Skrevet av Tor Førde.
Kilde for dette kapitlet er:
John Brewer skriver at fra 1688 til 1714 ble den britiske staten radikalt omformet, og fikk alle de viktigste trekkene til en mektig fiskal-militær stat: høye skatter, og et voksende og godt organisert embetsverk, en stående hær og vilje til å opptre som en viktig europeisk stormakt. Hvorfor skjedde dette, spør han.
Det har vært en tendens til å betrakte denne brå og radikale forandring som en uunngåelige konsekvens av Storbritannias vellykkede involvering i den langvarige og kostbare striden mot Ludvik XIV.
Det mangler ikke på momenter som støtter denne forklaringen. Det meste av de offentlige utgiftene gikk med til å føre krig.
John Brewer skriver at det er liten tvil om at krig var ansvarlig for statens ekspansjon, men dermed følger det ikke at krig forårsaket ekspansjonen av statsapparatet. Hvorfor ble engelsk politikk så markert forandret i siste del av det syttende århundret og landet innblandet i en stor europeisk konflikt av en type som nasjonen tidligere hadde unngått?
Ved flere anledninger i løpet av det syttende århundret hadde statsoverhodet forsøkt å involvere sine engelske undersåtter i europeiske fiendtligheter. Men han hadde blitt holdt tilbake av statens finansielle svakhet og av Underhuset. England manglet ikke kapasitet til å bli en stor krigførende makt, men den utøvende makt ble holdt tilbake av de statsfinansielle begrensningene som den lovgivende forsamling la på den utøvende makt. I store deler av det syttende århundret greide Underhuset å sette grenser for statens bevegelsesfrihet ved å styre statens finanser stramt.
Men etter 1688 greide kongemakta å øke både inntektene og utgiftene svært sterkt. Hvorfor ble Underhuset villig til å finansiere store kriger? Underhuset hadde stor selvstendighet, og var slett ingen lakei for kongemakta.
England gikk under William av Orange inn i den konføderasjonen av stater som ville holde Ludvik XIV i sjakk, og dette førte England inn i mer enn tjue år med krig på kontinentet. Da England involverte seg i de europeiske krigene var det ikke mulig å se at krigene skulle bli så langvarige, og heller ikke at de ville føre til så store forandringer i Englands institusjoner.
Utviklinga var ikke uunngåelig. I det tidligmoderne Europa svekket krig oftere statsmakta enn de styrket den siden kriger gjerne førte til at private entreprenører overtok statlige oppgaver, som å reise hærstyrker. Kongene måtte selge privilegier som førte til private herredømme over offentlig maktutøvelse. Krig kunne føre til at staten mistet kontroll over offentlig myndighet.
Niårskrigen påførte den engelske staten alle de anstrengelsene som fulgte med deltakelse i store kriger, fiskale kriser og korrupsjon. Det som oppstod var et offentlig fiskal-militært apparat. Dette var ikke uunngåelig. William hadde tilbudt offentlige stillinger til private finansmenn uten administrativ erfaring. Og det hadde ofte vært diskutert å ta i bruk skattefarmere. I 1690-årene så det til sine tider ut som om det administrative systemet ville bryte sammen og pengene ta slutt. Men det skjedde ikke.
John Brewer skriver at det var to grunner til at det ikke ble sammenbrudd, men tvert i mot utvikling av et mer holdbart system. Den ene er at William og etterfølgere hans kunne bygge på reformer som hadde blitt utviklet tidligere. Takket være Charles og James var de avdelingene i staten som behandlet statens inntekter så sterkt rotfestet at de ikke ble feid bort. Og for det andre greide Underhuset å hevde seg tilstrekkelig til at statens finanspolitikk ble stilt til offentlig ansvar. Til gjengjeld for at Underhuset støttet krigen fikk Underhuset granske krigføringen og bruken av penger til krig.
Underhuset voktet ikke bare bruken av statens inntekter, men debatterte også krigens alle sider, og besluttet å støtte den. Og disse debattene forklarer langt på vei hvorfor det administrative og fiskale apparatet fikk den form de fikk.
Nederlaget og flukten til James II var et vannskille i Britisk historie, selv om det var mange sammenhenger som ble bevart. Nesten alle de politiske institusjonene levde videre, og også mange av de som bemannet dem fortsatte i sitt virke. Men mye var likevel nytt.
Dette var mest tydelig i utenrikspolitikken. Etter 1688 ble en utenrikspolitikk som hadde vært karakterisert ved sympatisk nøytralitet overfor Frankrike erstattet av en utenrikspolitikk som var karakterisert ved en svært kritisk og fiendtlig holdning overfor Frankrike. Charles II hadde gjerne gjort seg og England til en klient av Ludvik XIV. Og James II forandret ikke denne delen av utenrikspolitikken.
Denne delen av utenrikspolitikken fortsatte ikke under William og Mary. William var fast bestemt på å redusere den franske innflytelsen i Europa og hindre fransk ekspansjon. For å oppnå dette ville William bygge en allianse som var rettet mot Frankrike.
Politisk interesserte engelskmenn var mindre opptatt av disse sidene ved utenrikspolitikken. De ønsket å ha en protestantisk konge og hindre eneveldig kongemakt, og å unngå at James II vendte tilbake.
Mange politikere ønsket å begrense Englands deltakelse i europeiske kriger. De ønsket at utenrikspolitikken heller skulle konsentrere seg om å oppnå herredømme over verdenshavene og utvikle oversjøisk handel. Under krigen oppnådde de liten innflytelse, men i 1697, da landet var utslitt av krig, var mange medlemmer av Underhuset ivrige etter å vende ryggen mot kontinentet og vende tilbake til en isolasjonistisk utenrikspolitikk.
Fra 1697 til 1701 så det ut til at Parlamentet ville greie å fjerne mange av virkningene av krigen, som at den stående hæren ble redusert til bare 7.000 mann. I 1701 ble loven An Act for the Further limitation of the crown and the better securing the rights of the subjects vedtatt, og den innførte mange begrensninger for kongelig makt. Mange kongelige rådgivere ble ansvarlige overfor Parlamentet, dommere fikk større selvstendighet, det ble lagt restriksjoner på monarkens bevegelsesfrihet og religion, og det ble forsøkt å hindre at monarken mottok råd fra utlendinger. Mange av disse tiltakene var rettet mot William, som foretrakk nederlandske rådgivere og vakter. Men de begrenset styrken til den fiskal-militære staten.
Ludvik XIV førte i 1701 en provoserende politikk og anerkjente the Old Pretender og angrep engelsk handel, og dette fikk engelske politikere til å se en ny krig som svært mulig. Derfor sluttet England å ruste ned hæren.
Niårskrigen hadde vært en krig også for å unngå at James II vendte tilbake til England som konge. Slik var det forbindelse mellom utenrikspolitikken og innenrikspolitikken, mellom krigen mot Ludvik XIV og kampen mot at det ble utviklet et katolsk enevelde i England.
Derfor var det ganske naturlig at England gikk inn i en protestantisk allianse som var rettet mot Frankrike. Williams whigstøttespillere sa at høye skatter og en kostbar krig var et mindre onde enn et mulig tap av innenlandsk frihet og den protestantiske religionsform.
Det var et paradoks at "the Glorious Revolution" i 1688 hadde vært et opprør både til fordel for protestantismen og for å begrense statens makt, men for å forsvare denne revolusjonens resultat ble det nødvendig å bygge ut statens makt som aldri før. Den parlamentariske politikken forsøkte å løse dette paradokset. Motstanderne av høyere skatter og et større statsapparat og en stående hær forsøkte å holde den voksende statens makt i sjakk. Men de innså at den fiskal-militære staten beskyttet England, og var nødvendig.
Motstanderne av økende statsmakt prøvde å holde staten ansvarlig og å hindre at korrupsjonen tok overhånd.
Kampen om finansene var sentral for de sene Stuartenes regjeringa, skriver John Brewer. Kontrollen over pengene var Underhusets mektigste våpen. Det var denne kontrollen som gjorde Underhuset mektig.
En viktig grunn til at Charles II, og langt mer James II, hadde kunnet utviklet eneveldige trekk var at Underhuset ikke hadde kontrollert deres bruk av penger og makt. Underhuset var fast bestemt på at det ikke ville gjenta denne feilen under William og Mary.
Den mest åpenbare betingelsen for at Underhuset kunne kontrollere kongemakta var at Underhuset møttes hyppig. Og for å oppnå dette måtte kongemakta bli finansielt avhengig av Underhuset. James hadde blitt finansielt uavhengig av to grunner. Først hadde Parlamentet garantert ham livsvarige inntekter, og disse inntektene bestod av avkastningen av bestemte avgifter. De kongelige inntektene kom fra indirekte skatter, både toll og omsetningsavgifter. Monarken kunne ikke forandre de ratene som ble krevd inn etter uten Underhusets godkjenning, men gode tider ga større inntekter som følge av økt handel, og James var heldig og regjerte i en blomstrende økonomi som sikret ham gode inntekter.
James hadde også gått inn for å forbedre de administrative rutinene som sikret ham inntekter, og for å bygge ut et effektivt kongelig byråkrati. Og disse administrative reformene var effektive og økte kongemaktas inntekter.
Underhuset garanterte ikke rett til å kreve inn skatter for livstid til William og Mary. William og Mary arvet rett til å motta omsetningsavgift, men inntektene fra toll fikk de bare bevilget for perioder med fire års varighet. Og Underhuset sørget for at William ble avhengig av det ved at det nektet å bevilge ekstraordinære inntekter til ham som dekket krigslånene hans. Derfor måtte han bruke av sine ordinære inntekter for å betale dem.
Kongemakta hadde ikke lenger noen mulighet til å oppnå finansielle selvstendighet. Det gjaldt også i fredstid. Dette skulle sikre at Parlamentet ble sammenkalt, og at Underhuset kunne granske kongens bruk av penger og hans politikk. Parlamentet ville sikre seg at det ble kalt sammen hyppig, og det gjorde det ved å sikre seg at kongen ble avhengig av å få penger bevilget fra Underhuset. Dette framgår tydelig av de debattene som foregikk i Underhuset i 1689 og 1690.
I 1689 og 1690 kom det bestemmelser som medførte at kongemakta ble avhengig av at Parlamentet bevilget penger. Allerede ved begynnelsen til Williams og Marys regjeringstid ville kongemakta sikre seg at den skulle være i stand til å føre krig i stor skala. Planen for dette hadde to komponenter: en direkte skatt og omsetningsavgift på mange dagligvarer.
Regjeringa begynte umiddelbart etter 1688 å arbeide for å innføre en alminnelig omsetningsavgift. Sent i 1689 stoppet en parlamentarisk komite et forsøk på å innføre omsetningsavgift på alminnelige varer. I 1691 hjalp Charles Davenant Sidney Godolphin med å forfatte en ny plan. I de neste to årene ble planer om omsetningsavgift debattert i Underhuset. Og våren 1693 utarbeidet Sir Robert Howard et nytt regjeringsforslag. I neste sesjon gikk regjeringa bare inn for å innføre omsetningsavgift på lær og såpe siden den visste at det var sterk motstand mot å innføre omsetningsavgift. I de neste to årene var dette forslaget gjenstand for langvarig strid om skattene i Underhuset.
En alminnelig omsetningsskatt var tiltrekkende for kongen siden den kunne yte store summer og være en sikker inntektskilde. Dessuten var det allerede under James II blitt bygd opp en administrasjon som kunne kreve inn omsetningsavgift.
Mange medlemmer av Underhuset fryktet at en omsetningsavgift ville gi monarken finansiell uavhengighet og en stor statlig administrasjon. Og at denne skatten ville være vanskelig å avskaffe, at den ville bli permanent. Det var også motstand mot at det skulle bli omsetningsskatt på bare noen få varer siden motstanderne var redd dette bare ville være en begynnelse på at flere og flere vareslag ble pålagt omsetningsavgift.
Landskatten representerte ingen slik fare. Den ble vedtatt i Parlamentet for et bestemt tidsrom, og den medførte ikke at det ble bygd opp en egen stor administrasjon for å samle den inn. Ved slutten av Niårskrigen var det også blitt fastsatt hvor mye penger som skulle kreves inn gjennom landskatten. Det var Underhuset som kontrollerte landskatten sentralt, og ute i provinsene var det den lokale eliten som kontrollerte innkreving av den.
Landskatten kunne avskaffes så snart det ble funnet at det ikke lenger var behov for den, mens det var mer sannsynlig at omsetningsavgifta ville kunne bli permanent. John Brewer skriver at Underhuset foretrakk landskatten siden Underhuset kontrollerte denne skatten, og kunne avskaffe den når det måtte finnes riktig.
Kritikk av omsetningsavgifta ble også begrunnet med at den rammet de fattige og alminnelige hardt arbeidende mennesker spesielt hardt. Dette skyldtes at folk med en vanlig økonomi brukte det meste av det de tjente til å kjøpe varer som det ble krevd omsetningsavgift av, mens rike mennesker bare brukte en mindre del av sin inntekt til dette.
John Brewer skriver at til tross for denne kritikken, som også kom fra mange medlemmer av Underhuset, så var nok frykten for at kongen skulle gjøre seg uavhengig av Parlamentet den viktigste årsak til motstanden mot å innføre omsetningsavgift.
Regjeringa greide aldri å få vedtatt en lov om å innføre alminnelig omsetningsavgift, selv om det ble gjort mange forsøk på dette. Bare en liten del av den lovgivninga som regjeringa i 1690-årene prøvde å få vedtatt om omsetningsavgift ble vedtatt.
John Brewer skriver at en viktig grunn til at regjeringas forsøk på å få vedtatt lover om omsetningsavgift i disse årene var mislykte var at regjeringa ble ledet på en lite dyktig måte. Krigen gikk dårlig, og det var indre strid i regjeringa, og administrasjonen var enda ikke blitt svært dyktig. De ministrene som tok seg av finansene var ikke dyktige, og regjeringa hadde ikke medlemmer som kunne opptre som ledere i Underhuset.
Først i dronning Annes regjeringstid (1702-1714) var the Treasury front bench i stand til å oppnå kontroll over de viktigste regjeringsanliggender, den finansielle lovgivningen. Og etter 1702 ble ikke lenger regjeringas finanspolitikk holdt i sjakk av opposisjonen i Underhuset. I 1706 ble det vedtatt at ikke noe medlem av Underhuset kunne legge fram et forslag om bruk av penger uten at det var anbefalt av kongemakta. Dette ga the Treasury monopol på lovgivning om statens finanser.
Grunnen til at Williams ministre ikke greide å oppnå kontroll over Underhuset er at det raste harde partikonflikter i Underhuset. Og disse konfliktene spredte seg inn i regjeringa. Som tidligere nevnt ble det i 1690-årene gjentatte ganger foretatt politiske utrenskninger i statens inntektsavdelinger. Det var først under Annes regjering at regjeringas ministre, først og fremst Godolphin, greide å temme partikonfliktene til fordel for administrativ kontinuitet og effektivitet.
John Brewer skriver at den politiske turbulensen i 1690-årene fikk staten til å skifte kurs. Andre enn kongens menn hadde mulighet til å utøve stor innflytelse og ta initiativ til lovgivning. Politikken ble ikke formulert i Whitehall, men hamret ut i debattene i Parlamentet. Motstandere av regjeringa la fram motforslag til regjeringas lovforslag. Og ofte ble motforslagene foretrukket av Underhuset. Mange av de skattene som ble vedtatt i 1690-årene var foreslått som alternativ til skatter som ble foreslått av regjeringa.
Disse uavhengige forslagene ble ofte initiert av underhusmedlemmer som satt eller hadde sittet i de Offentlig regnskapsførselskommisjonene - Commissions of Public Accounts - som Underhuset opprettet etter 1691 for å granske regjeringas inntekter og utgifter. Disse kommisjonene var et av de midlene som Underhuset brukte for å begrense kongemakta og for å sikre at Underhuset kunne granske kongemaktas bruk av skattepenger.
I denne tida vokste statens utgifter som aldri før. Denne veksten var i liten grad planlagt. Mange mennesker kom i kontakt med alle disse pengene siden statens virksomhet vokste sterkt, og det forekom forholdsvis ofte korrupsjon, svindel og underslag. Dette var også noe som økte den alminnelige interessen for å kontrollere statens pengebruk.
Det misbruket av offentlige midler som foregikk var ikke verre enn i andre europeiske stater, og det var mindre av det enn det hadde vært tidlig i det syttende århundret. Den kunnskapen som vi har om korrupsjon er den som ble avslørt i samtiden av personer som ville stoppe korrupsjonen. Det var først og fremst medlemmene av Commissions of Public Accounts som avslørte korrupsjon og offentlig misbruk. Disse kommisjonene tok mot klager fra personer som hadde kjennskap til korrupsjon og misbruk og undersøkte klagene.
John Brewer skriver at virksomheten til disse kommisjonene og deres støttespillere i Parlamentet viser to trekk ved finanspolitikken i regjeringstida til William III. Statens finanspolitikk var resultat av press fra ulikt hold. Finanspolitikken var aldri fullstendig dominert av et enkelt parti under Niårskrigen. Derfor hadde finanspolitikken ulike mål til ulike tider. Og for det andre så var finanspolitikken ofte resultat av sammenstøt mellom ulike prioriteringer i Underhuset. Disse prioriteringene var på den ene siden å sikre at finanspolitikken ble ført på en måte som medførte at den stod til ansvar for Underhuset, og på den andre siden var det ønsket om å gi kongemakta alle de pengene den mente at den trengte for å vinne krigen.
Underhuset prøvde å begrense både lengden av den perioden en skatt som var bevilget kunne kreves inn uten nytt vedtak, og å begrense kongemaktas rett til å ta opp langsiktige lån. Underhuset ville ikke at kongemakta skulle ha rett til uten vedtak å pålegge samfunnet store framtidige skatter gjennom opptak av langsiktige lån.
Motstanderne av langsiktige lån lyktes i å hindre at staten tok opp mange slike under Niårskrigen. Langsiktige lån bidro bare med ti prosent av de midlene som Niårskrigen kostet England. Til forskjell fra alle andre kriger som ble ført senere ble Niårskrigen finansiert av de løpende skattene og av kortsiktige lån. Det var ikke mulig på forhånd å beregne hvor store inntekter ulike nye skatter ville innbringe. Og mange av skattene kom uten noen planlegging, men som et resultat av stridigheter, og under disse forholdene var det vanskelig å planlegge utviklinga av statsapparatet og statens politikk.
Uoversiktlig og upålitelig skatteinngang gjorde det vanskelig for staten å oppnå kreditt. Skatteinngangen ble langt mindre enn på forhånd antatt - i 1697 hele £5 millioner - og dermed ble det enda vanskeligere for staten å ta opp lån. Den korte perioden som skattene ble vedtatt for gjorde det også vanskelig å oppnå kreditt siden det gjorde statens framtidige inntekter, og evne til å betjene lån, enda mer usikker.
Statens kreditt ble utsatt for en tillitskrise i slutten av det syttende århundret. Det førte til at statens finanser ble omstrukturert. Det ble innført nye skatter og gjelda ble omorganisert, med stor hjelp fra Bank of England. Det ble opprettet et First General Mortgage, et fond som ble del av den langsiktige gjelda. Følgende lovgivning forlenget de avgiftene som dekket disse forpliktelsene til 1720. I 1711 ble det gjort evige.
John Brewer skriver at selv om forkjemperne for fiskal konservatisme hadde vunnet i det korte løp så førte dette i det lange løp til en krise som ble løst ved at det ble tillatt å opprette en langsiktig og varig gjeld og evigvarende skatter. I 1698 begynte det å bli klart at dette var nødvendig.
John Brewer skriver at partipolitikken var av mindre betydning, eller mindre relevant, for forståelsen av hvordan den engelske staten ble utviklet enn man først kunne tro, selv om den var av betydning. Han skriver videre at ingen studie av staten under de sene Stuartene kan unngå å vurdere betydningen av det som noen ganger har blitt betegnet som "country ideology", "the country persuasion" eller "the country interest". Med dette refereres det til en politisk holdning som stod vakt om privilegier og var mistenksom overfor den utøvende makt og ønsket at den stod til ansvar overfor Parlamentet.
De fleste forskerne som diskuterer "country ideology" har enten undersøkt det intellektuelle innholdet i denne ideologien og dens politiske krav. Og de ser dens historie som et kapittel i historien om begrepet om "politisk dyd". Eller de er opptatt av denne ideologien som et motiv for politisk atferd. Mye mindre oppmerksomhet har blitt rettet mot virkningene av "country ideology".
Denne ideologien influerte både karakteren til opposisjonens kritikk, og også statens utvikling, selv om den ikke lyktes i å hindre at det ble utviklet et stort og sterkt statsapparat.
Denne ideologien oppmuntret til parlamentariske granskinger av styresmaktene, og til lovgivning for å sikre at Parlamentet ofte møtte. Den ville begrense statens vekst og kontrollere staten. Det som ble fryktet var at de jordeiende klassene skulle miste politisk makt.
De jordeiende klassene fryktet at de skulle bli erstattet av en kategori personer som hentet sin makt fra sitt embete og ikke fra eiendom av jord, og mente at dette ville være skadelig for samfunnet siden embetsmennene var lojale overfor kongen, mens jordeierne hadde et videre samfunnsansvar. Dette synet la vekt på at de jordeiende klassene hadde plikt til å delta i styret av samfunnet og staten.
Nesten alle engelske politikere var i kortere eller lengre tid tilhengere av denne ideologien, eller tok opp synspunkt fra den. I 1670- og 1680-årene var vanligvis tilhengerne av den whiger, og i 1690-årene kunne de være tilhengere av begge partiene, og under Anne var de toryer.
Uansett hvilket parti som var dominerende så var "country ideology" den dominerende formen for parlamentarisk discourse. Denne ideologien var praktisk talt den eneste ideologiske sammenhengen som kunne være grunnlag for legitim politisk opposisjon mot regjeringas politikk. På noen områder kunne det være andre ideologiske grunnlag for opposisjon, men når det kom til spørsmål om krig, utenrikspolitikk, penger og staten var country ideologien det som kunne samle en opposisjon.
For det andre så hadde denne ideologien så stor og sterk tilslutning at en hver utvidelse av statens fullmakter ble utsatt for grundige undersøkelser. Statens vekst var derfor ikke selvfølgelig, men krevde grundig begrunnelse. Derfor ble det ikke opprettet mange nye sinekyrer når statsapparatet vokste. Den skeptiske holdninga overfor staten var til hjelp for de ministrene som ønsket administrative reformer.
Selv om denne ideologien ikke var i stand til å stoppe utvidelsen av administrasjonen så spilte den en viktig rolle i å skille politikk fra administrasjon, skriver John Brewer. Da fyrstene fra Hannover ble konger i England var bare ledende embetsmenn fra de viktigste departementene i Underhuset, resten av embetsmennene hadde mistet sine seter der. Dette skulle bevare Underhusets uavhengighet og integritet, det skulle ikke fylles opp av medlemmer som var avhengige av kongen.
Lovene for å forhindre at menn utnevnt av kongen overtok Underhuset var vellykkede. Fra 1688 til 1714 økte antallet slike placemen lite dersom vi sammenlikner med det sterkt økende antallet statstjenestemenn. I 1690 var det omkring 100 placemen i Underhuset, og ti år senere var det mellom 120 og 130 placemen der. I det meste av Annes regjeringstid lå antallet mellom 130 og 140. Mens byråkratiet ble fordoblet økte dets representasjon i Underhuset med bare 40%.
En viktig grunn til at "country ideology" hadde så stor innflytelse var at det ikke fantes noen annen samlende ideologi for en legitim parlamentarisk opposisjon. Dessuten var dette ikke en ideologi som ble uttrykt fjernt fra makta, det var ingen provinsiell ideologi, men eksisterte i maktas sentrum.
Etter 1688 var Underhuset ikke bare kontrollør av regjeringa, men en del av styresmaktene. Dette skyldtes at Underhuset kontrollerte finansene. Dette gjorde Underhuset til en avgjørende viktig aktør innenfor den fiskal-militære staten. Og satte Underhuset i stand til å granske statens utvikling og virksomhet, både ved å lese statens og embetsverkets papirer og ved å innkalle statens menn til høringer. Underhuset krevde også å være med på å utforme utenrikspolitikken. Hele den store makten til Underhuset hvilte på Underhusets kontroll av statens finanser. John Brewer gir eksempler på dette.
For at denne ideologien skulle kunne få gjennomslag måtte den kunne anvendes på en plausibel måte på de sakene som var oppe til debatt og avgjørelse - den aktuelle situasjonen måtte være slik at statens makt truet med å bli overveldende, det gjorde "country ideologien" aktuell. Dette var tilfelle i 1680- og 1690-årene, og også i Annes regjeringstid. Også ved slutten av en krig, når skattene var høye og statens finanser svært anstrengte, var denne ideologien effektiv og kunne finne stor tilslutning. Og det ble mer sannsynlig at det ble vedtatt lover eller gjennomført parlamentariske granskinger som var kritiske overfor statens administrasjon og politikk.
John Brewer skriver at historikere ofte har vurdert motstanden mot økning av størrelsen til de væpnede styrker og mot veksten til statsapparatet som en reaksjonær motstand mot uunngåelig forandring. Men denne motstanden bevarte nasjonen fra de verste utslagene av staten. Dessuten eksisterte det et virkelig politisk dilemma etter 1688: Krigene mot Ludvik XIV ble utkjempet av mange grunner; en var å bevare en bestemt form for protestantisk samfunn. Men krigene krevde at det ble bygd opp et stort og mektig statsapparat, og det truet visjonen om den typen samfunn som det skulle bevare. Det gjaldt å unngå både at staten ble allmektig og at den ble for svak til å kunne beskytte samfunnet. John Brewer skriver at stort sett lyktes man i dette. Paradoksalt nok motsto et sterkt Parlament så mye av det som ble foreslått av staten at det førte til en sterkere stat.
Til Oversikten over alle tekstene på europas-historie.net:
Til Første del av denne teksten
Til Neste del av denne teksten:
Kilde for dette kapitlet er: