Kants etikk.

Første del

Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net

Skrevet av Tor Førde.


Kilder for dette kapitlet er:

Blogg
Atom-XML

Tweet

Boka "Morallov og frihet" ble utgitt av Gyldendal i 1970, og boka er en norskspråklig versjon av Kants "Grundlegung zur Metaphysik der Sitten" - "Grunnlegging av moralens metafysikk" - fra 1785. Det er dette skriftet jeg først og fremst holder meg til her.

Kants moralfilosofi er mest kjent for:

  1. Det kategoriske imperativ:
    "Handel bare etter en maksime som du samtidig kan ville skal bli en allmenn lov."

  2. Prinsippet om viljens autonomi:
    "Man så at plikten bandt menneskene til lover, men det falt en ikke inn at mennesket bare er underkastet lover som det selv gir, men som likevel er allmenne, og at det bare er forpliktet til å handle i overensstemmelse med sin egen vilje, - en vilje som ifølge naturens formål er allment lovgivende."

  3. Formålenes kongerike:
    Med dette forstår Kant en systematisk forening av fornuftige vesener ved felles lov. De er alle underlagt den lov at de aldri skal behandle den andre som bare et middel, men også som et formål. Et fornuftig vesen tilhører formålenes rike som medlem når det både er allment lovgivende og selv er underkastet disse lovene. Det tilhører riket som overhode når det i egenskap av lovgiver ikke er underkastet noen annens vilje. Det er det når det er et fullstendig uavhengig vesen.

  4. At man aldri skal bruke et annet menneske bare som et middel:
    "Mennesket, og ethvert fornuftig vesen overhode, eksisterer som formål i seg selv, ikke bare som et middel til bruk etter forgodtbefinnende for den ene eller andre vilje;-"

Noen definisjoner:
De som har lest det jeg har skrevet om Kants erkjennelsesteori (Kritikk av den rene fornuft, utgitt i 1781), vil kunne huske at "a priori" betyr "på forhånd" og "a posteriori" betyr "på etterhånd". Videre at Kant skilte mellom på den ene siden tingene som de framtrer for oss, tingene for oss, fenomenene, og på den andre siden tingene i seg, noumena. De siste vet vi ingenting om. Om tingene som de framtrer for oss vet vi at de følger naturlovene, som naturlovene er nedtegnet av Newton. Og de oppfører seg for oss, i vår oppfattelse og etter vår erfaring, som våre forstandskategorier bestemmer at de er nødt til å oppføre seg, for i det hele tatt å kunne være forståelige for oss og mulige å oppfatte av oss.

Nedenfor følger et referat av boka, der vi kan lese hvordan Kant kommer fram til de kjente, og radikale, reglene som er referert ovenfor.



* * * * * * * * * * * * * * * *

Grundlegung zur Metaphysik der Sitten.

Kant innleder boka med å skrive at den gamle vitenskap ble inndelt tre: Fysikk, etikk og logikk. All fornuftserkjennelse er enten materiell og angår en eller annen gjenstand, eller den er formal og angår bare selv forstanden og fornuftens form og reglene for tenkningen. Den formale filosofi heter logikk, mens den materielle er fysikken, så lenge den angår naturlovene. Den filosofien som behandler frihetslovene er etikken. Den kalles også for moralfilosofi.

Logikken kan ikke ha noen empirisk del. Derimot har fysikken og etikken hver sin empiriske del. All filosofi som baserer seg på erfaring er empirisk, mens den som utelukkende framsetter sin lære ut fra a prioriske prinsipper kalles ren. Den kalles logikk når den er rent formal, og hvis den er begrenset til bestemt gjenstander heter den metafysikk.

Vi har derfor en todeling av metafysikken, en naturens metafysikk og en moralens metafysikk, henholdsvis en empirisk del og en rasjonell del. Den empiriske etikken kan kalles for praktisk antropologi, mens den rasjonelle delen kan kalles for moral.

Her er oppmerksomheten vendt mot moralfilosofien. Empiriske forhold vil ikke bli behandlet. At det må finnes en ren moralfilosofi er innlysende ut fra idéen om felles plikt og moralske lover. En lov må innebære absolutt nødvendighet om den skal være moralsk gyldig, altså gi grunn til forpliktelse. Følgelig skal man ikke søke grunnen til forpliktelsen i menneskets natur eller i dets forhold i den verden det er satt inn i, men ene og alene i den rene fornufts begreper a priori. Enhver regel som støtter seg på erfaringsgrunner kan meget vel være en praktisk regel, men aldri en moralsk lov. De moralske lovene skiller seg slik fra all øvrig praktisk erkjennelse som inneholder noe empirisk, og all moralfilosofi beror helt og holdent på sin rene del.

En moralens metafysikk er derfor nødvendig. Både for å undersøke kilden til de praktiske grunnsetningene som ligger i vår fornuft a priori, og fordi moralen er utsatt for undergraving så lenge den ikke har en rettesnor og øverste norm for å dømme riktig. Kant er så streng at han skriver at det er ikke tilstrekkelig for at noe skal være moralsk godt at det er i overensstemmelse med moralloven, men det må også skje for dennes skyld. Den moralske lov er i sin renhet og ekthet bare å finne i en ren filosofi. Følgelig må metafysikken komme først. Moralens metafysikk skal undersøke idéen om, og prinsippene for, en mulig ren vilje, og ikke den menneskelige viljes handlinger og betingelser generelt, som for det meste hører inn under psykologien.

Grunnlaget for en moralens metafysikk er en kritikk av den rene praktiske fornuft, likesom det for metafysikkens vedkommende bare er en kritikk av den rene spekulative fornuft som kan være grunnlaget ("Kritik der reinen Vernuft"). Teoretisk fornuft er rettet mot kunnskap, mens praktisk fornuft er rettet mot handling, valg av målsettinger i henhold til de moralske lovene. Praktisk fornuft er fornuften i dens praktiske bruk. Det er bare en fornuft, men den kan nærme seg sitt objekt på to forskjellige måter. Enten for å undersøke det som det blir gitt gjennom sansene, eller forsøke å gjøre objektet virkelig. Den første er teoretisk, og den andre er praktisk kunnskap. I sin teoretiske funksjon konstituerer fornuften objektet som er gitt av intuisjonen, på den måten som er forklart i kapitlet om Kants erkjennelsesteori. I sin praktiske funksjon er fornuften kilde til objektet, den er opptatt av valgsituasjoner og valg av valg.

Lenker:
Neste del av denne teksteen
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net

Kilder for dette kapitlet er: