Skrevet av Tor Førde.
Kilder for dette kapitlet er:
Hvilken virkning hadde vikingene og den skandinaviske innvandringen på det engelske samfunnet, spør Christopher Dyer.
Vikingenes angrep kom som et sjokk på Britannia. De første beretningene som vi kjenner til om angrepene er fra 789-795, og er om ranet av Lindisfarne og klostret på Iona og om vikingene som drepte kongens fogd ved Southampton. Vikingene beveget seg raskt over sjøen og angrep og plyndret i overraskelsesangrep. I det niende og tiende århundret overtok folk fra Norge de nordlige og vestlige øyene, som Orknøyene, Shetland og Isle of Man, og deler av det skotske fastlandet. Toktene mot England, som først og fremst ble utført av dansker, økte i styrke gjennom en fase av angrep i 830-årene. I 850-851 overvintret en hær i England, og fra 865 til 896 utførte vikinghærer tokt over hele landet. Ved slutten av den perioden, takket være det forsvaret som ble organisert av kong Alfred av Wessex, var det bare det sørlige England som ikke var blitt erobret av vikingene. I nord og i noen utstrekning også i East Anglia ble landet styrt av skandinaver. De tidligere kongedømmene Mercia, Northumbria og East Anglia sluttet å eksistere. York ble i en periode hovedstaden i vikingenes kongedømme.
I det tiende århundret erobret kongene av Wessex de områdene som vikingene hadde lagt under seg. Til slutt erobret kongen av Wessex York i 954. Det nordlige og østlige England, Danelagen, beholdt tydelige særtrekk. I en ny bølge med angrep som begynte på slutten av 900-tallet krevde godt organiserte styrker fra Danmark betaling for å holde seg borte (Danegeld). Til slutt ble den danske kong Knut konge over England i 1016.
Vikingene utfoldet sin energi også andre steder i Europa, men ingen steder falt de så hardt inn som over de britiske øyene. Vikingens angrep berørte alle. De angrep klostre og andre rike institusjoner, og de angrep gjerne når folk var samlet til feiringer eller ved markedstider, og de tok ikke bare gull og sølv, men tok også folk til fange for å selge dem som slaver. Vikinghøvdinger etablerte seg som nye herrer i områder som de la under seg. De engelskmennene som ikke selv ble direkte utsatt for vikingene ble likevel dratt inn i konflikten fordi de måtte være med på å betale Danegeld, og under kong Alfred å bygge de befestede stedene, som ble kalt for "burh", som motstanden og forsvaret mot vikingene ble konsentrert rundt. Under Alfred var det omtrent total krig i det sørlige England, skriver Dyer, spesielt i programmet for å bygge den beskyttende kjeden av befestede steder. Bøndene måtte grave vollgraver og voller og skaffe tømmer til palisader og bygge veier og bruer. Så snart en "burh" var bygd ferdig måtte den lokale befolkninga bidra til vedlikeholdet og bemanne festningsverkene. En femtedel av den voksne mannlige befolkninga i Wessex deltok i vaktholdet i "burhene". Et århundre senere, under Æthelred, ble det satt i gang arbeid for å bygge nye "burhs", denne gangen med steinmurer, og svært store skatter ble skrevet ut for å betale "Danegeld".
Anstrengelsene ble støttet av at vikingene ble framstilt som særdeles hensynsløse barbarer som bare var ute etter å plyndre og å selge befolkninga som slaver. Dyer skriver at denne demoniseringa gikk videre enn i andre kriger, og den ble etablert så effektivt at den ble trodd.
Dyers skriver: "Bidro skandinavene selv til økonomien?" Aktivitetene deres er vanligvis delt inn i piratvirksomhet, handel, bosetning og organisert invasjon for å kreve tributt og erobre territorier. I praksis var det nær sammenheng mellom disse virksomhetene.
På landsbygda spilte skandinavene en rolle som kolonister. Den angelsaksiske krøniken forteller at den store danske hæren delte ut land i det nordlige og østlige England i 876-880. "Store hærer" var ikke svært store i tidlig middelalder, men noen få tusen mennesker som tok land kan det ha vært. Og disse tallene ble økt av familiemedlemmer og nye kolonister fra Skandinavia. De kom til å utgjøre en betydelig del av befolkninga i Yorkshire og noen andre områder, som Lincolnshire. Stedsnavn forteller at en gang snakket en betydelig del av befolkninga skandinaviske språk. Alt i alt inneholdt mer enn en tredjedel av stedsnavnene i både East og North Ridings i Yorkshire som er nevnt i Domesday Book skandinaviske elementer. Både større landskapsformasjoner og helt små formasjoner, som enger og marker, fikk skandinaviske navn.
Alt dette viser at det fantes et nærvær av ei skandinavisk befolkning som tok over land og slo seg ned. Men det trenger ikke å bety at ei hel befolkning ble overført fra Skandinavia til England. Ord og språkbruk endres og blir spredt på uoversiktlige og sammensatte måter. Og ord med skandinavisk opprinnelse kunne også bli brukt av engelskmenn. Skandinaviske ord gikk inn i det engelske språket.
Skandinavene kom til ei landsbygd som allerede var dyrket opp. Der fant de seg til rette på ulike måter. De mektigste kunne overta store gods, og de mindre mektige følgesvennene kunne overta de landsbyene og grendene som hørte inn under godsene. Dette kunne føre til at de fjernere delene av godsene fikk skandinaviske navn. Slik kunne tendensen til at det mindre gunstige landet fikk skandinaviske navn ha oppstått. Mange av de skandinaviske innvandrerne tok over som erobrere, og ikke som jordbrukere. De ser ikke ut til å ha innført verken nye jordbruksmetoder eller å ha lagt nye skatter og avgifter på bøndene. Det ser ut til at nykommerne aksepterte de skikkene som allerede fantes, og tilpasset seg dem. Og etter en generasjon eller to ble de omvendt til kristendommen.
Selv ikke på øyene i nord, Shetland og Orknøyene, ble det grunnlagt mange nye bosetninger, selv om skandinaviske bosetning ble dominerende der. Dyer spør om kanskje vikingene brakte nytt liv til byene selv om deres innovasjoner på landsbygda var begrensede. Det var nær sammenheng mellom toktene deres og handel. Kirkesølv som hadde vært tatt ut av sirkulasjon ble nå satt i sirkulasjon. Vikingene hadde rykte for å bygge gode båter, også båter som kunne føre last, og de deltok i handelsnettverkene, også gjennom Russland og til Midtøsten. Herskerne i York slo sølvmynter med høg gehalt.
Den ekspansjonen av byene som foregikk i Danelagen var ikke noe spesielt for dette området, men inngikk i en ekspansjon som foregikk over langt større områder. Vikingene plyndret og ødela byer, og enkelte byer ble forlatt i vikingtida. I "the five boroughs" i Danelagen, Derby, Leicester, Lincoln, Nottingham og Stamford, kan den veksten som kom i det tiende århundret ha funnet sted etter at byene kom tilbake under engelsk herredømme.
Skandinavene kunne påvirke, men ikke omforme, økonomien. De hadde ingen omfattende erfaringer med avanserte samfunn eller teknologier som de kunne overføre til England og som kunne være grunnlag for omforming av den engelske økonomien. Skandinavene manglet statlige institusjoner av den typen som var blitt utviklet i England etter 650, og de hadde ingen skriftkultur. Men de var mottakelige for påvirkning fra kulturer som de møtte. I Yorkshire deltok de i urbaniseringsprosessen og i utvikling av pengeøkonomien. Vikingene samlet sølvpenger, ikke på grunn av deres pålydende verdi, men på grunn av deres sølvinnhold. Men de tilpasset seg en fungerende pengeøkonomi der de traff på den.
Den engelske økonomien var ikke veldig produktiv eller sofistikert før vikingene intervenerte i det engelske samfunnet. De store godsene skulle samle mat til de omreisende husholdningene til kongene, adelen og biskopene, eller sende mat til klostrene. Herrene utnyttet ikke godsene særlig intenst. Bøndene levde ikke i stor overflod, og deres tendens til å flytte bostedene sine tyder på en viss ustadighet i mønsteret på landsbygda. Mye av arbeidet ble utført av slaver. Handelen foregikk i noen få byer. De eneste keramikerne som laget keramikk av høy kvalitet i stor skala holdt til i Ipswich, og varene deres ble først og fremst distribuert i East Anglia.
Vikingene rystet samfunnet. Og de bidro indirekte til økonomisk vekst ved å fokusere og vitalisere statsapparatet. Vikingene rev ned svake stater og stålsatte andre til effektiv handling. De bidro til at Skottland ble samlet ved at de svekket piktene i øst og ved å legge press på skottene i vest. Det førte til at skottenes konge, Kenneth Macalpine, overtok det området som lå under piktene i 843.
I England hadde kongene av Mercia økt statens makt i det åttende århundret, spesielt gjelder dette Offa (757-796), som bygde det store festningsverket langs grensen mot Wales - Offa's Dyke. Disse kongene befestet steder inne i Mercia og krevde at godseierne mobiliserte mannskaper til militær tjeneste og bygde bruer og festningsverk. Alfred av Wessex, og etterfølgerne hans, satte fram liknende krav i langt større skala. En kjede av fort ble bygd rundt Wessex og utvidet inn i midlands. Da det området danskene hadde erobret ble tatt fra danskene ble dette systemet bygd ut nordover. Det ble også bygd fort langs grensen mot Wales.
Før alle disse befestede stedene ble bygd hadde styret vært basert der kongene holdt til, og det var i sentrene til godsene. En burh ble ofte bygd ved eller nært de stedene der kongen pleide å holde til. Men den var større og sterkere befestet. Den omfattet et område på fra 40 til 300 acres, som var stort nok til å gi ly til en hær og til befolkninga i området. En burh var opprinnelig oppfattet som et militært støttepunkt for å stenge ei elv eller en vei. En hel del av disse befestede stedene gikk ut av bruk så snart faren fra vikingene var over. Men mange av fortene ble sentrum for kongens makt. Og bak festningsverkene kunne kongens fogder og tjenestemenn opprette domstoler og sette kongens politikk i verk. De kunne samle tropper og slå mynt og samle skatter.
Burhene ble grunnlaget for et nytt system for lokalt styre, tydeligst i de tyve shirene nord for Themsen som hver fikk navn fra den sentrale burh innenfor shiret; Nottinghamshire kommer av Nottingham, Herefordshire av Hereford, og så videre. Shirene var ofte ikke helt nye siden de ofte ble dannet ved at gamle administrative distrikt ble slått sammen. Ut fra dette utviklet det engelske kongedømmet seg til å bli en sentralisert stat, siden nettverket av burhs ga kongen makt i alle deler av kongeriket. Gjennom sine menn i shirene, ealdormennene og "shire reevene", hadde kongen direkte kontakt inn i alle shirene. Etter hvert som det ble utviklet skriftlig kommunikasjon og dokumentasjon i styresettet kunne kongen gjennom brev kommunisere med shirene og sende sine ordrer og spørsmål skriftlig inn i hvert shire.
Under shiret var det et lavere nivå i styret og den offentlige administrasjonen. Det var "hundreds" i sør og "wapentakes" i det tidligere Danelagen. Domstolen til "the hundreds" hadde regelmessig møter der den avgjorde tvister og opprettholdt lov og orden. Den skulle straffe forbrytere og sørge for at rettferdighet skjedde fyldest. Hvert hushold og samfunn var ansvarlig for at dets medlemmer oppførte seg skikkelig, og den minste styringsenheten, landsbyen, ble representert ved sin reeve og ledende menn i "the hundred" domstolen.
Staten planla og kartla de ressursene den kunne ha tilgang til, og bruken av dem, på en systematisk måte. I dette inngikk en systematisk og detaljert beregning og fastsettelse av skattegrunnlaget i de ulike delene av England. Hver bit land hadde i århundrer blitt kartlagt, eller verdsatt, i form av "hides". Et typisk landsby ble verdsatt som fem hides. Hides hadde opphørt å bety en families land, men hadde kommet til å bli en enhet som fortalte om de tilgjengelige ressursene, den var blitt et verdimål og fortalte om produksjonsevne og om evnen til å betale skatt. Worcestershire bestod av tolv hundreds som hvert var på 100 hides. Worcestershire var altså på 1.200 hides. Dersom det ble utskrevet tropper i Worcestershire slik at hvert hide stilte en mann for å forsvare Worcesters "burh" så ville Worcestershire stille 1.200 mann. Og dersom hver hide skulle betale en shilling i skatt måtte Worcestershire betale 1.200 shilling. De større og rikere shirene i sør skyldte langt større skatter enn Worcestershire. Hampshire, Wiltshire, Berkshire og Surrey hadde sammen opprinnelig bestått av 120 hundreds, og kanskje derfor av 12.000 hides. Å fastsette verdien av områder i hides var en gammel skikk, men den kunne tilpasses nye forhold og krav. Da det var bruk for flåtestyrker for å slå tilbake angrep fra Danmark i slutten av det tiende århundret ble hundreds gruppert i tre og tre og kalt for "shipsokes", og hvert av disse var på 300 hides og skulle stille et mannskap på 60 mann, altså fem hides stilte med en mann.
Dette hierarkiet av administrative enheter som kongen kommanderte over tillot rasjonell bruk av penger og mannskap basert på alminnelig skatteplikt. Systemet var modellert etter det systemet som hadde blitt opprettet i det kontinentale carolingiske imperiet. Kongene i Wessex, som spesielt utviklet systemet, allierte seg med kirka og dens menn. Alfred hadde et utdanningsprogram for å forbedre geistlighetens evner og spre leseferdighet blant aristokratiet. Geistligheten støtte myndighetene med sine leseferdigheter og ga myndighetene et videre moralsk og ideologisk grunnlag.
I nord var det områder som ikke passet inn i denne modellen. Det gjelder for de store shirene Yorkshire og Lincolnshire som ikke var utformet etter denne modellen, og lengst nord ble det ikke opprettet shirer før etter normannernes erobring. Staten var ikke et byråkrati. Men kongens hushold hadde trolig en profesjonell stab av skrivere. Men hovedoppgaven til denne staben var å produsere charter og å ta seg av kongens korrespondanse. Det er lite som tyder på at staben hadde omfattende arkiv av administrative dokumenter. Oversikter over skatter og skatteplikt, "Geld rolls", ble i det ellevte århundret tatt vare på i et arkiv i Winchester. Lover og spesielle dokumenter, som "burghal hidage", som ga ei detaljert oversikt over forsvaret omkring år 900, ble satt opp når det ble funnet ønskelig. De viktigste operasjonene til staten var avhengige av muntlige instruksjoner, skikk og bruk og hukommelsen.
I Carolingia fikk etter hvert den lokale adelen som hadde styrt i de forskjellige delene av imperiet på vegne av konge og keiser selvstendig makt og styrte som uavhengige fyrster. En slik oppsplittelse av den politiske makten foregikk ikke i England sidene kongene sikret seg et grep om shirene. Landeiendommene til de store magnatene i England lå vanligvis spredt slik at magnatene ikke hadde en lokale maktbase, i motsetning til på kontinentet. Det hendte at engelske magnater prøvde å utøve uavhengig politisk makt, det ble sagt at Eadric Streona styrte som en underkonge i midlands i 1007-1017, og i årene 1016 til 1066 hendte det at jarlene satte seg opp mot kongene og prøvde å utøve uavhengig politisk makt. De engelske jarlene hadde store følger av mennesker som var avhengige av dem, men de hadde ikke den private jurisdiksjonen som tillot aristokrater på kontinentet å utøve kongelig makt, som å ilegge dødsstraff og å slå mynt. De engelske aristokratene hadde mindre legal myndighet. De engelske aristokratene hadde ikke egne festninger siden kongene hadde et fast grep om systemet med "burhs". Men de engelske aristokratene bygde noen festningsverk rundt boligene sine. De engelske kongene hadde større politisk makt i sitt rike enn de tilsvarende fyrstene på kontinentet hadde i sine riker. Og spesielt hadde de engelske kongene et mer effektivt apparat til å kreve inn skatt enn fyrstene på kontinentet.
Den engelske staten slo pålitelig mynt i store mengder. Dette var til fordel for handelen og den økonomiske utviklinga. Kongene overvåket pengevesenet nøye. Myntene ble slått i "burhene". Sent i det åttende århundret ble pennyen laget for første gang og den kom til å bli den viktigste mynten i England i middelalderen. Sølvplater som inneholdt minst 92% sølv ble brukt for å lage mynt som var 18-20 millimeter i diameter.
Ved slutten av det tiende århundret var det opprettet sytti myntverk, også på små plasser. Det var ikke tillatt å la utenlands mynt sirkulere, utenlands mynt som kom til England skulle overlates til kongen. Og bare nye mynter var i sirkulasjon for med få års mellomrom ble myntene kalt inn for å bli preget på nytt. Dette var en inntektskilde for kongen. Myntene ble laget med god vekt, rundt 1,4 gram, og av rent metall. På den ene sida av mynten var det angitt hvem som hadde produsert mynten. Selv om sølvgehalten ble noe redusert på grunn av de store kravene fra danskene, så foregikk denne reduksjonen på en ordnet og sentralstyrt måte.
At myntene var pålitelige gjorde at handelen kunne foregå uten at kjøper og selger trengte å tvile på betalingsmidlene. Kongene kom med flere tiltak for å fremme handelen. Markedsplassene, som lå i "burhene" ble beskyttet. Rundt år 900 ble det bygget bruer for å hjelpe trafikken. Den kongelige politikken la til rette for økt handel og økonomisk vekst. Dyer skriver at en moderne økonom ser her to krefter i virksomhet. Den ene var nødsforanstaltningene for å skaffe til veie midler for å betale Danegeld, og som tvang gammelt sølv inn i sirkulasjon, som når kirker og klostre måtte ta av kirkesølvet for å betale skatt. Nødsforanstaltningene økte den økonomiske aktiviteten og handelen ved å mobilisere ressurser. Det andre utviklingstrekket var en langsiktige nedgang i transaksjonskostnader, siden veier og bruer ble bygd ut og et nett av markeder ble opprettet og det ble produsert penger som var pålitelige.
Utrolige summer ble betalt til danskene. Den angelsaksiske krøniken forteller at det ble betalt £137.000 mellom 991 og 1012, og £82.500 i 1018. Til sammenlikning var den årlige inntekten til en lavadelsmann bare på fem pund. Var det så mye penger i England? spør Dyer. En del av disse pengene må ha blitt brukt i England. Men en stor del må ha blitt tatt ut av landet. Likevel hadde myntverkene kapasitet til å produsere store mengder mynt. Det kunne ha blitt produsert tjue millioner pennyer fra 979 til 985 verdt £83.000.
Christopher Dyer skriver at ved å konsentrere seg om en sekvens av politiske hendelser som hadde økonomiske konsekvenser kan vi få det feilaktige inntrykket at politikken bestemte den økonomiske historien, og at den økonomiske veksten inngikk i en mesterplan. R. Hodges har skrevet at denne perioden viser at "store menn forandrer sine kulturelle omstendigheter slik at de passer deres egne mål". Men en mer plausibel forklaring er at herskere som Karl den store og Alfred forfulgte politiske, militære, religiøse og finansielle målsetninger, og vanligvis var disse kortsiktige, og økonomiske virkninger fulgte i dragsuget av de store trekk i politikken. Kongene og rådgiverne deres nevnte sjelden økonomi. Det var bredere utviklingsforløp på gang enn de kortsiktige målene som herskerne forfulgte.
Her vil jeg fortelle om boka om "Markets in Early Medieval Europa" og om dens begrep om "produktive steder". Dette begrepet har sitt utgangspunkt i at det enkelte steder er gjort funn av store mengder gjenstander, spesielt metallgjenstander, fra den perioden der de tidligste bydannelsene fant sted, og funn som stammer fra enda tidligere tid, fra tidlig angelsaksisk tid.
Man har trodd at den tidligste angelsaksiske tid var preget av en selvforsyningsøkonomi der det foregikk svært lite handel, men det dukker stadig opp funn som peker på at det må ha eksistert mer spesialiserte handverkere i denne tida, og da må det ha vært nettverk for bytte og handel, selv om disse kan ha vært lokale og bare omfattet mindre områder og regioner. I teksten "Angelsaksernes sosiale struktur 450-750" er et foredrag som Dominic Powlesland holdt referert. Der forteller Powlesland om en arkeologisk undersøkelse av en tidlig angelsaksisk bosetning der det ble funnet spor etter så betydelig verkstedsproduksjon at bosetninga må ha forsynt et oppland med verkstedsprodukter. I boka "Northumbria's Golden Age" fortelles det også om en arkeologisk undersøkelse av en tidlig angelsaksisk bosetning i Northumbria der det er funnet spor etter betydelig verkstedsproduksjon, som kan ha forsynt et betydelig oppland. Det ser ut til at det i den tidligste angelsaksiske tid kan ha foregått mer handel enn mange historikere har trodd.
I introduksjonen til "Markets in Early Medieval Europe" forteller Kathrina Ulmschneider og Tim Pestell at boka presenterer den første oversikten over innenlandske markeder og små handelssteder i den tidlige middelalders nordlige Europa fra det sjuende til det niende århundret. I denne tida oppstod på nytt internasjonale handelsnettverk etter at de hadde opphørt to hundre år tidligere, som det også er fortalt om i teksten "Vesteuropeisk handel og byene 600-1000". Sølvmynt ble også preget i stor skala, og den ble felles valuta for folkene rundt Nordsjøen. Og handelsbyer - emporia - vokste fram ved de nordeuropeiske kystene. Hamwic, Dorestad og Quentovic er kjente handelssteder. Gjennom dem gikk det store mengder sølvmynter og utenlandske varer.
Det blir stadig mer klart at disse emporia ikke var de eneste stedene som var markeder eller som aktivt deltok i internasjonal og regional handel fra det sjuende til det niende århundret. Stadig flere funn viser at det også eksisterte mange mindre steder der det ble drevet handel i denne perioden. I motsetning til det blant andre Hodges hevdet i den boka av ham som er referert i teksten om vesteuropeisk handel var steder på landsbygda av betydning i det økonomiske systemet.
Det er ved hjelp av metalldetektorer at man har funnet de fleste gjenstandene som forteller om de mindre handelsstedene som eksisterte i denne perioden. For å bøte på den mangelfulle kunnskapen om handelen i denne perioden som har eksistert ble konferansen om "The Archaeology of Inland Markets, Fairs, and "Productive Sites"" avholdt ved Worcester College, Oxford, i desember 2000. Den hadde tre hovedmålsetninger.
Den første var å gjennomgå og vurdere det man nå vet som de såkalte "productive sites" - produktive steder - i det angelsaksiske England. Uttrykket "produktive steder" brukes om steder der det er funnet store mengder mynter og andre gjenstander av metall.
Det er bare i de store emporia at det er funnet flere mynter enn på de produktive stedene. De produktive stedene ligger langs gamle ferdselsårer. Men i litteraturen har det vært liten vilje til å akseptere deres eksistens og betydning. For eksempel mangler omtale av dem i McCormicks store bok Origins of the European Economy.
En viktig grunn til dette er at de produktive stedene er blitt avdekket på utradisjonelle måter. De fleste av dem er funnet på hobbybasis av personer med metalldetektor, og derfor har det ofte ikke vært gjennomført profesjonelle arkeologiske undersøkelser av stedene. Men man er nå enige om at funnene er av den største betydning og ikke lenger kan bli ignorert.
Også i andre land har personer med metalldetektorer gjort mange viktige funn, det gjelder spesielt for Nederland og Danmark. I Danmark har mange av de stedene som er blitt oppdaget på denne måten blitt gjenstand for store undersøkelser. Disse har gitt arkeologien avgjørende innsikt i de hvordan de produktive stedene fungerte, og begynner å avsløre en hittil uventet kompleksitet og struktur i den tidlige middelalderens bosetninger, økonomi og samfunn. I Tyskland, Frankrike og Italia er det ulovlig å bruke metalldetektor på hobbybasis på denne måten.
En tredje målsetning for konferansen var å opprette et bredt forum for å diskutere de økonomiske stedene. I dette forumet ønsket man å ha arkeologer, numismatikere og historikere som deltakere. Men den sterke veksten i data som bruk av metalldetektorene har skaffet til veie har handel og økonomi blitt et av de raskest voksende feltene i studiene av den tidlige middelalderen.
Blackburn peker i sin artikkel på at hans studier av tap av mynter i England viser at bruken av penger økte svært sterkt omkring år 700, og da sirkulerte så store pengemengder at man må fram til det trettende eller tidlige fjortende århundret for å finne like stor pengemengde i sirkulasjon. Dette ser ut til å gjenspeile en videre europeisk utvikling. Studiet av myntfunn kan vise handelsmønstre og handelsforbindelser.
Et annet tema som kan bli tatt opp til ny vurdering er spørsmålet om hvordan politisk makt påvirket økonomien og i hvilken utstrekning produksjonen av mynt og markedene og handelen var politisk kontrollert. Dette er kjente spørsmålsstillinger fra litteraturen om emporia. Den danske kongen Godfred flyttet handelsbyen Reric, altså alle dens handelsmenn og deres virksomhet, til Hedeby som lå mer enn 130 kilometer borte, og det viser hvordan konger kunne prøve å kontrollere økonomien og handelen.
Et annet spørsmål som reiser seg i forbindelse med mindre økonomiske steder og handelssteder inne i landet er i hvilken utstrekning sosial kontroll utøvd av verdslige eller religiøse ledere kunne drive fram handel og økonomisk utvikling. Mange steder har blitt satt i forbindelse med nærvær av kirker eller klostre. For mange produktive steder i East Anglia er en religiøs komponent tydelig. Men for mange produktive steder fantes ingen religiøs komponent.
For at produktive steder skulle vokse fram var det helt nødvendig at de hadde gode kommunikasjoner, spesielt sjøveien eller via seilbare elver. Dette synes å være tilfelle for så godt som alle angelsaksiske produktive steder, og også for de som fantes i det keltiske vest. Klyngen av produktive steder i det sørøstlige Suffolk har ført til at Newman har sett et "produktivt landskap" her som gjennom Lark/Gippingdalen har vært forbundet med den like produktive regionen West Norfolk. Betydningen av gode kommunikasjoner for utviklingen av produktive steder har også blitt demonstrert for steder langs Seinen og langs kysten av Kent. Sistnevnte er blitt vist å stemme overens med en modell om "inngangsporter" for handelen med importerte varer til regioner.
James Campbell skriver i boka om de produktive stedene at de tre mest kjente emporia er Hamwich, Lundonwic og Ipswich. Og at der er stor sannsynlighet for at det eksisterte emporia som enda ikke er funnet. De kjente emporia strakte seg ut over store områder, og det tyder på at store mengder gods med forholdsvis lav verdi passerte gjennom dem. Og dette igjen synes å peke mot at det eksisterte et hierarki av mindre steder som var involvert i distribusjon og innsamling.
Campbell tar opp spørsmålet om -wich navnene, som Greenwich, Harwich, Dunwich, Norwich og Woolwich, kan ha vært forbundet med viktige steder for handel i gammel tid. I diskusjonen av dette spørsmålet peker han på hvor lite vi vet med sikkerhet om dette. Og han skriver videre at betraktninger om produktive steder tvinger oss uunngåelig til, i håpefull uvitenhet, å kikke på hele det økonomiske systemet til det angelsaksiske England. Og han skriver at alt han kan tilby er noen gjetninger, som er åpne for korreksjon.
Campbell begynner med en omfortolkning Steven Plunkett har gjort av oppdagelser som ble gjort i 1953 ved Pakenham i Suffolk. Han viser at på dette stedet var det et veveri, trolig i det sjette århundret. Der var det to eller flere vevstoler. Den opprinnelige vevstolen var sikkert åtte fot (2,4 meter) bred og trolig like høy. Det var mer enn en vevstol av denne størrelsen. Det ble hevdet at disse vevstolene tyder på at det var et organisert verksted som laget store tekstiler av standardisert kvalitet og karakter trolig for kommersielle så vel som egne formål.
I et brev som Karl den store sendte til kong Offa av Mercia hevdet Karl den store at kapper som ble sendt fra England var for korte. I ei beretning om Karl den store skrevet av munken Notker i tiden 884-887 skildret Notker Karl den stores bekymring over kappene ved å skrive at Karl sa at når han var ute og red var kappene så små at de ikke beskyttet mot vind og regn. Notker skrev at disse kappene ble levert av friserne, og det er mye som tyder på at kappene var vevd i England, men eksportert av friserne. Campbell viser til flere tilfeller der engelske kapper nevnes i korrespondanse fra denne tida. Kappene nevnes sammen med kostbare gjenstander av sølv og gull.
Campbell går videre til Bede. Bede beskrev hvordan kong Æthelwealh av Sussex ga Wilfrid et stort gods i Selsey. Da Wilfrid mottok det ga han friheten til 250 servi et ancillae: mannlige og kvinnelige slaver. Campbell spør om hva disse personene gjorde. Var de jordbruksarbeidere eller utførte de huslig arbeid? Produserte de noe ved godsets bygningsmasse?
I hvilken utstrekning ble tilvirket gods produsert i forbindelse med herredømme? Var det faglærte slaver som slet i bygninger med senket gulv som ga store menn kontroll med manufakturen? Interaksjonen mellom herredømme, produksjon og det vi kan tenke på som markedsrettet produksjon var utvilsomt kompleks og involverte holdninger og framgangsmåter som står i motsetning til vår vanlige måte å tenke på.
Den økonomien som opptar oss er den som betalte for Bede. Ingen beretning om økonomien i det sjuende århundrets England som ikke kan redegjøre for Monkwearmouth-Jarrow er meningsfull. Bedes kloster gir oss ei øy med sikker kunnskap i et usikkert hav. Biblioteket i Monkwearmouth-Jarrow var svært, og den lærdommen som ble fostret der var viktig. Bygningene var bygd på en utsøkt og glimrende måte. Monkwearmouth-Jarrow var et enormt, nesten ekstravagant, kostbart foretak. Det ble hentet handverkere fra Frankrike for å bygge Monkwearmouth-Jarrow, og man reiste blant annet til Italia for å kjøpe manuskripter til Monkwearmouth-Jarrows bibliotek. Den som bygde Monkwearmouth-Jarrow var trolig rikere enn den som ble begravd ved Sutton Hoo. Og etter at Monkwearmouth-Jarrow var bygd kostet det ikke mye mindre å vedlikeholde det og holde det gående. Bede skrev at da abbed Ceolfrith i 716 reiste til Roma var det nesten 600 fratres i klostrene Monkwearmouth-Jarrow. Hva kostet en frater? Duby mente at det krevdes 30 bondefamilier for å forsørge en munk i St Bertin. Var engelske munker billigere i drift? Før Bede døde fordelte han sine personlig eiendom. Der var blant annet pepper, som måtte komme fra det sørlige India. Og det var mange klostre. Rundt år 800 var det hele tretti klostre bare i bispedømmet Worcester.
England var rikt, og dets emporia må ha vært viktige. De "produktive stedene" kan begynne å bli sett på som ledd i et økonomisk hierarki.
Campbell skriver at kanskje kan man forestille seg at det foregikk noe som liknet på en økonomisk revolusjon, og at den var forbundet med kirkas frammarsj? Det trenger ikke å ha vært tilfeldig at kirka kom samtidig til England med at man begynte å slå mynt. Kirka kan ha innført flere nye teknikker enn den som biskop Wilfrid innførte i havfiske i Sussex. Samtidig skulle man ikke se bort fra den muligheten at økonomisk framgang i stor grad var avhengig av rovdrift, og at bak den rikdommen som forsørget kirka og de lærde lå slavehandelen.
Her vil jeg referere en del av det Ben Palmer har skrevet i artikkelen "The Hinterland of Three Southern English Emporia: Some Common Themes". Han redegjør for de sporene som kan finnes på landsbygda etter handel med de tre største bymessige bosetningene i det sørlige England. Denne artikkelen ble trykt i boka "Markets in Early Medieval Europe".
De tre viktigste emporia i den mellomsaksiske perioden (650-850) var Ipswich, London (Lundenwic), og Southampton (Hamwic). Dette var de første større bosetningene i England med urbane trekk etter at romernes velde opphørte.
Ben Palmer skriver at fra 1970-tallet har studiet av emporia vært sentralt i utforskningen av handelen i den mellomsaksiske perioden. Og påvirkningen fra Richards Hodges betydelige bok Dark Age Economics har ført til at disse stedene er blitt betraktet som et isolert, og feilslått, eksperiment i prosessen med å bygge kongedømmene. De var "inngangsportsamfunn" mellom Carolingia og den mindre utviklede periferien i England og Skandinavia i tidlig middelalder. Emporia var skapt av kongene og ble forsynt og kontrollert av dem og inngikk i en kommandoøkonomi og skulle sørge for at en elite hadde monopol på tilgang til prestisjevarer som var grunnleggende for kongenes utøvelse av innflytelse. [Denne boka av Richard Hodges er grundig referert i teksten "Vesteuropeisk handel og byene 600-1000"] Mindre markeder kan ha eksistert på landsbygda, men de var ikke viktige for maktutøvelsen og for systemet som helhet.
Disse emporia mistet sin betydning i slutten av det åttende og begynnelsen av det niende århundret, og hundre år senere begynt et nytt sett sentra å bli opprettet av kongene. Disse var burhs. De ble først og fremst opprettet av kongene av Wessex fra Alfreds tid av, og med Alfred som den mest framstående av skaperne av burhs. Dette var befestede steder og de ble opprinnelige opprettet som støttepunkter i krigen mot vikingene. De fikk administrative funksjoner og ble markedsplasser, og mange av dem utviklet seg til å bli byer. Det kom til å foregå handel og produksjon i disse stedene, og de var de første sentra for denne virksomheten inne i landet. Burhs innledet urbaniseringen og utvikling av moderne næringsliv i England.
En grunn til at modellen til Hodges har overlevd fram til nå har vært at man ikke hadde oversikt over alle funnene fra landsbygda som fortalte om betydelig og mangfoldig virksomhet.
De burhs som utviklet seg til byer lå med viktige trafikkårer, som seilbare elver eller hovedveier, der det er funnet spor etter at det tidligere har foregått handel. Dette stilte spørsmål ved oppfatninga om at det hadde vært et avbrudd i den kommersielle virksomheten i de hundre årene fra emporia mistet sin betydning og til burhs viste seg som viktige steder.
Den nyeste forskningen, som Ipswich ware prosjektet, har identifisert opplandet til den masseproduserte keramikken fra Ipswich og vist at den ble distribuert langt videre enn tidligere antatt. Og Katarina Ulmschneider har i arbeidet med "produktive steder" pekte på at et økende antall steder var sentrale steder før burhs ble grunnlagt, selv om de fram til nå har vært ukjent som dette. Mange av dem synes også å ha vært markeder.
Når det blir undersøkt hvor varer fra emporia kan finnes på landsbygda blir det klart at de seilbare elvene var sentrale for spredningen av disse varene siden de ofte finnes i nærheten av seilbare elver.
Også geistlige sentra har vært viktige for spredningen av varer fra emporia. Spesielt de gamle og store kirkene har vært viktige for å skape et oppland for emporia. Disse stedene er vanligvis de rikeste på funn av importerte varer. Ved North Elmham, det antatte nordlige bispesetet i kongedømmet East Anglia, har man funnet omkring 30% av den importerte keramikken som er funnet i Norfolk. Ben Palmer gir flere eksempler på at det er funnet svært store mengder kostbare importerte gjenstander der det har vært hovedkirker og store klostre. For eksempel har man under utgravninger ved Barking Abbey funnet importert keramikk, glass, gjenstander av gull og sølv og mynter.
Ben Palmer skriver at de gjenstandene som blir funnet begynner å avdekke noe som likner på et bosetningshierarki. De stedene der det blir funnet uvanlig rike samlinger av gjenstander utgjør den øverste rekken av steder i innlandet som i 650-850 hadde tilgang til mange forskjellige handelsvarer. Dette kan ha vært sentralsteder eller markedsplasser.
Noen av de rikeste av disse "produktive stedene" var trolig geistlige sentra. Palmer gir eksempler på dette. Men også ved steder som ikke synes å ha hatt noen tilknytning til geistlige etablissement er det blitt gjort rike myntfunn. De kan ha vært markedsplasser som har vært brukt til bestemte tider på året. Men det kan også ha eksistert permanente markedsplasser.
På et annet nivå i hierarkiet er steder der det er funnet tydelige spor etter produksjon. Noen av dem kan også ha hatt geistlig tilknytning. Ved Brandon (Norfolk) var det ei kirke, og der synes det å ha foregått tekstilproduksjon. Ved elva er det avdekket et industrielt område der det er blitt vevd tøy og tekstiler er blitt farget. Det synes også å ha vært et havneanlegg der. Spesialisert produksjon har også foregått på steder uten geistlig tilknytning. Et kjent eksempel på dette er Wicken Bonhunt i Essex. Der er det funnet spor etter intensiv produksjon av kjøtt. Det er også funnet store mengder keramikk fra Ipswich der, og også importerte varer fra Frankrike. Ved de såkalte "Fen-edge sites" nær the Wash har man funnet spor etter spesialisert oppdrett av storfekjøtt. Kveget ble både solgt som levende kveg og slaktet på stedet for å bli solgt som kjøtt.
Et økende antall steder på landsbygda som verken var geistlige eller der det foregikk spesialisert produksjon har likevel vært involvert i handel rett og slett på grunn av deres sentrale plassering ved viktige trafikkårer. Ben Palmer nevner flere slike, for eksempel Yarnton i Oxfordshire som synes å ha vært et ordinært sted på landsbygda, men det lå ved handelsruter der det ble fraktet Ipswich ware og lava kvernsteiner ved øvre Themsen.
Mens emporia har blitt holdt fram som produksjonssentra ville ingen av husholdningene på wics-stedene virket malplasserte ute på landsbygda. Og produksjonen som foregikk i emporia synes ikke å ha vært i nærheten av den størrelsen som ville ha vært nødvendig for å være grunnlag for den handelen som synes å ha gått gjennom emporia. Mange av de tekstilene som kom til emporia fra landsbygda må ha vært ferdige produkter.
Etter hvert blir det oppdaget sentralsteder med egne oppland inne i England. Funnene fra Brandon viser hvordan varestrømmer fra lokal, regional og internasjonal handel kunne møtes ved kirkelige sentra. Råmaterialene for tekstilproduksjonen må ha vært lokale. Men de store mengdene østerskjell som er funnet på stedet må ha kommet fra kysten. Og de mange funnene av importerte varer forteller om forbindelse med fjernhandelsnettverk. Denne typen samlinger av funn er ikke enestående for geistlige sentra.
Det kan se ut til at steder som senere ble byer begynte sin utvikling i denne tidligere perioden. Dette kan gjelde for Norwich og Thetford og andre steder.
Lave kvernsteiner ble fraktet fra Eifel i Rhinland til svært mange forskjellige steder i England. Dette viser at det fantes et nettverk for distribusjon av varer som nådde inn praktisk talt overalt i England. Steiner som ikke var gjort ferdige er kjent fra emporia og også fra sentra inne i landet. Det tyder på at kvernsteinene ble importert som råvarer, altså som steinblokker, og gjort ferdige til bruk etter at de kom til England.
Det er funnet spor etter økonomisk spesialisering, og det kan synes som om at handelsvarene førte til forandring mot en mer kommersiell økonomi. I grenselandet mot våtmarksområdet the Fens virker det som om det ble større aktivitet. Området hadde vært utnyttet i romertida, men dreneringsgrøftene og de store kanalene hadde ikke blitt vedlikeholdt og området hadde opphørt å være brukt til jordbruksformål. Men i den mellomsaksiske perioden ble det gode beitelandet tatt i bruk igjen. Også andre steder foregikk en intensivering og opptrapping av aktivitetene og omorganisering av ressurser.
Spesielt i områdene rundt London og Ipswich er det spor som viser at det ble utviklet et komplekst handelssystem. Dette er representert av en rekke steder, og blant dem er "produktive steder". Tidligere handelsruter og geistlige etablissement spilte en stor rolle for å utforme disse opplandene. Handelsveksten var et trekk ved landsbygda. Men i Hamwic og Hampshire var situasjonen en annen.
Det synes som om opplandet til Hamwic var underlagt en uvanlig sterk kongelig kontroll. Hamwic ble opprettet omkring år 700, etter at de to andre emporia hadde begynt sin handel fra et mer beskjedent grunnlag. Hamwic ble grunnlagt rett etter at Cædwalla hadde erobret den jyllandske provinsen på sørkysten og derved skaffet Gewisse direkte adgang til sjøen. Etter at dette hadde skjedd begynte Gewisse i sine dokumenter å kalle kongedømmet sitt for Vestsaksernes kongerike. Vestsaksernes kongerike var det første som organiserte sine land rundt et system av kongelige gods. Hamwic kan selv ha vært et av disse kongelige godsene, i følge Hase. Slike observasjoner stemmer overens med Hodges.
Det er langt færre "produktive steder" i Hampshire, altså i opplandet til Hamwic, enn i andre regioner. Og de stedene som var knyttet til produksjon og transport av varer til emporium synes å ha vært knyttet til godssystemet. Og svært få importerte gjenstander er funnet på landsbygda i Hampshire.
Trafikkårene var av stor betydning også her for å skape et oppland, og de romerske veiene var viktige for distribusjonen av mynt. Men Hamwic hadde et trangt oppland. Det var lite sammenliknet med landet langs de seilbare elvene som munnet ut ved Ipswich og London.
Det er funnet så få mynter som var slått i Hamwic utenfor selve stedet at det kan se ut som om pengeøkonomien ikke nådde inn i opplandet til Hamwic, og at myntene som ble slått i Hamwic bare ble brukt i selve Hamwic. At Hamwic så tidlig ble et ubetydelig sted kan skyldes at stedet ikke var i stand til å erstatte avbruddet i den kontinentale handelen med regional handel siden det ikke hadde en sterk tradisjon med betydelig handel med innlandet å falle tilbake på.
Jeg har allerede skrevet om de angelsaksiske byenes opprinnelse i teksten "Vesteuropeisk handel og byene 600-1000".
Her vil jeg også referere det Christopher Dyer skriver om temaet i boka "Making a Living in the Middle Ages". Han skriver at betegnelsen "by" trenger litt nærmere definisjon. I tidlig middelalder var det mange bosetninger som hadde noen administrative eller religiøse oppgaver, som kongens bosteder, burhs, katedraler eller større kirker. Disse sentrene må holdes skilt fra byene. En by skulle være en fast befolkningskonsentrasjon på i det minste noen hundre personer som levde av arbeid som ikke var jordbruk. Det kunne være prester og ansatte hos konge og kirke i befolkninga, men vanligvis måtte det også være folk som arbeidet med handel og handverk for at befolkninga skulle være av noen størrelse. Det ville vanligvis være mange ulike institusjoner i en by, og mange ulike yrker og en sammensatt sosial struktur. Mange ulike yrker var det som først og fremst kjennetegnet en by. Byene vokste ofte opp i eller rundt en festning eller kirke. Hvordan eller hvorfor ble stedet en kommersiell og produserende enhet?
En del engelske byer ble opprettet som festninger - burhs. Det ideelle stedet for en burh var ved en ferdselsåre der hærstyrker kunne rykke fram. Og handel foregikk også langs de viktige ferdselsårene. Noen av disse byene fikk både en gateplan og bymurer. I Winchester ble de romerske murene reparert av Alfred for å skape en burh, og rundt år 900 fikk Winchester også et nett av brosteinsgater gater. Det gikk ei gate langs bymuren på innsida av den. Gatenettet delte bygrunnen inn i kvartaler og tomter, og i løpet av det tiende århundret ble områdene bebygd og det ble en blomstrende by.
Kongen bestemte at befolkninga fra en bestemt del av landsbygda skulle bemanne bymurene som soldater. Landområdet rundt burhen ble opplandet til byen, og kunne bli administrert fra byen. Noen burher var anlagt på utilgjengelige steder og kunne ikke bli utviklet til byer.
Det var ikke alltid at kongen var alene om å grunnlegge byen. Noen ble grunnlagt på steder der det ikke var noen som helst urban bebyggelse eller sentrumsdannelse fra før, men andre burher ble opprettet på steder der det allerede var et sentrum. Opprettelsen av burhen medførte da at dette sentrumet fikk festningsanlegg og at den veksten som allerede var i gang ble oppmuntret og forsterket. Slik forteller historien til mange byer at de ikke ble grunnlagt bare av kongen.
De fleste byene manglet en regulær gateplan, og utviklet seg skritt for skritt. I byene i det nordlige og østlige England utgjorde ikke gatene et nettverk, men liknet mer på veiene på landsbygda. Disse veiene møttes en del steder inne i byen. Northamton, Lincoln og York hadde denne typen "organisk" byplan. I både Lincoln og Norwich virker det som om byene ikke hadde blitt tenkt som enheter, men hadde vokst sammen ut fra flere sentra eller bosetninger. Noen planlagte byer vokste ikke; ingen flyttet til Cricklade, og området innenfor bymurene ble ikke fylt opp.
Når byen ble vellykket ser det ut til at byene hadde vokst langsomt. I London som Alfred overtok og befestet i 880-årene kom mye av den følgende utviklinga og byggingen av havneanleggene først sent i det tiende og i det ellevte århundret.
De innbyggerne av byene som er nevnt i dokumenter er ofte eliten av tjenestemenn, aristokrater og geistlige. I Worcester ble burhen i utgangspunktet delt inn i store blokker som det ble bygd hus på. Deler av eiendommene inne i byen ble knyttet til gods i området rundt byen. De kunne selge det de produserte på godsene sine fra disse områdene inne i byen. De første blokkene var store og ble etter hvert delt opp og leid ut til folk som flyttet til byen.
Det er ikke enighet om hvor stor rolle staten spilte for framveksten av byene, men det er enighet om at dette var en viktig periode for urbaniseringa. Byene vokste til betydelig størrelse. Dyer skriver at et konservativt anslag går ut på at England hadde mer enn hundre byer omkring den tida da Domesday Book ble satt opp. Av disse byene hadde minst sytten 2.000 eller flere innbyggere. London, York og Winchester hadde trolig mer enn 10.000 innbyggere (for York var dette tilfellet i 1066, men ikke tjue år senere). I perioden 1066-86 levde nesten ti prosent av befolkninga i England i byer. Det kan bli anslått at to prosent av Englands befolkning bodde i byer i 850.
Den viktigste perioden for byenes vekst var 850-1066. I de byene som blomstret i denne tida og der det har vært gjort omfattende utgravninger var det store bebygde områder - 200 acres i Norwich. I York, Cambridge og Winchester var det oppbygde området tilsvarende området i det trettende århundret. Byer som Worcester vokste ut over bymurene, og i det ellevte århundret hadde det vokst fram bosetninger utenfor byene der befolkninga arbeidet i byene eller levde av å selge det de produserte i hagene i byene.
Grunnen inne i byene var delt inn i lange smale jordstykker med hus mot gatene. I de større byene økte bygningstettheten. Konsentrasjonen av så mange mennesker på små områder skapte problem. Søppel ble ikke fjernet fra bebyggelsen. Den tette bebyggelsen av trehus var utsatt for brann siden ilden spredte seg raskt fra hus til hus, og det fantes ikke noe effektivt brannvesen.
De store byene krevde en livlig økonomi. Arkeologiske utgravninger har avdekket at mange ulike yrker ble utøvd i byene. Ikke bare ferdige gjenstander ble produsert i byene, men også de redskapene som de skulle lages med og diverse halvfabrikata. Det ble laget keramikk i byene, og også ovner for å brenne keramikk, og mange typer gjenstander av tre og metall. Smeder laget mange ulike redskaper og låser og våpen, og det ble arbeidet i mange typer metaller. Det ble laget gjenstander av glass og det ble laget gravsteiner, og det var slaktere i byene, og det ble arbeidet i lær og bein. Lær ble framstilt av garvere. Pels var råmateriale for produksjon av klær. Ull, lin og hamp ble spunnet og vevd til klær og tøy som ble farget.
Før 850 ble keramikk først og fremst laget på landsbygda og i liten skala. Leire ble formet med hendene og de brente gjenstandene var av vekslende kvalitet. [Bare i Ipswich ble keramikk produsert i profesjonell målestokk.] I det sene niende og det tiende århundret ble keramikk produsert i stor skala i Stamford, Thetford og Norwich, og i betydelige mengder i Lincoln, Northampton, Torksey og York. I vest hadde det tidligere knapt blitt produsert keramikk. Men nå ble produksjon av keramikk tatt opp i sentra som Stafford og Chester. Gjenstandene ble produsert på pottemakerhjul og brent i effektive ovner. Byene trengte ikke å være de naturlige stedene å produsere keramikk siden produksjonen krevde store mengder brensel som måtte fraktes inn fra landsbygda. Men i byene var et stor marked for keramikk, og det var lett å selge keramikk ut fra byene. Også produksjonen av klær for salg ble flyttet fra landsbygda til byene. Arkeologiske funn viser at det ble vevd og produsert klær på landsbygda, men i det ellevte og tolvte århundret var det betydelige antall vevere i byene.
Det store antallet handverkere som ble konsentrert la til rette for at handverkere samarbeidet, og at personer som utøvde ulike handverk kunne samarbeide. Og det foregikk spesialisering som kunne øke effektiviteten. Handverkeren mottok flere impulser enn tidligere og kom i nye situasjoner, og tilpasset seg nye måter å arbeide på. Handverkerne tok i bruk nye teknikker, som bruk av pottemakerhjulet. De nylig urbaniserte industriene kunne lage nye og bedre produkter, og produsere dem i større målestokk, og mer effektivt og billigere, og det var lettere å selge produktene i byene enn på landsbygda.
Fjernhandelen, spesielt internasjonal handel med kostbare varer, ga størst prestisje og fortjeneste i den urbane økonomien. Engelske handelsmenn reiste til Nord-Italia, trolig for å kjøpe silke og krydder, og betalte toll i Pavia. Og handelsmenn fra andre land kom til England. Handelsmenn fra Tyskland, Flandern og Frankrike er nevnt i nedtegnelser om Londons havn tidlig i det ellevte århundret. De hadde med seg varer som klær, vin, tømmer og fisk. Importen til byene i det østlige England fra Rhinland inkluderte møllesteiner og fin keramikk, kleberstein og hvalrosstenner fra Skandinavia, silke fra middelhavslandene og fiken. Eksporten bestod blant annet av klær, tinn, bly og ost og ull.
Det ble etter hvert utviklet skip som kunne frakte større volum, og i enkelte havner ble det bygd havneanlegg for større båter som ikke kunne trekkes på land eller losse varene rett på stranda. I havna i London var det rundt år 1000 tatt i bruk nye teknikker for losse og laste skip. Da var det bygd en utstikker som skip kunne losses og lastes ved. Det var forholdsvis billige varer med stort volum som tjente på dette, altså varer som sild, planker og ull.
Det meste av handelen i byene gikk over korte distanser. Det var handel innen byen og mellom byen og den omkringliggende landsbygda. Fra den nære landsbygda kom blant annet korn og slaktefe og nøtter og frukt og meieriprodukter og høy og brensel og bygningsmaterialer. Landsbygda nærmest byene ble forvandlet til hagelandskap og hampåkre der det ble dyrket frukt og hamp til byene. Og i store områder ble produksjonen til landbruket påvirket av etterspørselen fra byene.
Dyer skriver at kontinentale historikere brukte å tro at det var stor avstand mellom handelsmennene i byene og den føydale verden på landsbygda, at de nesten var forskjellige verdener. Byene ble sagt å ha vært fiendtlig innstilt overfor aristokratiet. Men mange ledende byfolk stammet fra lavadelen på landsbygda, og de begynte sin karriere i byene med eiendom på landsbygda som grunnlag. Aristokrater eide hus i engelske byer, og det hendte at de bodde i byene. Overklassene hadde ikke mistillit til byene, men satte pris på dem fordi de skapte inntekter og skaffet til veie utenlandske gjenstander og andre produkter som ikke ble produsert på landsbygda.
Det ble drevet jordbruk fra mange byer siden mange byer hadde jordbruksland. Colchester hadde så mye som åtte acres jordbruksland per husholdning, og Cambridge, Derby og mange andre byer hadde store jordbruksområder. Men få byer hadde nok jord til å produsere all den maten som befolkninga i byen trengte.
Byene utviklet sin egen kultur og stil. Men engelske byer ser ut til å ha hatt mindre selvstyre enn byene på kontinentet. Byene hadde ingen politisk uavhengighet.
Fram til slutten av det ellevte århundret vokste de engelske byene sterkt, og de ble svært viktige i økonomien. De byene som var ledende i 1086 fortsatte å være viktige. Men det urbane systemet var umodent, skriver Dyer. Og han skriver at denne bedømmelsen hviler på at i et hierarki av byer som er fullt utformet er det en serie rangeringer av byene, med regionale hovedsteder og provinsbyer på toppen, og mange markedsbyer lenger ned. I England stod London på toppen og på neste trinn stod York, Winchester, Norwich og Lincoln. Under disse byene kom omkring 29 byer med mer enn tusen innbyggere. På bunnen av hierarkiet var spredte småbyer i Somerset og Wiltshire, men ingen som helst i midlands, slik at byer som Derby og Leicester var her alene som byer. Her måtte det ha vært avviklet lokale markeder en gang i blant. Men dette var ingen erstatning for et nettverk av permanente byer.
Lenker:
Til første del av denne teksten
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilder for dette kapitlet er: