Skrevet av Tor Førde.
Kilde for dette kapitlet er:
Johann Peter Murmann skriver at den følgende delen av teksten på mange måter er det viktigste bidraget i boka til feltet om strategisk ledelse og dens utvikling. Han skriver at han har presentert bevis for at nasjonale institusjoner ga tyske fargeprodusenter hjelp til å oppnå deres dominerende posisjon i verden. Først ga institusjonene bedriftene et miljø som fremmet bedriftenes utvikling. Og her vil Murmann vise at bedriftene bidro til å utvikle institusjonene.
Her vil Murmann gi empirisk støtte for argumentet at i det lange løp var de tyske firmaene mer vellykkede enn de britiske og amerikanske konkurrentene siden de tyske var mer effektive siden de i fellesskap lyktes i å utforme de omgivelsene industrien arbeidet i etter at industrien hadde begynt å bli betydelig.
Murmann vil rette oppmerksomheten mot hvordan det nasjonale universitetssystemet og patentlovene ble utformet av firmaenes handlinger, siden dette er det er her vi kan se deres kollektive handlinger tydeligst. Murmann vil også komme inn på handelspolitikk.
Så snart den tyske fargeproduserende industrien hadde begynt å vokse raskt ble den aktiv for å sikre at det tyske akademiske systemet ville utdanne store mengder eksperter i organisk kjemi. Nettverket som ble skapt mellom akademiske forskere og industrien ble verktøyet for å utforme de institusjonelle omgivelsene til universitetenes og industriens fordel.
Forandringene i den tyske patentloven angående kjemikalier var i stor grad forårsaket av den tyske kjemiske industrien sammen med kjemikernes forening.
Å smi en nasjonal vitenskaps dyktighet
Antallet studenter som studerte naturvitenskap og ingeniørfag vokste langt raskere i Tyskland enn i Storbritannia. Før Første Verdenskrig holdt de fleste som studerte organisk kjemi til ved tyske universitet. Ved århundreskiftet brukte Preussen nesten tjue ganger så mye penger på universitetene som Storbritannia.
Dersom man undersøker nærmere hvordan forskning og utdanning ble finansiert i de tre landene vil man finne at i alle var størrelsen og kvaliteten til universitetssystemet delvis resultat av industrielle lederes handlinger. Men det var svært stor forskjell mellom de tre landene på den innvirkning ledere i fargestoffindustrien hadde på utviklingen av universitetenes utvikling. Nettverket mellom industri og universitet har tidligere vært nevnt, og det spilte en viktig rolle for utviklingen og utformingen av forsknings- og utdanningssystemet. Siden staten også var svært viktig i denne sammenhengen bør den også tas med i undersøkelsen, skriver Murmann.
Tyskland: En trippelallianse
Utvidelsen av forsknings- og undervisningssystemet var svært kostbar. Tyske universitet og forskningsinstitutt var offentlige institusjoner, og stort sett finansiert av offentlige midler. Dette betydde at økte bevilgninger til universitetene gikk gjennom den politiske prosessen. Selv om den tyske økonomien vokste svært sterkt fra 1857 til 1914, og slik ga rom for økte bevilgninger, måtte de som bevilget penger overbevises om at de ble brukt på en fornuftig måte.
Det var de enkelte tyske statene, og ikke Riksdagen, som var ansvarlig for utdanningsvesenet inkludert universitetene. Det akademisk-industrielle nettverket kunne ikke på egen hand utvide universitetssystemet. Det kunne bare delstatenes politiske myndigheter. Her var også det statlige byråkratiet svært viktig.
Murmann vil undersøke hvordan dette foregikk i Preussen. Preussen var den største staten, men stater som Baden og Bayern satset tradisjonelt mer på vitenskapelig og teknologisk utdanning i forhold til folketallet.
På innsiden av byråkratiet: "Systemet Althoff"
Fargestoffindustrien brukte flere strategier for å påvirke utviklingen av den akademiske kjemien. For å forstå dem må man kjenne til hvordan de preussiske universitetene ble administrert. Preussens høgere utdanning ble administrert av seksjon IIa i ministeriet for religiøse, utdanningsmessige og medisinske saker. Fra 1882 til 1907 var Friedrich Althoff den byråkraten som behandlet alle utnevnelser av professorer ved preussiske universitet og tekniske høgskoler. Han ble i praksis den mest innflytelsesrike embetsmann i tysk høgere utdanning, selv om han aldri var minister. Han hadde de beste forbindelser til Landdagen (delstatsparlamentet) som bevilget penger og til finansdepartementet, til monarken selv, til industrien og til de viktigste personene ved universitetene.
Althoff var ikke ukontroversiell, og la band på universitetenes autonomi ved å utnevne undervisningsstaben. Han var så mektig at han kunne få gjennom utnevnelser på tvers av universitetenes ønsker. For eksempel tvang Althoff gjennom utnevnelse av Emil Bering (Nobelprisen i medisin i 1901), Robert Koch (Nobelpris i medisin i 1905), Paul Ehrlich (Nobelpris i medisin i 1908), som alle ble verdens ledende medisinske forskere. Videre opprettet han framragende sentra ved tyske universitet, som for matematikk og fysikk i Göttingen, for kjemi i Berlin, framfor å prøve å gi hvert universitet slike sentra.
Den enorme utvidelsen av avansert forskning og undervisning som foregikk i Tyskland ble utformet gjennom Althoff. Althoff var den som fremmet utvidelsen av Emil Fischers kjemiske institutt i Berlin, der store antall studenter lærte organisk kjemi, som kom industrien til gode. Siden Althoff mente at bred vitenskapelig og teknisk forskning og utdanning ville komme samfunnet til gode ble han en sentral alliert for fargeindustrien i dens arbeid for å bygge ut universitetene. Althoff var så viktig at fargestoffindustrien var nødt til å ha kontakt med ham for å påvirke det høgere utdanningssystemet.
Strategi nummer en: Bruk kollektive organisasjoner for å mobilisere støtte
Selv om personlige kontakter spilte en viss rolle var kollektive organ det viktigste verktøyet som fargestoffindustrien brukte for å støtte utbygging av utdanningsinstitusjonene for kjemikere og kjemiske teknologer. Murmann siterer et brev skrevet av Carl Duisberg på vegne av foreningen for tyske kjemikere (Verein deutscher Chemiker) til ministeren for religiøse, utdanningsmessige og medisinske saker der Duisberg ber om at det blir ansatt flere professorer i kjemi som et eksempel på en kollektiv aksjon for å bygge ut utdanningen i kjemi. Duisberg skrev at den kjemiske industrien i Tyskland var en kilde til nasjonal velstand, som takket være felles anstrengelse fra vitenskap og teknologi og støtte fra regjeringene i delstatene og i Riket hadde nådd så langt at det vekket misunnelse i andre nasjoner. Det måtte arbeides for at denne posisjonen ble beholdt, og universitetene hadde for få lærere i kjemi. Duisberg bad om at det ble rettet på dette. Industriens lobbyvirksomhet hadde virkning.
Strategi nummer to: Bearbeid de valgte politiske forsamlingene direkte
Da Henry Böttinger, som var en av direktørene til Bayer, ble valgt inn i Preussens landdag som representant for det nasjonal-liberale partiet, brukte han denne posisjonen til å arbeide for å fremme de utdanningspolitiske målene til fargeindustrien. Siden han var nær venn av både Althoff og den preussiske finansministeren baron Georg von Rheinhaben kunne han samarbeide med dem om dette.
Strategi nummer tre: Opprett privat-offentlige akademiske partnerskap
Böttinger og Althoff arbeidet sammen om tallrike prosjekt for å oppgradere tysk vitenskap og ingeniørutdannelse. Ved århundreskiftet skapte de en ny organisasjonsform, en form for offentlig og privat samarbeid, for å støtte industrielt relevant anvendt forskning. Göttinger Vereinung zur Förderung der angewandten Physik ble i stor grad finansiert av private firma. Suksessen til dette banet vei for et stort arbeid som begynte i 1905 for å forbedre kjemisk forskning i Tyskland.
Alliansen i aksjon: Dannelsen av keiser Wilhelm instituttet for kjemi
I begynnelsen av det tjuende århundret dannet industrien en allianse med tyske akademikere og embetsmenn for å opprette spesielle forskningsinstitutt. Etter utrettelige forsøk fra Werner Siemens (leder for Siemenskonsernet) hadde den tyske regjering allerede i 1887 gått med på å finansiere det keiserlige institutt for kjemi. Organiseringsarbeidet begynte i 1905 da tre akademiske kjemikere, Emil Fischer, Walter Nernst og Wilhelm Oswald sendt ut retningslinjer for en plan for et forskningsinstitutt i kjemi. Emil Fischer hadde diskutert planen med Althoff, og Althoff hadde gått med på å gjøre lederen for instituttet til full professor ved universitetet i Berlin. For å hente støtte til prosjektet ble keiseren bedt om å gi navnet sitt til instituttet, keiser Wilhelms forening for fremme av vitenskapene, som skulle finansieres først og fremst ved støtte fra bedrifter og private.
Under denne foreningen ble tre forskningsinstitutt for kjemi opprettet fra 1911 til 1914. Fargestoffindustriens representanter utgjorde den største gruppen av industrirepresentanter i styret for keiser Wilhelms institutt for kjemi og ga betydelige bidrag. Alle de store firmaene var representert. Myndighetene i Preussen ga det området der de to første instituttene ble bygd i Berlin-Dahlem.
Et tredje keiser Wilhelms institutt ble opprettet i Mühlheim i Ruhr rett før krigen for å forske på kull. Det fikk stor driftsstøtte fra de store kullselskapene i Ruhr.
Når allianser bryter sammen
Den nære alliansen mellom akademikere og industri brøt noen ganger sammen. En gruppe ledet av Carl Alexander Martius (AGFA) prøvde å bruke den kjemiske industriforeninga for å overtale regjeringa til å sette opp en statseksamen for kjemikere ved slutten av universitetsstudiene på samme måte som for jurister. Industrien håpet at dette ville tvinge universitetene til å legge mer vekt på industriens behov i undervisninga. Eksamenen ville ha testet studentene i en lang rekke emner framfor å la dem skrive en avhandling for å oppnå sin universitetsgrad. Men det første forsøket lyktes ikke siden verken utdanningsmyndighetene i Preussen eller universitetsprofessorene likte det.
I 1896 gjorde Carl Duisberg og Henry Böttinger et nytt forsøk. De fikk med seg foreningen for tyske kjemikere og begynte en stor offentlig kampanje. Denne kampanjen ble så sterk at tyske professorer i kjemi under ledelse av Wilhelm Oswald og Adolf von Baeyer stiftet en motbevegelse av alle laboratorieledere (Verband der Laboratoriumsvorstände an Deutschen Hochschulen) for å bekjempe industriens bevegelse og foreningen for tyske kjemikere. En statseksamen ville dramatisk ha satt grenser for professorenes autonomi og forskning, og det ville ha blitt vanskeligere å få studenter til laboratoriene siden det ville ha blitt mulig å få eksamen uten å ha utført egen forskning på doktorgradsnivå. For å ta vinden ut av seilene til kampanjen for en statseksamen gikk universitetslærerne frivillig med på å innføre en eksaminasjon av kjemikere etter at de grunnleggende kursene hadde blitt gjennomført. Men professorene og ikke staten skulle utforme og administrere den.
På dette tidspunktet opphørte enigheten mellom fargestoffbedriftene under generalforsamlinga til den kjemiske industriens forening i 1897. Bare representantene for Bayer ville fortsatt presse på for å innføre en statseksamen, mens de andre bedriftene mente at denne eksamenen kunne utformes av professorene.
Storbritannia: Under forbannelsen av å mangle en leder
På samme måte som i Tyskland arbeidet industrien i Storbritannia for å utforme forskning og utdanningssystemet. En koalisjon mellom industri og akademikere lyktes i å utvide forsknings- og utdanningsmulighetene, men slett ikke i samme utstrekning som i Tyskland. En undersøkelse fra 1902 viste at av 502 kjemikere som var ansatt i britisk kjemisk industri hadde bare 59 høgere utdanning. Resten hadde bare utdanning fra kveldsskoler og videregående skoler.
Storbritannia manglet et sterkt byråkrati som gikk inn for å fremme høgere naturvitenskapelig utdanning. Og alliansen mellom industri og akademikere var svak blant annet siden den manglet dette tredje leddet. Bevisstheten om sammenhengen mellom industriell og vitenskapelig utvikling var svak i Storbritannia. Derfor var det vanskelig å øke bevilgningene til universitetene og til forskning. Og den britiske fargestoffindustrien var svært svak og uten evne til kollektiv handling sammenliknet med den tyske.
Når industriens innflytelse på utviklingen av universitetene i Storbritannia skal undersøkes må Oxford og Cambridge holdes atskilt fra resten av universitetene. Oxford og Cambridge ville ikke før 1900 lære opp store antall studenter i naturvitenskap og teknologi, og derfor støttet industrien opprettelsen av nye universitet.
Manchester
Forholdet mellom industri og universitet var spesielt nært i Nord-England, og særlig i Manchester. Der var Owens College opprettet i 1846 av forretningsmannen John Owens gjennom en gave som han testamenterte til dette formålet. Colleget ble en vellykket utdanningsinstitusjon i kjemi da Henry Roscoe ble professor i 1857. Han hadde studert under Bunsen i Heidelberg. Han omformet studiet ved Owens College på en vellykket måte, og fikk mange industrimenn til å gi betydelig støtte til Owens College. Roscoe arbeidet der til 1885. I 1874 ble det opprettet en undervisningsstilling i organisk kjemi ved Colleget.
Levinstein satt i styret til Owens College i mange år, og han ga det økonomisk støtte for å opprette et andre kjemisk laboratorium.
Murmann behandler flere høyere britiske utdanningsinstitusjoner, og forteller om den naturvitenskapelige utdanningen der.
Britisk industri var langt fra så interessert i å ansette universitetsutdannede personer som tysk industri var. Vitenskap og forskning ble sett på som mindre relevant for industrien i Storbritannia. Derfor ble det også satset mindre på vitenskap og forskning og utdanning England, og følgelig ble langt færre naturvitenskapsmenn utdannet der enn i Tyskland. Resultatet var at industrien ble svekket.
USA: Landet med ubegrensede praktiske muligheter
Utdanningsprogram ved amerikanske universitet ble satt opp av industrien. Det kan se ut til at industriens innflytelse på amerikanske universitet var sterkere i USA enn i Tyskland. I Tyskland hadde høgt kvalifisert universitetsutdanning blitt opprettet før industrialismens fikk sitt gjennombrudd. I USA foregikk utvikling av høgt kvalifisert universitetsutdanning mer samtidig med industrialismens seierstog. Derfor ble amerikanske universitet mer påvirket av industriens ønsker enn tyske universitet. Tyske universitet hadde utviklet sterke tradisjoner før de store industrikonsernenes tid.
Siden USA ikke hadde en sterk fargestoffindustri påvirket den ikke amerikanske universitet i vesentlig grad. Amerikanske universitet opprettet utdanningsretninger som tjente de delene av industrien som var sterke. Olje, stål og landbruk gjorde først bruk av akademiske kjemikere.
De fleste firma som ansatte akademikere gjorde dette for å få hjelp til å løse praktiske problem i utforming av produksjonsprosessen. Kjemisk ingeniørkunst ble utviklet langt ved amerikanske universitet på en måte som gjorde den praktisk nyttig for amerikansk industri. Men grunnleggende naturvitenskapelig forskning var sjelden i USA før 1914, i motsetning til i Tyskland.
Etter Første Verdenskrig begynte selskap som Du Pont å bygge opp en sterk industri bygd på organisk kjemi, og da kom organisk kjemi sterkere inn ved amerikanske universitet.
Murmann skriver at dersom det ikke hadde vært patentbeskyttelse i noen av de tre landene ville likevel Tyskland ha utkonkurrert de britiske og amerikanske fargestoffindustriene. Men uten patentbeskyttelse ville den tyske fargestoffindustrien ikke blitt i stand til praktisk talt å oppnå monopol. Både britisk og tysk fargeindustri prøvde å påvirke sine lands patentlovgivning, men den tyske var langt mer vellykket i dette enn den britiske.
Utformingen av tysk patentlovgivning
Episode nummer en: unntaket
Den fellestyske patentloven kom i 1877. I 1871 hadde det tyske keiserriket blitt opprettet. Det var en stor og brå forandring. Det hadde vært gjort mislykkede forsøk på å samordne patentlovene mellom de tyske statene fra 1840-tallet. Men de 39 politiske enhetene som hadde eksistert hadde ikke vært villige til å gi opp sine patentlover. Men opprettelsen av keiserriket skapte en helt ny situasjon der Riksdagen kunne vedta lover for hele Tyskland.
Fargestoffindustrien var ikke drivkraft bak de tyske patentlovene. De tyske ingeniørene hadde lenge ment at de ikke hadde den status som de fortjente i det tyske samfunnet. I 1856 hadde de stiftet en yrkesorganisasjon, Verein deutscher Ingenieure. Denne organisasjonen gikk på 1860-tallet inn for å opprette sterk patentbeskyttelse i alle tyske stater, uten på dette tidspunktet å lykkes.
Men den forandringen i det politiske klimaet som opprettelsen av keiserriket medførte forandret mulighetene. I 1873 gikk tysk økonomi inn i en lavkonjunktur, og dette styrket proteksjonistiske krefter i Tyskland. De som ønsket sterkere patentbeskyttelse greide å overbevise om at sterkere patentbeskyttelse ville beskytte tysk industri, og de fikk derfor sterkere politisk støtte enn noen gang tidligere. Dessuten var den nasjonalistiske stemninga sterkere enn før, og en patentlov for hele Tyskland kunne bli sett på som en sak som bandt Tyskland sammen og slik var en nasjonal sak.
Werner Siemens ble inspirert av den internasjonale patentkongressen i 1873 i Wien til å stifte Deutscher Patentschutzverein i 1874, der Siemens selv ble formann.
Denne nye forening lyktes i å utnytte det politiske klimaet til å sette en ny patentlov på den politiske dagsordenen. Våren 1877 ble den nye patentloven diskutert i Riksdagen. Lovforslaget ville ha gitt produktpatent til kjemikalier og farmasøytiske produkt. Først nå ble det kjemiske samfunnet viktig i lovgivningsprosessen, og det ville ha formuleringer i loven som tjente den kjemiske industrien best mulig.
Det hadde ikke vært enighet innenfor fargestoffindustrien i spørsmålet om patentlovgivning i årene før lovforslaget kom opp til behandling. Heinrich Brünning fra Hoechst var for eksempel sterkt mot patentbeskyttelse, mens Martius, som hadde vært med på å grunnlegge AGFA, støttet en sterk fellestysk patentlov. Tyske firma hadde i utgangspunktet utviklet seg ved å kopiere britiske og franske fargestoff, og i industrien mente mange at fransk fargestoffindustri hadde blitt ødelagt av fransk patentlovgivning.
Etter et forslag fra Martius satte den tyske kjemiske forening ned en gruppe i 1876 for å behandle statusen til kjemiske patent i loven. Martius og Hofmann ville sikre at kjemikalier og farmasøytiske produkt ikke ble utelatt fra loven.
For å samle støtte fra kjemikere og fra fargestoffindustrien offentliggjorde Hofmann de formlene for fargestoff som firma prøvde å holde hemmelige. I 1874 offentliggjorde han strukturen til den eosinfargen som Caro (BASF) og Bayer hadde utviklet sammen. I 1876 offentliggjorde Hofmann en artikkel om den chrysoidinfargen som Otto Witt hadde utviklet for et britisk firma og Caro for BASF. Witt og Caro likte slett ikke dette siden fargestoffene nå kunne kopieres av andre firma. Hofmanns hensikt med dette var å overbevise om at patentbeskyttelse var langt bedre enn hemmelighold.
Martius og Hofmann greide å få den tyske kjemiske forening til å vedta å sende en uttalelse i foreningens navn til Riksdagen. Den kom så vidt tidsnok, den 16. mars 1877, til å bli tatt hensyn til. En måned senere aksepterte patentkommisjonen hovedpunktene i uttalelsen, og de inngikk i loven som ble vedtatt den 25. mai.
Uttalelsen bad om at det ble gjort en forandring i lovforslaget. Det skulle gjøres et unntak for kjemikalier og beslektede produkt. Framfor å innføre produktpatent, som var tilfelle i Frankrike, Storbritannia og USA, bad uttalelsen Riksdagen om at lovforslaget ble forandret slik at bare kjemiske prosesser kunne bli patentert. Ved å ikke tillate patent på produkt, hevdet uttalelsen, ville arbeidet for å finne og utvikle bruken av nye kjemiske prosesser ikke bli blokkert. Dette var et kompromiss mellom de som ikke ville ha sterk patentbeskyttelse og de som ville ha sterk patentbeskyttelse. Og dette ble vedtatt av Riksdagen.
Riksdagen ble også overbevist om at den måtte skrive inn i loven at patentkontoret måtte benytte seg av eksperthjelp på alle trinn i behandlingen av patentsøknader. Hofmann og Martius var blant de som ble oppnevnt av patentkontoret som dets eksperter.
Episode nummer to: Holde sveitserne ut
Åtte måneder etter at loven var blitt vedtatt bad formannen for patentkontoret industrien om hjelp til å utvikle prosedyrene for gjennomføring av loven. Ledelsen for BASF presset på for at loven ble gjort klarere m.h.t. behandlingen av patent på kjemikalier. Heinrich Caro satte opp et memorandum som fikk støtte av framstående personer der han bad om at det ble satt opp en permanent patentkommisjon innen den nye foreningen for kjemisk industri.
Foreningen for kjemisk industri ble stiftet i november 1877. Tanken om å stifte foreningen oppstod under den internasjonale utstillingen i 1876 i Philadelphia. Martius og Holz (fra den farmasøytiske bedriften Schering) hadde blitt imponert av den amerikanske bransjeorganisasjonen for kjemiske bedrifter (Manufacturing Chemists' Association) og ville stifte en liknende organisasjon i Tyskland.
Den sene lobbyvirksomheten til den tyske kjemiske forening høsten 1876 hadde ikke gitt de kjemiske bedriftene tid til å foreta en grundig behandling av spørsmålet om hvordan patentsystemet skulle fungere i praksis. Dette overbeviste mange i fargestoffindustrien om at en bransjeorganisasjon var nødvendig for å kunne utøve innflytelse på all lovgivning som angikk industrien i et tidligere stadium. Alle viktige fargestoffprodusenter sluttet seg til den nye bransjeorganisasjonen. Fritz Kalle ble valgt til formann for Foreningen for kjemisk industri.
Foreningen for kjemisk industri ble et nøkkelinstrument for å utforme patentloven og dens praktisering. Caros forslag om å nedsette en permanent patentkommisjon ble vedtatt. Den første generalforsamlingen til Foreningen for kjemisk industri ble holdt i september 1879 i Baden-Baden. Det ble et viktig møte. Under møtet ble det redegjort for det meste av viktige patentspørsmål som ville oppta fargestoffindustrien fram til Første Verdenskrig. To ledende professorer i patentlov var invitert for å hjelpe kommisjonen med å utforme sin organisasjon og komme fram til prinsippene som patentkontoret skulle bruke ved undersøkelse og utstedelse av kjemiske patent.
Nøkkelspørsmålet som fargestoffbedriftene reiste var hvordan skulle ny bli forstått for en kjemisk prosess, og i hvilken utstrekning det produktet som ble frambrakt ved en patentert kjemisk prosess skulle være beskyttet av patentloven. Flere fargestoffprodusenter klaget over at deres tyske patent ikke hindret at sveitsiske firma solgte de patenterte fargestoffene i Tyskland siden det ikke var mulig å undersøke hvilke kjemiske prosesser som ble benyttet under produksjonen av dem i Sveits.
De kommende tolv årene ble spørsmål om sveitsiske firma som kopierte tyske oppfinnelser sentrale i arbeidet til patentkommisjonen. Midt på 1880-tallet stemte kommisjonen for å anbefale overfor kansleren å søke en nødslov for å forby at sveitsiske firma solgte kopierte produkt i Tyskland. Men sveitserne greide å berolige de tyske bedriftene med at de ville innføre egne patentlover for kjemikalier. Dette skjedde først i 1907.
I mellomtida bidro patentkommisjonen til den kjemiske industrien til å utforme måten som patentkontoret skulle fortolke kjemiske patent på. Majoriteten av medlemmene i patentkommisjonen ville heller forandre de administrative planene og prosedyrene til patentkontoret framfor å prøve å presse fram en revisjon av patentloven så kort tid etter at den var vedtatt. Men i 1884 begynte foreningen for tyske ingeniører å arbeide for en forandring av patentloven. Og da begynte også patentkommisjonen til Foreningen for kjemisk industri å utforme sine endringsforslag.
Den nye patentloven som trådte i kraft første november 1891 inneholdt en bestemmelse som tyske fargestoffprodusenter svært gjerne ønsket siden de sveitsiske fargestoffprodusentene var blitt de eneste alvorlige konkurrentene på 1880-tallet. Bevisbyrden ble snudd om ved mistanke om overtredelse av patentloven slik at den anklagede måtte bevise at han framstilte et stoff ved hjelp av en annen prosess enn den patenterte prosessen. Dermed kunne ikke sveitsiske firma kopiere tyske bedrifters oppfinnelser og selge dem ustraffet i Tyskland. Den nye loven tillot også at det ble framført muntlige argument overfor patentkontoret.
I 1904 ble "Dreibund" stiftet. Det bestod av Bayer, BASF og AGFA, og i 1905-7 ble "Dreiverband" av Hoechst, Cassella og Kalle stiftet.
Det er vanlig å mene at den tyske fargestoffindustrien fikk den patentloven som den ville ha. En grunn til dette var at Foreningen for kjemisk industri var så effektiv. Uenigheter ble gjennomdiskutert i denne organisasjonen og det ble oppnådd enighet slik at foreningen kunne tale på vegne av hele industrien overfor andre instanser. Videre vokste den kjemiske industrien raskere enn økonomien som helhet, og derfor ble den kjemiske industrien viktigere i samfunnet, og oppnådde stor prestisje. Og den var svært lønnsom og hadde derfor økonomi til å arbeide grundig med sine saker og for å fremme dem.
Britisk patentpolitikk: insentiv er ikke nok
Også i Storbritannia påvirket industrien patentlovgivninga, men siden den britiske fargestoffindustrien var så mye svakere hadde den liten innflytelse. Den britiske kjemiske industrien gikk inn for at det bare kunne holdes patent i Storbritannia på produkt som også ble produsert i Storbritannia. Men de som handlet med kjemikalier var motstandere av disse foreslåtte forandringene. Levinsteins Chemical Review var svært opptatt av patentspørsmål.
I 1883 kom en ny patentlov. Men den kjemiske industrien var ikke sterk nok til å få inn i loven en klar bestemmelse om at bare produkt som ble produsert i Storbritannia kunne patentbeskyttes der. Tyske firma fortsatte å få de fleste patentene på fargestoff i Storbritannia uten at disse stoffene ble produsert der.
Levinstein hadde solgt en tredjedel av firmaet sitt til Bayer og en annen tredjedel til AGFA. Da avtalen mellom dem kom opp til fornyelse i 1895 solgte Bayer og AGFA tilbake sine andeler til Ivan Levinstein. Som del av avtalen hadde Levinstein fått adgang til å produsere svært verdifulle direkte bomullsfarger. I siste del av 1890-tallet kjørte Levinstein svært aktivt en kampanje for å reformere britisk patentlovgivning, trolig fordi han ikke lenger fikk produsere fargestoff på lisens fra tysk fargestoffindustri.
Levinstein visste at han trengte allierte for å greie å forandre patentlovgivningen. Handelskammeret i Manchester, som hadde brukt å støtte frihandel, hadde blitt proteksjonistisk, og Levinstein samarbeidet med det. Levinstein skaffet seg også flere allierte, blant annet parlamentsmedlemmer. Men the Board of Trade bestemte i 1898 at før det prøvde å gjøre noe med loven måtte det bli fastslått at den ikke var effektiv, en sak måtte føres først.
Levinstein valgte å utfordre to patent til BASF og to til Hoechst. De svarte med å anlegge søksmål mot noen av Levinsteins patent. Mye stod på spill for begge parter. Til slutt tvang the Board of Trade BASF og Hoechst til å gi lisens til Levinstein på rimelige vilkår uten at det ble felt dom i patentsakene. Men det var ingen klar seier for Levinstein, for han kunne ha tapt dersom de tyske firmaene hadde presset saken opp til høyere domstoler. Levinstein kom til at bare en forandring av loven kunne gjøre det enkelt å kreve lisens for å produsere produkt som var patentert i Storbritannia, men som ikke ble produsert der.
Levinstein gikk inn for å vinne støtte for krav om at patentloven ble forandret slik at det ble klart at det bare ble gitt patent i Storbritannia til produkt som også ble produsert der. Men samtidig var det økende internasjonal motstand mot den typen bestemmelser. Levinstein henvendte seg til alle kretser for å få støtte. Det han måtte oppnå var ikke en lov som gjorde patent til produkt som ikke ble produsert i Storbritannia ugyldige, fordi dette ville tvinge tysk fargestoffindustri til å bygge produksjonsbedrifter i Storbritannia, men en lov som gjorde det nødvendig for utenlandske patentholdere å tillate lisensproduksjon utenlands. I 1902 kom en midlertidig lov som gjorde det mulig å slette patent, men den var svært svak.
Levinstein var ikke fornøyd med den loven. I 1905 ble David Lloyd George formann for the Board of Trade, og han kom til at patentspørsmålet kunne bli et viktig politisk spørsmål. I 1907 foreslo han i Parlamentet en ny patentlov som ville hindre at det ble tatt patent i Storbritannia på produkt som ble produsert utenlands - "Poor Man's Patent Bill". Den skulle forhindre at arbeidsplasser ble eksportert.
Så snart denne patentloven var vedtatt i 1907 begynte de store tyske fargeprodusentene å bygge fabrikker i Storbritannia for å beholde patentene sin.
Men etter bare nitten måneder tok dommer Justice Parker brodden av loven.
De tyske fargestoffprodusentene drev de fabrikkene de hadde bygd i Storbritannia, men reduserte driften betydelig. Og de tok hevn på Levinstein ved å slutte å kjøpe kjemikalier fra ham.
Fargestoffindustrien i Storbritannia fikk til slutt ikke den patentloven som den ønsket. Murmann skriver at en viktig grunn til dette er at utdanningssystemet var så mye mindre utbygd i Storbritannia enn i Tyskland. I Tyskland var det ingeniører, vitenskapsmenn og de som hadde skapt store industrielle firma, som Siemens, som krevde et sterkt patentsystem. Storbritannia hadde færre av denne typen folk.
Det ser i det hele tatt ikke ut til at amerikanske fargeprodusenter prøvde å påvirke patentlovene i USA.
Å påvirke tollovgivning
Tyskland hadde ikke toll på fargestoff, men det var toll på mange andre kjemikalier. Og Storbritannia la ikke toll på tyske fargestoff da innenlandske produsenter begynte å bli utkonkurrert av tyske bedrifter. Hvorfor ble de forholdsvis høge tollsatsene som fantes på fargestoff på 1860-tallet i USA satt ned til tross for forsøk fra produsentenes side på å øke tollsatsene? Grunnen til alle disse forholdene har å gjøre med den relative styrken til ulike industrier i de respektive land. Nøkkelindustriene i denne sammenhengen var de som drev destillasjon av kulltjære, fargeprodusentene og brukerne av fargestoff. Det var av stor betydning for å vinne fram å være i stand til å skape koalisjoner innen regjeringsmaskineriet.
Da den syntetiske fargeindustrien begynte i 1857 hadde både Storbritannia og USA langt større tekstilindustri enn Tyskland. Fargeindustrien virket derfor forholdsvis større i Tyskland, og hadde mulighet for større politisk innflytelse.
Den langvarige økonomiske krisen som begynte på 1870-tallet styrket de proteksjonistiske kreftene i Tyskland. De tyske myndighetene ble villige til å legge toll på mange varer. De tyske produsentene av soda ville ha tollbeskyttelse mot engelsk sodaeksport, og derfor var toll på kjemikalier aktuelt. I 1879 og 1882 ble det innført høgere tollsatser på soda, men den tyske fargestoffindustrien var i stand til å unngå toll på kulltjære og fargestoff. Siden den tyske fargestoffindustrien var verdens største eksportør av fargestoff var den klar over faren for at toll på fargestoff i Tyskland kunne føre til gjengjeldelse i form av tilsvarende toll fra andre land. Men den tyske fargestoffindustrien fikk de tollsatsene som den ønsket siden den hadde politisk innflytelse.
Derimot var britiske fargestoffprodusenter svakere, og fikk ikke den tollbeskyttelsen som de ønsket. Frihandel hadde også vært en tradisjon i Storbritannia, og prinsippet stod sterkere enn i Tyskland. Og britisk tekstilindustri, som var hundre ganger større enn fargestoffindustrien, ville ikke miste adgangen til billige tyske fargestoff.
I USA stod proteksjonistiske krefter langt sterkere enn i Storbritannia, men også der var tekstilindustrien langt sterkere enn fargestoffindustrien, og også der ønsket tekstilindustrien å ha tilgang til de tyske fargestoffene, derfor ble tollsatsene på fargestoff ikke svært høge i USA.
Lenker:
Første del av denne teksten om Industri og vitenskap
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilde for dette kapitlet er: