Skrevet av Tor Førde.
Kilder for dette kapitlet er:
De bøkene av som jeg her bygger på er kommet ut i dette nye årtusenet, og er altså ganske nye. Dyer skriver at i perioden som her blir omtalt oppstod trekk ved samfunnet som siden har vært sentrale. Det gjelder mønstret av landsbyer og byer, og grunnleggende trekk ved det sosiale hierarkiet med et dominerende aristokrati som lever av leieinntekter og tjenester som en underordnet bondestand skaffet til veie, og et nettverk av handel og bytte basert i byene.
I den samlinga artikler om markeder i Europa i tidlig middelalder som er redigert av Tim Pestell og Katharina Ulmschneider korrigerer de den framstillinga som Richard Hodges ga av handelen i den tidlige middelalderen i det de peker på at det foregikk handel og bytte av varer på landsbygda i betydelig større utstrekning enn Hodges regnet med.
I boka "Village, Hamlet og Field" blir bosetningsutviklinga i middelalderen i det sentrale England gjennomgått mer grundig enn i noen annen tekst som er presentert på dette nettstedet.
Den romerske økonomien med byer og en kommersiell økonomi som hadde hersket i det romerske Britannia hadde brutt sammen i det fjerde og det femte århundret, og byene hadde blitt forlatt. I årene 650-850 begynte det på nytt å bli bygd opp byer og slått mynter. Men hovedtrekkene fra den tids økonomi overlevde ikke, den tids store gods og landsbygdbosetning og byer, og forgjengerne til London og Southampton, ble ikke grunnlaget for den videre utvikling.
Når vi kommer fram til perioden 850-110 har vi en hel del skriftlige kilder som forteller om denne perioden, men de er ikke helt enkle å bruke for å få et sammenhengende bilde. Men i 1086 ble Domesday Book satt opp, og den gir oversikt over bostedene og eiendommene i store deler av England. Den forteller om hvordan landet ble brukt og hvor mennesker bodde. Og arkeologien har de siste femti årene gitt mye informasjon om bosetninger og bygninger etc.
Dyer skriver at det er rom for mye uenighet om hvordan perioden skal bli forstått. Noen forskere tviler på at det var mye økonomisk aktivitet i denne tida, og mener at tilsynelatende salg av gods og land i virkeligheten bare var eiendomsoverdragelser som ble bestemt av sosiale og politiske forhold. Det er uenighet om svært mye annet også, som spørsmålet om når de grunnleggende forandringene som ble varige foregikk. Noen mener at de i større utstrekning foregikk før år 850 enn Dyer gir uttrykk for, mens andre mener at den normanniske erobringer hadde større konsekvenser enn det Dyer har gitt uttrykk for. Og hvordan skjedde forandringene, hva lå bak dem, hva drev dem gjennom?
Forståelsen av bosetningsstrukturen på den angelsaksiske landsbygda, altså i den delen av England der angelsakserne bodde fram til 1066, er i de siste femti årene blitt utviklet gjennom arkeologiske undersøkelser. Her skal vi se hva forfatterne av "Village, Hamlet og Field" skriver om dette.
I 1940-årene ble W.G. Hoskins og M.W. Beresford oppmerksomme på at det fortsatt var spor å finne i landskapet etter mange middelalderlandsbyer som var blitt forlatt. Det ble også klart at grunnplanen til mange eksisterende landsbyer hadde trekk fra grunnplanen til middelaldrelandsbyene. I 1980-årene var det blitt enighet om at landsbyene, eller mer generelt bosetningene, bare kunne bli forstått dersom man satte dem inn i det landskapet og de godsene som bosetningene tilhørte og inn i den måten landskapet og dets ressurser ble brukt på og var delt inn, og hvordan kommunikasjonen mellom bosetningene foregikk.
Man hadde lenge trodd at landsbyen hadde kommet til England med de angelsaksiske bosetterne, men nye oppdagelser fra 1970- og 1980-årene gjorde det klart at dette ikke var tilfelle. Man hadde også trodd at landsbyen var eldre enn godset, og dersom godsene ble etablert så tidlig som i det sjuende århundret måtte landsbyene være eldre.
Utgraving av flere og flere landsbyer som ikke hadde spor etter bosetning før i det ellevte eller tolvte århundret og oppdagelse av gårdsbruk og små grender som hadde blitt forlatt i eller før det niende århundret gjorde det sannsynlig at landsbyene ("nucleated village") først hadde blitt dannet i perioden fra 850 til 1200. Og forskningen viste at disse landsbydannelsene bare hadde foregått i et belte som strakte seg gjennom det sentrale England fra Northumberland i nordøst til Dorset og Wiltshire i sørvest. Og at mer spredt bosetning karakteriserte den sørøstlige og vestlige delen av landet. Landsbyene virket ikke lenger som så stabile og naturlige trekk ved den engelske landsbygda, men som produkt av spesielle omstendigheter. De fleste som bodde på den engelske landsbygda i middelalderen bodde ikke i landsbyer, og etter 1400 var det et økende antall som ikke bodde i landsbyer.
En nyttig måte å ordne middelalderens bosetning og sosiale verden på er å sette den inn i et hierarki av bosetninger. Hierarkiet er delvis basert på bosetningenes størrelse, fra store til små byer, og deretter landsbyer av ulike størrelse, fra 300 til 30 personer, eller 60 til 6 husholdninger, og til siste grender, gårdsklynger og frittliggende gårder, og kanskje aller siste setre. Hierarkiet kunne også organiseres sosialt fra slott og festninger og herregårder og gods til bøndenes bosetninger. Og de kunne ordnes etter i hvor stor utstrekning de var planlagt. Og vi går nå ut fra at nesten alle bosetninger inngikk i en eller annen form for organisasjon.
Den fysiske utformingen av bosetningen kan gi innsikt i sosiale forhold, mellom bondens hus og herregården, og blant bøndene. Den klare definisjonen av tomta som et atskilt område omgitt av en voll og ei grøft forteller om mistenksomhet overfor utenforstående, mens nærheten mellom naboene i landsbyen og felles innretninger som gater, plener, kirker og forsamlingshus forteller om samarbeid mellom dem. Utenfor landsbyene var områdene delt i felles områder og private områder når det gjelder beiteområder og åkrer.
Landsbyenes utforming kan virke enkel og ukomplisert med ei enkelt gate som husene ligger langs. Men markene og åkrene kunne være delt opp på kompliserte måter og være delt med en nabolandsby, og landsbyen kunne ha rett til å bruke en skog som lå 15 kilometer borte til beite og vedforsyning. Noen landsbyer kunne være delt mellom flere gods. Det var i det hele tatt uvanlig at området for landsbyen, godset og kirka falt sammen.
Landsbyene ble dannet i den ekspansive perioden som forbindes med "den føydale omformingen" eller "det tolvte århundrets renessanse". Og forlatte landsbyer er knyttet til "det fjortende århundrets krise" og til "overgangen fra føydalisme til kapitalisme".
Forfatterne gjennomgår flere disipliners bidrag til kunnskapen om landsbygdbosetningenes historie. De begynner med historiefaget:
Historie
Historikerne har gitt beskjedne bidrag til studiet av bosetningshistorie. Historieskrivingen om tidlig middelalder (400-1200) har vært opptatt av den politiske foreningen av landet, altså dannelsen av den sentraliserte staten. De små kongedømmene som ble dannet etter det romerske Britannias sammenbrudd og angelsaksernes innvandring kom under kontroll av overkonger i siste del av det sjette århundret. I det niende århundret foregikk den avgjørende utvikling mot samling av England. Skandinaviske innvandrere overkjørte kongerikene i nord og øst, og stålsatte Wessex til å forsvare det sørlige England for deretter å erobre resten av England. Det nye kongedømmet hadde en godt organisert regjeringsstruktur med sterke band mellom sentralmakta og provinsene. Og disse bandene ble utviklet og styrket etter erobringa.
Undersøkelser av det lokale styret har avslørt et mønster av administrative enheter som hver strakte seg over mange kvadratkilometer. De er kjent under flere navn, som shire, soke eller lathe. Hvert var underlagt et lokalt senter. Det kunne være et sted som tilhørte kongen og der det ble betalt skatter og tributt. Disse enhetene har blitt kalt for grunnsteinene til de tidlige kongedømmene. De forsynte kongen med mat og andre forsyninger. Noen av dem var delt inn i mindre områder som ble egne områder da de større enhetene brøt sammen i det niende århundret. Charters fra det tiende århundret forteller om fragmenter av jordeiendommer, gods av forholdsvis liten størrelse, som var gitt til lavadelsmenn - thegner. Da Domesday Book ble satt opp i 1086 var disse små godsene tallrike, selv om de store eiendommene noen ganger hadde overlevd som kongens eiendom eller under kirka, og mange landsbyer var delt mellom to eller flere herrer. I det ellevte århundret var landsbyene blitt pålagt ansvar overfor staten, som å opprettholde lov og orden og å gi informasjon.
Det er antatt at herredømmeforholdene ble påvirket av fragmenteringen av de store landeiendommene. Det ble lenge antatt at angelsaksernes samfunn var karakterisert av en bondestand som stort sett var fri, og dette fikk historikerne til å datere utviklingen av godsene med deres avhengige bønder som hadde arbeidsplikt på demesnene (den delen av godsene som ble dyrket direkte av godset) til den siste perioden før erobringa. I følge denne oppfatning var landsbyen mye eldre enn godset. Landsbyen skulle da avspeile samarbeidet mellom bøndene i frie bondesamfunn. I motsetning til denne oppfatningen stod en oppfatning som mente at det var sammenheng mellom den romerske villaen med sine slaver og godset. Disse synspunktene har fortsatt stor innflytelse, og en viss kontinuitet fra det fjerde til det sjette århundret er i alminnelighet akseptert, og man tror ikke lenger på en demokratisk angelsaksisk tradisjon.
Men noen nye arbeider har på nytt hevdet at godset ble utviklet i siste del av perioden før erobringa. De store eiendommene i det sjuende og åttende århundret samlet først og fremst inn tributt, og mer intens utnytting av arbeidsplikten til dyrking av demesnelandet ble først utbredt da dette ble tatt i bruk i driften av de mindre godsene i det niende, tiende og ellevte århundret. Den nye kronologien satte opprinnelsen av de mindre godsene og landsbyene til omtrent samme tidspunkt. Landsbyene kunne være konsentrasjoner som var opprettet av godseierne. Men det finnes bare landsbyer i enkelte deler av England, mens det finnes gods i alle deler av England.
Befolkninga og økonomien vokste fra 850 til 1100, selv om veksten framstår tydeligere i de følgende to hundre årene. I England oppstod den sentraliserte staten, mens den brøt sammen på kontinentet.
Arkeologi
Moderne arkeologiske undersøkelser av middelalderbosetninger begynte med utgravninger av bøndenes hus i enkelte landsbyer som hadde blitt forlatt. Det ble identifisert regionale typer, som langhus der både mennesker og dyr levde under samme tak. De ble ikke bare bygd i høylandet i nord og i vest, men også i midlands. I den senere middelalderen begynte bøndene å bygge husene sine på fundament av stein.
Hvert hushold hadde flere bygninger. Det hadde en bolig og landbruksbygninger som lå rundt en gårdsplass. Selv om bøndenes hus kunne bli mye forandret ved reparasjoner etc. kunne de ofte stå på samme sted i flere hundre år. Likevel var det mange spor etter store forandringer av mange ulike slag. Og over alt kunne det rapporteres at det ikke var bosetninger av noen størrelse under de forlatte landsbyene. Den tidligste bebyggelsen var vanligvis fra det ellevte eller tolvte århundret.
Forholdsvis få av de spredte bosetningene har blitt gravd ut. Bosetningene ble ofte flyttet i tidlig middelalder. Disse hyppige forflytningene har blitt beskrevet som "the seventh century shuffle" eller "the middle Saxon shift".
Mange spor etter bosetninger fra middelalderen er blitt funnet ved undersøkelser av terrenget. Forlatte steder fra middelalderen kan finnes både ved at man finner grøfter og tomter og veier fra denne tida, eller ved at man finner rester etter keramikk og stolpehull etter hus.
Også geografer og stedsnavnforskere har arbeidet med denne tids bosetningshistorie. Og en ny forskningsretning som kalles for landskapshistorie eller landskapsarkeologi er blitt utviklet. Forskerne i landskapshistorie vil arbeide så helhetlig som mulig. De har rekonstruert de tidlige store godsene slik at utviklinga av bosetninger kan settes i forbindelse med administrative områder. Geografen Glanville Jones la merke til likheter mellom middelaldergods i Wales og en stor føderal eiendom i middelalderens England, og kalte dem "multiple estate", og den betegnelsen har fortsatt å bli brukt. Idealtypen har et antall blokker land som ofte brukes til ulike formål, som beite, skogsdrift og åker, og bøndene som holder til her har arbeidsplikt. Det er ofte blitt hevdet at dette systemet oppstod før middelalderen. Det er uenighet om dette primært var en administrativ enhet eller om det var en økonomisk enhet. Det er også mulig at det ikke var ei generell utvikling der disse store opprinnelige godsene ble delt opp, men at de noen ganger ble bygd opp i tidlig middelalder fra mindre deler.
Før landsbyen
Landsbygda var tatt i bruk og store deler av den var allerede dyrket før den perioden som vi her behandler begynte. Noen av de eiendomsgrensene som hadde vært gyldige i romertida ble fortsatt opprettholdt etter romertida, men det kunne ha foregått svært store endringer innenfor dem.
Et forhold som har betydning for bosetningenes historie er den generelle nedgangen i folketallet. Det blir nå anslått at det romerske Britannia kan ha hatt ei befolkning på mer enn fem millioner innbyggere, men bare to millioner i 1086. Det romerske dreneringssystemet for Fenland forfalt da romerne ble bort og noen funn tyder på at skogene kan ha blitt større. Men samtidig er det andre funn som peker på at de dyrkede områdene ikke ble mindre, og det tyder på at sammenbruddet av det romerske systemet ikke grep inn i selvforsyningsjordbruket.
Et annet problem er den eldre kontroversen om størrelsen på den germanske innvandringen. Noen har hevdet at en liten angelsaksisk elite overtok den romerske provinsen, mens andre mener at den sterke påvirkningen fra angelsakserne bare kan bli forklart med at innvandringen var svært stor. Spor etter tidlige angelsaksiske bosetninger er funnet på marginal jord, og det er tydet dit hen at det var begrenset hvor angelsakserne kunne bo, og at de innfødte britene levde på den beste jorda. Men det er svært få spor etter de innfødte britene. Hvordan stilte innvandrerne seg til de institusjonene som de fant? Aksepterte de dem eller fulgte de sine egne institusjoner og brukte sin egen jordbruksteknologi?
Ingen har kunnet gi en tilfredsstillende forklaring på hvorfor bosetninga var så ustabil i perioden fra det femte til det niende århundret. Det kan skyldes at det var god plass på landsbygda som tillot at folk så ofte kunne flytte og skifte bosted. Politiske forandringer kan ha vært årsak til at høystatusbosetninger ble flyttet.
Dannelsen av landsbyer
Tidspunktene som avgrenser de ulike periodene er uklare. De tidligste tegnene på store bosetninger som er funnet under forlatte landsbyer stammer fra det ellevte og tolvte århundret. Men de mindre bosetningene som man tror ble forlatt da bøndene flyttet sammen i de større bosetningene, altså i landsbyene, har ikke produsert keramikk senere enn det niende århundret. Også andre utviklingstrekk som skulle henge sammen gjør det ikke. Vi vet ikke hvordan flyttingen til landsbyene og dannelsen av foregikk. Foregikk det raskt?
Det er nær sammenheng mellom åkerlandskap og landsbybebyggelse. Men vi vet ikke hvorfor de som bodde i et område valgte å gå så sterkt inn for åkerbruk mens de som bodde i andre områder ikke gjorde det.
En oppfatning som har vært i vinden er at det var lordene som opprettet landsbyene for å kunne føre strengere kontroll med bøndene for å drive godsene mer effektivt.
Politiske faktorer kan ha vært av betydning. Landsbyene kan ha blitt planlagt og dannet under store omveltninger, som da danskene rykket inn, eller da Wessex erobret områdene som hadde tilhørt Danelagen. Det er mindre trolig at landsbyene ble opprettet for lettere å kunne forsvares.
Kanskje er det sammenheng mellom dannelsen av landsbyene og den sosiale strukturen til bondesamfunnene? Det bodde ofte servile bønder med arbeidsplikt i landsbyene i det trettende århundret. Spredte bosetninger er ofte forbundet med frie bønder.
Det er forholdsvis få arkeologiske funn fra tidlig middelalder i east midlands. Mange distrikt byr ikke på spor etter bosetninger fra tida fra romertidas slutt og fram til det niende eller tiende århundret. Dette trenger ikke å bety at det ikke bodde mennesker i disse distriktene, bare at de hadde få varige gjenstander. Mye av keramikken var brent på svak varme og smuldret opp, og mange av gjenstandene de hadde var laget av tre eller lær.
Forskningen konsentrerte seg om gravplasser og metallgjenstander fra gravene. De rikeste gravplassene var i det sørøstlige England. Gravplassene fra det femte, sjette og sjuende århundret ga vital informasjon om kulturelle kontakter, handel, sykdommer, demografi, sosial status, rikdom, religion og holdninger til døden. Men de fortalte lite om bosetningene. De fleste gravplassene syntes å ligge et stykke borte fra bosetningene.
Tegn på kontinuitet og forandring i det etterromerske landskapet
I det fjerde århundret var det meste av east midlands bosatt, og noen steder var det tette bosetninger. Ved romertidas slutt ble mange av de romerske bosetningene forlatt. Dette gjelder spesielt for byene, men det ser også ut til å kunne gjelde for gårder og villaer. Forskere som har arbeidet på north Buckinghamshire har kommentert: "The evidence for continuity of settlement sites from Roman into pagan Saxon is minimal". Men som sagt, at det knapt er blitt funn spor etter bosetninger trenger ikke å bety at det ikke var bosetning tilstede.
De angelsaksiske gravplassene som finnes ligger ofte nært opp til tidligere bosetninger fra romersk tid. Ni av ti kremeringsgravplasser som er kjent i Bedfordshire ligger bare noen få hundre meter fra romerske bosetninger. Og på noen gravplasser er det funnet spor etter både romerske og angelsaksiske begravelser. [Spørsmålet om kontinuitet mellom det romerske og det angelsaksiske samfunnet er blitt inngående behandlet i teksten om "Britannias historie 400-600".]
Avslutningen på romertida medførte store forandringer, og noen steder var forandringene større enn andre steder. Fenland ble avfolket. De områdene som var tett befolket i romertida, som elvedalene, synes å ha blitt mindre forandret. Situasjonen til byene og villaene ble radikalt forandret i det femte og sjette århundret mens små bosetninger på landsbygda i større grad fortsatte som før.
Bosetningenes karakter i det femte og sjette århundret
Det er funnet spor etter en mengde små grender og nabolag fra det femte til det niende århundret i det sentrale England. Disse små bosetningene er temmelig like hverandre og viser ikke spor etter statusforskjeller. Den store villaen ved Latimer hadde gått ut av bruk i det sene femte århundret, og da var det ingenting som liknet på en by i området. Noen bosetninger har ikke spor etter tidligere bosetning, og synes å være nye. Andre har erstattet tidligere bosetninger.
Utgravninger har bekreftet at bosetningene var små. Vanligvis var det ikke mer enn ti bygninger samtidig i ei bosetning. De fleste bosetningene hadde bygninger med senket gulv og større tømmerhaller.
De spredte bosetningene fra denne perioden er spesielt funnet på jord som er lett å dyrke, og spesielt lettdrevet jord i elvedalene. I andre områder med jord som er lett å dyrke er det funnet langt færre spor etter bosetninger. I områder med tung leirejord er det knapt funnet spor etter bosetninger. Men i Leicestershire er det funnet spor etter bosetninger på den tunge jorda.
Et annet trekk ved bosetningene i perioden fra det femte til det niende århundret er at de tilsynelatende ikke var permanente. Bosetningene synes å ha vært mer permanente i romertida. Men mange av disse stedene som var fast bosette i romertida synes å ha blitt forlatt i det femte eller sjette århundret. Og noen bosetninger ble forlatt i slutten av romertida.
Spredt bebyggelse og landsbydannelse i det niende til ellevte århundret
Mange små bosetninger i områder der det senere ble dannet landsbyer ble forlatt før gjenstander av keramikk laget på hjul ble utbredt på landsbygda fra midten av det niende århundret. Dette tyder på at de tallrike små grendene og frittliggende gårdene ble borte før 850, og at landsbyene må ha blitt opprettet på denne tida.
Når det er funnet spor etter bosetninger fra det niende til det ellevte århundret er det ofte på steder der det senere kom til å ligge middelalderlandsbyer. Det er ingenting som tyder på at folk senere i middelalderen bodde andre steder enn i landsbyer. Forlatte bosetninger fra det tiende eller ellevte århundret er nesten ukjente i regionen med landsbyer.
Om disse landsbyene var blitt grunnlagt i det niende århundret som følge av at folk flyttet bort fra den spredte bebyggelsen og sammen i landsbyer er et annet problem. Utgravninger tyder på at landsbyer ikke ligger der bosetningene lå før det niende århundret. Dette kan bli fortolket feil. Det er tegn til at landsbyer kan ha begynt som små grender, eller i nærheten av små grender, og at disse som det var vanlig i tidlig middelalder ble flyttet før bosetninga slo rot og utviklet seg til en landsby. At det ikke finnes spor etter tidligere bosetning under en landsby kan skyldes at den tidligere bosetninga var så lita.
De nye større landsbyene fra det tiende og ellevte århundret bestod av rektangulære tømmerbygninger av god kvalitet. Landsbyene virker ofte grundig planlagt, med plass til å vokse.
Den spredte bebyggelsen flyttet ikke overalt sammen i landsbyer. I Leicestershire ble så mye som 69% av bosetningene som var bebodd i det femte til sjuende århundret forlatt i det niende århundret eller tidligere, men i Buckinghamshire var 57% av bosetningene som hadde vært bebodd i det femte til sjuende århundret fortsatt bebodd i senere middelalder. Forfatterne skriver at denne store forskjellen delvis skyldes at undersøkelsesmetodene som ble brukt i Leicestershire og Buckinghamshire var ulike.
Men den viktigste grunnen til den store forskjellen må være at landsbyer ikke ble utviklet i store deler av Buckinghamshire. Bosetninga i Buckinghamshire lå ofte langs stier som slynget seg fram gjennom terrenget, eller ved grensene til utmarka (allmenningen), eller den bestod av et komplekst nettverk av små grender som var spredt vidt omkring. I Norfolk er det mange bosetninger langs grensen mot allmenningen, og undersøkelser har vist at innbyggerne flyttet til beitemarkene i det tiende til tolvte århundret omkring samtidig med at landsbyene vokste fram i midlands.
Politiske og administrative sentra
Fraværet av et klart bosetningshierarki i den tidlig angelsaksiske perioden avspeiler en begrenset sosial lagdeling og mangel på en utviklet statlig struktur. I de følgende århundrene oppstod en tydeligere lagdeling, og den framgår tydeligere fra dokumenter enn fra arkeologiske funn.
De tidligste politiske og administrative sentra som man møter i dokumenter er "royal vills", steder som var kongelige residenser fra i det minste det sjuende og åttende århundret. Dette var steder der kongene holdt til i perioder mens de reiste rundt i kongedømmet sitt. Kongene eide mange slike steder, og de samme stedene var i kongenes hender i mange århundrer. Ikke alle samlingsstedene var permanente bosteder, og noen møter ble holdt under åpen himmel.
De befestede stedene - burh - trer fram som tydelige militære, politiske og administrative sentra under og etter krigene mot vikingene. I det området i det sentrale England som er grunnlag for boka "Village, Hamlet and Field" var Buckingham, Bedford, Tempsford, Towcester, Northampton og Leicester burhs. Stamford ligger på grensen til det undersøkte området, og var også en burh. Med unntak for Tempsford og Towcester utviklet alle disse stedene seg til å bli varige sentra. En burh var kontrollert av kongen og den var en bosetning der flere lorder eide tomtegrunn, og den var et tilfluktssted og et festningsanlegg for befolkninga i området. En burh var et offentlig sentrum som de nye shirene utviklet seg rundt.
Kirkelige og religiøse sentra
Tidlige angelsaksiske religiøse steder kan bli identifisert ut fra stedsnavn som viser til hedenske helligdommer, som Weedon, Harrowden, eller som assosierer til hedenske guder. Disse stedene var ikke bebodde steder.
Den kristne kirka opprette permanente religiøse sentra, og Leicester ble et bispesete. Før det åttende århundret var det opprettet klostre i Breedon-on-the-Hill og Medeshamstede (senere Peterborough). Det kom etter hvert langt flere klostre, og naturligvis et stort antall kirker.
Herreseter og sentra
Bosetningene fra det femte til det sjuende århundret i east midlands har ikke høystatusbygninger som kan bli oppfattet som aristokratiske bosteder. De tidligste lovene fra siste del av det sjuende århundret viser at det fantes et tydelig sosialt hierarki, og sosial lagdeling trer tydeligere fram i de arkeologiske funnene. Det ble bygd en del langt større bygninger enn tidligere.
Mellom det niende og ellevte århundret ble adelens autoritet over bestemte områder tydeligere, og kongen kom med tallrike skriftlige charter til lekmenn der han ga dem rettigheter over land.
Lordene bygde kirker på godsene sine. Disse kirkene var forløpere for sognekirker.
Alle disse høystatusstedene, kongelige og aristokratiske residenser og religiøse bygninger, representerte et voksende nettverk av permanente sentra i landskapet. Alle samlet bøndene for at de skulle betale leie og avgifter, og overvære seremonier. De var punkt som større bosetninger kunne vokse opp omkring.
Markeder, handel og urbanisering
Den romerske markedsøkonomien overlevde ikke inn i middelalderen. Det er ikke spor etter bosetninger som levde av handel i east midlands i det sjette og sjuende århundret. Det betyr at produksjonen var husholdningsbasert til eget bruk, selv om det er funnet keramikk i Nenedalen som ser ut til å ha blitt laget ved Charnwood 60 kilometer unna, og som tyder på at det foregikk en viss handel eller bytte. Funn fra gravplassene viser at det foregikk handel og bytte. Krukker av keramikk som er funnet forskjellige steder rundt Kettering har blitt dekorert med det samme stemplet, og det viser til sentralisert produksjon. Stilen som metallgjenstander er blitt dekorert i tyder på at det var kulturelle kontakter over større områder. Men ellers var økonomien i east midlands fra det femte til det sjuende århundret først og fremst en selvforsyningsøkonomi.
Fra det sjuende til det niende århundret vokste det fram handelssentra i andre deler av landet, som emporiaene Hamwic og Ipswich. Det er funnet mynter og keramikk fra Ipswich i east midlands fra denne perioden.
Burhs fra det sene niende og tiende århundret virker som de tidligste faste regulære handelssentra i east midlands. Noen av disse ble byer. Northampton og Leicester hadde vært politiske og religiøse sentra før dannelsen av burhs. Burhs var administrative sentra under kongelig beskyttelse og kontroll og med myntverk. Leicester hadde myntverk i den danske perioden. Da normannerne erobret England var et antall burhs i east midlands involvert i handel med og produksjon av både alminnelige ting og luksusgjenstander og var urbane sentra med store befolkninger. Det fantes trolig også mindre handelssteder og markedsplasser før 1066.
Veksten av byer og handel ble fulgt av økende spesialisering. Det vises tydeligst av handelen med keramikk. I den siste perioden før 1066 ble det laget keramikk av god kvalitet. Den var produsert på pottemakerhjul og brent ved høy temperatur.
De forholdsvis små landsbyområdene, ofte ikke mer enn 400 ha (1000 acres), som vi vet eksisterte i det ellevte til trettende århundret eksisterte trolig allerede 200 år før erobringa i 1066. Og noen tror at det kan være kontinuitet mellom grensene til kirkesognene og områdene til de romerske villaene, men dette vet vi ingenting om. Mange grenser i angelsaksisk tid ignorerte fullstendig gamle romerske grensemerker.
Det framgår av gamle charters at mange områder som senere var definert som prestegjeld eksisterte med de samme grensene allerede i det tiende århundret. Det var en tendens til at grenser ble dratt slik at de fulgte naturlige grenser i terrenget, som elver og vannskiller, slik at hvert sted fikk sine beitemarker og sine skogsteiger og åkerland siden områdene strakte seg fra elva og oppover åssida til toppen av høydedraget. Denne måten å trekke grensene for prestegjeldene på går igjen og igjen.
I ødemarker og tett skog hendte det at det ikke var trukket grenser mellom bygdene. Landsbyer kunne dele skoger og beitemarker med andre landsbyer.
Multiple estates i east midlands
Begrepet om "multiple estates" tar utgangspunkt i forestillingen om at før det tiende århundret var landsbygda delt inn i store eiendommer - estates - som både var administrative enheter og jordbruksenheter, og disse inkluderte et antall senere uavhengige gods eller prestegjeld. Noen ganger er det implisert at de har røtter tilbake til romersk tid. Noen forfattere legger vekt på at "multiple estates" bestod av både beitemarker for sauer, åkerland og skog og så videre. Disse områdene ble delt opp i den sene angelsaksiske perioden.
Men det er mye usikkerhet omkring dette. Og kildene som antakelsene om multiple estates bygger på er fra forholdsvis senere tid. Og de multiple estates som det er hevdet er blitt identifisert varierer sterkt i størrelse.
Organisering av landområder, oppsplitting og sammenslåing, kan ha foregått mer aktivt og dynamisk gjennom lang tid enn man har gått ut fra når man har operert med begrepet "multiple estate". En enkel påstand om at fragmenteringen av de store godsene gir konteksten for dannelsen av landsbyene er ikke overbevisende, først fordi mange av delene av "multiple estates" eksisterte selvstendig lenge før fragmenteringen fant sted, og for det andre fordi vi ikke kan være sikre på at multiple estates var en alminnelig organisasjonsform og var alminnelig utbredte. Vi vet rett og slett for lite til å kunne gå ut fra at multiple estates var en framherskende organisasjonsform.
Ved midten av det ellevte århundret var mange elementer som kom til å gå igjen på landsbygda senere i middelalderen og i moderne tid i ferd med å bli dannet. Det gjelder grensene for ulike territorier, herredømmeforholdene, kirka, byene og noen av landsbyene. Chilterns hadde gått over fra å være et sentralt høystatusområde under romerne til å bli et fjernt, avsidesliggende og tynt befolket område.
I middelalderen levde folk flest av jordbruk. De brukte landskapet som best de kunne med de ressursene og de tradisjonene og kunnskapene som de hadde. I middelalderen var landskapet allerede utformet av svært mange generasjoners menneskelige aktivitet. Det var slett ingen villmark folk i England levde i. Skogene var ikke særlige større i England i middelalderen enn de er i dag. Det som fantes av skog ble brukt av menneskene, til brensel og bygningsmaterialer og til beiteområder. I det ellevte århundre ble bjørnen utryddet i England, og ulv fantes bare i fjerne og avsidesliggende områder. Dyr som adelen satte pris på å drive jakt på ble beskyttet og tatt vare på.
Bøndene arbeidet både for å forsørge seg selv og for å kunne betale skatter og avgifter og jordleie, og for gjerne å ha noe til overs som de kunne bruke til å bytte til seg ting som de trengte men ikke selv produserte. De beste jordbruksforholdene var i de brede elvedalene, som ved øvre Themsen og Wye og Warwickshire, Avon, Nene, Great Ouse og øvre Trent, og i lavtliggende områder som østre Norfolk og i kystlandet i Kent, Sussex, det sørlige Wales og det østlige Skottland. Her var det lett jord som lett kunne vendes av plogen og som ga gode kornåkre. Jorda var selvdrenerende og terrenget flat og lett å arbeide i. England lå gunstig til for jordbruk, det var ikke for varmt og ikke for tørt og ikke for kaldt, og somrene var lange i sør.
I disse gunstige områdene ble det dyrket korn, hvete, rug, bygg og havre, på store områder, sammen med erter og bønner. Hvete ga det mest næringsrike og velsmakende brødet, men det gikk også an å lage brød av bygg og havre. Eller det kunne lages grøt og velling eller øl av de sistnevnte kornslagene. Bøndene måtte avsette jord både til åkerland og til eng og beite for husdyr. Gjødsel fra husdyrene måtte brukes på åkeren, og husdyrene kunne også være trekkdyr, og de ga kjøtt og ull. Om dagen gikk de og beitet og om natta ble de samlet sammen i innhegninger der det skulle være åker. Og skog var viktig siden den produserte brensel og bygningsmaterialer. Alle disse tre typene vekstområder måtte vedlikeholdes. Mange steder var jordbruket konsentrert om åkerlandet.
I store områder var åkerlandet blandet med enger og skogsteiger. Dette gjelder for eksempel i den sørlige delen av England fra Essex og Kent til Chiltern Hills og north Wiltshire, og i mye av det vestlige England. En del av beitemarkene og skogsteigene kunne ligge i fellesskap. I East Anglia ble store områder brukt som åker, men det var også store enger som ikke var dyrket og som ble brukt som felles beitemarker. I høylandet var husdyrholdet forholdsvis viktigere.
De områdene som ble dyrket i det tiende og ellevte århundret hadde ofte vært i sammenhengende drift siden romertida, og en del av eiendomsgrensene var like gamle. Men det skjedde noen store forandringer. To tendenser kan bli oppdaget. Den ene var at bruken av skogslandet og beiteområdene ble endret, og den andre var en omorganisering av de områdene der det allerede var mye åkerland. En del skogsland ble gjort om til enten åker eller til beiter, eller skogen ble drevet mer intenst. Weald of Kent, et av de største skogsområdene i England, ble delt mellom innbyggerne i den nordlige delen av shiret. Om høsten hadde tradisjonelt flokker med griser blitt drevet mot sørvest på gamle stier fra Isle of Thanet eller fra Faversham for å beite i skogen. Og til høvelig tid hadde ved og tømmer blitt hogd i skogen og ført ut over betydelige avstander. I skogen hadde det vært setergrender som sent i det ellevte århundret var blitt bygd ut til permanente bosetninger. Landet gikk over til i større grad å bli brukt som åkerland. De høyereliggende områdene i midlands ble også drevet mer intenst. I høyereliggende områder i Cornwall og the Lake District ble setre og skjul som hadde blitt brukt av gjetere gjort om til permanente gårdsbruk. I det nordlige England ble mer jord lagt under plogen, og det samme skjedde i det sørvestlige Skottland. I Fenland og andre våtmarksområder ble jorda drenert og tatt i bruk til jordbruksformål. Det var ikke bare åkerarealet som ble økt, for i noen områder ble beitemarkene utvidet. Det gjelder i East Anglia der intens beiting gjorde skogene om til beitemarker.
Kongene og aristokratene satte stor pris på jakt, og de satte derfor ikke alltid pris på at de dyrkede områdene ble større siden dette reduserte jaktområdene og beitene til viltet. Det ser ut til at skogsområder ble fredet av kongen og store jordeiere slik at de fortsatt kunne være jaktreservat. I nærheten av Oxford, ved Shotover, ble det skogkledde området utvidet rundt det tiende århundret, trolig fordi kongen ville ha større jaktmarker, og etter normannernes erobring ble området en kongelig skog. Det var få utenfor aristokratiet som spiste vilt.
De viktigste forandringene av landskapet foregikk ikke i grenselandet mot utmarkene, men i allerede godt utviklede jordbrukslandskap, der det i det tiende og ellevte århundret ble bygd landsbyer med tilhørende marker. Før det tiende århundret bodde nesten alle i spredte bosetninger. Disse er kjent gjennom arkeologenes funn. I east midlands bodde folk på denne måten før omkring år 850. Utgravninger viser marker som var avgrenset med grøfter, groper for avfall og rester etter rektangulære bygninger med vegger som bestod av vertikale stolper som var satt ned i grunnen. Husene stod enten alene eller i grupper. Et sted med mer enn seksti bygninger ved Catholme i Trentdalen i Staffordshire ser først ut som en stor landsby, men bygningene var organisert i gårdsbruk og ikke alle var i bruk hele tida. På det meste var det ikke mer enn fem husholdninger her, og det er for lite til at dette kan regnes som en landsby.
Det er funnet rester etter dusinvis av bosetninger fra før det tiende århundret i eastern og midland England, og de fleste er funnet ute i områder som var enger og beitemarker i middelalderen og moderne tid, og ikke i de moderne landsbyene. Så folk bodde ikke på de samme stedene i landskapet opp gjennom århundrene. Det var et skarpt brudd da bøndene forlot de frittliggende gårdsbrukene og de små grendene og flyttet sammen i større landsbyer. De nye bosetningene som oppstod i det tiende, ellevte og tolvte århundret hadde befolkninger på mellom tolv og seksti husholdninger. De var stabile siden de fleste fortsatt er bebodde, og de var kompakte. De bestod enten av en rad hus langs en vei eller ei eng, eller de var en klynge av boliger. Og innbyggerne dyrket vanligvis landet som lå rundt bosetninga.
Christopher Dyer spør om hvorfor disse store forandringene i bosetningsmønstret kom. Ingen skrev om denne store forandringen da den foregikk, men den har etterlatt tydelige spor. Folk flyttet ikke sammen i landsbyer overalt. Det skjedde i et belte som strakte seg fra det østlige Skottland i nord, gjennom Northumberland og Durham, og deretter brer seg ut til å omfatte det meste av midlands og det sentrale sørlige England, og slutter i Dorset og Hampshire. Øst og vest for "landsbybeltet", i det sørøstlige England og East Anglia, og i hele det vestlige Britannia fra Devon og Cornwall til det skotske høylandet, bodde folk i mindre grender eller på frittliggende gårder. I områdene med spredt bosetning, som på de skotske øyene i nord og vest, kan gårdsbrukene ha ligget på samme sted i århundrer. I motsetning til dette ble gårdene og grendene stadig flyttet i East Anglia, og det mer enn i midlands. Bosetningsmønstret gjennomgikk store endringer, men det var bare i det sentrale beltet at innbyggerne endte opp i store kjernelandsbyer.
Dyer skriver at i Northampshire ble mange grender forlatt kort etter 850 og kjernelandsbyene begynte å oppstå. Men landsbydannelsen foregikk langsomt. I det nordøstlige England var denne prosessen ikke ferdig før omkring år 1200. Christopher Dyer foreslår at utviklinga kan bli betraktet som et utviklingsforløp som begynte med at landsbygda ble stadig mer uoversiktlige etter hvert som den ble tettere befolket siden markene stadig ble delt opp ved arveskifter, og dette førte til at driften av arealene til dels ble vanskelig og komplisert sidene markene ble svært oppstykket og kunne ha vanskelig adkomst, og forholdene lå vel til rette for hyppige konflikter. I mens lå lordens hus og kirka hans og hyttene som slavene holdt til i samlet og tjente som en kjerne som en større bosetning kunne vokse opp rundt. Flere og flere bønder flyttet til sentret, og markene ble omregulert slik at de ble lettere å drive.
En annen forklaring på landsbydannelsen tar utgangspunkt i den disiplinerte karakteren til mange landsbyer. De ser ut til å ha blitt planlagt av en eller annen autoritet. Landsbyene ble planlagt, og hvert hus fikk en jordlapp som var identisk i størrelse og form med naboens jordlapp. Og husene stod stramt oppstilt i rekker langs en vei eller ei eng, og hver fikk et standard gårdsbruk på fra 15 til 30 acres som ble lagt ut i dusinvis av striper i streng orden i markene rundt landsbyen. En slik orden kunne bare gjennomføres etter ordre, trolig fra lorden, som ville kontrollere bøndene. Dyer skriver at disse to forklaringene ikke trenger å være alternative forklaringer; begge deler kan ha skjedd siden oppdeling av markene gjennom generasjonsskifter trolig førte til mer kompliserte forhold som de impliserte partene selv ble klar over, og det førte til at de deltok i et initiativ for å få mer oversiktlige og handterlige forhold.
Selv om det er ulike meninger om hvordan landsbyene ble dannet er alle enige om at det lå en økonomisk logikk bak dannelsen. Landsbyene ligger i regioner der åkerbruk var vesentlig, og der det var nær sammenheng mellom landsbyene og deres marker. Hver bonde hadde sine marker å arbeide på. De var spredt ut over det området som hørte inn under landsbyen som striper som på den tida ble kalt for "acres". Arbeidet og innhøstingen ble regulert av felles regler. Alle måtte la en del av markene sine ligge brakk hvert år, mens resten ble dyrket. Ideelt lå de markene som ble lagt brakk samlet i et eneste stort stykke som buskapene kunne gå og beite på mens jorda lå brakk. Etter at denne jorda hadde ligget brakk et år og blitt gjødslet av buskapen som gikk på den ga den bedre avling når den ble pløyd og sådd til igjen. Det området som var beitemark var felles for alle på samme måte som det området som ble lagt brakk var et felles beiteområdet mens det var lagt brakk, selv om det som åkerland ble drevet individuelt av de enkelte bøndene. Siden beiteområdet var begrenset var det nødvendig å fastsette grenser for hvor mange dyr de enkelte bøndene kunne slippe ut i de felles områdene.
Rutinene for dyrking og brakklegging skulle sikre at åkrene ga avling hvert år og også i framtida, og ideelt at byrder og fordeler ble fordelt på en måte som ble akseptert og kjentes rettferdig, skriver Dyer. Oppdelingen av landet i mange biter førte til at alle fikk biter av det dårlige og av det gode landet. Alle bøndene hadde rettigheter på de beitemarkene og andre områder som lå i fellesskap. Landsbyene hadde faste grenser. Innenfor disse grensene kunne befolkninga øke og større del av arealet kunne blitt tatt i bruk som åkerareal, men det samlede arealet som landsbyen disponerte kunne ikke økes. Det arealet som landsbyene disponerte i det tiende århundret er ofte i dag identisk med arealet til moderne prestegjeld. Landsbyene var en måte å rasjonalisere landsbygda på da den ble fullsatt. En standard bondegården tjente lordens interesser siden lorden hentet jordleie og tjenester fra den. Det oppstod en likevekt i landsbylandskapet som førte til at det ikke lett ble innført forandringer i det, og derfor ville framtidige forandringer helst komme utenfor landsbyregionene, skriver Dyer.
Den måten å bruke jorda på som vokste fram sammen med landsbyene var en av de viktigste teknologiske endringene i den tidlige middelalderen, skrev Dyer. Systemet var at en del av markene alltid lå brakk mens en annen del alltid ble dyrket. Vi har ikke nøyaktige detaljer om jordbruksmetodene, men det ble brukt et system der markene var delt i to der halvparten av åkerlandet lå brakk annet hvert år. Dette kunne bety en intensivering av jordbruksdrifta siden vi må regne med at i tidligere tider mens jorda var dyrket mindre intenst ble marker bare sådd og høstet uregelmessig, eller at en liten del av arealet var permanent åker som ble intenst gjødslet av buskap som beitet utenfor åkeren. Gjødsling kunne blant annet foregå ved at buskap hver kveld ble drevet til den avgrensede åkeren som lå brakk og tilbrakte nettene der og slik gjødslet åkeren.
Pløyeteknikken varierte fra region til region. Den lette plogen, arden, som rev opp torva og rotet i jorda ble brukt i noen deler av landet. Den tunge plogen med jernskjær som snudde torva ble også brukt. De tunge plogene måtte i noen tilfeller bli dratt av åtte okser, og for å slippe å snu plogene og oksespannene ofte var åkrene så lange som mulig, og dermed ble de forholdsvis smale. Noen tidlige åkrer var flere hundre meter lange.
Stedsnavn, charters og vegetasjon som er funnet i utgravninger avdekker hvilke avlinger som ble høstet. Rug ble viktigere i East Anglia, og det avspeiler trolig at områder med lett sandjord ble oppdyrka i denne regionen. Gamle hvetesorter, spelt og emner, ble erstattet av brødhvete som lettere lot seg treske. Det ble også lagt mye arbeid i å dyrke frukt og grønnsaker, og det ble dyrket lin, hamp og fargestoff til produksjon av tekstiler. Disse ble dyrket overalt, men spesielt intenst nært de voksende byene.
De beinene som er funnet forteller hvilke husdyr som ble holdt, og dette varierte fra region til region. Kveg var spesielt viktig i nærheten av York, mens andelen sauer var større i Norfolk og Lincolnshire. Sauer ble holdt på grunn av ulla mer enn på grunn av kjøttet. Dyrene var ikke store sammenliknet med i dag. Beinrestene viser at dyrene ikke led av sykdommer.
Siden etterspørselen etter ved og tømmer økte kan det ha ført til at skogene ble mer systematisk utnyttet og bedre kontrollert. Mange skoger ble hugget i en rotasjonsordning for å skaffe til veie ny underskog med få års mellomrom. Denne kunne brukes som ved. Større trær som kunne brukes som tømmer og bygningsmaterialer ble tatt vare på. Honning ble også produsert i skogene, og nevnes så ofte at det må ha vært et viktig produkt. I regioner der det var lite skog, som i østre Norfolk, var torv viktig som brensel, også for byer som Norwich. De områdene som ble gravd ut ved torvskjæring var så store at de skapte det mønstret av innsjøer som nå er kjent som the Norfolk Broads. I andre deler av East Anglia og i Somerset ble våtmarkene drenert og dyrket ved et system av diker.
Tekniske forbedringer foregikk ved mange små forbedringer heller enn ved store og dramatiske nye oppfinnelser. Historien til vannmøllene forteller at vi ikke bør gå ut fra at forbedringene alltid bare gikk i en retning. Mange av de seks tusen engelske vannmøllene som vi vet eksisterte i 1086 kan ha vært mer enn to hundre år gamle - mange var bygd før år 900. Heller ikke skulle vi gå ut fra at de mer effektive vertikalhjul-møllene, der krafta ble overført gjennom tannhjul til møllesteinene i mølla, ble bygd ut til fortrengsel for de horisontale møllene, der vannhjulet var plassert i kanalen som vannet rant i og der hjulet var direkte forbundet med møllehjulet. Ved Old Windsor i Berkshire ble ei horisontal mølle bygd omkring år 900 på stedet der ei mølle med vertikalt hjul nylig hadde stått. Det ble flere møller og de ble mer effektive, og de frigjorde arbeidere fra å male for hand, men fortsatt var mange handmøller i bruk.
De tendensene som vi har gjennomgått så langt, veksten av byene og dannelsen av landsbyene på landsbygda og nydyrking av jord og mer effektiv utnyttelse av ressursene, kunne bli sett på som stimulert av veksten i befolkninga. Christopher Dyer skriver at det romerske Britannia kunne ha hatt ei befolkning på fem millioner mennesker, og ved 1086 (da Domesday Book ble laget) kan befolkninga ha vært mellom 2,2 og 2,5 millioner mennesker. Den største nedgangen i folketall kan ha kommet i de tre århundrene etter år 400. Da kan sammenbruddet av den romerske økonomien, sosiale forstyrrelser og mange epidemier ha medvirket til lave fødselstall og høy dødelighet. Befolkninga kan ha kommet godt under to millioner mennesker, og det tiende og ellevte århundret ville ha vært en vekstperiode før den store tilveksten kom i de to århundrene etter 1086, skriver Dyer. [Anslagene over befolkningsutviklinga og hvor mange mennesker som levde i England til ulike tider i det første årtusenet er svært ulike. For eksempel skriver Julian Richards i boka "Viking Age England" at mellom en halv million og en million mennesker levde i England ved begynnelsen av vikingtida - side 21.]
Dyers skriver at vi skulle ikke tro at de som flyttet til byene eller sammen i landsbyer gjorde det på grunn av en påtrengende krise som skyldtes overbefolkning. Kanskje var de i stand til å foreta radikale forandringer nettopp fordi de ikke følte press fra en økende befolkning, men var frie til å skape nye former og til å eksperimentere. De måtte tilpasse seg økende krav fra herskerne og herrene, og de ble oppmuntret til å ta i bruk mer intensive produksjonsmåter etter hvert som de ble mer involvert i markedet.
I begynnelsen av denne perioden, altså omkring år 850, var magnatene og de største institusjonene avhengige av svært store landeiendommer, som i nord ble kalt for "shires", som i Richmondshire og i Aucklandshire. "Multiple estate" er et uttrykk som brukes i dag om de svært store godssamlingene.
Det meste av den kunnskapen vi har om disse svært store eiendommene stammer fra de få slike eiendommene som overlevde til etter 1050. En gang i blant ga et charter en beskrivelse av en slik eiendom. I 959 ga kong Edgar for eksempel kort tid etter at de nordlige områdene var tatt fra de skandinaviske herskerne eiendommene Howden og Drax til en kvinne som tydeligvis var en stor magnat. Eiendommene målte fra nordøst til sørvest mer enn 15 kilometer. Også typisk for en "multiple estate" er at den hadde en føderal karakter. [Med "føderal karakter" menes her en sammensatt karakter som var slik at de forskjellige delene forsynte hverandre, en del var preget av beitemarker og produsert kjøtt, ull, skinn og ost, og en annen var preget av skog og produserte ved og bygningsmaterialer, og disse delene forsynte hverandre, eller i det minste sørget de for forsyninger av sin spesialitet til godseieren, slik at godset var sikret allsidige forsyninger.] Charteret listet opp steder som var underlagt Howden - Knedlington, Barn Hill, Caville, Thorpe, Hive, Eastrington, Belby og Kilpin, og de fleste av disse bosetningene blomstrer fortsatt. Og charteret beskrev grensene til godset Howden. Grensene ble dannet av elvene Ouse, Derwent, Foulness og Aire. Det hadde slik naturlige grenser. Det fantes en gang slike store godsdannelser i hele Britannia, også i Skottland og Wales, skriver Dyer. [Dette betyr ikke at alle bosetninger lå innenfor slike "multiple estates".] I Skottland er slike godsdannelser i senere tider blitt betegnet som "thanages", og det kunne ligge flere "touns" under dem.
Kongene, biskopene, klostrene og aristokratene som eide de store godsdannelsene ventet at de forsynte dem med mat og leieinntekter. Lordene og biskopene reiste fra godssenter til godssenter og bli underholdt der. Kongene med sine store følger ville oppholde seg kortvarig på det enkelte godssentret, mens mindre adelsmenn oppholdt seg lenger tid på hvert av godsene de eide. En typisk matforsyning fra et gods til en omreisende jordeier bestod av hundrevis av brød, mange tønner øl, kveg, sauer, bacon og dusinvis av oster. Klostre krevde bestemte mengder mat fra godsene sine, som biskopene og aristokratene. Men siden klostrene var faste og ikke omreisende, i motsetning til biskopene og aristokratene, krevde klostrene at maten ble sendt til dem.
Godset var ikke innstilt på å tyne landet og folket. Den maten som gikk til eierne var bare en liten del av den samlede produksjonen. Godseierne mottok det meste av sin inntekt fra godset som jordleie fra bønder og landsbyer som lå under godsene. Godsene selv produserte direkte på eget demesne bare en liten del av de verdiene som gikk til eierne. Bøndene måtte levere produkter til eierne, og bøndene måtte også utføre bestemte tjenester for godseierne, men arbeidsplikten var liten sammenliknet med det som den kom til å bli etter 1066. Mindre gods hadde forholdsvis større demesne enn store gods, og de mindre godsene ble ofte mer intensivt utnyttet.
Et gods var i betydelig grad selvforsynt. Det produserte mange ulike produkt, og også redskaper og klær. Ved godsets sentrum var det handverkere. De personene som koordinerte aktivitetene på godset ble kalt for "thanes" i Skottland, og for "riding men" i det vestlige England og for "drengs" i nord. Siden det ble lagt stor vekt på jordleie liknet godset ikke på et stort gårdsbruk, men på en administrasjonsenhet, et kontor som krevde inn leieinntekter og administrerte eiendommer.
I perioden etter 850 ble de store godsene ofte delt opp. De store eiendommene hadde aldri underlagt seg hele landsbygda. Men godsdannelsene hadde alltid bestått av flere blokker land. Noen av dem hadde vært utleid, eller bortforpaktet, og betalte leieinntekter i det åttende og niende århundret, og var på den måten allerede funksjonsmessig frigjort fra godsets sentrum. Etter 850 akselererte fragmenteringen. Det ble dannet helt nye gods. Noen nye gods bestod av en mengde striper jord som var spredt rundt omkring, siden de nye godsene måtte tilpasses de eksisterende driftsforholdene og eiendoms- og leieforholdene.
De store godsene ble delt opp mellom arvinger eller kirka fikk biter av dem, eller, viktigst av alt skriver Dyer, følgesvennene til magnatene og biskopene ventet å bli belønnet med egne eiendommer. Dette var en utvikling som omfattet store deler av Europa der lavadelen skaffet seg eiendommer og ble en tallrik og innflytelsesrik gruppe. Lavadelen kom i England til å bli kjent som the "country gentry" eller "squirearchy". Lordene som eide de store eiendommene ventet at lavadelen - the thegns - til gjengjeld ville tjene dem lojalt. De heldigste mottok sin eiendom som "bookland", som gjorde at de satt helt sikkert på eiendommen, men mange fikk eiendommen som loenland, til leie, vanligvis garantert dem i tre generasjoner. Når de tre generasjonene var gått ble leieforholdet vanligvis forlenget. Og noen eiendommer ble solgt. I det østlige England førte grunnleggelsen eller reformeringen av og veksten til mange klostre, ved Ely, Crowland, Ramsey og Thorney i det sene tiende århundret, til store endringer av eiendomsforholdene, der munkene kjøpte land. Det fantes da allerede et marked for jord der det var stor aktivitet. Og noe land ble stjålet av mektige menn.
Over store deler av England ble de store godsene delt opp. De gamle godsene hadde ofte vært 20, 30 eller 40 hides, mens de nye landeiendommene til de nye "thegns" var mellom en og seks hides. En hide hadde opprinnelig vært "land for en familie". Men det ble en måleenhet for skattlegging og verdifastsettelse. Med et mer moderne mål så var de gamle storgodsene som Howden og Bampton 50 til 100 square miles [en square mile = 1,6 km x 1,6 km = 2,6 km²]. 50 til 100 square miles blir da 130 til 260 km². De nye godsene dekte ikke mer enn to til tre squaremiles, altså fem til åtte kvadratkilometer. Og utnyttelsen av eiendommene ble omformet. Et gods skulle ikke lenger levere forsyninger og tjenester til de tilfeldige besøkene fra lorden, men oppfylle hans daglige behov. De store lordene hadde eid tallrike eiendommer mens en thegn bare eide noe få jordstykker. Den nye herren ble fastboende, og det vokste opp et nytt aristokrati. Dets aristokratiske boliger ble bygd på steder der det før det niende og tiende århundret ikke hadde vært bebyggelse. Disse bygningene ble borger eller herregårder - manor houses - i senere århundrer.
Thegnen ville ikke leve av jordleie. Han ville selv lede arbeidet på den jorda han hadde fått. Han ville prøve å tvinge så mye arbeid som han greide ut av de bøndene som han hadde under seg, men mye tyder på at arbeidet på den jorda som var under thegnens direkte kontroll, og som ble kalt for demesne, først og fremst ble utført av slaver eller tjenere. De store godsene hadde eid både skoger og åkrer og beitemarker, men de nye og mindre godsene hadde ikke alltid alle disse typene land. De mindre godsene ble drevet mer intensivt. Holdningen til driften av eiendommene ble forandret, og det ble investert mer systematisk i dem. Og det ble ført mer nøyaktig og systematisk kontroll over betalt jordleie og produksjon.
Lordene som eide de store godsene ble også tvunget til forandringer. Etter hvert som gods som Bampton mistet de gårdsbrukene og landsbyene som hadde ligget under dem måtte lordene kompensere for tapet av jordleie med å øke utkommet fra den jorda som de hadde direkte kontroll over. Lordene hadde den fordelen at de ofte hadde direkte kontroll over den beste jorda, og de hadde tilgang til arbeidskraften til mange bønder. Lordene begynte å legge vekt på at jorda måtte drives effektivt og på at de bøndene som var underlagt godsene måtte arbeide på godsene.
De større lordene synes likevel ikke å ha vært så opptatte av å intensivere driften av eiendommene sine som de mindre godseierne. De hadde allerede svært store inntekter, og de deltok i livet og maktspillet i det større samfunnet og hadde sin oppmerksomhet vendt mot dette. De store jordeierne la mindre vekt på å føre nøyaktig oppsyn med størrelsen på produksjonen og innbetalt jordleie. De økte heller sin rikdom ved å skaffe seg flere eiendommer framfor å prøve å øke inntektene fra de eiendommene som de allerede eide. Og de regnet med å gi fra seg deler av sine eiendommer til personer som til gjengjeld ga dem sin støtte.
Alle magnatene, både kongene og jarlene, biskopene og klostrene, stod overfor den vanskelige oppgaven å finne fram til de som skulle stå ansvarlige for å lede driften av godsene, sørge for produksjonen og å selge produksjonen. Skulle de utpeke en person til dette eller leie ut eiendommene for faste avgifter i form av naturalia eller kontanter eller en kombinasjon? En måte var rett å slett å kreve høyere jordleie fra bøndene som lå under godsene. Alle alternativene ble prøvd ut. Kirka mottok også tiende, som var en tiendedel av produksjonen og ble betalt i naturalia.
Den mest effektive måten for en lord å vinne inntekt på var å utvikle et demesne, det var land som direkte ble dyrket av godset av en kjerne av arbeidere som enten var slaver eller ansatte arbeidere, og der også bøndene som var underlagt godset kunne bli hentet inn for å arbeide i onnene. Bønder leide jord av lorden, og de fikk arbeidsplikt i tillegg til at de betalte for den jorda som de leide. Herregården - the manor - stod sentralt. Der kunne herren bo og der holdt hans tjenestemenn til. Både produksjonen fra demesnet og jordleia fra bøndene kunne bli tatt vare på ved the manor. Hele organisasjonen bestod da av demesnet og av jord som var leid ut til bønder som hadde arbeidsplikt, som ble utført på godseierens demesne, og som i tillegg betalte jordleie i naturalia eller i en kombinasjon av naturalia og kontanter.
Den som hadde ansvar for godsets drift måtte kjenne godset og vite når det burde pløyes og såes og når de forskjellige avlingene burde høstes og hvordan de skulle behandles, og sørge for at dette ble fulgt opp. Han måtte vite hvor dreneringsgrøftene gikk og sørge for at de ble holdt åpne, og han måtte sørge for at bygninger og utstyr ble vedlikeholdt, og han måtte kunne behandle bøndene slik at de møtte opp og utførte arbeidet og betalte jordleie. Denne fogden måtte kjenne det utstyret som ble brukt i driften av denne store organisasjonen, og han måtte kunne føre regnskap. Han måtte behandle de mennene han hadde under seg fast slik at han hadde autoritet, og på en måte som ble akseptert som rettferdig og rimelig slik at ikke skadelig misnøye utviklet seg.
Veksten av byer skapte markeder for landbruksprodukter, og det påvirket driften av godsene. Kontanter ble mer vanlige i landsbygdas økonomi, og det stimulerte markedet for landeiendommer. Dette brukte klostrene i det østlige England til å utvide sine godseiendommer.
Dyer skriver at den nære forbindelsen mellom den kommersielle økonomien og intensivert produksjon og oppdeling av godsene er understreket av at denne utviklinga ikke foregikk i Skottland og Wales. Her fortsatte de store godsene å bestå i det ellevte århundret, og å være selvforsynte på tradisjonell måte, uten noen intensivert drift av demesnelandet. Men de ble forandret da byer begynte å influere utviklinga etter år 1100.
Bøndene utførte mye av arbeidet på mange herregårder. I følge et dokument fra det tidlige ellevte århundret var det to eller tre dager pliktarbeid hver veke for en bonde som hadde et betydelig gårdsbruk på 30 acres, og en dag i veka for en husmann; og med en dag i tillegg per veke under innhøstinga. Herren skaffet seg en avhengig bondestand på to måter. Den ene var å redusere uavhengigheten til bøndene, og den andre var å la slaver drive jordene. I vanskelige tider, som når avlingene slo feil og det ble uår og sult, ville godseieren tilby seg å hjelpe mot at bøndene tok på seg økte forpliktelser. Og i tider med uro ville godseieren tilby beskyttelse, også da mot at bøndene påtok seg økte forpliktelser. Godseierne la et stadig press på bøndene og utnyttet hele tida at de stod i en sterkere posisjon enn bøndene, og tvang derved bøndene ned i stadig større avhengighet og ufrihet.
Ved å gi slaver frihet kunne godseierne skaffe seg avhengige bønder. Christopher Dyer skriver at det ser ut til at det var svært mange slaver i det niende, tiende og ellevte århundret. Gods av beskjeden størrelse kunne ha 20-30 slaver. Et testamente som ble skrevet i 992 nevner så mange som syttito slaver. På noen måter liknet de på "chattel slaves", som i de amerikanske sørstatene i det nittende århundret, i det slavene var ført opp sammen med buskapen og kunne bli kjøpt og solgt, prisen for en mann var i det tiende århundret åtte ganger prisen på en okse. De skulle utføre sammenhengende arbeide, som å pløye. Hver plog trengte to mann, en til å drive oksene og en til å holde plogen. Mange var gjetere. Men slavene hadde en viss selvstendighet i det de kunne dyrke land på egen hand og gifte seg og ha familie og delta på markedet og legge seg opp penger.
I det tiende og ellevte århundret vant slavene friheten i så store antall at slaveriet praktisk talt døde ut etter år 1100. Slaveriet ble regnet for å være umoralsk. Og å frigi en slave ble regnet som en velgjerning, men dette hadde også vært tilfelle i tidligere århundrer. Kirka var motstander av enkelte sider ved slaveriet selv om den selv holdt mange slaver. Slaver ble først og fremst rekruttert i krig der krigsfanger kunne bli gjort til slaver. I nødstider var det folk som solgte seg selv som slaver for å unngå å sulte i hjel. Barn til slaver ble også slaver. Det konvensjonelle synet om at slaver var lite produktive stemmer ikke overens med nyere forskning. Men det var vanskelig å disiplinere slaver. Slavene hadde en tendens til å rømme og til å nekte å lystre ordrer. De slavene som greide å legge seg opp penger ville kjøpe seg frihet.
Tusenvis av slaver fikk leie jord og ble bønder. De som stammer fra frigjorte slaver kan bli identifisert etter år 1100 fordi de hadde små jordlapper og tunge arbeidsplikter, som å pløye på full tid eller å være gjeter på full tid. De bøndene som hadde arbeidsplikt på godsene var derfor frigjorte slaver og bønder som var blitt presset til å akseptere hardere betingelser. Godseierne brukte å rettferdiggjøre sine krav ved å hevde at de ga bøndene deler av sin jord, og til gjengjeld krevde de tjenester fra bøndene. Men, skriver Christopher Dyer, det var svært sjelden at godseierne hadde fått ei øde landsbygd som de hadde dyrket opp. Det vanlige var at landsbygda var dyrket og befolket, og godsherrene tvang så befolkninga til å utføre tjenester og skaffet seg kontroll over befolkninga. Under disse omstendighetene var det ikke godseierne som ga bøndene jord, men godseierne tok over jord som allerede var dyrket og i drift, og lot bøndene drive jorda på mer undertrykkende betingelser.
Noen godseiere lyktes langt bedre enn andre i å undertvinge bøndene. De områdene der man finner at det tidligst ble innført et regime med tung arbeidstjeneste for bøndene ligger i vest, i Worcestershire, Gloucestershire, Hampshire og Somerset. Dokumentene som viser dette kommer fra arkivene til de viktigste geistlige godseierne. I nord og øst virker den sosiale organiseringen mye løsere. Der var det store gods som hadde forholdsvis små demesner og større mengder land som var leid ut til bøndene der bøndene kunne ha større eller mindre selvstendighet. Der var det grupper av frie bønder som må ha kommet under godseiernes jurisdiksjon så sent som i det tiende århundret, da engelske konger ga godseierne og aristokratiet rettigheter over bøndene mens aristokratiet flyttet inn i de områdene som hadde vært en del av Danelagen. I Kent finner vi både bønder med stor frihet og bønder som var strengt kontrollert av godseierne. Også i Wales og Skottland var det stor forskjell på den friheten som forskjellige bønder hadde. Det var vanskeligere å kontrollere gjetere enn åkerbrukere, og det var forskjeller mellom de ulike typene landeiere. Kirka var bedre etablert i vest, der undertrykkelsen var hardest, enn i nord og øst der undertrykkelsen var mindre.
Hvordan opplevde bøndene disse forandringene, spør Dyer. Det finnes skriftlige kilder som forteller litt om dette. Slavene opplevde tydelig at de var i en ugunstig posisjon. Og derfor var det slaver som flyktet fra slaveriet. Og noen slaver kjøpte seg fri. Eller de fikk frihet mot å påta seg store og tunge arbeidsplikter.
Husmennene, som noen ganger ble kalt for cotsetla, ble det skrevet om i Rectitudines, der det stod om bøndenes forhold rundt år 1000 i det vestlige Britannia. Husmennene hadde forholdsvis liten arbeidsplikt, de brukte en fjerdedel av arbeidstida si på demesnet. De hadde så lite jord at de trolig var blant de arbeiderne som ble leid inn i onnene, eller som arbeidet for de mer velstående bøndene.
Bonden med et "yardland" - 30 acres - var kjent som ceorl eller gebur. Han bidro med det meste av den arbeidstjenesten som ble utført og betalte mesteparten av de leieinntektene som godseieren mottok. Han hadde plikt til å arbeide på godseierens demesne to eller tre dager i veka, og det gikk naturligvis ut over det arbeidet han måtte gjøre på sitt eget bruk. Selv om han i noen henseender var fri var han likevel underlagt godseierens disiplin. Han hadde for eksempel ikke lov til å flytte uten tillatelse fra godseierne. Husene som disse bøndene bodde i målte gjerne 15 ganger 30 fot, altså 4,5x9 meter². Husene var bygd av solid tømmer, og gårdene hadde låve og andre uthusbygninger. Bondefamilien plantet minste 15 acres hvert år, og hadde okse som trekkdyr, og kyr og sauer og griser. Gårdsbruket lå sammen med andre gårdsbruk i ei grend eller en landsby. Dette var vesentlig for jordbruksproduksjonen etter som hver gebur vanligvis eide to okser, og et fullt oksespann var på åtte okser, og det kunne bare settes opp sammen med naboer. Denne bonden ga også arbeid til de husmennene som hadde for lite jord til å forsørge seg selv. Ceorlen, eller geburen, framstår derved som sentral i godsøkonomien.
Mer selvstendig var the geneat, som var en bonde uten tunge arbeidsplikter. Han hadde noen plikter overfor godseieren, som å være budbringer og å eskortere godseieren og hjelpe til under jakt og transport. En geneat hadde et større bruk enn en gebur, og hadde derfor større mulighet til å tjene penger.
Landsbyen hadde sine oppgaver, og landsbyfellesskapet administrerte og tok seg av landsbyens marker og jorder. Når landsbyen var delt mellom flere godseiere, noe som ikke var uvanlig, beskyttet landsbyens beboere fellesskapets enhet og sikret at landsbyfellesskapet fungerte som en enhetlig instans.
Bønder kunne delta i arbeid utenfor jordbruket, som i kommersielt fiske og kommersiell vedhogst og transport, og i industrier på landsbygda, som i steinbrudd og keramisk industri. Nær byene produserte bønder lin og hamp. Bøndene tjente penger både på denne måten og ved å selge en del av gårdens produksjon. Disse pengene brukte bøndene blant annet til å betale jordleie og skatter med. Med de kjøpte også redskaper og keramikk og handmøller og pyntegjenstander.
Bøndene hadde kontakt med markedene, og det fikk de ved å reise til byene eller til markeder utenfor godsenes sentrum eller utenfor kirkene. Noen bønder flyttet til byene, det var slik byene kunne oppnå sin vekst, i hvert fall til å begynne med, selv om godseierne prøvde å kontrollere bøndene.
Da de store godsene eksisterte bygde godseierne noen få større kirker på godsene. Da de store godsene ble delt opp bygde de mange mindre godseierne mange mindre kirker, siden de bygde kirker på godsene sine. Disse ble soknekirker i prestegjeld som fortsatt eksisterer. Fram til 1086 hadde 416 kirker blitt bygd i Suffolk, de fleste i de to foregående århundrene. Dette var tre fjerdedeler av alle kirkene som ble bygd i middelalderen. Kirkene ble ofte bygd i nærheten av godsets hovedbygning. Godseieren hadde inntekt fra å eie ei kirke siden den som eide ei kirke hadde rett til en del av de avgiftene som ble betalt til kirka. Kirkene ble gjerne bygd i stein, og den storstilte byggingen av kirker medførte at mange mennesker kunne bli dyktige steinarbeidere, og også andre handverk ble utviklet med kirkebygging som en del av grunnlaget.
I årene 850-1050 økte produksjonen på landsbygda. Aristokratiet dro nytte av dette, og ble mer tallrikt og velstående. For bøndene var dette en mer blandet opplevelse. Slavene ble frigjort, men godseierne økte sin makt over bøndene og skattene og avgiftene, inkludert jordleien, økte.
Lenker:
Neste del av denne teksten
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilder for dette kapitlet er: