Denne teksten er ei skjematisk oversikt over Englands historie. Teksten begynner med at Henrik VIII atten år gammel blir Englands konge i 1509. Henrik VIII tilhørte familien Tudor, og herskerne av denne familien konsentrerte mer makt i sine hender. De styrte landsbygda gjennom fredsdommere - Justice of Peace - som tilhørte "the gentry", lavadelen og kaksene på landsbygda. Disse fredsdommerne fikk ikke betalt for det arbeidet de utførte som fredsdommere, men de var velstående mennesker som kunne leve av sine eiendommer og framstående personer på lokalplanet. Slik samarbeidet staten med de lokale elitene, de støttet hverandre gjensidig.
Henrik VIII var født i 1491 som andre sønn av Henrik VII og Elizabeth, datter av Edward IV. Henrik VIII regjerte England fra 1509 til 1547. Han var gift med (1) Catherine av Aragon som var enke etter Henriks eldre bror og datter av Ferdinand II av Aragon. Henrik VIII var videre gift med (2) Anne Boleyn, og deretter med (3) Jane Seymour, og (4) Anne av Cleves og med (5) Catherine Howard og til sist med (6) Catherine, datter av Sir Thomas Parr.
I 1509 døde Henrik VII. Arthur, den eldste sønnen hans var allerede død. Han hadde vært utsett som arving til Englands trone, men da han døde ble de yngre broren Henrik arving. Og i 1509 overtok han som Henrik VIII. Henrik VIII giftet seg med enka etter den døde broren sin. Det var Catherine av Aragon. Henrik VIII beskrives om vakker og godt utdannet og også som atletisk og en dyktig kriger og idrettsmann. Men han hadde liten interesse for å styre England. Derfor overlot han i de første tjue årene som konge den daglige utøvelsen av kongemakta til Thomas Wolsey, som var en dyktig mann. Henrik VIII ville heller leve som en ridder.
Thomas Wolsey var sønn av en slakter og kveghandler i Ipswich, og tilhørte ingen av de store adelsfamiliene. Han hadde gått i Henrik VII's tjeneste i 1507 og gjort karriere. I 1514 ble han biskop av Lincoln og erkebiskop av York, og Lordkansler og kardinal året etter. Thomas Wolsey opptrådte med stor prakt, og dette og hans store makt skapte misunnelse.
En hovedoppgave for Thomas Wolsey var å oppfylle kongens ønske om at England skulle spille en hovedrolle i europeisk politikk. På det europeiske kontinentet foregikk striden mellom på den ene siden Karl V av Habsburg, som hadde arvet Nederlandene og deretter Spania i 1517 og litt senere hadde blitt valgt til tysk-romersk keiser, og på den andre siden de franske kongene av Valois som ønsket å dominere Europa. Wolsey trodde at England kunne spille en sentral rolle som fredsskaper i denne striden. Han tok feil, selv om han brukte svært store summer for å arrangere fredskonferanser. Den mest berømte av disse er kjent som "Field of the Cloth of Gold". Det ble holdt i 1520 mellom Henrik og den franske kongen Francis I. Mer enn fem tusen mennesker fulgte Henrik og dronninga hans, og mer enn seks tusen arbeidere ble satt inn for å bygge en midlertidig by der møtet ble avviklet. Sentralt i denne stod et strålende palass.
I 1527 kom Henrik VIII av England fram til at ekteskapet med brorens enke var syndig, og han ville annullere det.
Det var paven som hadde myndighet til å annullere ekteskapet mellom Henrik VIII og Catherine av Aragon siden England på denne tida var et katolsk land. Henrik bad Thomas Wolsey om å ordne dette. Dronning Catherine var førti år gammel, og det eneste levende barnet hun hadde var ei datter, Mary, som hadde dårlig helse.
Beslutningen til Henrik VIII om at han ville annullere ekteskapet sitt kom til å føre til strid med paven og pavekirka, og til reformasjonen i England. Reformasjonen hadde allerede begynt i Tyskland. Og tankene til Martin Luther om å forkaste pavens autoritet og å avskaffe religiøse ordener var ikke ukjente i England.
Henrik VIII ønsket seg en sønn som arving, og han ville gifte seg med Anne Boleyn for å oppnå dette. Anne Boleyn var ei ung dame ved det engelske hoffet, og Henrik VIII var forelsket i henne. Anne hadde utdanning og hadde vært ved det franske hoffet, og hun hadde kjennskap til reformasjonen og dens tanker. Keiser Karl V var nevø av dronning Catherine av Aragon, og paven ville slett ikke annullere ekteskapet til keiserens tante. I 1527 begynte Wolsey å arbeide for å oppheve ekteskapet til Henrik VIII. I 1529 hadde han ikke kommet noen vei. Og Henrik VIII ble sint på ham, og tok fra Wolsey den store makten som han hadde hatt. Et år senere døde Wolsey av sykdom.
Henrik utnevnte Sir Thomas More til ny kansler. Parlamentet ble sammenkalt og kom sammen i november 1529. Dette ble en viktig begivenhet. Parlamentet sluttet opp om Henrik VIII. Den katolske kirka var ikke spesielt populær i England. Kirka var svært rik og hadde mange privilegier som gjorde den upopulær. Kirka eide en tredjedel av all jord i England, og i tillegg til de store inntektene den fikk fra disse store eiendommene måtte folk betale tiende og andre avgifter til kirka, og det var uvilje i befolkninga mot dette, og mot at ledende kirkemenn kunne leve som fyrster.
I desember 1530 ble presteskapet anklaget for å ha utøvd ulovlig myndighet. To måneder senere ble presteskapet benådet for dette mot at kirka betalte ei stor bot og anerkjente Henrik VIII som den engelske kirkas øverste leder så langt Kristi ord tillot det. Det var ei utfordring til paven.
Thomas Cromwell ble en av Henriks fremste rådgivere. Han var en dyktig mann som kunne behandle Parlamentet, og han fikk flere framtredende embeter.
Parlamentet angrep de kirkelige domstolene, og Henrik overtok dem, og kontrollerte nå kirka. Tidlig i 1533 inngikk han hemmelig ekteskap med Anne Boleyn. I mars vedtok Parlamentet "the Act in Restraint of Appeals" som i praksis skilte Englands kirka fra Roma og opprettet Church of England med kongen som øverste leder.
Den gamle erkebiskopen av Canterbury døde og Henrik utnevnte Thomas Cranmer til ny erkebiskop. Thomas Cranmer var sympatisk innstilt overfor Henrik VIII, og han tillot at Henrik skilte seg fra Catherine. I september 1533 fikk den nye dronninga ei datter som fikk navnet Elizabeth. Det ble vedtatt at alle de inntekter som paven hadde hatt fra den engelske kirka skulle bli overdratt til kongen.
Så langt hadde denne revolusjonen ikke møtt sterk motstand. De som protesterte risikerte å bli henrettet. Da det ble krevd at alle voksne avla ed på at Henriks første ekteskap hadde vært ugyldig og at den rettmessige arvingen var et barn født av Anne Boleyn var det noen munker som nektet å sverge på dette, og de ble torturert til døde på den mest grusomme måte. Sir Thomas More og biskop John Fischer av Rochester ble også henrettet.
I januar 1535 begynte Cromwell undersøkelser av klostrenes tilstand. Klostrene eide en fjerdedel av all jord i England, og Henrik trengte penger. Han ville også belønne de som hadde støttet ham for å binde dem nærmere til seg, og ved å gi dem klosterjord som ble beslaglagt ville han binde de som mottok denne jorda til seg og til den nye orden som han opprettet i England. Fra 1536 til 1540 ble klostrene oppløst og lagt ned. Alt av verdi i klostrene ble overtatt av Henrik VIII. Munkene og nonnene fikk pensjon eller arbeid i den nye kirka. Relikvier og hellige bilder og gjenstander ble solgt eller ødelagt. Dette møtte de fleste steder ingen nevneverdig motstand, men i nord var det motstand mot dette enkelte steder i Yorkshire og i Lincolnshire. York nektet å la den nye politikken bli gjennomført i byen, og Robert Aske ble leder for motstanden. Motstanderne forhandlet med hertugen av Norfolk som representerte Henrik VIII. De ville at avviklingen av klostre skulle ta slutt og at paven skulle bli den engelske kirkas overhode og at Cromwell skulle miste sin makt og at kongen ikke skulle legge press på Parlamentet. Hertugen av Norfolk fikk motstanderne av reformasjonen til å tro at dette ville bli innvilget, og motstanderne slo seg til ro med dette løftet. Men Henrik hadde ingen intensjon om å gi seg, og to hundre av motstanderne ble henrettet.
I 1536 ble Wales absorbert av England og delt inn i counties som ble styrt av fredsdommere. Det ble opprettet et råd av kongelige embetsmenn i Wales, og et liknende råd ble opprettet i det nordlige England etter at motstanden mot reformasjonen var slått ned.
Den engelske kronas inntekt ble fordoblet og det ble opprettet en ny kongelig finansadministrasjon for å ta seg av de store rikdommene. Cromwell var kongens førstesekretær - Principal Secretary - og han gjorde denne stillinga til den viktigste i styret av England. Han utviklet også et råd som ble kalt for "the Privy Council", og dette ble forløperen til dagens kabinett. Den lokale adelen bestemte hvem som skulle velges til Underhuset, og kongen samarbeidet med den lokale adelen og "the gentry".
Dronning Anne Boleyn fikk ingen sønn, og Henrik ble lei av henne. Den 19. mai 1536 erklærte den nye erkebiskopen av Canterbury at ekteskapet hennes var ugyldig. Henrik VIII giftet seg da med Jane Seymour, og Anne Boleyn ble henrettet. Jane Seymour fødte en sønn, men han døde etter kort tid.
I slutten av 1530-årene var hoffet blitt delt inn i to fraksjoner. Den ene fraksjonen ville ikke ha flere endringer, og den andre ville ha fortsatt endring.
Utenlands ble protestantiske fyrster så hardt presset av katolske at Henrik fant at han kunne trenge alliansepartnere dersom England skulle bli utsatt for et liknende press. Dette var en årsak til at Thomas Cromwell gikk inn for å få Henrik gift med Anna av Cleves. Ekteskapet var ikke vellykket, og Cromwell ble henrettet. Henrik VIII ble interessert i den lettsindige Catherine Howard, og giftet seg med henne. Også hun ble henrettet. Deretter giftet Henrik VIII seg med Catherine Parr. Hun førte Henrik sammen med barna hans og så til at Edward og Elizabeth fikk utdanning av de som ønsket reform. Henrik VIII døde femtisju år gammel den 27. januar 1547.
Henrik VIII gjennomførte svært store og dyptgripende forandringer i England. Kirka og Staten ble slått sammen og han opprettet en allianse mellom staten og adelen og "the gentry", som hadde samarbeidet med ham i å ødelegge den katolske kirka. Men i kirkas indre liv var enda ikke vesentlig forandret.
Sir Thomas More ble Henrik VIII's og Englands Lord Chancellor. Far til Thomas More var advokat, og han ble selv plassert i husholdningen til erkebiskopen av Canterbury for å lære og få kontakter. Der ble man klar over at han var uvanlig oppvakt og fremmelig. Erkebiskopen sørget for at Thomas ble sendt til Oxford for å få videre utdanning for å kunne gå i kirkas tjeneste. Thomas More ble værende en svært from mann. Han ble lærd og behersket gresk og latin som få andre i samtidens England. Thomas More korresponderte med Erasmus fra Rotterdam. Men han ville ikke gå i kirkas tjeneste.
Da More var tjueseks år gammel giftet han seg med Jane Colt. De fikk fire barn sammen, men Jane Colt ble ikke gammel, og mindre enn en måned etter at hun døde giftet More seg med Alice Middleton. De bodde først i City, og slo seg senere ned ved bredden av Themsen i Chelsea. Hans Holbein laget familieportrett av familien More.
I 1516 ble Utopia, det mest berømte verket som More skrev, offentliggjort. Det beskrev en fantasiverden som en reisende til Amerika skulle ha berettet om. Året før boka kom ut hadde More gått i tjeneste hos Henrik VIII, og han ble medlem av Henriks råd. Henrik ble sjarmert av More og ville stadig være i selskap med More. Henrik besøkte også More i Chelsea. Henrik gjorde More til ridder og speaker i Underhuset og begunstiget ham også på andre måter.
More måtte forsvare kirka mot reformasjonens ideer som kom fra Tyskland. Og som Lordkansler måtte han straffe kjetter ved å brenne dem på bålet. More overtok etter Wolsey som Lordkansler, og han satte som betingelse for å ta stillinga at han ikke ble blandet inn i ekteskapssaken til Henrik. More aksepterte den katolske kirkas avgjørelse om at det første ekteskapet til Henrik VIII var gyldig og at Catherine av Aragon ikke kunne settes til side.
More så forferdet på de lovene som ble vedtatt av reformasjonsparlamentet. Dagen etter at presteskapet hadde akseptert Henrik VIII som kirkas øverste leder sa More opp stillinga som Lordkansler. Og da han ikke ville være til stede da Anne Boleyn ble kronet til dronning ville familien hennes straffe ham.
I mars 1534 kom den første "Act of Succession" som bestemte at alle voksne måtte avlegge ed på at kongens første ekteskap hadde vært ugyldig og sverge troskap mot en tronarving født i ekteskapet mellom Henrik VIII og Anne Boleyn. Thomas More ville ikke avlegge denne eden.
More ble to ganger bedt om å avlegge eden, men han nektet. Han ble satt i fengsel i Tower. Så langt hadde More stått i fare for å miste alt sin eiendom, men Parlamentet vedtok en ny lov om forræderi der det var dødsstraff for alle som benektet at kongen var kirkas overhode.
Fire måneder senere ble More kryssforhørt av Cromwell og andre medlemmer av kongens råd. I juli var det rettssak mot More. Der sa More at han var tro mot ei universell kirke som verken var underlagt kongen eller Parlamentet etter som den var blitt betrodd til St. Peter og hans etterfølgere som paver. Den sjette juni ble More halshogd.
Henrik VIII hadde tre barn da han døde i 1547. Sønnen Edward som var ni år gammel ble konge. Henrik hadde også døtrene Mary, som var 32 år gammel, og Elizabeth som var 14 år gammel. Alle disse arvingene kom til å bli monarker. De hadde ulike religiøse oppfatninger. Edward var ekstremt protestantisk. Mary ønsket å gjeninnføre den gamle katolisismen, mens Elizabeth helst ville beholde tingene som de var da faren døde, en katolisisme uten pave.
Ikke bare striden om religiøse spørsmål skapte uro, men det var også sterk sosial uro i England, og sterk inflasjon. Staten trengte mer penger, og sent i Henrik VIII's regjeringstid ble det besluttet å blande mer av uedle metaller inn i myntene for å gi staten mer mynt, men det forringet verdien av myntene og svekket tilliten til dem. I 1550 var innholdet av sølv i myntene bare en sjettedel av det det hadde vært i år 1500.
Staten tapte svært mye på inflasjonen siden inntektene dens i stor grad kom fra leieinntekter som var faste. Kongene kunne også be Parlamentet om penger, men de likte ikke å gjøre det siden Parlamentet da ble blandet inn i kongens styre. Jordeierne kunne skaffe seg økte inntekter ved å legge om det jordbruket som de drev eller måten de leide ut jord på. De kunne for eksempel gjerde inn utmark og jord som hadde vært allmenning. Og der det var mulig kunne jordleien økes. De som tjente på dette var jordeierne og de største forpakterne av jord, mens de som tapte var de som mistet rettigheter i allmenningen og i utmarkene, og ble avhengige av å arbeide for de som drev store gårder.
De store jordeierne og de som forpaktet store gårder prøvde ofte systematisk å øke produksjonen både av hvert mål jord og av hver arbeidstime som de leide arbeidere til å utføre, og produktiviteten i det engelsk jordbruket økte sakte men sikkert. Det var de store jordeierne som styrte den engelske landsbygda der det meste av befolkninga i England bodde. Jordeierne bestemte hvem som skulle velges inn i Underhuset, og de styrte bygdene på kongens vegne som fredsdommere. Jordeierne kom til å sette den politiske dagsorden i England gjennom de følgende tre hundre årene. Monarkene trengte deres støtte. De store jordeierne kunne uttrykke sin mening i Underhuset, og stadig mer presse på for å tvinge den gjennom.
Flere av årene mellom 1550 og 1560 var uår der også epidemier herjet.
Under Edward VI begynte man i England å angripe bildene i kirkene. Det begynte i september 1547 da alle bildene i St. Pauls ble tatt ned ved Edward VI's besøk i katedralen. Deretter ble det samme gjort i hele England, og veggene i kirkene ble kalket hvite, med de ti bud skrevet på veggene.
Edward Seymour, hertug av Somerset, var en av de to mennene som styrte på vegne av Edward VI. Hertugen av Somerset var en dyktig soldat, men en dårlig politiker. Han kjente omsorg for de fattige som ble rammet av at allmenning og utmark ble gjerdet inn siden dette stengte fattige folk ute fra å bruke tidligere allmenninger som beitemark og vedskog. Denne sympatien for de fattige skapte motsetning mellom hertugen og de store jordeierne i England, og dette motsetningsforholdet ble hertugens bane.
Hertugen ble "Protector of the Realm", Rikets beskytter. Han seiret over skottene i slaget ved Pinkie tidlig i regjeringstida. Forbudet mot religiøse debatter ble opphevet, og debattene blomstret. De stiftelsene som var opprettet for å brenne lys og å gi messer for døde ble oppløst og eiendommene til disse stiftelsene ble konfiskert av krona. Alle bilder i kirkene ble fjernet, og prestene fikk lov til å gifte seg. Thomas Cranmer, erkebiskop i Canterbury, satte sammen ei "Book of Common Prayer" som erstatning for den gamle gudstjenesteboka. Den nye boka var på engelsk, men beholdt mye av den gamle tidas katolske praksis. I 1549 bestemte Parlamentet at denne nye boka skulle brukes i alle kirkene.
Dette førte til stor uro i Cornwall. Opprørerne beleiret Exeter, men ble slått ned av en hær. Det kom også til opprør i East Anglia. Det ble ledet av Robert Kett. I juli tok opprørerne Norwich. Opprøret i East Anglia rettet seg ikke mot religiøse forhold, men mot inngjerdingen av allmenningene. Opprøret endte med et blodbad både i selve slaget der opprøret ble slått ned og i de følgende straffeaksjonene. Kampen mot opprørerne ble ledet av jarlen av Warwick, John Dudley.
Verken Edward VI eller adelen hadde tillit til hertugen av Somerset, og etter to års styre ble han arrestert og sendt til Tower. Warwick overtok etter hertugen av Somerset. To år senere ble Warwick hertug av Northumberland. Han fikk Somerset henrettet. Hertugen av Northumberland var svært ambisiøs og uten skrupler.
Nå fulgte ei tid der mektige magnater kjempet om å kontrollere kongen. Og Northumberland kom til å dominere kongen, som bare var en gutt. De religiøse reformene fortsatte. I 1552 ble ei ny "Book of Common Prayer" innført, og det ble straffbart ikke å bruke den. I denne boka var alle rester etter den katolske messa fjernet. Det som var igjen av skatter i kirkene ble konfiskert.
De herskende magnatene slo under seg alt de kom over av rikdommer, og denne praksisen skjøt fart da det ble kjent at Edward VI led av dødelig tuberkulose. Da Edward døde skulle hans katolske søster Mary overta som monark i følge den arverekkefølgen som var vedtatt som lov, og Northumberland visste at da ville hans tid som hersker være over. Men Edward og Northumberland begynte på lovstridig måte å forandret på arverekkefølgen til kongedømmet. Etterkommerne til søster av Henrik VIII, Mary, hertuginne av Suffolk, og spesielt hennes barnebarn Jane Grey, ble utsett til å overta som monarker. Northumberland giftet henne med sønnen sin og tvang kongens råd til å akseptere dette.
Den 6. juli 1553 døde Edward VI og Jane Grey ble fire dager senere utropt som dronning. Dette var svært upopulært siden det var klart for alle at dette var et ulovlig statskupp. Da Mary fikk vite om dette flyktet hun til Suffolk. Der ble hun utropt som dronning og folk flokket seg om henne. Da Northumberland reiste med en hær for å bekjempe Mary gikk hæren hans i oppløsning på veien, og han ble arrestert og til slutt henrettet for forræderi.
Mary kom slik til makten på en popularitetsbølge, som hun greide å ødelegge. Mary hadde blitt dårlig behandlet gjennom tjue år på grunn av at hun hadde vært trofast mot sin mor og mot katolisismen. Hun trodde at den begeistringen som hadde ført henne til makten skyldtes begeistring for at en katolikk på nytt ble monark, og et ønske om å avskaffe reformasjonen. Dette ville hun. Hun var også klar over at hun var så gammel, trettisju år, at dersom hun skulle få en arving hastet det. Og hun ville bare gifte seg med sønnen til keiser Karl V, Filip av Spania.
Dette var ikke populært i England, for det truet med at England skulle bli en provins i det store Habsburgske riket og styrt av en spansk fyrste. Selv om Parlamentet vedtok en lov om å gjenopprette den religionen som hadde vært utøvd før 1547 motsatte det seg giftemålet mellom Mary og Filip. De protestantiske biskopene mistet sine bispedømmer, men kirka fikk ikke tilbake de store eiendommene som var tatt fra den.
Motstanden mot ekteskapet med Filip var så sterk at den førte til opprør. Sir Thomas Wyatt gikk med tre tusen mann fra Kent mot London. Det var bare så vidt at Mary greide å få støtte fra London til å slå ned opprøret.
I juli 1554 kom Filip til England, og han giftet seg med Mary i Winchester. I november kom kardinal Pole til England som pavens utsending, og Parlamentet opphevet lovene som reformasjonsparlamentet hadde vedtatt, og England forsonet seg med paven. Pole ble erkebiskop i Canterbury.
Mary innførte lover mot kjetteri, og fra januar 1555 begynte heksebålene å flamme opp i England. Dette skadet saken til Mary. Da hun døde var tre hundre personer brent på bålet for kjetteri. Blant dem var Thomas Cranmer.
England kom også med i de europeiske krigene på habsburgernes side og med Frankrike som motstander, og i januar 1558 erobret Frankrike Calais. Den 17. november døde Mary. [Du kan lese mer om europeisk utenrikspolitikk i denne tida.]
Marys styre og hennes jakt på kjettere hadde gjort katolisismen enda mer upopulær enn den i utgangspunktet hadde vært.
Elizabeth var tjueseks år gammel da hun i 1558 ble dronning. Hun var født i 1533 som datter av Henrik VIII og Anne Boleyn og kom til å regjere i førtifem år, til 1603. Elizabeth valgte dyktige samarbeidspartnere og embetsmenn, og dette førte til at England fikk et dyktig embetsverk.
Elizabeths førsteminister var William Cecil. Han var i likhet med Elizabeth konform i religiøse spørsmål. Da Elizabeth ble dronning utnevnte hun Cecil til sin førstesekretær, og senere ble han skattmester. Både Elizabeth og Cecil var forsiktige, og de mente at religion gjerne burde være en privat sak. De ville ikke forandre England, men konsolidere det.
Elizabeth og Cecil valgte en moderat form for protestantisme som Englands religion. Elizabeth ønsket en religionsform som liknet på den som var utbredt like etter at Henrik VIII døde. Men de som hun ønsket å samarbeide med ønsket en mer ekstrem form for protestantisme. Mens Mary regjerte hadde mange ledende engelskmenn levd i eksil på kontinentet og der hadde de kommet i kontakt med en form for protestantisme som var mer ekstrem enn den protestantismen som hadde vært kjent i England tidligere. Den nye protestantismen ønsket ei kirke som var uten biskoper og var ledet av råd av eldre og predikanter som var valgt av menighetene. Personer som støttet denne formen ble valgt inn i det første Parlamentet som møttes i Elizabeths regjeringstid. Det skjedde i 1559. Alle religiøse forandringer i England hadde siden Henrik VIII's tid blitt gjennomført ved vedtak i Parlamentet. Elizabeth måtte forsette å følge denne linja. Og hun måtte akseptere at Parlamentet vedtok at en langt mer ekstrem form for protestantisme skulle være Englands form for religion enn den hun selv ønsket.
Da Elizabeth ble dronning var Englands religion i stor utstrekning fortsatt katolsk. Den anglikanske kirka ble langsomt utviklet i hennes regjeringstid som et mellomstandpunkt mellom katolisismen og puritanismen. Elizabeth motsatte seg Parlamentets ønsker om å gripe dypt inn i religiøse forhold. Elizabeth var mer tolerant overfor katolikker enn Parlamentet var, og hun prøvde å dempe de religiøse motsetningene ved å begrense den innflytelsen de mest ekstreme religiøse retningene fikk.
I 1570 utstøtte paven Elizabeth fra kirka. Han erklærte at hun var en kjetter og ikke verdig å være monark. Katolikkene måtte nå velge mellom Elizabeth og paven. De fleste katolikkene forlot katolisismen. De som fortsatte å være katolikker ble sett på som statens fiender. Parlamentet krevde at de skulle straffes hardt, men Elizabeth motsatte seg dette. I 1580-årene begynte det å komme jesuitter til England. De var lært opp til å gjennomføre en motreformasjon. Samtidig kom England i krig med Spania som var et svært strengt katolsk land. Katolikker ble arrestert og noen ble henrettet for sin tro.
Da Elizabeth døde var katolikkene en liten og isolert gruppe som ikke fikk offentlige stillinger eller tillitsverv. De kunne heller ikke studere ved universitetene. Slik var stillinga deres helt inn i det nittende århundret.
Elizabeth opplevde puritanerne som farligere siden de stod langt sterkere i samfunnet og staten enn det katolikkene gjorde. De fantes i den etablerte kirka og i Parlamentet og de hadde sympatisører ved hoffet, inkludert Elizabeths favoritt jarlen av Leicester.
Puritanerne begynte å samle seg i egne grupper innenfor kirka og presset på for forandringer gjennom Parlamentet. Underhuset prøvde gjentatte ganger å ta initiativ til lovgivning for å innføre en religionsform som lå nærmere den puritanerne ønsket, men Elizabeth la ned veto mot dette og erklærte at det var inngrep i hennes særrettigheter som monark.
Puritanerne lyktes ikke i å gjennomføre de reformene som de ønsket å gjennomføre, og ble etter hvert i likhet med katolikkene tvunget ut av Church of England. Likevel fikk kirka pretensjoner om å være så omfattende at den erklærte at medlemsskap i staten også medførte medlemsskap i kirka. Som før reformasjonen var det et hierarki i kirka, men medlemmene av det ble utnevnt av monarken. Deler av de gamle katolske ritualene overlevde. Den engelske kirkas gudstjeneste og tro ble samlet og framstilt i tre verk som alle var skrevet på engelsk. De ble lest og brukt i hver eneste kirke. Disse er:
Den siste framstilte forfølgelsen av protestanter under Marys regjeringstid, og England som et land i hellig kamp mot pavedømmet, der befrielsen kom da Elizabeths regjeringstid begynte.
England unngikk de store religiøse forfølgelsene og krigene under Elizabeth. Senere kom riktignok den blodige borgerkrigen i England som også hadde røtter i religiøse motsetninger.
Da Elizabeths regjeringstid begynte var landets utenlandske fiende som vanlig Frankrike. Den franske kongen var gift med Mary Queen of Scots, Skottlands dronning, som også hadde arverett til den engelske trona siden hun var en etterkommer av Henrik VII's datter Margaret. Mary Queen of Scots skulle bli engelsk monark dersom Elizabeth ikke fikk barn. Mary var også katolikk.
Den franske kongen som Mary var gift med døde og Mary måtte vende tilbake til Skottland. Mary lyktes ikke med styret av Skottland, og måtte flykte fra landet og søkte tilflukt hos sin kusine Elizabeth av England.
Da Mary flyktet til England var hun anklaget for å ha drept sin andre ektemann Lord Darnley. Drapet ble etterforsket, og selv om etterforskning ikke førte fram til klarhet over hvem som var skyldig i drapet fjernet den ikke mistanken til Mary, og den ble brukt til å begrunne at Mary ble holdt innesperret i festninger i Midlands i nesten tjue år.
Siden Mary var Elizabeths arving og katolikk ble hun av mange oppfattet som en fare, og av andre igjen som en mulighet til å få et helt annet styresett i England dersom Elizabeth ble erstattet av Mary. Og det kom forsøk på å oppnå dette. Det første kom i forbindelse med det eneste opprøret mot Elizabeths regjering, i 1569. Hertugen av Norfolk deltok i opprøret. Det gjorde også jarlen av Westmorland og jarlen av Northumberland. De var alle katolikker. Norfolk ble tatt til fange før han fikk anledning til å gå til aksjon, men de to jarlene prøvde å reise opprør i nord. Opprørsforsøket mislyktes. Scenarioet hadde vært at Norfolk skulle gifte seg med Mary og regjere sammen med henne. Det kom mange flere komplott mot Elizabeth, og komplottmakerne hadde planer om å innsette Mary som ny dronning.
Styret til Elizabeth var sårbart i de første årene. Men Elizabeth var en moderat og klok hersker som greide å holde seg ved makten uten at hun skaffet seg for mektige fiender. Den engelske økonomien ble mer stabil under Elizabeth. Dessuten ble Englands tradisjonelle fiender på kontinentet opptatt av indre strid og andre kriger som førte til at England ikke trengte å bekymre seg mer for dem enn England selv valgte å gjøre. Riktignok seilte den spanske armadaen mot England i Elizabeths regjeringstid, men dette var en trussel som England selv hadde skaffet seg blant annet ved utstrakt sjørøveri av spansk skipsfart. I Frankrike foregikk en langvarig borgerkrig mellom katolikker og hugenotter som holdt Frankrike borte fra å føre noen aktiv utenrikspolitikk. Spania førte en langvarig krig mot Nederland, og England ga en halvhjertet og forsiktig støtte til Nederland, men prøvde å unngå direkte konfrontasjon med Spania.
Spania var ei verdensmakt. Den spanske kong Filip styrte både over Spania og Belgia og over store deler av Italia og Amerika. Fram til 1580-årene var Spanias alvorligste fiender tyrkerne, som beskyttet sjørøvere som herjet både kystene av Italia og Spania og trafikken på Middelhavet. Og Frankrike var alltid fiende av sine naboland, og også Spanias fiende. Men så begynte engelske sjørøvere å herje og plyndre den spanske skipsfarten over Atlanterhavet. Sjørøvere som Francis Drake plyndret den spanske transporten av edelmetall over Atlanterhavet. Og i 1585 undertegnet Elizabeth en avtale med nederlenderne og sendte en hær for å hjelpe dem i kampen mot Spania. Dette fikk kong Filip til å innse at han var i krig med England. Og han ga ordre om at den store armadaen skulle bygges.
Begge sider i striden presenterte den som en hellig krig. Den store spanske flåten, armadaen, skulle frakte hærstyrker som stod under den spanske kongens kommando fra Belgia til England. Det tok to år fra Filip bestemte seg for å bygge armadaen og til den var klar til å seile. Da armadaen seilte nordover i april 1588 bestod den av 130 skip med sju tusen sjømenn og sytten tusen soldater, og enda sytten tusen soldater skulle fraktes over fra Belgia til England.
England var ikke en stor sjøkrigsmakt på denne tida. Elizabeth hadde bare 34 skip, med i tillegg ble 190 skip rekvirert og utstyrt til kamp. Disse skipene var mye mindre enn de spanske skipene, og de var langt mer manøvreringsdyktige. Og de engelske kanonene var gode. I slutten av 1587 fikk Lord Howard av Effingham kommandoen over flåten og Lord Henry Seymour ble nestkommanderende. Da armadaen nærmet seg i juni 1588 ventet Howard og Drake på den med nitti skip i Plymouth, og Seymour ventet på den et annet sted med tretti skip. Det var også organisert et forsvar på land. Femten år tidligere hadde det blitt organisert et heimevern. Det bestod av 76.000 mann som skulle trenes opp til å bruke lanser og musketter. En serie bål skulle melde fra om at dette heimevernet måtte møte opp. Da armadaen nærmet seg den 30. juli gikk dette signalet. London var også blitt gjort klar til kamp.
De første trefningene fant sted utenfor Plymouth i juli, uten å være av noen betydning. Det fulgte flere trefninger, og den 6. august kom armadaen til Calais. Der ventet den på beskjed om den hæren som skulle fraktes over til England fra Belgia. Men den hadde blitt blokkert av nederlenderne. Om natta sendte engelskmennene fire skip inn blant de spanske skipene og tvang de spanske skipene til å lette anker og drive nordover. Der ventet engelske skip, og det kom til kamp ved Gravelines. Det førte til store spanske tap. Ved slutten av dagen stod de spanske skipene i fare for å drive opp på sandbankene om de ikke la ut på Nordsjøen. De spanske skipene seilte ut på Nordsjøen og prøvde å komme seg tilbake ved å seile nord for Skottland. Været var kaldt og dårlig, og en stor del av skipene gikk på grunn på kysten av Skottland og Irland. Mer enn 11.000 mann omkom.
Elizabeth døde i 1603. I hennes regjeringstid hadde England hatt mange fredelige år. Og fred og stabilitet hadde vært et viktig mål for Elizabeth. Roy Strong skriver at dette var en tidsalder der det ble lagt svært stor vekt på rang og orden og der det var stor frykt for alt som kunne forrykke den herskende orden. Lydighet overfor overordnede var nøkkelordet. Det var et konservativt og autoritært samfunn som straffet de som tenkte annerledes enn makthaverne.
Monarken var den sentrale personen i samfunnet og staten. Elizabeth giftet seg aldri. Hun ble den halvveis guddommelige jomfrudronninga som var høyt hevet over verdslige hensyn. Hoffet var basert i London, og det reiste mellom palassene langs Themsen: Whitehall, Greenwich, Richmond og Hampton Court. Hoffets årsrytme fulgte et bestemt mønster som også ble fulgt etter at Elizabeth var død. Det begynte tidlig i november da Elizabeth med stor prakt kom til London for å feire årsdagen for tronbestigelsen som var den 17. november. Da ringte alle kirkeklokkene i hele landet og det ble holdt gudstjeneste i alle kirkene. Så fulgte jul og feiring av jul og det nye året. Om våren flyttet hoffet til andre palass. Hundrevis av hester og vogner trengtes for å transportere alle personene som hørte til hoffet. Elizabeth bodde også i herskapsboligene til undersåttene på reisen sin.
De store boligene på landsbygda ble forandret på Elizabeths tid. De ble ikke lenger bygd som festninger og borger eller klostre, men som herskapsboliger. Aristokratene og de store jordeierne anstrengte seg for å bygge praktbygg som kunne ta mot monarken på standsmessig vis. Bygningene var store og romslige med store vindusflater og store hager.
Kirka og presteskapet ble av mindre betydning. Det var de rike adelsmennene og de store jordeierne, som vanligvis var de samme personene, som hadde adgang til hoffet. Idealet var å være en gentleman som både hadde innsikt i lovene og klassikerne og som hadde reist i andre land og kunne flere språk. Han burde kunne danse og spille et instrument og synge. Det var slett ikke bare krigerske ferdigheter som var av betydning, i motsetning til i tidligere tider.
Handelsborgerskapet ble også av betydning, og dets viktigste by, London, vokste svært raskt. De gamle store handelsbyene, som Antwerpen og Amsterdam, var sterkt plaget av krig, og hansabyen hadde ikke den politiske og militære støtten som var nødvendig for at de skulle være trygge og stabile uten å betale for mye for det. År 1600 bodde det omkring 200.000 mennesker i London, og byens bebyggelse vokste ut over de gamle bymurene. London var langt større enn noen annen by i England. Den nest største byen var Norwich med 15.000 innbyggere. Og deretter kom byer som York, Exeter og King's Lynn.
Trykkeriene i England var først og fremst samlet i London. Selv om det var streng sensur ble det likevel gitt ut mange trykksaker. En gentleman burde eie et lite bibliotek.
Samfunnet var mer oppdelt under Elizabeth enn det hadde vært tidligere, skriver Roy Strong. Adelen stod fortsatt øverst i samfunnet. Det var en statisk klasse som ikke vokste under Elizabeth. Men en adelsmann var bare mektig og innflytelsesrik dersom han samarbeidet med hoffet og monarken og hadde deres velvilje. Adelen levde på stor fot, og det var svært kostbart.
"The gentry" - lavadelen og bygdekaksene - vokste og blomstret. De ble også langt flere fra 1540-årene til 1580-årene. En gentleman trengte jordeiendommer og utdannelse for å være gentleman. "The gentry" levde av jordleie og prøvde gjerne også å drive forretninger. De bodde i herskapelige boliger som skulle være imponerende. Mange av dem arbeidet også systematisk for å utvikle et mer effektivt jordbruk.
Under "the gentry" var på landsbygda klassen av "yeoman farmers", og i byene handverksmestrene. Også disse prøvde å bygge prektige og imponerende boliger som skulle vise deres velstand. Og mange av disse boligene deres som ble bygd i Elizabeths regjeringstid står fortsatt. Det var boliger med mange rom. Skorsteinen var det fremste statussymbolet. De hadde bygd betydelige gårdsbruk eller de var rike kjøpmenn. Produksjon av ull og klær og handel med disse varene var de viktigste industriene. Aksjeselskapene var et nytt fenomen i denne tida, selv om det skulle gå mange hundre år før de fikk en dominerende stilling.
Mesteparten av befolkninga var likevel opptatt av et trangt jordbruk der det handlet om å overleve og å forsørge en familie på et lite gårdsbruk der det både ble dyrket korn og drevet med husdyr, og gjerne også med husflid og handverk.
Kirkesognet var en grunnleggende enhet. Det var den enheten som organiserte fattigomsorgen og vedlikehold av veier etc. Fra 1538 av ble alle fødsler og giftemål og begravelser skrevet ned i lokale arkiv. Hver søndag var det gudstjeneste, og det var obligatorisk frammøte.
Fredsdommeren var den viktigste personen i den lokale administrasjonen, og han hadde ansvaret for at kongens og Parlamentets lover ble gjort gjeldende. Fredsdommernes oppgaver ble flere. Spesielt lovene fra 1597 og 1601 om fattigvesenet ga fredsdommerne ansvar for å organisere fattigvesenet og sørge for at det fungerte. Det ble utnevnt to personer i hvert kirkesokn som skulle samle inn skatten som finansierte fattigvesenet og omsorg for syke. Man mente at de fattige selv var skyld i sin fattigdom, og derfor ble de ofte brutalt behandlet.
England var i de siste femten årene av Elizabeths regjeringstid plaget av sult og pest og inflasjon, og truet av invasjon. Krig var kostbart, og Elizabeth måtte kalle Parlamentet sammen seks ganger for å be om bevilgninger, som hun fikk. Hun måtte også selge deler av kronas eiendommer og låne penger og gi tillatelse til å danne monopoler. Det var uår for jordbruket i mange av de siste årene av Elizabeths regjeringstid.
I 1598 døde Elizabeths førsteminister Cecil. Elizabeth ba Cecils utmerkede andre sønn, Robert, om å overta som førsteminister etter faren. I 1588 døde Elizabeths favoritt Leicester, og i 1596 døde Drake.
I de siste årene hun levde var Elizabeth fascinert av Robert Devereux som var jarl av Essex. Han fortryllet dronninga. Likevel forstod hun at han ikke hadde politiske evner og nektet ham en plass i regjeringa. Jarlen av Essex var soldat og deltok i felttog mot Spania og ledet den engelske hæren i Irland. Engelskmennene hadde vanligvis bare kontrollert mindre deler av Irland. Men i 1590-årene ble det satset mer for å erobre Irland enn tidligere, og da Elizabeth døde var Irland erobret. Men det ødela Essex, for han fulgte ikke de ordrene som han hadde fått, og i frykt for fiendene han hadde ved hoffet reiste han til England for å tale sin sak ved hoffet. Han ble fengslet, og deretter gikk det bare nedover med Essex. Tidlig i 1601 gjorde han et forsøk på å ta makta ved hoffet, og det endte med at han ble henrettet.
Elizabeth døde den 24. mars 1603. Man regner med at England var i utvikling under Elizabeth.
William Shakespeare levde på Elizabeths tid. På hans og Elizabeths tid, altså etter reformasjonen, var ikke lenger kirka kulturens sentrum. Etter reformasjonen ble London, hoffet og aristokratiet den engelske kulturens sentrum. Det engelske morsmålet ble brukt i større grad og fortrengte latin og fransk i mange sammenhenger. Engelsk ble for eksempel vanlig brukt i kirka, men det engelske språket hadde tatt opp en mengde ord fra latin og fransk. Og de nye trykkepressene produserte en mengde trykksaker.
Elizabeth skrev poesi, og det gjorde også mange andre ved hoffet, som Sir Walter Raleigh. Og det vokste fram et folkelig teater i England. Det trengte skuespill, og den fremste av de nye skuespillforfatterne var William Shakespeare.
William Shakespeare var født i Stratford-upon-Avon i Warwickshire i april 1564. Han var sønn av John og Mary Shakespeare. Mary kom fra en velstående familie og hadde betydelige verdier med seg inn i ekteskapet. William Shakespeare var deres tredje barn, og da han ble født var John Shakespeare en framstående mann i byen.
John og Mary Shakespeare fikk fire barn til. Det siste kom i 1580, og da hadde John sluttet å møte i byens råd på grunn av økonomiske vanskeligheter. Det er ting som tyder på at familien Shakespeare ikke var religiøst konform.
Vi vet ingenting om utdannelsen til William Shakespeare. Derimot vet vi at han i november 1582, atten år gammel, fikk tillatelse til å gifte seg med Anne Hathaway. Bare seks måneder senere fikk de ei datter. Anne Hathaway var åtte år eldre enn William Shakespeare. Tre år senere fikk de tvillinger. Det er ingenting som tyder på at Anne Hathaway forlot Stratford, men det gjorde William Shakespeare.
I 1592 dukket William Shakespeare opp igjen, 28 år gammel. Da var han skuespiller i London. Hvordan han havnet der vet vi ikke. De første offentlige teatrene i London ble bygd i 1576, "the Curtain" og "The Theatre". De ble bygd nord for selve byen på markene utenfor bymurene. Byens ledere var puritanere og avskydde teater. Likevel ble teatrene svært populære, og fikk til og med støtte fra hoffet. Elleve år senere ble det også bygd teater sør for Themsen, "the Rose".
Teatrene var sirkulære eller polygone med galleri som så ned mot scenen som vendte mot sørvest for å fange opp mest mulig lys når skuespillene ble framført om ettermiddagene. Scenen var en plattform, og foran den var det ståplasser for tilskuere.
Disse teatrene var gjerne brukt av bestemt grupper skuespillere som ble støttet og beskyttet av mektige herrer. Dette var nyttig siden byens myndigheter ikke var vennlig innstilte overfor teater. Shakespeare kan ha lært skuespillerkunsten av James Burbage som bygde "The Theatre". Det hadde støtte fra en serie mektige herrer. Skuespillerne måtte lære mange forskjellige skuespill i løpet av forholdsvis kort tid. De kunne måtte spille i seks forskjellige skuespill i løpet av ei veke og opp til tretti i løpet av seks måneder. Dette krevde mye arbeid og stor konsentrasjon.
Det viste seg at Shakespeare kunne skrive skuespill som ble store kassasuksesser, som dro store publikum og mange penger. Den teatergruppa som Shakespeare tilhørte ble så populær at i 1595 ble den bedt om å opptre for dronninga til jul. Neste år ble den bedt om å komme tilbake til hoffet.
Shakespeare ble en rik mann. I 1600 kjøpte han det nest største huset i Stratford, og senere kjøpte han mye jord i nærheten av byen. Han hadde også aksjer i det nye teatret som åpnet ved Themsen i 1598, "the Globe".
Globeteatret ble en stor suksess. Etter at Elizabeth I døde ble James I konge, og han var en enda større elsker av teater enn Elizabeth hadde vært, og flere forestillinger ble framført ved hoffet. Dette betydde at øke repertoaret og skrive for å tilfredsstille kongens og hoffets ønsker. Et nytt innendørsteater ble bygd ved Blackfriars. Det hadde plass til sju hundre tilskuere, mot Globeteatrets tre tusen tilskuerplasser. Tilskuerne satte pris på spesialeffekter og kunstig belysning, og maskineri som sørget for spesialeffekter ble tatt i bruk.
I juni 1613 brant Globeteatret ned under en forestilling. Det virker som om Shakespeare på dette tidspunktet hadde flyttet tilbake til Stratford. Der døde han den 23. april 1616.
Det er mye vi ikke vet om Shakespeare. Ingen av de verkene han skrev er bevart i hans egen handskrift, og den rekkefølgen han skrev verkene i er ukjent. Etter at Shakespeare døde ønsket de to gjenlevende medlemmene av den skuespillergruppen som Shakespeare hadde tilhørt å trykke alle verkene til Shakespeare. Dette begynte i 1621 og to år senere var arbeidet ferdig.
Denne teksten er skrevet ved å følge Roy Strongs bok "The Story of Britain - A People's History".
Til oversikten over alle tekstene.
Denne teksten er skrevet av Tor Førde, 28.april 2006.
Den inngår i et større arbeid om Europa historie.