Skrevet av Tor Førde.
I 1556 abdiserte keiser Karl V. De østerrikske delene av keiserriket hans gikk over til slekta til broren Ferdinand og slektsgrenen som kom etter ham. De overtok også keisertittelen. Karls sønn Filip overtok Spania og de italienske besittelsene og Burgund og de oversjøiske delene av Imperiet.
Krigen mot Frankrike fortsatte. I 1555 ble en napolitaner som var svært fiendtlig innstilt mot Spania og spansk innflytelse i Italia valgt til ny pave som pave Paul IV. I oktober inngikk han en allianse med Frankrike, som lovte ham penger og støtte i tilfelle krig mot Spania. I september 1556 kom det til krig, og hertugen av Alba ledet en hær inn i pavestaten. Frankrike svarte med å marsjere inn i Italia. Ekspedisjonen slo feil, som så mange før. 10. august 1557 ble hovedstyrkene til den franske hæren knusende slått av en spansk hær i slaget ved St. Quentin, omkring 100 kilometer fra Paris. Mange franske ledere ble tatt til fange, og kongen ga ordre om at Frankrike skulle gi opp alle sine italienske posisjoner. Paven måtte også oppgi sin motstand mot Spania, og England erklærte krig mot Frankrike. Paven var nå ganske fullstendig under spansk kontroll. Men Spania var ikke i stand til å følge opp disse store seirene på grunn av pengemangel.
Begge sidene trengte nå fred siden de ikke var i stand til å føre krigen videre; de var ikke i stand til å betale store hærstyrker. Kong Henrik II av Frankrike og kong Filip II av Spania ble enige om at de nå skulle konsentrere seg om å utrydde kjetteri heime framfor å krige mot hverandre.
I 1559 var gjelda til den franske kongen to og en halv gang den årlige inntekta til den franske krona. Kong Frans II, som nettopp hadde etterfulgt sin far Henrik II som fransk konge, var i en finansiell situasjon som ikke tillot krigføring. Forsøk på å få i gang fredsforhandlinger hadde allerede vært pågående flere år.
I 1559 ble fredsforhandlingene tatt opp i Cateau-Cambresis. De var konsentrert om Piedmont-Savoy, som er grenseområdet mellom Frankrike og Italia, og Calais, som England var interessert i. Frankrike ga opp det meste av det som var erobret i Piedmont-Savoy, med unntak for fem festninger og marquidømmet Saluzzo. Disse festningene mistet Frankrike i 1577, og i 1584 mistet Frankrike marquidømmet. Den gamle fyrstefamilien over dette området ble på nytt fyrste over Piedmont-Savoy.
Calais var et vanskeligere forhandlingstema. Frankrike ville ikke la England overta Calais, mens Filip ville sikre Calais for England. Kona til Filip, dronning Mary av England, hadde dødd i 1558, og Filip var redd for at dersom han ikke sørget for at England fikk Calais ved fredsslutninga, ville England bryte alliansen med Spania. Til slutt ble resultatet at Calais skulle være fransk de første åtte årene. Deretter skulle Frankrike betale erstatning til England dersom Frankrike fortsatt beholdt Calais. I England opplevdes dette som et ydmykende resultat.
Frankrike overlot Corsica til Spanias allierte Genova. Avtalen skulle forsterkes gjennom et dynastisk giftemål mellom Filip II og søster til kongen av Frankrike, Elizabeth av Valois. Fredsslutninga var en spansk triumf, siden Spania beholdt alt det hadde erobret, mens Frankrike ga opp det meste som landet hadde slåss for å erobre. Spania var nå ubestridt den fremste europeiske stormakta.
På denne tida var kalvinismen den retninga innenfor reformasjonen som vokste sterkest. Også i den spanske kongens Burgund - Nederlandene - var Kalvinismen i ferd med å bli en faktor å regne med, på samme måte som i Frankrike, Sveits og Skottland. Filip så seg selv som den naturlige leder i kampen mot kjetteri og for kristendommen. Han ga ofte uttrykk for at han var utvalgt av Gud for nettopp å bekjempe kjetteri og å slåss for det rette lære. I 1566 skrev han: "heller enn å tåle det minste tap for religionen og Guds tjeneste vil jeg miste alle mine stater og hundre liv, om jeg hadde dem, for jeg ønsker ikke å være hersker over kjettere." Denne troen på at han var Guds utvalgte for å forsvare Gud på jorden gikk sammen med ei forestilling om at var den fremste fortolker av Guds vilje. Derfor overprøvet han pavens bestemmelser i Spania. Og han mente at hans forsvar for den rette lære var nødvendig for at han skulle beholde sin stilling som konge. Han skrev at "om troen er tapt vil jeg miste mine stater og adelen vil miste deres, for siden disse kjetterne ikke vil anerkjenne Guds autoritet vil de også fornekte sine herrers autoritet". Filip kaltes også den katolske monarken, en tittel han arvet etter sine besteforeldre.
Til neste del av denne teksten
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilder for dette kapitlet er:
Dette er skrevet av Tor Førde.
Det inngår i et arbeid om Europas historie. mai 2001.