Skrevet av Tor Førde.
Dette referatet følger Hegels verk avsnitt for avsnitt i så stor grad at mer enn 98% av avsnittene i Hegels verk her er gjengitt i en lettere forståelig versjon. Bare noen få avsnitt er slått sammen. Dette referatet vil derfor kunne være til nytte både for personer som vil studere Hegels verk, og også for personer som har kjøpt verket og sliter med det. For "Åndens fenomenologi" er svært vanskelig tilgjengelig! For å gjøre den lettere tilgjengelig har jeg brukt de bøkene som er nevnt nedenfor, og absolutt alt jeg har skrevet har jeg grundig belegg for i disse bøkene. (Jeg ville heller ikke våget å skrive dette kapitlet uten tilgang til andres grundige utlegninger av fenomenologien.) Jeg har beholdt ganske mye av Hegels språkføring i dette referatet, så mye at det vel ikke er helt lett tilgjengelig, men likevel er det mye lettere tilgjengelig enn Hegels egen tekst.
Kilder for dette kapitlet er:
Hegel skrev fortalen til fenomenologien etter at selve verket var ferdigskrevet. Quentin Lauer har valgt å plassere fortalen til sist i den boka som han har skrevet om fenomenologien, siden man først og fremst har utbytte av å lese fortalen etter å ha lest hele fenomenologien. Men Hegel plasserte fenomenologien fremst i verket sitt.
Hegel begynner fortalen med å skrive at den vanlige grunnen til en fortale er at forfatteren ønsker å forklare både hensikten med det arbeidet som han har gjort og hvilket forhold det står i til andre arbeider innenfor samme fagområde. Men dette passer ikke for et filosofisk arbeid. For filosofien sikter mot å framstille det allmenne, og denne framstillingen av det allmenne utarbeides og blir gjort forståelig gjennom en bearbeiding av det partikulære, og uten at man kjenner denne bearbeiding av det partikulære vil man ikke greie å gripe den filosofiske framstilling av det allmenne.
Et filosofisk system trenger ikke å ugyldiggjøre andre filosofiske system. Det er ikke en motsetning mellom dem som det er mellom det sanne og det falske. Forholdet er heller som mellom knopp og blomst, de har begge sin sannhet. De er begge nødvendige momenter i utviklingen av sannheten.
Kjennskap til et filosofisk system som begrenser seg til en omtale av det filosofiske systemets formål og resultat og dets forhold til andre filosofiske tankebygninger og tankeretninger, kan bare være innledning til erkjennelsen, og er bare overfladisk og går utenom saken selv. Det er bare ved å trenge inn i utførelsen av den filosofiske undersøkelsen og i dens virkelige helhet at det filosofiske tankebyggets sannhet finnes.
Dannelsen og frigjøringen fra det substansielle livets umiddelbarhet må alltid begynne ved at man blir kjent med generelle prinsipp og synspunkter om saken, for sånn å oppfatte og bli i stand til å beskrive det konkrete livets fylde i dets klassifikasjoner og bestemthet. Dannelsen og den filosofiske tenkning må allerede i utgangspunktet gi plass til det konkrete livets rikdom og alvor.
Å gjøre filosofien til en virkelig Vitenskap, sånn at den ikke lenger bare er kjærlighet til viten, er det jeg har satt meg fore å oppnå, skrever Hegel.
Hegel framfører at hans oppfatning av hvordan vitenskapen skal framtre står i motsetning til andre forestillinger om dette som fantes i hans tid. Etter noen forestillinger kan det sanne bare oppleves eller fattes gjennom intuisjon, umiddelbar viten om det absolutte, religionen eller væren. Her skal det absolutte ikke begripes, men oppleves eller føles. Disse forestillingene, som står i motsetning til Hegels oppfatning, representertes av blant andre Novalis og Schlegel.
De vil gjenopplive troens opplevelse og sikkerhet og tilfredshet. De søker ikke kunnskap og innsikt og bevissthet, men umiddelbar følelse av livsfylde og oppbyggelse. De søker ikke innsikt, men ekstase.
Til dette hører forsøk på å rive menneskene ut av deres nedsunkethet i det sanselig og det ordinære for å få dem til å rette blikket mot stjernene og det himmelske. Tidligere hadde de utstyrt himmelen med en rikdom av forestillinger, og alt jordisk fikk sin betydning fra sin forbindelse med det hinsidige. Men nå ser det ut til at opptattheten med det jordiske er blitt stor, og det jordiske er fortsatt formløst og forestillingene om det er fattige sammenliknet med de himmelske forestillingene. Ånden har derfor lidd et tap, og er tørst etter herlige forestillinger.
Men vitenskapen kan ikke la virkelighetens mangfold forsvinne i ubestemt guddommelighet, svermeri og opplevelse. Filosofien må våkte seg for å ville være oppbyggelig.
Den nøysomhet som gir avkall på vitenskapen og nøyer seg profetiske uttalelser, kan ikke påstå at dens begeistring er høyere enn vitenskapen. De profetiske uttalelsene er tilfeldige og overflatiske.
Vår tid er en overgangstid der en ny periode fødes. Ånden har brutt med den tilvante og kjente verden og dens forestillinger, og en ny verden, med sine nye forestillinger, er i ferd med å bli født. Den nye verden har modnet langsomt, og vil brått bryte fram. At den gamle verden vakler ser man av den kjedsomhet og de utsvevelser som griper om seg i det bestående.
Det nye har fra først av ingen fullkommen form, men er bare en begynnelse som må utvikles videre. Det er fra først av bare et begrep som stiger ut av arbeidskrevende og veldige omforminger i de foregående kulturelle former, som må gripes på nytt gjennom det nye begrepet.
Den nye verden og den nye vitenskapen mangler fortsatt skikkelse og er bare allmennhet eller den nye verdens allmenne grunn. Den gamle verden lever fortsatt videre i bevisstheten med sitt rike innehold. Det nyes form må utvikles og det må få et innhold for at det skal bli alminnelig forståelig. Fram til det har skjedd er det nye bare en esoterisk eiendom for noen få personer. Det nye må forbindes med det gamles rikdom av innhold og forklare dette. Det må utvikle sitt innhold og sin form ved å innlemme det gamles rikdom av detaljer og forestillinger i det nye begrep.
I sine tidlige stadier har vitenskapen verken et fast grep om detaljene eller en perfekt form. Den kan derfor ha en tendens til å vektlegge intuitiv rasjonalitet, og den er sårbar for kritikk. Vitenskapen vakler mellom to poler, på den ene siden å fortape seg i en rikdom av detaljer som er så stor og mangfoldig at vitenskapen ikke kan handtere den, og på den andre siden å fortape seg i en høyrøstet alminnelig generalitet som ikke er gjennomarbeidet, men er intuitiv. Denne andre siden må holdes i sjakk av den første siden, som krever videre utvikling.
Verden har et enormt innhold, en enorm mengde detaljer. En del av dette er kjent og systematisert, og det er utformet regler for det. De reglene som er utformet for dette allerede systematiserte materialet kan brukes også på materiale som etterhvert dukker opp som nytt, og det kan da synes som om man sitter inne med en enorm kunnskap. Men egentlig er dette bare tom formalisme og formløs gjentakelse. Det som derimot kreves er at skikkelsenes rikdom og form skal springe ut fra tingene selv, og ikke mekanisk pådyttes dem.
Samtidig hevder formalismen at denne ensformigheten og abstrakte allmennheten er den absolutte. Det skjer nå at denne allmenne idé blir tilskrevet all verdi i denne uvirkelige form. Å hevde at alt er likt i dette absolutte, at A = A, i det mørke der alle katter er grå, er naiv tomhet. Sånn kan det gå når de allmenne forestillingene går forut for de ting som skal erkjennes. Det kan være nyttig å gi en skisse av hvordan det bør gjøres. (Denne kritikken regnes for å være rettet blant annet mot Schelling.)
Hegel skriver at det kommer an på å uttrykke det sanne ikke bare som substans, men også som subjekt. Denne påstanden kan bare rettferdiggjøres gjennom det filosofiske systemet.
Den levende substans er den væren som i sannhet er subjekt. Den finner seg selv igjen ute i verden og gjenvinner seg selv, og virkeliggjør slik seg selv. Gjennom denne stadige bevegelsen mellom fremmedgjøring av seg selv og tilbakevinning av seg selv oppnår substansen stadig større sannhet og virkelighet.
Guds liv og den guddommelige erkjennelse kan altså uttrykkes som kjærlighetens lek med seg selv. Dette medfører også alvor og smerte og det negatives arbeid, gjennom fremmedgjøring og annenværen, i utformingen av seg selv.
Det sanne absolutte er helheten. Og helheten er vesenet som fullendes som resultat av sin utvikling. Det som er til stede i utgangspunktet er bare et tomt allment, og det oppnår sitt innehold gjennom forbindelse med det som opptrer som annet enn det selv. Det som opptrer som noe annet enn det selv er det selv i annenværen, som må tas tilbake av det selv som ledd i virkeliggjøringen av det selv.
Det er en hellig gysen ved formidlingen mellom det selv og dets annenværen. Det er ved å se seg selv som sett av andre (annenværen) at en oppnår større forståelse av seg selv (og i større sammenhenger), og kan utvikle seg selv ved å inkorporere denne forståelsen i en utvidet forståelse av seg selv.
Fornuften er formålsrettet aktivitet. Ytre formål har med rette blitt utelukket fra naturforståelsen, men dette gjelder ikke for subjektivitetens formålsrettethet, som er uskillelig fra subjektiviteten. Der er formålet både årsak til bevegelsen og bevegelsen, som i det den skiller seg fra seg selv virkeliggjør seg selv.
Det sanne framstilles som subjekt i setninger som: Gud er det evige, eller den moralske verdensorden eller kjærlighet. Subjekt er reflektert inn i seg selv, og er noe mer enn ord som man fester predikat til.
Man kan av dette blant annet slutte følgende to ting: Det ene er at kunnskapen er virkelig og kan bare framstilles som system. Og det andre er at dersom et prinsipp eller en grunnsetning i filosofien er sann, er den også falsk. Dette skyldes at den som bare et allment utgangspunkt må være mangelfull. Utvikling av grunnsetningen, eller med grunnsetningen som utgangspunkt, viser hvor mangelfull den er.
At det Sanne er virkelig bare som system, eller at Substansen vesentlig er Subjekt, er uttrykt gjennom den forestillingen at det Absolutte er ånd. Bare det åndelige er det virkelige; det er vesenet, eller det isegværende. Det er det som forholder seg til seg selv og er bestemt, det er annenværen og forsegværen, det er i og for seg. Det er først bare i og for seg for den filosofiske refleksjonen, og er da åndelig substans. Den må bli i seg selv for seg selv, den må bli viten om det åndelige og om seg selv, den må bli reflektert. Det blir den gjennom vitenskapen.
Ren selverkjennelse i den absolutte annenværen er grunnlaget for vitenskap og kunnskap i sin alminnelighet. Individet har rett til å kreve at vitenskapen rekker det den stige som gjør det mulig for individet å nå dette standpunktet. For den vanlige umiddelbare bevissthet, som bruker å se seg selv i motsetning til objektene, er dette som å snu verden opp ned, fordi selvbevisstheten nå er for seg utenfor den. Men det må gradvis venne seg til dette.
Denne tilblivelsen av vitenskapen overhodet eller av kunnskapen, er det som blir framstilt i denne Åndens fenomenologi. Kunnskapen er til å begynne med den sansemessige visshet. For å bli til genuin kunnskap, for å frambringe vitenskapen og dens rene begrep, er det en lang vei å gå.
Oppgaven å føre individet fra dets udannede standpunkt og fram til kunnskapen måtte bli sett i sin universelle betydning, og derfor var det nødvendig å se hvordan det universelle individ, den selvbevisste ånd (Verdensånden), ble dannet. Enkeltindividet er derimot en konkret skikkelse og en ufullstendig ånd med sine særegenheter og mangler. Det må likevel gjennomgå eller skaffe seg innsikt i, tilegne seg, den selvbevisste ånds dannelsesprosess. Men denne dannelsen inngår nå i den alminnelige kultur, og tilegnelsen krever ikke nå den lidelse og møye som opprinnelig var nødvendig for å frambringe kulturen.
Vitenskapen framstiller denne dannelsesprosessen både i sin utføring og sin nødvendighet. Alle dannelsesprosessens momenter er nødvendige. Hvert moment er en individuell skikkelse som krever sin oppmerksomhet. Det krever et stort arbeid å gripe dem. Men momentene er allerede tenkt, og er derfor lettere for individene i dag å tilegne seg enn de opprinnelig var å gjennomleve i den første dannelsen.
Det som må gjøres er å bli nærmere kjent med dannelsesprosessens mange momenter. De har ikke lenger tilværelsens umiddelbarhet siden de allerede er gjennomlevde og opphevet. Men de har forestillingens umiddelbarhet, og dette er utgangspunkt for det videre arbeidet.
Tilvante forestillinger er ikke samtidig erkjente begrep. Det er vanlig å bedra seg selv ved å tro at de tilvante forestillinger er erkjente. Alt snakk om tilvante forestillinger går vanligvis på overflaten av dem, der man bare gjentar det man allerede antar, og man kommer ikke videre i erkjennelsen.
Å analysere en forestillingen er å oppheve dens opprinnelige form og å dele den opp. Det er forstandens kraft og arbeid som deler forestillinger gjennom analysen. Analysen kommer bare til allerede kjente tanker. Forestillingens elementer gjøres derved til forstandens sanne eiendom. Forstanden er den største og forunderligste kraft. Den setter det tilfeldige fritt ved å skille det fra det som det tilfeldigvis er bundet sammen med og bare kan eksistere sammen med. Dette er det negatives uhyre makt; det er tenkningens, det rene jeg'ets energi. Ånden ser ikke bort fra det negative. Den ser det negative inn i øynene, går inn i det. Dette er den tryllekraft som vender det negative om til væren - som blir kalt subjekt. Den tenkende ånd griper eller analyserer et hele ved å dele det opp for å undersøke hver enkelt del, og så setter den det sammen sånn at det er forstått og virkelig og formidlet.
I Antikken tenkte man på en annen måte enn i dag ved at da bygde tenkinga direkte på den naturlige bevisstheten, og gikk over til det universelle (allmenne) fra den. I dag finner man de allmenne og abstrakte begrepene ferdige, og oppgaven er å sette dem i bevegelse, virkeliggjøre og forstå dem som begrep som utfolder seg.
Denne bevegelsen til den rene vesentlighet utgjør vitenskapens natur overhodet. Dens innehold er den nødvendige utvidelse til et organisk hele. Vitenskapens begrep oppstår ikke fra spekulasjon over tilfeldige gjenstander og forestillinger, men fra begrepets bevegelse.
En slik framstilling utgjør den første del av vitenskapen siden åndens første eksistens bare er den begynnelsen der den ikke har vendt tilbake til seg selv. Ånden befinner seg her i den umiddelbare tilværelsen, og dette avgrenser denne delen av vitenskapen fra andre deler av vitenskapen.
Åndens umiddelbare tilværelse, bevisstheten, har de to momentene kunnskapen og kunnskapens negative gjenstandsmessighet. Vitenskapen om bevissthetens utvikling handler om utviklingen av bevissthetens skikkelser. Bevisstheten vet ikke og begriper ikke annet enn det som er i dens erfaring. Ånden blir gjenstand, for ånden er den bevegelse som består i å bli en annen for seg selv, altså å bli gjenstand (objekt) for seg selv, og å oppheve denne annenværen. Dette er erfaring. Det umiddelbare gjør seg fremmed for seg selv, og går så ut av denne fremmedgjøring og tilbake til seg selv. (Hegel har flere andre definisjoner av ånden, som: Ånden er et jeg som er vi, og vi som er jeg. Annenværen innebærer ellers helst at man, eller noe, er objekt for andre, altså andres objekt.)
Det negative er den forskjell i bevisstheten som finnes mellom jeget og dets substans, som er jeg'ets objekt. Det negative kan sees som begges mangel, men det er det som beveger dem, deres sjel. Flere antikke tenkere oppfattet det tomme som det bevegende. De oppfattet det bevegende som det negative, men ikke som selv'et. Det ser ut til å være noe som foregår utenfor substansen, og å være en virksomhet rettet mot den, men er dens egen aktivitet, og den er vesentlig subjekt. Forskjellen mellom selv og objekt er manglende forståelse hos selvet av objektet. Når objektet er fullt ut åpenbart forsvinner subjekt-objekt forskjellen og Fenomenologien overlater plassen til Logikken. Momentene faller ikke lenger fra hverandre i motsetningen mellom væren og kunnskap.
Siden fenomenologien bare beskjeftiger seg med åndens tilsynekomst eller fremtredelse gjennom dens ufullkomne stadier, kan det synes som om det er bortkastet å beskjeftige seg med dette mangelfulle og falske. Og heller gå rett til det sanne og vitenskapen og Logikken. Men dette er en feilaktig måte å se på det sanne og dets forhold til det falske. Vi skal se på den matematiske erkjennelse, som har vært satt opp som et ideal for vitenskapelig erkjennelse.
Det sanne og det falske hører til de bestemte stillestående tanker som regnes som egne vesener; de står på hver sin side, isolert, fast og uten innbyrdes fellesskap. Men sånn er det ikke. Det falske skulle være det negative i forhold til substansen, som på sin side skulle være det sanne fordi den er substansens innhold. Men substansen selv er vesentlig det negative som avgrensning og bestemmelse av innholdet. Man kan godt vite noe på en falsk måte. Det betyr at kunnskapen ikke stemmer overens med dens substans. Men denne uoverensstemmelsen ligger det i selve oppgaven å bestemme, skjelne og avgrense. Likevel kan man ikke si at det falske er et moment i det sanne, eller at det er noe sant i alt falskt. Nettopp for å legge vekt på betydningen av fullstendig annenværen må uttrykket for sant og falsk ikke brukes der hvor annenværen er opphevet. På samme måte som uttrykket for enheten av subjekt og objekt, væren og tenkning, osv., har den ulempen at objekt og subjekt osv. betyr at de er utenfor deres enhet, at i enheten betyr uttrykkene noe annet enn de gjør hver for seg; nettopp slik er det falske ikke lenger et moment ved sannheten.
En dogmatisk tenkemåte består i den mening at sannheten er en fast setning eller kan vites umiddelbart. Men de filosofiske sannheter har en annen karakter.
Når det gjelder de matematiske sannheter, så vil den som kan Euclids teoremer utenat likevel ikke bli regnet som geometriker dersom han ikke også kan bevise disse teoremene. Men bevisene inngår ikke som momenter i resultatet, kunnskapen, som de fører fram til. I filosofien derimot er veien fram mot resultatet bevart i resultatet.
Matematiske innsikter bruker eller oppstår fra konstruksjoner og bevis, og har alltid noe falskt ved seg. Vi forlater trekanten og innlemmer deler av den i andre figurer, og vi kommer først tilbake til den til slutt i det trekanten som det dreiet seg om gjenskapes.
Det egentlig mangelfulle ved denne erkjennelsen gjelder både erkjennelsen og dens stoff overhodet. Beviset framgår ikke av teoremet, men blir påbudt, og blir tilfeldig påtruffet.
Matematikken kan rose seg av sin erkjennelse, men den angår bare overflaten. Matematikken prøver bare å etablere kvantitative forbindelser som gjelder tingenes overflate. Den arbeider bare med fastsatte, døde proporsjoner. Den foretar ingen begripelse av bevegelse og utvikling, av det virkelige.
Matematikken er heller ikke heldig med sin behandling av tiden. Riktignok behandler den tid i gravitasjonslovene og bevegelseslovene. Men den anvendte matematikken bygger sine setninger på erfaringen uten å greie å gripe tiden som det begrepet som den virkelige eksistensen utfoldes i.
Filosofien derimot beveger seg ikke i det abstrakte og livløse, men i det virkelige i levende bevegelse gjennom begrepsmessige faser. Noen negerer det som gikk forut, og blir selv negert av det som kommer etter. Men alle er nødvendige momenter i utviklinga. Sannheten omfatter også det negative, som noen ganger kalles det falske. "Fremtredelsen er den oppståen som selv ikke oppstår og forgår, men som er i seg og utgjør virkeligheten og bevegelsen ved sannhetens liv. Slik er det sanne den bakkantiske rus hvor det ikke er noen som ikke er beruset, og fordi enhver umiddelbart går i oppløsning såsnart han kommer bort fra de andre, - er rusen nettopp på denne måten den gjennomsiktige og enkle ro." De enkelte skikkelser og tanker går under i prosessen, men blir like vel tatt vare på som minne og som kunnskap om seg selv.
Den grundige framstilling av vitenskapens metode hører inn under Logikken (Wissenschaft der Logik). Det som til nå har vært gangbart som filosofiske system tilhører en svunnen dannelse. Og det vitenskapens rike som matematikken kan tilby, med aksiomer, rekker av teoremer og deres bevis etc. virker allerede i dag foreldet, selv om det kan være godt nok til sitt bruk.
Men om filosofien både styrer fri fra den resonnerende konversasjons atspredte forløp og matematikkens rigorøse metoder, må den ikke forfalle til begeistringens anelser og profetiske tale.
Triplisiteten, som hos Kant var død, er gjenfunnet av instinktet selv om den er avskåret fra begrepet. Den er satt opp som et dødt skjema, selv om den dialektiske triplisitet er den vesentlige form for vitenskap. Verken Kant eller hans etterfølgere har vært i stand til å gi den liv.
Hegel kritiserer sin tids vitenskap som i mange tilfeller forfalt til enkel og tom formalisme, og søkte å innordne hele tilværelsens mangfold i noen få rubrikker.
"Det fortreffelige kan ikke unnslippe den skjebne å bli fratatt både liv og ånd, og etter at det er flådd på denne måten, å se sin hud bli hengt om den livløse kunnskap og dens forfengelighet. Likevel må man erkjenne den makt som det fortreffelige utøver.
Vitenskapen må organisere seg gjennom begrepets eget liv. Den bestemthet som er hentet fra et skjema og på en utvendig måte er klisteret på en eksisterende ting er i vitenskapen det fullstendige innholdets selvbevegende sjel. Bevegelsen til noe som umiddelbart er består delvis i å bli noe annet enn seg selv, og på denne måten bli sitt eget immanente innhold, og delvis i å ta tilbake i seg selv denne utfoldelsen av innholdet eller denne eksistensen, å gjøre seg selv til et moment og forenkle seg til noe bestemt. Innholdet har ikke mottatt sin bestemmelse fra noe annet, men er sin egen utfoldelse. Den tabellariske forstand derimot er bare en fortegnelse over et innhold og over utviklingsstadier, men er uten innhold.
Substansen, som det er uttrykt ovenfor, er subjekt. Og alt innhold er sin egen refleksjon i seg selv. Det som består er likhet med seg selv, altså ren abstraksjon og tenkning. Den ene væren er m.h.t. kvalitet forskjellige fra den andre, og den er tenkning. Væren er tenkning. Hver tilværelse har sin egen særegne kvalitet, og er et moment i en større helhet. Enhver tilværens utvikling fører til dens oppløsning. Det er en nødvendig følge av at den utvikler seg videre ut over seg selv.
Den abstrakte forståelsen er ikke bare en side ved den selvbevisste subjektiviteten, men også ved det eksisterende værende. Tilværen er kvalitet, bestemt enkelthet, av et bestemt slag. Den er lik seg selv, og dette er også negativitet, og dermed går den faste tilværen i sin oppløsning. Denne oppløsningen kan synes å skyldes noe fremmed, men den skyldes den forbindelse, eller tilhørighet, til videre sammenhenger som denne bestemte tilværen står i, og som utvikler seg.
Det er logisk nødvendig at naturen til det som er er det samme som dets begrep. Og dette begrepet bestemmer også dets utvikling i dets (sine) konkrete skikkelser. Den er derfor logisk, og det er unødvendig å bruke formalisme utenfra på dette konkrete inneholdet, siden det har sin egen logikk i seg.
Den vitenskapelige metoden til den spekulative filosofien vil vise seg å være samtidig bestemt både av det den studerer og av sin egen iboende rytme. Den vil møte motstand både fra den sunne fornuft og fra mystiske innsikter. Det er en vanlig reaksjon mot det som oppfattes som fremmede dogmer.
Det som er viktig i studiet av vitenskapen er å ta på seg anstrengelsene med å tenke i begrep og i begrepets enkle bestemmelser, som isegværen, forsegværen osv. For de som er vant til å tenke i bilder og forestillinger og på andre måter som ikke går inn i stoffet er det irriterende å bli avbrutt av begrepene.
Det er på to måter at den argumenterende tenkning står i motsetning til den spekulative og begrepsmessige tenkning. For det første holder den argumenterende tenkning seg negativt til det oppfattede innholdet, den kan tilbakedrive det og tilintetgjøre det. Dens innsikten inneholder ikke det negative selv, og med det stopper denne tenkningen. Tenkningen går ikke videre til nytt innhold. Denne tenkningen greier ikke å få det negative som innhold, og den er ikke i saken. I begrepsmessig tenkning er det negative i saken selv, og er dets immanente bevegelse. Oppfattet som resultat er det som kommer ut av denne bevegelsen det bestemt negative, og dermed samtidig et positivt innehold.
I den argumenterende tenkning festes egenskaper til subjektet som predikat og aksidens. Subjektet blir den basis som innholdet knyttes til. Og når alle de dekkende predikatene er knyttet til gjenstanden synes forståelsen av den å være fullkommen.
Dette til forskjell fra begrepsmessig tenkning. For den er det ikke et passivt subjekt med predikat. Den begriper tingen i dens bevegelse og utvikling, og predikatene er ikke knyttet til tingen, men inngår i substansen som dens bestemmelser, men det er et begrep som beveger seg og tar sine bestemmelser tilbake til seg. I denne bevegelsen går det hvilende, passive, subjektet selv til grunne. Det inngår i sin forskjellighet. Innholdet er ikke lenger subjektets predikat, men substans.
Dette fører til at grunnlaget for den argumenterende tenkningen, som lå i det faste subjektet, vakler. (Subjektets identitet var for den bundet til subjektets predikat, og når predikatene endres synes derfor subjektet å forsvinne.)
Dette kan forandre den argumentativt tenkende og betraktendes oppfatning av subjektet og av sin egen tenkemåte i det det blir sett at det er det tenkende subjektet som knyter predikatene til det tenkte subjektet.
Konflikten vi ser her er konflikten mellom overfladiske domsslutninger som ser dem som ytre sammenknytninger av uavhengige element, i motsetning til den begrepsmessige tenkning som ser det som selvutvikling av et enkelt innhold der predikatet uttrykker substansen.
I den argumentative tenkning er det vanskelig å holde balansen mellom predikat og subjekt. For eksempel i setninga "det virkelige er det universelle" forsvinner "det virkelige" inn i "det universelle". Subjektet blir oppslukt og predikatet, og tenkningen mister det faste gjenstandsmessige grunnlag som den hadde i subjektet.
Det klages ofte over at filosofiske tekster er vanskelige å forstå, og at de må lese mange ganger for å bli forstått. Det henger sammen med at det vanlige forholdet mellom subjekt og predikat ikke trenger å være til stede i filosofiske setninger, og derfor må altså teksten lese flere ganger.
Den begrepsmessige tenkemåten og den vanlige tenkemåten bør holdes atskilt, siden sammenblanding fører til forvirring.
Den vanlige tenkemåten har sin gyldige rett, men på en annen måte enn begrepsmessig tenkning. I begrepsmessig tenkning må begrepets tilbakegang i seg selv være fremstilt, ikke bare uttalt. Denne bevegelsen, som skulle yte beviset, er setningas dialektiske bevegelse, som må uttales. Filosofiske framstillinger henviser ofte til indre anskuelse, og snyter oss for setningenes dialektiske bevegelse. "Setninga skal uttrykke hva det sanne er, men det sanne er vesentlig subjekt; som subjekt er det sanne bare den dialektiske bevegelse, denne utviklingsgang som fremskaper og viderefører seg selv og vender tilbake til seg selv."
Begrepsmessig tenking uttrykkes også i setninger, og dette skaper vanskeligheter for den. Men for den begrepsmessige tenkning er ikke predikatene knyttet utvendig til de allerede faste subjektene. Dens element er det rene begrep. Det finnes ikke noe innhold som uttrykkes ved predikater. Setningen er umiddelbart bare en tom form.
Studiet av filosofi blir ikke bare hindret av argumenterende tenkning, men også av fordommer og lite gjennomtenkte forestillinger om de grunnleggende ting. Derfor er det nødvendig at det å filosofere blir gjort til en alvorlig sak. Om alle vitenskaper, kunster, handverk og ferdigheter gjelder det at for å kunne dem trenges opplæring og trening. Men for filosofi gjelder den fordom at alle kan filosofere og bedømme filosofi. Likevel har filosofien sine egne standarder, og er et grunnlag for andre vitenskaper.
Det er nedslående å se uvitenheten og den formløse og smakløse råhet, som er ute av stand til abstrakt tenkning, forsikre om at den er genialitet og tenkningens frihet. Det foregår en dyrkning av det geniale, der det "geniale" bare er vilkårlige kombinasjoner av innbilningskraft som tanken har desorganisert.
Når den naturlige filosofi flyter avgårde i den sunne menneskeforstands behagelige leie, skaper den en retorikk av trivielle og ubetydelige sannheter. Når det blir påpekt hvor ubetydelig dette er svares det slikt som at sannheten er i hjertets renhet og den gode samvittighet. Disse sannhetene finnes allerede i folkelige ordtak etc. Og når motsigelsene i disse sannheter blir påpekt, oppstår det forvirring og til sist raseri og påståelighet. Alle motargument kalles for sofisteri. Og man påberoper seg følelsene og det indre orakel. Man tramper menneskeligheten på tærne, for det er menneskelighetens natur å søke forståelse med andre mennesker, og den eksisterer bare i det fellesskapet som eksisterer mellom bevisstheter. "Det umenneskelige, det dyriske består i bli fange av følelsene og bare kunne meddele seg gjennom dem."
Å stole på den sunne fornuft samt å lese anmeldelser av filosofiske skrifter, og deres forord, er en enkel og lettvint måte å tilegne seg filosofien på. Men filosofien krever at sannheten vinnes gjenom begrepets arbeid utviklet gjennom dets eget medium.
Hegel skriver her at siden hans oppfatning om at vitenskapen bare eksisterer i begrepets egen bevegelse ikke er den herskende oppfatning, er det lite trolig at hans forsøk på å utvikle vitenskapens system fra denne synsvinkelen vil bli godt mottatt. Men man har mange eksempler på at oppfatningene har endret seg opp gjennom tidene. Hegel nevner som eksempel på dette endrede oppfatninger om hvilke deler av Platons forfatterskap som er mest verdifulle. Hegel skriver videre at han tror at hans forsøk på å vinne aksept for at hans form for begrepsmessig tenkning best framstiller vitenskapen, vil lykkes, i det minste når tida er moden. Hegel har liten tiltro til kritikernes dom, og mer tiltro til det brede publikum.
I vår tid har åndens universelle side blitt styrket, og dens individuelle uttrykk er tilsvarende mindre framtredende. I en slik tid må individet desto mer glemme seg selv, det må gjøre og bli det det kan, og det kan ikke kreves mye av det, og det kan ikke heller vente mye igjen.
Det er naturlig at man ser det slik at før man i filosofien går til saken selv, som er den virkelige erkjennelse av det som er i sannhet, må undersøke erkjennelsen, som blir sett på som det verktøyet som man forstår virkeligheten og det sanne med. Det kan finnes flere forskjellige typer erkjennelse, og en type kan være bedre egnet til å fange inn det sanne enn en annen. Man kan også komme til at tro at det mellom det absolutte og erkjennelsen er et skille som gjør dette foretakende umulig. For dersom erkjennelsen er et verktøy er det klart at bruk av et verktøy på et stoff setter sine merker på dette stoffet og forandrer det. Eller dersom erkjennelsen ikke er et verktøy, men et passivt medium, og sannhetens lys når fram til oss gjennom dette mediet, da mottar vi heller ikke sannheten slik den er i seg, men slik den er gjennom dette mediet. Og dette kan vi ikke endre på ved å trekke fra den del av kunnskapen som er tilført eller endret av midlet eller mediet, for da fjerner vi alt. For fjerner vi den måten vi oppfatter kunnskapen på, fjerner vi også kunnskapen selv.
Dersom vår frykt for feiltakelser fører til at vi tviler på vår evne til å skaffe oss sikker kunnskap, kan vi også tvile på denne tvilen. Det kan også være at denne tvilen er selve feilen. Denne tvilen forutsetter at erkjennelsen oppfattes som et verktøy eller medium, og at vi er atskilt fra denne erkjennelsen. Og at det absolutte står på en side og at erkjennelsen står på en annen side og er skilt fra det absolutte. Dette er en tvilsom forestilling som fører til at det vi kaller frykt for feiltakelse snarere er frykt for sannheten.
Alene det absolutte er sant, eller bare det sanne er absolutt. Denne slutningen kan man tilbakevise, og si at slutninger kan være sanne uten å være absolutte. Selv om erkjennelsen ikke skulle kunne fatte det absolutte, kan den likevel fatte sannheter. Hva menes så med "det absolutte"?
Vi vil ikke bry oss med nytteløse forestillinger om erkjennelsen som et verktøy for å tilegne oss det absolutte eller et medium for å skue sannheten. Vi forkaster disse forestillingene. Vi betrakter det også som bedrag når man går ut fra at ord som det absolutte, erkjennelsen, det objektive, det subjektive og utallige andre allerede er forstått av alle, for kunnskapen er i sin første tilsynekomst bare tilsynelatende. Hovedsaken er å gi disse ordene begrep. Vitenskapen kan ikke forkaste en overfladisk kunnskap bare ved å hevde at den er overfladiske, og at vitenskapen selv kan bedre. Dette må framstilles og bevises.
Denne framstillinga er av den fremtredende kunnskapen. Den kan oppfattes som den veien den naturlige bevissthet går fram til sann kunnskap, gjennom en mengde bevissthetsskikkelser der bevisstheten skaffer seg kunnskap om hva den er i seg selv. Langs denne veien blir bevisstheten renset til ånd.
Den naturlige bevissthet vil vise seg ikke å være sann kunnskap, men bare begrepet om kunnskapen. Begrepets realisering viser seg som et tap av den naturlige bevissthet. Den mister sin sannhet, og dermed mister den seg selv. Veien er tvilens vei, eller heller fortvilelsens vei. Den framtredende sannhets usannhet gjennomskues, i det det urealiserte begrep oppfattes som det mest reelle og sanne.
I filosofien tviler ikke bare skeptisismen. Den kommer også fram til et positivt resultat i det den betviler eller benekter bestemte standpunkt. Rent negativ skeptisisme skaper bare illusjoner, og blir et tilbakelagt stadium.
For kunnskapen er målet der kunnskapen ikke lenger har behov for å gå ut over seg selv, der begrepet svarer til gjenstanden og gjenstanden til begrepet. Bevisstheten vil i følge sin natur stadig trenge fram mot dette målet, selv om den til tider av frykt og angst for den endeløse selv-overskridelse kan bli holdt tilbake fra den, og betrakter alle posisjoner som forgjeves og forfengelige, eller enhver som god nok på sin måte.
Det kan synes som om vitenskapens forhold til den fremtredende kunnskap og som undersøkelse og etterprøving av erkjennelsens virkelighet, trenger en eller annen målestokk. Etterprøving består i å bruke en eller annen målestokk. Men her hvor vitenskapen opptrer for første gang har ikke noe rettferdiggjort seg som målestokk for den.
For å nærme seg ei løsning på dette: Det er noe bevisstheten forholder seg til og som den atskiller seg fra; det er noe for bevisstheten. Dette er kunnskapen. Fra denne væren for en annen skiller vi isegværen; det som står i forhold til kunnskapen blir i like stor grad adskilt fra den, og blir satt som værende også utenfor dette forholdet. Men den framtredende kunnskapen blir umiddelbart tatt opp som den blir oppfattet.
Vår undersøkelse av kunnskapen gir oss det kunnskapen er for oss, og ikke det kunnskapen er i seg. Målestokken ville falle i oss, og vesenet til det som skulle erkjennes vil ikke være forpliktet til å anerkjenne denne målestokken.
Men den undersøkte gjenstands natur opphever denne splittelsen. Bevisstheten gir sin målestokk i seg selv, og undersøkelsen er en sammenlikning mellom bevisstheten og den selv, for forskjellen faller i bevisstheten. Etterprøvingen består i å se om gjenstanden svarer til sitt begrep. (Her ser det ut til at man søker konsistens i forståelsen.)
I neste avsnitt arbeider Hegel videre med dette temaet om hvordan arbeidet med begrepet og kunnskapen og nærmer dem til hverandre, og målestokken blir mer adekvat. Bevisstheten forandrer seg stadig etterhvert som den oppnår større innsikt, og dermed forandrer stadig dens gjenstand seg for den.
Bevisstheten vet om noe, dette er gjenstandens iseg. Samtidig vet bevisstheten at den vet dette. Derfor har bevisstheten et dobbelt forhold til dette som den vet. Bevisstheten har nå to gjenstander. Den siste gjenstanden synes å være bevissthetens refleksjon i seg selv. Dermed forandrer den første gjenstand seg for bevisstheten. Den slutter å være iseg, og blir for bevisstheten iseg for den, som nå er det sanne. Dette er å ha gjennomlevd en erfaring.
I denne framstillingen viser den nye gjenstanden seg som en forandring i bevisstheten selv. Ethvert resultat som er en ikke sannferdig kunnskap løper ikke ut i ingenting, men er et moment (et trinn eller i det minste en tilsynelatende mulighet) på veien mot sannhet. Dette momentet blir tatt vare på i det det blir opphevet. Sånn er det framgang i og for bevissthet, og nye bevissthetsskikkelser opptrer.
Vitenskapen inkluderer i seg sin forhistorie, veien mot innsikten, og er vitenskapen om bevissthetens erfaring.
Alle bevissthetens erfaringer om seg, alle bevissthetsskikkelsene, alle momentene på veien mot innsikt, inngår i det hele riket til åndens sannhet. Bevisstheten når et punkt der den legger bort sitt skinn av å være beheftet med noe fremmed, et punkt der framtredenen er lik vesenet, og den forstår de bevissthetsskikkelser den har gått gjennom.
Lenker:
Neste del av referatet av Åndens Fenomenologi
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilder for dette kapitlet er: