Skrevet av Tor Førde.
Kilder for dette kapitlet er:
Under lesingen kan det være nyttig å ha tilgang til denne oversikten over de gamle engelske kongene.
Her bygger jeg på Christopher Sculls artikkel "Urban centres in pre-viking England?". Artikkelen er trykt i boka "The Anglo-Saxons from the migration period to the eight century - An ethnographic perspective" som er redigert av John Hines.
Samfunnene i England før vikingenes tid var ikke urbane. Derfor vil mer detaljerte diskusjoner innsnevres til evaluering av karakteren og sammenhengen til noen få bosetninger, og hvordan de kan plasseres innenfor generelle modeller om urbanisme og urban utvikling, skrev Scull.
Scull skriver at arkeologisk materiale er grunnlagsmaterialet for forskning på urbant liv og urban økonomi i angelsaksisk England. Kildematerialets natur byr på problem, og det intellektuell klimaet som debatten er blitt utviklet i er ikke nødvendigvis sympatisk til en etnografisk tilnærming til det angelsaksiske England.
Det arkeologiske materialet er etterlatenskaper fra fortida, og dette setter grenser for muligheten til å nærme seg samfunnenes fortidige dynamikk. Siden 1960-tallet har hovedstrømmen i arkeologien prøvd å overvinne disse begrensningene ved å bruke generaliserte modeller som er utledet fra kulturell antropologi. En siden ved denne prosessuelle eller sosiale arkeologien er at arkeologi er blitt sett på som den historiske dimensjonen til kulturell antropologi, og det er blitt lagt vekt på forklaring av kulturell forandring framfor beskrivelse av kulturer.
Scull nevner flere studier av urban utvikling i angelsaksisk England, og skriver spesielt at Hodges bok Dark Age Economics (som nettopp er referert) er en pardigmatisk prosessuell studie. De nevnte studiene har lagt vekt på å utforske de underliggende årsakene til urban utvikling som et utstrakt sosio-økonomisk fenomen. Den urbane utviklingen i det angelsaksiske England avvek på noen måter betydelig fra den tilsvarende utviklingen i andre deler av Europa. Likevel var den urbane utvikling mer bestemt av sin tids forhold enn av spesielt angelsaksiske forhold eller kulturtrekk.
Det angelsaksiske samfunnet var ikke statisk, og i det sjuende århundret var det svært forskjellig fra i det femte århundret, på samme måte som det var svært forskjellig i det tiende århundret fra i det åttende århundret.
Det er blitt arbeidet med å definere det urbane i mange forskjellige disipliner gjennom lang tid. Ulike framgangsmåter og kriterier er blitt utviklet for å fastsette om en bosetning kan kalles for en by. Hvilken framgangsmåte og hvilke kriterier er det meningsfullt å bruke når angelsaksiske bosetninger fra tidlig middelalder skal studeres? I Nordvest-Europa og Skandinavia foretrekker arkeologer ofte å bruke funksjonalistiske kriterier for en by. De legger vekt på den økonomiske karakteren og rollene til urbane bosetninger. Dette er trekk som kan avdekkes gjennom arkeologiske undersøkelser. Ambrosiani definerer som urban: "enhver permanent bosetning med stor befolkningstetthet som har en økonomi som er spesialisert utenfor jordbruket...... Den skulle også fungere som et sentralt sted." Disse kriteriene, befolkningsstørrelse og økonomisk kompleksitet, blir det lagt vekt i nye arkeologiske studier når en bosetning karakteriseres som urban eller rural.
Et trekk ved funksjonalistiske tilnærminger til studiet av byer og urbane opprinnelser i det etterromerske nordvestlige Europa har vært utviklingen av begrepet Frühform, den proto-urbane tilstanden. Her reflekterer man i ettertid over bosetninger som ikke var urbane, men som i noen tilfeller utviklet seg til å bli urbane bosetninger, og prøver å identifisere trekk ved bosetningene som peker fram mot den eventuelle utviklingen mot å bli by. Man prøver å identifisere byenes tidlige form, deres form, eller karakter, før de ble byer. Det er mer meningsfullt å bruke termen om samfunn som helhet eller om en rekke sosiale og økonomiske forhold framfor om bestemte steder. Når man bruker uttrykket proto-urban i undersøkelser av eller diskusjoner om den tidlige middelalder impliserer man at framvekst av urbane bosetninger markerer en terskel, at samfunnet har en oppnådd en viss økonomisk utvikling og kompleksitet.
England før vikingenes tid var ikke urbant etter noen standard. Det er anslått at mellom sju og ti prosent av befolkninga bodde i byer ved den normanniske erobringen. Denne byutviklinga foregikk stort sett i de to århundrene fra den sene delen av det niende århundret. Før denne tid var det bare noen svært få bosetninger i det angelsaksiske England som på noen måte kan kalles for urbane.
De romersk-britiske byene overlevde ikke det romerske Britannias sammenbrudd. Med det romerske Britannias sammenbrudd led også den økonomien og det administrative apparatet som hadde holdt byene oppe sammenbrudd, og de økonomiske og administrative funksjonen til byene forsvant samtidig med at de mistet sitt økonomiske grunnlag. I det femte og sjette århundret levde folk i England i småskalasamfunn og økonomien var orientert mot sjølforsyning. England var politisk delt opp i mange enkle enheter, og det fantes ingen sentral makt eller dominerende og sterke herskere. Da beskatning så smått begynte å bli innført foregikk den på en annen måte enn under romerne, og i langt mindre skala. I tidlig angelsaksisk tid foregikk det en viss spesialisering av visse handverk og byttehandel både regionalt og fjernhandel, men ikke i stor eller kommersiell skala. Det er ingenting som tyder på at det eksisterte en markedsøkonomi, og det ble heller ikke slått mynt, og det lille som ble brukt av mynt i tidlig angelsaksisk tid ble brukt av elitene. Den byttehandelen som foregikk var innvevd i det sosiale systemet og foregikk etter dets regler.
Christopher Scull skriver at det er ting som tyder på at det i det femte og sjette århundret var aktivitet innenfor murene til noen av de tidligere romerske byene. Det kan ha vært høystatusbosetninger spesielt i London, Canterbury og York like før den kristne kirka etablerte seg i disse byene i forbindelse med Augustins misjon. De fleste viktige byene fra romersk tid ble på nytt viktige byer i den sene saksiske perioden. Men det er ingenting som tyder på at noen av de romerske byene i Britannia hadde et urbant preg i det femte århundret. Det kan heller hevdes at bosetningene som fantes i disse romerske byene var en del av landsbygda, og var like lite urbane som den omkringliggende landsbygda. Ingen av disse byene var urbane da det ble etablert bispeseter i noen av dem i det sjuende århundret.
Ikke før i det sjuende århundret finnes det omfattende spor etter utvikling av et bosetningshierarki som impliserer formell administrasjon av territorier og systematisk uttrekning av overskudd fra jordbruket og politisk hegemoni i regional skala og handel innenfor og mellom regionene i stor skala. Det er også i det sjuende århundret at de første etterromerske stedene som kanskje kan ha hatt urbane trekk vokser opp. Dette er bosetninger ved kysten eller elvene som i dag vanligvis blir referert til som "wics" eller "emporia". Slike har blitt identifisert ved Southampton, Ipswich, London og kanskje York. På kontinentet fantes de tilsvarende stedene Dorestad, Domburg og Quentovic. De inngikk alle i et nettverk for fjernhandel som blomstret fra det sjuende til det niende århundret. Men de var et forholdsvis kortvarig fenomen. Av de fire kjente stedene i England var det bare Ipswich som overlevde det niende århundret uten noe markert avbrudd i aktiviteten eller omlokalisering. Disse stedene representerer derfor ikke en sammenhengende og ubrutt urban utvikling. Den urbaniseringa som var oppnådd i England i det ellevte århundre var resultat av en utvikling fra det niende århundret. Begynnelsen til denne er vanligvis tilskrevet kong Alfred av Wessex og hans etterfølgere og deres grunnleggelse av burhs, og til de skandinaviske hærene. I tillegg til den bevisste grunnleggelsen av byer er det mulig å se at andre faktorer var virksomme. Spesielt er det blitt hevdet at høystatusbosetninger og kirkelige etablissement fungerte som fokus for urban utvikling siden de var både administrative og økonomiske sentra. Derfor dro de til seg både handelsmenn og handverkere. At slik utvikling kunne forekomme i det tiende og ellevte århundret, men ikke i det sjuende og åttende, må for en stor del skyldes forskjeller i økonomisk infrastruktur. Det synes å være slik at økonomien i det sjuende og åttende århundrets England for en stor del var redistributiv, mens byene i den sene saksiske tid hadde en kommersiell markedsfunksjon. Det kan være mulig å definere noen få steder fra det sjuende til niende århundret som urbane, men i motsetning til senere steder kan det være vanskelig å se dem som byer på den komplekse måten som vi forstår ordet.
Det er skriftlige kilder som forteller om steder der det foregikk handel i England, og noen av stedene har etterstavelsen -wic, fra det sjuende århundret. Men tror også at det kan ha vært virksomhet på noen slike steder i Kent allerede fra det sjette århundret. Men verken etterstavelsen -wic eller handel trenger å bety at stedet var urbant. Den gammelengelske termen wic ble brukt om mange steder der det ikke foregikk noen betydelig handel. Arkeologien viser tydelig at steder som ikke var urbane gjorde seg nytte av både handelen mellom regionene og fjernhandel fra det femte århundret.
Southampton
Bosetninga i det gamle Southampton lå på vestbredden til elva Itchen omkring tre kilometer nord for stedet der Itchen flyter sammen med elva Test og Southampton Water. Bosetninga har blitt kalt for Hamwic og Hamtun, som finnes i kilder fra det åttende og niende århundret. I dag kalles stedet vanligvis for Hamwic, for å legge vekt på at det ble drevet handel på stedet [Hodges kalte stedet for Hamwih siden det på kontinentet var en vanlig betegnelse for gamle Southampton]. Utgravninger som er blitt utført siden 1946 har identifisert stedet og avdekket omkring tre prosent av dets areal. Det er den mest omfattende utgraving av de fire engelske stedene.
Da stedet hadde sin største utstrekning i det åttende og niende århundret dekte det et område på mellom 42 og 45 ha. De tidligste delene av bosetninga stammer fra årene umiddelbart omkring år 700. Gatenettet og utstrekninga til bosetninga og måten bosetninga er avgrenset på av ei grøft tyder på at stedet var planlagt og kontrollert av kongen. Man tror at det var kong Ine av Wessex som grunnla stedet [noen forfattere kalles denne kongen for "Ine", og andre kaller ham for "Ina"]. Den sammenhengen som er foreslått er at forgjengeren kong Cædwalla hadde erobret Isle of Wight og skaffet seg kontroll over Solent. Ved midten av det åttende århundret synes det å ha vært både en intensivering av utviklinga av det opprinnelige bosetningsområdet og en utvidelse av området. Områder som tidligere hadde vært brukt som gravplass ble bebygd. En svært lik utvikling er blitt dokumentert i Ipswich. Det er svært mye som tyder på at bosetninga hadde administrative funksjoner, og det var et myntverk der fra 720 om ikke litt tidligere. De arkeologiske funnene tyder på at bosetninga blomstret i omkring 150 år, og stort sett ble oppgitt omkring midten av eller i siste havdel av det niende århundret. Det er foreslått at den ble fortrengt som regionalt sentrum av Winchester, og at befolkninga hadde flyttet sørover til stedet der den sensaksikske byen og middelalderbyen ble liggende ved begynnelsen av det tiende århundret.
Det er identifisert rektangulære bygninger av tømmer som stod fast på grunnen og som man tror er boliger. De stod langs gatene, og noen ganger sammen med mindre bygninger som kan ha vært verksteder. Det er tegn på at det var eiendomsgrenser her. Sju gravplasser er identifisert, og minst en synes å ha vært knyttet til ei kirke.
En lang rekke gjenstander forteller om fjernhandel, først og fremst keramikk og mynter, men også glassbeger, kvernsteiner og brynesteiner. Funnene av keramikk peker mot forbindelse til Rhinland og Nederland, men det meste av keramikken har blitt importert fra det nordlige Frankrike. Det er spor etter en lang rekke handverksyrker, smeder, glassarbeidere, bein og hornarbeid, koppersmeder, tekstilproduksjon og keramikere. Men det kan stilles spørsmål om produksjonen foregikk i så stor skala at den kan kalles for industriell. Konsentrasjon av avfall kan tyde på at de som arbeidet med bein og horn hadde sitt eget område, men ellers er det lite som tyder på at det var noen soneinndeling. Det er lite som tyder på at bosetninga drev med jordbruk. Det avfallet som er funnet tyder heller på at stedet mottok kontrollert forsyning fra et godt organisert oppland.
Ipswich
Her ligger den saksiske bosetninga, i likhet med middelalderbyen og den moderne byen, øverst i elveutløpet til Orwell i det sørøstlige Suffolk. Det synes å ha vært ei ny bosetning i det sjuende århundret, men det er spor som tyder på bosetninger fra det femte og sjette århundret i nærheten i Deben- og Gippingdalen, og det er to gravplasser fra det sjette århundret mindre enn tre kilometer fra bosetninga. Etter systematiske utgravninger fra 1974 er to prosent av det området der den angelsaksiske bosetninga lå avdekket, og man har fått god innsikt i hovedtrekkene til bosetningas utvikling.
Den tidligste fasen til bosetninga synes å datere seg fra første halvdel av det sjuende århundret og å ha dekket et område på omkring 6 ha. Rett nord for dette området var det en vidstrakt gravplass som var i bruk til slutten av det åttende århundret. Graver andre steder tyder på at den inngikk i en større begravelsessone som lå rundt bosetninga. Fra midten av det sjuende århundret ble det produsert Ipswich ware, som er keramikk av god kvalitet, i stor skala i et område omkring 300 meter nordøst for sentrum av bosetninga. Strandområdet har vært oppbygd.
Den største utvidelsen av bosetninga, som førte til at den dekket mer enn 50 ha, foregikk i det niende århundret. Gatene ble lagt i et rettvinklet mønster nord for den opprinnelige bosetningen. I begynnelsen av det niende århundret ble bosetninga ført inn over områder som tidligere hadde tilhørt gravplassene, og der ble det bygd gater som ble dekt med pukkstein. Langs gatene ble det bygd bygninger. Det er funnet spor som viser at det ble arbeidet med metall og horn i Ipswich i denne perioden, i tillegg til den berømte produksjonen av Ipswich ware.
Ipswich er enestående blant de angelsaksiske emporia på den måten at bosetninga overlevde på det samme stedet gjennom vikingtida. Slik representerer Ipswich en sammenhengende bosetnings- og aktivitetssekvens fra det sjuende århundret og helt fram til i dag. Men utgravinger tyder på at fra det sene niende og tidlige tiende århundret ble de industrielle områdene mindre bebygd, og det urbane landskapet ble forandret. Det var færre bygninger, og de stod i større avstand fra gatene.
Importert keramikk, den såkalte "Merovingian blackware", er kjent fra den tidligste fasen til bosetninga, og det indikerer handel med kontinentet helt fra bosetninga ble grunnlagt. Importert keramikk, slipesteiner, kvernsteiner og glassbeger viser at Ipswich var involvert i fjernhandel i det åttende og niende århundret. Det er blitt fastslått at det viktigste myntverket for "East Anglian Series R sceattas" - altså en mynt - var i Ipswich eller i nærheten av Ipswich. Den tilsynelatende knappheten på sceattas fra Ipswich ble rettet på under utgravningene ved Butter Market. Keramikk fra Rhinen dominerer funnene av importerte varer, men det er også funnet keramikk som tyder på kontakt med Belgia og det nordlige Frankrike. Ipswich ware ble produsert i svært stor målestokk fra midten av det sjuende århundret. Det er også spor etter arbeid med lær, metall, bein og horn og tekstiler i bosetningsområdet. Men bare i området ved Butter Market er funnene av spor etter arbeid i disse ulike handverksfagene så tette at det kan tyde på arbeid utført for et stort marked. Det er også mye som tyder på at de ulike aktivitetene var tildelt egne soner eller områder i bosetninga. Dorestad er blitt identifisert som den viktigste handelspartneren til Ipswich.
London
Det var et myntverk i London fra midten av det sjuende århundret. Lundenburh i det niende og tiende århundrets skriftlige kilder har blitt identifisert som det området som lå innenfor de romerske murene rundt London. Til tross for at det ikke er gjort arkeologiske funn som viser at det var bosetning i London på denne tida går man ut fra at det var et høystatusområde innenfor bymurene, kanskje i det romerske fortet ved Cripplegate. Bede refererte til London som en emporium, og andre kilder fra det sjuende og åttende århundret refererte til London som Lundenwich. Og det er en sikker skriftlig kilde som forteller at det ble drevet handel i London omkring 670. I 1984 ble det på grunnlag av fordelingen av funn foreslått at denne handelen ikke foregikk innenfor de gamle romerske bymurene, men rundt Alswych og Strand. Siden har en serie utgravinger bekreftet denne antakelsen.
Det har ikke vært utført så langvarige utgravninger i London som i Southampton og Ipswich, og forståelsen av den angelsaksiske bosetninga i London er derfor mindre presis. Det har vært anslått at det maksimale området for bosetninga i det sjuende til niende århundret var mellom 55 og 60 ha. Det er en del som tyder på at sentrum for den første bosetninga lå ved Strand før midten av det sjuende århundret. Og at bosetningsområdet ble utvidet fra siste del av det sjuende århundret da det bebygde området ved elvebredden ble bygd ut og forsterket. Noen gravplasser er kjent. Det kan se ut til at det lå gravplasser rundt bosetninga, på samme måte som ved Ipswich. Funn fra Covent Garden tyder på at det bosatte området ble utvidet i det sene sjuende eller åttende århundret, og kom til å strekke seg ut over områder som tidligere hadde vært avsatt til gravplasser. Det er antatt at bosetninga gikk langs en akse i retning øst-vest langs linja til det som nå er Strand, men dette vet man lite om. Bosetninga synes å ha vært oppgitt i andre halvdel av det niende århundret, og i det tidlige tiende århundret hadde bosetninga vært å finne i området innenfor bymurene til den romerske byen.
Man har funnet spor etter smelting av jern, smedarbeid, arbeid med kopperlegeringer og i bein og horn og tekstilproduksjon. Importerte varer viser at London var involvert i fjernhandel. De importerte varene det er tale om er først og fremst keramikk og kvernsteiner. Den importerte keramikken kom stort sett fra det nordlige Frankrike, men det er også keramikk fra Rhinland og Nederland. Det er også funnet gjenstander som er laget i andre deler av England. Funn av bein forteller at den sentrale bosetninga kjøpte maten sin fra andre steder, mens områdene i utkanten av bosetninga dyrket sin egen mat, og også kan ha hatt et overskudd å selge til det sentrale området. Dette er den samme situasjonen som ble funnet i Ipswich. Bosetninga ble også forsynt med fisk og med fiken og druer som kan ha blitt sendt fra kontinentet.
York
Utgraving av 0,25 ha øst for området der elvene Ouse og Foss flyter sammen har avdekket tre strukturer, grensergrøfter og groper datert til det sene sjuende eller tidlig åttende århundret og midten av det niende århundret. Tolkningen av dette som et lite område i en større bosetning sammenliknbar med Ipswich eller London er basert på lokaliseringen av stedet og materielle spor etter fjernhandel, spesielt mynter og lava kvernsteiner som tyder på kontakt med Rhinland og keramikk som tyder på kontakt med det nordlige Frankrike. Utgravingen har vist at det ble utøvd mange forskjellige handverk; som arbeid i horn og bein, tekstilproduksjon, og jern og annet metallarbeid. Det lille utvalget av dyr som det er funnet rester etter tyder på at forsyningen av befolkninga var kontrollert, skriver Christopher Scull. I likhet med bosetninga ved Strand i London lå bosetninga ved Fishergate like ved en viktig romersk by som ble et viktig kirkelig sentrum og der man antar at et høystatus sekulært etablissement har holdt til.
York er den minst forståtte av de fire bosetningene og det er nødvendig med flere data fra Fishergate for å kunne avgjøre om det var en like stor bosetning i York som i de bosetningene som er kjent fra Ipswich, London og Southampton. De tre sistnevnte bosetningene har felles trekk. Da de var fullt utviklet var de langt større enn de samtidige bosetningene på landsbygda. Det er ingenting som tyder på at Ipswich, London og Southampton bare var bosatt periodisk. De var faste bosetninger der det levde betydelige antall mennesker. Det er funnet et stort materiale som forteller om direkte handel i stor skala mellom disse stedene og kontinentet, og om at mange ulike handverk ble utøvd disse stedene. Funn som er gjort forteller at disse stedene mottok sin forsyning av mat fra andre steder. Likevel er det forskjeller mellom disse stedene. Christopher Scull skriver at han vil sammenlikne stedene og deres utvikling og oppbygging og deres økonomiske og administrative funksjoner og status og deres forhold til omgivelsene.
Oppbygging og utvikling
Det er blitt identifisert viktige perioder med utvidelse eller intensivering av bosetninga i Southampton i midten av det åttende århundret og i Ipswich ved århundreskiftet til det niende århundret. I London tyder funnene fra Covent Garden på at en liknende utvidelse av bosetninga i det sene sjuende eller åttende århundret. For alle disse tre stedene synes dette å være betydelige skritt i urban utvikling.
Det er vanskelig å foreta videre sammenlikning siden det bare er i Ipswich og ved Southampton at arkeologiske undersøkelser har vært så omfattende at det er mulig å foreta detaljerte og grundige slutninger. Likhetene mellom Hamwic og det niende århundrets Ipswich er slående. Begge synes å være bygd ut i løpet av kort tid med gater i et rettvinklet mønster og belagt med pukkstein. Det er klare spor etter avgrensede plasser ved Southampton, og det ser ut til at slike plasser også fantes i Ipswich. Det kan tyde på at utvidelsen av bosetninga i Southampton rundt midten av det åttende århundret førte til at tomteområdene økte i verdi og begynte å bli klarere inndelt.
Det vidstrakte bosetninga i Ipswich og i Southampton kom ikke samtidig. Det ser ut til å ha vært fast bosetning i Ipswich i bortimot to hundre år før den sterke ekspansjonen kom tidlig i det niende århundret. Selv om det var bosetninger på landsbygda som var like store som bosetninga i Ipswich, den dekket 6 ha, så kan bosetninga i Ipswich ha vært tettere, og Ipswich deltok direkte i fjernhandelen med kontinentet. Og fra midten av det sjuende århundret til langt inn i det niende århundret var Ipswich sentrum for en stor keramikkindustri. Den første bosetninga i Ipswich er klart forskjellig fra andre bosetninger i East Anglia, og også fra Southampton og fra det niende århundrets Ipswich. Det er mulig at bosetninga i det sjuende århundrets Ipswich hadde hatt en forløper i et periodisk markedssted som kan ha ligger ved Ipswich eller like i nærheten. Et slikt periodisk markedssted kan også ha eksistert ved Southampton før den permanente bosetninga ble bygd. Den bruken som ble gjort av terrenget i de tidlige bosetningsfasene ved Strand i London likner på den som er kjent fra Ipswich. De funnene som er gjort peker på at det var permanent bosetning ved Strand i det sjuende århundret.
En annen likhet mellom Ipswich og London er at i utkanten av begge disse bosetningene virker det som om det ble drevet med jordbruk, i motsetning til i Southampton. Det ser ikke ut til at bosetningene i London og Ipswich systematisk var delt inn slik at utøverne av de ulike handverksyrkene fikk tildelt hvert sitt eksklusive område der de utførte sitt arbeid, med unntak for brenning av keramikk i Ipswich. I Southampton tyder konsentrasjon av rester etter arbeid i bein og horn på at dette arbeidet kan ha vært konsentrert til et bestemt område. Ingen av stedene er det forskjeller mellom bygningene som tyder på at det var på sosial differensiering innen bosetningene, og ingen bygninger tyder på at det var høystatusbygninger til stede. De beste eksemplene på bygninger er avdekket ved Six Dials i Southampton, og bygningene som er avdekket der ville passe inn i den typiske bebyggelsen på landsbygda. Det er ikke funnet spor etter forsvarsverk ved noen av bosetningene, og bare Southampton hadde en fysisk grense mot omgivelsene.
Demografi og samfunn
Det er utvilsomt at både Southampton, London og Ipswich da de stod på toppen hadde befolkninger som var langt større enn andre bosetninger på denne tida. Trolig hadde disse tre nevnte bosetningene flere tusen innbyggere hver. Det har vært anslått at bosetninga i Southampton kan ha vært på mellom 2.000 og 10.000. De nyeste anslagene er at den var mellom 2.000 og 3.000. Antallet mennesker som har vært til stede har trolig variert en hel del siden en stor del av handelen trolig har foregått på bestemte og begrensede tider av året. Handelsmennene fra kontinentet har trolig kommet med sine skip og mannskap om sommeren, og da har trolig også folk fra landsbygda kommet for å gjøre handel. Også representanter for de angelsaksiske elitene ville ha kommet med følge.
Spor fra gravplassen ved Butter Market i Ipswich tyder på sosial rangering, eller i det minste høystatuspersoner, i befolkninga i Ipswich i det sjuende og tidlige åttende århundret. I London var det en høystatus gravplass ved St Martin-in-the-Fields. Men det er liten som klart tyder på sosial differensiering i de senere gravene ved Butter Market eller Southampton, og det er som nevnt ingenting ved de utgravde bygningene verken fra Southampton eller det niende århundrets Ipswich som tyder på sosial differensiering. Denne tilsynelatende kontrasten kan skyldes at begravelsesskikkene ble forandret i det sjuende og tidlige åttende århundret. Men det kan også skyldes at den sosiale karakteren til bosetningene ble endret.
Historisk har urbanisering ført til demografiske forandringer og til forandring av samfunnets struktur og av sosiale forhold.
Økonomisk funksjon og status
Scull skriver at Hodges har karakterisert Southampton ["Hamwih"] som et monopolistisk sentrum for handel og produksjon som ble kontrollert av kongene av Wessex. Det er klart at alle de fire stedene deltok i oversjøisk handel, men det er blitt stilt spørsmål ved om befolkninga i Southampton kunne leve bare av den utenrikshandelen som gikk over Southampton. Man kan også spørre om den handverksproduksjonen som foregikk kunne gi levebrød til en betydelig del av befolkninga. Disse stedene lå slik til at de hadde havner som var godt skjermet mot dårlig vær. Og for de som administrerte disse stedene var ganske sikkert fjernhandelen den viktigste virksomheten som foregikk der. Den handverksproduksjonen som ble utført kunne like gjerne ha foregått inne i landet, og dersom den ble drevet i så stor skala at så vidt store steder kunne leve av den måtte vi vente også å finne like store steder inne i landet som levde av handverk, men det finner vi ikke før tidligst i siste del av det niende århundret. Og det er vanskelig å hevde at disse stedene kunne levere handverksprodukter som ikke også kunne produsere på landsbygda. Unntaket er Ipswich ware som ikke finner sin like på denne tida i England.
Hodges har lagt vekt på at slike bosetninger var fjernhandelens inngangsporter som ble regulert av kongelige embetsmenn for å kontrollere adgangen til oversjøiske handelspartnere og for å kontrollere fortjenesten, både økonomisk og ideologisk, som fjernhandelen ga. Det ser ut til at utviklingen av steder som Southampton avspeiler at handelen vokste og ble betydelig større enn den hadde vært i perioden før det sjuende århundret. Dette var handel som hadde en kommersiell side, og mynter ble brukt som betalingsmiddel. Scull skriver at å forsyne slike steder [som Southampton] med mat og andre forsyninger ville være en betydelig oppgave som bare kongen, kirka eller andre store landeiende grupper kunne ha utført. Dersom det er slik, skriver Scull videre, kan framveksten av emporia som økonomiske fenomen settes i sammenheng med den økonomiske og sosiale dynamikken som understøttet framveksten av den angelsaksiske kongedømmestrukturen i det sjette og sjuende århundret. En utvikling mot sosial og politisk lagdeling og territorialisering av autoritet ville ha gitt de regionale elitene i det sjuende århundret mulighet til å trekke ut overskudd fra jordbruket i en skala som rett og slett ikke hadde vært mulig under de mer fragmenterte politiske forhold i det femte og sjette århundret. Det er realistisk å se for seg at den resulterende storskala fjernhandelen ble utviklet langs den tidligere aksen av bytte og gaver mellom elitene.
Hvilket oppland ble forsynt gjennom denne fjernhandelen, og hvordan betalte dette opplandet for de produktene som det mottok? Hodges forslag om at hvert av de viktigste kongedømmene i det sjuende til niende århundrets England ble forsynt av et eller flere slike steder har blitt vidt akseptert. Han foreslo at Ipswich og East Anglia foretrakk å handle med Nederland og Rhinland, mens Wessex gjennom Southampton foretrakk å handle med det nordlige Frankrike. Men anerkjennelsen av de nye stedene London og York og en mer sofistikert forståelse av kontinental keramikk krever at denne enkle monopolistiske modellen om kontinentale oppland blir forbedret. Vitnesbyrdene om at frisere var mellommenn i denne handelen har gjort det mulig å sette fram en hypotese om at kontakten mellom de viktigste stedene for handel i England og på kontinentet ble effektuert av mellommenn, og at dette kan forklare at det i Southampton er funnet mange mynter fra områdene langs Rhinen mens den importerte keramikken kom fra det nordlige Frankrike.
Å definere de lokale eller regionale opplandene til emporia har vist seg å være vanskelig. For Southampton er det få arkeologiske vitnesbyrd som forteller om redistribusjon av gjenstander og varer som er kommet fra eller gjennom Southampton. Mynter fra serien av sceattas H type 39 og 40, som ble produsert i Southampton, finnes sjelden utenfor Southampton, og da stort sett bare i Wessex. Den kan være produsert spesielt for bruk i Southampton. Det er spor etter kontakt mellom London og områder lenger inne i England, og distribusjonen av mynt som ble produsert i London tyder på at det var handelskontakt fra London og oppover langs Themsen og inn i West Midlands i det åttende århundret. Der det er funnet mynt fra London er det ikke mynt fra Southampton, og omvendte der det er mynt fra Southampton er det ikke mynt fra London. Det kan slik se ut som om disse byene har hatt sine eksklusive handelsområder. Og dette kan støtte en modell som sier at hvert av de største kongedømmene hadde sin egen emporia.
Ipswich ware er funnet så å si i hver eneste bosetning fra det sjuende til det niende århundret i East Anglia. Ipswich ware fant også veien til York og London og andre steder i det østlige England der Ipswich ware var vidt distribuert. Det er lett å kjenne igjen Ipswich ware når den finnes, mens de fleste andre gjenstander som ble produsert i en av havnene knapt ville være mulig å skjelne fra gjenstandene som var produsert på landsbygda. Knappheten på mynter fra Southampton utenfor Southampton kan skyldes at det i handelen mellom Southampton og dens omland sjelden ble brukt mynt, og at handelen i større grad var en byttehandel, eller at det foregikk en kontrollert distribusjon. De hyppigere myntfunnene på landsbygda i East Anglia kan skyldes at penger oftere var i bruk i det nære omlandet til Ipswich enn tilfellet var i det nære omlandet til Southampton. Ipswich ware ble distribuert videre enn de myntene som ble produsert i Ipswich.
De beinrestene som er funnet etter dyr som er blitt spist i alle de fire bosetningene tyder på liten variasjon i kostholdet, og tyder heller ikke på at stedene var selvforsynt med mat. De tyder heller ikke på at stedene ble forsynt gjennom markeder slik dette viser seg i avfallet fra senere byer. Funnene tyder på at stedene ble forsynt helt eller delvis fra et administrert oppland. De kan være blitt forsynt fra store landeiendommer, og det kan være logisk å tro at det var den eliten som var interessert i fjernhandelen som organiserte forsyningene. Det har for Southamptons tilfelle vært foreslått at det var kongene som stod bak forsyningene til stedet, men det er ingen grunn til å tro dette, skriver Scull. Skriftlige kilder fra det åttende århundret viser at andre elitegrupper, som klostrene, var involvert i fjernhandelen. Steder som Southampton kan bli sett på som steder som var kontrollert av kongene, men hvor en hver med tilstrekkelige ressurser kunne drive handel mens de betalte toll og avgifter og ble kontrollert av kongens menn. Forsyningene kunne ha kommet fra de som drev handel.
Det blir da mulig at dette var bosetninger som ble opprettholdt av en elite som var interessert i fjernhandelen, og at stedene ikke var integrert i et lokalt oppland på grunnlag av at opplandet var et marked for fjernhandelsstedene. Disse stedene trengte ikke å være frie steder eller uavhengige samfunn, men en stor del av befolkninga kunne være underlagt godsene på samme måte som en stor del av bøndene var det, bundet til et gods. Det er mulig å tenke seg at mange magnater hadde eiendomsinteresser i Southampton, under kongelig kontroll. Og at Southampton var delt mellom disse magnatene. Da kunne bosetninga bli sett på som et konglomerat av elementer som var uavhengige av hverandre, men som hvert var underlagt et gods som forsynte dette elementet.
I et slikt system måtte man vente permanente strukturer og en permanent befolkning selv om det kunne være store sesongsvingninger. Fjernhandelen ville være hovedoppgaven til befolkninga. De ulike handverksfagene som ville vært utøvd ville være de samme som ble utøvd på landsbygda på denne tida, og i de fleste tilfeller ville det ikke være grunn til å anta større fulltids spesialisering.
Administrasjon
Det vi vet om disse stedene tyder sterkt på at dette var kontrollerte bosetninger som ble administrert av fogder og tjenestemenn. Strand ved London og Fishergate ved York kan ha vært underordnet nærliggende høystatussteder. Southampton kan som Hamtun ha vært administrativt sentrum i Hamtunscir. Winchester kan ha blitt det viktigste stedet etter Southamptons storhetstid. Både i Ipswich og i London er det gjort funn i graver som kan tyde på tilstedeværelse av høystatuspersoner i det sjuende århundret, og i Southampton kan det ha vært en elite før det ble grunnlagt som et sentralt sted for handel i det åttende århundret.
Det er en rekke særtrekk ved bosetningene i London, Ipswich og Southampton som skiller dem fra samtidige bosetninger på landsbygda. Dette er kanskje også tilfelle for York.
Scull skriver at disse bosetningene kan bli lenket til utviklingen av regionale økonomier og til kongenes ønsker om å regulere handelen. I alminnelighet kan de bli sett på som de legitime tilknytningspunktene til regionale nettverk for fordeling av ressurser. Disse nettverkene ble kontrollert av elitene. Det kan også ha eksistert andre lokale periodiske markedsplasser. Og høystatussteder har i enkelte tilfeller hatt direkte kontakt med fjernhandelen. Først og fremst er det som inngangsporter for fjernhandelen at disse stedene blir spesielle steder. Institusjonelt og sosialt kan de best bli sett på som integrerte deler av en primært redistributiv økonomi og dens tilhørende bosetningshierarki. Slik var de bosetninger for spesielle formål heller enn byer som tilbød en mangfoldighet av økonomiske tjenester og som tilhørte et system av lokale og regionale markeder. De menneskene som levde i disse bosetningene var ikke frie byborgere, men underlagt de samme system som hersket på landsbygda.
Hodges skilte mellom flere typer emporia. Den første typen var steder der det bare foregikk handel på visse tider da messer og markeder kunne bli avviklet. Det var steder som lå ved grenser, og som gjerne var uten nevneverdig fast bosetning. Blant slike var enkelte havner i Kent, og andre steder, i det sjette og sjuende århundret, og steder ved høvdingseter og andre sentrale steder der det kunne foregå handel. Disse stedene kunne ligge i ulike omgivelser, og det kan ha vært av betydning for deres videre utvikling.
De tidligste engelske emporia som det er mange spor etter er i Ipswich og London, og begge synes å ha vært opprettet ganske lenge før Southampton. På noen måter, som størrelse og struktur, synes det å ha vært lite som arkeologisk skilte Ipswich fra samtidige bosetninger på landsbygda. Men Ipswich deltok i handel med kontinentet og produserte store mengder av den beste keramikken som på den tid ble produsert i England. Vi vet mindre om London, men det er ting som tyder på i utgangspunktet var det en bosetning som liknet på Ipswich. Begge har blitt karakterisert som type A emporia, altså i utgangspunktet temporære markedsplasser. Scull sier at verken Ipswich eller London passer godt inn som type A emporia, selv om det er fullt ut mulig at begge kan ha utviklet seg fra periodiske markeder eller blitt grunnlagt for å ta seg av kontakt som tidligere bare var rettet mot eliter. Hodges har identifisert Southampton som den første type B emporia. Det har i større utstrekning blitt akseptert at bosetninga i det åttende århundret var noe helt nytt, og den har blitt identifisert som den første angelsaksiske urbane bosetning. Denne påstanden minimaliserer den spesielle naturen til bosetninga i Ipswich og ser bort fra muligheten for at noe liknende kan ha vært tilfelle ved utvidelsen av bosetninga ved Strand i London i det sene sjuende århundret. Funnene viser at alle tre bosetningene oppstod som små samfunn med et eliteelement. Men det ser ut til at Southampton var tettere regulert enn Ipswich eller London i det åttende århundret.
Det kan hevdes at Southampton og Ipswich i det niende århundre var urbane ut fra funksjonalistiske kriterier. Bosetninga Strand ved London kan også hevdes å ha vært urban ut fra sin størrelse og mangfoldige økonomi. Vi vet for lite om Fishergate ved York til å avgjøre om denne bosetninga kan hevdes å ha vært urban.
Her bygger jeg på Julian D. Richards bok "Viking Age England". Og jeg begynner med å referere det Julian Richards skrev der om byenes vekst. Christopher Scull gikk ikke så langt fram i tid i den artikkelen av ham som er referert ovenfor at han kom inn i vikingtida.
Julian Richards skriver at i vikingtida foregikk det svært sterk byvekst. [Vikingtida begynte da omkring år 800.] Ved begynnelsen av vikingtida kan det ha vært mindre enn et dusin steder som kan bli betraktet som urbane sentre - disse var alle steder der det foregikk handel. Omkring 1066 var det mer enn hundre steder som kan hevdes å ha vært byer eller urbane. Men det var fortsatt bare en liten del av befolkninga som bodde i disse urbane stedene, kanskje 10%. De minste var ikke stort mer enn befestede kongelige godssentra, som Stafford, mens andre var store metropoliser som York. De fleste hadde en befolkninga på mer enn tusen personer, og de større byene, som Norwich og Lincoln, hadde mer enn 5.000 innbyggere.
Richards spør om veksten til byene og markedsplassene kan skyldes stimulans fra vikingene, og i hvor stor utstrekning ble byer og sentrale steder befestet på grunn av trusselen fra vikingene? Grunnla de skandinaviske bosetterne egne byer?
Wics
I middelsaksiske England [fra omkring 650 til omkring 850] foregikk handel i store wics eller leirplasser, som Hamwic - Southampton - og Euforowic - York. Det ser ut til at disse stedene utviklet seg under kongelig beskyttelse slik at de handlende var beskyttet, kontrollert og betalte skatter. Ved Hamvic er det spor etter et område på 45 ha som var bosatt omkring 700-850, og der det kan ha bodd 2000-3000 mennesker omgitt av en voll og ei grøft. Hamwic hadde et gatenett der gatene gikk parallelt eller møtte hverandre i rett vinkel. Flere steder har blitt gravd ut inne i Hamwic. Ved Six Dials har 68 hus og verksteder, 21 brønner og mer enn 500 groper blitt avdekket. Der var først en hovedvei som var 14 meter bred blitt bygget. Den ble jevnlig vedlikeholdt. Deretter ble grøfta rundt stedet gravd. Den var tre meter bred og 1,5 meter dyp. Og så ble området delt inn og hus ble satt opp. Hamwic hadde handelskontakt med det nordlige Frankrike og Rhinland, og mange av innbyggerne levde av å bearbeide importerte varer og varer som skulle eksporteres, og av å lage varer av importerte råvarer.
Bosetninga i Gippeswic - Ipswich - ble grunnlagt i det tidlige sjuende århundret. Det lå gravplasser i nærheten og det var havn og keramikkverksteder. Stedet vokste raskt i det tidlige niende århundret for til slutt å dekke et område på omkring 50 ha på begge sider av elva Gipping. Veiene ble pukklagt og det ble satt opp bygninger langs veiene.
I London foregikk handelen langs elvebredden, trolig fra båter som var dratt opp på land. Lokaliseringen av steder der det foregikk handel på denne måten er indikert ved stedsnavn som Greenwich, Chiswick, Woolwich og Twickenham.
Noen av stedene der det foregikk handel var gjerne ikke annet enn periodiske markeder langs strendene, som Meols ved munningen av Dee. Navnet er hentet fra det gammelnordiske ordet for sandbank - melr. Det er funnet mynter og metallarbeider på stedet.
Men ved de fleste wicene fikk faren for angrep fra vikinger folk til å søke beskyttelse i byer med bymurer. Dette kan ha ført til avbrudd i handelen. Nesten alle stedene der det foregikk handel sank folketallet, eller virksomheten opphørte helt, i løpet av det niende århundret. Hamwic kan ha vært i tilbakegang før vikingangrepene begynte, men vikingene var med på å gi stedet dødsstøtet. Fra omkring 850 av ble stedet gradvis avfolket, og ingen nye bygninger ble bygd.
Ved Fishergate, York, er en enkelt mynt fra 860 det seneste funnet, mens det er funnet 40 fra det åttende og tidlige niende århundret. Stedet ble da forlatt og lå øde til det ellevte eller tolvte århundret.
I London lå den omfattende saksiske bosetninga Lundenwic i området ved Strand. De fleste myntene som er funnet her er fra det åttende og tidlige niende århundret. De seneste er en gjemt skatt fra ca 840 og en annen fra ca 870. Begge disse bortgjemte skattene er satt i forbindelse med angrep fra vikinger. Den seneste keramikken fra Strand er datert til det niende århundret. Det er få spor etter handel fra det sene niende århundret, og praktisk talt ingen importert keramikk. En skatt som bestod av stycas fra Northumbria og som er funnet i den grøfta som beskyttet Lundenwic tyder på at grøfta hadde blitt fylt igjen i 867, og at Lundenwic da var forlatt.
Vikingenes angrep ser ut til å ha avbrutt handelen i Hamwic, Eoforwic og Lundenwic, men det ble søkt beskyttelse innenfor befestede områder, og nye steder ble etter en tid etablert. I Southampton var bosetninga omkring år 900 flyttet til et høyere område som var lettere å forsvare omkring 500 meter sørvest for Hamwic. Grøfter tegner opp et område som var i bruk i vikingtida. Det ligger i middelalderbyen som hadde bymurer. Det nye handelsstedet hadde andre handelskontakter og en redusert rolle i fjernhandelen sammenliknet med gamle Hamwic. Winchester ble en viktigere by og overtok trolig mange av de tidligere funksjonene til Hamwic.
London
I London ser det ut til at bosetninga innenfor det området som var omgitt av den romerske byens bymurer ble opprettet først sent i det niende århundret. Det avspeiler kanskje at den ble etablert som en befestet burh av Alfred i 886. Navnet til London ble forandret fra å være Lundenwich i det tidlige niende århundret til å bli Lundenburgh i det sene niende århundret. Alle myntfunnene er nå fra City. Det tyder på at det utsatte Strand, som lå mellom elva Fleet og Westminister, var fraflyttet, og den gamle romerske festninga var besatt på nytt. Det er lite som tyder på bosetning utenfor murene rundt City. De romerske murene må ha blitt brukt i det minste som fundament for nye murer, og nye grøfter var blitt gravd og portene tatt i bruk igjen. Den angelsaksiske krøniken forteller at London lyktes i å stå mot et angrep fra vikingene i 990-årene.
Fragmenter etter mer enn førti bygninger er gravd ut innenfor bymurene. En gateplan fra romersk tid med grusveier var blitt fulgt. Det var haller av tømmer langs gatene, og lenger fra gatene stod hus med senket gulv, verksteder og lager. Det var mange latrinegroper, noen over en meter i diameter og flere meter dype, langs grensene mellom bygningene.
Alfreds politikk for å bygge opp byer viser seg i at han ga land som lå ved den stranda der det foregikk handel i Queenhithe til biskopen av Worcester og erkebiskopen av Canterbury, og der fikk de enerett til å fortøye båter. Alfred inngikk et partnerskap med betrodde kirkeledere der de fikk ansvar for å drive havner mot at han fikk en del av fortjenesten. Men London begynte først å blomstre på nytt som havneby sent i det tiende århundret da det ble bygd havneanlegg som skip kunne fortøyes ved. Londons internasjonale handel ble vekket til live igjen i det ellevte århundret, og da vokste byen raskt, og havneanleggene ble større. Ved midten av det ellevte århundret var det en betydelig bosetning innenfor bymurene og bosetninger i Soutwark og Whitehall, selv om det fortsatt kunne være noen områder som ikke var tatt i bruk.
York
Et liknende bilde får vi fra York. I det ellevte århundret var York beskrevet som en folkerik by som det kom handelsmenn til fra alle kanter. Men i det niende århundret ble handelen avbrutt og det var nedgangstider for Eoforwic. Det utsatte handelsstedet, som lå der elvene Foss og Ouse fløt sammen, synes å ha blitt oppgitt til fordel for et sted som var lettere å forsvare mellom de to elvene og som lå nærmere det gamle romerske legionærfortet. Murene til den romerske festninga var fortsatt så intakte at de kunne motstå angrep i det niende århundret. Selv om det enkelte steder var revner i muren var den stort sett tre meter høy, og det kan se ut som om muren var blitt vedlikeholdt etter romernes tid. Rundt år 900 ser det til at vikinger renoverte forsvarsanleggene slik at de omsluttet et område som var avgrenset av de romerske murene i nord og vest og av elvene Ouse og Foss mot sør og øst. En jordvoll med en palisade på toppen ble satt opp langs nordvest og nordøst sidene av festninga, og var trolig også forlenget langs elva på samme måte som vikingenes forsvarsanlegg ved Chester og andre steder. Det kan også ha vært et bruhode som var befestet øst for elva Foss. York var i vikingtida større enn Hedeby og Birka.
Inne i det området som var omgitt av murer, i legionærfortet, er det få spor etter strukturer fra vikingtida, og i de fleste tilfeller ligger lag fra det trettende århundret like over lag fra sen romertid. Det er ikke noe som tyder på at det ble lagt ut et regulært gatenettverk under vikingtida selv om de romerske forsvarsverkene fortsatte å påvirke topografien. Det har blitt antydet at vikingkongens palass kan ha ligget nær sørøst porten til legionærfortet, men det er ikke funnet arkeologiske spor etter det. Det er heller ikke funnet spor etter vikingtidas katedral under York Minister selv om en kirkegård med skandinaviske gravmarkeringer tyder på at kirka var i nærheten. De tidligere romerske legionærbrakkene ble brukt av vikinger som verksteder.
Sørvest for elva Ouse var det området der romernes sivile bosetning hadde ligget blitt tatt i bruk i vikingtida. Det ser ut til å ha vært et viktig angelsaksisk kirkelig kompleks i området Bishophill, og gatenavnene tyder på at det var aktivitet i området innenfor murene i vikingtida. Ei ny bru ble bygget over Ouse øst for den romerske, og Micklegate tar av fra sin romerske kurs i det den fører til den nye brua. Det er funnet tømmerbygninger langs Micklegate og Skeldergate. Denne nye gjennomfartsveien fra vikingtida siktet seg inn mot Coppergate og Ousegate der de mest slående funnene fra vikingtida er funnet. I denne delen av byen er ny bebyggelsen bygd på restene av gammel bebyggelse, og det er tykke lag av rester fra vikingtida.
Vitnesbyrd om intensiv bebyggelse har blitt avdekket i kjelleren i Lloyd's Bank, Pavement og i bygninger med kjellere. De mest omfattende funnene er gjort ved Coppergate på grunn som skråner ned mot elva Ouse.
Etterromersk aktivitet begynner i midten av det niende århundret, men det er ikke klart om den begynte før vikingene tok over som følge av at folk søkte tilflukt og beskyttelse innenfor murene, eller som følge av at vikingene i 866 erobret stedet, eller som følge av at vikingene fra 876 begynte å slå seg ned der. Den nye brua over Ouse, som var bygd av tømmer, var antakelig bygd i det sene niende århundret eller tidlige tiende århundret.
En eller annen gang mellom det sene niende århundret og 930-5 ble Coppergate street etablert. Langs denne veien lå det en serie lange smale eiendommer som var skilt fra hverandre av gjerder som var flettet av kvister, og som gikk fra veien mot elva Foss. Disse eiendomsgrensene fortsatte å gjelde ut gjennom vikingtida og har påvirket all utvikling senere gjennom tusen år. Jordstykkene var like brede, noe som kan tyde på at de inngikk i en byplan.
På de fire eiendommene som er gravd ut i Coppergate stod noen bygningene der gavelen vendte mot gata. Bak disse bygningene var det gravd fullt av groper. Noen var kledd innvendig med tønner, og har trolig vært brønner. Andre var trolig latriner. Inne i bygningene er det funnet spor som tyder på at det foregikk handverksarbeid i kommersiell skala. På to av eiendommene ble det arbeidet med metall, både kopper, jern, blylegeringer, og sølv og gull. Den store aktiviteten som hadde foregått i husene tyder på at de hadde vært leid ut til handverkere som verksteder og ikke brukt som boliger, skriver Richards.
Rundt år 975 ble alle de fire bygningene revet samtidig og erstattet av en serie bygninger med nedsenket gulv. På tre av eiendommene stod disse bygningene i to rekker. Bygningene ble brukt av gullsmeder og snekkere. Tidlig i det ellevte århundret ble et stort lager eller båtskjul satt opp nærmere elva og lenger fra gata.
Richards skriver at bildet av Coppergate er av et tarvelig urbant miljø. York har blitt beskrevet som en stor komposthaug som bestod av råtne trebygninger med jordgulv dekt med råtnende vegetasjon og omgitt av gater og plasser som var fulle av groper og hauger med organisk avfall. Så mye avfall ble kastet at i løpet av det tiende århundret steg grunnen 25 mm hvert år [altså 2,5 meter i løpet av hundre år]. Likevel, selv om det var fullt opp med søppel og skitt utendørs kan husene ha blitt holdt ganske rene innvendig. Utgravninger tyder på at latrinene jevnlig ble forseglet med sand.
Richards spør om man kan si at det er noe som helst spesielt skandinavisk med York, bortsett fra en ny sans for ornamenter i skandinavisk stil. Det er ingenting som tyder på at de som holdt til i Coppergate var av skandinavisk opprinnelse. Det var ikke skandinaver som opprettet York eller andre byer som viktige handelsbyer, tvert i mot avbrøt vikingene handelen.
Richards skriver at selv om de første angelsaksiske byene kan ha oppstått som handelsbyer ble langt flere byer anlagt som befestede steder, eller burhs. Det skjedde trolig som følge av trusselen fra vikingene. De tidligste eksemplene er fra Mercia omkring 780-790 under kong Offa. Richards skriver at Mercias burhs skulle bli sett på som et systematisk forsvar mot vikingene. Alle stod i forbindelse med bruer som gikk over de viktigste elvene gjennom Mercia på en slik måte at burh og bru sammen kunne hindre ferdsel på elva. De var også sentrum både for kirka og de verdslige myndighetene, og de ble viktige markeder. Det synes å ha vært to klasser steder. Noen var bygd der det allerede var festningsverk fra romertida, som ruiner av bymurer og festninger og romerske bruer. Og andre ble utviklet med befestede gods som utgangspunkt. Vikingene kom også til å ta disse stedene i bruk som sentra. Burhs i Mercia kan ha manglet det planlagte gatenettet som de fikk i Wessex. Innvendig kan disse stedene i utgangspunktet ha vært ganske åpne, med tett bosetning først fra det sene tiende århundret. Når de ble angrepet ble de forsvart av et heimevern som kom fra landsbygda og ikke fra byen.
Det er funnet spor etter tidlige forsvarsverk ved Hereford, og kanskje Tamworth, og det viser Mercias rolle i utviklinga av de tidlige angelsaksiske byene. Byen Hereford ligger strategisk til der elve Wye kan krysses. Byen ligger på nordbredden av elva der en voll fra midten av det niende århundret ser ut til å ha omsluttet et område på 13,5 hektar. Tidlig i det tiende århundret ble vollen bygd ut og forbedret med en forskansning av tømmer. Og til slutt omkring år 930 ble det bygd en mur av stein foran vollen. Muren var to meter høy og to meter bred, og bak den var en litt svakere mur. På toppen var det en fire meter bred plattform som forsvarerne kunne bruke.
Den angelsaksiske krøniken forteller at i 913 reiste Æthelflæd til Tamworth og bygde befestningene der tidlig på sommeren. Dette var et liknende befestet sted som ved Hereford. I Tamworth ble det gravd en vollgrav foran muren.
Gloucester kan også ha vært grunnlagt som en burh i Mercia, selv om den ikke er oppført som dette, skriver Richards. Fra det sjette til det niende århundret ga restene etter den romerske byen skjul til en svært redusert befolkning. De var trolig bønder som arbeidet på gårdene i og rundt Gloucester. Folk i Gloucester hadde ikke keramikk. De kjøpte lite fra andre steder, og Gloucester var ingen urban bosetning. I 877 var restene etter den danske hæren i stand til å slå leir inne i Gloucester. Men i det tiende århundret fikk Gloucester plutselig administrativ og militær status. Et betydelig saksisk tømmerpalass ble bygd og i 896 var Mercias råd samlet her. I 914 slo innbyggerne i Gloucester tilbake et angrep fra vikingene. Gatene tyder på planlegging. Den romerske muren ble reparert i øst og sør og delvis også i nord, men tydeligvis ikke der byen hadde vokst ut over de grensene den hadde under romerne og ned til elva.
Et liknende bilde av fornyelse i det tiende århundret finner man i Chester. Den angelsaksiske krøniken forteller at den danske hæren marsjerte uten opphold, dag og natt, til den kom til et forlatt sted som het Chester og lå i Wirral. Det engelske oppbudet var ikke i stand til å stoppe vikingene og vikingene kom seg inn i fortet, men fortet ble beleiret. De romerske forsvarsverkene må ha vært intakte, og i 907 fikk Æthelflæd muren reparert med tømmer i nord og øst. Det var fortsatt brukbare konstruksjoner fra romertida inne i fortet, og de ble tatt i bruk. Dessuten ble materialer fra romerske bygninger brukt til å bygge nye bygninger. Det tiende århundrets Chester ble et multietnisk samfunn, deriblant skandinaviske. Under Æthelstan ble myntslagerne i Chester de mest produktive i England, 24 myntslagere arbeidet i byen mellom 924 og 939. Det foregikk en utstrakt handel med vikingene som holdt til ved Irskesjøen. Men i 980 ble Chester angrepet av vikinger og kan ha blitt plyndret.
Også i Wessex stimulerte vikingene til utvikling av byer. Alfred bygde et nettverk av burhs slik at ingen del av riket hans var mer enn 30 kilometer fra en burh. Da Alfreds arvtaker Edward den eldre erobret England fra vikingene utvidet han nettverket og befestet flere steder.
Dokumentet "The burghal hidage" fra omkring 914-918 lister opp de burhs som forsvarte kysten og grensene til Wessex sør for Themsen i siste del av regjeringstida til Edward den eldre. Det regner opp 30 burhs i Wessex og tre utenfor Wessex. London er ikke tatt med siden London formelt lå under Mercia. Kent er heller ikke med. "The burghal hidage" gir et anslag for skattene til hver burh basert på utstrekningen av forsvarsverkene. Det er to grupper. I den ene var de stedene som hadde fast bosetning og var markedssentra, og i den andre gruppen er de som bare var midlertidige fort som var forholdsvis små og ikke var regulært planlagt. Bare stedene i den første gruppen ble byer. Stedene i den andre gruppen eksisterte stort sett ikke lenger da Domesday Book ble satt opp.
Det ser ut til at også byer også i Kent ble befestet for å kunne stå mot angrep fra vikinger. Disse inkluderer Canterbury og Rochester, som begge hadde murer fra romertida, og Dover.
Der det fantes gamle festningsverk ble de ofte tatt i bruk igjen. Det gamle hillfortet Cadbury ble tatt i bruk, og i Bath, Chichester, Exeter, Portchester, Southampton og Winchester ble de gamle romerske murene og portene tatt i bruk.
Terrengformasjonene ble også utnyttet. Mange burhs ble bygd på odder og halvøyer og kunne kontrollere adgangen fra sjøen. Blant disse stedene var Axbridge, Langport, Lyng og Watchet i Somerset, og Shaftesbury og Twynham i Dorset, og mange andre. I Berkshire ble det bygd en burh på ei øy i Themsen. Myrer og elver og bratte skrenter ble utnyttet for å gjøre adgangen til disse stedene lett å forsvare.
Nye byer ble satt opp på åpne steder og fikk rektangulære forsvarsverk modellert etter romerske fort. Dette gjelder blant annet Oxford og Wareham. Slike steder ble ofte satt opp ved ei elv, enten der det var mulig å krysse elva eller der elva var seilbar.
Det ble også satt opp burhs der det allerede var konsentrert bosetning, som ved et hovedsetet til et gods eller ei viktig kirke. Disse stedene hadde allerede administrative funksjoner og handverkere etc.
De forsvarsverkene som ble bygd var først av leire eller av leire og torv. De ble forsterket av treverk. De var bratte i fronten og skrå på baksida. De var 2-3 meter høye og 9-12 meter brede. På toppen kunne de ha en palisade av tømmer. Ved mange burhs kom en andre fase i det sene tiende eller tidlige ellevte århundret der det ble bygd en mur av stein som erstattet palisaden. De fleste stedene hadde trolig vollgraver utenfor vollene og palisadene. Og de kunne være omgitt av flere rekker med vollgraver.
I det tiende århundret ble forsvarsverkene til noen av stedene rasert. Dette kan være gjort etter kommando fra Knut.
De stedene som ble opprettet som faste bosetninger ble planlagt på samme måte som byer, med gatenett etc. I Winchester ble gatene bygd i 880- eller tidlig i 890-årene. Det er beregnet at de 8,6 kilometerne med gater i Winchester trengte 8.000 tonn brustein. Det gikk en hovedvei gjennom Winchester. Den var ei viktig gjennomfartsåre. Den hadde ei parallellgate på hver side. Det var gater som gikk i rett vinkel på disse tre gatene, og det var ei gate som fulgte bymuren på innsida av den. Grunnen i disse nye byene ble delt inn i eiendommer. Disse befestede stedene ble svært viktige for handelen, både som markeder for produksjon på landsbygda og som steder der det ble solgt og produsert varer som var nyttige på landsbygda. I Winchester er det tydelig at et antall spesialiserte aktiviteter var blitt utviklet, og hver av disse hadde fått sitt bestemte område. Det avspeiles i gatenavn som "Tanner street" og "Fleshmonger street" og "Shieldwright street".
Den gruppen byer som kalles "The five Boroughs" lå i East Midlands i Danelagen. I den angelsaksiske krøniken for 942 er de listet opp som Derby, Leicester, Lincoln, Nottingham og Stamford. [Derby het "Northworthy" før vikingene ga byen nytt navn.]
Man trodde en gang at disse byene var spesielt befestede byer som var opprettet etter delingen i 876-7, og at Alfred brukte dem som modell i Mercia. Men det er mulig at de ikke ble befestet før i 910-920, og da var de ikke modeller for Alfred.
Disse fem byene har mye felles. De lå alle ved seilbare elver eller ved viktige landeveier. Derby, Leicester og Lincoln hadde alle vært romerske festningsbyer, og mange byggverk fra romertida stod fortsatt i disse byene i det niende århundret.
Sammenliknet med Wessex' burhs var de fem boroughs små eller mellomstore. Derby kan ha vært 29 ha, Lincoln 38 ha, Nottingham 13,75 ha og Stamford bare 6 ha. Det er gjort arkeologiske funn fra mellomsaksisk tid i alle disse byene.
Vikinghæren skal ha overvintret i et fort ved Nottingham i 868. I 918 erobret Edward Nottingham og to år senere bygde han en burh på sørsida av elva Trent, altså på motsatt side av vikingenes burh. De to ble bundet sammen med ei bru. Den nordre burh var omgitt av ei grøft, eller vollgrav, som var 6 meter bred og 3,5 meter dyp. Ved Stamford var det tre grøfter. Den innerste hadde en palisade av tømmer.
Alle de fem boroughs kan ha hatt bosetning før vikingtida, men ingen av dem var da urbane. I Derby er det ikke funnet spor fra vikingtida. De beste vitnesbyrdene om urban aktivitet blant disse fem stedene kommer fra Lincoln. Der var det aktivitet ved elva, og det er spor etter et nytt gatesystem på Flaxengate og Michaelgate ei tid etter at vikingene tok over i 874. Dette gatesystemet er ikke så regulært som i Wessex' burhs. Men den langvarige og sterke veksten i Lincoln kom senere. Den sterke veksten som industrielt sentrum fikk Lincoln i perioden 960-1070. Da ble arbeid med glass og kopperlegeringer drevet i industriell målestokk i spesialiserte verksteder.
I Nottingham har noen strukturer fra vikingtida blitt funnet i Drury Hill, Fishergate og Woolpack Lane. Det ble produsert keramikk ved Halifax Place, men det har vært hevdet at urbaniseringa først begynte omkring 925-50.
I Stamford var produksjon av keramikk og smelting av jern viktige næringsveier i vikingtida.
Richards skriver at selv om skandinavene kan ha vært ansvarlige for å gjøre "the Five Boroughs" til befestede steder, som kunne utvikle seg til sentra for handel og industri, så er det uklart hvor langt de var ansvarlige for utviklingen av byenes indre liv. Det er mulig at vikingene grunnla noen andre steder. Blant dem er Thetford og Northampton. Den danske hæren overvintret i Thetford i 869-70, og dette ser ut til å ha gitt støtet til utviklingen av byen. Båter kan ta seg fram på elva til Thetford fra the Wash og Nordsjøen. De første forsvarsverkene ved Thetford ble bygget på sørbredden av Little Ouse. I det sene tiende århundret vokste bebyggelsen ut over forsvarsverkene. Opprettelse av et bruhode for å kontrollere trafikk over elva minner om både Nottingham og Stamford. Men i det ellevte århundret gikk det tilbake med Thetford.
I Northampton var det bosetning i middelsaksisk tid. Det var ei viktig kirke der og et palass som kan ha vært sentrum for et kongelig gods. Men det er ingenting urbant ved Northampton før det sene niende århundret. Under den danske okkupasjonen ble aktiviteten i Northampton dramatisk intensivert, fra det sene niende århundret til 917. I det tiende århundret var det mange handverkere i Northampton og stedet utviklet seg raskt til å bli en by.
Richards spør om hva det skandinaviske bidraget til urbanismen kan ha vært. I det niende og tiende århundret vokste det fram byer i England, både i Danelagen og i Wessex. Vikingene ga en stimulus ved at det ble reist befestede byer mot dem, og de "ristet" samfunnet og mobiliserte det.
Overgangen fra wics til burgs avspeiler en fullstendig forandring av det økonomiske systemet. I det åttende århundret opprettholdt kongene makten sin ved blant annet å begrense aktiviteten til fremmede handelsmenn og ved å kreve skatt fra dem. Da makt ble konsolidert i noen få kongedømmer ville kongen utvikle administrasjonen og kontrollen. Kongene i Mercia og Wessex var aktive i å fremme veksten til byene. De befestede burhs var sentrale punkt i et forsvarssystem. De hadde også en økonomisk rolle som markeder. Konger prøvde å gi byene monopol på å drive handel. I den første loven til Edward den eldre stod det at ingen skulle selge og kjøpe utenom en markedsby der kongens menn og andre aktverdige menn var vitner til det som foregikk. Æthelstans andre lov sa at ingen skulle kjøpe gods som var verdt mer enn 20 pence utenfor en by.
Utviklingen av handverk og industri var en viktig del av den spesialisering som ble utviklet i samfunnet, og uten denne ville verken byene eller de moderne samfunnene ha blitt utviklet. Her ser vi raskt på det Julian Richards sier om utviklinga innen handverkene i England i vikingtida.
Richards skriver at i løpet av vikingtida gjennomgikk framstillinga av keramikk og jernredskaper så store forandringer at det er mulig å snakke om en "første industrielle revolusjon" - dette uttrykket brukte også Richard Hodges om disse endringene.
Industriell produksjon i noen skala hadde det blitt slutt på før det romerske Britannia brøt sammen, selv om flere handverksfag overlevde på landsbygda. Smykker og pene ting ble laget og sirkulerte som gaver.
Da urbane markeder ble utviklet reiste handverkere til byene for å produsere for disse markedene. Den større nærheten mellom handverkerne førte til utveksling av ideer mellom dem. Fra det tidlige niende århundret ble det eksperimentert med nye produksjonsmetoder, og produksjonen ble standardisert på en måte som økte produktiviteten. Fra det sene niende århundret til det tidlige tiende århundret kom det i gang industriell produksjon i en mengde handverksfag.
I det tidlige niende århundret ble ikke keramikk brukt i stor utstrekning i West Midlands og i det sørvestlige England. I andre områder som Lincoln, York og London ble enkel keramikk laget lokalt og for hand, uten brukt av pottemakerhjul, og brent på forholdsvis svak varme. Bare i Ipswich i East Anglia ble keramikk produsert i industriell skala og solgt til et stort marked som strakte seg fra Kent til Yorkshire.
Fra midten av det niende århundret begynte det å skje endringer. Disse endringene begynte før vikingene kom, men i de områdene som gjennomgikk militær omorganisering i Mercia og Danelagen kom industrialisert produksjon av keramikk ved hjelp av pottemakerhjul i gang. Det kan settes i forbindelse med økte muligheter til å selge keramikk i de nye byene som ble utviklet i det niende århundret. I det sene niende århundrets York ble de første stegene tatt mot en spesialisert industri der handlagede varer ble produsert på en standardisert måte.
Rundt år 900 ble keramikk produsert på pottemakerhjul i store deler av det østlige England. Thetfordtradisjonen, som var utviklet i Ipswich, ble spredt til andre byer i East Anglia. I York ble det laget keramikk på pottemakerhjul i begynnelsen av det tiende århundret, og i Lincoln ved midten av dette hundreåret. I York ble den keramikk som var laget på hjul og brent ved høy temperatur utviklet med utgangspunkt i lokale tradisjoner for handlaget keramikk. I Wessex ble den industrielle produksjonen av keramikk utviklet mer langsomt ut fra lokale tradisjoner, men ved midten av det tiende århundret ble det produsert brukbare produkter på pottemakerhjul. Og nye og flere typer keramikk ble produsert på hjul.
Sør for Themsen og i nordvest fortsatte det meste av produksjonen å foregå i liten skala der handlaget keramikk ble brent på heller svak varme langt inn i det tiende århundret, selv om hjulet begynte å bli tatt i bruk.
År 950 hadde produksjon av keramikk i industriell skala erstattet den gamle metoden ved mer enn tretti sentra. Denne nye keramikkproduksjonen var basert i byer: Northampton, Stamford, Stafford, Thetford og Winchester er eksempler på byer som har gitt navn til nye typer keramikk fra denne tida. Keramikken ble laget av lokal leire. Keramikken ble sjelden glassert.
I Stamford begynte produksjonen av keramikk samtidig med den skandinaviske okkupasjon ved midten av det niende århundret. I Stamford var de fire viktigste typene produkter av keramikk: kokekar, service, lamper og støpeformer. De fineste varene ble solgt over store områder, men det meste av produksjonen var kokekar som gikk til det lokale markedet i Lincolnshire. Keramikkindustrien i Stamford vokste raskt og var i stand til å selge det meste av den sterkt voksende produksjonen lokalt, og å gå over til å foreta industriell produksjon. Pottemakerne i Stamford var i stand til å glassere keramikk helt fra begynnelsen. Opprinnelig var glasseringsteknikken utviklet i Nederland og i det nordlige Frankrike.
Keramikk er et langt mer bestandig materiale enn tre. Derfor blir det under arkeologiske utgravninger ofte funnet langt mer keramikk enn treverk, og derfor vet vi mindre detaljert hvordan teknikkene som ble brukt i arbeidet med tre ble utviklet. De som arbeidet i tre hadde tilgang til mange ulike typer tre, alt fra eik med en meters diameter til kvister fra mange ulike tre. Snekkerne hadde tilgang til dreiemaskiner, og laget boller og kopper av tre ved hjelp av dreiemaskinene. Blant redskapene som snekkerne hadde og som er funnet både på landsbygda og i byene var bøkkerøkser, vanlige økser, bor og stemjern. Men sag ble ikke kjent før etter 1066.
Dette var mye brukte materialer i vikingtida. Kammer ble laget av horn eller bein, og arkeologene har funnet at det ble arbeidet i bein og horn i svært mange engelske byer i vikingtida. Av disse materialene ble det også laget knivhandtak, tekstilutstyr, pinner, spillebrikker og knapper. I både York og Lincoln kom hornene fra dyr som hadde felt hornene, og hornene kunne være samlet ute i naturen. Elfenbein kom fra hvalross.
Før det tiende århundret ble steinbrudd først og fremst drevet på bestilling fra kirka. Store steiner ble transport med båt, og da kunne de sendes ganske lange avstander. Den romerske steinen som var brukbar og lett tilgjengelig ble tatt fra byggverkene fra romertida.
I det tiende århundret var det skandinaviske aristokratiet svært interessert i steinarbeider, spesielt i å sette opp minnesmerker av ulike slag laget av stein. Det ble etablert verksteder som laget slike steinarbeider, både i byer og på landsbygda. I York ble minnesmerker av stein nærmest masseprodusert. De er funnet på graver over hele byen. Steinene ble utsmykket med ornamentikk som var både angelsaksisk og skandinavisk, og ofte en blanding av disse tradisjonene. Skulpturene ble gjerne malt i tillegg til at de ble utformet med hammer og meisel.
Det ble laget drikkeglass og drikkebeger av glass, og også en gang i blant vindusglass, som bare ble brukt i steinbygninger. Det er funnet rester etter vindusglass ved enkelte kloster og ved aristokratiske bosteder. Glass ble laget med natronkalk til det tiende århundret, da økt etterspørsel etter vindusglass førte til at man gikk over til å bruke pottaske. Man har knapt funnet smelteovner til bruk under glassfabrikasjonen. I siste del av vikingtida ble bly blandet inn i glasset for å gi det en strålende karakter, som med moderne blykrystall.
Arbeid med kopperlegeringer og verdifulle metall foregikk bare hos aristokratiet og hos klostrene etc i mye av etterromersk tid.
I løpet av vikingtida begynte handverkere å arbeide med ikke-jernholdige metall i byene, noe man har funnet spor etter i ganske mange byer, som Chester, Exeter, Lincoln, Northampton, Thetford og York.
Det er funnet store mengder gjenstander i angloskandinavisk stil fra vikingtida i omlandet til byene. I Lindsey har man for eksempel oppgaver over mer enn 200 gjenstander. De fleste gjenstandene er smykker av dårlig kvalitet. Mange av gjenstandene var svært slitte, trolig fordi de hadde blitt brukt daglig. Noen av gjenstandene var laget i Skandinavia, andre var laget lokalt, men i skandinavisk stil. Noen ganger ble det skapt nye ting som verken var skandinaviske eller angelsaksiske, men som representerte en ny kulturell identitet.
Jern var et svært viktig råmateriale, og jernsmedene hadde stor prestisje. I middelsaksisk England ble det laget bare et ganske begrenset antall ulike gjenstander av jern. Det var våpensmeder ved et mindre antall sentra, men de fleste smedene var enten omreisende handverkerne eller landsbyhandverkere som laget og reparerte redskaper til lokalt bruk. I vikingtida ble jernsmedarbeidet en bybasert industri. Det var fortsatt jernsmeder på landsbyene og på godsene. Men den viktigste utviklinga foregikk i byer som Bedford, Northampton, Stamford, Lincoln og York, der smedene eksperimenterte med nye gjenstander og nye teknikker.
Arbeidet med jern foregikk i to stadier. Først måtte malmen bli utvunnet og smeltet. Og så må jernet bearbeides av smeden for å bli en gjenstand. Smelting av jern krever svært høy temperatur, og for å få den høye temperaturen var det nødvendig med store mengder brensel. Derfor foregikk trolig smelting av jern helst ute på landsbygda på steder som både var i nærheten av stedene der jernmalmen ble utvunnet og i nærheten av skog som ga brensel. Det var steder som West Runton, Great Casterton, og Ashdown Forest i Sussex.
Skrapjern var en verdifull vare. Det ble tatt godt vare på skrapjernet, og det er funnet som nedgravde skatter.
Det ble utført smedarbeid langt flere steder enn det ble smeltet jern. I både Lincoln og York var det et nært forhold mellom jernsmedene og de smedene som arbeidet med ikke-jernholdige metall. De arbeidet ofte i samme bygning, og det var trolig de samme smedene som arbeidet med både jern og ikke-jernholdige metall. Omkring 179 kg slag etter smedarbeid ble gravd ut ved Coppergate. Jernbarrer var blitt importert fra steder utenfor York der jern ble smeltet, og smedene kjøpte også skapjern.
Smedene i Coppergate var svært dyktige og var trolig fulltids handverkere. En del gjenstander de hadde laget ble funnet på stedet, som nåler, smykker og beslag til kister. Ved York Minster masseproduserte smeder nagler til hestesko i en tidligere romersk brakke. Ulike jernkvaliteter ble brukt til ulike formål. Rundt 220 kniver er funnet i Coppergate. I det niende århundret ble nye typer kniver innført, inkludert en med lange dekorerte handtak.
Produksjonsmetodene ble utviklet videre i denne tida, og mange ulike metoder var i bruk i det tiende århundret.
I middelalderen bestod lærarbeide av flere spesialistoppgaver, som flåing og garving. Men i vikingtida kan disse ha vært ha vært utført på samme sted. I byene ble lærarbeiderne spesialisert på å arbeide i bestemte stadier av prosessen fram mot ferdig vare.
Det foregikk litt handel med tekstiler i det niende århundret siden de fleste samfunn selv produserte de klærne som de trengte. Godsene kunne produsere det de trengte av lin, ull og fargestoff, og karde og spinne og veve og farge egne tekstiler.
Urbane samfunn kan også ha produsert det de trengte med basis i råvarer som ble brakt inn fra landsbygda. I York foregikk alle stadier i produksjonen, fra bearbeiding av rå ull til produksjonen av ferdige klær, i Coppergate i de første 40-50 årene det var anglo-skandinavisk bosetning der. Tekstilarbeid var vesentlig et handverk som ble utført heime hos de som utøvde arbeidet, men York hadde handelsforbindelser som tillot at tekstiler fra York kunne selges både innenlands og utenlands. Under de arkeologiske utgravningene ved Coppergate og Flaxengate ble det funnet store mengder redskaper som ble brukt i alle stadier av fremstillingen av tekstiler. I Coppergate ble ull trolig renset. Ny veveteknologi ble tatt i bruk i York i vikingtida.
Tekstilene som ble produsert i York ble trolig også farget der. Det ble trolig laget ganske fargerike klær der mange ulike farger ble brukt i den samme drakten, som rødt, grønt, blått, gult og svart. Underklær og sengklær ble trolig laget av lin.
De tekstilene som ble produsert i York og de redskapene og metodene som ble brukt var typisk angelsaksiske, skriver Julian Richards, og hadde ikke noe spesielt skandinavisk preg. Tekstilene som ble produsert og redskapene som ble brukt passet inn i og tilhørte lokale tradisjoner.
Som oppsummering skriver Julian Richards at opprinnelsen til industriell produksjon kan bli observert i mange handverksfag i England i vikingtida. De nye og blomstrende byene i det engelske lavlandet ga store muligheter til forretningsdrift siden det fantes kjøpekraft og etterspørsel der som ikke var tatt i bruk. I byene ble det utviklet miljø av handverkere og handelsmenn som produserte og handlet for å aktivisere den kjøpekraften og etterspørselen som var i de nye byene. En del av den nye teknologien som kom var så kostbar at den krevde betydelige investeringer og at de som tok den i bruk ble spesialiserte fulltids handverkere.
Englands deltakelse i fjernhandelen ble redusert i vikingtida. Det er lett å forstå når man husker at vikingene plyndret de store handelsbyene som fjernhandelen gikk gjennom. I motsetning til det store antallet importerte gjenstander som er funnet fra det sjette til det niende århundret er importerte gjenstander fra det tiende århundret svært sjeldne i Ipswich, Norwich, London, Southampton, Winchester og York. I Yorkshire, Lincolnshire og East Anglia var lokal og regional handel langt viktigere enn fjernhandelen. På den andre siden ser det ut til at velstanden til Chester var basert på at den var den fremste engelske handelsbyen i nordvest. Chester hadde intens forbindelse med vikingene.
Det foregikk slavehandel i det sjette og sjuende århundret, og vikingene drev også med slavehandel, selv om det ikke finnes arkeologiske funn i England etter denne handelen. Chester kan ha vært ei viktig havn i handelen med slaver fra Dublin. Derfra kan irske slaver ha blitt solgt rundt om i England. Vikingene tok trolig også slaver i England. Kirka var ikke motstander av slaveri i og for seg, og Domesday Book viser at kirka selv var en stor slavedriver som eide svært mange slaver. Men kirka ville unngå at slaver ble eksportert til steder der de ikke kunne praktisere religionen sin. Slavehandel ble forbudt i 1102, men slaveri var fortsatt lovlig.
De viktigste varene som vi med sikkerhet vet at England importerte fra Skandinavia var kleberstein og bryner og elfenbein fra hvalross. Den store forandringen for engelsk fjernhandel i vikingtida var den sterke nedgangen i volum, og ikke at noen nye handelsruter kom til eller ble borte, selv om Southampton mistet mye av sitt tidligere handelsnettverk med Frankrike uten at et nytt handelsverk som Southampton deltok i ble bygd opp.
De mest synlige gjenstandene i engelsk import er kvernstein og keramikk, som begge ble importert fra Rhinland. En hel del av den importerte keramikken var krukker som vin ble transportert i. Vin ble transportert både i krukker av keramikk og i tønner av tre.
Det er funnet rester av silke i York, Lincoln og London, og det er trolig at silke ble importert via Skandinavia siden silke trolig kom fra Bysantin gjennom Russland til Skandinavia, og derfra til Vest-Europa.
Mens den internasjonale handelen ble redusert i vikingtida var det fortsatt et livlig innenlands marked i England. Selv små steder ute på landsbygda i England ble godt forsynt med keramikk fra byene. En del av keramikken må ha kommet som containere for andre varer, men den fineste keramikken var luksusvarer som ble kjøpt for sin egen del.
Det meste av bulkvarer, og alle typer varer som hadde stor vekt eller stort volum sammenliknet med verdien, måtte fraktes med skip, på sjøen eller på elvene, dersom det skulle sendes utenfor det nærmeste området. Det fantes mange ulike typer båter på denne tida, både små og større, og både skip som var bygd for fart og skip som var bygd for å føre last. Mange "tømmerstokkbåter" fra denne tida er funnet. De var store trestammer som var uthult. Et eksempel er Claphambåten som var 3,75 meter lang og 0,65 meter bred. En modell av den kunne bære fire mennesker. Den ble padlet fram. De båtene av denne typen som er funnet var fra 2,75 meter til 4,65 meter lange.
Det fantes også små båter med seil som ville passe bedre for en lang tur enn en uthulet trestamme gjorde. Et eksempel er Graveneybåten som var et klinkbygd handelsfartøy som var bygd i 927 og som var 14 meter lang med en dekksbredde på 3,9 meter. Den kunne bære 6-7 tonn. Denne båten førte frakt over Nordsjøen.
I tillegg fantes det større havgående skip, men ingen av dem er funnet i England.
Det ble drevet handel lenge før det fantes mynter. De første myntene i angelsaksisk England ble laget i Kent. I siste fjerdedel av det åttende århundret ble en regulær engelsk mynt laget av kong Offa av Mercia. Den utviklet seg til en valuta som hadde større verdi enn myntenes innhold av sølv.
Produksjonen av mynter foregikk desentralisert og ble utført av en mengde myntslagere i en rekke myntverk. I hver burh var det minst en myntslager. For hvert myntverk var det et antall velstående lokale personer som drev myntverket. De hadde kongelig autorisasjon til å gjøre dette, og gjorde det på kongens vegne. Hvor mange av disse velstående personene det var som stod bak hvert myntverk varierte med hver viktig myntverket var. Bare i svært viktige byer var mer enn ti myntslagere i aksjon samtidig. Det var en etablert praksis at mynten som ble slått på den ene sida skulle bære navnet til den kongen som hersket da myntene ble slått, og på motsatt side skulle navnet til den myntslageren som laget mynten stå.
Fra Offa døde i 796 og til 876 ble hovedtyngden av de myntene som ble slått laget i London, Canterbury og Rochester. I denne tida økte antallet myntslagere raskt, og pengemengden økte også raskt sammen med den økonomiske aktiviteten. I Danelagen hadde det opprinnelig vært få myntverk. Men i det tidlige tiende århundret var det myntverk i Bedford, Chester, Derby, Leicester og Nottingham, så vel som i York og i Lincoln.
Da vikingene tok kontroll over deler av England begynte de å gi ut sin egen mynt. De kopierte i stor grad de tradisjonene som allerede fantes i Britannia. Vikingenes leder Guthrum tok opp angelsaksiske tradisjoner etter at han var blitt døpt, og ga da ut mynt i navnet til kong Athelstan. I 890-årene sirkulerte det penger i Danelagen som minnet om Edward "Martyren", som var blitt drept av danskene selv i 870. Vikingene gjorde denne omsnuinga der de syntes å beklage at de hadde drept den tidligere kongen. Men der ser ut til at mynt ble langt mindre brukt i det tiende århundret enn i det åttende og niende århundret. Men det foregikk ofte byttehandel der mynt ikke ble brukt.
Lenker:
Til første del av denne teksten
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilder for dette kapitlet er: