Skrevet av Tor Førde.
Kilder for dette kapitlet er:
Her vil jeg nøye meg med å skrive noe mer utførlig om de to tilfellene av motstand som begge var i nærheten på å gjøre slutt på Hitler, og også gjengi Dietrich Bonhoeffers erfaringer med nazismen i Tyskland og Goerdelers memo, blant annet siden det ble referert til dette siste i forhør av deltakerne i 20. juli attentatet.
Det var personer som prøvde å organisere motstand mot det nazistiske regimet i de fleste betydelige grupper av den tyske befolkninga. Jeremy Noakes skriver at den eneste betydelige gruppa i Tyskland som sluttet så godt som enstemmig opp om det nazistiske regimet og arbeidet for det uten tanke på motstand var næringslivslederne. Da de forstod at de kunne tjene penger på å samarbeide med det nazistiske regimet arbeidet de helhjertet for regimet, og utnyttet også konsentrasjonsleirfangene og slo under seg jødisk eiendom med god samvittighet. Men ellers fantes det motstandere av regimet overalt, først og fremst i arbeiderklassen, men også blant hærens offiserer, i kirkesamfunnene, i offentlig administrasjon etc. Ikke sjelden var motstanderne ganske isolerte individ i sin motstand, som han vi først skal møte, handverkeren Georg Elser.
Det var tallrike tilfeller av individuelle tyskere som motsatte seg regimet på ulike måter, for eksempel ved å nekte å bære våpen for det, og som måtte betale med livet for sine modige handlinger. En av disse modige og ensomme menn var Georg Elser, en handverker fra Württemberg. Han brukte et år på å planlegge og forberede å rydde Hitler ut av verden. Elser greide å installere en bombe i en pilar i Bürgerbräu ølkjeller i München der Hitler skulle snakke om kvelden den 8. november 1939. Dessverre ble Hitlers fly hindret av dårlig vær i å fly tilbake til Berlin, og Hitler måtte derfor forlate ølkjelleren tidlig for å nå toget til Berlin, og unnslapp slik en passende skjebne. Hitler var ikke til stede da bomba eksploderte. Elser ble arrestert da han prøvde å krysse grensen til Sveits, og under forhør forklarte Elser:
I det siste har jeg ofte gått inn i ei katolsk kirke på vekedager, dersom det ikke var en protestantisk tilgjengelig, for å be Fadervår. Etter mitt syn spiller det ingen rolle om det er en protestantisk eller en katolsk kirke. Jeg er enig i at disse hyppige besøkene i kirker og disse hyppige bønnestundene har noe å gjøre med min handling, som lå meg svært mye på sinnet, i det jeg sikkert ikke ville ha bedt så ofte dersom jeg ikke hadde planlagt eller forberedt handlingen, Det er slik at etter en bønn kjente jeg meg alltid noe bedre.Dersom jeg blir spurt om jeg betrakter den gjerningen som jeg har utført som en synd i den protestantiske tros mening så ville jeg si nei!.... Når alt kommer til alt så ville jeg hindre mer blodsutgytelse med min handling.
Personlig har jeg aldri vært politisk aktiv. Etter at jeg nådde stemmerettsalderen stemte jeg alltid på KPD siden jeg mente at det er et parti for arbeidere som sikkert støtter arbeiderne. Men jeg ble aldri medlem av dette partiet siden jeg mente at det var nok at jeg stemte for det. Jeg deltok aldri i handlinger som å distribuere flygeblad, demonstrasjoner eller grafitti...... Jeg har aldri vært interessert i programmet til KPD.......
Jeg visste ikke at det ikke lenger er kirker eller geistlige i Russland. Jeg har ikke lest det og tror ikke på det. Men jeg tror at den tyske regjeringa vil blitt kvitt de kirkene som eksisterer i Tyskland. Etter det jeg vet og har hørt er nå alle tyskere antatt å bare ha en tro. De er antatt å skulle bli tyskkristne. Dersom jeg blir spurt om dette er en god ting eller en dårlig ting så kan jeg ikke si det siden jeg ikke kjenner doktrinen til de tyskkristne.......
Etter min mening har forholdene for arbeiderne blitt dårligere på forskjellige måter etter den nasjonale revolusjonen. For eksempel har jeg lagt merke til at lønningene er blitt dårligere og fradragene fra lønna større. Mens jeg i 1929 tjente gjennomsnittlig 50 RM per veke på klokkefabrikken i Konstanz og fradragene til sykeforsikring, skatt, arbeidsløshetsforsikring og uføreforsikring bare var omkring 5 RM, så er nå fradragene like høye med ei lønn på bare 25 RM per veke. Timelønna for en snekker var 1 RM i 1929, og nå er den bare 68 pfennig. I samtaler med andre arbeidere oppdaget jeg at også i andre yrker hadde lønningene blitt redusert etter den nasjonale oppstanden [i 1933] og fradragene hadde blitt større. Videre er etter mitt syn arbeiderne under et visst press etter den nasjonale revolusjonen. For eksempel kan ikke arbeidere lenger skifte arbeid når de vil og nå for tida, som følge av Hitlerjugend, har de ikke styring med sine egne barn. Og på det religiøse området er de heller ikke lenger så frie som de brukte å være. Jeg tenker her spesielt på aktivitetene til de tyskkristne. Jeg la merke til disse fakta i perioden fram til 1938 og deretter. I løpet av denne perioden la jeg merke til at, som følge av det, ble arbeiderne lei av regjeringa........
Høsten 1938 la jeg merke til at blant arbeiderne var vanligvis synet det at det ville komme en krig....... Som følge av dette var det stor bekymring blant arbeiderne. Jeg tenkte også at tingene ville komme galt ut på grunn av Sudeten spørsmålet. Etter Münchenkonferansen ble tingene roligere blant arbeiderne; folk trodde at det ikke ville bli krig.
Året før siste tenkte jeg allerede at det ville ikke stoppe med Münchenkonferansen, at Tyskland ville komme med flere krav til andre land og ville annektere flere land slik at en krig ville bli uunngåelig, altså tenkte jeg at dette ville bli utfallet. Dette var mitt eget syn.
Misnøyen blant arbeiderne som jeg har lagt merke til siden 1933 og krigen som jeg mente var uunngåelig fra høsten 1938 opptok tankene mine. Om dette var før eller etter septemberkrisen kan jeg nå ikke huske. Jeg begynte ganske enkelt å tenke på hvordan man kunne forbedre forholdene til arbeiderne og unngå en krig. Jeg ble ikke oppfordret til å gjøre dette av noen og var ikke påvirket av noen langs disse linjer.......
Resultatet av mine overveielser var at forholdene i Tyskland kunne bare bli forandret ved å fjerne den nåværende ledelsen. Med ledelsen mener jeg "toppfolkene", jeg mener Hitler, Göring og Goebbels. Som følge av mine overlegninger ble jeg overbevist om at ved å fjerne disse tre mennene ville andre menn komme inn i regjeringa som ikke ville komme med umulige krav til fremmede land, som ikke ville ønske å annektere utenlandske territorier og som ville sikre en forbedrelse av de sosiale forholdene til arbeiderne. Verken da eller senere trodde jeg på noen spesiell person som ville ta over regjeringa........
På den tida kunne jeg ikke slutte å tenke på min ide om å fjerne regjeringa og allerede høsten 1938 - det var før november 1938 - tok jeg avgjørelsen på grunnlag av mine observasjoner om å sette i gang med å fjerne regjeringa selv.
Kilde: Dokument 1338.
Jeremy Noakes skriver at Georg Elser grunnleggende var upolitisk selv om han hadde stemt på kommunistene, men han hadde en sterk følelse for sosial rettferdighet og lojalitet overfor andre arbeidere og en enkel men sterk moralsk sans.
Lenker:
Neste kapittel av denne teksten
Første del av denne teksten om Motstand 1933-45
Oversikt over alle tekstene på euroopas-historie.net
Kilder for dette kapitlet er: