Skrevet av Tor Førde.
Kilder for dette kapitlet er:
Boka "Morallov og frihet" ble utgitt av Gyldendal i 1970, og boka har en norskspråklig versjon av Kants "Grundlegung zur Metaphysik der Sitten" - "Grunnlaget til moralens metafysikk" - fra 1785 i sine helhet. Her gir Kant ei grei oversikt over sin moralfilosofi, og det er dette skriftet jeg først og fremst holder meg til her.
Menneskets formål er ikke lykken. Mennesket er fra naturens side ikke utstyrt for å være lykkelig. Fornuften, som veileder menneskene, og noen ganger styrer dem, er ikke innrettet mot lykke. "I virkeligheten finner vi også at jo mer et kultivert menneske anvender sin fornuft på livets nytelser og lykken, desto lenger bort kommer det fra den sanne tilfredshet." Det finnes en langt verdigere bestemmelse for menneskene enn lykken, og det er denne fornuften er bestemt for. For denne må menneskenes egeninteresse vike.
"Fornuften er altså ikke tilstrekkelig skikket til å lede viljen med sikkerhet når det gjelder dens gjenstander og tilfredsstillelsen av alle våre behov." Fornuftens sanne oppgave er ikke å frembringe en vilje som er god som et middel til et eller annet formål, men en vilje som er god i seg selv. Av denne grunn kan fornuften direkte være en hindring når det gjelder å nå lykken, selv om lykken er en tilstand det er verdt å strebe etter.
Begrepet plikt inneholder begrepet god vilje. Menneskene gjør mange handlinger som i overensstemmelse med plikten uten å gjøre dem for pliktens del. Men en handling er først virkelig god når den gjøres for pliktens del.
"Det er plikt å gjøre godt mot andre der man kan, og dessuten finnes det mange sjeler som er så deltakende anlagt at de endog uten slike motiver som forfengelighet eller egennytte, finner indre tilfredsstillelse i å spre glede rundt seg og som fryder seg over å finne andre tilfreds som et resultat av hva de har gjort for dem. Men jeg vil hevde at i et slikt tilfelle vil en handling av dette slag, hvor pliktmessig og tiltalende den enn er, likevel ikke ha noen ekte moralsk verdi. Den står på like for med andre tilbøyeligheter, for eksempel streben etter ære,"Her er Kant svært streng. Det kan synes som om det at vi gjør vår plikt med glede er lite verdt, men dersom vi har "onde lyster", og likevel greier å gjøre vår plikt er dette mer verdt. Copleston bemerker at dette synes å stå i motsetning til den alminnelige oppfatning om at en integrert personlighet, der tilbøyelighet og pliktfølelse faller sammen, er verdifull, og høyere utviklet enn en personlighet som er i strid med seg selv, der plikten gjøres med ulyst. Men det Kant sterkt vil ha frem at det har egenverdi å handle for pliktens skyld. Med plikt mener ikke Kant oppgaver og forpliktelser som noen ytre myndighet, eller for den saks skyld Gud selv, har pålagt mennesker. Plikten er den moralske lov som individet selv kommer fram til. (Mer om det senere.)
Vi får da setningen: "En handling utført av plikt har sin moralske verdi ikke i hensikten som derved skal oppnås, men i den maksime i henhold til hvilken handlingen blir besluttet." Verdien avhenger ikke av om handlingen er vellykket, men av det prinsipp for ens vilje som handlingen ble utført etter. Viljen står midt mellom sitt prinsipp a priori, som er formalt, og sin drivfjær a posteriori, som er materiell.
En ny setning følger: "Plikt er en handlings nødvendighet av aktelse for loven." Handlingens moralske verdi ligger ikke i dens virkning, eller noe handlingsprinsipp som henter sin begrunnelse fra handlingens hensikt.
Hvilken lov er slik at viljen for å være god må la seg bestemme av den uten å ta hensyn til handlingens virkning? Det er handlingens allmenne lovmessighet. Denne skal være viljens prinsipp: "Jeg skal aldri gå fram annerledes enn slik at jeg også kan ville at min maksime skal bli en allmenn lov." Dette er også i full overensstemmelse med den vanlige fornuft, som viser seg i at folk har dette prinsippet for øye i sine dommer. Det er for eksempel ikke akseptert at man kan lyge for å komme seg ut av et knipetak. For dersom dette ble akseptert gjaldt ingen løfter lenger. Kant har tiltro til den alminnelige moralske dømmekraft til folk flest, og den er en forutsetning for hans moralfilosofi. Likevel er det et både praktisk og intellektuelt behov for moralfilosofien.
Kant skriver at det pliktbegrepet som han har kommet fram til ikke grunner seg på erfaring, selv om utledningen av det er gjort ved å undersøke bruken av den praktiske fornuft. Men kan ikke vite om handlinger som er gjort i overensstemmelse med plikten er gjort på grunn av plikten.
De fleste av våre handlinger er i overensstemmelse med plikten, skriver Kant. Likevel er de fleste handlinger selviske. Men selv om menneskene ikke er fullstendig dydige og fortreffelige blir ikke idéene om rettferdighet og sannhet og den moralske plikt mindre verdt og av mindre betydning og alvor av den grunn. Disse idéene er virkelige og har virkelighet i det de kan bevege menneskene. De gjelder for alle fornuftige vesener.
Man kan ikke gi moralen noe dårligere råd enn at den skal bygge på eksempler, selv om eksempler kan gi inspirasjon. Moralske handlinger skjer ikke ved etterlikning eller imitasjon, men ut fra den gode vilje. Derfor har "den rene forestilling om plikten og om den moralske lov overhodet, uten å være blandet med noe fremmed innslag av empiriske tilskyndelser, en langt mektigere innflytelse på det menneskelige hjerte kun ad fornuftens vei (hvorved fornuften først blir klar over at den i seg selv også kan være praktisk) enn alle andre drivfjærer som man kan påvise på empiriens område, slik at fornuften i bevissthet om sin egen verdighet forakter de empiriske drivfjærer og litt etter litt kan bli deres herskerinne." En blandet morallære, som henter årsaker fra både empirien og fra fornuftens prinsipp, skaper derimot lett forvirring.
Kant skriver at ut fra disse betraktninger blir det klart "at alle moralske begreper har deres sete og opprinnelse fullstendig a priori i fornuften." De kan ikke bli trukket ut fra noen empirisk erkjennelse. Det er av den største viktighet å hente disse begrepene og lovene i den rene fornuft, og bestemme den praktiske fornufts fulle evne.
Enhver ting i naturen virker etter lover. Bare et fornuftig vesen har evne til å handle etter forestilling om lover, altså etter prinsipper - det har en vilje. Siden det kreves fornuft for å avlede handlinger fra prinsipp, så er viljen ikke annet enn praktisk fornuft. Nå trenger man ikke alltid å følge fornuften, man kan ha tilbøyeligheter som går på tvers av fornuften.
Forestillingen om et objektivt prinsipp i den utstrekning dette er tvingende for en vilje heter et (fornufts-)bud og budets formel heter imperativ.
Alle imperativ blir uttrykt ved et skal. Alle imperativ påbyr enten hypotetisk eller kategorisk. Hypotetiske imperativ er instrumentelle. De påbyr en handling som middel for å oppnå noe annet. Det kategoriske imperativ derimot, framstiller en handling som objektivt nødvendig i seg selv uten relasjon til et annet formål.
Kant klassifiserer handlinger etter formål, forskjellige typer hypotetiske imperativ og dyktighets imperativ. Sistnevnte foreskriver hva som må gjøres for at man skal oppnå et bestemt resultat. Dyktighet i valg av midler til å oppnå egen velferd kan kalles for klokskap i den mest innskrenkede betydning av ordet. Det kategoriske imperativ er moralens imperativ. Handlingstypene klassifisert og ordnet etter hvilken nødvendighet viljen er underlagt er i stigende rekkefølge:
(1) dyktighetsregler,
(2) klokskapsråd og
(3) moralske påbud.
De første imperative kan kalles tekniske, de andre pragmatiske (som hører til velferden) og de siste moralske.
Hvordan er disse imperativene mulige? Den første handlingstypen har sin årsak i nødvendigheten av å kunne noe for å være i stand til å oppnå noe. Klokskapsimperativene er vanskeligere å fastsette, siden det er vanskelig å fastsette hva som er nødvendig å kunne for å bli lykkelig. Man er ikke i stand til med full visshet ut fra en eller annen grunnsetning å fastslå hva som virkelig ville gjøre en lykkelig. Men kan ikke handle etter bestemte prinsipp for å bli lykkelig, men må følge empiriske råd, for eksempel når det gjelder diett, sparsommelighet, høflighet, tilbakeholdenhet osv.
Spørsmålet om hvordan moralens imperativ er mulig trenger et svar. Det kan heller ikke avgjøres eller illustreres ved eksempler at og hvordan dette imperativet finnes. Tilsynelatende kategoriske imperativ kan også fryktes å være hypotetiske imperativ, skriver Kant. For eksempel at imperativet "du skal ikke gi falskt løfte" egentlig er "du skal ikke avgi falskt løfte for at du, når du blir avslørt, ikke skal miste tilliten".
Muligheten av et kategorisk imperativ må undersøkes fullstendig a priori. Det er en vanskelig oppgave. "Det er bare et eneste kategorisk imperativ: "Handl bare etter den maksime gjennom hvilken du samtidig kan ville at den skal bli en allmenn lov." Den regel man handler etter skal altså være slik at man kan ønske at alle fulgte denne regelen. Kant skriver at dette imperativet også kunne være: "Handl som om maksimen for din handling gjennom din vilje skulle bli en almen naturlov."
Kant fortsetter med å regne opp noen plikter inndelt i plikter overfor en selv og overfor andre mennesker, og i fullkomne og ufullkomne plikter:
1. Et menneske blir trett av livet på grunn av mange lidelser og fordi alt ser håpløst ut. Men det spør seg selv om det ikke vil være i strid med plikten overfor seg selv gjøre slutt på livet sitt. Dersom hans maksime var: "Av egenkjærlighet gjør jeg meg til prinsipp å forkorte livet mitt når det å leve videre inneholder trusselen om mer ubehag enn løfte om behag." Kan dette prinsippet bli en almen lov? Det kan det ikke, skriver Kant.
2. En annen må låne penger. Og han forstår at for å få låne pengene må han love å betale dem tilbake på et bestemt tidspunkt. Men han vet at han ikke er i stand til å betale tilbake pengene. Han spør seg da om det ikke er utillatelig og pliktstridig å hjelpe seg ut av nøden på denne måten. Dersom han lover å betale tilbake blir maksimen: "Når jeg mener at jeg er i pengenød, vil jeg låne penger og love å betale dem tilbake selv om jeg vet at det vil aldri skje." Spørsmålet er om dette er riktig? Hvordan ble tilstanden dersom min maksime ble en alminnelig lov? Blant annet ville folk slutte å låne bort penger. Maksimen ville derfor være selvmotsigende.
3. En tredje finner et talent i seg som med foredling kan gjøre ham til et brukbart menneske. Men han foretrekker et behagelig liv framfor å utvikle talentet. Han spør likevel seg selv om dette er en riktig maksime. Og han finner at det er det ikke, siden det ville føre til at kulturen og samfunnet forfalt.
4. En fjerde, som lett kunne hjelpe andre, ser at andre sliter med store vansker. Men han tenker: "Hva angår det vel meg. La enhver være så lykkelig som Himmelen vil det. Jeg vil ikke ta noe fra ham eller misunne ham. Og heller ikke vil jeg hjelpe ham!" Kant skriver at det er ikke mulig å ville dette som prinsipp for en naturlov. Enhver kan komme til å trenge hjelp.
Kant skriver at vi anerkjenner gyldigheten av det kategoriske imperativet. Men siden vi har tilbøyeligheter som ikke vil følge det, gis det bare en generell gyldighet som vi kan tilpasse og forhandle med. Likevel: "så viser det likevel at vi virkelig anerkjenner gyldigheten av det kategoriske imperativ og at vi (med full aktelse for det) bare tillater oss noen, som det synes oss, uviktige og avtvungne unntak."
Kant skriver at han har vist at dersom plikt er et begrep som skal ha betydning og være lovgivende kan dette bare uttrykkes i et kategorisk imperativ, og ikke i et hypotetisk imperativ. Videre er også inneholdet av dette kategoriske imperativet bestemt, men det er ikke vist a priori at et slikt kategorisk imperativ eksisterer.
Det er ikke mulig å avlede eksistensen av dette prinsippet fra den menneskelige natur. Fra den menneskelige natur kan man avlede subjektive prinsipp og tilbøyeligheter. "Her ser vi nå at filosofien i virkeligheten befinner seg i en betenkelig stilling. Det standpunkt den inntar skal være sikkert til tross for at det ikke er avhengig av eller kan støtte seg på noe verken i himmelen eller på jorden." Det kategoriske imperativ skal altså være en fornuftslov som er gitt på forhånd for all erfaring.
"Spørsmålet er altså dette: Er det en nødvendig lov for alle fornuftsvesener til enhver tid å bedømme sine handlinger etter slike maksimer som de selv kan ville skal tjene som alminnelige lover?"
Dersom fornuften helt alene bestemmer atferden (og det er muligheten for dette som vi vil undersøke), så må den nødvendigvis gjøre dette a priori.
Kant foretar noen bestemmelser: Viljen tenkes som en evne til å bestemme seg til å handle i overensstemmelse med forestillinger om visse lover. Denne evnen finnes bare hos fornuftige vesener.
Det som tjener viljen til objektiv grunn for denne selvbestemmelsen er formålet. Det som gjør handlingen mulig er midlet. Den subjektive grunn til at man begjærer er drivfjæren, den objektive grunnen til at man vil er beveggrunnen. Praktiske prinsipp er formale når de er abstrahert bort fra subjektive formål, og materielle når de viser seg i individene.
"Men anta at det fantes noe hvis tilværelse har en absolutt verdi i seg selv, noe som i egenskap av formål i seg selv kunne være en grunn til bestemte lover, - da ville grunnen til et mulig kategorisk imperativ, dvs. en praktisk lov, ligge i dette og bare i dette.Nå sier jeg: Mennesket, og ethvert fornuftig vesen overhode, eksisterer som formål i seg selv, ikke bare som et middel til bruk etter forgodtbefinnende for den ene eller andre vilje;-"
Alt som er gjenstand for tilbøyeligheter har bare en betinget verdi. Fornuftige vesener kalles personer, og deres natur særkjenner dem som formål i seg selv. De setter følgelig en grense når det gjelder vilkårlig behandling.
Dersom det finnes et øverste praktisk prinsipp, et kategorisk imperativ for den menneskelige vilje, så må forestillingen om det være at det er et formål for enhver, fordi det er et formål i seg selv, og dette er et objektivt prinsipp for viljen og kan tjene som en allmenn praktisk lov. Grunnen til dette prinsippet er at den fornuftige natur eksisterer som et formål i seg selv.
"Det praktiske imperativ blir derfor følgende: Handel slik at du alltid bruker menneskeheten både i din egen person og i enhver annens person samtidig som et formål og aldri bare som et middel."Kant konkretiserer dette gjennom de tidligere brukte eksemplene:
For det andre, den personen som har i hensikt å gi et falskt løfte vil innse at han ved det bare bruker den andre som et middel til et formål som den andre ikke deler.
For det tredje når det gjelder tilfeldige plikter mot en selv må handlingene som følger av dem være i harmoni med menneskeheten i en selv som formål. Derfor bør man utvikle de talenter en har.
For det fjerde må idealet om menneskeheten som formål i seg selv føre til at man søker å fremme dette hos andre.
Dette prinsippet om menneskeheten som formål er ikke hentet fra erfaringen. For det første siden det er allment og gjelder for alle fornuftige vesener (og vår erfaring er for begrenset til å gi et så vidtrekkende prinsipp). For det annet fordi menneskeheten ikke blir framstilt som et menneskelig formål (subjektivt), men som et objektivt formål som skal utgjøre den øverste innskrenkende betingelse for alle subjektive formål.
Kant innfører et viljens tredje praktiske prinsipp som øverste betingelse for dens harmoni med den almene praktiske fornuft: Idéen om ethvert fornuftig vesens vilje som en allment lovgivende vilje.
Dette stemmer overens med det kategoriske imperativ, siden idéen om den allmenne lovgivning ikke grunner seg på noen interesse og derfor er det eneste imperativ som er ubetinget. Dersom det finnes et kategorisk imperativ så kan det bare påby at maksimen for dets vilje skal være allment gyldig siden den ikke grunner seg på noen interesse.
Kant skriver at tidligere forsøk på å oppdage moralens prinsipp har slått feil siden:
"Man så at plikten bandt menneskene til lover, men det falt en ikke inn at mennesket bare er underkastet lover som det selv gir, men som likevel er allmenne, og at det bare er forpliktet til å handle i overensstemmelse med sin egen vilje, - en vilje som ifølge naturens formål er allment lovgivende."Man har brukt å se menneskene som underkastet lover som var påtvunget menneskene, og som sprang ut av spesielle interesser. Da kom man bare fram til tvang, eller tilbøyeligheter grunnet i interesser, og ingen øverste morallov.
Men dette prinsippet om å være sin egen lovgiver ut fra fornuftens lover og det kategoriske imperativ er annerledes, og Kant kaller det for prinsippet om viljens autonomi.
Alle andre prinsipp kaller Kant for heteronomi.
Dette begrepet om hvert fornuftig vesen som allment lovgivende og i stand til å bedømme seg selv og sine egne handlinger, fører til et beslektet og meget fruktbart begrep, nemlig: begrepet om et formålenes rike.
Med dette forstår Kant en systematisk forening av fornuftige vesener ved felles lov. De er alle underlagt den lov at de aldri skal behandle den andre som bare et middel, men også som et formål. Et fornuftig vesen tilhører formålenes rike som medlem når det både er allment lovgivende og selv er underkastet disse lovene. Det tilhører riket som overhode når det i egenskap av lovgiver ikke er underkastet noen annens vilje. Det er det når det er et fullstendig uavhengig vesen.
Den praktiske nødvendighet av å handle etter det kategoriske imperativ beror ikke på følelser, drifter og tilbøyeligheter, men alene på fornuftige veseners forhold til hverandre. Ethvert av disse vesenene må betraktes som lovgiver, for at det ikke bare skal betraktes som et middel. "Fornuften setter altså enhver av den allment lovgivende viljes maksimer i forhold til enhver vilje og dessuten til enhver handling overfor en selv. Dette gjør den imidlertid ikke ut fra en eller annen praktisk bevegelsesgrunn eller fremtidig fordel, men ut fra idéen om et fornuftig vesens verdighet, - et vesen som ikke adlyder noen annen lov enn den det selv gir."
I formålenes rike har alt enten en pris eller en verdighet. Autonomi er grunnen til den verdighet som det menneskelige og enhver fornuftig natur har.
Det er menneskets verdighet i egenskap av fornuftig natur som gjør verdig til å være lovgivende medlem av formålenes rike. Ellers måtte det bare betraktes som underkastet de naturlovene som regulerer dets behov.
Viljens autonomi som moralens øverste prinsipp.
Viljens autonomi er den egenskap viljen har til å være en lov for seg selv. Autonomiprinsippet er dette: Aldri å velge på annen måte enn slik at maksimene for ens valg også inngår i den samme viljesakt som allmenn lov. Autonomiprinsippet er moralens eneste prinsipp.
Viljens heteronomi som kilden til alle uekte moralprinsipp.
Dersom viljen søker den maksimen som skal bestemme den i den empiriske verden, altså et annet sted enn i prinsippet om at maksimen må kunne være en universell lov, er den heteronom. Det er i slike tilfeller ikke viljen selv som gir seg sin lov, men gjenstanden som gir loven. Dette gir bare opphav til hypotetiske imperativ - instrumentelle imperativ - man gjør slik fordi det kan føre til at man oppnår noe man ønsker.
Inndeling av alle mulige moralprinsipper som har heteronomi til grunnbegrep.
Heteronome moralprinsipp er enten empiriske eller rasjonale. De første tar utgangspunkt i lykkeprinsippet, som bygger på enten den fysiske eller moralske følelse. De andre tar utgangspunkt i fullkommenhetsprinsippet, som bygger på fornuftsbegrepet.
Kant skriver at empiriske prinsipp ikke duger som grunnlag for moralske lover. Dette siden menneskene er så ulike og deres situasjon er så forskjellig at den virkelighet disse prinsippene hentes fra og skal brukes på vil ha så mange unntakstilfeller at den ubetingede praktiske nødvendighet disse prinsippene må ha faller bort. Prinsippet om lykke er det mest forkastelige, siden lykke og riktig oppførsel ikke følges ad. Det bidrar heller ikke til å grunnlegge moralen, da det er noe helt annet å gjøre et menneske lykkelig enn å gjøre det godt. Og å gjøre det klokt og bevisst sin egen fordel er noe helt annet enn å gjøre det dydig. Klokskapsprinsippet undergraver moralen ved å føre inn beregninger som ikke har noe med moralen å gjøre.
Den moralske følelsen derimot, står moralen og dens verdighet nærmere, men kan likevel ikke gi noen enhetlig målestokk for godt og ondt.
Blant moralens rasjonale eller fornuftsgrunner er det ontologiske begrepet om fullkommenhet bedre enn det teologiske, selv om det første er tomt og ubestemt. Det teologiske går ut på å avlede fullkommenhet fra Gud, men i det begrepet inngår æres- og herskelyst forbundet med forestillinger om hevn og makt, og vil derfor gi grunnlag for et moralsystem i fullstendig motsetning til all moralitet.
Disse prinsippene stiller opp viljens heteronomi som moralens første grunn, og de må derfor forfeile sitt mål.
Kant skriver at han har analysert de moralbegrep som er i bruk og vist at de har viljens autonomi som konsekvens, eller snarere at den ligger til grunn for disse moralbegrepene.
Frihetsbegrepet er nøkkelen til forklaringen på viljens autonomi.
"Viljen er en slags kausalitet som levende vesener har i den utstrekning de er fornuftige, og frihet ville være den egenskap ved denne kausalitet som gjør at den kan virke uavhengig av noen bestemmelse ved fremmede årsaker; liksom naturnødvendighet er den egenskap som karakteriserer kausaliteten til fornuftsløse vesener ved at deres virksomhet bestemmes ved den innflytelse fremmede årsaker utøver."Den definisjonen som er gitt ovenfor er negativ, skriver Kant, og derfor ufruktbar når det gjelder å gripe frihetens vesen. Likevel peker den mot et positivt begrep om kausalitet og lov. Naturnødvendigheten utgjør en heteronomi av virkende årsaker. Men viljens frihet er autonomi, å være sin egen lovgiver. Når loven som følges er prinsippet ikke å handle etter noen annen maksime enn en som også kan ha seg selv til gjenstand som en allmenn lov, så er dette formelen for det kategoriske imperativ, og vi får da at en fri vilje er det samme som en vilje som står under moralske lover.
Dersom viljens frihet blir forutsatt følger moralen og dens prinsipp ved ren begrepsanalyse. Likevel er moralprinsippet fremdeles en syntetisk setning: "En helt gjennom god vilje er en vilje hvis maksime alltid kan ha seg selv til innhold betraktet som en allmenn lov." Det positive frihetsbegrepet er enda for lite undersøkt til at vi kan si hva det består i, skriver Kant.
Frihet må forutsettes som en egenskap ved alle fornuftige veseners vilje.
"Ethvert vesen som ikke kan handle annerledes enn ut fra idéen om frihet, er nettopp av denne grunn i praktisk henseende virkelig fritt." Ethvert fornuftig vesen som har en vilje har også idéen om frihet som det eneste det kan handle ut fra.
Om den interesse som er knyttet til moralens idéer.
Friheten kan ikke bevises, bare forutsettes for et vesen som er fornuftig og som er bevisst at det er kausalt virksom når det gjelder sine handlinger. Av å forutsette disse idéene fulgte bevisstheten om en handlingslov - det kategoriske imperativet. Så er spørsmålet: Hvorfor skal jeg underkaste meg dette prinsippet? Dette gjelder også for alle andre fornuftige vesen.
Idéen om frihet synes å forutsette den moralske lov, prinsippet om moralens autonomi. Men vi kan ikke gi et bevis for dens eksistens og objektive nødvendighet. Derfor kan vi ikke innse hvorfra den moralske lov henter sin forpliktelse.
"En utvei står likevel åpen for oss, nemlig å undersøke: Om vi ikke, når vi gjennom friheten tenker oss som a priori virkende årsaker, inntar et annet standpunkt enn når vi betrakter oss selv - med henblikk på våre handlinger - som virkninger som vi ser for våre øyne."
Alle forestillinger som kommer til oss av seg selv, som gjennom sansene, lar oss bare erkjenne gjenstandene som de virker på oss. Og det er ukjent for oss hvordan gjenstandene er i seg selv. Vi får kjennskap til fenomenene, ikke til tingene i seg selv. Dette skillet mellom tingene for oss (fenomenene) og tingene i seg selv (noumena), er også et skille mellom sanseverdenen og forstandsverdenen. Også mennesket selv er et fenomen, som det kjenner, og et ukjent noumena, siden menneskene erfarer seg selv empirisk. (Se Kants erkjennelsesteori.)
Det finnes i menneskene en evne som gjør at det skiller seg fra alle andre ting, og det er fornuften. I egenskap av ren selvvirksomhet er denne hevet over forstanden. Forstanden frambringer begrep som tjener til å bringe de sanselige forestillinger inn under regler og forener dem derved i bevisstheten. Men uten sanseinntrykkene ville ikke forstanden tenke noe i det hele tatt. Fornuften derimot viser så stor spontanitet at den går langt ut over det som sansene leverer, og den skiller sanseverdenen og forstandsverdenen fra hverandre. Dermed setter den grenser for seg selv, forstanden. I egenskap av intelligens tilhører et fornuftig vesen derfor ikke sanseverdenen, men fornuftsverdenen. Det inntar derfor to standpunkt som det kan se seg selv fra: (1) I den utstrekning det er underlagt sanseverdenen er det underlagt naturlovene (heteronomt), (2) i den utstrekning det hører under den intelligible verden er det underlagt lover som ikke er empiriske, og som bare har sitt grunnlag i fornuften.
Disse sistnevnte lovene som mennesket som fornuftsvesen er underlagt bestemmes i frihet. Friheten er ikke underlagt bestemmende årsaker i sanseverdenen. Med idéen om frihet er bundet til autonomibegrepet, og det er bundet til moralprinsippet og det kategoriske imperativ.
Hvordan er et kategorisk imperativ mulig?
Mennesket tilhører to verdener, sanseverdenen og forstandsverdenen. Som medlem av den første er menneskene underlagt naturlovene og sine begjær og tilbøyeligheter. Som medlem av den andre er autonomiprinsippet rådende. Siden mennesket tilhører forstandsverdenen er det underkastet fornuften, idéen om frihet og viljens autonomi. Forstandsverdenens lover er imperative.
Om den ytterste grense for all praktisk filosofi.
Menneskene betrakter seg som frie. Likevel er ikke frihet et erfaringsbegrep. Den synes å stride mot naturnødvendigheten. Man kan ikke oppfatte seg som fri dersom man antar at man er underkastet naturlovene. Man er ikke fri i de henseende der man er underkastet naturlovene.
Men, som nevnt ovenfor, mennesket tilhører to verdener.
Avslutning:
Debatten om Kants moralfilosofi vil bli berørt i andre kapitler som jeg skriver om tysk filosofi. Les mer!
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilder for dette kapitlet er: