Skrevet av Tor Førde.
Kilder for dette kapitlet er:
Humboldts tanker var ikke bare stimulert og influert av et mindre antall venner, men også av situasjonen i Preussen og i Tyskland. Der hadde det lenge foregått en debatt om hva som var statens formål. Et viktig utgangspunkt for denne debatten var de nye fysiokratiske doktrinene. De ble formulert i Frankrike på 1760-tallet, og ble av betydning i den offentlige debatten i Tyskland ti år senere. I Tyskland ble den fremste eksponenten for de fysiokratiske dogmene de Mirabeau, leder for den franske nasjonalforsamlinga i 1789. I 1786 og 1787 hadde han besøkt Berlin, og han hadde skrevet bøker med erfaringene fra besøkene i Preussen som grunnlag.
Laissez-faire var et nøkkelbegrep for fysiokratene. De mente at økonomien regulerer seg selv. Mirabeau skrev at "Hele magien til et velordnet samfunn ligger i det faktum at hver arbeider for andre mens de tror at de arbeider for seg selv". For myndighetene er oppgaven bare å gi de lovene som er nødvendige, og ellers å holde seg mest mulig passive.
Dette var idéer som var svært forskjellige fra de rådende kameralistiske idéene. I følge kameralismen skulle staten regulere og utvikle økonomien. Den nye fysiokratiske doktrinene førte derfor til livlig debatt om statens oppgaver. Humboldt fulgte denne debatten og kjente noen av de fremste deltakerne i den.
En annen viktig debatt som foregikk i Preussen gjaldt den nye Alminnelige Landsloven (Allgemeine Landsrecht), som ble publisert høsten 1791. Fram til da hadde hver provins hatt sine egne lover, som bestod både av tradisjonelle germanske lover og av en del føydalisert romerrett. Arbeidet med å lage den nye Landsloven hadde begynt i 1780, og hadde foregått under ledelse av Svarez. Etter noen revisjoner ble Landsloven gjeldende lov i juni 1794.
Den Alminnelige Landsloven var av forfatterne ment også å være en ny konstitusjon som definerte grensene for kongens makt. Staten ble bare tillatt å begrense innbyggernes frihet i den grad det var nødvendig av hensyn til samfunnets velferd. Selv om Landsloven hadde liberale intensjoner var den grunnleggende et konservativt dokument. Den beskrev og bekreftet status quo som den lovlige tilstand. Det ble ikke innført likhet for loven og livegenskapet ble ikke avskaffet. Heller ikke ble innbyggernes rettigheter fastsatt. Både konservative og radikale angrep loven. De radikale angrep loven fordi den nøyde seg med å fastslå status quo som den lovlige tilstand, og de konservative siden de fryktet at en samlende lov for landet kunne gi grunnlag for senere lovrevisjoner som ga større likhet mellom stendene, og kanskje i praksis oppløste dem og innførte likhet for loven.
Humboldt var motstander av den nye Landsloven. Den ga staten myndighet til å gjøre det den fant best for å fremme innbyggernes velferd, og dette satte Humboldt seg mot. Loven sa blant annet: "Det er herskerens oppgave å ivareta alle institusjoner som skaffer til veie innbyggernes midler og muligheter til å utvikle sine evner og krefter, og å anvende disse institusjonene til å fremme innbyggernes velferd".
Paternalismen, at kongen skulle være som en far for undersåttene, var ingen gammel og foreldet doktrine i 1790-årenen, men en levende forestilling som ble betraktet som gyldig.
Den bitreste kontroversen i Berlin i 1790-årene gjaldt Wöllners religiøse politikk. Wöllner hadde innført sensur i Preussen, og alle skrifter som trakk religionen i tvil var blitt forbudt offentliggjort. Opplysningsmennenes tale- og trykkefrihet var truet av Wöllners politikk, og de var derfor motstandere av den. Men mange konservative skribenter forsvarte Wöllners politikk. Også i regjeringa var det motstand mot Wöllners politikk. Humboldt arbeidet for staten i denne tida og var en del av den indre opposisjonen mot Wöllners politikk. Humboldt kom til å arbeide med en sak der en bokhandler ba om erstatning for skade som sensuren hadde påført ham. Sensuren ble dømt til å betale erstatning til bokhandleren, og Humboldt var tilfreds over at han hadde fått gitt et bidrag i striden mot Wöllner.
Debatten omkring Wöllners politikk var en viktig del av bakgrunnen for Humboldts bok, spesielt kapitlet om staten og religionen. Det er et svar fra Humboldt til Wöllner. Humboldt krevde at staten og kirka ble skilt fra hverandre, og også at religion og moral ble skilt.
Wöllner hevdet at staten kunne beskytte religionen og samtidig beskytte samvittighetsfriheten. Dette kunne gjøres ved at staten beskyttet religionen i sin allminnelighet, og ikke noe bestemt trosretning. Men Humboldt gikk mot alle forsøk fra statens side på å fremme religionen.
Wöllner og de konservative hevdet at religionen var en nødvendig støtte for moralen. Dersom folk mistet troen på helvete og den evige pine, eller på himmelen og frelsen, ville de skeie ut og bare gjøre det som var ondt og nedbrytende. Humboldt møtte dette argumentet med å skille skarpt mellom religion og moral. Moral er ikke avhengig av religion. En moralsk person handler etter moralske prinsipp ut fra autonomi og selvrespekt, og ikke på grunn av trusler og redsel for å havne i helvete. Og Humboldt hevdet at dette gjaldt for den store majoriteten av befolkninga.
Wöllner og de konservative hevdet at opplysningen skulle begrenses siden den førte til at folks trosforestillinger og moral ble undergravd. Humboldt svarte at det motsatte er tilfelle. Bare opplysning arbeider med tankene og følelsene til folk, mens religionens krav med myndighetenes hjelp gjennomføres med ytre tvang. Dermed når man ikke inn til folks indre motiv.
Det er lett å forstå hvorfor Humboldts bok ble underkjent av sensuren.
Humboldt tok ikke opp hvilken styreform som skulle gjelde, demokrati, monarki, aristokrati eller republikk. Han behandlet statens oppgaver og statens makt i samfunnet.
Grensene for statens handlinger kan bare fastsettes etter at kan har undersøkt statens formål. Humboldt så to mulige svar på dette spørsmålet. Staten kan enten søke å fremme lykke eller fortreffelighet; enten velferd eller Bildung. Humboldt tvilte ikke at Bildung var å foretrekke som mål framfor lykke og velferd. Tross alle sine betenkeligheter om statens makt insisterte Humboldt på at staten var ansvarlig for å fremme bestemte formål. Statens mål måtte være å hjelpe folk å nå sine mål, å virkeliggjøre sin menneskelighet. Formålet for mennesker er ikke lykke, og enda mindre å samle seg eiendommer og skatter på jorden. Det er å virkeliggjøre sine evner, utvikle alle sine intellektuelle, moralske og fysiske krefter til et harmonisk hele. Derfor er statens oppgave å skaffe til de veie de forhold der denne utviklinga kan foregå. Staten må bli en Bildungsanstalt, en institusjon for utvikling av menneskelighet.
Statens formål var her altså klart. Hva var da grensene for statens virksomhet? Humboldts svar på dette spørsmålet kretset rundt hans analyse av vilkårene for Bildung eller menneskelig selvrealisering. Den grunnleggende forutsetning for Bildung er frihet. Humboldt ser frihet først og fremst som fravær av tvang, og ikke som tilgang på muligheter. Dette er litt merkelig sett på bakgrunn av hans sterke vektlegging av muligheten til å utvikle perfeksjon. Humboldt har et altså et negativt, og ikke et positivt, frihetsbegrep.
Hvorfor krever Bildung frihet i negativ betydning? Dette er et vanskelig spørsmål for Humboldt. Bildung er for Humboldt ikke bare fortreffelighet og høgt utviklede evner. Også moralsk autonomi og individualitet (Eigentümlichkeit), utviklinga av en persons særegenhet, konstituerer Bildung. Utvikling av begge disse to karaktertrekkene avhenger av frihet fra tvang, men også av reelle valgmuligheter, mulighet til å følge sine lyster i mange (alle) retninger. Hva som er sentralt for Bildung er ikke hva vi gjør, men hvordan vi gjør det, mente Humboldt, om det er resultat av konformitet eller individualitet.
Etter å ha gått inn for at negativ frihet er en forutsetning for Bildung kunne Humboldt gå videre og bestemme grensene for statens virkefelt. Staten må blande seg så lite som mulig inn i innbyggernes privatliv. Staten kan ikke pålegge innbyggerne å påta seg Bildung. Staten skal sørge for innbyggernes sikkerhet, og dette er statens viktigste oppgave. Dette inkluderer innbyggernes rett til å bruke og å utvikle sine evner.
Humboldt gikk ut fra at det alltid vil være bruk for staten. Slik verden er er det nødvendig å sørge for sikkerhet. Staten har også en oppgave som mekler, spesielt gjennom domstolene. Det kan ikke være frihet uten sikkerhet. Humboldt definerte frihet på flere måter, som "sikkerhet på lovlig frihet". Folk er sikre når de kan glede seg over sine rettigheter uten innblanding fra andre.
Når er det riktig å begrense en persons frihet? Kriminelle kan for eksempel settes i fengsel.
Humboldt gikk svært langt i å foreskrive begrensninger på statens aktivitet. Staten skulle for eksempel ikke ha noen form for ansvar for skoler eller undervisning, eller for den økonomiske utviklinga av samfunnet. Likevel har Humboldt ingen argumenter til fordel for frihandel eller næringsfrihet eller markedsøkonomien. Humboldt var, fra en adelsmanns ståsted, interessert i menneskelig utvikling. Han ville foretrekke en fattig og velutdannet befolkning framfor en befolkning som var velstående, men fattig i ånden. Han uttrykte gjentatte ganger frykt for at den økende kommersialisering av samfunnet ville redusere mulighetene for Bildung.
Det som var viktig for Humboldt var individualitet og autonomi, altså ikke hva folk gjør, men hvordan de gjør det. Han ville foretrekke en nasjon av individualistiske slabbedasker framfor en av konforme enere.
Men i Humboldts stat vil bare rike mennesker ha mulighet til Bildung, folk flest vil ha mer enn nok med skrape sammen til salt i maten. I et brev av 8. februar 1793 til Brinkmann skrev Humboldt at han tvilte på at den minimale staten hans kunne sikre innbyggerne de nødvendige midler til Bildung, og at han derfor ville revidere boka før han ga den ut. Humboldt kom verken til å revidere boka eller til å gi den ut.
Hvilket formål bør de statlige institusjonene ha? Og hva bør være grensene for deres aktivitet? Disse spørsmålene er ikke blitt grundig nok undersøkt.
I hvert forsøk på å reorganisere en politiske konstitusjon er det to hovedmål som man må ha klart for seg. Det er først å bestemme hvem som skal styre, og hvem det skal styres over, og hvordan skal dette foregå. Og for det andre å foreskrive nøyaktig det området der statens makt skulle utøves. Det siste berører befolkningas private liv, og begrenser hvordan folk kan utfolde sin spontane aktivitet. Her ligger det ultimate formålet, det første er bare et middel for å oppnå dette formålet.
Dersom vi betrakter menneskets stilling i universet - dersom vi husker hans energis konstante tendensen til å befatte seg med bestemte aktiviteter, og innser den omgivende naturens innflytelse, som konstant påfører ham anstrengelser, så finner vi at hvile og besittelse bare finnes i forestillingen. Bare det delvis eller ensidig utviklede mennesket finner tilfredshet i utelukkende en eneste form for aktivitet. Den utilfredsheten vi finner følger med besittelse, spesielt for mennesker med en finere utviklet følsomhet, angår ikke det idealet for menneskelig perfeksjon som vi kan forestille oss. Men det er stemmer for det ukultiverte mennesket. Det viser at erobreren gleder seg mer over sin sier enn over sin besittelse av det territoriet som er vunnet, og at den farlige bevegelsen mot reform er mer kjær enn nytelsen av reformens frukter. Slik er utøvelse av dominans umiddelbart mer kjær for menneskene enn frihet, eller, i det minste, å sikre seg frihet er mer tilfredsstillende enn å nyte friheten. Frihet er bare muligheten til et mangfold av ulike aktiviteter. Dominans derimot, er en enkelt, bestemt aktivitet. Lengselen etter frihet er derfor ofte følt gjennom fraværet av frihet.
Utforskinga av statens rette mål og grensene for dens virksomhet må være av den største viktighet. Resultatene av den tillater praktisk anvendelse. Virkelige politiske revolusjoner og omorganisering av styreformene har alltid uheldige virkninger. Gradvise endringer av de eksisterende styreformene kan med større sikkerhet nå sine mål om de unngår oppsiktsvekkende nyvinninger. De best gjennomførte menneskelige aktivitetene er de som likner på hendelsene i naturen. Såkornet som ubemerket faller i jorda bringer større vekst enn utbruddet av en vulkan, som er ødeleggende.
Utforskinga av de rette grensene for statens aktivitet, må føre til betraktninger om større frihet for de menneskelige energiene, og en større mangfoldighet av omstendigheter og situasjoner. Muligheten for større grad av frihet forutsetter proporsjonal framgang i kultur - og mindre behov for å handle i store og kompakte masser - en rik variasjon av ressurser i individene. Om så den nåværende tid besitter denne økte kultur og dens kraft og variasjon av ressurser, skulle den friheten som den krever utvilsomt bli tillatt. Om det er vakkert og nobelt å se et folk bryte sin lenker i full bevissthet om sine rettigheter som mennesker, er det enda finere og mer oppløftende å se at fyrsten selv fjerner lenkene og gir frihet til sitt folk - ikke som en nådehandling, men som oppfyllelse av sin fremste plikt; for det er finere å se et mål oppnådd gjennom hengivenhet for loven, enn gitt på grunn av absolutt nødvendighet. Dette enda mer når vi ser at den friheten som en nasjon håper å oppnå bare er som håpet sammenliknet med nytelsen, eller forberedelse sammenliknet med fullførelsen, ved sammenlikning med det som en stat, når den engang er opprettet, kan garantere.
Borgernes frihet har alltid vært begrenset ut fra to synspunkt. Enten på grunn av nødvendigheten av å organisere og sikre konstitusjonen, eller av nødvendigheten av å sikre de moralske og fysiske betingelsene for nasjonen. I vår tid er den regjerende makt, i en viss utstrekning, ansvarlig for moralen og den fremtidige velferd til borgerne. Dersom vi undersøker hvordan bestemte institusjoner og forordninger oppstod, finner vi at de ofte skyldes nødvendigheten av å pålegge undersåttene skatter.
I antikken la bystatene mer vekt på den harmoniske utvikling av det enkelte mennesket. I den moderne tid er man mer opptatt av det enkelte menneskets komfort og velstand og produktivitet. De første var opptatt av fortreffelighet, og vi er opptatt av lykke. Derfor fulgte det at noen restriksjoner som ble lagt på menneskene i antikken var mer undertrykkende og farligere enn de som eksisterer i dag. For de angrep direkte menneskets indre, dets sjel, som menneskets individualitet består av. Derfor hadde alle antikke kulturer en slags ensformighet (Einseitigkeit), som først og fremst skyldes den systematiske felles undervisning av de unge, og ikke så mye mangel på høgere raffinement og begrensete kontakter. Men de ga menneskene større vitalitet og energi enn mennesker har i dag. Hos oss er menneskene mindre underlagt individuelle restriksjoner, men innflytelsen til omgivelsene er mer begrensende, selv om det er mulig å bekjempe disse restriksjonene med egne ressurser. Den merkelige formen for restriksjoner på friheten i våre stater, at de ser mer på hva menneskene eier enn på hvem de faktisk er, og at de, med hensyn til det siste, ikke, som i antikken, kultiverer eller utvikler individet på noen måte, og sist, men ikke minst, tilstedeværelsen av visse bestemmende idéer, som binder mer enn lover, undertrykker de energiene som er kilde til hver aktiv dyd og fortreffelighet, og en uunnværlig betingelse for enhver høyere og differensiert kultur. I antikken kompenserte den høyere energien for deres manglende variasjon, men hos oss er den forverret av mangelen på energi.
Forskjellen mellom antikken og vår tid er klar. I de siste århundrene har den raske framgangen og våre verks storhet spesielt tiltrukket seg vår oppmerksomhet. Antikken fanger oss spesielt ved den iboende storhet i individets liv, åndens dybde og viljens styrke, den perfekte helheten i deres vesen. Deres sterke bevissthet om den menneskelige naturs verdi, dens evner og sammenhengende utvikling, ga impuls til hver aktivitet. For oss er dette abstraksjoner der individet taper seg selv; det indre livet settes det ikke så mye pris på som den materielle komfort og lykke. De gamle søkte lykke i fortreffelighet, for de moderne er det omvendt, de søker å utvikle fortreffelighet med utgangspunkt i lykken.
Det er blitt debattert om staten skulle nøye seg å sikre trygghet, eller også det hele fysiske og moralske velværet for nasjonen. Omsorg for privatlivets frihet har vanligvis ført til det første forslaget. Mens idéen om at staten kan gi mer enn sikkerhet, og at skadelige begrensninger på friheten, som er en mulig følge av en slik politikk, ikke er vesentlige, har ført til forslag om det siste. Alle virksomheter og alle livsområder mottar rådgivning og instrukser fra staten. Dette har ført til at mange nye styrer og råd og statlige organer er blitt opprettet.
Hvert menneske kan handle med en evne som den dominerende under handlingen. Hele vår natur disponere oss til enhver tid for en enkel spontan aktivitet. Det synes derfor å følge av dette at mennesket uunngåelig er bestemt til delvis kultivering, siden det svekker sin energi ved å spre den til mange mål samtidig. Men mennesket er i stand til å unngå denne ensidigheten, ved å forsøke å forene de forskjellige evner som utøves ved å koordinere dem i en samtidig bruk, og slik kultivere flere evner samtidig. Det som oppnås for et enkelt individ ved å forene fortid og framtid i nåtiden, oppnås i samfunnet gjennom at mange mennesker samarbeider, for i hvert livsstadium kan et menneske bare oppnå en perfeksjon av den menneskelige karakteren. Det er gjennom en sosial forening basert på de indre behov og forventninger blant mange mennesker, at hver er i stand til å delta i de rike felles ressursene til alle. Erfaring fra alle nasjoner gir oss eksempler på hvordan kjønnenes forening danner individets karakter. Og, selv om i dette tilfellet forskjellen så vel som lengselen etter forening synes å være mer markert og slående, er den ikke mindre aktiv i andre sammenhenger der det ikke er noen kjønnsforskjell. Den er bare vanskeligere å oppdage. Effektiviteten til alle slike forbindelser som redskap for kultivering avhenger fullstendig av hvor vellykket de deltakende kan lykkes i å kombinere sin egen uavhengighet med intimiteten i foreningen. For uten intimitet kan ikke et individ tilstrekkelig besitte de andres natur. Uavhengighet er ikke mindre vesentlig for at hver, når vedkommende blir besittet, skal bli forandret på sin egen enestående måte. På den ene siden er individuell energi vesentlig for begge parter, og på den andre side er forskjell mellom dem heller ikke så stor at den forhindrer dem i å oppfatte den andre, eller så liten at den ekskluderer beundring for det den andre besitter, og begjæret om å assimilere den andres karakter inn i sin egen.
Denne individuelle vigør, og denne mangfoldige forskjellighet, kombineres til originalitet, og så det som hele menneskehetens storhet avhenger av - mot hvilket hvert menneske uten opphør må rette sin streven, og spesielt de som ønsker å influere sine medmennesker: energiens individualitet og selvutvikling. Akkurat som individualiteten springer naturlig ut fra handlefriheten, og den største forskjellighet i de handlende, tenderer den i sin tur til å frambringe dem. Hver livløs natur, som bare følger naturens lover, synes for mennesker å være mer særegen for de mer individuelt utviklede mennesker. De setter seg selv inn i naturen, og opplever skjønnheten og mangfoldet i den ytre verden i samme grad som de er bevisst det i sin egen sjel.
Om vi forsøker å teste disse prinsippene ved en nærmere anvendelse av dem på naturen til det individuelle mennesket, finner vi at alle ting i dette reduserer seg selv til de to elementene form og substand. Den reneste form bak det mest delikate slør kaller vi idéen. Den groveste substansen, med den minst perfekte form, kaller vi sansefornemmelse. Form framstår fra kombinasjonen av substans. Blandingen av form og substans, forskjelligartet i individuell enhet, sammensmeltingen av de to naturene som finnes i mennesket, rikdommen av dette representert i mennesket, avhenger både av de skapende kreftene i mennesket og av den frihet og den variasjonsbredde disse utvikles under.
Det mennesket mottar utenfra er bare såkornet. Det er bare dets egen aktive energi som kan få det mest lovende såkorn til å bli kostbar velsignelse. Det er velgjørende bare i den utstrekning det er fullt av vital kraft og er vesentlig individuelt. Det høgste idealet, derfor, er sameksistensen av menneskelige vesen der hver strever etter å utvikle seg selv ut fra sin innerste natur, og dette for sin egen skyld.
Hver epoke er nødvendigvis mindreverdig i forhold til den foregående. Naturens variasjon er redusert, de store skogene er ryddet bort. Den økende kommunikasjonen minker det menneskelige mangfoldet. Derfor er idéen om det nye og uvanlige så sjelden. Presset fra utvendige omstendigheter er mindre, mens menneskene har fått flere midler for å motstå dette presset. Mens på den ene side den fysiske variasjonen er blitt mindre, er på den andre side den intellektuelle og moralske variasjonen blitt uendelig mye større og tilfredsstillende. Vårt overlegne raffinement kan kjenne mer delikate distinksjoner og graderinger, og vår kultiverte og følsomme karakter kan bruke dem i praktisk virksomhet. For den menneskelige rase som helhet har det samme hendt som med individet, de grove trekkene har forsvunnet og de finere gjenstår.
Jeg slutter derfor, fra det ovenforstående:
"Fornuften kan ikke for mennesket begjære andre forhold enn de under hvilke individet kan nyte den mest absolutte frihet til å utvikle seg selv ved egen energi, i sin perfekte individualitet, men i hvilken den ytre naturen selv er uforandret av menneskelige handlinger, og bare mottar inntrykk gitt frivillig av hvert enkelt individ i henhold til dets instinkt og mål, og bare begrenset av dets evner og rettigheter."Dette må være utgangspunktet for ethvert politisk system.
Statlige inngrep i private saker, der det ikke er noen referanse til vold mot individuelle rettigheter, burde ikke forekomme.
En stat har ett av to mål, den vil enten fremme lykken til innbyggerne, eller bare forhindre ondt. Om den begrenser seg til det siste, sikter den bare mot sikkerhet. Dersom staten har målsetninger ut over dette, kan det kalles positiv velferd. Denne kan søkes fremmet på forskjellige måter, for eksempel direkte ved tvang eller ved overtalelser, eller med en kombinasjon av disse for å forme innbyggernes utvendige liv. Den kan også søke å påvirke innbyggernes tanker og følelser, for å bringe deres tilbøyeligheter i overensstemmelse med statens ønsker. I det første tilfellet er det spesielle handlinger som overvåkes. I det andre tilfellet er det den generelle livsførselen, og i det siste tilfellet er det innbyggerens karakter og tenkemåte som påvirkes av staten.
Alle institusjoner som søker å forme innbyggernes liv har skadelige konsekvenser.
1. En regjeringsånd dominerer i alle institusjoner av dette slaget. Den skaper nasjonal uniformering, og en båndlagt og unaturlig væremåte. I steden for at mennesker naturlig samler seg i samfunn for å disiplinere og utvikle sine evner, så må de ofre dem til sine besittelser. Den store variasjonen som oppstår fra fellesskap av mange individ er det høgste gode som det sosiale livet kan gi. Og denne variasjonen går tapt på grunn av statlig innblanding. Under et slikt system har vi ikke så mye de individuelle medlemmene av staten som lever sammen i en sivil pakt, men isolerte undersåtter som lever i forhold til staten, eller i forhold til den ånden som råder i regjeringa. Staten ønsker ensartede og uniforme undersåtter, og dens innflytelse får dem til å likne hverandre. De ønsker komfort, ro og fred, og disse ønskene er raskest sikret når det ikke forekommer sammenstøt mellom individualiteter. Men det mennesket må ha i sinne er noe ganske annet - det er variasjon og aktivitet. Bare disse utvikler en mange-sidet og levende karakter.
2. Videre, en annen skadelig konsekvens av en slik politikk er at disse institusjonene reduserer nasjonens vitalitet. Dersom en ytre form tvinges på en substans, ødelegges denne substansen. Slik lammer en ytre orden som tvinges inn på samfunn og mennesker disse samfunnene og menneskene. Kultivering av forståelsen, som av enhver annen av menneskets evner, oppnås i alminnelighet gjennom menneskets egen aktivitet og oppfinnsomhet. Statens inngrep medfører pålegg, regler, instrukser, råd og veiledning. Disse fører til uselvstendighet. Det beste er at personen får finne fram selv blant de utallige muligheter som finnes. For voksne borgere betyr det at staten overtar dette negative systemet ved å åpne alle muligheter og utvider friheten, og lar dermed alle hindringer som finnes stå fram, mens ferdighetene øker etter hvert som hindringene blir fjernet.
For mye omsorg fra statens side fører til at den moralske karakteren svekkes. Mennesker som villig lar seg lede ofrer sin spontanitet. Etter hvert som hvert individ overgir seg selv til statens omsorg, overgir han også sine medborgere til statens omsorg. Dette reduserer den gjensidige sympatien og reduserer gjensidig hjelp og gjør den lite effektiv. Når borgerne blir likegyldige overfor hverandre blir de også likegyldige overfor ektemake og barn.
Men den lykken mennesker er bestemt til er den som de selv er i stand til å skape for seg selv. Det mennesket som er blitt vant til å lene seg til en ytre makt, har overgitt seg til en håpløs framtid.
3. Alt som mennesket retter sin oppmerksomhet mot, er nært knyttet til dets indre følelse. Et menneske som er sterkt integrert og enhetlig velger fritt helst de ytre mål som er i samsvar med hans indre vesen. Jo mer et menneske blir vant til å leve reflektert og følsomt, og jo mer raffinerte og levende hans moralske og intellektuelle evner blir, jo mer lengter han etter å velge bare slike ytre mål som gir mer utsyn og materiale for hans indre utvikling.
Hvor slående, for å ta en illustrasjon, er det historiske bildet av karakteren fosteret av et folk som arbeider uforstyrret med å oppdyrke jorda. Arbeidet som de ofrer til jorda, og høsten som den betaler dem tilbake med, binder dem med søte lenker til jorda. Deres deltakelse i den velgjørende jorda, og den felles gleden ved dens frukter, binder hver familie sammen med kjærlighetens band. Sæden må såes, frukten må høstes hvert år, noen ganger med skuffelse, og det gjør dem tålmodige og tillitsfulle. Bevisstheten om at de mottar alt umiddelbart fra naturen, at selv om de må så er det ikke fra menneskehand de mottar veksten og fruktene, den konstante avhengighet av godt vær, vekker forutfølelser om et høgere vesen og setter livet deres inn i en større sammenheng.
Men frihet er likevel en uomgjengelig betingelse for sann menneskelig utvikling. Bare det som springer ut av et fritt valg, og ikke noe det mottar gjennom instruksjon, blir en del av menneskets natur. Det som ikke er fritt valgt blir alltid noe utvendig. Men et hvert gjøremål eller formål kan foredle mennesket og gi det en verdig form.
Ekteskapet, eller foreningen av personer fra de to kjønn basert på kjønnsforskjellen, blir sett på på svært mange ulike måter. I en slik forening vil hvert menneske vise hele sin moralske karakter. Om en mann er mer disponert for ytre formål, eller til å utøve sine indre evner; om følelsene eller forstanden er det aktive prinsippet i hans natur; om han raskt omfavner ting, og raskt oppgir dem, eller involverer seg langsomt men trofast; om han er i stand til dyp intimitet, eller bare fester seg overfladisk; om han bevarer, i den tetteste forening, en viss selvtilstrekkelighet; og et uendelig antall andre betraktninger, er alt forhold som har betydning for ekteskapets karakter og utvikling. Hvilken form det enn tar, så er virkningen på livet og lykken der. Kvinnen er rikere forsynt med midler for umiddelbare og udefinerbare uttrykk, et mer delikat utseende, et mer bevegende øye, en mer vinnende stemme - bestemt heller, i forhold til andre, til å vente og motta enn til å initiere - naturlig vekere. Kvinnen er nærmere den ideale menneskenaturen enn mannen. Hvordan kan ikke et slikt følsomt vesen bli forstyrret av ytre disharmoni? Mannen strever etter frihet, kvinnen strever etter orden. Mannen vil fjerne ytre barrierer som hindrer hans utvikling, mens kvinnen søker å sikre de indre grenser som hennes utvikling kan foregå innenfor.
Historien kan vise den nære forbindelsen mellom nasjonal moralitet og respekten for kvinnekjønnet. Det er klart at ekteskapets resultat kan være like forskjellig som karakteren til de personer som er involvert, og at det må ha de mest skadelige konsekvenser om staten prøver å regulere ekteskapet, eller forsøker å etablere det på noe annet grunnlag enn tiltrekning.
4. Statens omsorg for den positive velferden til borgerne må videre bli skadelig, på den måten at den opererer på en blandet masse individer, og derfor gjør skade ved å foreskriver regler som ikke kan møte de individuelle tilfellene.
5. Den hindrer utvikling av individualitet.
I menneskets moralske liv, og i alminnelig oppførsel, prøver det å holde for øye det høgste begrep om den mest individuelle utvikling av seg selv og andre. Det følger at mennesker ikke går sammen for å oppgi noen del av deres individualitet, men bare for å minske sin isolasjons eksklusivitet. Det er ikke målet for en slik forening å forandre et vesen til et annet, men å åpne kommunikasjon mellom dem. Hver sammenlikner det en selv er med det en mottar fra andre gjennom kontakt med dem, for så å bruke det siste for å forandre, men ikke undertrykke, sin egen natur. Nære og varierte forhold er derfor nødvendige. Slik består den sosial omgangs sanne kunst i et endeløst forsøk på å gripe den innerste individualiteten til andre. Denne kunsten blir ofte neglisjert. Denne neglisjering unnskyldes ved å hevde at sosial omgang burde være en forfriskende rekreasjon, og ikke en slitsom plikt, og at, uheldigvis, er det i mange mennesker knapt mulig å oppdage noen interessant individualitet. Likevel må alle ha så mye respekt for seg selv at de ikke bare ser etter rekreasjon som lar de høgste evnene være inaktive, og samtidig ha så mye respekt for sine omgangsfeller at de ikke sier om dem at de er følelsesløse og uten individualitet. Staten kan ikke unngå å skape hindringer for utvikling av individualitet dersom den blir tillatt å forvalte innbyggernes tilværelse.
6. Hver restriktiv institusjon kommer i kollisjon med den frie og naturlige utvikling av energi.
Få politiske foretak har i virkeligheten en umiddelbar og absolutt nødvendighet, og mange har bare relativ og indirekte betydning, og følger bare av tidligere tiltak. Administrasjonen av politiske affærer blir selv med tiden så full av komplikasjoner at det krever et utrolig antall personer som ofrer sin tid på å overvåke administrasjonen, for at den ikke skal gå i oppløsning på grunn av forvirring. Derfor øker også i de fleste stater antallet funksjonærer fra tiår til tiår, og tilsvarende øker også antallet registreringer som foretas, mens undersåttenes frihet minker proporsjonalt med dette.
Forretningsførselen blir mer og mer mekanisk, og menneskene som er engasjert i den blir rene maskiner, og all genuin verdi og ærlighet avtar i proporsjon med at tilliten blir tilbakedratt.
7. Under den politikken som ovenfor er beskrevet er menneskene neglisjert til fordel for ting, og kreative evner til fordel for resultat. Et politisk samfunn som er organisert på denne måten likner en oppsamlet masse av levende, men livløse, instrumenter for handling og forlystelse, heller enn en mangfoldighet av aktive og glade energier. Ved å se bort fra spontaniteten til aktive vesen, nøyer slike stater seg med lykke og forlystelse. Dette undervurderer menneskets verdighet. Dette systemet sikter mot ro, og frykter alt som forstyrrer roen. Gleden er størst i de øyeblikk der mennesket er oppmerksom på at dets individualitet og skapende energi er på sitt høgste. I slike øyeblikk er det også i nærheten av den største elendighet, for det vet at gleden ikke vil vare. Det systemet som vi har skapt fører bare til en fruktesløs streven etter å unnslippe smerte. Men den som i sannhet kjenner gledens natur kan også utholde smerte. Slik kan han komme til å føle det som er så sjeldent, at selv det øyeblikket der han føler sin egen ødeleggelse kan være øyeblikket med den høgste ekstase.
Hvert eneste yrke er mer effektivt utført om det er utført for sin egen del heller enn for de resultatene som det fører til. Dette skyldes at handling er kjærere for menneskene enn besittelse, men det gjelder bare så langt handling er spontan. Det er nettopp de mest energiske som heller foretrekker inaktivitet framfor tvunget arbeid. Hvert storverk krever et enhetlig formål. Se bare på de store dikene for å forhindre flom, eller kornlagrene for å forhindre sult. Denne enheten utgår like mye fra nasjonale som statlige arrangement. Det er bare nødvendig å gi til nasjonen og dens deler friheten til å danner organisasjoner. Mellom en nasjonal og en statlig organisasjon er det alltid en stor og viktig forskjell. Den første har bare indirekte innflytelse, mens den andre har direkte innflytelse. Det er sannsynlig at staten fra først av bare var en nasjonal organisasjon. Men individenes vilje kan bare gjøre seg gjeldende i staten gjennom et representativt system. Men dersom hver enkelt skal høres blir enstemmige avgjørelser umulige å oppnå. Det var vel bedre å inngå i mange separate og spesifikke unioner, inndelt etter oppgaver, enn å samle alle i staten.
Det vil alltid være noen som forgriper seg mot andre. Det vil også alltid oppstå konflikter som de involverte ikke er i stand til å løse på en rimelig måte. Derfor er det nødvendig med en overordnet instans. Det er ingenting som nødvendiggjør streng undertrykkelse og ubetinget lydighet mer enn rivaliseringen mellom innbyggerne. Uten sikkerhet er det umulig for mennesker å utvikle sine evner og å glede seg over deres frukter, for uten sikkerhet er det ingen frihet. Et menneske kan ikke på egen hand oppnå sikkerhet. Staten er langt bedre i stand til å sørge for sikkerhet enn det enkelte mennesket.
Krig kan sees å være en av de sunneste beskjeftigelse for den menneskelige kultur som man kan være opptatt av. Og det er ikke uten beklagelse at den sees å forsvinne mer og mer. Det er den farefulle ytterlighet der det aktive motet - all utholdenhet og fasthet - er stålsatt og testet.
Det kan kanskje sies at man kan oppnå fasthet på andre måter enn gjennom krig. Det er mange ulike aktiviteter som byr på fysisk fare. Andre gjøremål, som seiling og gruvedrift byr også på farer, men de mangler den iboende idéen om storhet og ære, som er en del av krigen.
Krigen kan sees som enten fordelaktig eller nødvendig. For å inngi befolkninga den innstilling som dette krever, må full frihet garanteres. Stående hærer er slett ikke ideelle for å fremme menneskelig kultur. På den måten vi fører krig på er krigsmannen blitt en maskin. Og i de stående hærene må en betydelig del av befolkninga leve en maskinaktig eksistens. De edle karakteristikkene ved krigen har forsvunnet. Nå er en krigerske ånd bare verdt ære i forbindelse med de mest fredelige formål, og militær disiplin bare i forbindelse med den høgeste frihet. Om disse forbindelsene brytes, degenererer den krigerske ånden raskt til vill og lovløs voldsomhet, og den militære disiplinen blir slaveri.
Opprettholdelsen av stående hærer er derfor å fordømme, selv om de kan være nyttige.
Staten bør på ingen måte forsøke å oppmuntre til krig, men skulle heller ikke med makt søke å forhindre krig, når den med nødvendighet kreves. Den skulle la krigerske impulser fritt få spre seg i befolkninga, mens den helt holder seg borte fra å forberede befolkninga på krig. Eller, der dette er helt nødvendig, som i å gi befolkninga våpentrening, bør krigerske dyder kombinert med frihetstrang oppmuntres.
Viktig kvalifikasjon!
Til sist ser vi at menneskene har nådd så langt i sivilisasjon at skal vi komme videre må vi utvikle individer, og derfor er alle institusjoner som handler slik at de forhindrer denne utviklinga, og presser menneskene sammen i uniformerte masser, nå langt mer skadelige enn i tidligere tider.
Nasjonal utdannelse.
Det fruktbare forholdet mellom menneske og statsborger ville fullstendig opphøre dersom mennesket ble ofret for å kunne være statsborger. Da ville også formålet med menneskelig fellesskap bli ofret. Den frieste utvikling av menneskelig natur, rettet så lite som mulig mot statsborgerskap, må være av den største viktighet. Den som har fått utvikle seg fritt skulle feste seg til staten, og dette ville teste staten. Bare gjennom denne striden kan statens konstitusjon forbedres, og fjerne all redsel for sivile institusjoners skadelige innflytelse på menneskenaturen.
Så lenge borgeren adlyder lovene, og forsørger seg og de som avhenger av ham på en rimelig måte, uten å søke å skade statens interesser, bryr staten seg ikke om vedkommendes spesielle eksistens. Nasjonal utdanning, som er innrettet mot å kultivere statsborgeren som undersått, og ikke mot å utvikle ham som individ, vil ikke oppmuntre noen dyd eller fortreffelighet i individet. Den vil heller søke å utvikle en balanse, siden statens fremst oppgave er å opprettholde ro og orden. Dette fører til sterilitet og mangel på energi i individet.
Men selv om vi ikke skulle benekte at den nasjonale utdannelsen kan gi noen positive bidrag til kulturen, om vi skulle gjøre det til dens plikt ganske enkelt å oppmuntre den spontane utvikling av menneskenes evner, så ville dette være upraktisk, siden enhver enhetlig form for organisasjon produserer enhetlige resultat. Derfor ville en nasjonal utdanning likevel føre til uniformering og standardisering. Likevel er ikke utdannelsen det viktigste for utviklinga av mennesket. De omstendighetene det lever under gjennom livet er langt viktigere. Og dersom disse ikke harmoniserer med utdanningens mål, kan dette målet ikke bli nådd.
Dersom utdanningen bare skal utvikle menneskets evner, uten å ta noe hensyn til å gi menneskets natur noen spesiell sivil karakter, er statens medvirkning unødvendig. Blant mennesker som virkelig er frie, blir enhver form for virksomhet raskt forbedret - alle kunster blomstrer mer nådefullt - alle vitenskaper utvides. Foreldrene er mer opptatte av å ta vare på sine barn. Og folk sørger for å lære det som er nødvendig og som de ønsker slik at de hele tiden kan gjøre det beste arbeid, og gi den oppvoksende slekt den beste utvikling.
Dyd og ondskap avhenger ikke av spesielle karaktertrekk eller av spesielle personligheter, men av balansen og harmonien mellom karaktertrekkene. Derfor har enhver personlighetstype sin spesielle typer ondskap. Enhver utviklet karakter er i stand til å begå spesielle overtredelser og overdrivelser. Dersom hele nasjonen får den samme oppdragelse, blir den disponert for de samme overtredelser og overdrivelser, og da finnes det ingen som kan motstå disse overtredelsene og overdrivelsene.
I tillegg til å utdanne de unge er det en annen måte å utøve innflytelse på nasjonens karakter og moralutvikling. Denne måten er religionen. Alle stater har brukt denne måten å utøve innflytelse på.
Man må skille mellom å spre en bestemt religionsform, og å søke å fremme eller skape et religiøst sinnelag hos folk. Det første er utvilsomt mer undertrykkende og skadelig enn det siste. Men det siste er knapt mulig uten det første. Når staten tror at religion og moral er knyttet sammen, vil det være naturlig for den å ta en bestemt religionsform under beskyttelse.
Alle religioner hviler på et sjelelig behov. Religionen gir klarhet og sammenheng i tilværelsen, og gir svar på mange spørsmål. Religionen gir identitet. Men selv om religionen og dens innflytelse kan ha betydning for personens moralske utvikling, kan denne også foregå uten religionens medvirkning. Menneskenes moral er i det hele tatt ikke avhengig av religionen, og er heller i alminnelighet ikke knyttet til religionen.
Noen mennesker er tiltrukket av idéen om en tidløs orden i universet, fastsatt av en skaper. Andre mener at det motsatte systemet med idéen om individualitet er mer hellig, og er mer tiltrukket av den idéen enn idéen om den tidløse orden. Den individuelle essensen utvikler seg selv på grunnlag av egne ressurser, og blir modifisert gjennom gjensidig innflytelse. Alle religiøse følelser har sitt utspring i den menneskelige følsomhets indre struktur.
All moralsk kultur har sitt utspring i sjelas indre liv, og kan bare stimuleres til vekst i den menneskelige naturen, men ikke plantes der med ytre midler.
Alle statlige forsøk på å fremme religionen er skadelige. De er blant annet skadelige for utvikling av den frie tenkning. Og dermed også skadelig for den frie handling, og den frie menneskelige utvikling. Den frie tenkning er spontan og stoler på seg selv og sine resultat. Den hviler ikke på en ytre autoritet. Troen derimot, er tillit til en ytre autoritet. Den frie tenkning har selvtillit, og dette mangler troen og den troende. Riktignok kan troen kneble all tvil og dermed skape svært stor sikkerhet og utholdenhet. Slik kan den troende bli som en maskin. Men en slik maskinaktig troende er ikke dyktig til å tenke fritt og fornuftig, siden den maskinaktige troen hviler på undertrykkelse av fornuften. Tvil er bare smertefull for den troende, og ikke for det mennesket som tenker fritt.
Jeg har gått ganske raskt gjennom dette ganske lange kapitlet. Humboldts konklusjon er at staten ikke skal ha noe å gjøre med religionen, og ikke støtte den på noen måte.
Det er i samsvar med statens formål å legge begrensninger på utgiftene til luksus, siden det er kilden til alle sammenstøt mellom mennesker. Staten burde i det hele tatt så langt som mulig forsøke å undertrykke kjærligheten til luksus, som en del av lovgivning for å bedre moralen.
Men for å få oversikt over og forståelse for denne trangen til prakt er det nødvendig å se på sensualismens innflytelse på menneskelivet, kulturen, aktiviteten og lykken, en undersøkelse som prøver å vise den indre betydning til menneskelig aktivitet og glede. Først etter å ha gjort dette kan vi vurdere virkningene av statlige handlinger for å påvirke moralen.
Inntrykkene, tilskyndelsene og lidenskapene som har sin umiddelbare opprinnelse i sansene er de som først og mest voldsomt viser seg i den menneskelige naturen. Før kulturen har raffinert disse impulsene og gitt retning til sjelens energi, er disse impulsene verdiløse og døde. Men de konstituerer den opprinnelige kilden til all spontan aktivitet. De bringer liv og vigør til sjelen, de gjør den aktiv, modig og oppfinnsom. De fremmer idéenes frie lek og nye synspunkter, de utforsker det ukjente.
Denne innflytelsen framtrer på mange ulike måter, både med hensyn til inntrykkenes styrke og med hensyn til deres evne til å bli tilknyttet de åndelige impulsene, eller med hensyn til muligheten til å løfte dem opp fra det animalske til det menneskelige.
Øyet gir fornuften en mer forberedt substans, og vår indre natur som alltid er forbundet med vår fantasi, presenteres for oss på bestemte måter.
Humboldt utvikler en liten estetikk der han der han presenterer sanseinntrykkenes skiftninger og samspill, og vår oppfattelse av dem. Etter dette skriver han at det sensuelle og det åndelige alltid er lenket sammen, som vi kan sanse med våre følelser, men ikke se. Denne doble naturen til den synlige og den usynlige verden - den dype lengselen etter den siste, koplet sammen med følelsen av den søte nødvendigheten av den første, er grunnlaget for alle filosofiske tankebygninger, basert på vår naturs uforanderlige prinsipp. En konstant drift etter å kombinere disse to elementene, på en slik måte at de så lite som mulig svekker hverandre, har alltid vært visdommens sanne mål. Takket være den estetiske følelsen er det sanselige et slør for det åndelige.
Om det ultimate målet til all vår streven bare er å avdekke, nære og gjenskape det som i sannhet eksisterer i oss selv og i andre, selv om det i sin opprinnelige form er usynlig, er det den intuitive foregripelsen av dette som gjør kjært og vier hvert av sine symbol i våre øyne.
Dersom det ikke var for følelsen for det skjønne ville menneskene slutte å elske ting for deres egen del; var det ikke for det sublime, ville det miste sansen for pliktoppfyllende underordning som forakter belønninger og ignorerer uverdig frykt. Smaken blander alle toner til et perfekt juster vesen til harmoni.
Å utforske og å skape - dette er sentrene som alle menneskelige gjøremål mer eller mindre direkte dreier seg om. Humboldt skriver noen avsnitt der et av utgangspunktene er Kants filosofi. Humboldt setter stor pris på denne filosofien. Humboldt skriver at han prøver å vise hvor nært sensualisme, med alle sine velgjørende virkninger, er vevd inn det menneskelige liv og menneskets virksomhet. Med dette skriver Humboldt at han har prøvd å vise viktigheten av sanseligheten, selv om sanselighet også er årsak til mange ondskaper. Sanseligheten må eksistere i en likevekt med de andre evnene, eller så blir den degradert til bare dyriskhet, og all smak forsvinner.
Prøver staten å tvinge befolkninga til moral gjennom lover, skaper den slaver av befolkninga dersom lovverket blir effektivt. Folk som er tvunget til å unngå umoral er ikke moralske, men ufrie. Dessuten er umoralens fare liten. Menneskene er disponert til å gjøre gode handlinger som gleder andre.
I dette kapitlet ønsker Humboldt å foreta ei kort oppsummering. Staten skal bare bry seg om den indre og ytre sikkerhet. Staten har ikke lov til å foreta seg noe som har som formål å påvirke innbyggernes moral. Likevel er det mange spørsmål som ikke er undersøkt. Som spørsmålet om hvor langt staten skal kunne gå for å forhindre at forbrytelser kan bli gjort. Tiltak for å oppnå dette innebærer å begrense innbyggernes handlefrihet.
Ikke i noe tilfelle bør det gis lover der den eneste som har fordel av dem er staten.
Restriksjoner på handlefriheten kan ikke rettferdiggjøres ved at handlingene det gjelder skader andre. Handlingene må også gripe inn i andres rettigheter for at de kan begrenses. Og det skjer bare når enten noen er frarøvet en del av det som rettelig tilhører vedkommende, eller vedkommendes personlige frihet er berørt, uten vedkommendes samtykke eller mot hans vilje.
En handling som bare fornærmer en person er ikke et overgrep mot fornærmedes rettigheter, og altså ingen sak for staten. Spesielt gjelder dette når det er religiøse eller moralske forestillinger som er krenket. Den som ytrer eller gjør noe for å skade andres samvittighet og moralske sans kan handle umoralsk, men han krenker ingen rettighet. Den som føler seg krenket er i dette tilfellet fri til å avslutte forbindelsen med vedkommende, eller til å svare.
Når det gjelder profesjonelle tjenester, som leger og advokater yter, kan staten sertifisere de som tilbyr slike tjenester for å sikre at et tilfredsstillende faglig nivå holdes, og for å unngå at folk bli bedratt eller skadd. Denne sertifisering innebærer ikke at staten nekter de som ikke greier å oppnå sertifikat å utøve profesjonen. Denne sertifisering kan bare gjelde for yrker som behandler ytre forhold, og der den som mottar behandling er passiv i forhold til behandlinga, altså ikke styrer den. Og bare der den profesjonen det gjelder har spesialkunnskap.
Staten skal ikke bry seg med innbyggernes helse, liv eller velferd, så sant disse ikke er skadet av andres handlinger. Vi må spørre om muligheten for slik skade er tilstrekkelig til å påby restriksjoner, eller om restriksjoner bare kan settes overfor handlinger som nødvendigvis er skadelige? Dersom den første posisjonen vedtas kan det skade friheten, mens den andre posisjonen skader sikkerheten. Her må man finne en middelvei.
Dette prinsippet framsettes:
Man kan tenke seg at opplyste mennesker går sammen om å forby at bestemte farlige yrker og produksjoner blir utøvd, eller at de bare blir utøvd på bestemte steder og til bestemte tider, eller at de blir fullstendig forbudt. Staten bør gjøre sitt beste for at mennesker kan bringes sammen under slike forhold at de kan danne organisasjoner som etter undersøkelser, diskusjon og oppnådd enighet kan foreta reguleringer som fremmer sikkerheten til befolkninga.
Her skal vi se på saker som umiddelbart angår andre personer. Når noen begår overgrep mot andres rettigheter er det en plikt for staten å gripe inn, og tvinge overgriperen til å erstatte det han har skadet.
Handlinger som er gjort etter gjensidig enighet er tilsvarende som de som er gjort av en person på egen hand. Det er likevel en klasse handlinger som krever helt spesielle reguleringer. Dette er handlinger som ikke er konkluderte med en gang og endelig oppgjorte, men som har en framtidshorisont, altså avtaler om noe som skal foregå i framtida. En av statens viktigste plikter er å sikre at disse avtalene blir overholdte. Staten må også nekte å støtte avtaler som er ulovlige.
Staten bør også ha myndighet til å redusere de forpliktelser mennesker kan finne på å pålegge hverandre, seg selv eller andre. Staten må kunne forhindre at en person etter bare en tilskyndelse for lang framtid reduserer seg selv til bare et redskap for en annen. Når bare ting overføres i en kontrakt bør ikke staten blande seg inn, men når en person forplikter seg til å tjene en annen i lang tid framover, bør staten kunne redusere denne tjenesteplikten.
Staten bør også begrense hvordan personer gjennom testamentariske krav søker å disponere over andre mennesker. En person skal ikke gjennom testamentet kunne bestemme hvordan den eller de som arver eiendommen skal disponere denne eiendommen. Det begrenser den friheten som er vesentlig for menneskelig utvikling. Gjennom testamentariske krav prøver de gamle å forlenge levetida til gammel overtro og fordommer og misbruk, som ikke ville ha overlevd om ikke de gamle med alle midler tvang dette inn på de etterfølgende slektene. Istedenfor at menneskene skaper tingene, får vi at tingene setter menneskene under sitt åk. Og menneskenes oppmerksomhet vendes bor fra sine sanne evner og deres utvikling, og retter dem utelukkende mot utvendige eiendeler, siden det er ved hjelp av disse at de kan skape lydighet. Makten til å disponere over eiendom etter sin død gjennom testamentet er vanligvis gjort ved å appellere til menneskenes dårlige egenskaper, som stolthet, forfengelighet, begjær etter dominans etc.
Staten bør tillate at den gamle bestemmer hvem som skal arve ham, med begrensinger for den delen som skal gå til den nære familien, men ikke at den gamle bestemmer hvordan arven skal brukes.
En av de prinsipielle pliktene til staten er å undersøke og avgjøre uenigheter og konflikter mellom innbyggerne. I disse tar den de interesserte parter sted, og det eneste målet er å beskytte dem mot uberettigede krav, på den ene side, og, på den andre, å gi til berettigede et rettferdig hensyn. Gjennom undersøkelsesprosessen må staten undersøke partenes standpunkter, og hindre at noen part bruker ulovlige midler.
Dommerens avgjørelse kan bare treffes etter en bestemt framgangsmåte, og etter at bestemte krav har blitt oppfylt.
Et av de viktigste midlene for å opprettholde sikkerhet er å straffe overtredelse av lovene. Staten må straffe hver handling som skader borgernes rettigheter, og hver handling som fører til lovovertredelse.
De alvorligste straffene må være likevel være så milde som mulig. I forhold til disse må andre straffer avmåles.
Kriminallovene brukes bare overfor de som har overtrådt dem med hensikt, og bare i den utstrekning de viste manglende hensyn overfor andre.
I undersøkelsen av de begåtte forbrytelsene må de nødvendige midler brukes, men ingen som behandler den mistenkte som skyldig, og ingen som overtrer den mistenktes menneskeretter og borgerretter, eller som er umoralske.
Staten må bare bruke spesielle arrangement for å forhindre forbrytelser som ikke er begått i den utstrekning de forhindrer umiddelbar gjennomførelse av forbrytelser. Og i ingen andre tilfeller kan staten hindre forbrytelser enn når de klartog tydelig er øyeblikkelig forestående, eller i ferd med å bli begått. Og heller ikke skal staten prøve å hindre andre handlinger enn de som er kriminelle.
Alt det som er skrevet hittil angår folk som er i stand til å tenke for seg selv. De skal ikke fratas retten til å ta avgjørelser i saker som angår dem selv. Men dette gjelder ikke for personer som ikke er i stand til å bruke sin forstand. Disse trenger positiv omsorg for sitt fysiske og moralske velvære. Foreldrene skal ha omsorg for sine barn. Det er foreldrenes plikt å sørge for at barna blir modne mennesker som er i stand til å ta vare på seg selv. Foreldrene skal ikke ha myndighet over barna ut over den tid da barna er i utvikling mot å bli mennesker som er i stand til å ta vare på sitt eget liv. Barna må ikke bli tvunget til handlinger som binder dem ut over barndommen, eller for hele livet. Myndighetsalderen bør graderes slik at barna får ta egne avgjørelser med hensyn til noen typer saker før de oppnår full myndighet.
Det er en oppgave for staten å sørge for barnas sikkerhet i forhold til deres foreldre, og å bestemme en alder der barna skal regnes for å være myndige. Staten må vokte over at den patriarkalske makt ikke går ut over sine grenser i forhold til barna. Staten må se til at foreldrene oppfyller sine plikter som foreldre overfor barna.
Dersom foreldrene dør før barna er myndige må verger oppnevnes. Det beste er ofte at foreldrene oppnevner verger før de dør. Dersom dette ikke er gjort skal staten bestemme framgangsmåten for oppnevnelse videre.
Alt det som her er sagt om barn gjelder også for personer som ikke er i stand til å bruke sin forstand.
Staten må ha tilstrekkelige midler til å utføre sine oppgaver. Staten har tilgang til tre inntektskilder. Disse er 1. Statens egne eiendommer. 2. Direkte skatter, og 3. Indirekte skatter. Humboldt mener at det er tvilsom at staten skal være en stor eiendomsbesitter, siden dette betyr at staten må være en aktiv part i det sivile samfunnet. Indirekte skatter har mange negative virkninger, siden de krever et stort og komplisert apparat for innkreving av midlene. Direkte skatter er derfor den beste inntektskilden til staten.
På en eller annen måte må de styrende og styrte klassene knytes sammen. Dette for å sikre de styrende den nødvendige innflytelse, men også på en slik måte at de styrte kan nyte sin frihet. For å oppnå dette man vi se etter en konstitusjon som har minst mulig innflytelse på karakteren til borgerne, og som fyller hjertene deres med den største aktelse for rettighetene til hverandre, kombinert med kjærlighet til deres frihet. Humboldt skriver videre at det systemet som han har foreslått tenderer mot å øke de private interessene til borgerne, og at det derfor virker beregnet på å minke deres felles interesser. Men det vever disse så nært inn i hverandre at de siste synes å bli basert på de første.
Humboldt skriver at han har forsøkt å oppdage den beste posisjonen som mennesket kan ha som medlem av et politisk samfunn. Og den synes å være en der de mest ulike individualiteter og den mest originale uavhengighet eksisterer sammen med de mest forskjelligartede og dype sammenslutninger av mennesker.
Humboldt avslutter dette kapitlet med å skrive at den statistiske vitenskapen trenger reform. Nå samler den inn data om befolkning, rikdom og produksjon i staten. Men ut fra dette kan man ikke slutte om de virkelige forholdene for befolkninga. Man burde utvikle måter å samle inn data på, og datatyper, som kan gi et bilde av befolkningas kår og velferd. Staten må ikke forveksles med samfunnet. Staten setter ved hjelp av lovene og ved makt innbyggerne i bestemte forhold til hverandre. Men innbyggerne har også selv satt seg i bestemte forhold til hverandre. Og det er disse siste forholdene, oppstått i fritt samarbeid mellom innbyggerne, som sikrer alle fordelene som menneskene lengtet etter da de dannet samfunnene. Statens konstitusjon er strengt underordnet dette formålet, som et nødvendig middel.
Hver utvikling av sannheter som angår den menneskelige natur, og spesielt menneskenes aktivitet, får oss til å ønske å se det teorien viser er riktig satt ut i praksis.
For så snart sannheten finner dype røtter i menneskenaturen, om så bare i et eneste menneske, vil den sakte og sikkert spre sin skjønne innflytelse inn i det praktiske livet, og vil ofte forandre karakter om den settes direkte ut i det praktiske liv. Denne undersøkelse vil tjene til å forsvare meg fra anklager om at jeg ønsker direkte å foreskrive regler for det faktiske livet.
I hver ommodellering av nåtida må den eksisterende situasjonen bli erstattet av en ny situasjon. I hver situasjon menneskene finner seg selv blir det formidlet en bestemt form til deres indre natur. Denne kan forandres av endrede omstendigheter. Det aktive mennesket forblir aldri lenger med et formål enn dets energi finner det verdt å arbeide med dette formålet. Siden forlater det dette formålet.
De generelle prinsippene for reform er disse:
Humboldt skriver at han har observert at en tilstand med dominans ikke bare gleder den dominerende, men også tjeneren, som er oppløftet av tanken om at han er medlem av en helhet som reiser seg over livet og styrken til en enkel generasjon. Om vi forsøker å begrense mennesket til bare å handle ved og for seg selv, bare innenfor den trange sirkelen som hans egne individuelle evner gir ham, og bare for hans egen levetid, vil energien hans svinne bort, og han vil tape sin aktivitet. Det krever en høgere grad av kultur for å glede seg over en aktivitet som bare skaper energi, og så å overlate denne til å vokse av egen kraft. Det er denne graden av kultur som viser at tiden er moden for frihet.
Hva skulle være første oppgave for en statsmann som skulle gjennomføre den reformen som det her er lagt opp til? Han man la teorien lede gjerningen, og alt nytt som introduseres må være ledet av denne teorien. Unntaket er dersom det skulle være omstendigheter som ødelegger de intenderte virkningene. For det andre må han ikke fjerne de restriksjonene på friheten som er grunnet i de nåværende forholdene før menneskene viser at de opplever disse restriksjonene som lenker og som undertrykkelse. Og hele tiden må han med alle midler arbeide for at menneskene skal bli modne for frihet. Dette er det viktigste. Ingenting skaper modenhet for frihet i så stor grad som friheten selv.
Teorien krever bare frihet, mens virkeligheten, så langt den avviker fra teorien, er karakterisert ved tvang. Eneste grunn til at ikke denne tvangen erstattes med frihet er enten at menneskene ikke er tilpasset en situasjon med frihet, eller at friheten ikke vil skape de ønskede, velgjørende virkningene. Staten kan ikke selv introdusere noen viktige forandringer uten at menneskene viser at det er nødvendig å fjerne deres lenker.
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilder for dette kapitlet er:
Kapittel IV
Om statens omsorg for sikkerheten.
Kapittel V
Om statens omsorg for sikkerhet mot utenlandske fiender.
Kapittel VI
Flere sider ved statens omsorg for borgernes sikkerhet.
I dette kapitlet (kapittel VI) skriver Humboldt at i de gamle bystatene i antikken var statens makt og systematiske påvirkning på befolkninga langt sterkere enn den han anbefaler. Dette kunne likevel aksepteres siden disse bystatene var republikker med frie konstitusjoner. De var omfavnet med entusiasme av innbyggerne, og når staten påtok seg aktiviteter, var det borgerne selv som i frihet utførte disse aktivitetene. Statens oppgaver var slik borgernes egne frie aktiviteter, som ble utført i frihet gjennom og av et fellesskap. Det de ofret ble bare ofret til en annen form for aktivitet. Men i vår stat, som er et alminnelig monarki, er det helt annerledes. Og de moralske midler som de antikke brukte, som nasjonal utdanning, religion, moralske lover, vil hos oss være mindre fruktbare og skape større skade. Dessuten må vi ikke glemme de gamle lovene i antikken for det meste bare var populære skikker, som lenge ble opprettholdt av befolkninga uten statens aktive støtte.
Humboldt skriver altså at siden staten er en fremmed makt i forhold til befolkninga bør den gripe minst mulig inn i befolkningas forhold. Men det kan tenkes, og har eksistert, statsformer, der staten ikke stod som en fremmed makt overfor befolkninga, men der statens maktutøvelse i større grad var befolkningas egen frie aktivitet utført i fellesskap. Og der kan han akseptere en langt mer aktiv stat.
Nasjonal utdannelse, utdannelse organisert eller påtvunget av staten, er på mange måter tvilsom. Det ledende prinsippet som argumentasjonen i denne boka (Humboldts) styres etter, er den absolutte og vesentlige betydning av menneskelig utvikling i sin rikeste mangfoldighet. Men nasjonal utdannelse, må alltid søke å fremme en bestemt form for utvikling. Dersom det er noe som framfor alt annet krever fri aktivitet fra individet, så er det spesielt utdannelse, som har som formål å utvikle individet. Det kan ikke benektes at det mest velgjørende resultat oppstår når borgeren selv blir spontant aktiv i staten, på den måten som hans egne omstendigheter bestemmer, og når denne konflikten oppstår, mellom den posisjonen som staten tilskriver ham, og den han selv spontant velger, blir han delvis forandret. Og statens konstitusjon erfarer noen modifikasjon. Denne samhandlingen minker i den utstrekning som borgeren fra barndommen av er opplært til å være statsborger. Det er sikkert velgjørende at rollene som menneske og statsborger faller sammen, men dette skjer bare når rollen som statsborger forutsetter så få kvaliteter som mulig, og så få at mennesket kan være seg selv uten å ofre noe som menneske for å bli statsborger. Og dette er målet jeg sikter mot!
Kapittel VII
Religion.
Kapittel VIII
Forbedring av moralen.
Kapittel IX
Mer om statens omsorg for sikkerheten.
Kapittel X
Politilover.
"For å sørge for sikkerheten til borgerne må staten forby slike handlinger som impliserer overgrep mot andres rettigheter. Også handlinger der sannsynligheten for slike overgrep er til stede må forbys eller bli pålagt restriksjoner. Her må den sannsynlige skaden vurderes og veies i forhold til inngrepet overfor andres frihet. Ut over de nevnte forholdene kan staten ikke begrense innbyggernes handlefrihet."
Kapittel XI
Sivillovgivning.
Kapittel XII
Om statens omsorg ved tvister mellom borgerne.
Kapittel XIII
Kriminallovene.
Kapittel XIV
Statens omsorg for mindreårige og gale.
Kapittel XV
Kapittel XVI
Praktisk anvendelse av den foreslåtte teorien.