Skrevet av Tor Førde.
Kilder for dette kapitlet er:
Jeremy Noakes skriver at Bonhoeffer representerer en større gruppe individuelle kirkemenn. Mens de kristne kirkene som institusjoner i alminnelighet sviktet i å bære fram vitnemål om de åndelige og etiske verdiene i den kristne tro, ble de i noen grad reddet av modige vitnemål og handlinger gjort av individuelle prester som med liten støtte fra kirka på ulike måter utfordret regimet og i noen tilfeller betalte for dette med sitt liv. Blant disse var Dietrich Bonhoeffer den mest imponerende. Han ble henrettet i april 1945. Ved juletider i 1942, få måneder før han ble arrestert av Gestapo, skrev Bonhoeffer til sine venner ned det han hadde lært om nazismen. Det følgende er at utdrag fra dette:
Hvem kan motstå fristelse?Den store ondskapens maskerade har forvirret alle etiske begrep. Det faktum at ondskapen kan komme til syne som lys, velgjerninger, historisk nødvendighet og sosial rettferdighet er ganske enkelt forvirrende for en som kommer fra vår tradisjonelle etiske verden; for den kristne, som lever et liv styrt av Bibelen, er det svært mye en bekreftelse av den dype ondskapen til det onde.
Feilen til de som hevder å være "fornuftens følgere", de folkene som, med de beste intensjoner, og i sin naive blindhet overfor virkeligheten tror at de kan sette den sammenbrutte bygningen sammen igjen med litt fornuft, er helt tydelig.
Deres utydelige visjon leder dem til å ville gjøre rett overfor alle sider, og som resultat blir de revet sund av motsetningene mellom de kreftene som står mot hverandre uten å ha oppnådd noe som helst. Skuffet over den irrasjonelle naturen til verden ser de seg selv fordømt til sterilitet, går resignert til siden eller gir seg selv fullstendig over til det sterkere partiet.
Feiltakelsen til all etisk fanatisme er enda mer sjokkerende. Fanatikeren tror at han kan motsette seg det ondes makt med prinsippets renhet. Men som en okse angriper han den røde filla i stedet for personen som holder den, river og så bukker under. Han blir viklet inn i ubetydelige detaljer og faller i den fella som er satt opp av den flinkere motstanderen.
Mannen med samvittighet kjemper en ensom kamp mot det overveldende presset av dilemma som krever en løsning. Men utstrekningen av de konfliktene der han må velge - uten noen til å gi råd eller støtte annet enn samvittigheten - river ham sund. De talløse ærverdige og bedragerske forkledninger som ondskapen nærmer seg ham i gjør samvittigheten hans engstelig og usikker fram til han endelig slår seg fornøyd med å redde samvittigheten framfor å holde den ren, til, for ikke å fortvile, han lyger til sin egen samvittighet; for den mannen som bare har samvittigheten som støtte kan ikke forstå at en dårlig samvittighet kan være sunnere enn en bedratt samvittighet.
Plikten synes å peke på den sikre veien ut av den forvirrende massen av alle de mulige avgjørelser som er tilgjengelige. I dette tilfellet er det som er blitt beordret tatt for å være det mest pålitelige å gjøre, for den personen som gir ordre tar ansvaret, og ikke den personen som utfører ordren. Men ved å begrense seg selv til å utføre ordre kan man aldri våge å handle på eget ansvar, likevel er det den typen handlinger som kan slå mot ondskapens hjerte og slik overvinne den. Til slutt vil pliktens mann måtte gjøre sin plikt selv overfor djevelen.
Men enhver som prøver å være seg selv i verden ved å utøve sin personlige frihet, enhver som verdsetter den nødvendige dåden høyere enn sin egen samvittighets renhet og rykte, enhver som er forberedt på å ofre et sterilt prinsipp mot et fruktbart kompromiss eller til og med et sterilt begrep om det lykkelige medium mot en fruktbar radikalisme skulle passe på at friheten hans ikke feller ham. Han vil akseptere det onde for å unngå noe verre og i den prosessen vil han ikke lenger være i stand til å erkjenne at det er presist dette noe verre, som han prøver å unngå, som kan syne seg bedre. Dette er selve tragediens stoff.
I sin flukt fra offentlig konflikt kan den eller den personen finne tilflukt i en privat rettskaffenhet. Men han må lukke øynene sine og lukke munnen overfor urettferdigheten rundt seg. Det er bare til selvbedragets pris at han kan unngå å gjøre hendene sine skitne med ansvarlige handlinger. I alt han gjør vil han stadig være jaget av det han har latt være ugjort. Han vil enten dø ødelagt av denne engstelsen eller bli den mest hyklerske fariseer.
Hvem kan motstå fristelse? Bare han som ikke har verken sin egen fornuft eller sine egne prinsipp eller sin samvittighet eller sin frihet eller sin dyd som det endelige mål for alle ting, men som er forberedt til å ofre alle disse når, i tro og bundet bare til Gud, han er kallet til ansvarlig handling, og som i sitt liv ikke søker mer enn å svare på Guds spørsmål og kall. Hvor er disse ansvarlige folk?
Sivilt mot
Hva ligger virkelig bak klagene om mangel på sivilt mot? I løpet av disse årene har vi kommet over mye mot og selvoppofrelse men svært lite sivilt mot selv i oss selv. Det ville være psykologisk for naivt å forklare denne mangelen som personlig feighet. Det som ligger bak er svært forskjellig. I vår lange historie har vi tyskere måttet lære behovet for å erverve lydighetens styrke. Vi så meningen og storheten til våre liv i å underordne alle våre personlige ønsker og tanker under den oppgaven som ble tildelt oss. Våre øyne var rettet oppover ikke i slavisk frykt men i frivillig tillit som anså en tildelt oppgave som et yrke og et yrke som et kall. Beredskapen til å følge en ordre "ovenfra" framfor å handle ut fra eget skjønn representerer en legitim mistillit til ens eget hjerte. Hvem ville motsi det faktum at så langt det angår lydighet og oppfyllelse av oppgaver har tyskerne i sine profesjonelle liv gjentatte ganger demonstrert det største mot og den ytterste offervilje. Tyskerne bevarer imidlertid sin frihet - og hvor i verden har det vært mer lidenskapelig snakk om frihet enn i Tyskland fra Luther til de idealistiske filosofene - ved å forsøke å frigjøre seg fra egenvilje i tjeneste for alle. Deres profesjoner og deres frihet syntes for dem å være to sider av samme sak. Men ved å tenke dette misforstod de verden, de regnet ikke med det faktum at deres beredskap til å underordne seg, til å gå fullt og helt inn for sine tildelte oppgaver, kunne bli misbrukt til ondskap. Da dette hendte ble selve utøvelsen av deres profesjon tvilsom, og hele grunnlaget for tyske moralbegrep ble uunngåelig rokket. Det kunne ikke annet enn å bli tydelig at tyskerne manglet en avgjørende fundamental innsikt, nemlig behovet for frivillig å ta ansvar for en handling som gikk mot ens profesjonelle kode eller mot den oppgaven som en var blitt tildelt. I dens sted kom, på den ene siden, en uansvarlig mangel på tvil, og på den andre, en selvpinende samvittighetsfullhet som aldri førte til handling. Sivilt mot kan imidlertid bare vokse i frie menn som tar ansvar for sine egne handlinger. Tyskerne begynner bare nå å oppdage hva individuelt ansvar betyr. Det avhenger av en Gud som krever det frie troens sprang involvert i ansvarlig handling og som lover tilgivelse og forsoning til de som blir syndere som følge av å foreta troens sprang.
Kilde: Dokument 1339.
Lenker:
Neste kapittel av denne teksten
Første del av denne tekstenom Motstand 1933-45
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilder for dette kapitlet er: