Skrevet av Tor Førde.
Kilde for dette kapitlet er:
Denne teksten forteller om de tyske nazistenes propaganda under krigen. Også andre tekster som jeg har skrevet om tysk historie for denne periodene kommer inn på den nazistiske propagandaen. Hitler var først og fremst propagandist.
I begynnelsen av september 1939 stod de tyske nazistene overfor den oppgaven som de hadde forberedt seg til helt siden maktovertakelsen i 1933, en stor krig. Hitler og den tyske høyresiden hadde forklart nederlaget i Første Verdenskrig med "Dolkestøtlegenden" - forestillinga om at Tyskland hadde tapt den forrige krigen på grunn av at befolkninga sluttet å støtte opp om krigføringa og heller ville ha fred, og falt hæren i ryggen. Dette skulle skyldes at sosialistiske, marxistiske og jødiske agitatorer angrep den tyske krigsinnsatsen innenfra. Dette sammenbruddet i krigsviljen ville ikke nazistene oppleve på nytt, og det var propagandaens oppgave å bygge opp og å vedlikeholde krigslysten og krigsviljen.
Joseph Goebbels var utpekt til å være lederen for og organisatorene av nazistisk propaganda. Han var minister for Folkelig opplysning og propaganda. Han erklærte kort etter at han var utnevnt til denne stillinga i 1933 at oppgaven hans var å mobilisere sinnene i Tyskland.
Selv om mye av propagandaen før krigen hadde til hensikt å inngi tyskerne en "militær ånd", så var tyskerne før den Andre Verdenskrig langt mindre innstilt på krig enn de hadde vært før Første Verdenskrig, og den lettelsen som var merkbar i Tyskland etter at det ble klart at Tsjekkoslovakiakrisen ikke førte til krig gjorde det klart at tyskerne ikke ønsket krig (selv om Hitler ønsket krig), og at nazistene ikke hadde lyktes i å inngi tyskerne et krigersk sinnelag.
Den propagandaen som ble rettet inn mot den tyske befolkninga under Andre Verdenskrig skulle mobilisere energi og besluttsomhet i befolkninga til å gjennomføre og vinne krigen. Den første av propagandaens to hovedoppgaver var å overbevise befolkninga om at krigen var nødvendig. For å oppnå dette valgte Goebbels tre hovedstrategier:
Den andre hovedoppgaven til propagandaen var å overtale det tyske folket til å tro at krigen kunne og skulle bli vunnet. Fra september 1939 til desember 1941 var dette lett på bakgrunn av de tyske seirene. Churchill kunne i 1940 bare gi løfte om "blod, svette og tårer" og harde kamper. Den tyske propagandaen ga løfte om seier, og fikk dermed vanskeligheter da nederlagene begynte å komme, for da ble spørsmålet hvordan løftene skulle bli opprettholdt uten at propagandaen ble så usannferdig at den ble gjennomskuet som løgn. Dersom den stadig vanskeligere situasjonen ble framstilt så svart som den etterhvert ble ville viljen til å fortsette en håpløs krig kunne bli borte, men dersom på den andre siden propagandaen gikk over til å skjule den virkelige situasjonen ville den miste all troverdighet. Løftene om at Tyskland var i ferd med å utvikle nye våpen som ville snu situasjonen fikk en viktig rolle.
Dessuten skulle propagandaen gi råd og instruksjoner til befolkninga om hvordan dens daglige situasjonen skulle mestres. Og den skulle gi underholdning og adspredelse.
Direkte forberedelse av krigens propaganda begynte våren 1938 mens nazistene bygde opp den tsjekkoslovakiske krisen. Goebbels samlet så langt han greide dirigeringen av tyske propaganda i sine egne hender. Nesten hver dag klokka 11 ble det holdt et møte i Propagandaministeriet der representanter for media og fra andre ministerier og fra Wehrmacht og partikansleriet var til stede. Her kom Goebbels med retningslinjer og instruksjoner for propagandaen.
Goebbels kontrollerte ikke all den tyske propagandaen. Han hadde ikke kontroll over Wehrmachts rapporter til offentligheten. Wehrmacht hadde sin egen propagandaavdeling som utformet Wehrmachts rapporter til offentligheten, som ble offentliggjort etter at Hitler hadde lest dem, og eventuelt hadde forandret dem. Wehrmachts hadde en tendens til å tegne et for optimistisk bilde av situasjonen, og det førte til at propagandaen ble lite troverdig.
Videre var Otto Dietrich, som var en av Goebbels underordnede i Propagandaministeriet, samtidig en av de som hørte til Hitlers følge og var slik direkte underordnet Hitler, og slik likestilt med Goebbels. Dette utnyttet Otto Dietrich, som ga de "daglige direktivene fra Rikets pressesjef", til å opptre uavhengig av Goebbels. Disse direktivene inneholdt Hitlers direktiv til de tyske redaktørene. Det var rivalisering mellom Goebbels og Dietrich som var typiske for det nazistiske politiske systemet. Dietrich hadde ingen myndighet over tysk radio, den var underlagt Goebbels, og dette kunne føre til at radio og aviser ga noe ulike framstillinger av forholdene.
Lenker:
Neste kapittel av denne teksten
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilde for dette kapitlet er: