Skrevet av Tor Førde.
Kilder for dette kapitlet er:
Du kan se bilder og beskrivelser av noen kjente bygninger i London.
London sluttet å vokse og ble holdt på plass innenfor det grønne beltet. Slett ikke alt som planleggerne hadde ønsket ble virkeliggjort. En viktig grunn var at samfunnsutviklinga ble en annen enn de hadde forutsett. De hadde for eksempel ikke forutsett at antallet industriarbeidsplasser skulle bli så sterkt redusert som det faktisk har blitt.
Abercrombies plan skilte seg fra de andre planene ved at den oppfattet London som en samling levende boligområder. Den første planen til LCC etter krigen gjentok målet om å anerkjenne og utvikle det eksisterende systemet av lokale samfunn. Abercrombies plan ville eliminere livets og gatenes mangfold og dele London inn i en rekke selvtilstrekkelig nybygde enklaver. Men det gamle nettverket av gater ble holdt intakt sammen med det meste av husene fra før krigen og mønstret av butikker spredt ut langs tidligere innfartsveier.
Nøkkelideen til Abercrombie var å legge ut et veinett i London som var som en serie ringer og eiker i ringene. Den ytterste ringen skulle gå ute i det grønne beltet. Den var den eneste av ringveiene som ble bygd. Den ble fullført i 1986 som motorveien M25.
Rett etter krigen i 1945 ble det prioritert å bygge hus framfor veier. I 1950 kom LCC med det første forslaget om å bygge den innerste av ringveiene. Regjeringa avslo å bidra med £120 millioner som det ble bedt om. I midten av 50-årene kom transportminister Ernst Marples med et nasjonalt program for bygging av stamveier. Bystyrene i Glasgow, Newcastle, Sheffield, Liverpool, Manchester og Birmingham svarte med å prøve å få sine byer bundet til dette stamveinettet. Men London gjorde ikke det. Det virket som om den nye motorveien når den nådde London ville møte konvensjonelle gater.
I 1963 avviklet den britiske regjeringa London County Council - LCC - og erstattet LCC med det større og mektigere Greater London Council - GLC. Dette bystyret ble opprettet spesielt for å bygge det primære veinettet. Innen tolv måneder etter at det kom i gang kunngjorde det planer om en £450 millioners Urban Motorway Box - Abercrombies Ring B - 34 miles lang og med åtte kjørebaner, som skulle binde veiene som gikk inn mot Londons sentrum sammen på en avstand av 4-6 miles fra sentrum.
I de neste fire årene utarbeidet veiingeniørene til GLC planer for et fullstendig sett av veier, og i stor utstrekning fulgte de innretningen i planen til Abercrombie. For å støtte de 400 miles hovedveier i det primære veinettverket med tre konsentriske ringer rundt Londons sentrum og tretten radiale ekspressveier måtte 1.000 miles med veier bli utvidet og oppgradert for å tjene som et sekundært nettverk. Da det totale prosjektet ble avslørt i 1967 kostet det £2 milliarder. Det primære nettverket ville kreve 6.200 acres og 100.000 personer måtte flytte for å gi plass til veiene. Veiingeniørene samarbeidet tett med transportdepartementet, men konsulterte ikke de lokale myndighetene i de områdene som veiene ville gå gjennom.
Denne ringveiplanen ble en tidsinnstilt bombe. En rapport om planen som ble trykt i Greater London Development Plan for 1969 førte til 22.000 innsigelser. Bystyret kom på defensiven mens en offentlig undersøkelse av planen ble gjennomført. Protestene fikk London Labour til å fjerne det primære veinettverket fra planen da det på nytt fikk flertall i bystyret i 1973.
Andre engelske byer bygde indre ringveier og radiale veier. Bare London hadde et konvensjonelt veinettverk intakt. Hovedgatene inn i byen er fortsatt kombinerte handlegater, forretningsgater og trafikkårer. Det er bare noen helt få motorveistubber innenfor de første seks miles fra Charing Cross.
Bombingen av London førte til liten langvarig skade på bygningsmassen. Ernst Bevin hentet 45.000 bygningsarbeidere fra provinsen for å reparere de skadene som var gjort. De reparerte mer enn 800.000 hus i løpet av vinteren 1944-45.
I løpet av 1940-årene sank befolkninga i området til LCC med 18% eller 600.000 personer, og London ble mindre overbefolket.
Like etter krigen ville man gjøre rent bord og fjerne all gammel og utidsmessig bebyggelse og lage et nytt gatenett og bygge nye hus. Den offisielle utbyggingsplanen til LCC trykte de sju grunnreglene til Lewis Silke, og tilføyde en åttende om omfattende ombygging av områder som var uholdbare. Arbeidet begynte langsomt med de områdene som var mest skadet i luftangrep i Bermondsey, Stepney, Poplar og City, og arbeidet begynte å gå raskere til det i 1963 fortsatte med ombygging av nesten 1.000 hektar, og samtidig arbeidet kretsene i London med sine egne fornyelsesprogram.
Subsidiestrukturen ble endret i midten av 1950-årene for å begunstige høyere tetthet. Det begynte i City med bygging av Storbritannias mest dramatiske boligområde, the Barbican Comprehensive Development Area. Det var mange som stod på venteliste for bolig, og politikerne ønsket masseløsninger.
Ideologien til offentlig ansatte ble også av betydning for utforminga av London. Rett etter krigen hadde arkitektene fått kontroll over husdesign, og de hadde gjort London til et av verdens ledende sentra for progressiv offentlig arkitektur. En gasseksplosjon og delvis kollaps av ei blokk i det østlige London utløste overgang fra tårnbygg til horisontale blokker. Men man fortsatte å bygge ut store boligfelt med fjerning av alt som tidligere var i området, og med kommunalt eierskap av boligene.
Planleggingen gjorde lokale myndigheter til storskala eiendomsforvaltere, og det var de ikke administrativt godt utstyrt til å være. Anskaffelse av tomteområder og fjerning av eksisterende bebyggelse foregikk alltid raskere enn oppbygging av ny bebyggelse. Det skapte tomme fortau og tomme plasser med rustent jern. Etter krigen hadde nasjonalisering ført til at noen av de største eiendomsmassene i byen var underlagt ledelsen for selskapene som forsynte byene med gass, vann, kull og jernbaner. De hadde det ikke travelt med å disponere områder som de ikke brukte, og det var store områder.
London bykommune hadde blitt den største grunneieren og den største eieren av boliger i London, men den utførte ikke et godt vedlikehold av eiendommene. Den var først og fremst opptatt av å bygge flest mulig boliger.
Oppbygging etter krigen ga det sentrale London mulighet til å skille fotgjengertrafikken fra biltrafikken ved å bygge egne ferdselsårer for fotgjengerne skilt fra bilveiene og på ulike nivå. I de utbombede områdene av City ved Tower of London, nord for St. Paul's og i Moorgate og Barbican nord for Guildhall, ble ideene utprøvd. Gatene til Tower Hill og Paternostre Square ved St. Paul's ble erstattet av monolitisk utbygging. Et nettverk av gangveier ble bygd i Moorgate Barbicanområdet i stadier fra 1955 til 1975 som tillot fotgjengere å gå fritt mer enn tre kilometer på gangveier gjennom boligområder, Museum of London og kontorbygg.
Å bygge denne typen gangveier ble populært blant planleggerne, og det ble laget planer for Piccadilly Circus, Covent Garden og Victoria. Med City Corporation i spissen begynte lokale myndigheter å pålegge at det ble planlagt gangveier og tilknytning til gangveier i planleggingen av individuelle bygninger. Citys arkitekt kunngjorde planer om et 32 miles "Pedway" nettverk i City, og deler av det eksisterer fortsatt. Fotgjengerne ble tvunget bort fra gatene og opp på ramper og bruer eller ned i mørke underganger.
I årene 1965-75 ble man lei disse moderniseringsplanene. Planene møtte stadig sterkere motstand i befolkninga. Og svært mange planer måtte bli oppgitt. Stemninga i befolkninga ble forandret på 60-tallet, og London fikk en kulturell renessanse. Londonerne ble mer oppmerksomme på sin vante livsstil og ville ikke gi opp elementer i den. Boligene ble i stadig større grad eid av beboerne samtidig som befolkningstettheten ble redusert og levestandarden ble høyere.
London var plaget av smog i 1950-årene, som byen allerede hadde vært det i lang tid. I 1957-8 kartla Chandler forurensinga av røyk og nedfallet, og fant at det falt 450 tonn karbon, aske og støv per kvadratmile per år i Poplar, og det meste av London fikk mer enn 200 tonn nedfall årlig per kvadratmile. Dette førte til sykdom og for tidlig død.
Røyken kom fra kullfyring - så mye som 84% kom fra kullfyring i boligene. I 1957 ble det innført røykkontroll. Og dette var effektivt. London ble renere og grønnere. I 1950-årene var det ikke oksygen i vannet i Themsen, elva var svart og skummende, og i dag er den så ren at det lever fisk i elva.
Miljøbevegelsen slo røtter i London. Og Greater London Council tok opp initiativ fra miljøbevegelsen og innførte systematisk vurdering av vernetiltak for grønne områder. Kretsene i London hadde på det tidspunktet Michael Hebbert skrev boka si 1.183 steder på verneplanene sine.
The Town and Country Planning Act 1944 hadde gitt ministeren makt til å sette opp ei liste over bygninger av spesiell historisk eller arkitektonisk interesse, og en lov fra 1947 fastsatte framgangsmåtene og ga ikke eierne mulighet til å appellere avgjørelsene. Fra 1953 ble det bevilget midler til reparasjon av verneverdige bygninger. I 1960-årene økte den politiske støtten til vernetiltak da det ble kjent at gamle kunstverk ble ødelagt når gamle bygninger ble revet. Duncan Sandys, parlamentsrepresentant for Labour, tok initiativ til et lovforslag som ble til the Civil Amenities Act 1967. Den ga beskyttelse til hele områder som var av historisk interesse. I 1974 var det opprettet 257 vernede områder.
Alle områder med bebyggelse fra det attende århundrets London er i dag vernet. I tillegg er mange andre områder vernet eller underlagt planleggingskontroll. Som en regel skal man ikke erstatte boliger med andre typer bygninger. Og videre er det opprettet en tetthetskontroll som regulerer ny byggevirksomhet og beskytter eksisterende åpne områder, og for det tredje er det et spesielt kontrollsystem rundt the Central Activities Zone - CAZ - i City og West End, for å beskytte nærliggende boligområder mot press fra bygging av hotell og forretningsbygg.
Denne politikken ble utviklet av City of Westminster for å markere karakteren av å være boligområde til gatene fra det attende århundret som stod i fare for å bli omgjort til ambassader, hotell og kontorer. Denne politikken ble adoptert av alle kretsene i den indre periferien og formalisert av GLC. Den inngår i dag i planleggingssystemet for London.
Tilsammen skaper disse tiltakene en forventning om stabilitet i London. Bebyggelsen i London er betydelig eldre enn for landet som helhet. Det bygges fortsatt mange nye boliger i London, men det rives svært få boliger.
London har blant annet karakter av å bestå av svært mange lokalsamfunn, de er blitt kalt for landsbyer - en stor samling urbane landsbyer. Urbane landsbyer skal også tilby lokale tjenester og butikker og puber. I London får de urbane landsbyene på nytt disse kvalitetene. Dette skyldes blant annet reguleringer og planlegging. Hver lokalmyndighet kartlegger sitt område, definerer primære og sekundære fasader, og styrer aktivitet til dem så langt den har planleggingsmyndighet til det. Utenfor handelsdistriktene av verdensklasse i West End og Knightsbridge har kretsene tendert mot å konsentrere de større butikkene i et hovedsenter og småbutikkene mer lokalt. De større sentra i ytre London er sterke med store butikker og stor omsetning, spesielt Bromley, Kingston og Croyden. Sammen med West End er de toppen av et hierarki på mer enn 200 sentra innenfor London. Bare 32 av Londons sentra er store varehus som ligger utenfor sentrum - de er unntak.
Gatemarkeder er enestående vitale i London. London hadde bare et lite antall gatemarkeder, tretten stykker, i hele storbyområdet som var etablert gjennom forordninger eller offentlig planlegging. Men London hadde et stort antall uformelle gatehandlere, og antallet vokste raskt i første halvdel av det tjuende århundret.
Gatehandelen tjente på politikken med verning av gatesystemet og oppmuntringen av eksisterende blandede handelssentra. High Street, Walthamstow er Europas lengste marked med ei og ei halv mile med handelsboder.
Det grønne beltet rundt London har blitt etablert. Ved utbruddet av Andre Verdenskrig ble byggeaktivitet rundt London forbudt. Forsvarsplaner for London så for seg en gigantisk ring med tankfeller og dype graver og forsvarsstillinger i betong. Dette ble aldri fullført. Men i 1944 kom en Greater London Plan som begrenset nedbyggingen av jordbruksland utenfor grensene til forstedene. I 1950-årene ble det grønne beltet testet da de konservative i 1951 kom til makta og byggeboomen startet. Men Duncan Sandys som minister for by og landplanlegging sendte ut et sirkulære som bekreftet at å opprettholde det grønne beltet rundt London var nasjonal politikk. Lokale planleggingsmyndigheter ble invitert til å forberede detaljerte kart for godkjenning. Fylkene rundt London var raske med å svare, og i 1961 var grensen rundt London og for det grønne beltet dratt. Og den har siden stått fast, med bare to kort perioder med avslapping under konservative regjeringer.
I 1972 bad regjeringa lokale myndigheter om gi 2.000 acres av det grønne beltet til byggmestere på grunn av at husprisene steg og man mente at det skyldtes mangel på tomter. Ti år senere steg prisene på nytt og utbyggerne presset på for at reguleringen av det grønne beltet skulle avvikles. Regjeringa innførte da en politikk som løsnet på reguleringen av det grønne beltet. Men det ble da dannet en sterk koalisjon av motstandere av at politikken med å beskytte det grønne beltet ble oppgitt. Den ble ledet av Council for the Protection of Rural England. Det var også tverrpolitisk motstand mot at vernet av det grønne beltet ble opphevet, og det førte til at regjeringa endret politikken sin og gjeninnførte vernet av det grønne beltet. Det er blitt kalt et vendepunkt i thatcherismens historie. I 1986 ble motorveien som går i ring rundt London, M25, fullført. Det satte vernepolitikken for det grønne beltet på dens hardeste test. Motorveien var det største offentlige inngrepet i det grønne beltet, og tok 5.000 acres direkte og økte utbyggingspresset i byer og landsbyer i det ytre området. Men det grønne beltet ble stort sett bevart. De eneste stedene der det grønne beltet ga etter var der områder ved Grays, Thurrock og Dartford ved M25 på den andre sida av Themsen ble frigjort for utbygging i den korridoren øst for London som var preget av depresjon. Men ellers går motorveien gjennom uberørt landsbygd.
Landskapet i det grønne beltet er vakkert. Og det var en like stor prestasjon å oppnå dette som å stoppe veksten av London. Landskapsområder i utkanten av byer har en tendens til å bli nedkjørte grenseområder med søppeltipper og forfalne hus og hager. I disse grenseområdene blir ting midlertidige, både midlertidig kortvarig utleie av hus og midlertidig bruk av åpne plasser, som betyr at det ikke drives vedlikehold med tanke på varighet.
Landskapet i det grønne beltet ble gradvis bearbeidet og vedlikeholdt slik at det kunne bli et grønt og vakkert grenselandskap. Prosessen ble stimulert av en omorganisering av de lokale myndighetene som førte mange tusen acres av det grønne beltet innenfor de administrative grensene til London. Store program med planting av trær og hekker og anlegging av fotstier og annen landskapspleie er blitt gjennomført i det grønne beltet.
LOOP - London Outer Orbital Path - er en 150 miles lang fotsti rundt London som er delt inn i 24 deler som er tilknyttet offentlige transportmidler. Den første delen ble åpnet i 1996, og går langs the downs til sør for Croydon og de nordlige høydene til Elstree, Cockfosters og Barnet.
London vokste fram med de fysiske karakteristikkene og de politiske vanene til en samling byer, skriver Hebbert. Han fortsette med å skrive at reformer sent i det nittende århundret skapte det typiske moderne storbymønstret med en stor myndighet i det sentrale området midt blant utspredte forstadsmyndigheter. Det grønne beltet bidro til å definere en ny fysisk enhet som la grunnlag for en politisk identitet. London har tradisjon for være oppdelt og underlagt flere lokalpolitiske myndigheter. Men byen har vokst mot større administrativ og geografisk enhet, og med det skulle følge større politisk enhet.
London ble for første gang underlagt en samlet plan da gjenoppbygginga etter krigen begynte. Det var ulike meninger om hvordan planleggingen skulle foregå og om hvilken myndighet planleggingsmyndighetene burde ha. William Robson var professor i offentlig administrasjon ved London School of Economics og en nøkkelperson i kampanjer for å modernisere Londons styresett. I boka Government and Misgovernment fra 1939 angrep han den administrative forvirringen og ubestemtheten i Londons ulike styrende organ. Robson angrep også at reformen fra 1888 ikke hadde greid å gjøre noe med the City Corporation. Han pekte på at det var absurd at det demokratisk valgte LCC ikke fikk den verdighet som det burde gi å være den valgte bymyndigheten i London, som å utpeke borgermester, mens det oligarkiske City fikk lov til å utføre oppgaver på vegne av metropolen London, som å sørge for bruer og markeder og parker og offentlige helse i Londons havn.
Da krigen brøt ut ble kritikken til Robson bekreftet. Robson hadde foreslått at London burde få en enhetlig administrasjon for hele verdensbyen, og det ble politisk mulig. I 1945 fikk Labour makta, men de ville ikke endre vesentlig på styringssystemene i London. Labour hadde kontrollert LCC siden 1934. Leder for London Labour Herbert Morrison hadde bygd opp en effektiv partimaskin. County Hall så over Themsen mot parlamentsbygningen. Bystyret var organisert som et lite parlament, og dets framgangsmåter var mer som i en liten stat, og ikke som i et bystyre. Tanken om å omorganisere Londons styringssystem slik at det omfattet hele byområdet var ikke tiltrekkende for Labour. LCC ble avskaffet i 1965.
I mens gikk det konservative partiet over fra å være fiendtlig innstilt til tanken om et samlet styre for hele London til å bifalle tanken. De konservatives frontorganisasjon i London - London Municipal Society - LMS - var den tradisjonelle forkjemperen for kretsenes rettigheter og lokal identitet mot det sentraliserte byråkratiet i County Hall. De konservative hadde mistet kontroll over LCC i 1934.
I 1952 ble Enoch Powell leder i LMS. Han hevdet at den beste måten å bryte det grepet som Labour hadde om LCC på var ved å opprette et styringssystem som omfattet større deler av London, hele Stor-London.
I løpet av 1950-årene ble behovet for endring stadig illustrert ved praktiske problem i planlegging og veibygging og trafikkavvikling osv. Ingen av disse problemene var tilpasset den eksisterende administrative geografien. Lokale myndigheter hadde stadig problem med å gå sammen om å løse oppgaver som angikk avløp, søppeltømming, transport og veier.
I 1957 utnevnte regjeringa en Royal Commission on Local Goverment in Greater London under ledelse av Sir Edwin Herbert. Det området som kommisjonen skulle undersøke var omtrent det samme området som nå ligger innenfor det grønne beltet inkludert City som var underlagt Corporation of London.
I dette området levde en sjettedel av befolkninga i UK og det hadde en tredjedel av den eiendommen som kunne pålegges eiendomsskatt. Lokalmyndighetene i dette området omfattet 16 organ for politi, transport, elektrisitet og helse, og 117 valgte forsamlinger: City of London var sentral blant disse, og rundt det var 28 storbykretser og London County Council (3,5 millioner innbyggere) og vest for det County of Middlesex, 2,25 mill innbyggere, og ellers deler av Kent, Surrey, Hertfordshire og Essex. Forstadskretsene Croydon, East Ham og West Ham var egne counties. Metropolen omfattet 42 kretser som ikke var counties, 28 urbane distrikt, tre landsbygddistrikt og seks sogneråd. [Det jeg har kalt "kretser" er "boroughs".]
Hebbert skriver at det funksjonelle Londonområdet var langt større enn dette, blant annet siden det foregikk urban utvikling på den andre siden av det grønne beltet som funksjonelt inngikk i London. Han skriver at synet blant intellektuelle var at et nytt styringssystem for London burde baseres på det funksjonelle London og ikke på det fysiske London.
Rapporten til Herbert la likevel vekt på at grensen for London gikk der det bymessig utbygde området sluttet og landsbygda overtok. Kommisjonen besøkte blant annet 79 lokalmyndigheter i løpet av sitt arbeid. De fant "en enhet som er så nært sammenknyttet, så gjensidig avhengig, så dypt påvirket av det sentrale området og så stort oppbygd at den i sannhet utgjør dagens London". Herberts rapport presenterte en visjon av hele storbyen som en enkelt enhet som fortjente selvstyre.
Den kongelige kommisjonen - Herbertkommisjonen - var den første siden 1834 som gjennomgikk London som en helhet som inkluderte City. Herbertkommisjonen gjennomgikk fire typer løsninger. Den første var etter liknende modell som Metropolitan Police, som var underlagt en av ministrene i regjeringa. Men den var upraktisk administrativt og konstitusjonelt uønsket. Den andre løsninga var den modellen som transportmyndighetene fungerte etter, å utnevne organ for bestemte oppgaver for hele London, men den var demokratisk mangelfull, og dessuten upassende siden det var sammenheng mellom mange ulike oppgaver. Det var nødvendig med et system der ulike oppgaver kunne bli sett i sammenheng og i helhet. Den tredje løsninga var å stole på samarbeid mellom lokale myndigheter i London, og den ble forkastet siden dette allerede var prøvd og hadde ikke lyktes. Herbert gikk inn for et system med en forstørret versjon av det systemet som hadde fungert i County of London siden 1889. Det skulle være et overordnet råd for strategiske funksjoner og ytre representasjon, og et primært system av kommuner for funksjoner i lokalområdene, og begge skulle være direkte valgt.
Herbertkommisjonen ville slå sammen det Labourkontrollerte området til London County Council (LCC) og de mer konservative forstedene. I sitt første svar reagerte ingen av lokalmyndighetene i forstedene med entusiasme på rapportens forslag. De indre delene av London var også motvillige, med unntak for Hampstead og noen kretser langs Themsen. LCC innså ingen grunn til å gjøre noen forandringer.
Herbertrapporten brukte William Blakes strofe "Awake Albion, Awake!" - "Våkn opp Albion, Våkn opp!" for å en påkalle ny visjon av London. Den foreslo en ny myndighet som omfattet hele byområdet og som bare skulle arbeide med strategiske spørsmål. Det primære arbeidet skulle utføres av kretsene (boroughs). Herbert ville ha klare kommandolinjer og klar ansvarlighet for alle oppgaver.
Mange som i utgangspunktet hadde vært motstandere av rapporten forandret oppfatning og gikk over til å støtte den. De eneste som fortsatte å være ubetingede motstandere var å finne i de ytre forstedene i Surrey og i County Hall, der man mente at Greater London Council var et konservativt komplott.
Regjeringa kunngjorde at den godtok anbefalingene til rapporten, og at hele området innenfor det grønne beltet skulle bli betraktet som London, og som en enhet. I 1962 vedtok Parlamentet forslagene.
Dette medførte at London County Council ble oppløst. Labour trodde i likhet med de konservative at et valgt bystyre for hele London ville bli konservativt. Derfor var representantene til Labour i Parlamentet motstandere av den foreslåtte omorganiseringen. Men London Government Act ble lov i 1963. Og i april 1964 ble det første valget til GLC holdt. Og begge partiene så at de hadde feilberegnet situasjonen. London havnet ikke under permanent konservativ kontroll, men det viste seg at begge partiene hadde så stor oppslutning at de ville ha mulighet til å få flertall, alt etter hvordan valgvinden blåste. I 1964 fikk Labour flertall med 64 plasser mot de konservatives 36 plasser. Halvparten av representantene som ble valgt inn for Labour var veteraner fra LCC.
Det viste seg at omorganiseringa ikke hadde ødelagt det gamle London County Council, men bare utvidet det området som det arbeidet innenfor. Arbeidet i GLC fortsatte på måter som liknet på måten LCC hadde arbeidet på, og i stor utstrekning med de samme folkene.
Herbertkommisjonen mente at det var nødvendig med moderne og enhetlige strukturer for å levere moderne tjenester og utføre moderne funksjoner på en effektiv og oversiktlig og gjennomsiktig måte. Men de enhetene som faktisk eksisterte i metropolen London var langt fra enhetlige eller satt opp ett noen felles standard. De største kretsene hadde mer enn ti ganger så mange innbyggere som de minste. Kommisjonen anbefalte at enhetene ble rasjonalisert slik at det ble minst 100.000 innbyggere i hver enhet - dette var den terskelen som var fastsatt i The Local Government Act 1958 for at en krets [borough] skulle kunne kreve å bli oppgradert til en county borough og ta fullt ansvar for alle offentlige tjenester. Men regjeringa bestemte seg for færre og større enheter, med et minimum på 200.000 innbyggere, siden dette ville føre til større spesialisering og dermed større effektivitet og dyktighet.
De kretsene som skulle reguleres på en slik måte at de mistet sitt gamle sentrum eller fikk mange av sentrets offentlige funksjoner flyttet og dermed fjernet fra sitt sentrum satte ikke pris på de tilpasningene som det var nødvendig å gjennomføre for å komme fram til den nye strukturen. De mer enn hundre gamle rådhusene i kretsene var svært viktige i London, og navnene til de gamle kretsene som disse rådhusene var politisk sentrum for eksisterer fortsatt og brukes fortsatt om de gamle kretsenes områder selv om kretsene er avviklet. Områder som Chelsea, Bethnal Green, Fulham, Greenwich og Leyton framførte overfor kommisjonen at de lokale rådhusene var viktige som forsamlingshus og møtesteder. For eksempel:
Rådhuset i Leyton er et rådhus i en hver forstand. Ikke bare er det sentrum for kommuneadministrasjonen, men det har i årevis vært møteplassen til tallrike lokale foreninger og selskap, fagforeninger, skoletilstelninger, dansetilstelninger, konserter og skuespill - alle sider ved en bys liv kan bli funnet i rådhuset til en eller annen tid.
Men kommisjonen tok ikke hensyn til innsigelsene, eller andre innsigelser mot at de lokale måtene å gjøre ting og lokalt produserte tjenester på skulle avvikles. Den aller minste av kretsene var City, og derfor burde City være den av kretsene som det var størst grunn til å rasjonalisere bort når "lite" ble oppfattet som "lite effektivt" og lite profesjonelt. Likevel ville kommisjonen ikke reformere City siden den store alderen og rikdommen og verdigheten og tradisjonene til City Corporation var del av den nasjonale historien og en nasjonal institusjon. City ble ikke rørt.
Den eneste andre lokale myndigheten som ikke ble reorganisert var Harrow som lå rundt den gamle skolen og landsbyen på Harrow Hill. Overalt ellers rådde filosofien om at stort var godt, og de lokale enhetene ble slått sammen eller avskaffet. Noen av enhetene som ble slått sammen passet tilsynelatende godt sammen, som West Ham og East Ham, mens andre ikke gjorde det, som Tottenham og Hornsey.
Å velge navn til de nye kretsene var kontroversielt. Der en av de enhetene som ble slått sammen klart var dominerende ble dens navn valgt. Men der dette ikke var tilfelle ble det mer problematisk. West Ham og East Ham ble slått sammen til "Newham". Mange av de gamle kommunestyrene kjempet mot å miste navnet på sitt område. Minister Keith Joseph forbød de sammensatte navnene som var vanlig i forstedene, som Merton & Morden - Fulham og Hammersmith skulle kalles bare Hammersmith, men denne avgjørelsen kom en del år senere til å bli omgjort.
Kommisjonen lyktes med å organisere et enhetlig system av primære lokalmyndigheter som utførte alle typer oppgaver. Kretsene tok over de fleste lokale og personlige tjenestene i det tidligere området til LCC, med unntak for utdanning som ble overtatt av en indirekte valgt Inner London Education Authority. Kretsene stod for to tredjedeler av lokalmyndighetenes utgifter i London. Kretsenes administrasjoner fikk mange høyt utdannede ansatte, og kretsene ble pionerer på mange felt innen lokal administrasjon. De ble den prototypen som hele landets lokalmyndigheter ble modellert etter i 1974-5.
De nye kretsene i London appellerte mer til prinsipp om funksjonell effektivitet enn til demokratisk representativitet. De ble betydelig større enn Herbert hadde gått ut fra at de ville bli. Seksten fikk mer enn 250.000 innbyggere. For de fleste londonerne ble de nye rådhusene mindre tilgjengelige enn de gamle hadde vært. Men de nye kretsene kom til å sette sitt preg på London og forme sine kretser til enheter gjennom planlegging etc.
Michael Hebbert skriver at nøkkelen til Herbertkommisjonens visjon var å finne i det 12.000 rom store rådhuset til London på siden av Westminster Bridge. Det var et hus med en strategisk autoritet. Greater London Council (GLC) var mindre involvert i lokal tjenesteyting enn LCC hadde vært, men bedre i stand til å kreve en del av den makta over London som den britiske regjeringa hadde lagt under seg siden 1944.
Ansvaret for mange funksjoner og oppgaver, som parker og åpne plasser, hovedveier og trafikk, var delt mellom kretsene og GLC i følge 1963 London Government Act. De vanskeligste oppgavene som var underlagt felles ansvar var boliger, planlegging og veier. GLC arvet en betydelig mengde kommunale boliger fra LCC. De trettitre kretsene hadde alle fått fullmakt til planlegging, og GLC hadde ingen myndighet i forhold til de planene som kretsene la.
De sentrale myndighetene, altså regjeringa, hadde ansvaret for hovedveiene, og GLC hadde ansvar for å godkjenne eller avslå lokale planer for trafikkavvikling. Fra første dag av fant GLC seg presset mellom de trettitre kretsene og regjeringa.
Michael Hebbert skriver at det var svært uheldig at GLC under Labour bygde opp et svært stort planleggingsbyråkrati for hele det nye store byområdet. Det forholdt seg til kretsene som en overordnet myndighet selv om kretsene hadde selvstendig myndighet over mange oppgaver. GLC ville sette i gang en modernisering som førte det på kollisjonskurs med den framvoksende miljøbevegelsen.
GLC kom med planer som tok lite hensyn til kretsene. Den nye planen for London var basert på en storbystruktur der det var alternerende soner med bosetning, arbeid, åpne områder - og sonene var inndelt i områder rundt seks sekundære sentra: i nord Ealing, Wood Green og Ilford, og i sør Lewisham, Croydon og Kingston. Planleggerne til GLC ville at disse sentrene skulle utvikles til viktige sentra for handel og transport, og være sentra som utflytting fra det sentrale London kunne samles rundt. Denne strategien slo feil i Ilford og Lewisham fordi planleggerne til GLC ikke hadde myndighet til å pålegge kretsene å gjennomføre disse planene, men måtte forhandle med kretsene om deler av planene. Ilford og Lewisham nektet å akseptere et hierarki av primære og sekundære sentra som ville begunstige noen sentra og hindre andre sentras utvikling. Den endelige versjonen av GLDP sørget derfor for 28 strategiske sentra, nesten et i hver krets, og ikke bare seks som det opprinnelig hadde vært hensikten. Planens 40 foretrukne lokaliseringssteder for kontorer og 43 foretrukne lokaliseringssteder for industri viste den samme tendensen til å dele gunstige lokaliseringer likt ut mellom kretsene.
GLC identifiserte 54 steder for byfornyelse i stor skala, eller "handlingsområder". Arbeid ble satt i gang i utpekte områder som også ble prioritert av lokale myndigheter, for eksempel ble bysentrene i Kingston og Ilford utstyrt med ringveier. Men i majoriteten av de utpekte sentrene skjedde ingenting på grunn av lokal motstand.
Kort tid etter at GLC var blitt opprettet ble boligsituasjonen i London undersøkt av Milner Holland komiteen. Den fant at det var svært mange hjemløse i indre London og mange boliger var overoppfylte. I det indre London bodde det 200 mennesker per acre mens folk i forstedene bare bodde halvparten så tett. Labourregjeringa for 1964-70 besluttet å gjøre GLC til flaggskipet i det nasjonale boligprogrammet. GLC kjøpte tomtegrunn i forstedene for å bygge kommunale boliger. De store blokkene som ble planlagt ble kontroversielle, og forstedene ville ikke samarbeide om disse byggeprosjektene.
Boligkomiteen til GLC ble blokkert av Londons ytre forsteder, og ble tvunget til å finne tomter i de indre kretsene til de fleste av de 85.000 boligenhetene som den bygde i 1965-85.
GLCs store tekniske avdeling greide ikke å etablere seg som den strategiske planleggingsinstansen som den var intendert å være, men måtte beskjeftige seg med diverse oppgaver som den hadde direkte kontroll over. I de første årene kunne den være opptatt av å avhjelpe den store befolkningstettheten i de indre delene av London ved å hjelpe folk til å flytte ut av de indre bydelene ved å delta i utviklingen av nye byer utenfor London, på steder som Thetford, Plymouth og Andover. Men fra 1970 ble denne politikken oppgitt. London Docklands ble et stadig mer øde område uten virksomhet, og burde kunne gi mulighet til byfornyelse i stor skala.
GLC tok initiativ til Themsen Barrieren for å beskytte byen mot oversvømmelse. Den ble tatt i bruk i 1981. Og GLC tok også initiativ til avfallsgjenvinning. GLC opprettholdt og utviklet videre alle de aktivitetene som hadde gitt LCC rykte for å levere tjenester av høy kvalitet, som museer, parker, trafikkontroll, brannberedskap og ambulanser, forskning og utdanning for voksne. De tjenestene som GLC leverte var hver for seg av høy kvalitet.
I mai 1979 ble Margaret Thatcher britisk statsminister. Hennes politikk var å fjerne reguleringer og slippe fri markedskreftene. Hun ville ha bort storbyregjeringene som ble kontrollert av Labour. Ved valget til bystyre for London i 1982 mistet de konservative flertallet i GLC til Labour. Ken Livingstone ble leder for GLC, og han ville føre en ny politikk for Labour der partiet skulle samarbeide med mange forskjellige organisasjoner og bevegelser, som miljøbevegelsen og kvinnebevegelsen og leieboergrupper og homoseksuelle og borgerrettighetsgrupper og mange andre. GLC utvidet det saksområdet som det arbeidet med og tok opp mange saker som var oppe i tida, og ikke bare den kjernen av oppgaver som Herbert hadde definert. Dette gjorde GLC langt mer populært enn det hadde vært tidligere. Det satte i gang lokale økonomiske initiativ mot arbeidsledighet. Det gikk inn for å holde nede prisene på reiser med de kollektive transportmidlene ved å subsidiere buss og undergrunnsbane, og det økte antallet brukere av disse tjenestene. Ken Livingstone ble upopulær blant de sentrale britiske politikerne som satt i Parlamentet og i regjeringa. Under gruvearbeiderstreiken i 1984 ble tusenvis av gruvearbeidere mottatt på rådhuset der de fikk forfriskninger. GLC ble flaggskipet til den mengden av lokale myndigheter som ble styrt av "New Left".
I 1983 bestemte Thatcher at GLC skulle nedlegges den 31. mars 1986, sammen med liknende myndigheter for storbyområdene Birmingham, Leeds, Liverpool, Manchester, Newcastle og Sheffield. Det var en plutselig avgjørelse som ikke var blitt drøftet på forhånd, og virker som et plutselig innfall fra Thatcher motivert av et ønske om å bli kvitt motstandere, uten at det var gjennomført noen analyse av situasjonen eller av alternativ. Dette var i motsetning til utviklinga i alle andre land der de politiske myndighetene i storbyområdene fikk økt makt. En slik avgjørelsen, om å avskaffe lovlig valgte organ på denne måten og å hindre at byens befolkning fikk en samlet demokratisk valgt representasjon, ville i de fleste andre utviklede land ha vært ukonstitusjonell, skriver Michael Hebbert.
GLC kjempet tappert for å overleve. Men Thatcher fulgte alltid sine innfall og bøyde ikke av.
Thatchers avskaffelse av de sentrale bymyndighetene i London var autoritær, og en tilbakevending til forståelsen av London som ei samling samfunnet rundt det gamle City. Thatchers strategi for London var fjorten sider lang og basert på det nye høyres visjon om atskilte funksjoner og konkurranse og markedsdisiplin. Regjeringa brukte ikke ordet "planlegging" og gjennomførte ingen planlegging. Den holdt seg borte fra grunnleggende avgjørelser som jernbaneforbindelsen til Docklands.
Ressurser og funksjoner skulle overføres fra GLC til de 33 kretsene som utgjorde de lokale myndighetene i London. Kretsene ble splittet, spesielt mellom de som støttet Labour og de som hadde konservativt styre. Labourkretsene gikk sammen i Association of London Authorities, og de konservative kretsene var samlet i London Boroughs' Association.
Regjeringa holdt seg på armlengdes avstand fra arbeidet med å avvikle GLC. Arbeidet ble utført av et kortvarig London Residuary Body som var opprettet i oktober 1985 med fire ansatte som gjennomgikk finansene til GLC og dets finansielle forpliktelser og eiendeler. Dette organet under ledelse av Godfred Taylor gjorde avviklingen av GLC så skånsom som bare mulig. Det samarbeidet med ledelsen av GLC om å opprettholde tjenestene til Londons befolkning uten avbrudd og om å sørge for at så mange som mulig av de som hadde arbeidet for GLC fikk fortsette med sitt arbeid. Da arbeidet med å avvikle GLC var i ferd med å bli fullført fikk London Residuary Body overta de uløste oppgavene til GLC: Hampstead Heath, Covent Garden, Londons trafikklys, arbeid med gater som ikke var fullført.
Den 1. april 1986 vendte majoriteten av de ansatte tilbake til arbeidet sitt som om ingenting hadde skjedd. Thatcher presset på for å få tømt Londons rådhus - County Hall - og solgt det raskest mulig. Men London Residuary Body lot de forskjellige kontorene holde til i rådhuset til det var funnet nye kontor til dem, og det var ikke raskt å finne en kjøper til et så stort og verneverdig gammelt hus, så tingene gikk ikke så raskt som Thatcher ønsket. Rådhuset var blitt bygd i 1907-8 for London County Council og hadde blitt tegnet av Ralph Knott. GLC hadde store eiendommer som ble solgt av London Residuary Body.
Rådhuset var enda ikke solgt da de fem årene som London Residuary Body skulle fungere i nærmet seg slutten. Regjeringa lot London Residuary Body fortsette å arbeide for å ta seg av avviklinga av Inner London Education Authority (ILEA). London Residuary Body overtok tusen ansatte hos ILEA og solgte ILEAs 260 eiendommer og avviklet dets 260 fond og solgte transportflåten etc. I 1991 ble rådhuset forlatt av de siste som hadde vært ansatt der. I 1993 og 1994 gjennomførte London Residuary Body salg av rådhuset.
For sosialhistorikeren Roy Porter
Michael Hebbert skriver at dette virker ved første blikk ikke å stemme for data om kriminalitet og dødsrater viste at London stadig forbedret sin stilling sammenliknet med andre britiske byer. Mange av problemene, som økende trafikk, skyldtes at byen var vellykket. Omorganiseringen medførte fordeler og økt fleksibilitet siden kretsene og de mange sentrum i London synes å ha vært mer velvillige innstilt overfor nye tanker og forsøk og bedrifter enn den monolitiske forgjengeren. Forskningsavdelingen som hadde blitt opprettet under GLC ble en frittstående institusjon - London Research Center - og den utviklet en ny måte å arbeide på og å framstille sine resultat på som var mer interessant for brukerne av forskninga. Og den ble for første gang den toppkvalifiserte enheten med vide kontakter som Herbertkommisjonen hadde sett for seg.
City Corporation forandret sin rolle og deltok langt mer aktivt i Londons politikk etter oppsplittelsen. Den overtok det meste av arbeidet med å representere London i oversjøiske land og mottok viktige utenlandske besøkende til London. Corporasjonen begynte å ta ansvar for trafikklysene i London og for byens arkiver og Hampstead Heath. Mens Citys tidligere hadde vært usynlig i Londons politikk ble nå City en viktig brobygger og megler. City meklet mellom den blokken av kretser som var kontrollert av de konservative og den som var kontrollert av Labour. City presenterte seg sammen med de Labourdominerte kretsene i nord, Hackney og Islington, som The Heart of London. Michael Cassidy var formann for Corporation of City's viktige "Policy & Resources Committee", og han ble det første medlemmet av Citys bystyre som i manns minne ble kjent over hele London. Han var avgjørende for at City ble mer utadvendt og deltok aktivt i London.
Den desentraliseringen som oppløsningen av GLC skulle føre til ble i større eller mindre grad motvirket av sentralisering ved at regjeringa økte sin makt over London. Regjeringsdepartementene skaffet seg sterkt økt makt over London, og myndighet til å ta initiativ og til å lede, kontrollere, overvåke og å godkjenne etc. Det var et problem at det kunne være liten sammenheng mellom det de ulike departementene til Thatcher var opptatt av, og siden Thatcher var motstander av planlegging var det ikke mulig å utvikle sammenheng. Spesielt i Londons Dockland skapte dette vanskeligheter. Olympia og York, som var eid av to brødre fra Canada og som bygde Canary Wharf, ble nødt til å opprette et kontor ved nummer 10, statsministerens adresse, for å drive lobbyvirksomhet overfor statsministeren selv for å samordne infrastrukturelementer i prosjektet. Man var overrasket over hvordan regjeringa ga blaffen og ikke brydde seg om eller tok ansvar for den utviklinga som foregikk.
I 1990-årene ble likevel en minister utnevnt til å ha spesielt ansvar for koordinering av transport i Docklands. Og i 1991 la Road Traffic Act til rette for å utnevne en trafikkdirektør med fullmakt til å kontrollere parkering og samordne trafikktiltak langs viktige ruter som førte inn i London og gikk gjennom London. Etter Thatchers fall satte den nye konservative regjeringa etter valget opp en underkomite for London med ti juniorministre ledet av miljøvernministeren for å koordinere regjeringas politikk for London. I november 1993 ble de regionale byråkratiene til arbeidsdepartementet, miljøverndepartementet, handels-, industri- og transportdepartementet kombinert i et enkelt regjeringskontor for London (GoL). GoL var på noen måter en ny versjon av det integrerte byråkratiet som hadde blitt avviklet da GLC ble oppløst. Da det begynte å arbeide samlet minister John Gummer de embetsmennene som var ansvarlige for London og holdt en tale for dem der han la vekt på behovet for helhetlig tenkning, en politikk som var svært forskjellig fra forgjengernes laissez-faire. Og myndighetene kom med en Strategic Guidance for London Planning Authorities i 1996 som hadde substans og visjoner, og var noe helt annet enn det Margaret Thatcher hadde stått for.
På grunn av at regjeringa involverte seg så sterkt i Londons politikk mottok London svært stor økonomisk støtte fra regjeringa, mer enn andre områder i Storbritannia folketallet tatt i betraktning. Dette ble kritisert i Skottland.
Ken Livingstone hevdet at London trengte et demokratisk valgt bystyre. Dette var et problem for de konservative som hadde avskaffet den samlende demokratiske ledelsen av Londons myndigheter. London hadde ingen egen stemme, det var ingen som kunne tale på vegne av London etter at Thatcher avskaffet Greater London Council - GLC. Men de konservative hevdet at siden London alltid hadde vært delt inn i mange kretser og aldri hadde hatt noen samlende demokratisk valgt myndighet, med unntak for GLC, så trengte London heller ikke i framtida noen demokratisk valgt myndighet som kunne snakke på vegne av London.
Men dette var en løsning som var vanskelig å forsvare og å opprettholde. Lokale eliter ble involvert i storbyens tjenesteproduksjon, og de oppdaget gjennom det at de hadde felles formål og interesser. Men de hadde ikke lenger et GLC eller bystyre å rette sine krav og klager mot. Kretsene opplevde at det var mer som samlet dem enn som skilte dem - de hadde mer å samarbeide om enn å stride med hverandre om - men de manglet politiske organ med besluttende og iverksettende myndighet som samarbeidet kunne foregå innenfor.
Det ble slik opplevd et underskudd på demokrati, en mangel på demokrati. Den politiske situasjonen i London var slik at både Labour og de konservative hadde mulighet til å vinne flertall i et eventuelt bystyre. De konservative hadde overtaket i kretsene da GLC ble avskaffet, men ved valget i kretsene i 1994 tapte de valget i mange av de ytre kretsene, Labour vant Croydon, Ealing og Enfield, liberal-demokratene vant Kingston, og i Barnet, Buxley, Harrow og Redbridge fikk ikke noe parti majoritet alene. Kretsene i London samlet seg i en forening, og dermed var den splittelsen som hadde eksistert mellom en forening for Labourstyrte kretser og en for kretser som var styrt av de konservative fjernet. Den nye Association of London Governments begynte å arbeide den 1. april 1995, og den beskrev seg da som Londons demokratiske stemme.
De som nå mest høyrøstet krevde at London måtte få en myndighet som kunne tale på vegne av og representere hele byen var forretningsinteresser, som ønsket slikt som en olympiade til London og myndigheter som på vegne av London kunne søke om midler fra EU. Association of London hadde ikke den formelle konstitusjonelle og legale myndighet som satte denne foreninga i stand til å gjøre dette. Det var ingen som formelt korrekt kunne representere London.
Den konservative regjeringa kunne prøve å få diverse organ til å presentere London. London ble ofte representert av London Docklands Development Corporation, men den representerte bare en sektor. I 1992 ga regjeringa løfte om å ta initiativ til å opprette et organ som kunne representere alle forretningsinteressene i London. Og to slike organ ble opprettet: London First og London Forum. I 1993 ble de slått sammen under ledelse av Lord Shepard. Shepards London First fikk British Airways og handelskammeret og andre foreninger og bedrifter som medlemmer. Sammen med City Corporation og City of Westminster og London Docklands Development Corporation startet Shepards organisasjon et investeringsselskap og satte i gang en kampanje for London.
Det ble produsert brosjyrer og logoer for London og holdt mottakelser, men likevel manglet Shepard og hans organisasjon legitimitet som representanter for London - de hadde ikke noe mandat verken fra de som var valgt til å representere de enkelte kretsene eller direkte fra befolkninga.
Meningsmålinger hadde heile tida siden 1986 vist at befolkninga i London ønsket et valgt bystyre for hele byen. Og denne holdninga ble bare sterkere og sterkere. Det var bare i Skottland at ønsket om å ha en egen demokratisk valgt representasjon for området stod sterkere enn i London. Da valgkampen foran parlamentsvalget i 1997 begynte bekreftet Labour at det ville gjenopprette et valgt bystyre for hele London. Det la vekt på demokratisk representativitet og ansvarlighet. Labour vant valget i 1997 og Tony Blair ble ny statsminister. Han støttet et forslag om å opprette ei stilling for en direkte valgt borgermester sammen med ei folkevalgt forsamling, noe som var nytt i britisk lokalpolitikk.
Men Labour ville nå ikke avskaffe City Corporation, i motsetning til i 1992. Labour skrev at i de senere årene hadde City Corporation spilt en mer konstruktiv rolle i London enn tidligere, og hadde derved gjort seg fortjent til å bestå.
London har i flere århundrer hatt en svært sterk økonomi. Michael Hebbert skriver at Londons økonomi grovt sett kan deles inn i seks sektorer (men han nevner i oppstillinga av dem bare fem):
Offentlige hovedstadsfunksjoner:
London er hovedstad, og regjering og departementer og kongefamilie og hoff og offentlige organisasjoner og politiske parti etc. er samlet i London. Den offentlige administrasjonen betyr mindre for London enn for mange andre hovedsteder: bare litt mer enn en tjuendedel av omsetninga i London. Det britiske embetsverket har sendt deler av staben ut av London i mer enn tretti år. I årene 1962-79 ble 55.000 stillinger flyttet som del av en planlagt strategi for regional utvikling, og videre 11.500 i 1979-89 som følge av budsjettdesentralisering. I 1950-årene var det 500.000 ansatte i regjeringas sentraladministrasjon og i andre hovedstadsfunksjoner som bodde i London, og nå er det 350.000. Men antallet lobbyister og mediakommentatorer fortsette å vokse. Londons hovedstadstatus har også betydning for konsentrasjonen av forsknings- og utdanningsinstitusjoner.
Turisme:
For det andre er London et sted som blir oppsøkt med formål å søke underholdning og for å bruke fritid til både kulturelle opplevelser og andre typer opplevelser. London er et av verdens store sentrum for konsum, luksus, kunst, museer etc. Tidligere reiste adelen til London for å være i nærheten av hoffet og Parlamentet i sesongen. Mange av de superrike søker fortsatt til London i deler av året, og de har hus i London, i Belgravia eller Kensington, og bruker store pengesummer i London mens de er der. Store mengder ordinære turister reiser også til London. I 1995 reiste 21 millioner mennesker til London som turister. Totalt er 220.000 mennesker direkte ansatt i turistsektoren, og dersom man tar hensyn til arbeidsplasser som forsyner turistindustrien og turistene er det så mange som 500.000 arbeidsplasser som er tilknyttet den. En tredjedel av publikum i teatrene i London er utenlandske turister, og en annen tredjedel er utenbys briter som besøker London, og en siste tredjedel er londonere. Turister foretar en tiendedel av handelen i butikkene i London, spesielt blir butikkene langs Oxford Street hyppig besøkt av turister; deretter følger Knightsbridge, Regent Street og Covent Garden. De ti attraksjonene som har flest besøkende er:
British Museum,
National Gallery,
Westminster Abbey,
Madame Tussauds vokskabinett,
Tower of London, de tre store musene i South Kensington (
Naturhistorisk museum,
Vitenskapsmuseet og Victoria & Albert), og Tate Gallery. Hvert av disse stedene drar mellom en og sju millioner besøkende årlig. Det området av London som turistene besøker er på størrelse med London før industrialismens tid, et område på kanskje ti kvadratmiles med Trafalgar Square som sentrum.
City of London:
Den tredje og kraftigste delen av Londons økonomi er finans- og forretningstjenestene, som er konsentrert i City. De beskjeftiger direkte 600.000 personer og indirekte 200.000 personer til i kommando og kontrollfunksjoner.
Vareproduksjon:
Produksjon og transport/godsbehandling er en sektor som lenge har vært i tilbakegang. I 1951 arbeidet mer enn halvannen million mennesker i Londons fabrikker. I dag er det bare omkring 300.000 mennesker som arbeider med vareproduksjon i London.
Den svarte økonomien:
Størrelsen på Londons svarte økonomi er ukjent. Den inkluderer skatteunndragelse, ikke-registrert salg, byttehandel mellom selskap, og kriminell virksomhet som narkotikahandel etc. Anslagene over hvor stor denne økonomien er varierer sterkt, fra 22% av den britiske økonomien til 2%.
Tidligere hadde London i sterk grad karakter av å være en havneby med yrende trafikk på Themsen. I dag er det langt stillere på Themsen. Langs sørbredden går det i dag en promenade hele veien fra Tower til Westminster. Historisk var det den oversjøiske handelen og skipsfarten som var det økonomiske grunnlaget for finansmarkedet i City. Børsen begynte som en kafé der skipsredere, handelsmenn og finansmenn samlet seg. Den sterke veksten til finansvirksomheten i City begynte i den kommersielle boomen i det attende århundret. Handelen over Londons havn ble fordoblet fra 1700 til 1770, og fordoblet på nytt fra 1770 til 1795. De viktigste varene var sukker fra Vestindia, rom, fargestoff og krydder. To tredjedeler av utenrikshandelen til Storbritannia gikk over Pool of London. City var engasjert i denne handelen. Mange av bankene i City var grunnlagt av utenlandske forretningsfamilier som hugenottene Cazenoves, de nederlandske de Zoetes, Barings og Schroeders fra det lutherske Tyskland og Rothschilds fra det jødiske Tyskland. Samtidig som London vokste gikk det tilbake med Amsterdam som tidligere var sentrum for europeisk utenrikshandel. Rundt år 1800 var London det fremste sentrum for handel og finans i Europa.
Den industrielle revolusjonen og innføringen av frihandel etter 1832 konsoliderte Londons ledende stilling. Selv om en stadig større del av britisk utenrikshandel kom til å gå over andre havnebyer som Liverpool, Hull og Newcastle, gikk en tredjedel av britisk utenrikshandel over Londons havn. Havna ved Themsen ble entrpôt for varer fra hele verden, som ull, te, skinn, kopper, kaffe, kakao, krydder, og gummi, som ble sendt til Themsen og lagret i varehus ved Themsen, og så solgt i England eller til andre land.
Senere ble flere andre land industrialisert og utviklet større og mer moderne industri enn Storbritannia, først USA og Tyskland, og senere mange andre land. I det nittende århundret ble finansmarkedet i City etablert som økonomisk sentral i et verdensmarked der kommunikasjonene foregikk stadig lettere og mer effektivt takket være telegrafen og dampmaskinen. City finansierte økonomisk utvikling og utvikling av kommunikasjon og produksjon i mange land og finansierte handel. Ved begynnelsen av det tjuende århundret ble mer enn halvparten av verdenshandelen finansiert i sterling, og nesten halvparten av verdens skipstonnasje var britisk. Selv om den britiske industrien ble av mindre betydning ble dette kompensert av økt inntjening fra finansielle tjenester og inntekter fra shipping og fra assuranse og mekling og fra renteinntekter. Store deler av verdenshandelen ble betalt i London.
Etter 1900 begynte dollaren å bli et alternativ til pund sterling som internasjonal reservevaluta. Etter 1910 falt antallet utenlandske banker i City sterkt, og holdt seg lavt i de neste femti årene. Pengemarkedet i New York var allerede en sterk konkurrent til City da Første Verdenskrig begynte. Og etter krigen var London sterkt redusert.
Selv om New York ble et viktigere finansielt sentrum enn City etter Første Verdenskrig var fortsatt London viktig.
Selv om industrien i tidligere tider ikke syntes å være en verken dominerende eller svært viktig virksomhet i London var likevel London både i 1861, 1921 og 1951 den viktigste industribyen i Storbritannia. I 1861 arbeidet omkring 15% av industriarbeiderne i landet i London, og i 1921 hadde denne andelen økt til mellom 15% og 20%, og i 1951 hadde denne andelen økt enda mer til over 20%. I 1861 var nesten en tredjedel av arbeiderne i London produksjonsarbeidere, og mer enn en tredjedel i 1951. London hadde et lite antall store industribedrifter og et stort antall små bedrifter. Bedriftene hadde fordel av nærhet til råmaterialer og til et stort marked og til impulser fra mange andre bedrifter og et stort antall kunder. Under den industrielle revolusjonen ble mange bedrifter i London utkonkurrert av de nye industriene i nord og i midlands, eller de flyttet: Wandsworth mistet sin tekstilindustri, Lea Valley kopper og messingproduksjon flyttet til Birmingham og keramikkindustrien ble flyttet til Staffordshire. Men det ble utviklet nye industrien i London.
De ulike industriene i London var samlet i ulike områder. De industriene som krevde størst ferdighet av de ansatte var samlet i vest mens de som brukte mest ufaglært arbeidskraft var i øst. Det var svært mange ulike handverk og bedriftstyper i London. I Post Office Directories tidlig i det tjuende århundret var det 2.600 sider med oversikt over bedrifter i London, og på hver av disse sidene var det oppført 250 anførsler om ulike bedrifter. Hebbert skriver at med den enorme mengden bedrifter var London et bedre miljø for innovasjon enn for standardisering og masseproduksjon. Hebbert nevner oppfinnelser som ble gjort i London men som ikke ble satt i masseproduksjon av oppfinneren siden hans industrielle virksomhet var for liten, men som ble satt i masseproduksjon andre steder som overtok markedet.
Britiske bedrifter var stort sett ikke større enn at eieren og hans familie kunne overvåke alt som foregikk og ha løpende kontakt med alle formennene og ta alle viktige avgjørelser, og produksjon som måtte foregå i større skala enn det som var mulig i dette systemet krevde en annen bedriftskultur enn den som var vanlig utbredt i Storbritannia i det nittende århundret, og ble derfor forholdsvis sjelden utviklet. Den nye typen store industribedrifter ble utviklet i USA og Tyskland.
I det nittende århundret hadde enkelte britiske vitenskapsmenn grundig innsikt i elektrisitet og enkelte var blant de ledende på sine felt og gjorde oppfinnelser som kunne utnyttes industrielt, men det var i USA og Tyskland at de store industribedriftene som produserte utstyr som brukte elektrisitet vokste fram. Den elektriske trekkraften som revolusjonerte Londons transport ble utviklet av amerikanske firma som finansierte og bygde undergrunnsbanen. New York og Berlin ble elektrifisert mens London i år 1900 hadde et forvirrende stort antall små produsenter av elektrisitet som produserte strøm med 32 ulike spenninger for overføring og 24 for distribusjon og med 70 ulike system for prissetting. De småskala bedriftene som var typiske i Storbritannia var ikke i stand til å utvikle store sammenhengende system som i alle ledd krevde forskning og utvikling, og etterpå å sette disse systemene i produksjon i stor skala.
Ved utbruddet av Andre Verdenskrig var London elektrifisert og knyttet til det nasjonale elektrisitetsnettet. Industrien bestod ikke lenger bare av små bedrifter som hadde sine verksteder i bakgårdene, men industribedriftene lå godt synlige langs innfartsveiene til London. Industriarkitekturen var i mellomkrigstida monumental. Stilen og eierskapet var amerikansk. Den største av de amerikanske bedriftene som begynte å produsere i Storbritannia var Ford. Ford flyttet sin britiske fabrikk fra Manchester til London i 1931. Fabrikken hadde med seg omkring to tusen arbeidere.
Industribedriftene flyttet ut fra de sentrale delene av London. Under Første Verdenskrig ble det bygd rustnings og ammunisjonsfabrikker spesielt i Middlesex i nordvest, i et område som hadde vært lite utviklet. Da krigen var over ble disse fabrikkene lagt ned, og overlot fullt ut oppbygde industriområder til de som måtte være interessert i å bruke områdene. Disse områdene ble utgangspunkt for industriutvikling som kom til å strekke seg vestover på begge sider av Bath Road. Et annet område der det ble bygd opp industri var nordover opp Lea Valley, der det ble skapt spesielt mange industriarbeidsplasser for kvinner. I 1920 ble det bygd nye veier med to kjørebaner gjennom disse områdene, og det forsterket dem som industriområder. Det ble bygd fabrikker langs disse nye veiene.
Omkring halvparten av de industribedriftene som slo seg ned i disse nye industriområdene var bedrifter som flyttet ut fra London. Halvparten av de arbeidsplassene som i mellomkrigstida ble skapt av utenlandske investeringer ble opprettet av amerikanske selskap i Londonregionen. De innførte nye metoder som britiske forretningsmenn og industriledere lærte seg og tok i bruk.
Amerikanerne var også pionerer i overgangen fra verkstedsproduksjon med mannlige faglærte arbeidere til fabrikkproduksjon med produksjonslinjer der det arbeidet store mengder kvinner. Henry Ford stilte ut en samlebandslinje for produksjon av biler ved den Britiske imperieutstillingen ved Wembley i 1925. Den britiske industrien gikk over til masseproduksjon i stor skala, og Londonregionen var et høvelig sted å bygge opp denne nye industrien siden det fantes egnet tomtegrunn og det var rikelig med arbeidskraft og kort vei til markeder og forsyninger. England ble elektrifisert ved et offentlig monopol på salg av elektrisitet i store kvanta som forbandt lokale forsyningssystem til et nasjonalt nettverk.
I de indre delene av London ble det utviklet nye forbindelser mellom småbedriftene og store bedrifter. Der var det industri i alle typer lokaler som var blitt tilpasset de bedriftene som brukte dem. Og det var bedrifter hele veien fra West End til grensen av det nittende århundrets London. Det var ingen spesialiserte industriområder, men det var industri i alle typer områder og lokaler - i tidligere kirker og kapell og varehus og kinoer og dansehaller og butikker etc. Mange av disse småbedriftene var underleverandører til de store bedriftene eller utførte oppdrag for dem.
Den vareproduksjonen som vokste raskest i London var produksjon av bygningsmaterialer, møbler, varige konsumentvarer og ferdigmat. Men utviklinga i London stimulerte ikke de områdene som ble hardest rammet av depresjonen. I årene 1932 til 1937 ble så mye som 83% av nye britiske fabrikker bygd i Londonområdet (Greater London). I årene 1932 til 1936 ble det i Storbritannia åpnet 2688 bedrifter med mer enn 25 arbeidsplasser og lagt ned 2207 bedrifter med mer enn 25 arbeidsplasser, altså økte antallet bedrifter med mer enn 25 arbeidsplasser med 481. Av disse kom 479 i London, og i hele resten av Storbritannia økte antallet bedrifter med mer enn 25 arbeidsplasser bare med to.
Den kommisjonsrapporten som i 1941 la fram de sist siterte tallene anbefalte at det ble grepet inn for å stoppe veksten til London. Her er opprinnelsen til det grønne beltet som i etterkrigstida har holdt London innenfor bestemte grenser, og til de planlagte satellittbyene som dro mange av vekstindustriene og ung faglært arbeidskraft til seg. Det ble også opprettet et system av insentiver for å trekke bedrifter til perifere områder med høy arbeidsledighet. Disse tiltakene trådte i kraft etter krigen. Etter krigen flyttet bedriftene i stor utstrekning av seg selv ut av London og til mindre tett bebygde områder. Dette ble forsterket av planlegging og kontroll av bruken av arealer, og av regionalpolitikk som søkte å dra investeringer til de nordlige delene av landet. London ble deindustrialisert.
På 1950-tallet var hver tredje arbeider i London ansatt i en fabrikk. Og selv om planleggingsmyndigheter prøvde å få industrien til å flytte til perifere områder med arbeidsledighet blomstret industrien videre i Londonområdet. De industribedriftene som var blitt etablert i de ytre delene av London i mellomkrigstida vokste fortsatt. Så sent som i 1961 var halvparten av arbeidsplassene i Londons forsteder i vareproduksjon, og i tillegg økte antall ansatte i kontorene, både offentlige og private, i de sentrale områdene av byen.
Men i 1960-årene begynte industrien å flytte ut av London og til steder der det var billigere å drive industri og der det ble gitt større offentlig støtte til industrien. Fra 1965 til 1975 mistet London rundt regnet en halv million industriarbeidsplasser, og i neste tiår mistet London på nytt en halv million industriarbeidsplasser, og neste tiår, fra 1985 til 1995, mistet London en kvart million industriarbeidsplasser.
Da Greater London Council - GLC - ble opprettet i 1965 hadde det prøvd å hindre at antallet arbeidsplasser fortsatte å vokse i London, og oppmuntret til utvandring fra London. Men i 1970-årene ble denne politikken forlatt. Man ville prøve å holde på befolkninga og arbeidsplassene, og sette de forlatte industriområdene i stand. Men selv om London ble i stand til å tilby industrien utbygde industriområder og like gode vilkår som den fikk andre steder i Storbritannia vendte ikke industrien tilbake til London. London måtte finne andre typer nye arbeidsplasser.
London er i dag en mer sentral by enn noen gang etter utbruddet av Første Verdenskrig. Det har vært en lang vei å gå. I 1958 var City det første europeiske finanssentrum som lettet på kontrollen av handelen med utenlandsk valuta. Dette var fullt ut gjennomført i 1979. Dette førte til sterkere internasjonal aktivitet i City, noe som begynte med at flere utenlandske banker etablerte seg i City. Det fortsatte på 1960-tallet med utviklingen av eurobond, som var et uformelt marked for verdipapir med fast rente. Amerikanske restriksjoner på utlendingers låneopptak og utlån i USA stimulerte utviklingen av markedet for "eurodollar" i City. Det var opprinnelig en form for lånevirksomhet mellom de europeiske bankene som hadde avdelinger i City, og ble utviklet til en viktig kilde for mellomlange internasjonale kreditter. Citys inntjening fra utenlandske markeder ble tidoblet fra 1976 til 1986. Da globaliseringen begynte å bli viktig framsto London som et svært gunstig sted å gjøre internasjonale forretninger.
Utviklingen av markedene for eurodollar og eurobonds i London var vellykket og de unngikk den strenge praksisten til børsen og bankene, og viste at London var et sted der det ikke ble praktisert svært strenge regler. Men den store handelen i eurobond og eurodollar destabiliserte tradisjonelle institusjoner i City og førte til krav om enda mer avregulering. Fra 1979, med Thatcher som statsminister, ble ønsket om avregulering støttet av de nasjonale politiske myndighetene.
Den formen for globalisering som ble valgt krevde nye regler og at gamle regler ble fjernet. I oktober 1986 ble systemet forandret med et slag. Og denne forandringene ble gjennomført tidligere i London enn i andre europeiske sentra. Forandringen fjernet restriksjoner på adgang til børsen og erstattet handelen ansikt til ansikt på børsen med et elektronisk system der det var mulig å handle via dataterminaler.
Dette førte til store forandringer og økt handel i City. Meglerhus slo seg sammen og ble slukt opp av investeringsbanker, mange av dem kom inn i verdipapirmarkedet i City fra utlandet. Eurobondmarkedet vendte tilbake til børsen. Handelen med utenlandske eiendomsverdier ble fordoblet fra 1985 til 1991, og på nytt fordoblet fra 1991 til 1993. Gjennom krakket i 1987 og tilbakegangen tidlig på 1990-tallet fortsatte London å konsolidere sin internasjonale stilling som det dominerende markedet i timene fra børsen stengte i Tokyo til den åpnet i New York.
London har mer enn 600.000 arbeidsplasser innenfor bank- og finanstjenester. Det er i hovedsak to grupper bank- og finanstjenester som blir ytt; den ene er banktjenester, forsikringstjenester og pensjonstjenester til kunder med konto i selskap som yter disse tjenestene, og den andre gruppen tjenester er tjenester til andre finansinstitusjoner eller til andre store, profesjonelle investorer. Denne siste typen tjenesteyting har heile tida blitt mer konsentrert i de største sentra, mens den første typen til dels har blitt flyttet til steder der det er billigere å utføre tjenestene enn i City, som er et svært dyrt sted på grunn av de svært høye husleiene. London er ved siden av New York og Tokyo verdens viktigste finanssenter. I de tretti årene etter 1966 økte antallet banker som er representert i City med et fullt kontor fra 88 til 428. Flere av de utenlandske bankene som er etablert i City har kontor med mer enn tusen ansatte i City, selv om de fleste bare har et lite kontor.
Valutamarkedet i London er det største i verden, med ei daglig omsetning som er beregnet å utgjøre 30% av det globale valutamarkedet, like mye som i New York, Paris og Tokyo tilsammen. Det har ikke noe sentralt møtested, men er spredt ut over City og Canary Wharf.
Aksjebørsen i London er mindre enn aksjebørsene i New York og Tokyo, men er mer internasjonal. I New York og Tokyo utgjør handelen med utenlandske aksjer bare ti prosent av omsetninga, men i London er handelen med utenlandske aksjer større enn handelen med britiske aksjer.
Forsikringsmarkedet i London har alltid forsikret usikkerhet utenfor Englands jord, symbolisert med ei skipsklokke som ble berget fra et vrak. Lloyds har spesialisert seg i store og uvanlige risikoer, og har overlevd fra Citys kommersielle periode.
Foto av Lloyds bygning i City of London:
Fotografiet er hentet fra stock.xchng - http://www.sxc.hu/
Over halvparten av omsetning i Lloyds er utenlandsk, og nesten en fjerdedel av verdens skipsforsikring foregår i London, og mer enn en tredjedel av verdens luftfartsforsikring. Andre sektorer som oppstod i Citys kommersielle periode og som har overlevd er skipsmegling og flymegling og varemarkedet, spesielt London Metal Exchange og handelen i commodity futures, som nå foregår under London International Financial Futures Exchange - LIFFE. LIFFE gir banker og finanshus en måte å forvalte risiko med hensyn til skiftende valutakurser på. I 1996 hadde LIFFE gjennomsnittlig en daglig omsetning på £160 milliarder.
I City er alle typer tjenester for forretningsvirksomhet representert: advokater, bokholdere, revisorer, forsikring og handel med alle typer finanstjenester etc. De tjue største advokatfirmaene i City har tilsammen 8.700 medarbeidere. de fem største er Slaughter & May, Linklaters & Paines, Allen & Overy, Freshfields, og Clifford Chance - sistnevnte er det største. De selger også sine tjenester utenlands.
City, eller City of London, er et lite området som ofte også kalles for the Square Mile. Tidligere foregikk handelen her ved personlig kontakt mellom de involverte. Etter at datamaskinene ble innført har det skjedd store forandringer. Likevel er det mye som ikke er endret, som at man ikke reiser med bil innenfor City, men man går til fots innenfor City. Selv om handelen i stor grad foregår via dataskjermen mener man fortsatt at personlig kontakt er viktig, og man går til møtene.
Det er 550 vernede historiske bygninger i City og 23 gatemiljø som også er vernet. Og det er satt begrensninger for hvor høyt bygninger kan bygges. Tidlig på 1980-tallet forutså man ikke den sterke veksten av aktiviteten i City som ville komme. Corporation of City strammet inn vernebestemmelsene for City, og dette førte til at den nye utbyggingen av kontorbygg kom langs grensene til City og utenfor City, over skinnegangene og plattformene til jernbanestasjoner, Liverpool Street, Cannon Street, Fenchurch Street, og steder der det tidligere var aviser i Fleet Street, og to kilometer lenger øst på Canary Wharf i Docklands. Da Corporation of City forstod at store konkurrerende områder kunne bli bygd opp i nabolaget lettet den på restriksjonene mot å bygge og tillot at det ble ført opp nye kontorbygg i City i så stor skala at det overgikk de byggene som ble ført opp på Canary Wharf.
Det førte til at det ble bygd langt flere kontorlokaler enn det var etterspørsel etter, og det igjen førte til krakk i eiendomsmarkedet.
Kulturell virksomhet i vid betydning gir arbeid til så mange som 250.000 mennesker som arbeider i 15.000 bedrifter i London. De arbeider innenfor public relations, design, kunst, underholdning og tilstelninger etc. Denne sektoren har forbindelser til forretningssektoren i City og tilfredsstiller dennes behov for underholdning og for konsum av kultur og for å framstille seg selv som kulturelt sofistikert og fasjonabel.
| Type virksomhet | Omsetning i millioner pund | Antall sysselsatte |
| Utøvende kunstnere | 432 | 11.200 |
| Radio og TV | 1.839 | 34.600 |
| Film | 360 | 11.800 |
| Forlagsvirksomhet | 2.720 | 88.900 |
| Musikk | 395 | 29.200 |
| Bildende kunst | 530 | 9.100 |
| Handverk | 48 | 3.500 |
| Design | 800 | 15.000 |
| Reklame | 325 | 10.400 |
| Kunstfinansiering | 26 | 800 |
| Tilsammen: | 7.466 | 214.500 |
|---|
De gamle vareproduserende bedriftene flyttet ut av London eller ble lagt ned. I årene 1985-95 mistet London 240.000 arbeidsplasser mens hele Storbritannia fikk 484.000 flere arbeidsplasser. Men de vareproduserende bedriftene som er tilbake i London har betydelig høyere produktivitet enn tidligere, og også enn i resten av landet. Londons vareproduserende bedrifter er blitt mer spesialiserte.
Ved slutten av det tjuende århundret var det 330.000 produksjonsarbeidere i London og London hadde fortsatt større industrivirksomhet enn noen annen britisk by. De viktigste sektorene er papir og trykkerivirksomhet - andre er elektrisk ingeniørarbeid og elektronikk og produksjon av mat og drikke og klær. Med unntak for de sentrale områdene av London har lokaliseringen av industrien blitt lite forandret. Den er fortsatt lokalisert østover langs Themsen, nordover langs elva Lea og rundt London langs veiene fra 1920-årene.
Lenker:
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Til første del av denne teksten
Til neste del av denne teksten
Kilder for dette kapitlet er: