Skrevet av Tor Førde.
Kilde for dette kapitlet er:
Verhey siterer den uttalelsen som keiseren kom med i talen den første august og som ble så kjent:
Jeg takker dere av hele mitt hjerte for deres uttrykk for hengivenhet og lojalitet. Når det blir krig opphører alle parti og vi er alle brødre. Om et eller annet parti har angrepet meg i fredstid tilgir jeg dem helhjertet.
Keiseren gjentok dette den fjerde august med en liten forandring til parlamentarikerne. I løpet av få timer trykte avisene denne uttalelsen i overskriftene sine, og få dager senere var det trykt postkort med bilde av keiseren og disse ordene.
Verhey skriver at disse setningene kom til å bli det viktigste sitatet fra krigen, og vesentlig i myndighetenes beretning om "Ånden fra 1914". I denne beretninga ble det uttalt at i 1914 da keiseren kalte nasjonen til våpen kom alle tyskere villig og med begeistring, og i dette øyeblikket av begeistring ble keiseren og folket ett.
Denne beretninga ble sentral i regjeringas propaganda. Konservative journalister kan ha vært de første som artikulerte denne legenden, skriver Verhey, men det var regjeringa som ved å gi denne beretninga dens sentrale plass i beretninga om meningen med krigen, og ved å sensurerer all kritikk av den, sikret dens framtredende stilling i offentligheten. For en stor del på grunn av regjeringas anstrengelser er beretninga om august 1914 i denne formen blitt et sosialt minne selv om de karnevalske elementene ble fjernet fra den, skriver Verhey. Og dette sosiale minnet fortrengte individuelle minner.
Keiserens tale ble skrevet av kansleren, og i følge Otto Hammann som var regjeringas pressesekretær skrev kansleren de siterte setningene for å vinne de medlemmene fra SPDs parlamentsgruppe som enda ikke hadde bestemt seg for hvordan de skulle stemme den fjerde august. Keiseren prøvde med dette å skaffe seg og regjeringa støtte fra hele befolkninga. Og uttalelsen ble mottatt med begeistring. Kanskje var det denne begeistringen som fikk keiseren til å gjenta uttalelsen overfor Riksdagen den 4. august. Uttalelsen var ikke tatt med i det utkastet til keiserens tale som kansleren hadde skrevet.
Regjeringa var aktiv for å vinne oppslutning i befolkninga for krigen. Det var regjeringa som hadde bedt folk om å se etter spioner og som kom med nyheter om grusomheter som utenlandske styrker skulle ha begått. Den tyske generalstaben så det som nødvendig at den hadde hele befolkninga med seg dersom det kom til en stor krig.
"Ånden fra 1914" var derfor framstilling av vilje til å føre krig og til å vinne krigen, et symbol på besluttsomhet og seiersvilje, og fortsatte å være det ut gjennom krigen, og myndighetene brukte uttrykket "Ånden fra 1914" for å formane og oppfordre befolkninga til å holde ut til seieren var vunnet. Verhey skriver at dette symbolet også ble brukt for å vinne oppslutning om keiseren og konservative holdninger, og for å hevde at keiseren hadde bred støtte i befolkninga.
Verhey skriver at "Ånden fra 1914" ble utviklet som et bilde på folkelig støtte for monarkiet, og ble sentral i myndighetenes anstrengelser for å opprettholde moralen. Beretninga ble etter hvert noe forandret. Mens keiseren var sentral i 1914 var han i 1916 fraværende fra den beretninga som myndighetene da fortalte om "Ånden fra 1914". Dette skjedde ikke av seg selv, og keiseren ble utelatt etter mye debatt i regjeringa om hvordan man best kunne mobilisere den offentlige opinionen.
Verhey skriver at det var to tilnærmingsmåter i regjeringa for å mobilisere den offentlige opinionen. Konservative som den preussiske innenriksministeren Friedrich Wilhelm von Loebbel hevdet at i august 1914 hadde massene forlatt sine arbeiderklasseledere og fulgt den nasjonale ledelsen. Altså skulle keiserens uttalelse om at partiskillene nå var opphevet og at alle nå bare var tyskere [og keiserens undersåtter] bli forstått bokstavelig. I følge Loebbel måtte dette gjøres til en varig tilstand. Politisk diskusjon måtte bli unngått og regjeringa måtte sette nasjonalistiske mål.
Kansler Bethmann Hollweg var uenig. Han mente at de fleste tyskerne ikke støttet nasjonale ambisjoner som førte til krig, men de støttet krig for å forsvare Tyskland. Bethmann Hollweg så at folket ville forsvare Tyskland, og han ville ha ei ny styreform der regjeringa ikke bare ønsket å støtte seg på de konservative partiene, men der et hvert parti som representerte deler av befolkninga skulle ha mulighet til å ha innflytelse i den tyske regjeringa, altså et system med ei regjering som i større grad var ansvarlig overfor Riksdagen og mindre overfor keiseren. Dette ville gi et nytt og bredere grunnlag for den tyske statens legitimitet. Regjeringa skulle ikke lenger trekke motivene til politiske motstandere i tvil og påstå at de var amoralske eller fedrelandsløse eller "riksfiender". Regjeringa skulle ta hensyn til både sosialdemokratene og katolikkene, og innfri ønsker fra dem og samarbeide med dem. Og regjeringa gjorde dette.
Myten om "Ånden fra 1914" var sentral for Bethmann Hollwegs retorikk, skriver Verhey. Han snakket varmt om "Ånden fra 1914", og i memoarene som han skrev like etter krigen skrev han at ånden fra 1914 var den eneste ideen under krigen som hadde kraft til å samle folket.
Tyskland ble delt inn i 24 militærdistrikt som foretok sensur innenfor sine distrikt. Hvert av disse 24 militærdistriktene ble ledet av en general som bare stod ansvarlig overfor keiseren. Verhey skriver at disse generalene var konservative og arrogante personer som hadde en nedlatende holdning overfor det sivile samfunnet. De ville heller diktere pressen enn å samarbeide med den. Men den militære ledelsen var vant til å være underordnet samfunnets politiske ledelse. Verhey skriver at Bethmann Hollweg i de siste fredsvekene hadde lyktes i å overtale de militære til å holde seg til tidligere inngåtte avtaler om ikke å arrestere lederne for SPD eller forby avisene til SPD.
Bethmann Hollweg fikk de militære myndighetene til å følge regler for sensuren som var laget av sivile myndigheter. Alle pasifistiske ytringer skulle sensureres, og også ytringer som var kritiske overfor den måten myndighetene førte krigen på, og alle ytringer som virket splittende i befolkninga. Dette førte også til at antisemittiske ytringer ble nektet offentliggjort, siden alle fornærmende eller intolerante ytringer ble forbudt. Partipolitiske ytringer ble heller ikke tillatt offentliggjort. Alle politiske parti skulle behandles likt. I krigens første måneder ble alle antikatolske, antisemittiske og antisosialdemokratiske organisasjoner forbudt.
Sensuren krevde at avisene skulle være ukritisk patriotiske, og det førte til at sosialdemokratiske aviser oftere enn borgerlige aviser ble rammet av sensur. Men aviser fra alle politiske retninger ble rammet av sensuren.
Verhey skriver at i et møte mellom partiledere i den preussiske landdagen den 21. oktober 1914 ble det gitt løfte om en ny orientering av innenrikspolitikken etter krigen. Clemens Delbrück fra innenriksdepartementet kom med dette løftet, og han gjentok det i et møte med medlemmer av Riksdagen den 6. november 1914. Løftet om den nye orientering ble gjentatt av regjeringsrepresentanter i Riksdagen den 10. mars 1915.
SPD var drivkraft bak den nye orientering. SPD pekte på tilfeller der politikken ikke fulgte opp dette løftet, og sa at dersom løftet om en ny orientering ikke ble fulgt opp i handling ville de gamle stridighetene flamme opp igjen. Regjeringa tillot fra 31. august at soldater leste sosialdemokratisk litteratur i militære brakker og skoler. Ansatte i offentlige foretak fikk også i praksis lov til å være fagorganiserte, selv om kravet om at de ikke skulle være det ikke ble fjernet. Viktigst var det kanskje at myndighetene anerkjente fagbevegelsen som en lovlig virksomhet og samarbeidspartner. Også all diskriminering av jesuitter ble avviklet og alle antisemittiske organisasjoner ble forbudt.
Verhey skriver at dette var dype forandringer, men at likevel var den nye politikken dømt til å bli mislykket. Denne politikken sa ingenting om krigen. Og krig og blokade førte til matmangel og slitasje og utmattelse. Og noen ble rammet hardere enn andre. Myndighetene ble nødt til å anstrenge seg for å prøve å holde motet oppe i befolkninga. Myten om ånden fra 1914 ble sentral i disse anstrengelsene.
Myndighetene ble kritisert av pangermanerne for å gjøre for lite for å mobilisere tyskerne til krigsinnsats ved at myndighetene ikke presenterte klare mål for krigføringa, og ved at myndighetene neglisjerte propagandaen. Men myndighetene arbeidet hardt for å få befolkninga bak krigsinnsatsen. De skrev stadig meldinger som avisene offentliggjorde og som hadde til hensikt å styrke befolkningas besluttsomhet og moral.
Også skolene og kirkene ble brukt som kanaler for myndighetenes påvirkning av befolkninga. Skolene arrangerte kvelder der foreldrene møtte opp og der elevene framførte patriotiske dikt og sanger, og dette hadde betydning for foreldrenes holdning.
Verhey skriver at det sentrale budskapet myndighetene kom med til befolkninga var at den måtte holde ut. Og at det radikale nasjonale høyre påstod at moralen kunne bedres dersom myndighetene gikk inn for å erobre store landområder som skulle legges under Tyskland.
Venstresida svarte at flertallet av befolkninga ikke støttet slike krigsmål, men var redde for at de ville forlenge krigen. Folket var krigstrett og ville ha slutt på krigen. Bare ideen om at det var en defensiv krig kunne opprettholde krigsviljen. I november 1914 forbød myndighetene videre diskusjon om krigsmål.
I 1916 besluttet kanslerens kontor etter forslag fra Matthias Erzberger fra Sentrumspartiet og Ullrich Rauscher å opprette sin egen krigsmålorganisasjon - Deutscher Nationalausschuss. Dette skulle være fornuftens parti slik at kampen mot pangermanernes galskap ikke bare skulle være overlatt til venstresida i politikken. Deutscher Nationalausschuss støttet moderate krigsmål og advarte om at de som bad om store landevinninger satte den nasjonale enheten på spill.
Deutscher Nationalausschuss så det som sentralt å holde "Ånden fra 1914" brennende. Organisasjonen fikk framstående intellektuelle til å holde taler, som Max Weber, Ernst Troeltsch og Friedrich Naumann, til minne om ånden fra 1914. De ble bedt om å støtte regjeringa og krigsmål som lå innenfor rimelighetens grenser. Men i siste øyeblikk bad Bethmann Hollweg om at det ikke ble snakket om krigsmål, men bare om ånden fra 1914. Dette fulgte talerne opp, og de snakket bare varmt om ånden fra 1914.
Deutscher Nationalausschuss var ikke i stand til å utrette det som var planlagt. Den ønsket å holde 74 minnesamlinger den 1. august 1916, men var bare i stand til å organisere 39, og oppmøtet var dårlig ved de fleste av disse. I slutten av året ble organisasjonen oppløst.
Sent i 1916 opphørte sensureringen av meningsytringer om krigsmål, etter at myndighetene hadde vært utsatt for stadig økende press fra den politiske høyresida i dette spørsmålet. De radikale nasjonalistene påstod i den følgende kampanjen at ønsket om store erobringer av landområder hadde vært det som lå bak "ånden av 1914", og dens påståtte krigsbegeistring. Venstresida hevdet derimot at tyskerne i 1914 hadde reist ut i krigen for forsvare landet, og at krigsmål var upopulære. Og de hadde rett, skriver Verhey.
Siden majoriteten i Riksdagen innså at krigsmål var upopulære vedtok Riksdagen den 19. juli 1917 å støtte en resolusjon som gikk inn for en fred i forståelse. Resolusjonen begynte med å referere til 1914:
"som på den 4. august 1914, da disse ordene kom i talen fra trona, "Vi er ikke drevet av lyst på erobring," gjelder de fortsatt....... Riksdagen strever etter en fred basert på forståelse og varig forsoning mellom nasjonene"
Verhey skriver at det Tyskland som Bethmann Hollweg ønsket å skape med den nye orienteringen og sin framstilling av "Ånden fra 1914" var et Tyskland karakterisert ved likhet, respekt og toleranse, og det var et edelt mål. Men regjeringa kunne ikke på egen hand skape et nytt samfunn. Og det var vanskelig å omskape samfunnet på en bestemt måte i krigstid.
Den 4. august stemte alle partiene i Riksdagen for krigskreditter. Verhey skriver at sett på bakgrunn av de store motsetningene som hadde eksistert i Riksdagen var dette bemerkelsesverdig. Hva betydde denne stemmegivningen, spør Verhey, og hvordan ble denne betydningen forandret etter hvert som partiene brukte minnet om den i den politiske retorikken?
Verhey skriver at alle de politiske partiene forstod at krigen var et felles foretak og at den krevde så bred støtte fra befolkninga som mulig dersom den skulle lykkes. Og de forstod at tyskerne måtte vite hva de kjempet og døde for.
Med unntak for den delen av SPD som kom til å gå ut av partiet senere i krigen, var alle partiene enige om at ei beretning om "Ånden fra 1914" var det beste bildet av Tyskland, blant annet siden dette var noe man kunne bli enige om. Alle politiske parti prøvde å utvikle ei fortelling om det som skjedde i august som var slik at den passet inn i partiets egen ideologi.
Venstresida så på det som hadde skjedd i august som noe som hadde ført Tyskland mot større likhet, og krevde at grunnlaget for tysk enhet måtte være politisk likhet. Høyresida så det som hadde skjedd som at folket var blitt overbevist om viktigheten av å slutte opp om ledelsen. Ingen av de forskjellige beretningene hadde mye å gjøre med det som virkelig hadde foregått, skriver Verhey.
Etter lunsj den fjerde august samlet riksdagsmedlemmer seg i slottet i Berlin. Paul Göhre fra SPD hadde dagen før foreslått overfor kansleren at samlinga kunne finne sted Riksdagen, for da ville SPD delta, men kansleren avslo, og derfor deltok som vanlig ikke SPD. Keiseren og sønnene hans og omkring en fjerdedel av medlemmene av Riksdagen hadde militær uniform på seg. I talen til denne forsamlinga gjentok keiseren uttalelsen at han ikke lenger så politiske parti, men bare tyskere, og så sa han videre at dersom partilederne var enige med ham kunne de komme fram og ta ham i handa på det. Verhey skriver at keiseren ikke var oppmerksom på at SPD ikke var til stede, og keiseren trodde at en av de som kom fram og tok ham i handa var fra SPD og ristet handa hans spesielt varmt og hjertelig.
Da møtet i Riksdagen begynte var SPD til stede. Riksdagens president Wilhelm Kämpf sa at krigen var defensiv. Deretter talte kansleren, og han sa at hele den tyske nasjonen stod samlet bak de militære styrkene.
Hugo Haase og Friedrich Ebert var ledere for SPDs gruppe i Riksdagen. Hugo Haase talte på vegne av SPD og sa at siden Tyskland stod overfor en uunngåelig krig og var truet av fiendtlig invasjon og russisk despoti, så SPD seg nødt til å delta i nasjonens forsvar. Talen til Haase fikk sterk applaus fra venstresida og fra sentrum, men ingen applaus fra høyresida.
Etter at Haase var ferdig med talen vedtok Riksdagen flere lover.
Den borgfreden som ble stiftet var i praksis negativ, skriver Verhey. Den var en enighet om å støtte regjeringa og å utsette stridsspørsmål til etter at krigen var over.
Denne borgfreden kom ikke til å omfatte alle riksdagsrepresentantene gjennom hele krigen. Den andre desember 1914 stemte Karl Liebknecht mot nye bevilgninger til krigen. Og den 15. desember 1916 gikk tjue medlemmer av SPDs gruppe sammen med ham og stemte mot nye kreditter til krigføring, mens 22 avstod fra å stemme. I januar 1917 ble disse utvist fra SPD, og i april samme år dannet de sitt eget parti - Unabhängige Sozialistische Partei Deutschlands (USPD).
I februar 1915 stiftet den nasjonalliberale Eugen Schiffer den "Frie Fedrelandsforeningen". Den skulle arbeide for å skape enhet i folket i samsvar med ånden av 1914. Schiffer ville reformere tysk politisk kultur slik at det ble vist gjensidig respekt og toleranse. Man skulle ikke lenger bruke skjellsord mot politiske motstandere. Dessuten ville Schiffer fjerne alle aristokratiske privilegier. Hovedsaken var at man skulle ha omgang med hverandre på en mer høflig og respektfull måte. Den "Frie Fedrelandsforeningen" fikk liten oppslutning, og ble avviklet.
Et av de viktigste stridsspørsmålene i tysk politikk hadde vært spørsmålet om reform av stemmerettsreglene ved valg til den preussiske landdagen - delstatsforsamlinga, der stemmene til velgerne var gradert slik at rike velgeres stemme hadde større vekt enn fattige folks stemme.
En viktig grunn til at SPD gikk inn for å bevilge penger til krigen var at SPD håpet til gjengjeld å få innført lik stemmerett ved valg til den preussiske landdagen. Ved riksdagsvalg hadde det allerede lenge vært lik stemmerett.
Den nye politikken som SPD valgte ved dette politiske linjeskiftet ble kalt for den fjerde augusts politikk. Og det var en radikal forandring, skriver Verhey. Men den tyske arbeiderbevegelsen hadde oppnådd mye, og hadde mye å tape sammenliknet med arbeiderne i Russland, som ble sett på som hovedfienden. Det var også de innen SPD som mente at noe nytt virkelig hadde begynt den 4. august.
Regjeringa avskaffet mye av den diskriminering og bruk av skjellsord som hadde vært vanlig fra det holdet overfor SPD. Men det SPD ønsket var politisk likhet, lik stemmerett, og allerede sent i august 1914 truet Eduard David, som var en viktig SPD-politiker, med at stemmerettsreglene ved valg til den preussiske landdagen måtte reformeres for at SPD ikke skulle gå tilbake til den gamle opposisjonspolitikken.
Kravet om valgreform ble støttet ikke bare av SPD, men også av progressive liberale, som Friedrich Naumann. Men de konservative var like steile som før krigen, og sa at en valgreform ville åpne Tyskland for de farene som "masseherredømme" medførte. Naumann og SPD sa at bare lik stemmerett kunne føre til nasjonalt fellesskap, i et demokrati ville det være folkets representanter som styrte, og kløften mellom de som styrte og folket ville bli mindre.
Verhey skriver at konservative politikere som Friedrich Meinecke og Hans Delbrück og nasjonalliberalere som Gustav Stresemann kom til å gå inn for valgreform. Meinecke mente at bare en stat der folket og de som styrte var allierte kunne greie seg og stå oppreist i framtida. Øvrighetsstaten måtte bli en folkets stat, og dette kunne bli oppnådd gjennom stemmerettsreform.
Vinteren 1916/17 ble en hard hungersvinter, og det gikk ut over moralen og slet svært hardt på befolkninga. Den russiske revolusjonen skremte også ledende tyskere, og Bethmann Hollweg overtalte keiseren til i påska 1917 å erklære at valgsystemet i Preussen skulle reformeres etter krigen. I juli 1917 overtalte kansleren keiseren til å erklære at han ønsket at det skulle bli lik stemmerett ved valg til landdagen i Preussen.
Verhey skriver at Max Weber skrev i mange artikler under krigen at for å gi folket makt og sørge for at de styrende kunne oppfattes som folkets representanter måtte styringsverket reformeres slik at det i større grad liknet et parlamentarisk system, der regjeringa står til ansvar overfor de folkevalgte og er deres menn. Bare et parlamentarisk styresett med lik stemmerett kunne gi et virkelig grunnlag for ideen om folkets krig. I følge Weber var det avgjørende spørsmålet for de som hevdet at tysk makt var en funksjon av tysk enhet "hvordan kan man omforme Riksdagen, som i følge sin nåværende indre struktur er fordømt til negativ politikk, til en bærer av politisk ansvarlighet?"
Weber foreslo at Riksdagen skulle få mer makt siden han mente at dette ville tvinge den til større ansvar (som regjeringa og keiseren nektet den). Og Riksdagen fikk større makt i løpet av krigen. Både høyresida og venstresida henvendte seg til Riksdagen for å påvirke utenrikspolitikken, skriver Verhey. Sommeren 1917 bad Bethmann Hollweg noen ledende parlamentarikere om å gå inn i regjeringa. I april ble det satt ned en komite for å undersøke mulighetene for økt parlamentarisering.
Verhey skriver at det sterkeste argumentet mot parlamentarisme kom fra Riksdagen selv. Han forteller at 4. august 1917 ble det holdt en minnestund i Riksdagen med taler og sanger. Men det eneste medlemmet av Riksdagen som holdt tale var dens president. Ellers var det embetsmenn og adelsmenn og borgermestre som representanter for forskjellige organisasjoner. Også fagbevegelsen var representert. Ingen nevnte i sin tale politiske parti. Verhey kommenterer høytideligheten med å skrive at det tyske folket var representert av sine upolitiske foreninger. Han skriver videre at den 4. august 1917 var en innrømmelse av at de politiske partiene ikke trodde at de representerte en samlet vilje til folket. Verhey skriver at dette var ei realistisk vurdering, for hvert parti trodde så sterkt på at det hadde rett at det mente at andre synspunkter skyldtes karakterbrister. [Til det sistnevnte vil jeg tilføye at denne framstillinga til Verhey slett ikke stemmer overens med det som Margaret Anderson er kommet fram til i sin grundige studie av tysk politikk fram til 1914: "Practicing Democracy". Der skriver og viser hun at tyske politikere stadig forhandlet med politikere fra andre parti og inngikk kompromisser, også med politikere fra motsatt side av det politiske spektret.]
Verhey skriver at selv om de konservative riksdagsrepresentantene satt "iskalde" i Riksdagen den 4. august holdt dette dem ikke fra å bruke myten om den alminnelige begeistringen til sine formål og for å støtte sin ideologi. De konservative hevdet at krigen viste hvor verdifulle de antidemokratiske tradisjonene til Preussen var, og videre at i begeistringen i 1914 hadde arbeiderklassen omfavnet monarkiet og forkastet demokratiet.
Regjeringa og myndighetene kom ikke til å holde seg til denne konservative fortellinga. Keiseren kom til å spille en liten rolle ut gjennom krigen. Da regjeringa i 1917 foreslo å reformere valgsystemet havnet de konservative i opposisjon til monarken. Siden de konservative var i flertall i den preussiske landdagen kunne de i mai 1918 avslå forslaget fra regjeringa om å reformere valgsystemet til landdagen. Men helt mot slutten av krigen, etter oppfordring fra de militære myndighetene, begynte den preussiske landdagen reformarbeidet.
De konservative hadde brukt å oppfatte seg selv som trofaste monarkister. Da monarken selv gikk inn for å reformere valgsystemet oppdaget de konservative plutselig at de var motstandere av monarken. Mange konservative prøvde å løse denne motsetningen ved å hevde at monarken var inkompetent. Det ble klart at de konservative verken representerte det monarkiske systemet eller folket, men bare privilegiene til noen autoritære godseiere. I økende grad ble pangermanerne de viktigste representantene for konservative ideer, skriver Verhey.
Verhey skriver at de konservative la vekt på å støtte monarkiet, mens pangermanerne la vekt på å støtte det nasjonale. Begge var motstandere av demokrati, og begge mente at statens natur var makt. Men mens de konservative fortsatte å mene at folket måtte være underdanig mente pangermanerne at folket var kilden til statens makt og legitimitet. Før 1914 hadde pangermanerne hevdet at monarkiet var den grunnleggende autoriteten og kilden til autoritet, men denne var til for å tjene folket. Pangermanerne hadde kanskje vært de mest begeistrede av alle i august 1914, siden de hadde vært mest krigerske. Derfor ønsket de krigen velkommen og påstod at alle tyskere stod sammen om dette.
Verhey skriver at de fleste tyskerne ikke var pangermanere i 1914. Regjeringa beskyldte pangermanerne for å drive med demagogi. I 1916 sa Bethmann Hollweg i Riksdagen om pangermanerne:
Jeg vet at ikke noe parti i dette huset bifaller agitasjon som bruker falsknerier eller skjellsord. Men dessverre misbruker ofte den offentlige opinionens pirater flagget til de nasjonalistiske partiene.... Det er bittert å måtte kjempe mot løgnene til våre fiender. Baktalelser og ærekrenkelser heime er akkurat like skammelige.
Pangermanerne svarte med sinne. De påstod at regjeringa hadde ødelagt "Ånden fra 1914". De påstod at det i 1914 ville ha vært mulig å ta de tyske arbeiderne bort fra "deres internasjonalistiske forførere og demagoger" og føre dem over til den "folkelige" leiren.
Pangermanerne gikk inn for at Tyskland skulle sette som mål for krigen å erobre store landområder, og mente at dette ville samle og inspirere folket til større innsats. Pangermanerne ville ha slutt på den innenlandske borgfreden, og ingen oppfatning som avvek fra pangermanernes skulle bli tolerert. Regjeringas viktigste kritikk av pangermanerne var at de var ei lita gruppe som ikke representerte tyskerne, og dette stemte. De var ei lita, men innflytelsesrik, pressgruppe som var stiftet i 1890-årene. Den pangermanske ligaen hadde bare 15.000 medlemmer da krigen brøt ut, men blant medlemmene var det mange mektige mennesker fra de borgerlige elitene. Pangermanerne hevdet at de representerte Tyskland, og for å gjøre dette troverdig måtte de kunne vise til at de hadde oppslutning. De prøvde å oppnå dette gjennom det tyske fedrelandspartiet.
Wolfgang Kapp skulle bli kjent som kuppmaker og autoritær nasjonalist. Under krigen var han en framstående embetsmann i Øst-Preussen. Den 20. mai 1916 sendte han skriftet "De nasjonale gruppene og keiserrikets kansler" til en gruppe konservative. Kapp påstod der at utbruddet av krigen hadde smeltet folket sammen rede til krig. Men at kansler Bethmann Hollweg hadde ødelagt denne enheten ved å lede krigen på en dårlig måte. Det var nødvendig med en sterk ledelse for å samle folket, hevdet Kapp, og han mente videre at Tyskland manglet denne sterke, målbevisste ledelsen.
Derfor besluttet Kapp i 1917 at han skulle sørge for at Tyskland fikk denne sterke ledelsen. Han prøvde å danne en politiske organisasjon med masseoppslutning. Han var klar over at han selv ble identifisert med de østtyske junkerne, og derfor ikke kunne vente noen omfattende nasjonal oppslutning. Kapp arbeidet hele krigen med å danne og forme ulike organisasjoner som han håpet skulle kunne få stor oppslutning. Mens Kapp arbeidet for å opprette et "Bismarck parti" og holdt møter for å gjøre dette kjent, ble man i et av disse møtene enige om å forandre partiets navn til "Det tyske fedrelandspartiet". Kapp greide å få admiral Tirpitz, som hadde vært sjef for den tyske marinen, og fyrst Herzog Johann Albrecht zu Mecklenburg til å bli ledere for partiet.
Partiet holdt sitt første offentlige møte den 3. september 1917 i Königsberg. Partiet hevdet at det representerte "Ånden fra 1914", og at det ville samle alle tyskere. Det hevdet at det stod over partipolitikken og bare ville skape seiersvilje. Det hevdet at Riksdagen ikke representerte det tyske folket siden den var valgt før krigen.
Dette nye partiet håpet å vise at pangermanerne hadde stor oppslutning ved å mobilisere denne oppslutningen rundt partiet. Partiet bygde opp en stor organisasjon og holdt mange møter og sendte ut en mengde publikasjoner og bøker og andre skrifter. Partiet fikk støtte i konservative grupper. Det fikk støtte fra det konservative partiet og fra pangermanerne og alle grupper som gikk inn for at det skulle settes krigsmål. Hindenburg sendte et lykkeønskningstelegram. Partiet hevdet at det høsten 1918 hadde 1.250.000 medlemmer.
Verhey skriver at dette tallet ikke gir et reelt inntrykk av medlemstallet. I dette store tallet inngikk medlemstallet til organisasjoner som hadde sluttet seg til "det tyske fedrelandspartiet". Verhey nevner at da for eksempel "den uavhengige komiteen for tysk fred", som hadde 200.000 medlemmer, sluttet seg til partiet ble alle disse 200.000 medlemmene regnet inn i medlemsmassen til fedrelandspartiet. Siden de samme personene var medlemmer av mange organisasjoner ble de samme personene på denne måten talt opp mange ganger i medlemsmassen.
Verhey skriver at partiet ikke lyktes i å få masseoppslutning. Med unntak for det konservative partiet holdt alle politiske parti avstand fra "det tyske fedrelandspartiet". Liberale intellektuelle som Max Weber hevdet at partiet ødela den enheten som tross alt fantes i den defensive ånden til det tyske folket.
Den 1. oktober 1917 ga regjeringa beskjed om at offentlig ansatte ikke hadde tillatelse til å hjelpe partiet. Militært personell fikk forbud mot å være medlemmer av partiet den 30. november 1917.
For å organisere en opposisjon mot "det tyske fedrelandspartiet" stiftet tyske liberalere "Folkets forbund for frihet og fedreland". Det hevdet også å representere ånden fra 1914. Det hevdet å stå utenfor partipolitikken og å ville føre alle tyskere sammen i ånden fra 1914. Dette folkets forbund gikk inn for lik stemmerett ved alle valg og regjeringas nye orientering, men det var ulike oppfatninger i organisasjonen om eventuelle krigsmål. Men det lyktes ikke i å få mange medlemmer.
Den sterkeste motstanden møtte "fedrelandspartiet" fra arbeiderbevegelsens organisasjoner. SPD og fagbevegelsen hevdet at "fedrelandspartiet" prøvde å ødelegge ånden fra 1914 og å gjeninnføre skillet mellom "nasjonale" og "unasjonale". Noen skadede krigsveteraner ble invitert til et møte som "fedrelandspartiet" holdt i Berlin den første veka i januar. Under en av talene kom noen av de sårede veteranene med mishagsytringer. De ble da angrepet og dratt ut av møtet, og de følgende urolighetene måtte brytes opp av politiet som kom til. Dette gjentok seg flere steder. For å unngå dette ble veteraner bedt om å forlate møtene til "fedrelandspartiet" før de åpnet, og når veteranene nektet ble de fjernet av politi. Synet av politi som fjernet sårede veteraner fikk de militære distriktslederne til i februar 1918 å legge ned forbud mot at "fedrelandspartiet" holdt offentlige møter. Verhey skriver at "fedrelandspartiet" var mislykket målt opp mot dets ambisjoner.
Verhey skriver at i 1914 håpet høyrepartiene at ånden fra 1914 var tegn på at sosialdemokratiet var ferdig, og venstresida at den tradisjonelle konservatismen var ferdig, med klassesamfunnet og klasseprivilegiene. Partiene var enige om at det var viktig å stå sammen under krigen. Myten om ånden fra 1914 ble utviklet for å mobilisere befolkninga, og ikke for å gi en korrekt beskrivelse av det som hadde skjedd.
Carl von Clausewitz hadde skrevet at krig ikke var et uavhengig fenomen, men en fortsettelse av politikken med andre midler. Og det betydde at de militære måtte akseptere at de var underordnet statens sivile ledelsen i politiske saker. Clausewitz hadde skrevet at alle militære ressurser måtte settes inn for å ødelegge fiendens hærstyrker. Men i Første Verdenskrig viste det seg at ingen av partene på Vestfronten var i stand til å knuse motstanderens militære styrker. Seieren ville komme til den som greide å holde ut lengst, ikke bare de militære styrkene, men industrien, matforsyningene og befolkningas utholdenhet var av den største betydning. Hele samfunnet måtte mobiliseres til krig, det var total krig. Ludendorff ville komme til å hevde at Clausewitz var foreldet og at politikken måtte bli underlagt krigen.
De allierte hadde de overlegent største befolkningene og den overlegent største produksjonen av mat og den overlegent største industriproduksjonen. Men de tyske militære lederne mente at de hadde det beste menneskemateriellet og den kvalitetsmessig beste hæren. Siden tyskerne materielt var underlegne måtte de bli moralsk overlegne for å holde ut og vinne. De mente at viljen til å tåle og til å holde ut og til å vinne ville bli avgjørende.
De militære kom ikke bare til å legge vekt på hærens stridsmoral, men på hele befolkningas moral. Den militære ledelsen var bekymret over befolkningas moral. [Niall Ferguson vurderte i boka "The Pity of War" moralen til befolkningene i de forskjellige landene som deltok i Første Verdenskrig, og kom til at tyskerne klart hadde både den beste moralen og den mest effektive hæren. Ferguson kom også fram til at den svake moralen først og fremst var å finne hos Ludendorff og Hindenburg, og at Tyskland ga opp krigen på grunn av disse to generalenes moralske sammenbrudd i 1918.] Ludendorff og oberst Bauer mente at befolkningas moral var for dårlig, skriver Verhey, og at dette skyldtes at Bethmann Hollweg var en svak leder. Det var ledelsen som skulle gi moral. Bauer og Ludendorff mente at Bethmann Hollweg tillot massene å bli påvirket av fremmede agenter og deres propaganda, og at disse fremmede elementene ble støttet av SPDs ledere.
Stemninga i befolkninga var dårlig, og de militære mente at de måtte gjøre noe for å gjøre den bedre. I juli 1917 truet Ludendorff og Hindenburg med å gå av dersom ikke Bethmann Hollweg ble oppsagt. Og Bethmann Hollweg gikk av i juli 1917.
Ludendorff ønsket å utvikle et mer totalitært regime. Verhey skriver at Ludendorff synes å ha sett på ledelse som en teknisk oppgave. Det virker som om han hadde tenkt at det bare var å publisere noe i pressen for at det skulle få virkning. Omtrent samtidig med at han truet med å gå av den 8. juli 1917 opprettet han sin egen propagandaavdeling - "det patriotiske instruksjonsprogrammet". Han synes å ha ment at det hadde vært for lite eller utilstrekkelig propaganda. Ludendorff ga beskjed om at det i hvert av de militærdistriktene som landet var delt inn i skulle opprettes ei opplysningsavdeling. Den skulle sørge for at det ble holdt foredrag og delt ut brosjyrer og bøker.
De som ledet den tyske propagandaen var lite egnet til dette, skriver Verhey. De var for det meste pensjonerte offiserer som mente at de visste best og stod hevet over offentligheten. De brukte ikke profesjonelle innen massekommunikasjon til å utforme og formidle propagandaen. Det gjorde derimot de sivile myndighetene som oppfordret befolkninga til å bidra med krigslån. På lokalplanet ble embetsmenn, akademikere og lærere leid inn for å holde foredrag, men de nådde bare fram til sine egne grupper med budskapet sitt.
Budskapet var vanligvis allerede kjente tradisjonelle konservative og nasjonalistiske tanker og forestillinger. Propagandaen tok ikke opp den vanskelige situasjonen som mange levde under og det som opptok folk til daglig.
Propagandaen prøvde å inngi tillit og å fortelle at krigen gikk godt, ofte illustrert med mange tall, som skulle vise at det var verdt å holde ut. Det var også krav om landevinninger. Pamfletter som var rettet mot arbeiderklassen skrev gjerne at Tyskland trengte trygge grenser og erstatninger. De priste de tyske velferdsordningene og prøvde å vekke frykt for fattigdom dersom Tyskland tapte. Demokratiet ble forkastet som et utenlandsk slagord som hadde som hensikt å splitte Tyskland.
Verhey skriver at "Ånden fra 1914" var sentral i Ludendorffs propagandastrategi. Verhey skriver at den var en oppfordring om å tro, en oppfordring om å opprettholde den ånden som hadde gjort den tyske hæren seierrik. Det var vanlig å hevde at Tyskland var seierrikt på grunn av sin ånd, eller innstilling. Tyskland var materielt svært underlegent, men greide seg likevel lenge, og var i stand til å beseire materielt overlegne styrker. Dette ble forklart med at de tyske styrkene hadde en overlegen ånd eller innstilling, eller sterkere nerver.
Da Ludendorff opprettet "det patriotiske instruksjonsprogrammet" forklarte Ludendorff at samlet sett kunne det sies at Tyskland hadde vunnet krigen militært. De allierte fortsatte å sloss fordi de håpet at tyskerne ville miste kampviljen - ånden. Tyskerne måtte bare holde ut. I det direktivet som Ludendorff kom med i forbindelse med opprettelsen av "det patriotiske instruksjonsprogrammet" skrev han at "den totale størrelsen på vår suksess rettferdiggjør vår tro på vår endelige seier..... Avgjørelsen har allerede falt - for vår side. Det er vår plikt å sikre den for all tid." Ludendorff skrev at motstanderne håpet på at Tyskland skulle bryte sammen og at dets allianser skulle gå i oppløsning.
I den tyske propagandaen ble det gjentatt at den militære situasjonen var svært god, det gjaldt bare å holde ut, og at det eneste våpenet motstanderne hadde var propaganda for å spre misnøye og splittelse blant tyskerne.
Verhey siterer uttalelser fra mange ledende politikere der de sier at så lenge tyskerne står sammen om å kjempe kan de ikke bli beseiret.
Verhey skriver at de bildene som ble laget i 1914 for å illustrere ånden fra 1914 spesielt var laget av forlag som trykte postkort, og de viste glade soldater som paraderte eller reiste avgårde med tog. De viste sjelden bilder som skulle framstille fast besluttsomhet. Så lenge krigen virket som et eventyr, skriver Verhey, var disse bildene gode nok, men da den ble opplevd virkelighet fungerte ikke slike bilder lenger, og de ble borte.
"Folket" fortsatte å være et populært motiv, skriver Verhey. Dets begeistring ble erstattet av fast besluttsomhet på bildene. Det var først i 1916 at offentlige organ begynte å bruke tegninger og bilder i propagandaen. Tidligere tegninger hadde blitt laget for å bli solgt.
Verhey skriver at det bildet som ble presentert av hendelsene i august 1914 ble forandret fra et idealisert, men virkelighetsnært, bilde, til et bilde av fast besluttsomhet, og slik kom ånden fra 1914 nå til å bli oppfattet og framstilt. I 1918 ble det ikke lenger referert til begeistring i omtale av august 1914, men til fast besluttsomhet. For å opprettholde denne faste besluttsomheten var det nødvendig med tro.
Propagandaen ble et våpen som kunne avgjøre krigen, skriver Verhey. Verhey skriver at dette er klarest uttrykt i et memo som major von Haeften skrev for Ludendorff i januar 1918 og som Ludendorff anbefalte til kansleren:
den avgjørende militære kampen mellom Tyskland og England ligger framfor oss. Utfallet av kampen vil ble avgjort av i hvilken grad den engelske heimefronten er villig til stå mot.... De rette ordene er seierrike slag og de gale ordene er tapte slag.
Kanslerens pressesekretær Erhard Deutelmoser skrev at en side ved Haeftens memo var at det nå kunne virke som om de militære lederne trodde at krigen ikke kunne vinnes bare ved hjelp av militære midler. Deutelmoser pekte videre på at dersom hærens overkommando skulle lykkes med sin propaganda måtte den involvere Riksdagen og være villig til interne reformer.
Den 24. juni holdt utenriksminister Kühlmann en tale i Riksdagen som var inspirert av Haeftens memo. Der uttalte han at de militære ikke lenger trodde på en militær seier, og at Tyskland derfor skulle vurdere fred med mindre krigsmål. I de neste dagene ble Kühlmann voldsomt angrepet av konservative og av generalstaben. De anklaget ham for å svekke seiersviljen. De militære lederne sendte major Würz til Riksdagen for å si: "Jeg er her etter ordre fra hærens overkommando for å informere dere om at hærens overkommando fortsatt er overbevist om at vi skal vinne denne krigen militært." Verhey skriver at dette ikke var sant. Kühlmann ble avskjediget.
Ludendorff begynte i mars 1918 det han håpet skulle bli den avgjørende offensiven på Vestfronten. Men offensivene kjørte seg etter hvert fast. Da motstanderne gikk til motangrep i juli og august og ut over hausten fikk Ludendorff panikk, og de tyske myndighetene begynte å undersøke betingelser for fredsforhandlinger.
Politikere fra ulike hold i Tyskland oppfordret til at ånden fra 1914 måtte vekkes til live. Men de militære myndighetene hadde gitt opp, og bad de sivile myndighetene om å innlede fredsforhandlinger. Etter at de allierte kom med harde krav oppfordret Ludendorff til at hele den våpenføre befolkninga ble tatt inn i de militære styrkene og at ånden fra 1914 ble gjenoppvekket, men det var for sent siden han allerede i panikk hadde gitt opp kampen. Dette var bare et utspill for å redde ansiktet, skriver Verhey. Etter at den militære ledelsen hadde gitt opp hadde det ikke lenger noen hensikt å kjempe videre. Verhey skriver at opprøret blant marinegastene i Kiel skyldtes at de ikke ville ofre seg uten at det tjente noen annen hensikt enn å redde ansiktet til noen høye marineoffiserer. Dette opprøret i Kiel innledet revolusjonen i Tyskland.
Verhey skriver at revolusjonens umiddelbare mål var å få slutt på krigen. Og mange så revolusjonen som en forkastelse av løgner, og mange ville avsløre disse løgnene. Folk kjente seg ført bak lyset av myndighetene siden myndighetene hadde fått folk til å tro at Tyskland var i ferd med å vinne krigen helt til de militære myndighetene, med Ludendorff og Hindenburg i spissen, plutselig sa at Tyskland stod i akutt fare for å tape krigen. De militære myndighetene forsøkte å få det til å se ut som om det var de sivile myndighetene som ville oppgi krigen. De ville at kansleren og regjeringa skulle ta ansvaret for dette.
Etter krigen la Ludendorff skylda for nederlaget på den tyske propagandaen og den allierte propagandaen fikk skylda for det tyske nederlaget. Verhey skriver at Ludendorffs propaganda hadde vært forfeilet siden den bare talte til menigheten, og ikke til de som var i vanskeligheter, som de menige soldatene og de som led under mangel på mat. Propagandane til Ludendorff ga ikke et overbevisende inntrykk av at det ville bli et bedre framtidig Tyskland for vanlige mennesker dersom Tyskland vant krigen. Verhey skriver at spesielt mislikte vanlige soldater den vekten som propagandaen la på viljen. For viljen manglet ikke hos tyskerne - det de manglet var mat. Mens engelskmennene hadde nok av mat sultet folk i Tyskland, og troppene ved fronten visste det. Og propagandaen kunne ikke forandre dette.
Verhey skriver at propagandaen ikke var fullstendig feilslått. Den hadde styrket kampviljen, og tyskerne hadde kjempet i fire år mot overveldende odds. Og etter krigen ble vesentlige deler av propagandaen, skriver Verhey, sentrale i den politiske debatten. Det gjelder spesielt slagordet "ånden fra 1914" brukt om tysk enhet, nå som Volksgemeinschaft - folkefellesskap.
Verhey skriver at det var liten interesse for beretningen om ånden fra 1914 under Weimarrepublikken. De fleste romanene som ble skrevet om den Første Verdenskrig på 1920-tallet fortalte ikke om augusterfaringen, selv om de kunne nevne den. Til valget i 1919 brukte det konservative partiet DNVP slagordet "Vi er ånden fra 1914", men det var eneste gang at ånden fra 1914 ble brukt som politisk slagord under Weimarrepublikken. Verhey skriver at selv om det var liten interesse for augusterfaringen så var ikke beretninga om ånden fra 1914 uviktig. Hvordan ble dette husket under Weimarrepublikken? spør Verhey.
Bare en gang under Weimarrepublikken ble det holdt offentlig høytid for å minnes august 1914. Denne ene offentlige høytiden var i 1924. Tidlig i 1924 foreslo Edwin Redslob at siden det var ti år siden 1914 burde dettes minnes og markeres på en eller annen måte. Redslob foreslo en offentlig seremoni, og mente at den ville gi økt støtte i folket til den republikanske ideen. Han mente at nasjonale symbol og seremonier av seg selv samlet folket siden de var felles. Redslob bad om at revolusjonen i 1918 ble identifisert med 1914, siden begge begynte en ny samling av folket.
Carl Severing, som var medlem av regjeringa, var skeptisk og mente at dette ikke av seg selv ville øke støtten for den republikanske ideen. Severing sa at det fantes ikke uomstridte nasjonale symbol; det var ikke noe nasjonalt symbol som alle ville føle som sitt. Ei feiring ville bare minne folk på de uenighetene som eksisterte. Det var bedre å ta tida til hjelp, for etter hvert ville republikken komme til å bli akseptert, selv om den enda ikke var akseptert av alle.
Frykten for at minnehøytiden ville bli en fiasko var vel begrunnet, skriver Verhey. I vekene fram mot seremonien ble det uttrykt uenighet om måten den skulle foregå på. Verhey skriver at den andre august 1924 kom regjeringa med følgende budskap "til det tyske folk" på plakater: "For ti år siden stod folket fram i uforglemmelig enhet og styrke for å væpne seg for å kjempe for friheten og beskyttelse av fedrelandet." Tidlig neste dag samlet folk seg foran Riksdagen. Bygninga var dekket med blomster, og over inngangen var et banner der det stod: "for den levende ånd til våre døde". På den ene sida av bygninga stod republikkens nye flagg, som var i fargene sort, rødt og gull. På den andre sida av bygninga stod keiserrikets gamle flagg som var i fargene sort, hvitt og rødt, og som soldatene hadde kjempet under. Begge var på halv stang.
Seremonien begynte med en militær parade, deretter talte først en protestantisk og deretter en katolsk prest. Den tyske presidenten Friedrich Ebert fra SPD talte i ti minutter. Han sa at de tyske soldatene hadde kjempet en defensiv krig. Ebert nevnte ikke konstitusjonen eller revolusjonen, og prøvde ikke å forbinde "ånden fra 1914" med revolusjonen i 1918.
Seremonien skulle slutte klokka 12.00 med to minutters stillhet, men i den pausen begynte kommunister å synge Internasjonalen og ropte "ned med krigen", og nasjonalister svarte med å synge "Wacht am Rhein".
Det var liknende seremonier andre steder i Tyskland, og de fleste stedene ble de avviklet på en verdig måte. I noen få byer prøvde kommunister å bryte inn i seremonien.
Tyskland var delt i synet på krigen. Verhey skriver at i de første årene etter krigen brukte sosialdemokratiske og liberale aviser årsdagen for "augusterfaringen" til å minne om krigens redsler og klandre militaristene for nederlaget og de vanskelighetene republikken opplevde. Hvert år på årsdagen for krigsutbruddet arrangerte venstresida store antikrigsdemonstrasjoner. Den 31. juli i 1921 deltok mer enn en halv million tyskere i disse demonstrasjonene. I Berlin var mer enn 200.000 samlet i sentrum av byen. Krigen ble framstilt som brutal og ødeleggende og umenneskelig. Kurt Tucholsky skrev at begeistringen i 1914 hadde vært en ølfestivalstemning.
Høyresida forsvarte begeistringen i 1914. Verhey skriver at sentralt i det som er kalt den konservative myten om krigserfaringen var den såkalte Langemarck legenden. Den forteller at i oktober 1914 gikk unge tyske frivillige over toppen ved Langemarck mens de sang "Deutschland, Deutschland über alles", og ble skutt ned. Verhey skriver at det ikke var de frivillige, men stormtroppene, som ble høyresidas ideal for tyske soldater - ikke de entusiastisk frivillige, men elitesoldatene uten nerver.
I de første årene etter krigen var minnet om krigens redsler det mest fremtredende minnet om krigen. Men den franske okkupasjonen av Ruhr i 1923 forandret dette. I 1923 ble stemninga slik at høyresida kunne begynne å arrangere militaristiske demonstrasjoner offentlig den første august.
Men fra 1925 ble årsdagen for augusterfaringen vanligvis neglisjert. Heller ikke avisene nevnte den. Fra 1925 til 1928 var det få offentlige markeringer av første august. Men i 1929 arrangerte sosialdemokratene og kommunistene antikrigsmarkeringer den første august. Markeringene ble fulgt av mindre tumulter.
Verhey skriver at for de fleste tyskerne hadde krigen ført til stor sorg som de hadde vanskelig for å forsone seg med og finne mening i. Svært mange, de aller fleste familiene, hadde mistet sønner eller brødre eller fedre eller ektemenn, eller hadde familiemedlemmer som var lemlestet. Verhey skriver at Käthe Kollwitz hadde en sønn, Peter, som hadde meldt seg frivillig i 1914 og hadde blitt drept i Flandern samme år, og hun brukte mye av resten av livet til forsone seg med sønnens død og med sitt store tap og sin sorg og smerte. Verhey skriver at historien hennes kan bli sett på som typisk for tyskerne opplevelse av krigen. Det eneste meningsfulle mange fant med krigen var at da hadde tyskerne stått sammen.
Alle politiske parti hadde begrepet "folkefellesskapet" som et ideal i mellomkrigstida. Verhey skriver at selv om uttrykket "ånden fra 1914" sjelden ble brukt som slagord på 1920-tallet ble "folkefellesskapet" gitt liknende mening som "ånden fra 1914" tidligere hadde blitt gitt.
Verhey skriver at i 1918 og i 1919 håpet mange venstreintellektuelle på at revolusjonen i 1918 skulle fornye "ånden fra 1914" - ikke i den forstand at den ville bringe krigslyst, men at den ville bringe fellesskap og fellesskapsfølelse og offervilje for fellesskapet. Verhey stiller spørsmålet om hvordan dette folkefellesskapet skulle bli utviklet.
Verhey skriver at mange i DDP (Deutsche Demokratische Partei - det venstreliberale partiet), Sentrumspartiet og DVP (Deutsche Volkspartei - det høyreliberale partiet) håpet å skape folkefellesskapet gjennom den nye konstitusjonen. Verhey skriver at sosialdemokratene stort sett brukte begrepet "folkefellesskapet" som en betegnelse for samfunnet slik det skulle være etter den sosialistiske revolusjonen.
Hugo Preuss, som skrev Weimarkonstitusjonen, mente at demokratiet ville føre til identitet mellom folket og de som styrte, selv om det alltid ville være uenigheter, noe man måtte respektere på samme måte som man måtte respektere de som var uenige. Med gjensidig respekt ville et kommunikasjonsfellesskap bli utviklet i demokratiet.
Verhey skriver at demokrater som Theodor Heuss innså at dette ikke var nok. Det måtte også utvikles nasjonale legender som markerte felles identitet for folket og nasjonen.
Verhey skriver at konservative fant det lett å kritisere de demokratiske forsøkene på å skape fellesskap ved å si at fellesskap ikke skapes gjennom konstitusjoner, men er noe som blir levd og opplevd. De pekte på forhold ved moderne samfunn som lett blir opplevd som svakheter ved det, som at folket har en tendens til å bli en uensartet masse som er underlagt byråkratiet. De hevdet at for å skape et folkefellesskap var det nødvendig med felles ideer, verdier og håp.
"Folkefellesskapet" var en verdi for alle politiske retninger, og alle hadde sine tanker om hvordan folkefellesskapet skulle bli virkeliggjort, og det var mange ulike forståelser av dette. En mulighet var å skape enhet ved å ha en felles fiende. Hitler hevdet at det blant soldatene ved fronten hadde vært enhet, og at grunnen til dette hadde vært at de hadde hatt en felles fiende som de hadde stått samlet mot. Hitler sa i 1927 at dersom han skulle bygge nasjonal enhet måtte han sørge for at det var en felles fiende som alle hadde kjennskap til og som alle stod samlet mot.
Enda en mulighet var å skape "folkefellesskapet" ut fra en felles tro. Hitler hevdet at "det folkelige", eller et begrep om det, ikke kunne være grunnlag for en bevegelse, skriver Verhey, men det kunne være et middel, det kunne være noe å tro på, men da var troen det vesentlige, og ikke hva det ble trodd på - felles tro ville gi felles vilje.
Verhey skriver at de konservative argumentene møtte reelle behov hos mange; de store tapene de hadde lidd under krigen virket meningsløse, og de ønsket mening, hadde krigen og tapene hatt noen mening? Og kunne tingene være på en annen måte? Var det mulig at tingene kunne bli endret på? Myter kan gi mening og overvinne frykt, og er nødvendige når det sosiale livet virker irrasjonelt. Og på 1920-tallet hadde mange tyskere grunn til å føle at de ikke hadde særlig kontroll over tilværelsen eller skjebnen sin. Verhey skriver at dolkestøtlegenden snakket direkte til denne situasjonen, og at den først og fremst hadde mening sett på bakgrunn av håpet om at det var mulig å forandre tingene.
Verhey skriver at den såkalte dolkestøtlegenden var, med sosialdemokraten Rolf Barthes ord, den viktigste delen av den fascistiske demagogiske kampanjen mot Tyskland og republikken. Legenden påstod at Tyskland hadde tapt krigen ikke fordi motstanderne hadde vunnet militær seier, men på grunn av at motstanderne hadde hatt bedre nerver og sterkere vilje. I 1918 hadde den tyske sivile befolkninga, i følge legenden, gitt opp krigen og gjort revolusjon, noe som skulle ha ført til nederlaget. Legenden påstod at sivilbefolkninga hadde dolket hæren i ryggen [mens det i virkeligheten var Ludendorff og Hindenburg som hadde brutt sammen og gitt opp].
Verhey skriver at opprinnelsen til legenden lå i myten om ånden fra 1914. For denne myten ble under krigen brukt slik at den fortalte at viljen var avgjørende for seier eller nederlag.
Uttrykket dolkestøtet ble gjort populært av Hindenburg og Ludendorff under ei høring i Riksdagen den 18. november 1919 om årsakene til krigen og nederlaget. Under denne høringa leste Hindenburg opp en uttalelse som var skrevet av Ludendorff og der følgende stod:
en hemmelig, planlagt demagogisk kampanje i flåten og i hæren begynte som var lik de før krigen.... Våre operasjoner var dømt til å mislykkes. Sammenbruddet måtte komme. Revolusjonen representerte bare det endelige trinnet i prosessen. En engelsk general sa korrekt: Den tyske hæren ble dolket i ryggen.
Hvem mente de som støttet denne myten det var som hadde dolket hæren i ryggen? De mente at det først og fremst var SPD, USPD og venstreliberalerne. Allerede under valgkampanjen i 1919 sa det konservative DNVP til velgerne at de ikke måtte stemme på de "novemberkriminelle" som skulle ha tatt viljen fra tyskerne. Under Weimarrepublikken gjentok konservative forfattere denne påstanden overalt der de kom til, i aviser og bøker og taler og i komitemøter. Prester spredte denne myten i prekenene sine - denne myten var å finne overalt.
I siste del av Weimarrepublikken var det nazistene som mest aktivt spredte myten. Valgkampanjen deres mellom 1. februar og 5. mars 1933 var for en stor del bygd på dolkestøtlegenden. Nazistene sa at de ville ta de novemberkriminelle, marxistene skulle få betale for sine forbrytelser. Verhey skriver at legenden til å med ble gjentatt i republikkens skolebøker.
Verhey skriver at dolkestøtlegenden tjente to funksjoner for de konservative. Først ga den høyresida et våpen som den kunne angripe politiske fiender med, og for det andre var den viktig dersom man trodde at viljen var av avgjørende betydning for det som hendte i samfunn og historie, skriver Verhey. Og det mente mange av de radikale nasjonalistene. Verhey skriver at Houston Stewart Chamberlain og Oswald Spengler og Heinrich Class mente dette.
Venstresida pekte på hvor latterlig dolkestøtlegenden var. Hæren hadde begynt å bryte sammen på egen hand fordi den var satt under for hardt press av en materielt overlegen fiende. Moralen på heimefronten ble skadet av matmangel og nød og av at de kjære døde i skyttergravene, og av de krigsmålene som høyresida i politikken satte fram som gjorde det umulig å oppnå fred og som truet med å gjøre krigen evigvarende. Og venstresida pekte på den antidemokratiske motivasjonen til de som framsatte dolkestøtlegenden.
Verhey skrev at demokratenes svar på den konservative legenden var preget av at de fant legenden utrolig og absurd, et utrolig falskneri som man ikke skulle tro at noen ville tro på siden det er så absurd og så tydelig et falskneri. Derfor kan det hende at venstresida ikke la nok energi inn i å tilbakedrive legenden [og unnlot å vise at det var Ludendorff og Hindenburg som hadde dolket hæren bakfra].
Verhey skriver at folk trodde på dolkestøtlegenden fordi folk ville tro på den, fordi den ga håp om at ved å tro sterkt nok kunne ting forandres til det man ønsket.
Verhey skriver at kvelden til 30. januar 1933, kvelden etter at Hitler hadde blitt utnevnt til kansler, marsjerte store parader av SA gjennom Brandenburger Tor. På samme måte som i 1914 virket det som om den begeistrede massen representerte folkeopinionen. Nazistenes talerør Völkischer Beobachter skrev at disse folkemassene fikk tankene til å gå tilbake til august 1914.
Verhey skriver at i 1933 påstod nazistene ofte at revolusjonen deres var en fortsettelse av revolusjonen som begynte i 1914. Folket hadde da samlet seg rundt en leder, keiseren, på samme måte som de i 1933 samlet seg rundt føreren Hitler. Nazistene hevdet at begeistring var midlet for å mobilisere befolkninga til total innsats, og begeistring og mobilisering ble forbundet med august 1914. Det var også midlet for å rive befolkninga bort fra SPD.
Hitler ville likvidere de som han mente hadde "dolket" hæren bakfra, altså jødene og marxistene.
Etter 1933 ble slagordet om ånden fra 1914, omtrent totalt borte, skriver Verhey. Det skyldtes at nazistene la mye større vekt på krigen og dens erfaringer enn på erfaringene fra august 1914.
Verhey skriver at 1. september 1939 marsjerte tropper gjennom gatene i Berlin på vei til fronten. De skulle begynne Andre Verdenskrig. Men det var liten begeistring i folket og ingen store folkemasser viste seg. Selv da Hitler kjørte til Kroll operahus i åpen bil for å holde tale var det få som var ute på gatene. Samtiden sammenliknet ofte mangelen på begeistring i 1939 med begeistringen i 1914, akkurat som journalister hadde sammenliknet mangelen på begeistring i 1914 med begeistringen i 1870.
Partiledere svarte på dette med å kritisere forståelsen av begeistring. En god soldat, sa de, hadde ingen følelser. Begeistringen i 1914 hadde vært et tegn på nervøsitet. I nazistenes offisielle historie om utbruddet av Andre Verdenskrig skrev nazistene: "i kontrast til begeistringen, med dens berusende demonstrasjoner, som vi så de første dagene av august 1914, tok det tyske folket det lenge ønskede svaret på de polske provokasjonene og de engelske og franske krigserklæringene med en stille og jernhard besluttsomhet." Hitler selv gjorde narr av "hurra-patriotismen" fra 1914, og skrev at takket være den nazistiske oppdragelsen av folket hadde tyskerne gått til krigen med den fanatiske seriøsiteten til en rase som kjente den skjebnen som ville tilfalle dem dersom de tapte, og ikke med overfladisk "hurrapatriotisme".
Nazistene gjentok at tyskerne var bedre forberedt til krigen i 1939 enn i 1914, ikke bare i bevæpning, men også "åndelig". Hitler gjentok gjennom krigen at viljen var tilstrekkelig til å sikre at det ikke ville bli et nytt "dolkestøt".
Verhey skriver at slike utsagn ikke var helt ærlige. Nazistene hadde i 1938 og 1939 begynt propagandakampanjer for å produsere krigsbegeistring, men disse hadde mislyktes. Et viktig formål for nazistenes propaganda var å skape begeistring, både for å samle folket og for å skape en sterk vilje. For nazistene betydde "begeistret" omtrent det samme som "fanatisk", og det var ei innstilling som skulle tjene seieren deres ved at den økte besluttsomheten og innsatsviljen. Nazistene mente at fanatisk besluttsomhet var minst like verdifullt som begeistring, og at denne innstillingen ville sikre seieren.
Verhey innleder det konkluderende kapitlet med å skrive at myten om "ånden fra 1914" først ble utformet i konservative avisers artikler om situasjonen i større tyske byer den 25. juli 1914. Konservative journalister skrev at de tilsynelatende begeistrede menneskemengdene som var samlet i gater og på offentlige plasser snakket for den offentlige opinionen, som skulle ha blitt omformet til et nasjonal tysk fellesskap som med begeistring gikk til krig.
Tyskerne opplevde krigsutbruddet sterkt og intenst. Noen tyskere, spesielt intellektuelle, opplevde det som en fornyelse der de ble deltakere i samfunnet på en ny måte der nasjonen ble et fellesskap som var renset for egoisme og viet til høyere idealer.
Verhey skriver at mye av denne begeistringen var en naiv karnevalstemning. For mange ungdommer og studenter var august 1914 et tid der de kunne rase utendørs døgnet rundt, og bråke i gatene om natta. Man ventet en heroisk krig der store dåder og stort mot ble utøvd og vist fram. Det var en dagdrøm som ble borte da krigens virkelighet viste seg.
Myten om ånden fra 1914 var slett ikke ei fullstendig beretning om begivenhetene og stemninga i de større byene ved månedsskiftet juli/august 1914. Karnevalspreget ved begivenhetene var utelatt fra myten. Myten fortalte heller om hvem som deltok i de "begeistrede" menneskemassene, at de stort sett bestod av ungdom og studenter fra de bedrestilte lag av samfunnet, samt en del etablerte borgere, og slett ikke var representative for befolkninga som helhet. Tyskerne kjente alle mulige følelser ved krigsutbruddet, som angst, frykt, glede, begeistring, eventyrlyst, avsky og desperasjon. Verhey skriver at den eneste felles følelsen var opphisselse og intense følelser. Men disse følelsene førte ikke til merkbare forandringer av holdninger og oppfatninger. Arbeiderklassen aksepterte krigen og håpet at Tyskland ville vinne, men var skeptisk og uten begeistring.
Verhey skriver at de forandringene av mentalitet som kom var mindre et produkt av opplevelsene i august 1914 enn av opplevelsen av krigen. Noe som ga mytene om august 1914 deres makt var at de fleste politiske partiene aksepterte beretninga om at Tyskland i 1914 hadde blitt et tysk fellesskap, skriver Verhey. Alle innså at det var nødvendig å stå sammen for å gjennomføre krigen på en vellykket måte - krigen måtte bli en felles oppgave som var meningsfull. Derfor var beretninga om "ånden fra 1914" meningsfull siden den fortalte at tyskerne hadde stått sammen.
Alle som brukte denne beretninga prøvde å bruke den slik at den støttet deres formål og verdier. Dersom det var mulig å fortelle denne beretninga slik at den støttet opp om fortellerens formål og verdier ville den vise at de brede lag av folket delte fortellerens verdier. Det var derfor liten interesse for å finne ut hva som virkelig foregikk i opinionen ved månedsskiftet juli/august. Debatten om myten var moralsk og politisk: hva var det tyske folket og dets verdier og oppfatninger, og hvordan burde dette og folkets forhold til staten være?
Den konservative myten bygde på håpet om at tyskerne ville forlate sosialdemokratiet og de demokratiske aspirasjonene, og bli keisertro, og fortalte at tyskerne hadde samlet seg rundt keiseren. Venstresida fortalte at i august 1914 hadde folket samlet seg for å forsvare landet. Folket hadde dermed vist at det fortjente likhet på alle plan og at privilegiene for aristokrater og rike mennesker måtte avskaffes. De militæres myte fortalte at tyskerne hadde gått til krig med stor besluttsomhet om å vinne krigen.
Verhey skriver at da krigen var over levde myten videre i drømmen om folkefellesskapet, og at høyresida i politikken var bedre i stand til å utnytte dette begrepet. Hvorfor? spør han.
Verhey svarer på dette spørsmålet med å skrive at en ting var at høyresida hadde bedre tilgang til den offentlige sfæren, og en annen ting var at samfunnet delvis gikk i oppløsning - her kan hyperinflasjonen være et stikkord, og et annet er den usikre arbeidssituasjonen som den sterkt varierende arbeidsløshetsraten forteller om. Samfunnet gikk delvis i oppløsning, og rev folk ut av gamle rutiner og forhold til andre mennesker og tradisjonelle moralske forhold. For mange måtte verden stadig bygges opp på nytt fra grunnen av. Fortellinga om folkefellesskapet hadde derfor svært stor tiltrekningskraft siden den var fortellinga om et samfunn som ga trygg grunn under tilværelsen, om et samfunn og en tilværelse som ikke lenger var i oppløsning. Og hadde krigen og de store ofrene vært meningsløse? Her kunne myten om ånden fra 1914 hjelpe til med å gi et svar og en mening.
Verhey skriver at da nazistene hevdet at deres revolusjon begynte i 1914 var de interessert i å bruke hendingene i 1914 som et eksempel på en fanatisk vilje og at den kunne forme verden. Verhey skriver at noen på venstresida innså at slikt overmot kunne føre til katastrofer, og at tyskerne måtte akseptere de grensene som virkeligheten satte. Andre gikk inn for at republikanere måtte skape egne myter, symbol og beretninger. Men nazistene var flinkere til å lage og fortelle myter som ga oppslutning.
Verhey skriver i bokas siste avsnitt at troen på at man kan forme sin egen skjebne etter sin egen vilje, som var en viktig del av myten av "ånden fra 1914", er et svært menneskelig håp, spesielt når menneskene har liten kontroll over sin egen situasjon. Men i strevet for å forme sin egen skjebne mistet mange tyskere evnen til å skille mellom det som var virkelig og det som var fiksjon, og kom til å tro på mytene.
Lenker:
Første del av denne teksten
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilde for dette kapitlet er: