel, et system av utbytting der produsentene blir tvunget av den mest brutale terror til å utholde en miserabel eksistens i umenneskelige forhold. I dette systemet der jøder, kapitalister og bolsjeviker arbeider hand i hand er det en grad av menneskelig fornedrelse som er større enn man kan forestille seg. Det millioner av tyske soldater nå ser der er en visjon av den lavest mulige levestandard, fra miserable hus og lusbefengte boliger, neglisjerte veier og skitne landsbyer til den dyriske sløvheten i hele folkets eksistens. Jødene har drevet hele Sovjetunionens folk inn i denne uutsigelige situasjonen gjennom bolsjevismens djevelske system. Masken har nå blitt revet av fjeset til den største internasjonale svindel gjennom alle tider. Kampen i øst representerer frigjøring av menneskeheten fra denne forbrytelsen.Det vil nå bli oppgaven til tysk propaganda i en hardtslående opplysningskampanje å få fram punktene ovenfor på en dramatisk måte gjennom rapporter og ved å skaffe bevis i form av skrevet materiale og bilder. En spesielt virkningsfull måte å gjøre dette på vil være å sette de umenneskelige forholdene i Sovjet i kontrast til den sosiale framgangen, det høge kulturelle nivået og den sunne livsgleden til arbeidsfolk i det nasjonalsosialistiske Tyskland. Det vil bli spesielt viktig å produsere et godt utvalg av bilder der de rå bolsjevikiske typene blir stilt i kontrast til de rettfram åpne ansiktene til tyske arbeidere, de skitne Sovjet brakkene blir sammenliknet med tyske arbeideres boliger, de gjørmete sporene med tyske veier..... etc. I tillegg er det bilder av forbrytelsene til GPU slik som de som allerede er tilgjengelige fra Lemberg og som avisene ikke skulle vike tilbake fra å trykke.
Kilde: Dokument 1232.
Etter at den tyske frammarsjen i den første tida etter invasjonen hadde hatt stor framgang gikk den saktere i august. Terrenget var vanskelig å ta seg fram i og å få forsyninger fram i, og den sovjetiske motstanden var seig og alltid til stede og den påførte de tyske styrkene store tap. Den tyske ledelsen hadde trodd at den ville vinne en så rask seier at hæren kunne være heime før vinteren kom, etter noen få måneder. Hitler ønsket å få Japan til å angripe Sovjet fra øst, men dette hadde japanerne allerede gjort i 1938. Da møtte de Zhukov, og det ønsket de ikke å gjøre på nytt. I begynnelsen av oktober mente Hitler at seieren var nær i øst. Han fortalte i Berliner Sports Palace at "vår motstander er allerede blitt knekt og vil aldri mer reise seg".
Den åttende oktober, noen få dager etter at offensiven mot Moskva var begynt, kalte Hitler inn Rikets pressesjef Dietrich for å komme med en viktig kunngjøring. Dietrich skrev om dette i memoarene sine:
Da jeg ankom sammen med min sekretær mottok han meg i studiekammeret i bunkeren i svært godt humør. Han gikk friskt fram og tilbake i rommet. Han fortalte meg ord for ord, mens sekretæren min skrev ned hver stavelse i stikkordsform, hva jeg skulle kunngjøre til pressen i Berlin den følgende dagen og hva som ville forårsake stor oppstand. Hitler fortalte meg - for å gi hovedpunktet i det på nytt - at etter alt det som hadde skjedd så langt, med de siste to store tilintetgjørelsesslagene [Kiev og Viazma] hadde han svekket fienden så mye når det gjelder antall arméer og krigsmateriell at fienden ikke lenger hadde styrke til å motstå de seierrike tyske panzerarméene med håp om å lykkes. Selv om en del mer eller mindre alvorlige slag gjenstod før fienden var fullstendig erobret var likevel de tyske arméene over det verste og avgjørelsen på Østfronten var i praksis allerede falt. Våre fienders ønske om en krig på to fronter var over.I dette øyeblikket var Hitler fast i oppfatningen om at hele krigen nå var vunnet, og han uttrykte denne overbevisningen til meg i et følelsesmessig utbrudd, og dersom jeg ikke hadde erfart det ville jeg ikke ha gått så langt som jeg gjorde i min pressekonferanse. Men jeg hadde ingen grunn til å tvile på hva den øverstkommanderende så spontant hadde fortalt meg om begivenhetene i øst med det formål å publisere dem. Men, for å være helt sikker, så ga jeg et kopi av diktatet i stikkords form til general Jodl, sjef for Wehrmachts stab, for at det skulle bli undersøkt og bekreftet.
Kilde: Dokument 1235.
Den amerikanske korrespondenten i Berlin, Howard K. Smith, beskrev pressekonferansen den 9. oktober 1941 i sin beretning om den tida han var i Berlin som ble publisert i 1942:
Da telefonen ringte lå jeg i senga med en elendig forkjølelse og sterk hodepine. Det var sekretæren til Dr Fröhlich, propagandaministerens sambandsoffiser for amerikansk presse og radio. Hun var opphisset og fortalte meg at jeg skulle komme til en viktig spesiell pressekonferanse ved middagstid; noe av uvanlig stor viktighet. Hun visste ikke hva det var om, men jeg måtte være presis, for fem minutter over tolv ville dørene bli stengt....Den røde plysj teaterhallen til Propagandaministeriet var fylt av reportere fra alle steder som i et dusin ulike språk gjettet på hva det hele handlet om..........
Som med alle nazi "historiske" anledninger - utenom de der Hitler er den førende mannen, for han kan koste på seg ikke-konformitet - var den sentrale framtoningen imponerende og sen. På slaget 12.30 skyndte noen få offiserer seg gjennom døra og inn i rommet, et tegn på at Førerens sendebud kom. Massen løste seg opp i en fin falang og inn kom Dr Dietrich.....
......... Dietrich kunngjorde at de aller siste restene av den Røde Arme var låst inne i to stållommer foran Moskva og gjennomgikk en rask og nådeløs tilintetgjørelse. Dette var sensasjonelt. For å forstå hvor stor historien var må man huske omstendighetene. Dette var det første substansielle nye om den mektige nye offensiven. Det kom direkte fra Adolf Hitler selv og kunne ikke bli tvilt på. Dietrich fortsatte: bak de to lommene var det ingenting annet mellom de tyske hærene og Moskva enn et så så stort rom. Som en korrespondent uttrykte det, så indikerte Dietrich at mellom Tyskland og den fullstendige erobring av de ubeskrivelige rikdommene til Russland var bare "tida det tar menn og maskiner å overkomme den gitte avstanden". Etter sju korte dager hadde Førerens offensiv knust den Røde Armé i splinter, avgjørelsen var nådd og det østlige kontinentet lå som en halt jomfru i armene til den lystne, sultne tyske Mars......
Kilde: Dokument 1236.
Selv om de nøyaktige ordene som Dietrich eller Hitler hadde brukt ikke ble offentliggjort, så uttrykte den tyske pressen neste morgen deres mening. Den offisielle partiavisen Völkischer Beobachter skrev at "Stalins arméer hadde forsvunnet fra jordens overflate".
Goebbels ble, i følge sin medhjelper Rudolf Semmler, rasende over pressekonferansen til Dietrich. Goebbels mente at kunngjøringen om at krigen var vunnet var hensiktsløs og skadelig. Den ville få folk først til å feire at krigen var vunnet og over, og når de så ble klar over at krigen ikke var over ville de kjenne seg lurt og bedratt, skuffet og slukøret.
Likevel er det klart at ledelsen i Tyskland mente at krigen i praksis var vunnet, og at det som stod igjen var opprenskningsoperasjoner. Tyskland hadde allerede sikret seg overherredømme over Europa, og krigen var i praksis over, mente man.
Men utover i oktober gikk frammarsjen mot Moskva langsomt framover. Høstregnet satte inn og veiene ble gjørme. Det ble dermed enda vanskeligere å få fram forsyninger. Og så kom vinteren og kulden. Og det viste seg at den Røde Armé ikke var fullstendig utslettet. Tidlig i desember gikk den til en stor motoffensiv og drev de tyske styrkene bort fra Moskva.
Goebbels hadde i mellomtiden begynt med et oppgjør med den tyske propagandaen. Han oppsummerte synet sitt i Propagandaministeriets konferanse den 7. desember 1941 slik:
Hittil har propagandaen vår hatt den følgende grunnleggende feil, nemlig at den ved å beskytte den tyske befolkninga mot alle ubehagelige nyheter har gjort befolkninga overfølsom mot midlertidige tilbakeslag. Befolkninga vet selv i alminnelighet mer om den overordnede situasjonen enn den kan få vite gjennom pressen og den kan klare å høre sannheten og krever å bli informert om også ubehagelige sannheter. Churchill gjorde det rette da han, kort etter begynnelsen av krigen, ga det engelske folket løfte om "blod, svette og tårer". Tysk propaganda, som naturligvis må gjøre berettiget optimisme om utfallet av krigen til grunnlag for sin holdning, skulle i alle sine grener være mer realistisk i framtida. Som eksempel foreslo ministeren at befolkninga skulle bli fortalt at, i lys av den overordnede situasjonen, var julegaver overflødige og at reduksjoner av reisevirksomhet kom til å vare ikke bare noen få dager, men i en lang periode.
Kilde: Dokument 1239.
Antakelsen om at de tyske styrkene kom til å beseire Sovjet før vinteren satte inn hadde ført til at ledelsen for Wehrmacht ikke hadde skaffet til veie tilstrekkelig med vinterklær til troppene. Goebbels hadde allerede tatt dette opp med ledelsen for Wehrmacht i august, da det ble klart at den tyske frammarsjen gikk saktere, og foreslått at han skulle organisere en "ullinnsamling" fra den sivile befolkninga, og han kom tilbake til saken i oktober. Men begge gangene ble forslagene avslått av de militære som var overbevist om at de kunne dra tilbake det meste av troppene før vinteren satte inn. Dessuten ville de militære ikke uroe befolkninga. Goebbels bestemte seg for å bruke krisen i desember til å innføre en mer realistisk propaganda og aktivisere befolkninga overfor fronten. Den 20. desember kringkastet Goebbels en appell til den tyske befolkninga.
I dag vender jeg meg til dere for å be om ytterligere hjelp til våre soldater fra det tyske fedrelandet, en gave fra alle tyske landsmenn til fronten!........ Dette året, i det enorme området i øst og sørøst, i Norge og i Finland, har vinteren satt inn tidlig og med en strenghet som er uvanlig i normale år. De kompetente grener til våre væpnede styrker har gjort alt for å utstyre fronten adekvat for vinterforhold. Som vi alle vet holder de nå på med å ta i bruk sine siste transportmidler for å sende de enorme mengdene vinterutstyr til våre soldater i frontlinjen. Likevel, til tross for disse forberedelsene som blir utført med den største anstrengelse av materiell og energi trenger våre soldater fortsatt mange ting til vinteren. Våre væpnede styrker ved fronten teller i dag så mange millioner mann at det er ekstremt vanskelig å forsyne dem med alt det som hver enkelt mann trenger fra bare en forlegning. Men av denne selvsamme grunn ville ikke fedrelandet fortjene en eneste fredfylt time dersom bare en eneste soldat - spesielt i øst, i sørøst, i Norge, ikke minst i arktisk Finland - ble utsatt for klimaets hardhet uten tilstrekkelig vinterutstyr.
Jeg vet at ved den siste innsamlinga av klær ga den tyske befolkninga alt den kunne avse sett i lys av den anstrengte forsyningssituasjonen for klær. Men det er fortsatt en enorm mengde vinterutstyr i fedrelandet, som den sivile befolkninga sikkert knapt kan avse, men som fronten sikkert har et mer påtrengende behov for enn fedrelandet. Det er ganske sant at i det tredje året av krigen har også vi i fedrelandet fått noen restriksjoner. Likevel ville vi ikke yte rettferdighet overfor fronten dersom vi skulle sammenlikne disse med de ofrene som våre soldater må gjøre - spesielt i denne vinterkrigen. Heime har vi alle et tak over hodene våre og ei seng å sove i. Selv om maten er begrenset er den med sikkerhet fortsatt tilstrekkelig sammenliknet med nesten alle andre europeiske land, og vårt folk heime kan oppnå - gjennom aviser, teater, konserter, film og radio - den avslapning som det så påtrengende trenger på grunn av de ekstraordinære anstrengelsene som de må gjøre i sitt anstrengende arbeid.
Våre soldater på Østfronten mangler nesten alle disse tingene. Det kan ikke bli forandret. Men fedrelandet kan hjelpe ved å gi sine sønner og fedre beskyttelse mot vinterværets hardhet. Så lenge som det fortsatt er et tjenlig stykke vinterutstyr i fedrelandet må det bli sendt til fronten. Jeg vet at selv heime kan mange mennesker knapt greie seg uten slikt utstyr. Nå for tida er det ingen mulighet til å erstatte det. Likevel trenger våre soldater det tusen ganger mer påtrengende enn de heime gjør det. Jeg ville overdrive dersom jeg refererte til oppofrelse i denne forbindelse. Uansett hvilke ubehageligheter fedrelandet har gjennomgått opp til nå i løpet av krigen er det bare små forsakelser sammenliknet med det fronten har tatt på seg i mer enn to år, hver time og dag.
Takket være våre soldaters beredvillighet nyter fortsatt Riket livet i sikkerhet. Likevel må fronten sette liv og helse på spill. I dag står den vakt over nesten hele Europa, for hele Europa, og spesielt for oss. Akkurat som våre soldater utfører sin seierrike frammarsj urokkelig om sommeren, gjennom brennende hete eller skybrudd, gjennom støv og søle, utfører overmenneskelige marsjdåder, er de i dag rede til å beskytte fedrelandet langs vinterens forsvarsfronter, i snø, is, regn, frost og kulde. De må utstå værets hardhet i alle årstider, mens vi heime kan unngå det nesten fullstendig. Selv mot heten kan fronten knapt beskytte seg, likevel kan fedrelandet alene hjelpe det mot kulden. Hvem her heime ville avslå å svare på bønnen om denne felles hjelp? .............
Kilde: Dokument 1240.
Innsamlingsaksjonen ble utvidet med ei veke til den 11. januar på grunn av responsens størrelse. Den 14. januar kunngjorde Goebbels at innsamlinga hadde brakt inn 67.232.686 klær av ulike slag som ble fraktet til Wehrmacht i 4.003 togvogner.
Hitler tolket dette store resultatet som en støtteerklæring, og brukte det som dette i propagandaen.
Hitler hadde erklært krig mot USA. Og dette måtte propagandaen forklare. Først ble dette tonet ned med den begrunnelsen at i praksis hadde det allerede vært krig mellom USA og Tyskland. Og det ville ta lang tid for USA å mobilisere ressurser for å gjøre seg gjeldende i krigen i Europa.
Våren 1942 hadde de tyske styrkene stabilisert fronten i øst og forberedt seg til å gå løs på en ny stor sommeroffensiv. Men i Tyskland hadde matrasjonene blitt redusert og stemningen var dårlig. Tidlig på sommeren i 1942 kom Goebbels med en lederartikkel i "Das Reich" der han skrev at de tyske styrkene kjempet for å erobre land for å øke levestandarden til den tyske befolkninga:
..... i dag vet hver tysk soldat, arbeider og bonde hva vi kjemper for og arbeider for. Dette er ikke en krig for trone og alter, det er en krig for hvete og brød; for en godt sammensatt frokost, lunsj og middagsbord, en krig for å sikre de materielle forutsetningene for løsning på det sosiale spørsmålet, boligspørsmålet og spørsmålet om veier, bygging av en flåte, en handelsflåte og en flåte av linjekryssere, produksjon av folkets bil [Volkswagen]. Og det er en krig for traktorer, for teater og kinoer for hele nasjonen helt ned til den minste landsby, en krig for råmaterialer og gummi, for jern og malm, kort sagt er det en krig for et nasjonalt liv som er verdt å leve, som, opp til nå, vi som fattige folk ikke har vært i stand til å nyte.Det kan gi et godt rykte til en nasjon å si at den vet hvordan den skal greie seg med lite og har utviklet den spartanske livsstilen til noe som virker naturlig. Men dette blir ikke noe som er gjort for sin egen del, og nasjonal fattigdom må ikke bli ført så langt at den ikke lenger tillater den fulle utvikling av nasjonens evner og styrke. Og det har vært tilfelle med oss. Det kan være det at, som følge av dette, ble andre energier mobilisert i vårt folk, som i betydelig utstrekning er ansvarlige for vår nåværende styrkesituasjon. Men på et eller annet punkt må en nasjon være i stand til å vente å se sine nasjonale aspirasjoner virkeliggjort. Man kan ikke alltid kjempe for idealer, og, i det lange løp, å handle som en kulturell gjødning for verden er mer et tegn på godhjertetheten til en nasjon enn på dens intelligens og politiske visjon. Vi som nasjon vil til sist kassere inn. Det er vårt kjæreste ønske ved slutten av denne krigen å nyte frukter av vårt endeløse arbeid og vår kamp, av alle våre anstrengelser og vår tålmodighet.
I tillegg til alt annet som motiverer oss som en nasjon i denne gigantiske kampen er det lengselen etter fred og lykke som er den viktigste drivkraften for vår vilje til seier og vår tøffe utholdenhet i å følge dette målet. Hver av oss drømmer i sine hemmeligste tanker om en fremtid som er bedre enn det han forlot da han tok opp geværet eller stod bak sin arbeidsbenk eller bak plogen slik at han med fordoblete anstrengelser kunne produsere det daglige brød for vårt folk og våpnene og ammunisjonen for soldatene. Vi drømmer om et lykkelig folk i et vakkert land, gjennomskåret av brede veier som sølvband som også er åpne for de beskjedne bilene til vanlige folk. Ved siden av dem ligger pene landsbyer og velbygde byer med rene og romslige hus bebodd av store familier som finner tilstrekkelig plass i de romslige husene. I de grenseløse markene i øst vaier gult korn, nok og mer enn nok til å fø vårt folk og hele Europa. Arbeidet vil på nytt bli en glede og det vil bli merket av en livsglede som vil finne uttrykk i glitrende fester og kontemplativ fred. Teatrene og musikkhallene, kinoene og forsamlingssalene vil bli fylt opp hver kveld av lykkelige mennesker. Kunst vil komme til folket og folket vil komme til kunsten. Vi vil ikke bare at dette hyggeligere livet skal være noe barna våre skal glede seg over; vi vil erobre det for oss selv og finne i den lykken det bringer vår historiske belønning for mer enn et kvart århundre med kamp, omsorg, arbeid og vanskeligheter.
Vi kan bare smile medlidende når de imperialistiske plutokratene som Churchill og Roosevelt anklager Føreren for å ville erobre verden for å tilfredsstille sine demoniske ambisjoner. Nei! Han har kalt nasjonen til å kjempe og arbeide slik at de mest elementære betingelsene for vårt liv, som er truet av dets fiender, kan bli forsvart og, i tillegg, for å sikre betingelsene for en nasjonal velstand som vil gi vårt folk den mengden jordisk lykke som det fortjener. Det er vårt krigsmål. Det angår oss alle. Det eneste vi kan tape er den begrensede kvaliteten til våre liv som er årsak til vår nasjonale og etniske krise.
Slik, dersom noen spør hva vi kjemper for, så trenger vi ikke å søke høyt og lavt. Vi sier klart og tydelig og uten utflukter: for et liv som er verdig et hundre millioner mennesker.
Kilde: Dokument 1243.
Slik ble krigen begrunnet med erobring og materiell gevinst.
Den 19. november 1942 begynte den Røde Armé sin store offensiv ved Stalingrad. Tre dager senere var de tyske styrkene ved Stalingrad omringet. Den alvorlige situasjonen som oppstod fikk Goebbels til å presse på for å innføre en tilstand av "total krig" for Tyskland. Han tenkte også på forandringer av propagandaen. I konferansen den 4. januar 1943 gjennomgikk Goebbels situasjonen slik:
Ministeren kom med et antall grunnleggende uttalelser om krigssituasjonen og la vekt på alvorligheten i situasjonen og nødvendigheten av å gjøre alt for å mobilisere de siste reservene til krigsanstrengelsene. Ved begynnelsen av året ble det nødvendig å rapportere om det arbeidet som fram til nå hadde blitt gjort og å dra konklusjoner fra det for framtida. Han var glad for at dette kravet om en mer total krigføring nå sakte ble virkeliggjort. Han har gjentatte ganger i ministeriets konferanser lagt vekt på at bare en mer radikal gjennomføring av krigen kunne føre til militær seier. Hver dag bringer nye bevis for at i Øst står vi overfor en brutal motstander som man bare kan overvinne med de mest brutale midler og til dette formålet må det bli en total innsats av hele vår kraft og reserver. Dette vil sette tysk propaganda på skinnene igjen og motsetningen mellom teori og praksis vil forsvinne. Dersom nasjonen følte at total krig ikke bare er en propagandasak, men at den nødvendige konklusjonen ble dratt så ville propagandaen vise seg å være virkelig effektiv og substansiell. Det er nå tid for å handle og man skulle ikke vente til våren. Dersom vi ikke mobiliserer alle reserver nå så skulle man ikke forestille seg at det ville skje til våren eller sommeren når optimismen tenderer mot å komme. Man må utnytte muligheten til å gå over til total krig nå når vanskelighetene er så store.Om spørsmålet om krigspropagandaen selv sa ministeren at en må redusere den til et antall nøkkelsetninger. I lys av krigens lengde var det uunngåelig at propagandaen vår hadde blitt oppsplittet siden den måtte ta opp hendingene fra dag til dag og at krigens grunnleggende prinsipp i prosessen hadde kommet i bakgrunnen. Historien til den nasjonalsosialistiske propagandaen viser at de grunnleggende prinsippene alltid er grunnleggende, og en sann propagandist griper hver mulighet til å bringe disse krigens grunnleggende prinsipp enda en gang i forgrunnen ved å bruke dem på spesielle aktuelle begivenheter. Det var nødvendig stadig og gjentatt å legge vekt på et antall faste prinsipp ved hver anledning og å hamre dem inn i nasjonens bevissthet.
Som slike satte han fram blant andre:
- Krigen hadde blitt tvunget inn på det tyske folket.
- I denne krigen var det et spørsmål om liv og død.
- Det måtte bli en total krig.
Ministeren sammenliknet disse prinsippene med ledemotivet i en av Wagners operaer og antok at disse setningene stadig måtte komme tilbake i ulike former. Hver dag var en mulighet til å minne folket på disse grunnleggende tema.
Kilde: Dokument 1244.
To dager senere kom Goebbels i konferansen med en vurdering av den tyske propagandaen som hadde vært ført så langt, og han kritiserte den sterkt:
Med referanse til sine kommentarer i går om midlene for å gjennomføre tiltakene for en total krig fastslo ministeren at vår propaganda naturligvis måtte unngå å produsere en defensiv holdning hos det tyske folket. Under ingen omstendigheter skulle slagord som "liv eller død" eller "Festning Europa" bli brukt, siden de framkalte uønskede tanker. Fra begynnelsen av krigen hadde vår propaganda fulgt det følgende feilaktige sporet:
- Første året av krigen: Vi har vunnet.
- Andre året av krigen: Vi skal vinne.
- Tredje året av krigen: Vi må vinne.
- Fjerde året av krigen: Vi kan ikke bli beseiret.
En slik utvikling er katastrofal og kan ikke bli tillatt å fortsette under noen omstendigheter. I stedet må det bli brakt heim til det tyske folket at vi ikke bare vil og må vinne, men også og framfor alt at vi kan vinne fordi forutsetningene er der så snart som arbeidet og anstrengelsen heime har blitt satt fullt ut i krigens tjeneste.
Kilde: Dokument 1245.
Hitler svarte i januar 1943 på Goebbels forslag om å gå inn for tiltak for å innføre en tilstand av total krig, men Goebbels var ikke fornøyd med svaret, og prøvde å presse på Hitler for å få ham til å forandre mening. Hitler ga ordre om at Goebbels' forslag skulle sendes til en komite som besto av Lammers, Bormann og Keitel. Goebbels selv skulle være rådgiver for dem. I det første møtet som denne komiteen hadde den 20. januar 1943 presset Goebbels på for at alle forretninger som solgte luksusvarer skulle bli stengt. Men komiteen var ikke begeistret for initiativet til Goebbels. Goebbels ønsket å framføre planen om total krig for offentligheten for slik å vinne støtte for den. Den 18. februar holdt han en lang tale i Sportspalass i Berlin. Denne talen inneholdt hovedtemaene i nazipropagandaen i den siste fasen av krigen: antibolsjevisme, antisemittisme og kravet om total krig. Her følger utdrag fra talen som ble sendt på alle tyske radiostasjoner:
Til å begynne med, jeg henvender mine refleksjoner til verdensopinionen og setter fram tre setninger angående vår kamp mot den bolsjevikiske trusselen i Øst.Den første av disse setningene er denne: dersom de tyske væpnede styrker ble ute av stand til å knekke faren fra Øst så ville Tyskland, og snart etter hele Europa, falle som offer for bolsjevismen.
Det andre av disse grunnleggende setningene er som følger: de tyske væpnede styrker og den tyske nasjon, sammen med sine allierte, representerer den eneste styrke som er i stand til å frigjøre Europa fullstendig fra denne faren.
Den tredje av disse setningene er: forsinkelse medfører fare. Rask og grundig handling er påkrevet, ellers vil det bli for sent.
Det tyske folket og dets ledere er i hvert fall ikke villige til selv forsøksvis å overgi seg til denne faren. Bak de framrusende sovjetiske divisjonene kan vi se de jødiske likvideringsavdelingene - bak dem raker terroren opp, massesult og vilt anarki i Europa. Her har enda en gang den internasjonale jødedommen vært den diabolske oppløsningsbakterien, kynisk tilfredsstilt ved tanken om å kaste verden ut i den dypeste uorden og slik forårsake ødeleggelse av kulturer som er tusenvis av år gamle, kulturer som den aldri kjente noe fellesskap med. Slik kjenner vi den historiske oppgaven som vi står overfor. Det konstruktive arbeidet som er utført av det vestlige mennesket i 2.000 år står på spill. Man kan ikke overdrive alvorligheten av denne faren, men det er bemerkelsesverdig at når denne faren er vist fram i sine sanne farger vil den internasjonale jødedommen i alle land komme med støyende protester. Dette er den overgangen som vi er kommet til i Europa - at en må ikke lenger kalle en fare farlig, om den er oppstått i jødedommen. Dette skal ikke forhindre oss fra en klar stadfestelse av faktum. Vi har aldri vært redde for jødene og i dag er vi mindre redde for dem enn noen gang. Vi har avslørt jødenes mål og infame manøvrer for å bedra verden i fjorten år med kamp før vi kom til makten og gjennom ti års kamp etterpå. Målet for bolsjevikene er jødenes verdensrevolusjon. De vil bringe kaos inn i Tyskland og Europa og utnytte den følgende håpløsheten og desperasjonen til folket for å opprette sitt internasjonale kapitalistiske tyranni under skjul av bolsjevisme........
Vårt folks brede arbeidende masser klandrer ikke regjeringa for å handle for hensynsløst, men heller for å være for omsorgsfull. Man kunne spørre folket opp og ned i landet, og man ville bare få et svar: De mest radikal metoder er i dag akkurat passe radikale nok og de mest totale akkurat passe totale nok til å føre til seier......
Naturligvis er det påkrevd for alt dette at byrdene vil bli rettferdig fordelt. Statens ledere kan ikke tolerere at den største delen av befolkninga skulle bære hele krigens byrde og en liten passiv del skulle forsøke å snike seg unna sine byrder og ansvar........
Vi vet hva vi må gjøre. Det tyske folket vil ha en spartansk levemåte for alle. For høy og lav, for fattig og rik. Akkurat som Føreren setter et eksempel for hele nasjonen, så må hele nasjonen, folk av enhver rang, ta hans eksempel som modell......
Jeg stiller dere mitt sjette spørsmål: Er dere forberedt fra nå av og framover til å sette inn all deres styrke for å skaffe Østfronten de menn og det materiell den trenger for å bekjempe bolsjevismen? Er dere rede til det? [Ja rop].......
Jeg har spurt dere; dere har gitt meg deres svar. Dere er del av nasjonen, så deres stemmer har demonstrert holdningen til Tyskland. Dere har fortalt våre fiender hva de må vite for å hindre dem i å overgi seg til falske fantasier...... Dersom vi noen gang trofast og ugjenkallelig har trodd på seier så kan vi i dette øyeblikk av nasjonal refleksjon og indre fornyelse se den innenfor vår rekkevidde. Vi må ganske enkelt utvikle den besluttsomheten å underordne alt til dette krav; Det er det som trenges nå! Og så fra nå av og framover er mottoet: la nå nasjonen stå opp, la stormen bryte ut!
Kilde: Dokument 1247.
I konferansen den 12. februar definerte Goebbels bolsjevismen som det viktigste målet som propagandaen skulle drives mot:
Ministeren fastslo at vi nå har en enestående mulighet til å sette fram et propagandaslagord. Kampen mot bolsjevismen og trusselen om bolsjevisering av Europa opptar nå både venn og fiende på samme måte. Vår kamp mot bolsjevismen må dominere alle propagandavirkemidlene som det store og altgjennomtrengende propagandatemaet. Fra dette synspunktet må de ubetydelige daglige sakene vike. Med tilnærmingen med den bolsjevikiske trussel øker de nøytrale statenes frykt og følelsen av tilhørighet med oss øker hos de statenes som er vennlige mot oss eller allierte med oss. Bolsjevismens tema gjorde inntrykk på alle. I England er det også visse sirkler som er bevisst bolsjevismens trussel. Ministeren sier at han ikke kan forestille seg at bolsjeviketeren Churchill over natten har blitt elsker av bolsjevikene. For den engelske alliansen med Russland var en bekvemmelighetsallianse. Engelskmennene håpet at bolsjevikene og nasjonalsosialistene ville slå hverandre til døde slik at England i det avgjørende øyeblikket ville sikre sine politiske mål og dominans.......
Kilde: Dokument 1248.
Fra nå av og så lenge krigen varte ble temaet om kampen mot bolsjevismen brukt i et forsøk på å skremme det tyske folket med utsiktene til en sovjetisk invasjon og til å stålsette dem til å fortsette krigen, og også til å skremme vestmaktene for å skille dem fra Sovjet.
Goebbels hadde alltid vært en av de hardeste antisemittene i den nazistiske ledelsen, og antisemittismen hadde alltid vært en viktig del av propagandaen hans. Men etter angrepet på Sovjet, og spesielt etter nederlaget ved Stalingrad, ble den antijødiske kampanjen, sammen med antibolsjevismen, dominerende tema i tysk propaganda. Jeremy Noakes siterer noen dokumenter fra Propagandaministeriet som illustrere dette. Jeg gjengir et av dem:
Rikets propagandakontor Berlin
3 mai 1943Hemmelig!
Pressesirkulære Nummer II/5/43
Re: Konfidensiell informasjon
(Bare for informasjon, ikke intendert for offentliggjøring)1. Videre til de tidligere instruksjonene om det jødiske spørsmålet, ukeblad er pålagt å vie mer oppmerksomhet til dette spørsmålet i framtida og å gjøre det jødiske spørsmålet til en permanent sak i deres arbeid. Det er klart at en kan ikke produsere antisemittisme i et vakuum og at en må ha et grunnlag, et emne som en kan utvikle den gjennom. Avisene får nå et daglig emne som ukebladene ikke trenger å hoppe på; det skulle heller bli betraktet som et stimulus. Ukebladene har et vidt felt og kan velge de emnene som de trenger selv. For eksempel er det talløse sensasjonshistorier der jøden er skurken som kan bli brukt. Framfor alt gir amerikansk innenrikspolitikk et uuttømmelig reservoar. Dersom de ukebladene, spesielt de som er rettet inn mot å kommentere dagens affærer, bruker sin stab på disse sakene vil de være i stand til å vise det sanne ansiktet, den sanne holdningen og de sanne målene til jødene på en variert måte. I tillegg til dette må jødene naturligvis bli brukt i tysk presse som et politisk mål: jødene er å klandre; jødene ville ha krigen; jødene gjør krigen verre; og igjen og igjen, jødene er å klandre.
Rapporter som, tilsynelatende, ikke gir mulighet til et antisemittisk budskap må bli vendt til å bli en slik antisemittisk propagandaaksjon. For eksempel dersom de jødisk-engelske avisene skriver i typisk jødisk stil etter at luftstyrken deres har mistet tjue fly etter et angrep på en tysk by at forsvaret av denne byen var dårlig så kan man kommentere at det er jøder som skriver som dette og at det er ikke de som sitter i bombeflyenes cockpiter.
Mulighetene for å framstille den sanne karakteren til jødene er endeløse. Faktisk er de jødisk-bolsjevistiske mordene ved Katyn et modelleksempel for den tyske pressen på hvordan man kan bruke et slikt emne til å bringe fram jødenes initierende rolle og deres skyld.
Det er plikten til hele den tyske pressen å slutte seg til den antisemittiske aksjonen som blir dratt opp her.....
Kilde: Dokument 1250.
Den tyske propagandaen måtte prøve å skape en holdning overfor flyangrepene mot tyske byer som opprettholdt krigsviljen. Goebbels rettet oppmerksomheten mot dette i konferansen den 10. mars 1943:
Luftkrigen har nå blitt en sak som skaper stor bekymring. Ministeren er redd for at det tyske folket kunne bukke under for en viss resignasjon. Slik resignasjon var ganske mulig fordi ingen visste når de skadelige luftangrepene ville holde opp. Vi må gjøre alt for å motstå denne trusselen og huske på dette når vi utfører våre tiltak. I framtida ønsker han ikke lenger å høre ordet "stemning" siden man ikke kunne snakke om stemning når hus blir brent ned og byer ble lagt øde. Han vil at folk bare skal snakke om en god holdning. Man skulle ikke vente at etter et luftangrep ville folk begynne å rope "Hurra!" Den engelske propagandaen som ble utført høsten 1940 for å motvirke luftangrepene var ikke brukbar for oss. I Tyskland ville enhver propagandist som spurte om hvor de neste bombene ville falle, som de engelske gjorde høsten 1940, bli jaget ut. Ministeren tror at luftkrigen bare kan komme til en slutt dersom et stort motangrep blir utført mot England.......Ministeren ber om at det blir utvist varsomhet i propagandaens behandlingen av denne saken. Det er helt galt for propagandaen vår nå å gi store løfter om gjengjeldelse. Det eneste svaret som kan bli gitt er et motangrep. Hele oppgaven for propagandaen er å styrke viljen til motstand, men på ingen måte å støte befolkninga fra seg.
Ministeren advarte mot å gjøre det feilgrepet at man etter å ha unngått affekterte ord i våre nyhetssendinger plutselig går til den andre ytterligheten og svartmaler bildet mer enn det fortjener. Vi vet ikke hvor mange dødsfall vårt siste luftangrep på London forårsaket, mens vi fortsetter å opplyse om dødsfallene etter flyangrepene på Berlin.
Kilde: Dokument 1253.
Goebbels sa videre at man skulle slutte å gi opplysninger om skadene etter flyangrep, eller bare gi de opplysningene som det var tjenlige å gi, og det skulle ikke opplyses om eventuell plyndring etter flyangrepene. Goebbels vurderte den antibolsjevikiske propagandaen som god og virkningsfull, og den måtte derfor fortsette, sa han.
Til tross for at Goebbels sa at propagandaen ikke måtte komme med store løfter om gjengjeldelse ble temaet gjengjeldelse viktig for den tyske propagandaen i de siste to krigsårene. Det ble framført i en stor mønstring den 5. juni 1943 som ble kringkastet og der både Speer og Goebbels talte. Goebbels sa etter å ha forklart at det var nødvendig med nedskjæringer i kjøttrasjonene:
Så dersom vi må gjøre offer heime i denne krigen så vet vi i det minste hva de er for. Så langt det angår mat synes det imidlertid for meg at de er til å bære sammenliknet med de offer som befolkninga i de områdene som er utsatt for luftangrep har måttet gjøre nesten natt etter natt i de siste vekene og månedene. Våre fiender angriper deres gods og eiendeler og deres liv med brutal kynisme i et forsøk på å slite ned deres moral. De innrømmer til og med dette åpent. Det vil bli til deres evige skam at de i dette forsøket har ødelagt tyske kulturskatter. Men de vil gjøre mer. De fører krig mot nasjonens moral; de dreper sivile, gamle mennesker, kvinner og barn, og prøver knapt lenger å dekke sin blodige infame terror med et strøk av humanitet. For noen få dager siden uttalte Church of England hyklerisk at engelske bomber ikke lenger skiller mellom menn, kvinner og barn.Denne uttalelsen synes imidlertid altfor svak når den blir sammenliknet med de infernalske utbruddene av hat og triumf som kan bli funnet i Londons jødeaviser. Vi nåtids tyskere er ikke det slaget folk som søker begunstigelse fra en fiende som prøver å ødelegge oss. Vi vet at mot britisk-US terrorbombing er det bare et effektiv motmiddel: motterror.
I dag er det bare en tanke i sinnet til hele det tyske folket: å betale tilbake fienden på hans egen måte. Det vil være langt fra oss å skryte eller å true. Vi noterer oss bare dette. Hver engelsk kommentar som i dag betrakter bombingen av tyske kvinner, gamle folk og barn som en helt human eller til og med kristen måte å erobre den tyske nasjonen på vil en dag bli et velkomment argument i vårt svar til disse skurkene. Det britiske folket har ingen grunn til å triumfere. De vil måtte betale for regninga som deres ledere setter opp etter ordre fra de jødene som opphisser og ansporer dem til deres blodige forbrytelser. Fram til da må vi holde ut med følgene av den britisk-amerikanske luftterroren som noen ganger er svært hard..... Fienden kan lage støv og aske av husene våre; men dette får hjertene til befolkninga vår til å brenne av hat, men ikke til å brenne til aske. En dag vil gjengjeldelsens time komme.
Kilde: Dokument 1254.
Det kom flere hint og uttalelser om gjengjeldelse i ulike taler og presseartikler. Og det kom spekulasjoner om hemmelige supervåpen som var under utvikling for å ta hevn. Det førte til at Goebbels kom med et midlertidig forbud mot å skrive om gjengjeldelse.
Den 14. juni 1944 fløy den første flyvende bomben. Schwarz van den Beck foreslo at den skulle bli kalt for V[ergeltung] 1. Noakes skriver at gjengjeldelsespropagandaen trolig var den viktigste enkeltkampanjen i krigen for å opprettholde moralen.
Radio og film var viktig i den tyske krigstidens propaganda. I løpet av krigen ble radioen enda mer sentralisert under Propagandaministeriets kontroll enn den tidligere hadde vært. Goebbels hadde selv detaljert kontroll med programplanleggingen, og bestemte hvilke artister og hvilken musikk som skulle slippe til. Likevel var sendingene varierte.
Goebbels la vekt på at radioen ikke skulle bli kjedelig, selv om det ble sendt mye propaganda. Wehrmacht klaget over at lett musikk sendt fra britiske radiostasjoner fikk soldatene til å høre på dem. Det var en grunn til at Goebbels ga følgende instruksjoner i konferansen den 21. mai 1941:
Ministeren ga instruksjoner om at fra i dag, etter 20.15, skulle bare lett musikk bli kringkastet. Han ba herr Fischer om å sette opp et sirkulære til Rikets propagandakontor, partiet og dets formasjoner basert på de følgende prinsippene:Som svar på presserende forespørsler fra alle militære myndigheter fra OKW ned til vår luftvåpenskvadron, men også fra brede kretser i vår arbeidende befolkning som er stresset av det daglige slitet, har Tysk Radio nå bestemt å omforme sitt kveldsprogram i sommermånedene for å produsere komedier, lett underholdning og avslapning. Vi vet at det er et antall grinebitere som ikke kan tåle den tanken og tror at en ville overleve krigen bedre i sekk og aske enn med underholdning, lystighet og indre ro. Disse tingene har blitt grundig gjennomtenkt og vurdert fra alle sider. Vi vet også at disse folkene tenderer mot å være mer hyppige brevskrivere enn de som ber om lettere underholdning. Argumentene for og mot er velkjente. Vi ber om at slike brev ikke lenger skulle bli sendt. De vil ikke forandre vår beslutning om å introdusere denne forandringen. Vi ber heller om at disse brevskriverne skulle bli informert om de argumentene som er avgjørende for vår beslutning. I følge herr Glassmeier kan den lette underholdningskanalen bli startet opp så snart det er besluttet. Ministeren vil bestemme den typen musikk som skal sendes.
Ministeren delegerer herr Tiessler til å diskutere saken med herr Bormann og fortelle ham at målet er å forhindre alvorlig skade [på moralen]. Befolkninga har på nytt lyttet på engelsk kringkasting i forbindelse med Hessaffæren; den må nå bli kurert for det......
Kilde: Dokument 1255.
Det aller mest populære radioprogrammet var ønskekonserten. Det var laget for å binde sammen fronten og Tyskland. De beste musikalske krefter i Tyskland arbeidet for programmet, både sangere og musikere.
Likevel var mangfoldet i radioen mindre enn før krigen. Goebbels forklarte dette i en artikkel i Das Reich datert 12. november 1944:
I løpet av det første året av krigen måtte hele radiostasjoner stenges for å frigjøre personale og sendere for å sende mot utlandet. Mange artister, organisasjoner og teknisk personale gikk inn i Wehrmacht. Noen av dem opprettet rapportering fra fronten som ble utført av propagandaselskapene; andre ble overført til rustningsproduksjonen.For en utenforstående kan det synes som om reduksjonen av de varierte og mangesidige programmene som kom fra de tallrike radiostasjonene før krigen med kringkastingssendinger som reflekterte mangfoldet av tyske gau og provinser til et enkelt program som er kringkastet bare noen få timer daglig på to bølgelengder representerer en redusert kulturell kvalitet. Men det er ikke tilfelle. Selv før krigen kringkastet de enkelte radiostasjonene ikke bare sine egne program, de byttet og laget felles program. Det er bare mulig å produsere et program som har blitt forberedt lang tid i forveien og der hver detalj derfor har blitt artistisk polert dersom kringkastingsprogrammets sendeskjema har blitt fastsatt lang tid i forveien og ikke trenger å bli forandret i siste minutt fordi en av de deltakende stasjonene har gått over sin tid. Det er den virkelige og uunngåelige tvangen til å ha et riksprogram.
Det er blitt utarbeidet et sendeskjema som vi vil holde oss til og som gir omtrent følgende balanse mellom ulike typer program. Av de 190 kringkastingstimene i ei veke består 32 av regulær politisk tale, 3 av kulturell tale; det er 5 der ord og musikk er kombinert, 24 timer med høykulturell musikk som lytterne noen ganger kaller for "vanskelig", 15 med folkemusikk, og 55 timer med lett underholdning som kombinerer musikk og prat. Det er bare 56 timer igjen for virkelig lett musikk som brukte å utgjøre en stor del av programmet og som nå er begrenset til noen få timer om morgenen og kvelden.
134 timer kringkasting hver veke er derfor satt sammen med stor kjærlighet og omhu og er artistisk forberedt før de går på luften. For alle disse kringkastingene har et prinsipp oppstått: ikke bare er de programmene som er innholdsrike blitt stadig mer populære, men de populære har blitt mer innholdsrike.
Kilde: Dokument 1256.
Etter radioen var filmen det viktigste propagandamedium, selv om filmen var viktigst som underholdning og avslapning. Det ble gjort betydelige anstrengelser for at filmen skulle nå så store deler av befolkninga som mulig; blant annet ble det opprettet mobile kinoer - bygdekinoer.
Før hovedfilmen ble det vist filmavis, som hadde filmklipp fra fronten. Det var mange grupper ved frontene som gjorde filmopptak. Til å begynne med var disse filmavisene populære, men etter hvert ville folk ikke se dem, og det måtte gjøres til en betingelse for å få se hovedfilmen at en først så filmavisen.
I 1939 var det 624 millioner filmbesøk i Tyskland, og i 1943 hadde dette økt til 1.117 millioner filmbesøk. De fleste filmene som ble vist i Tyskland var begge år produsert i Tyskland.
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilde for dette kapitlet er: