Skrevet av Tor Førde.
Kilde for dette kapitlet er:
Om den nazistiske politikken i Polen har jeg allerede skrevet i et kapittel, men her følger mer:
Av alle de landene som ble okkupert av Tyskland led Polen mest. Seks millioner mennesker, omkring atten prosent av befolkninga, døde som følge av nazistenes politikk. Halvparten av dem var jøder. De dødsleirene som drepte de fleste jødene, som Auschwitz, ble konstruert i Polen. Polen ble et laboratorium for den nazistiske rasepolitikken.
Før Hitler angrep Polen i 1939 hadde den politikken som han hadde ført overfor Polen vært moderat. Ikkeangrepspakten med Polen fra 25. januar 1934 hadde ført til en forbedring av forholdet mellom Polen og Tyskland. Før angrepet på Polen virket det som om Hitler ville være fornøyd med å gjøre Polen til en tysk satellitt. Men da Polen ikke ville bøye seg frivillig ble dette sterkt forandret.
Da Tyskland angrep Polen i september 1939 var Hitler innstilt på å annektere store deler av Polen, og det var usikkert om noen del av Polen ville få fortsette å eksistere som en tysk satellitt. Molotov-Ribbentroppakten hadde latt muligheten til dette stå åpen, trolig fordi Hitler håpet at det kunne være mulig å annektere deler av Polen, men la et rest-Polen eksistere videre for å tilfredsstille Frankrike og England for å unngå krig med dem. Hitler nevnte flere ganger i 1939 at han ville la et rest-Polen eksistere som en tysk satellitt.
Men det ble gjort lite for å opprette et slikt rest-Polen. Stalin var motstander av tanken om å la et rest-Polen eksistere, og da store deler av Polen ble annektert av Tyskland og Sovjet ble det var knapt rom for et rest-Polen, og Hitlers hensikt med det ble borte da Frankrike og England erklærte krig for å forsvare Polen, og enda mer da Storbritannia viste seg å innbitt nekte å akseptere de tyske erobringene i Europa selv etter nederlagene våren 1940. Dessuten forutså både Hitler og Stalin at et rest-Polen ville bli sentrum for motstand mot den sovjetiske og tyske okkupasjonen av Polen. Fra sommeren 1940 var derfor Hitler bestemt på å germanisere Polen ved massedeportasjoner og utvelging av personer på grunnlag av det som ble oppfattet som rasemessige kriterier.
I følge pakten mellom Tyskland og Sovjet fra 24. august 1939, som ble revidert den 28. september, hadde Tyskland fått legge under seg 188.000 kvadratkilometer av Polen med 20,2 millioner innbyggere, der 17,3 millioner var polakker og 675.000 var tyskere. Sovjet hadde lagt under seg 201.000 kvadratkilometer med 11,9 millioner innbyggere, der 4,9 millioner var polakker og resten ukrainere, hviterussere og rutenere og jøder. Ved revisjonen av pakten den 28. september 1939 ga Sovjet fra seg Lublindistriktet og de østlige delene av distriktet Warszawa til Tyskland og gikk med på å flytte demarkasjonslinjen tilbake til elva Bug i sentrum som motytelse for at Sovjet fikk tysk tillatelse til å legge under seg Litauen.
Det tyske utenriksdepartementet og innenriksdepartementet ville begrense de polske områdene som direkte ble innlemmet i Tyskland til de områdene som var underlagt Tyskland i 1914. Men Hitler og Göring insisterte på at langt større områder skulle innlemmes i Tyskland. Resultatet var at de inkorporerte områdene ble på 90.000 kvadratkilometer med ti millioner innbyggere, der omkring 80% var polske.
Under den nye ordningen ble Øst-Preussen utvidet østover til å inkludere Suwalki og sørover til å inkludere distriktet Soldau, som Tyskland hadde overlatt til Polen i 1919, og 12.000 kvadratkilometer av distriktet Warszawa, og kom til å grense til Visla i sør og i øst til Narwa. Området som ble tatt fra Warszawadistriktet ble kalt Regierungsbezirk Zichenau, og det strakte seg til omkring 30 kilometer fra Warszawa og hadde 800.000 innbyggere som var polske, 80.000 som var jødiske og 15.000 tyske.
Det nye Reichsgau Danzig-Vest Preussen var 25.000 kvadratkilometer stort og hadde en befolkning på 2,15 millioner innbyggere. Det ble delt i tre Regierungsbezirke, og av dem hadde Danzig en befolkning som bestod av 55% tyskere, Marienwerde 35% og Bromberg 14%.
Sør for Danzig-Vest Preussen kom det nye Reichsgau Posen, som fra 29. januar 1940 ble kalt Warthegau. Det inkluderte de delene av Posen som i 1914 hadde hørt til Tyskland, men strakte seg 150-200 kilometer videre østover og inkorporerte derved det meste av den polske provinsen Lodz og en del av provinsen Warszawa. Befolkninga på 4,2 millioner var 85% polsk, og 7% tysk og 8% jødisk.
Den preussiske provinsen Schlesien ble utvidet ut over grensene den hadde ved Første Verdenskrig for å inkludere kull og jernområdene i det sørvestlige Polen, kullgruvedistriktet Teschen og deler av de polske provinsene Krakow og Kielce. Den fikk 10.000 kvadratkilometer fra Galicia, som før 1918 hadde vært underlagt Østerrike og fra Kongress-Polen, som hadde vært underlagt Russland, og en befolkning på omkring 2,5 millioner. Øvre Schlesien ble ved slutten av januar 1941 delt i Nedre Schlesien (Breslau) og Øvre Schlesien (Kattowitz).
Det gjenværende tyskokkuperte området, som ikke ble inkorporert i Riket, bestod av 98.000 kvadratkilometer med 11 millioner innbyggere. Det var den polske provinsen Lublin og deler av provinsene Warszawa og Krakow. Det kom til å hete Generalguvernementet.
I retningslinjene av 8. september 1939 for opprettelse av en militær administrasjon i de østlige okkuperte territoriene ble sivile staber tildelt hvert av de tre militærdistriktene som det tyskokkuperte Polen var delt inn i. Hitler utnevnte innbitte nazister til å lede disse stabene: Albert Forster, gauleiter i Danzig, Arthur Greiser, president i Danzigs senat (Posen) og dr. Hans Frank. Denne militære regjeringa begynte å arbeide 25. september, og i løpet av kort tid utviklet det seg motsetninger mellom den sivile staben og de militære siden den sivile staben førte en hensynsløs nazistisk politikk. Hæren ville ikke være ansvarlig for massakrene, og Hitler gikk med på å ta Polen ut av militær administrasjon. Den 6. oktober sa Hitler i en tale han holdt i Riksdagen at de områdene som ble innlemmet i Tyskland samtidig skulle bli integrert. To dager senere undertegnet han følgende forordning om organisering og administrasjon av de inkorporerte områdene:
§ 1. (1) I prosessen med å omorganisere de østlige territoriene vil Reichsgauene Vest Preussen og Posen (Poznan) bli inkorporert i det tyske riket.
(2) Som leder for hvert gau vil det bli en riksstattholder.
(3) Riksstattholderen i Vest Preussen vil ha sin offisielle residens i Posen.§ 2. [4] Gauet Vest Preussen skal bli delt inn i de administrative distriktene Danzig, Marienwerder og Bromberg (Bydgoszcz).
(2) Gauet Posen skal bli delt inn i de administrative distriktene Hohensalza (Inowroclaw), Posen og Kalisch (Kalisz).§ 3. (1) De lovens foranstaltninger som angår opprettelse av administrasjonen i Reichsgau Sudetenland fra 14. april 1939 skal brukes for å opprette administrasjonen i disse gauene unntatt der den blir modifiserte av denne forordningen.
(2) Alle administrasjonsgrener skal bli underlagt riksstattholderens jurisdiksjon. Rikets innenriksminister skal, sammen med den ansvarlige minister, avgjøre om spesielle administrasjonsgrener skal overføres til Rikets eksisterende spesialorgan. Spesielle kontor for regionale distrikt skal bli underlagt jurisdiksjonen til Landräten inntil videre.§ 4. Med hensyn til de områdene som ligger ved grensene vil det administrative distriktet Kattowitz (Katowice) bli inkludert i provinsen Schlesien og det administrative distriktet Zichenau (Ciechanów) i provinsen Øst Preussen........
§ 6. Innbyggere i de inkorporerte områdene som er tyskere eller av beslektet blod skal bli tyske nasjonale med foranstaltninger som skal komme senere.
(2) Etniske tyskere [Volksdeutsche] i disse områdene skal bli tyske statsborgere i henhold til Rikets borgerskapslov........§ 12. (1) Rikets innenriksminister skal være den sentrale autoritet med ansvar for reorganisering av de østlige territoriene.........
(Kilde: Dokument 643)
Den 12. oktober 1939 kom Hitler med den følgende forordningen om administrasjon av de okkuperte polske territoriene. Denne forordningen gjaldt de tyskokkuperte polske områdene som ikke skulle bli inkorporert i Tyskland:
For å gjenopprette og holde offentlig orden og offentlig liv i de okkuperte polske områdene, forordner jeg§ 1. Territoriene som er okkupert av tyske tropper vil bli underlagt autoriteten til generalguvernøren til de okkuperte polske territoriene, med unntak for i den utstrekning de er inkorporert i det tyske riket.
§ 2. (1) Jeg utnevner rikets minister dr. Frank som generalguvernør i de okkuperte polske territoriene.
(2) Jeg utnevner rikets minister dr. Seyss-Inquart som stedfortredende generalguvernør.§ 3. (1) Generalguvernøren skal være direkte ansvarlig overfor meg.
(2) Alle administrasjonsgrenene skal være ledet av generalguvernøren.§ 4. De lovene som for tiden er gjeldende skal fortsatt være gjeldende, unntatt i den grad de er i konflikt med at Tyskland overtar administrasjonen.
§ 5. (1) Rådet av ministre for forsvar av Riket, kommisjonæren for Fireårsplanen og generalguvernøren kan lage lover ved hjelp av forordninger......
§ 7. (1) Kostnaden til administrasjonen skal bæres av det okkuperte territoriet.....
§ 8. (1) Den sentrale autoriteten for de okkuperte polske områdene skal være Rikets innenriksminister.......
(Kilde: Dokument 644)
Hitler ga ordre om at den militære administrasjonen av de okkuperte polske territoriene skulle opphøre den 26. oktober 1939 og forordningen ble gyldig fra den datoen.
I en samtale med Rosenberg den 27. september sa Hitler, i følge Rosenbergs notater fra samtalen:
..... Polakkene: et tynt germansk lag, under dette: fryktelig materiale. Jødene, det mest forferdelige folk man kan forestille seg. Byene tykke av skitt. Han har lært en mengde disse siste vekene. Framfor alt, om Polen hadde fortsatt å herske over de gamle tyske delene i noen flere tiår ville alt blitt lusbefengt og forfalt. Det som trengtes nå var en bestemt og mesterlig hand som kunne herske. Han ville splitte landet i tre striper:
1. Mellom Visla og Bug: dette ville bli for alle jødene (fra Riket også) så vel som andre upålitelige elementer. Bygg en uoverstigelig mur ved Visla - enda sterkere enn den i vest.
2. Opprette et bredt avsperringsområde langs den tidligere grensen som skal bli germanisert og kolonisert. Dette ville bli en hovedoppgave for hele nasjonen: å skape et tysk kornkammer, en sterk bondestand, å bosette gode tyskere fra hele verden.
3. I mellom disse en form for polsk stat. Framtida ville vise om det bosatte avsperringsområdet etter noen tiår ville måtte skyves videre framover.
(Kilde: Dokument 645)
Den 17. oktober fortalte Hitler Keitel om hvordan han så på Polens framtid. Han fortalte at hæren burde være glad for at den slapp å ta seg av administrasjonen av Polen. Polen skulle bli selvstendig. Det skulle verken være en egen del av det tyske riket eller et administrativt distrikt i Riket. Polen skulle ikke bli en modellstat og det var ikke administrasjonens oppgave å utvikle Polen på noen måte. Den polske intelligentsiaen måtte bli hindret i å bli et herskende lag. Levestandarden i Polen skulle holdes lav. Polen skulle bare være et reservoar av arbeidskraft. De skulle få delta i administrasjonen av landet, men de skulle ikke få organisere seg politisk. Administrasjonen av Polen måtte ikke bli avhengig av Berlin, men selv være ansvarlig. Det måtte gjøres ting i Polen som ikke ble gjort i Tyskland. Det ville bli en hard etnisk kamp, og det ville ikke bli satt noen restriksjoner på denne kampen. Hitler sa at Tyskland var interessert i Polen fordi området var viktig fra et militært synspunkt som et utgangspunkt og kunne brukes til strategisk troppekonsentrasjon. Derfor måtte jernbaner og veier holdes i orden. Situasjonen i Polen måtte ikke bli stabilisert.
SS hadde ansvar for rasepolitikken og bosettingspolitikken i Polen. Den 25. august 1939 ble spesialavdelingen "Operasjon Tannenberg" satt opp i sikkerhetspolitiets hovedkontor for å organisere fem spesielle "innsatsgrupper" - Einsatzgruppen. Hver arme ble tildelt sin innsatsgruppe og hver innsatsgruppe ble delt inn i fire Einsatzkommandoer på 100-150 mann som ble tildelt armekorpsene. Deres oppgave skulle være: "Oppgaven til Sikkerhetspolitiets Einsatzkommandoer er å bekjempe alle anti-Reich og antityske elementer bak troppene ved fronten. De ble spesielt instruert i å arrestere alle personer som motsatte seg tiltak gjort av offentlige tyske organ eller tydelig intenderer å provosere uro og var i en posisjon der de kunne greie dette.
Den 9. september 1939 oppsummerte Heydrich den politikken han ville gå inn for i Polen til Carl-Heinrich von Stülpnagel ved å fortelle ham at adelen, prestene og jødene måtte bli drept.
Himmler ble formelt utnevnt som bosetningkommisjonær i en forordning fra Føreren og Rikets kansler for å styrke den tyske nasjonalitet den 7. oktober 1939:
Følgene av Versaillestraktaten har blitt fjernet i Europa. Som resultat har nå det Større Tyske Riket mulighet til å gi adgang til sitt territorium til de tyskerne som hittil har vært nødt til å leve utenlands og å arrangere anbringelse av befolkningsgrupper innen sin interessesfære slik at demarkasjonslinjene mellom dem blir forbedret. Jeg tiltror Reichsführer SS å utføre denne oppgaven i henhold til følgende reguleringer:§ 1. I henhold til mine direktiver har riksføreren plikt til:
(1) å repatriere personer av tysk rase eller nasjonalitet som er bosatt utenlands og er vurdert som passende for permanent å vende tilbake til Riket;
(2) å eliminere den skadelige innflytelsen til de fremmede delene av befolkninga som utgjør en fare for Riket og det tyske nasjonale samfunnet;
(3) å opprette nye tyske bosetninger ved å overføre befolkning og spesielt ved å bosette personer av tysk rase eller nasjonalitet som vender tilbake fra utlandet.Reichsführer SS er autorisert til å komme med slike generelle reguleringer og å foreta slike administrative tiltak som kan bli nødvendige for å utføre disse pliktene.
For å utføre de oppgavene som er tildelt ham i § 1 (2) ovenfor kan Reichsführer SS tildele spesielle bosetningsområder til deler av befolkninga som det angår......
§ 3 De oppgavene som er tildelt riksføreren for SS med hensyn til omorganisering av bøndene vil bli utført av Mat og landbruksministeren i følge de generelle direktivene fra riksføreren for SS.
For andre saker som står i forbindelse med hans plikter vil riksføreren for SS innenfor det tyske riket gjøre bruk av de eksisterende myndighetene og institusjonene til staten, delstatene og kommunene så vel som andre offentlige organ og de eksisterende bosetningsforeningene......
(Kilde: Dokument 649)
Himmlers utnevnelse som Rikskommisær for styrkelse av tysk nasjonalitet (RKFDV) reflekterte at han allerede var blitt utnevnt til å forflytte tyskerne i Sør Tyrol, og at han hadde opprettet en stab for å gjøre dette.
Himmler så her for seg to hovedoppgaver. Den ene var å fjerne personer av uønsket rase fra de annekterte områdene i øst. Den andre var å "gjenvinne tysk blod" som var gått tapt ved at tyskere hadde giftet seg inn i "mindreverdige raser". Derfor måtte befolkninga i områdene i øst undersøkes for å finne disse "tapte tyskerne".
Den 15. mai 1940 kom Himmler med følgende memorandum som fikk tilslutning fra Hitler:
I vår behandling av andre etniske grupper i øst må vi streve etter å anerkjenne og fostre så mange slike grupper som mulig, altså i tillegg til polakkene, også jødene, ukrainerne, hviterusserne, goralene, lemkene og kaschubierne, og enda flere dersom det er flere utskilte etniske grupper å finne enn disse.Jeg mener å si at vi har ikke bare stor interesse av ikke å forene befolkningen i øst, men tvert i mot trenger vi å splitte dem opp i så mange deler og utskilte grupper som mulig.
Innen de etniske gruppene har vi ingen interesse i å føre dem til enhet og storhet eller i å gradvis gi dem en sans for nasjonal bevissthet og nasjonal kultur, men heller i å oppløse dem i talløse små utskilte grupper og partikler.
Vi vil naturligvis bruke medlemmene av alle disse etniske gruppene, spesialt de små, som politimenn og borgermestre.
De ledende posisjonene i disse etniske gruppene må bli forbeholdt for borgermestrene og politimyndighetene; i tilfellet med goralene de individuelle høvdingene og stammenes eldste, som i alle fall alltid ligger i feider. Det må ikke bli en konsentrasjon av disse gruppene på et høyere nivå siden bare oppløsningen av dette etniske miskmask på femten millioner i Generalguvernementet og åtte millioner i de østlige provinsene vil sette oss i stand til å gjennomføre den rasemessige utvalgsprosessen som må være grunnlag for vår omsorg for å fiske ut de rasemessig verdifulle personene fra dette miskmask og ta dem til Tyskland og assimilere dem der..........
En grunnleggende sak så langt det angår løsningen av disse spørsmålene er spørsmålet om skoler, og derfor om sikting og vurdering av de unge folkene. Den ikke-tyske befolkninga i de østlige territoriene må ikke få noen utdannelse høyere enn en elementær skole med fire former. Målet for denne elementære skolen må være å lære: enkel aritmetikk opp til 500 i det meste, hvordan man skriver navnet sitt, og å lære dem Guds bud om å være lydig overfor tyskerne og å være ærlig, hardt arbeidende og å ha god oppførsel. Jeg anser det ikke som nødvendig å undervise i lesing.
Det må i det hele tatt ikke være skoler i øst annet enn denne typen. Foreldre som ønsker å skaffe barna sine en bedre utdannelse både i den elementære skolen og senere i en videregående skole må søke om dette til det høyere SS og politiføreren. Avgjørelsen på søknaden vil først og fremst bli bestemt av om barnet er rasemessig førsteklasses og tilfredsstiller våre krav. Om vi erkjenner at et slikt barn er av vårt blod så vil foreldrene bli informert om at barnet vil bli plassert i skole i Tyskland og vil forbli i Tyskland for alltid.
Selv om hvert individuelt tilfelle vil være grusomt, om man forkaster den bolsjevikiske metoden med fysisk utryddelse av et folk som fundamentalt utysk og umulig, så er denne metoden den mildeste og beste.
Foreldrene til disse barna av godt blod vil bli gitt valget om enten å gi opp sine barn - de vil da trolig ikke få flere barn og slike fjerne faren for at undermenneskene i øst skal skaffe seg en lederklasse fra slike folk av godt blod, som ville bli farlig for oss fordi de da ville bli våre likemenn - etter de ville måtte gå med på å flytte til Tyskland og bli lojale borgere der. Man har et sterkt våpen mot dem i deres kjærlighet til deres barn hvis framtid og utdannelse ville avhenge av lojaliteten til foreldrene.
I tillegg til undersøkelse av de forespørsler som foreldre kommer med om bedre utdannelse vil alle i alderen 6-10 år bli siktet hvert år for å sortere ut de med verdifullt blod og de med verdiløst blod. De som blir valgt ut som verdifulle vil bli behandlet på samme måte som barna som får tillatelse på grunnlag av at foreldrenes søknad blir innvilget.......
(Kilde: Dokument 651)
De nazistiske myndighetene var opptatt av at alle tyskere måtte legge seg til holdning som "herremennesker" overfor polakker og jøder etc. Det ble sendt ut rundskriv til aviser og media om at polakker, jøder, russere og andre alltid måtte bli omtalt på en nedverdigende måte, som noe verdiløst eller enda verre, mens alt tysk måtte bli oppvurdert.
Avgjørelsen om å inkorporere store deler av Polen i Tyskland skapte det store spørsmålet om hva som skulle gjøres med de polakkene som bodde i disse områdene. Både Himmler og Hitler ønsket å fjerne alle som ikke var tyske fra områder som inngikk i Tyskland, og i tilfellet med de polske områdene ville de erstatte polakkene med tyske bosetninger. Dette ble målet i den første fasen av den nazistiske politikken. Det ble inngått avtaler mellom Tyskland og Estland og Latvia om at tyskere bosatt i disse landene kunne flyttes til de inkorporerte områdene av Polen. Liknende avtale ble inngått for de folkene av tysk avstamming som bodde i den delen av Polen som ble okkupert av Sovjet. Det var 205.000 personer med tysk avstamming som skulle forflyttes fra disse områdene.
Høsten og vinteren 1939-1940 hersket en tilstand av terror i Polen, spesielt i de inkorporerte områdene. Det var SS som utøvde denne terroren ved å sette inn sine "innsatsgrupper" og sikkerhetspolitiet og SD og andre nazister. Nazistene oppfordret tyskere som bodde i Polen til å danne såkalte "selvforsvarsgrupper". Disse gruppene ble ledet av SS og var spesielt aktive i Vest Preussen der det allerede var gamle motsetninger mellom polakker og tyskere. Disse motsetningene hadde blitt intensivert ved at omkring 5.400 etniske tyskere etter krigsutbruddet hadde blitt drept for å skulle ha assistert den tyske invasjonen. Den nazistiske propagandaen brukte dette for å spre hat og forsterke de gamle motsetningene. Hitler ga ordre om at i stedet for det offisielle tallet på 5.400 tyskere som var drept eller savnet skulle nazistene operere med at det var 58.000 tyskere som var drept eller savnet. Muligheten ble brukt til å drive ut polakker for å overta eiendommene deres. Dette falt sammen med deportasjonsprogrammene til SS.
Ansvaret for å bygge opp organisasjonen som gjennomførte deportasjonene lå hos det høyere SS og politiførerne (HSSPF) og kommandantene for sikkerhetspolitiet og SD, mens den overordnede planleggingen foregikk hos RSHA i Berlin. I desember 1939 utnevnte Heydrich offisielt Adolf Eichmann til å organisere deportasjon av jøder og polakker fra de inkorporerte territoriene. I mai 1940 opprettet RSHA et "Sentralt bosetningsforflytningskontor" i Lodz. Det organiserte deportasjonene fra Warthegau, som var de største.
Den 12. november kom det direktiv fra HSSPF i Warthegau om deportasjon av jøder og polakker. Alle jøder skulle deporteres. Også alle polakker som tilhørte intelligentsiaen eller som hadde en nasjonalistisk holdning skulle deporteres, og alle kriminelle. Deportasjonene skulle sikre "de nye tyske territoriene" og skape mulighet for at tyske bosetninger skulle kunne opprettes og at tyskere kunne overta arbeidet til de som ble deportert. Det var blitt besluttet at 200.000 polakker og 100.000 jøder skulle deporteres i perioden 15. november 1939 - 28. februar 1940. De som ble deportert skulle sendes til området sør for Warszawa og til Lublin. I den første aksjonen skulle alle jøder fra landdistriktene bli deportert og minst 2.000 polakker fra de minste distriktene og tilsvarende flere fra de større distriktene.
Deportasjonene førte lett til voldsomheter og drap som gjorde personer i ledelsen for den tyske okkupasjonshæren i Polen urolig. Dette framgår av det følgende memorandum, datert 6. februar 1940, fra general Blaskowitz, kommandør av militærregionen Ober-Ost, til hærens øverstkommanderende. Blaskowitz hadde tidligere sendt et liknende memorandum. Og til sist førte protestene hans til at han mistet sin høge posisjon:
...........
Man er på ville veier når man slakter ned titusenvis av jøder og polakker som det skjer nå; fordi i lys av den store befolkninga vil verken begrepet om en polsk stat eller jødene bli eliminert ved å gjøre det. Tvert i mot, måten nedslaktingen foregår på fører til stor skade; den kompliserer problemene og gjør dem mye farligere enn de ville ha vært med en gjennomtenkt og systematisk tilnærming. Konsekvensene er:
- Fiendens propaganda får materiale som på ingen måte kunne ha blitt mer effektivt oppfunnet. Det er sant at det de utenlandske radiostasjonene så langt har kringkastet bare er en liten del av det som i virkeligheten har foregått. Men vi må regne med at skriket til verden utenfor stadig vil øke og føre til stor politisk skade, spesielt siden uhyrlighetene faktisk har foregått og ikke kan tilbakevises.
- Voldshandlingene mot jødene som foregår helt åpent for offentligheten fører ikke bare til dyp avsky blant de religiøse polakkene, men til stor medynk med den jødiske befolkninga, som polakkene fram til nå har vært mer eller mindre fiendtlige overfor. Om kort tid vil vi komme dit at erkefiendene våre i øst - jødene og polakkene, som i tillegg vil få spesiell støtte fra den katolske kirka - i sitt hat mot sine bødler vil gå sammen mot Tyskland.
- Rollen til de væpnede styrker, som er nødt til å se på dette uten å kunne gjøre noe, og som får sitt rykte ubotelig skadet, spesielt i den polske befolkninga, trenger ikke å bli referert på nytt.
- Men den verste skaden som vil bli påført den tyske nasjonen fra denne situasjonen er den brutaliseringen og moralske nedverdigelsen som i løpet av svært kort tid vil spre seg som en pest blant verdifulle tyske mannskap.
Dersom høgtstående offiserer i SS og politiet krever voldshandlinger og brutalitet og priser dem offentlig, så vil vi i løpet av kort tid stå overfor mordernes styre. Likesinnede folk og de med fordervet karakter vil temmelig snart komme sammen slik at, som det nå er tilfelle i Polen, de kan gi fullt uttrykk for sine animalske og patologiske instinkter. Det er knapt mulig å holde dem noe lenger i sjakk siden de kan tro om seg selv at de er offisielt autorisert og berettigede til å begå en hver grusom handling.
Den eneste måten å motstå denne epidemien på er å underordne de som er skyldige og deres følgesvenner under den militære ledelsen og militære domstoler så snart som mulig.
Øverstkommanderende på den sørlige delen av fronten, Infanterigeneral Ulex, uttrykte seg slik den 2. februar 1940:
Til Øverstkommanderende i Øst
SpalaVoldshandlingene til politistyrkene, som i det siste har tiltatt, demonstrerer en ganske utrolig mangel på menneskelige og moralske følelser, slik at det kan kalles ren brutalisering. Og selv tror jeg at mitt hovedkvarter bare hører om en liten del av de voldshandlingene som utøves.
Det synes som om de overordnede privat godkjenner denne aktiviteten og ikke ønsker å intervenere.
Jeg ser som den eneste utveien fra denne fornedrende situasjonen, som vanærer hele den tyske nasjonen, å tilbakekalle og oppløse med et slag alle politienhetene, inkludert alle deres overordnede offiserer og alle de lederne i avdelingene til "Generalguvernementet" som har sett på disse voldshandlingene i månedsvis, og erstatte dem med sunne, ærerike enheter.
[signert] ULEX
......
Troppenes holdning til SS alternerer mellom avsky og hat. Hver soldat kjenner seg frastøtt og opprørt ved disse forbrytelsene som blir utført i Polen av nasjonale fra Riket og representanter for de statlige autoritetene. Han forstår ikke hvordan slike ting kan skje ustraffet, særlig siden de foregår, så og si, under hans beskyttelse.Hver politiundersøkelse og konfiskasjon følges av en tendens hos det involverte politiet til å røve og plyndre. Det er klart at den vanlige skikken er at konfiskerte ting blir fordelt mellom politiavdelingene og SS styrkene.......
(Kilde: Dokument 655)
Blaskowitz skrev at de polakkene og jødene som ble forflyttet ikke fikk ta noe med seg og hadde liten mulighet til å forsørge seg der de havnet, og det førte til at mange døde av sult og nød, spesielt mens de ble transportert. Men Hitler brydde seg ikke om denne klagen fra Blaskowitz. Han mente at Blaskowitz ikke dugde som offiser og burde fjernes fra sin kommando.
Himmler måtte senere i et foredrag forsvare SS overfor hærens ledelse. Himmler sa at Føreren hadde gitt ham og SS i oppgave å ta seg av jødiske bolsjeviker og polske nasjonalister. Hæren vendte seg bort fra uhyrlighetene i Polen og konsentrerte seg heller om å forberede nye felttog. Den 22. juli kom general von Küchler, kommandant for XVIII arme, som nettopp hadde blitt overflyttet til øst, med følgende ordre:
...... 2. Jeg ønsker å legge vekt på nødvendighet av å sikre at hærens soldater, og spesielt offiserene, holder seg fra å kritisere den kampen som føres med befolkninga i Generalguvernementet, for eksempel behandlinga av den polske minoriteten, jødene, de kirkelige sakene. Oppnåelse av en endelig løsning på denne etniske striden, som har rast i århundrer langs vår østlige grense, krever harde tiltak.
(Kilde: Dokument 657)
Men deportasjonen av jøder og polakker til Generalguvernementet møtte økende motstand. Den kom både fra generalguvernøren selv, Hans Frank, som klaget over problemene som det førte til at Generalguvernementet måtte ta mot tusenvis av pengeløse og husløse mennesker i et område som allerede var tett befolket. Det kom også klager fra Wehrmachts som klaget over avbrudd i den økonomiske virksomheten. Göring hadde sympati for disse klagene. I februar 1940 intervenerte Göring og krevde at deportasjoner til Generalguvernementet skulle begrenses til bare å omfatte det som var nødvendig for å gi plass til nyankomne tyskere i de delene av Polen som ble inkorporert i Tyskland. Disse protestene og økende transportproblem sinket deportasjonene. Men SS ville fortsette sine program og sende flere baltiske tyskere og balkan-tyskere inn i de inkorporerte områdene.
I følge statistikk fra RKFDV hadde fram til mai 1943 nesten 800.000 etniske tyskere kommet fra øst, og av dem hadde 408.000 blitt bosatt i de inkorporerte områdene og 74.000 i det gamle Tyskland. Men mer enn 300.000 hadde det ikke blitt funnet plass til, ofte fordi de ble vurdert som verdiløse. De etniske tyskerne som kom ble vurdert av SS der deres rasemessige verdi ble fastsatt. Det ble vurdert om de fysisk hadde de trekk som man mente karakteriserte den "nordiske rasen". Også andre trekk enn rent fysiske ble tatt med i vurderingen, som intelligens, familieforhold og slekt, sosial tilpasning etc. Ut fra alle kriteriene ble de som ble vurdert plassert i flere grupper, der de som ble plassert i de beste gruppene fikk bosette seg i Tyskland, mens de som kom dårlig ut ble værende i leire etc.
Etter krigen fortalte den som var hovedansvarlig for opplæringen, SS Hauptsturmführer Heinrich Ruebel, av de som vurderte ("assessorene") om de etniske tyskerne fra øst og fra Balkan var egnet til å bli tatt inn som "ekte tyskere" at vurderingen foregikk slik:
I utgangspunktet gjorde assessorene sine vurderinger bare ut fra personens fysiske trekk. Da Schwalm overtok opplæringen av assessorene insisterte han på at man i vurderingen ikke bare tok hensyn til de fysiske trekkene til personen, men også hans karakter, hans intelligens, hans bragder både personlig og sosialt og de ulike psykologiske karaktertrekk som kunne bli fastsatt...... Han forsøkte å foreta en psykologisk vurdering av personen som ble eksaminert gjennom samtale, gjennom spørsmål om hans eller hennes familie, arbeid, spesielle interesser, politikk etc. Når han hadde dannet seg et bestemt inntrykk av personen det angikk gikk han over til å se på de fysiske karakteristika - de antropologiske karakteristika som hodeform, ansiktsdrag, øyenfarge, hårfarge, kroppens proporsjoner, fysisk størrelse. Assessoren inkluderte i sine endelige vurdering disse ulike inntrykkene, sammen med de psykologiske inntrykkene, den rasemessige vurderingen og det han hadde samlet fra dokumentasjonen om de personlige bragdene til personen.....
(Kilde: Dokument 659)
For å gjøre plass for disse folkene ble altså hundretusenvis av jøder og polakker flyttet bort fra de områdene som ble inkorporert i Tyskland. Forberedelsene til operasjon Barbarossa - angrepet på Sovjet - krevde at hele transportsystemet ble brukt til disse forberedelsene, og derfor ble det lagt ned forbud mot å deportere flere personer til Generalguvernementet fra 16. mars 1941. Det forbudet var gjeldende resten av krigen. Tilsammen ble 365.000 polakker deportert til Generalguvernementet, men selv om deportasjonene opphørte ble fortsatt svært mange flere mennesker, 400.000, drevet bort fra eiendommene, og husene sine i de inkorporerte områdene for å gi plass for flere etniske tyskere.
Det ble stadig vanskeligere å drive bort polakker fra hus og heim, og derfor ble tanken om å germanisere polakker mer fristende. Opprinnelig hadde planen vært å drive bort nasjonalistiske polakker og jøder, og gi resten av polakkene i de inkorporerte områdene tysk nasjonalitet, men ikke statsborgerskap, som skulle være forbeholdt de etniske tyskerne. Dette var en politikk som det tyske innenriksdepartementet satte pris på. Men nazipartiet og SS var sterkt interessert i denne saken. I Posen overtalte den lokale SD spesialisten på etniske spørsmål, SS Obersturmführer dr Strickner, stattholder Greiser til å opprette et nytt organ den 28. oktober 1939 som skulle forberede en "tysk folkeliste" - Deutsche Volkslist, DVL - et register over etniske tyskere der det ble opphørt hvor verdifulle de var. I utgangspunktet hadde dette registret to klasser - A for de etniske tyskerne som hadde vært engasjert i tysk etnisk politikk og organisasjonsliv allerede før den tyske invasjonen, og B for de som klart hadde en tysk opprinnelse, men ikke hadde vært engasjert i etnisk politikk. I mai 1940 var det klart at Hitler gjerne så at en million polakker med tyske forbindelser ble gjort til tyskere, spesielt personer fra etnisk blandede grupper som kasubiere, masuraniere og øvreschelsiere og polakker som var i nær slekt med tyskere, og da ble en ny kategori C opprettet for personer av tysk opprinnelse som hadde kommet under polsk innflytelse. I denne kategorien havnet også utlendinger som hadde giftet seg med tyskere og som hadde antatt tysk levesett. I januar 1942 ble en fjerde kategori opprettet, D, og denne var for overløpere og renegater, tyskere som hadde blitt polakker. I ei forordning fra 4. mars 1941 ble dette systemet som var utviklet i Warthegau innført i alle de inkorporerte områdene, og kategoriene A-D ble forandret til 1-4. Ulike former for borgerskap ble innført for å korrespondere med dette. De som var i kategoriene 1 og 2 fikk tysk borgerskap fra 26. oktober 1939, men bare de i kategori 1 fikk adgang til partiet. De i kategori 3 ble bare tillatt å bli "statsmedlemmer", mens de i kategori 4 bare ble "statsmedlemmer på prøve". Personene i kategori 3 og 4 ble sendt til Tyskland der de gikk gjennom et germaniseringsprogram etter å ha blitt vurdert av assessorene.
Hensikten var å hente fra Polen de personene som man mente var spesielt evnerike eller på annen måte ressursrike og gjøre dem til tyskere. Også personer i Luxembourg og Lorraine ble tatt inn på denne måten, til sammen 30-50.000 mennesker ble "regermanisert" på denne måten.
Det ble sett opp et stort byråkrati for å behandle søknadene om å komme inn i dette registret, og alle som hadde tyske forbindelser pliktet å søke om å bli tatt opp i registret, og det var straffbart å unnlate å sende inn søknad for de som kunne komme i betraktning. De som ble tatt inn i kategoriene 1 og 2 ble skrevet ut til Wehrmacht dersom de var menn i vernepliktig alder.
Utvelgelsen av personer til registret foregikk på ulike måter i ulike deler av de inkorporerte områdene. I Vest Preussen ville stattholder Forster sørge for at partiet hadde kontroll over utvelgelsen. Han ville imponere Hitler ved å germanisere Vest Preussen raskest mulig.
Den 14. desember kom Forster med et program som han hadde satt opp sammen med sin spesialist på etniske spørsmål, Wilhelm Löbsack, og der følgende inngikk:
.... I alminnelighet vil germaniseringen ble begrenset til å omfatte jordbruksarbeidere og fabrikkarbeidere, handverkere og småbønder. Men det vil være individuelle tilfeller der også personer fra andre grupper vil bli tatt med, for eksempel forretningsmenn av tysk opphav som er delvis "polifiserte"...... Eksaminering av profesjonell kompetanse og effektivitet er et verdifullt redskap for å vurdere en familie..... Man vil være i stand til å anta tysk blod på grunnlag av typiske tyske evner og begavelser (altså tekniske ferdigheter, sans for å ta seg av husholdet og gårdsbruket på en god måte). I denne forbindelsen skulle man ta med behovet for å også vurdere personlig hygiene.......
(Kilde: Dokument 662)
Etter krigen skrev et medlem av forflytningsorganisasjonenVolksdeutsche Mittelstelle hvordan tingene kunne foregå i Vest Preussen:
..... I løpet av prosessen med å germanisere polakkene på grunnlag av det etniske registret var det mange tilfeller der hele landsbyer eller byer ble tvangsmessig skrevet inn i registret i henhold til faste kvoter som Forster fastsatte. For eksempel ble en [nazi] avdelingsleder eller borgermester instruert til å skriver åtti prosent av landsbyen sin inn i registret til tross for at den var minst åtti prosent polsk. Da han nektet ble han rapport av distriktslederen til gauleiteren. Så kom gauleiteren selv til landsbyen og ga avdelingslederen en slik omgang foran alle tyskerne og polakkene at avdelingslederen satte seg rett ned og stillte opp alle polakkene og ganske enkelt skrev dem inn i det etniske registret. Den følgende natta kom alle de polakkene som var blitt tvunget inn i registret med klager på dette som de kastet i postkassen til avdelingslederen eller borgermesteren......
(Kilde: Dokument 663)
Greiser klaget til Himmler over den måte dette ble gjort på. Himmler hadde skrevet til Forster den 26. november 1941:
Jeg ønsker ikke at gauleiterne i de østlige gauene skal begynne å konkurrere for å se hvem som først kan rapportere til føreren etter to eller tre år: "Min Fører, Gauet har blitt germanisert". Jeg ønsker heller å ha en befolkning som er rasemessig ulastelig og jeg er fornøyd om en gauleiter kan rapportere om ti års tid..... Du selv er slik en gammel nasjonalsosialist at du vet at en dråpe falskt blod som kommer inn i et individs årer aldri kan bli fjernet.
(Kilde: Dokument 665)
I januar 1944 var 2,75 millioner mennesker av de 9.500.000 som bodde i de inkorporerte områdene ført inn i det etniske registret; av dem var 370.000 tyske statsborgere, 353.000 etniske tyske innvandrere og de gjenværende seks millionene var polakker. Av de som var ført inn i registret var 1,7 millioner ført inn i kategoriene 1 og 2. De som ble plassert i kategoriene 3 og 4 ble utsatt for diskriminering av ulike slag. De av tyske avstamming som ikke ble funnet verdig å innføres i registeret ble sperret inne i konsentrasjonsleir. I mange tilfeller ble barn av foreldre som var etnisk tyske, men som ble sett på som upålitelige, tatt fra foreldrene og sendt til Tyskland for å bli oppdratt som tyskere.
Flertallet av befolkning i de inkorporerte områdene var polakker som ikke ble tatt inn i registret, og de ble sterkt diskriminerte. Polske menn fikk ikke gifte seg før de var 28 år gamle, og polske kvinner fikk først gifte seg når de ble 25 år gamle. Og de fikk ikke gifte seg med tyskere eller personer som var innførte i registret. De skolene som var tilgjengelige for polske barn var få, og undervisningsspråket skulle være tysk.
Det ble innført politiforordninger som den følgende som er fra Thorn i Vest Preussen fra 27. oktober 1939:
For å kue den uforskammede oppførselen til deler av den polske befolkninga gir jeg følgende forordning:
- Polske innbyggere av begge kjønn må gå av veien for representanter for de tyske myndighetene så langt som de siste kan bli gjenkjent fra deres uniformer eller armbind. Gatene tilhører seierherrene og ikke de beseirede.
- Mannlige polske innbyggere må vise sin respekt for alle ledende personligheter i staten, partiet og de militære styrkene ved å blotte hodene sine.
- Polakker er forbudt å bruke den tyske formen for hilsen som er å heve armen og rope "Heil Hitler".
- I butikker og markedsboder må alle representanter for de tyske myndighetene og medlemmer av deres familier og alle tyskere bli ekspedert først før de beseirede.
- Å bære polske skoleuniformer eller luer med polske merker etc., så vel som at polske ansatte ved jernbanene og i postverket bærer uniformer eller merker, er forbudt.
- Det er spesielt forbudt for unge mennesker å samles i gatene og på gatehjørnene.
- Enhver som skader eller antaster en tyske kvinne eller jente vil bli eksemplarisk straffet.
- Polske kvinner som antaster eller skader tyskere vil bli satt i bordell.....
(Kilde: Dokument 668)
Polakkene i de inkorporerte områdene fikk også sine eiendommer konfiskert. Denne praksisen ble formalisert i en forordning angående behandling av eiendommen til borgere av den tidligere polske staten fra 17. september 1940. Det følgende er et utdrag fra denne forordningen:
§ 1.
- (1) Eiendommen til borgere av den tidligere polske staten innen territoriet til det Større Tyske Riket, inkludert de inkorporerte østlige territoriene er underlagt beslagleggelse, formynderadministrasjon, og konfiskering i henhold til de følgende bestemmelsene.
(2) §1 (1) gjelder ikke for eiendommen til personer som i henhold til § 6 i forordning fra Føreren og rikskansleren angående administrasjon og organisasjon av de østlige territoriene datert 8. oktober 1939...... har oppnådd tysk nasjonalitet. Det kontoret som har jurisdiksjon under § 12 kan tillate flere unntak.
(3) Borgere av polsk nasjonalitet av den tidligere fristaden Danzig skal ha status som borgere av den tidligere polske staten.- (1) Beslagleggelse skal bli beordret i forbindelse med eiendommen til:
(a) jøder
(b) personer som har flyktet eller som ikke bare er midlertidig borte.
(2) Beslagleggelse kan bli beordret
(a) dersom eiendommen er nødvendig for den offentlige velferden, spesielt for Rikets forsvar eller styrkelse av den tyske nasjonalitet.
(b) Dersom eierne eller andre fordringsholdere immigrerte til det daværende territoriet til det tyske riket etter 1. oktober 1918.
(3) Beslagleggelse kan bli begrenset til individuelle eiendeler.
(4) Det følgende skal som en alminnelig regel bli unntatt fra beslagleggelse:
(a) løse gjenstander som bare tjener individuelle behov.
(b) kontanter, bankkontoer og innskuddskontoer og verdipapirer opp til en total verdi av et tusen riksmark.
(Kilde: Dokument 670)
Det ble ikke betalt kompensasjon ved beslagleggelse av eiendom som ble tatt fra polakker og overført (solgt til svært lave priser) til tyskere gjennom Haupttreuhandstelle Ost. Offisielle tall viser at Haupttreuhandstelle Ost administrerte følgende polske bedriftene i februar 1941:
264 store industribedrifter;
9.000 mellomstore industribedrifter 76.000 små industribedrifter;
9.120 store kommersielle firma;
112.000 små kommersielle firma.
(Kilde: Dokument 671)
Disse tallene inkluderer ikke de virksomhetene som allerede var overført til tysk eie i februar 1941.
Av de fire inkorporerte områdene ble befolkninga i Wartheland mest systematisk utplyndret og mishandlet. Stattholderen i Wartheland, Arthur Greiser, ville gjøre det en modell der nazismen skulle bli virkeliggjort fullt ut. Arthur Greiser fikk full støtte fra Hitler, Himmler og Bormann i arbeidet sitt med å skape den nazistiske idealstaten. Greiser ville skille de etniske gruppene og underordne polakkene klart og tydelig under tyskerne. Vennlig kontakt mellom tyskere og polakker ble forbudt og straffbart.
Arthur Greiser førte også en hensynsløs politikk overfor jødene og kirkesamfunnene. Store deler av presteskapet var blitt arrestert og noen drept av Einsatzgruppen da den polske intelligentsiaen ble utrensket høsten 1939. Greiser nøyde seg ikke med å forfølge de polske kirkesamfunnene, men angrep også de tyske kirkesamfunnene. Han brukte August Jäger som bøddel. Greiser svarte på en klage fra superintendenten til den protestantiske kirka i Posen med å skrive blant annet:
..... Så langt det angår levningene av kirkeorganisasjonen har kirka etter de nasjonalsosialistiske rettslige begrepene opphørt å være en pilar for det tyske samfunnet i form av offentlig lov. Det faktum at den overfladisk fortsetter å beholde denne rettslige formen i Altreich representerer ikke en ny anerkjennelse av denne rettslige formen for nasjonalsosialismens del, men heller det faktum at disse tingene enda ikke har blitt reorganisert. Imidlertid vil vi ikke gi levningene av kirka i områder der dens gamle rettslige form er forsvunnet på grunn av den historiske omorganisering en form som, i henhold til våre rettslige begrep, allerede er blitt foreldet. Istedet vil vi bare tillate dens fortsatte eksistens i de formene som det nasjonalsosialistiske samfunnet og staten anser akseptabelt for slike organisasjoner.
(Kilde: Dokument 673)
Den 19. september 1941 begynte Greiser å gi kirka i Warthegau den formen som han fant var passende i følge de "nasjonalsosialistiske rettslige begrepene". Med støtte fra Bormann omgikk Greiser de offisielle lovgivningsprosedyrene i Riket og kom med en forordning som begrenset de tyske protestantiske og katolske kirkene i Warthegau til rollen som "private foreninger". Medlemsskapet var begrenset til voksne, og framtidige medlemmer måtte avgi en personlig erklæring, og det lokale folkeregistret måtte informeres om dette. I tillegg skulle stattholderens kontor overvåke kirkene. Og bare fjorten dager senere ble majoriteten av det gjenværende polske presteskapet arrestert og ført til Dachau.
En kirkerapport om situasjonen i Posen-Gnesen, som var en del av Warthegau, fortalte om oktober måned:
Av 681 prester (1939) er 22 ikke tillatt å utføre sine funksjoner, 120 er i Generalguvernementet, 74 er blitt skutt eller har dødt i konsentrasjonsleir, 24 er i eksil utenfor Rikets grenser, 12 er savnet, 451 er i fengsel eller i konsentrasjonsleir. Av 431 tidligere kirker og 74 kapell er bare 30 kirker og 1 kapell fortsatt åpne.
(Kilde: Dokument 674)
Ved slutten av 1941 var Dachau blitt det største oppholdsstedet for det polske presteskapet. Av de 1.700 prestene som ble innesperret der døde nesten halvparten i løpet av krigen.
Kort etter den tyske okkupasjonen hadde mange kvalifiserte og moderate embetsmenn blitt utnevnt til stillinger i Warthegau, men Greiser foretrakk hardhudede nazister, og de førstnevnte ble derfor sparket fra stillingene fordi de manglet "evne til å tjene i Øst (Ostdienstfähigkeit)". Politikken i Øst skulle styres og utøves av råskinn - dette ble den anerkjente politikken.
I følge forordningen om administrasjonen av de okkuperte polske territoriene av 12. oktober 1939, som trådte i kraft den 26. oktober, ble generalguvernør Hans Frank i praksis gitt suveren makt innen Generalguvernementet som Hitlers direkte representant. Men budsjettet til Generalguvernementet måtte godkjennes av det tyske finansdepartementet, og de militære myndighetene hadde også myndighet over forhold som angikk militære forhold og transport innenfor Generalguvernementet, og Fireårsplanen over økonomiske forhold, men dette var de eneste begrensningene på den myndigheten som Hans Frank hadde i Generalguvernementet. Frank etablerte hovedkvarteret sitt i det kongelige slottet Wawel i Krakow, og han delte Generalguvernementet inn i fire administrative distrikt, Krakow, Warszawa, Lublin og Radom, og hvert av disse fikk sin distriktsguvernør, og ble delt inn i ti Kreishauptmannschaften. I 1941, etter angrepet på Sovjet, ble Galicia føyet til Generalguvernementet.
Hans Frank opprettet en slags regjering og tolv departement etter modell av regjeringa og statsadministrasjonen i Berlin. Hele byråkratiet skulle fungere etter "førerprinsippet" - med en mengde småkonger. Dessuten hadde myndighetene i Berlin en tendens til å ville legge seg opp i det som foregikk i Generalguvernementet. Siden så mange småkonger kjempet om makt i Generalguvernementet møtte mye av det som Hans Frank prøvde å foreta seg motstand og var vanskelig å gjennomføre.
Det nazistiske politikken overfor Generalguvernementet var inkonsistent og prøvde å gjennomføre motstridende mål. I utgangspunktet hadde Hitler ønsket å ødelegge det området som ble kalt for "Generalguvernementet". Han ville fjerne alt som fantes av verdi der og bruke det som et sted der uønskede personer (jøder og polakker) kunne sendes og billig ufaglært arbeidskraft kunne hentes. I Görings direktiv om den økonomiske behandling av de ulike områdene i det okkuperte Polen av 19. oktober 1939 sies det:
I møtet den 13. oktober ga jeg detaljerte instruksjoner om den økonomiske administrasjonen av de okkuperte territoriene, jeg summerer dem igjen her:1. Målene for den økonomiske behandling av de ulike administrative områdene er ulike i henhold til om regionen det er spørsmål om er en som skal bli inkorporert politisk i det tyske riket eller om det er Generalguvernementet som sannsynligvis ikke vil bli inkorporert.I de førstnevnte områdene må rekonstruksjonen og utvidelsen av deres økonomi og sikring av deres produksjon og forsyninger bli gjennomført i lys av at de vil bli fullstendig absorbert i det tyske økonomiske systemet så snart som mulig. I Generalguvernementet, på den andre siden, må alle råmaterialer, skrap, maskineri, og så videre, som kan bli brukt i den tyske krigsøkonomien bli fjernet fra området. Bedrifter som ikke er absolutt nødvendige for å opprettholde et lavt nivå av eksistensnødvendigheter for innbyggerne må bli overført til Tyskland, dersom ikke slik overføring ville ta uforholdsmessig lang tid og det derfor vil være mer praktisk å utføre tyske ordrer i fabrikkene der de nå står.......
(Kilde: Dokument 676)
Ved begynnelsen av 1940 var den nazistiske politikken imidlertid blitt forandret. I et møte med departementslederne sine den 19. januar gjennomgikk Frank utviklinga siden Generalguvernementet ble opprettet slik:
Den 15. september 1939 fikk jeg i oppdrag å administrere det erobrede østlige området med særskilte ordre om hensynsløst å utbytte dette området som en krigssone og et land som var modent for plyndring, å gjøre dets økonomiske, sosiale, kulturelle og politiske struktur til en ruinhaug, så og si. Det opplysningens arbeid som er utført i løpet av de siste månedene har ført til en fullstendig holdningsendring. Nå for tida er området til Generalguvernementet betraktet som en verdifull del av det tyske livsområdet. Prinsippet om total ødeleggelse er forandret til et om å utvikle dette området i den utstrekning det kan produsere fordeler for Riket i sin nåværende situasjon. En viktig følge av dette nye prinsippet har vært at Fireårsplanen er introdusert i området, og dermed har området blitt delaktige i de overordnede tyske mål. Dette har gitt nye muligheter for den arbeidende befolkninga til dette landet....Nå er det avgjørende punktet å gjenoppbygge produksjonen i Generalguvernementet. Fram til nå har det dominerende synspunktet vært å se på Generalguvernementet som bestemt for utplyndring. Men dette stadiet er nå over. Nå må vi gjenoppbygge produksjonen ut fra de opprinnelige elementene og sette denne produksjonen i tjeneste for Riket........ Slik må fabrikkene slave og arbeide. De polakkene som er ansatt i disse fabrikkene må settes til å arbeide hardt - på en disiplinert måte - de trenger ikke å vite om de kommer eller går, slik at de ikke har tid til å utføre sabotasje........
(Kilde: Dokument 677)
Denne forandringen viste seg også i det viktige direktivet om Generalguvernementets økonomi som Göring kom med den 25. januar 1940. Der stod det blant annet at Generalguvernementets økonomi skulle bidra til den tyske ved å intensivere jordbruksproduksjonen og ved å utnytte skogene så langt det var mulig. Produksjonen av industriråvarer måtte økes. Generalguvernementets egen industrikapasitet måtte utnyttes fullt ut og om nødvendig utvides for å utføre de ordrer som kom fra Tyskland raskest mulig. Dessuten måtte Generalguvernementets industrielle struktur bli opprettholdt og om nødvendig utvidet også for å oppfylle behovene til Generalguvernementets økonomiske struktur. Fabrikker som ikke var nødvendige for verken Tyskland eller for å opprettholde Generalguvernementets produksjonskapasitet skulle rives og gå som skrapjern etc. Minst en million kvinnelige og mannlige arbeidere skulle sendes fra Generalguvernementet til Tyskland, der 75% av dem skulle arbeide i jordbruket og resten i industrien. Alle disse bestemmelsene krevde en økonomisk politikk for Generalguvernementet der det ble lagt vekt på bestemte utviklingsmål.
Mellom oktober 1939 og mai 1940 ser det ut til at Hitler har kommet til å se for seg at Generalguvernementet skulle bli et polsk "heimland" under tysk kontroll og som tjente tyske behov. I et møte for embetsmennene i distriktet Radom den 25. februar 1940 sa Hans Frank:
Om og i hvilken form dette territoriet vil bli en del av det tyske riket er fortsatt fullstendig usikkert...... Vi må derfor behandle Generalguvernementet som et polsk område som har blitt tiltrodd oss som et resultat av krigen. Dette territoriet har opprinnelig blitt utpekt av Føreren som heimlandet til det polske folket. I Berlin innprentet Føreren og feltmarsjall Göring for meg gjentatte ganger at territoriet ikke ville bli underlagt germanisering. Det må bli sikret som det polske folkets heimland. Det skal bli et reservat som er til disposisjon for den polske nasjon i det tyske folkets navn..... i henhold til Førerens forordning.I henhold til våre direktiv er fortsatt polske lover gjeldende her. Vi må aldri drømme om å gi polakken fordelen av våre lover. Det er ikke rett av dere å motsette dere eller å forhindre polakkene å leve på deres egen måte og fortsette å gjøre det. Vi har ingen grunn til å bygge en modellstat her og derved å sikre at en dag har de en struktur som er mer effektiv og rasjonell enn noen gang før i Polen.......
(Kilde: Dokument 679)
Men tankene om hvordan politikken overfor Generalguvernementet skulle være kom til å forandre seg. I et møte med politisjefene den 30. mai fortalte Frank om dette:
........ Det foregikk da et merkelig kursskifte. Så sent som i begynnelsen av oktober [1939] fortalte Føreren meg at han ville at dette territoriet skulle være et restområde for den polske nasjonen. Men ikke minst under innflytelse fra rapporter som begynte å komme om jordbruks- og industripotensialet, om muligheten til stor tysk koloniaktivitet, og også imponert av at massen av ordinære polakker, nemlig arbeiderne og bøndene, i alminnelighet var i perfekt stand til å arbeide under streng kontroll, under innflytelse av alle disse rapportene fortalte Føreren meg - og jeg kan huske klart at det var ved begynnelsen av november: Vi vil beholde Generalguvernementet, vi vil ikke oppgi det. Den saken som Føreren gjentatte ganger hadde snakket med meg om ble nå diskutert, nemlig at Generalguvernementets territorium skulle fortsette å være i den tyske sfæren, ikke i form av et protektorat eller noe slikt, men heller i form av en politisk struktur under det tyske riket og under tyske herredømme der det absolutte lederskapet til den tyske nasjonen over den polske underklassen av arbeidere ville være sikret, og der germanisering kan gjennomføres i stor skala etter at germaniseringen av Warthegau, Vest Preussen, det sørlige Øst Preussen og Øvre Schlesien er avsluttet. Jeg snakker ganske åpent om germanisering, for problemet var ikke forskjellig for våre forfedre for tusen år siden da det samme fremmede slaviske folket var samlet sammen her. Vi er ofte overrasket over å finne et blondt og blåøyd barn som snakker polsk og jeg sier til meg selv: Dersom vi oppfostret dette barnet som en tysker så ville det bli en tysk jente. Slik vurderer vi at denne nasjonen har en fullstendig tysk rasekjerne og ved å utvikle, fostre og oppmuntre denne rasekjernen vil vi gjøre det mulig å kreve dette området til Generalguvernementet for det tyske nasjonen.Jeg har diskutert alt dette med Føreren, og vi er enige om at dette området gradvis må bli vunnet for den tyske nasjonen på denne måten. For øyeblikket er vi ikke interesserte i hvor lang tid det vil ta, og det vil ta 50 eller 100 år. Det avgjørende punktet er - og det er det vitale og grunnen til at vi er samlet her i dag - at vi må bruke hver mulighet for å oppnå dette målet.......
(Kilde: Dokument 681)
Frank fortsatte og sa at det skulle være en aktiv og forbitret ledelse blant innbyggerne i Generalguvernementet som de måtte ta seg av:
Det er bare en ting jeg kan si om alt dette: Jeg kan bare utføre denne politikken med deres hjelp. Unnskyld meg for å være så direkte. Men jeg har ikke de gamle nasjonalsosialistiske kjemperne, politiet og SS her til å hjelpe meg, hvem andre kunne jeg bruke for å gjennomføre denne politikken? Jeg kunne ikke gjøre det med Wehrmacht eller med noen andre. Dette er saker av et slikt alvor og vi, som nasjonalsosialister, står overfor en så utrolig vanskelig og ansvarsfull oppgave at vi bare kan snakke om disse tingene i de mest intime sirkler.Dersom vi i lys av disse vanskelighetene ønsker å oppnå disse målene om total dominans over den polske nasjon i dette området så må vi gripe muligheten. Den 10. mai begynte offensiven i vest, altså på denne selvsamme dagen opphørte verden utenfor å være spesielt interessert i det som foregår her. Dere kan ikke forestille dere de vanskelighetene som uhyrlighetspropagandaen og løgnrapportene om aktivitetene til de nasjonalsosialistiske herskerne i dette området har forårsaket for oss vis-à-vis verden utenfor. Well, jeg ville ikke ha brydd meg om franskmennene og amerikanerne eller jødene eller paven hadde blitt fortørnet over det, men det har vært fryktelig for meg i løpet av de siste månedene og for alle dere også å høre kommentarer fra propagandadepartementet og Utenriksdepartementet og innenriksdepartementet og selv fra Wehrmacht om at vi har et morderisk regime her, at vi må stoppe uhyrlighetene her etc. Så det var klart at vi måtte erklære at vi ville stoppe dem. Og det var like klart at i løpet av en periode da verdens søkelys var på dette territoriet kunne vi ikke gjennomføre slike ting i stor skala. Men etter den 10. plager ikke denne uhyrlighetspropagandaen oss lenger. Nå må vi gripe den tilgjengelige muligheten. Dersom folk av det beste tyske blod må ofres hvert minutt og hvert sekund så har vi som nasjonalsosialister plikt til huske at den polske nasjon ikke må bli tillatt å reise seg igjen på bekostning av denne ofring av tysk blod. Det var på dette punktet at jeg diskuterte pasifiseringsprogrammet med kamerat Streckenbach i nærvær av SS Obergruppenführer Krüger, et pasifiseringsprogram som har som intensjon i stadig større tempo å få slutt på massen av opprørsk motstand som politikere og andre politisk suspekte personer som er i våre hender står bak, og å på samme tid å klare opp restene av de tidligere polske kriminelle. Jeg må åpent innrømme at dette vil koste noen få tusen polakker livet, framfor alt fra den intellektuelle ledelsen i Polen. Men alle oss har som nasjonalsosialister en plikt ved denne tid å sikre at ikke mer motstand kommer fra det polske folket. Jeg vet hvilket ansvar vi tar på oss her. Men det er klart at vi kan gjøre det, spesielt siden vi er nødt til å ta over beskyttelsen av det østlige flanken til Riket. Videre har SS Obergruppenführer Krüger og jeg bestemt å få fart på pasifiseringsaksjonene. Jeg må be dere mine herrer om å hjelpe til med dette så langt dere kan. Jeg appellerer til dere som nasjonalsosialistiske kjempere og jeg tror ikke at jeg trenger å si noe mer. Vi vil utføre dette tiltaket, og jeg vil i fortrolighet fortelle dere at vi vil utføre en ordre som jeg har fått fra Føreren. Føreren fortalte meg at gjennomførelsen av tysk politikk i Polen er en sak for de mennene som styrer i Generalguvernementet. Han framla det slik: Vi må likvidere de folkene som vi har oppdaget utgjør lederskapet i Polen; alle de som følger i deres fotspor må bli arrestert og så bli henrettet etter en høvelig periode. Vi trenger ikke å gjøre dette til en byrde for rikets organisasjon og tysk politi. Vi trenger ikke å bry oss med å sende disse folkene til konsentrasjonsleire i riket fordi det bare ville være bry og unødvendig korrespondanse med deres slektninger. Vi vil heller gjøre oss ferdig med tingene her. Vi vil gjøre det på den enkleste måten, mine herrer, vi er ikke mordere. Det er en fryktelig oppgave for de politimennene og SS mennene som er nødt til å utføre fullbyrdelsen. Vi kan lett undertegne hundrevis av dødsdommer her; men det er en fryktelig oppgave å tildele henrettelsene til tyske menn, til anstendige tyske soldater og kamerater......
(Kilde: Dokument 682)
Dette "pasifiseringsprogrammet" var den notoriske AB aksjonen sommeren 1940 der tusenvis av polakker, spesielt fra intelligentsiaen, ble arrestert og så enten tatt til Palmiryskogen utenfor Warszawa og skutt, eller overført til den nye konsentrasjonsleiren Auschwitz i Schlesien.
Vinteren i 1941 drømte Frank om den rollen som Generalguvernementet skulle spille i framtidas Stortyskland. Etter at de inkorporerte delene av Polen var blitt germanisert ville også Generalguvernementet bli germanisert og modernisert. Det skulle komme til å hete Vandalenes Gau, og lenger øst ville Gotenes Gau bli opprettet. Generalguvernementet ville bli det tyske porten mot øst.
Men vinteren 1942 ble den militære situasjonen mørkere. Og vurderingene av den framtidige situasjonen til Generalguvernementet og den politikken som burde føres overfor det var ulike. Den 14. desember 1942 fortalte Frank om dette til en forsamling av ledere for NSDAP i Generalguvernementet:
....... Det første problemet som alltid opptar oss er det med de etnisk fremmede. De etnisk fremmede har en enorm tallmessig overlegenhet over tyskerne her. Dere vet at det begynner å bli et alvorlig problem for riket å vite hva det skal gjøre med de etnisk fremmede som vi hersker over. Vi er i første omgang bekymret over polakkene og for det andre over ukrainerne. Dere vet at innen partiet er den alminnelige linjen den at vår polske politikk består av deportasjon av polakkene, deres ødeleggelse, eller deres behandling som en ren kilde til arbeid. Dere er også klar over at denne politikken stort sett er satt ut i praksis. Nå blir imidlertid tingene enormt komplisert i denne sfæren. Problemet oppstår framfor alt fra det faktum at riket er blitt tvunget til å overføre store deler av industrien fra de områdene som er truet av bombeangrep til Generalguvernementet. På den andre siden er det nødvendig å sikre forsyning av lokal arbeidskraft for enhver pris til de bedriftene som allerede er i Generalguvernementet, å opprettholde transportsystemet og det administrative apparatet, og å sikre innhøsting etc. Som følge av denne situasjonen er det en plutselig oppmerksomhet på at vi ikke samtidig kan ødelegge polakkene og, på den andre siden, foreta kalkulasjoner om polsk arbeidskraft.Vi står for øyeblikket overfor dette overgangsproblemet. Kravet om arbeidskraft som riket legger på oss er den minste av våre bekymringer. Dere vet at vi har sendt 940.000 polske arbeidere til riket. Med dette er Generalguvernementet både absolutt og relativt på toppen av lista over europeiske land som er involvert. Dette er en enorm bragd og er blitt anerkjent som det av gauleiter Sauckel.
Det faktum at vi nå står overfor problemet om hvilken linje som skulle bli tatt i framtida overfor polakkene er ikke resultat av noen umiddelbar sak. Det ville være ønskelig om rikets departementer, partiorganene og de territoriale autoritetene endelig kunne bestemme seg for en kurs. Det holder simpelthen ikke at noen personer sier at alle polakken skulle utryddes, mens andre sier at alle polakkene som er arbeidsføre skal settes til å arbeide. Der er det en fullstendig motsetning. Man kunne si: vi vil beholde alle polakkene som er i arbeid, og alle polakkene som ikke er i arbeid skal bli utryddet. Det er imidlertid et viktig problem at utryddelsen av millioner av mennesker avhenger av forutsetninger som for øyeblikket ikke kan oppfylles.......
(Kilde: Dokument 684)
Tilbakeslagene for den tyske krigføring i Sovjet (Stalingrad) og i Nord Afrika vinteren 1942 førte til at den tyske ledelsen revurderte sin politikk overfor de okkuperte områdene, og dette kom til uttrykk i Goebbels direktiv den 15. februar 1943. Frank tok varmt mot dette direktivet på en pressekonferanse den 23. februar. Han sa at det var:
en virkelig revolusjonerende uttalelse. En stor forandring av kursen har begynt. Vi bryter med det tidligere utryddelsessystemet og diskrimineringen. Til sist har Riket innsett at et system som er basert på makt ikke kan bli varig, for makt er ganske enkelt utnyttelse av en midlertidig overlegenhet i våpen.
(Kilde: Dokument 685)
Imidlertid bestod hindringene for utvikling og gjennomføring av en sammenhengende og effektiv politikk i Generalguvernementet. Den nye politikken ble bare tatt i mot halvhjertet og den trengte ikke inn i SS. De ideologiske fordommene var intakte, og Hitler brydde seg ikke om forsøkene til Goebbels og Frank på å forandre politikken i de områdene som var okkupert i øst.
Hans Frank hadde som generalguvernør og øverste leder i Generalguvernementet kommet til å stå for en mildere politikk overfor polakkene. For eksempel kritiserte han i et langt memorandum til Hitler den 19. juni 1943 den politikken som hadde vært ført overfor polakkene:
.... I tidens løp har en mengde tiltak, eller følger av det tyske styret, ført til en vesentlig forverring av den polske befolkningens holdning overfor Generalguvernementet. Disse tiltakene har berørt enten enkelt yrkesgrupper eller hele befolkninga og ofte også - ofte med knusende tyngde - skjebnen til individ.Blant disse er spesielt:
- Den helt utilstrekkelige ernæringen til befolkninga, hovedsakelig de arbeidende klassene i byene, der majoriteten arbeider for tyske interesser.
Fram til krigen i 1939 var matforsyninga deres tilstrekkelig, selv om den ikke var variert. Og den var i alminnelighet sikret takket være overskuddet i det polske landbruket til tross for at dette ble neglisjert av den tidligere politiske ledelsen.
- Konfiskering av en stor del av de polske godsene, ekspropriering uten kompensasjon, og evakuering av en stor del av de polske bøndene fra militære øvingsområder og fra tyske bosetninger.
- Beslagleggelse og konfiskering i industrien og handelen og av privat eiendom.
- Massearrester og skyting utført av det tyske politiet som anvender systemet med kollektivt ansvar.
- Rigorøse metoder for å rekruttere arbeidere.
- Utstrakt lammelse av det kulturelle livet.
- Stenging av videregående skoler, høgskoler og universitet.
- Begrensning, i virkeligheten total fjernelse, av polsk innflytelse i alle deler av statens administrasjon.
- Beskjæring av innflytelse til den katolske kirka som begrenser dens utstrakte innflytelse - et tiltak som utvilsomt er nødvendig - og, i tillegg, fram til ganske nylig, ofte på korteste varsel, stenging og konfiskering av klostre, skoler, og veldedige institusjoner.
I kontrast til behandlingen av polakkene i Generalguvernementet kom andre grupper betydelig bedre ut. Ukrainer, gorelerne, hviterusserne, kaukasierne og tartarene var i alminnelighet unntatt fra angrep. I tillegg fikk de tillatelse til, naturligvis under tysk overvåking, å engasjere seg i nasjonal kultur og utdannelse. I noen utstrekning ble de også fordelaktig behandlet når det kom til fordeling av mat. De religiøse samfunnene til disse gruppene, de greskkatolske og greskortodokse kirkene, og de muslimske religiøse organene, ble oppmuntret av de tyske myndighetene, i motsetning til deres behandling av den tidligere polske staten.
Som følge av den markert bedre behandlingen av de ikke-polske gruppene i Generalguvernementet har de helt fra begynnelsen vist alminnelig sympati med tyske mål og spesielt med tyske krigsbehov......
Polakkene, i motsetning til dette, har hele tiden vært oppmerksomme på den ulike behandling av spesielle befolkningsgrupper i Generalguvernementet, spesielt med hensyn til tiltak gjort av det tyske Arbeidskontoret som førte til restriksjoner eller trusler mot livet til individuelle polakker. Følgelig har den store massen av polakker gradvis og i økende utstrekning vist mer og mer tilbøyelighet til å motsette seg tysk herredømme passivt og til og med aktivt.....
Som følge av den lange serien med tiltak tatt i løpet av de foregående årene mot polakkene har deres holdning blitt stadig mer fiendtlig......
Oppdagelsen av massegravene ved Katyn gir nå mulighet til å introdusere en fundamental forandring i behandlingen av polakkene uten at denne politiske forandringen trenger å tolkes som svakhet hos den tyske ledelsen. Imidlertid vil vår propaganda på egen hand ikke være i stand til å sikre en merkbar forandring av stemningen. Dersom avgjørende sider ved det tysk-polske forholdet ikke blir forandret så vil denne gunstige muligheten til å inkorporere den innfødte befolkninga til Generalguvernementet i den antibolsjevikiske fronten være tapt.
Dersom det polske folket skal adoptere krigsmålene til aksemaktene i Europas skjebnetunge strid, om det faktisk skal fatte disse målene, kan en uttalelse om den polske nasjonens framtid knapt utsettes noe lenger. Striden mot bolsjevismen vil synes desto mer rettferdig og nødvendig for hver fremmed nasjon desto mer det tyske styret og framtidsutsiktene til de som lever under tysk styre avviker fra bolsjevikenes herredømme og framtidsutsiktene under bolsjevikisk styre.
Slik vil utnyttelse av uhyrlighetene i Katyn avhenge av den forutsetning at slike uhyrligheter ikke forekommer under tysk styre. De fremmede folkene må gradvis komme til å føle at tyskerne innfører lysere og bedre prinsipp for Europa til erstatning for den bolsjevikske verden. Dessverre sammenlikner nå den polske offentlige opinionen, og ikke bare den ofte fordomsfulle intelligentsiaen, Katyn med massedøden i de tyske konsentrasjonsleirene og skytingen av menn, kvinner og til og med barn i de eskalerende hevntiltakene i partisanområdene. Det er unødvendig å peke på at disse represaliene vanligvis ikke treffer de skyldige. De berørte er i mange tilfeller ikke engang blant de som nyter godt av partisanaktiviteten, siden de i lys av sin mangelfulle beskyttelse og mangel på våpen er overgitt til de tilfeldige handlingene til bandene, og derfor bare gir dem støtte under terrorens tvang, som de tyske myndighetene under de nåværende omstendigheter ikke kan beskytte dem mot.
Jeg vil enda en gang legge vekt på at jeg ikke ønsker en forbedring av det tysk-polske forholdet ut fra emosjonell sympati, men fra rasjonell kalkulasjon. I lys av de utrolige krav som krigen stiller på alle våre ressurser er det nødvendig hensynsløst å utnytte hele det tilgjengelige krigspotensialet. Det er vitalt å inkorporere det polske folket i fronten mot bolsjevismen på en tid der mangel på tyske reserver blir mer og mer merkbar på alle områder. Under de nåværende påtrengende omstendighetene vil ikke Riket ha nytte av unyttig ideologi og falske forestillinger om overherredømme.....
- Den store massen av den polske befolkninga er helt utilstrekkelig ernært og kledd....
- Det nesten helt komplette avbruddet av muligheten til å delta på det kulturelle feltet har ført, selv blant de laveste klassene i den polske befolkninga, til betydelig misnøye. Den polske middel- og overklassen har stort behov for å uttrykke seg. Erfaringen viser at muligheten til kulturell aktivitet på samme tid ville bety en avledelse fra dagens politiske spørsmål. Tysk propaganda kommer ofte over den innvending fra polakkene at de begrensningene av kulturell aktivitet som de tyske myndighetene gjennomtvinger ikke bare forhindrer at kontrasten med bolsjevikenes mangel på kultur blir klar, men også viser at polakkenes kulturelle aktivitet faller langt under den graden av kultur som er tillatt de sovjetiske borgerne.....
- Stengningen av høgskoler og videregående skoler er på samme nivå. Det godt gjennomtenkte formålet er uten tvil å senke standarden på polsk utdanning. Virkeliggjørelsen av dette målet synes fra krigsnødvendighetenes synspunkt ikke alltid å være fordelaktig for tyske interesser. Etter hvert som krigen fortsetter øker den tyske interessen av å kunne mobilisere utenlandske arbeidere på ulike tekniske nivå. Men viktigere enn dette er at forkrøplingen av skolesystemet og den alvorlige begrensningen av de kulturelle aktivitetene fostrer veksten av en polsk nasjonalfølelse, ledet av intelligentsiaen, til å konspirere mot Tyskland. Det som ikke var mulig i løpet av den polske historiens løp, det som ikke en gang de første årene med tysk dominans kunne føre til, nemlig oppnåelse av nasjonal enhet i et felles formål gjennom tykt og tynt, truer nå med å bli virkelighet, sakte men sikkert, på grunn av de tyske tiltakene. Den tyske ledelsen kan ikke tillate denne prosessen der de ulike klassen i den polske befolkninga går sammen å fortsette uhindret siden den fører til økende motstand fra den polske befolkninga. Den tyske ledelsen skulle fremme forskjeller mellom klassene ved visse kulturelle innrømmelser og skulle være i stand til å spille en klasse ut mot en annen.
- Rekrutteringen av arbeidskraft og de metodene som brukes, selv om de ofte er utøvd under det uunngåelige presset fra omstendighetene, har, med hjelp av dyktig bolsjevikisk agitasjon, vekket en sterk følelse av hat blant alle klasser. De arbeiderne som slik skaffes kommer ofte med en fast beslutning om å engasjere seg i aktiv motstand, til og med aktiv sabotasje. Forbedring av rekrutteringsmetodene sammen med fortsatte forsøk på å stoppe misbruket som fortsatt foregår av polske arbeidere som arbeider i Riket, og til sist, noen tiltak selv om de er små, for de familiene som er latt tilbake, ville føre til bedre moral og økt lyst til å arbeide og økt produksjon i tysk interesse.
- Da den tyske administrasjonen ble satt opp ved begynnelsen av krigen ble det polske elementet fjernet fra alle viktige posisjoner. Den tilgjengelige tyske staben hadde alltid vært utilstrekkelig både i kvalitet og kvantitet. Videre, i løpet av de siste årene, har en betydelig mengde tysk personell måttet bli overført for å møte kravene fra de væpnede styrker om erstatninger. En økende mengde ikke-tyske mannskap har allerede måttet skaffes ved tvangsmidler. En vesentlig forandring av behandlingen ville gjøre administrasjonen i stand til å få en større mengde polakker til å samarbeide, mens alle forsiktighetshensyn ble tatt vare på. Uten dette kan ikke administrasjonen, i lys av den nåværende størrelsen på personalet - for ikke å nevne framtidige overføringer - fortsette å fungere. Den økte deltakelsen av polakker ville videre hjelpe til å høyne selve moralen.
I tillegg til de positive forandringene som er referert i disse forslagene er det et antall metoder som er blitt brukt fram til nå i behandlingen av de polakkene som trenger forandring eller som bør bli stoppet, i det minste mens krigen varer.
1. Jeg har allerede rapportert i en egen meddelelse om at konfiskeringen av og fordrivelsen fra jordbrukslandet har forårsaket stor og ubotelig skade for jordbruksproduksjonen. Ikke mindre viktig er skaden på moralen forårsaket ved slike aksjoner...... Fordrivelsen av polske bønder fra militære områder, som utvilsomt har vært nødvendig av militære grunner, har allerede hatt en ufordelaktig virkning på meningene og holdningene til mange bønder. Men denne fordrivelsen var i det minste ganske mild i utstrekning. Den ble også utført etter grundige forberedelser av myndighetene som derved unngikk unødvendige belastninger. Imidlertid var utdrivelsen av polske bønder i distriktet Lublin for å erstatte dem med etniske tyske bosetninger, som ble betraktet som nødvendig av rikets kommissær for styrkelse av den tyske nasjonalitet (Himmler), langt mer betydelig i utstrekning. Videre, som jeg har meddelt i en egen meddelelse, var den utført med en fart og med metoder som har skapt helt ubeskrivelig bitterhet i befolkninga. Familier ble revet sund på kort tid; de som var i stand til å arbeide ble sendt til Riket, mens gamle folk og barn ble sendt inn i tomme jødiske ghettoer. Dette foregikk midt på vinteren 1942-43 og førte til store tap i den fordrevne befolkninga, spesielt blant de siste som jeg refererte til. Fordrivelsen involverte total ekspropriasjon av både den faste og den løse eiendommen til bøndene. Hele befolkninga kom til å tro at fordrivelsen var begynnelsen på total fordrivelse av polakkene fra Generalguvernementet. I alminnelighet ble den mening uttrykt at polakkene ville lide samme skjebne som jødene...... Som følge flyktet store deler av befolkninga inn i skogene i de områdene der fordrivelsene foregikk, men også i andre områder flyktet deler av befolkninga inn i skogene og ble slik rekruttert til partisanene. Resultatet var at sikkerhetssituasjonen ble sterkt forverret. Disse folkene som er blitt drevet til fortvilelse blir misbrukt av dyktige agenter til systematisk ødeleggelse av produksjonen i jordbruket og industrien......
Min Fører, jeg ber deg om å forstå at mine kommentarer er diktert av det brennende ønsket om å skaffe det tyske folket verdifull hjelp i den mest vanskelige fase av dets kamp for eksistens. Jeg har i mine kommentarer ikke referert til de langsiktige målene som det tyske lederskapet vil virkeliggjøre i øst etter den vellykkede avslutningen av dets kamp på liv og død. Det synes imidlertid for meg som om skade har blitt gjort gjennom forsøket på å virkeliggjøre langsiktige og kortsiktige mål enten samtidig eller uten adekvat samordning og uten en sober beregning av de aktuelle mulighetene.
Vær så snill å være forsikret om at jeg ikke ønsker å utføre de foreslåtte tiltalene med fanfare eller på en måte som kan bli tolket av polakkene som svakhet hos den tyske ledelsen. Tvert i mot vil jeg utføre disse tiltakene svært nøye og forsiktig og i følge tidens behov. Og det overordnede prinsippet for mine handlinger i disse ekstremt vanskelige spørsmål vil alltid være hengiven og fast lojalitet til deg og ditt epokeskapende arbeid.
Heil til deg, min Fører.
(Kilde: Dokument 686)
Posisjonen til Frank hadde allerede blitt undergravd ved at han i juli 1942 hadde stått fram som motstander av at rettsordenen ble undergravd av SS og dets kriminelle virksomhet. Dette hadde ført til at han hadde blitt fjernet fra stillingen som leder for Nasjonalsosialistiske juristers forening og fra stillingen som president for det tyske rettsakademiet. Hitler hørte på Frank, men grep ikke inn mot SS. De tyske kravene om ressurser og arbeidskraft fra Polen kunne Frank ikke motsette seg. Og fra høsten 1942 ble myndighetene i Generalguvernementet i økende grad bare et organ for myndighetene i Berlin. De økende kravene som ble stilt til den polske befolkninga økte dens motstand mot det tyske styret. Og dette førte til økt tysk terror. Frank fortsatte likevel å gå inn for en mildere politikk overfor den polske befolkninga. Den 14. januar skrev for eksempel Frank følgende til distriktslederne i Krakow:
........ Politikk er mer enn makt. Makt er en latterlig enkel sak. Statsmannskap begynner der makten ender. Dersom jeg må oppgi tre politibataljoner fra dette området som det er et presserende behov for for å fylle hull i fronten - i dag mottok jeg akkurat en presserende forespørsel om hjelp - så betyr det at jeg har tre politibataljoner færre til å dekke dette territoriet. Jeg kan bare gjøre det dersom jeg så og si i noen grad kan stole på befolkninga. Dersom jeg ikke lenger kan gi de 150.000 polakkene som opererer de østlige jernbanene noe å spise, om jeg ikke kan gi dem klær, ikke lenger kan garantere deres sikkerhet, vil de 5.000 tyskerne som jeg har i arbeid på de østlige jernbanene ikke kunne flytte et tog. Jeg nevner ikke en gang fabrikkene......
(Kilde: Dokument 687)
Frank klaget over at han ikke kunne betale de polakkene som var i arbeid på en slik måte at de fikk en minimal levestandard, og skrev at det ikke var noen løsning å skyte dem eller å true med å skyte dem. Skulle Generalguvernementet fungere måtte de menneskene som bodde der ha forhold som gjorde at de ville og kunne arbeide.
Holdningen til SS var svært ulik holdningen til Frank. SS var den største faren for Franks mer forsonlige politikk og også mot hans kontroll over Generalguvernementet.
Mens nazipartiet mer eller mindre dominerte de inkorporerte områdene gjennom gauleiterne opprettet SS så og si en stat i staten i Generalguvernementet, og dette i større grad enn i noen annen del av Europa. SS bygde opp en administrasjon og et apparat som fungerte temmelig uavhengig av Generalguvernementets administrasjon. Frank insisterte på at SS i Generalguvernementet skulle være underlagt ham og hans administrasjonsledelse. Men Hitler ville ikke støtte dette kravet fra Frank, og SS insisterte på at SS ikke var underordnet de sivile myndighetene i Generalguvernementet. Lederen for SS i Krakow, SS Obergruppenführer Friedrich-Wilhelm Krüger, var en effektiv byråkrat som utnyttet svakhetene til Franks styre. Slik ble Frank og andre administrasjonsledere våren 1942 anklaget av SS for korrupsjon. Denne saken førte til at Krüger ble utnevnt til Minister for sikkerhetssaker. Selv om han med dette formelt var underordnet under Frank var han selvstendig siden Himmler beholdt myndighetene til å gi Krüger direkte instrukser.
SS hadde rolle som politi i Generalguvernementet. SS hadde også som oppgave å gjennomføre den rasistiske politikken til nazistene.
Kort etter invasjonen greide SS å få Frank til å komme med følgende "Forordning for å bekjempe voldshandlinger i Generalguvernementet", som ble datert 31. oktober 1939:
§ 1. Enhver som utøver vold mot det tyske riket eller den tyske suverene autoriteten i Generalguvernementet vil bli dømt til døden.§ 2. Enhver som med vilje skader utstyr som tilhører de tyske myndighetene, gjenstander som tjener arbeidet til myndighetene, eller installasjoner som er til fordel for offentligheten, vil bli dømt til døden.
§ 3. Enhver som oppmuntrer eller tar initiativ til ulydighet mot forordninger eller reguleringer utstedt av de tyske myndighetene vil bli dømt til døden.
§ 4. Enhver som begår en voldshandling mot en tysker på grunn av at han er medlem av den tyske nasjonen vil bli dømt til døden.
§ 5. Enhver som med vilje stifter brann og dermed skader eiendom til en tysker vil bli dømt til døden.
§ 6. De som tar initiativ til eller hjelper til med slik handlinger vil bli straffet på samme måte som de som begår dem. Forsøk vil også bli straffet på samme måte som de handlingene som blir utført......
§ 8. Enhver som konspirerer for å begå en forbrytelse som de som er nevnt i §§ 1-5, går inn i alvorlig diskusjon om slike forbrytelser, tilbyr å begå slike forbrytelser, eller enhver som aksepterer slike tilbud, vil bli dømt til døden.
§ 9. Enhver som mottar informasjon om intensjoner om å begå en slik forbrytelse som de som er nevnt i §§ 1-5 og ikke med en gang, eller tidsnok til å forhindre forbrytelsen, rapporterer dette til myndighetene, eller til den personen som er truet, vil bli dømt til døden.
§ 10........
(2) Enhver som mottar informasjon om at en annen person uautorisert besitter våpen og ikke informerer myndighetene øyeblikkelig vil bli dømt til døden.
(Kilde: Dokument 688)
Dette satte SS i stand til å opprette sine egne krigsdomstoler utenfor den normale rettsprosessen for å behandle saker som falt inn under denne forordningen. Politiet kunne også arrestere personer og sende dem til konsentrasjonsleire.
SS motsatte seg at personer som var "etnisk fremmede" skulle få straff gjennom rettergang ved domstoler, og hevdet at dette var saker som politiet kunne ta seg av direkte. Det tyske justisdepartementet motsatte seg i en tid dette, men da nazisten Otto Thierack ble justisminister den 20. august 1942 gikk han med på kravene til SS. Den avtalen de kom fram til ble distribuerte til politiavdelingene til SS i et sirkulære datert 5. november 1942: "Re: Strafferettsprosedyre vis-à-vis polakker og medlemmer av de østlige nasjoner":
I. Riksfører SS har blitt enig med Rikets justisminister Thierack om at rettsvesenet vil avstå fra normal rettsprosedyre vis-à-vis polakker og medlemmer av de østlige nasjoner. Disse etnisk fremmede personene vil i framtida bli overført til politiet. Den samme behandling skal jødene og sigøynerne underlegges. Denne avtalen har fått tilslutning fra Føreren.Reguleringer for gjennomføring av denne avtalen, som vil om mulig tre i kraft den 1. januar 1943, blir for tiden utarbeidet mellom RSHA og Rikets justisdepartement.
II. Avtalen er basert på følgende vurderinger. Polakker og medlemmer av de østlige nasjonene er etnisk fremmede og rasemessig underlegne mennesker som lever i territoriet til det tyske riket. Betydelige trusler mot den tyske nasjonale orden oppstår i denne situasjonen, som uunngåelig fører til behovet for å sette de etnisk fremmede under en annen straffelov enn tyskere. Det har til nå ikke blitt tatt tilstrekkelig hensyn til dette. Bare polakkene har fått spesialbehandling i strafferettens sfære gjennom forordningen angående strafferettsprosedyren vis-à-vis polakker og jøder i de inkorporerte østlige territoriene fra 4. desember 1941.
Imidlertid inneholder selv ikke denne spesielle reguleringen en fundamental løsning på sakene som oppstår ut fra det faktum at polakker og jøder og tyskere lever side om side. Den øker bare straffene og introduserer en delvis forenklet rettergang for polakker. Den ignorerer den virkelige saken, nemlig det faktum at av politiske grunner må etnisk fremmede bli behandlet helt annerledes enn tyskere, siden, til tross for den økte straffen, så bruker den en i vesentlig trekk tysk rettsprosedyre for polakker.
Når den slik dømmer en overtredelse begått av en polakk bruker den grunnleggende de samme prinsippene som de som er avgjørende når en tysker dømmes: altså dommeren konsentrerer seg om personligheten til overtrederen og, mens har tar fullt ut hensyn til hans personlige motiv, prøver han å finne en form for soning som er i overensstemmelse med interessene til det nasjonale samfunnet.
Disse overveielsene, som kan være riktige for å dømme overtredelsene til en tysker, er imidlertid feilaktige for å domfelle overtredelsene til en etnisk fremmed. I tilfellet med overtredelsene til en etnisk fremmed er de personlige motivene til overtrederen fullstendig irrelevante. Det avgjørende punktet må være det faktum at hans gjerning truet den tyske nasjonale orden, og derfor må det bli tatt skritt for å hindre flere slike trusler. Med andre ord må gjerningen til en etnisk fremmed ikke bli sett fra den rettslige sonings standpunkt, men fra synspunktet til politiaksjonen for å forhindre trusler. Av denne grunn må rettslig prosedyre med hensyn til etnisk fremmede bli fjernet fra rettsvesenet og plassert i hendene på politiet.....
(Kilde: Dokument 689)
SS hadde ikke bare en ledende rolle i jødeutryddelsen i Polen, men også langtrekkende planer for å flytte etniske tyskere inn i Generalguvernementet, og videre germaniserer en del polakker og deportere og utrydde resten av polakkene. Om disse planene og denne aktivitetene har jeg skrevet i kapitlet "Den rasistiske staten". I "Generalplan Øst" ble det planlagt å deportere 80-85% av den polske befolkninga, trolig til Sibir. Dette fikk ikke nazistene tid og mulighet til å gjøre.
Også prøveprosjektet Zamoscprosjektet nevnes. Himmlers mål med dette var:
Å begynne med en del av området, for å gjennomføre bosetning av hele Lublin distriktet med tyskere, og så ut over dette (endelig målsetning!) å forbinde de baltiske landene, som er nordiske eller tyske, med Siebenbürgen, som også har blitt bosatt av tyskere, via Lublin distriktet. Polakkene i de mellomliggende områdene vil bli omringet og gradvis knust både økonomisk og biologisk.
(Kilde: Dokument 691)
I november 1941 begynte denne prosessen ved at åtte landsbyområder i Zamoscdistriktet ble evakuert og innbyggerne ble overført til det som hadde vært en leir for sovjetiske krigsfanger. Krisen som utviklet seg på Østfronten førte til at den videre utvikling av prosjektet ble utsatt, men i mars vendte Himmler tilbake til dette sitt yndlingsprosjektet. I en rapport fra 30. mars 1942 fortalte Himmler om dette:
1. Riksfører SS snakket da han var til stede den 13. og 14. mars i Krakow detaljert om planene for bosetninger i de neste årene og om den planlagte germaniseringen. Blant andre ting tok han opp at goralene, lemkene og hutzulene, som han ikke var i tvil om hadde germansk opprinnelse, eller i det minste germansk innblanding, i tidens løp skulle bli germaniserte. Til dette formålet foreslo han at man skulle begynne i skolene i det territoriet som det var spørsmål om ved å klargjøre hvor mange blonde og blåøyde elever det var i forhold til det totale antallet elever. Så skulle man gradvis begynne å gi dem mer gunstige leveforhold, på den betingelse at de fikk barna sine til å lære tysk og ble kjent med tyske kulturelle verdier. Eventuelt kunne man la andre tyskere slå seg ned i territoriet til disse tre folkene senere.I denne forbindelse skulle det vurderes om man i framtida skulle overføre tyskere fra Zipa i Slovakia til Generalguvernementet. Riksfører SS la så fram en tankegang om at i den første femårsplanen for bosetninger etter at krigen var over skulle man så snart de nye tyske østlige territoriene var bosatt av tyskere vurdere å skaffe til veie en tysk overklasse for Krim og de Baltisk landene. I Generalguvernementet kunne det være tilrådelig å planlegge flere øyer av tyske bosetninger fra europeiske land. En nøyaktig avgjørelse om dette var imidlertid ikke blitt offentliggjort. I alle tilfeller så var det første som måtte gjøres å opprette en sterk bosetning langs San og Bug for å innsirkle de fremmede delene av Polen. Hittil hadde denne typen innsirkling vært den raskeste måten å oppnå den ønskede nasjonaliseringen.
(Kilde: Dokument 693)
Den 20. juli 1942 instruerte Himmler Krüger og Globnick, uten å informere generalguvernøren, om å ta initiativ til den første fasen av forflytningsprogrammet i Zamoscdistriktet. I planen som ble satt opp ble de polakkene som skulle fordrives delt inn i tre hovedgrupper: II de som var funnet verdige å bli germanisert, III de som skulle brukes til å utføre tvangsarbeid, og IV de som var under 16 år gamle og de som var over 65 år gamle og kriminelle og asosiale. Den 31. oktober sendte Gestapos sjef Müller denne telexen til Himmler:
De medlemmene av gruppe III som er i stand til å arbeide vil bli sendt til arbeid i Riket uten dem de forsørger og som ikke er i stand til å arbeide. I enighet med plenipotentat for arbeidsmobilisering [Sauckel] vil de bli brukt for å erstatte jøder som fortsatt er ansatt i viktig krigsproduksjon. Medlemmene av gruppe IV mellom 14 og 60 år vil bli overført til Auschwitz konsentrasjonsleir. [De under 16 og over 65 skulle overføres til såkalte "pensjonistlandsbyer", der de skulle sulte ihjel.]
(Kilde: Dokument 694)
Planen var å forflytte 27.000 etniske tyskere, som var transittleire, sammen med nyankomne fra Bosnia, Kroatia og Transnistria. I den andre fasen skulle 70.000 etniske tyskere til bosettes. Den 26. november 1942 begynte SS og politiet, med støtte fra Luftwaffe og avdelinger fra hæren, å utføre aksjonen. I de neste ni månedene ble 100.000 mennesker fordrevet fra mer enn 300 landsbyer i Zamoscdistriktet. Av de første 10.000 ble 300 plassert i gruppe II for germanisering, 2.700 ble gitt til tyske bosettere som gårdsarbeidere, og 2.600 ble rekruttert til tvangsarbeid. 3.300 barn og gamle ble sendt til "pensjonistlandsbyene", og 1.000 ble sendt til Auschwitz. Aksjonene skapte panikk i den polske befolkninga i et område som fram til da hadde vært rolig. De polakkene som ble fordrevet trodde at de skulle utryddes i likhet med jødene. De flyktet inn i skogene og samlet seg der og angrep de tyske bosetningene.
Aksjonene i Zamosc hadde alvorlige følger for sikkerheten i Generalguvernementet, og Himmler ble tvunget til å legge bort tilsvarende planer. Franks stilling overfor Himmler ble styrket, og Himmler erstattet den aggressive Krüger med den noe mildere Wilhelm Koppe, men det fortsatte å være et spent forhold mellom SS og Franks administrasjon i Generalguvernementet. Det framgår fra følgende referat fra et møte i Krakow som behandlet sikkerhetsoppgaver den 9. desember 1944:
Minister Koppe pekte på at dersom politiet intervenerte for sterkt så ville enten presidenten for hoveddepartementet eller generalguvernøren sette seg mot dette og vurdere at slike aksjoner var ukorrekte. Ta som eksempel en landsby der 20-30 banditter holdt ut. Dersom hele landsbyene ga hjelp til bandittene og SS ville sope den ren så ville det komme klager fra alle sider: hvordan kunne du brenne ned en hel landsby? Matvaresituasjonen, administrasjonen, vår prestisje etc. ville lide på grunn av dette. Dere må bli overbevist om at dersom politiet hadde en absolutt fri hand ville det bruke de tøffeste metodene. Man kan bare nedkjempe den polske motstandsbevegelsen dersom man ikke bare skyter så mange av dens medlemmer som mulig, men også innfører et system der man tar familiemedlemmer som gisler, og dersom man handler hensynsløst og skyter 50 polakker om dagen i Krakow, har seksti prosent av dem blitt dømt i en eller annen kriminalsak.Generalguvernørene satte seg klart mot dette synspunktet, og mente at det motsatte ville skje. Han erklærte offentlig at ministerens mening er fullstendig uholdbar......
(Kilde: Dokument 695)
(c) Sider ved livet i Polen under den tyske okkupasjonen
Nazistene betraktet Generalguvernementet som et reservoar for arbeidskraft. Polakker hadde i lange tider arbeidet som sesongarbeidere i det tyske jordbruket, og det var fortsatt mangel på arbeidskraft i det tyske landbruket. Kort tid etter at Polen var blitt erobret begynte de tyske myndighetene å skrive polakker ut til tvangsarbeid i Tyskland. Først trodde myndighetene at de fleste de skrev ut til arbeid ville arbeide i Generalguvernementet, og man prøvde å rekruttere polakker til frivillig å arbeide i det tyske jordbruket. Men så mange tyskere ble skrevet ut til krigen at det ble svært stor mangel på arbeidskraft i Tyskland. I et direktiv fra 25. januar 1940 nevnte Göring at Tyskland trengte en million polske arbeidere.
Den 24. april 1940 kunngjorde Frank at polakker kunne tvangsutskrives til å arbeide i Tyskland. For å skaffe polske arbeidere omringet tyskerne offentlige steder der folk var samlet og tok de som var der til fange og sendte dem til Tyskland som arbeidere. Jakten på arbeidskraft ble en storstilt menneskejakt.
En grunn til at polakker ble mindre villige til å arbeide i Tyskland var at de hørte at polakkene som kom til Tyskland ble dårlig behandlet og fikk dårlige forhold å leve under. SS var bestemt på å hindre at det oppstod kontakt mellom de "mindreverdige" polske arbeiderne og tyskere, og kom med bestemmelser for å sikre dette. Det ble straffbart for tyskere å ha vennskapelig kontakt med polakker eller på noen måte å hjelpe polakker. Og det ble straffbart for polakker å ha sosial kontakt med tyskere. Polakker fikk ikke bevege seg fritt, og de måtte, i likhet med jødene, bære et merke som på avstand viste deres etnisitet. Polske menn som ikke var funnet verdig å bli germanisert og som hadde seksuell kontakt med tyske kvinner ble skutt og et eventuelt svangerskap som skyldtes kontakten ble avbrutt.
Totalt ble mellom 1,3 og 1,5 millioner polakker, inkludert 400.000 ukrainere, sendt til tvangsarbeid i Tyskland. Av disse var omkring halvparten kvinner. I tillegg kommer 400-480.000 polske krigsfanger. Tyskerne sendte 7,3 prosent av befolkninga i Generalguvernementet til tvangsarbeid, og ikke noe annet land fikk så stor del av befolkninga sendt på tvangsarbeid.
I anstrengelsene for å gjøre polakkene til ei underkuet befolkning konsentrerte nazistene seg om å ødelegge polsk kultur. Det foregikk på mange ulike måter. Kulturelle minnesmerker og kulturelle og intellektuelle institusjoner ble ødelagt. Statuer av Chopin ble revet, og slott og borger og kirker og bibliotek og kunstsamlinger etc. ble systematisk ødelagt. Hitler la vekt på at den polske intelligentsiaen måtte drepes. Universitet og høgskoler ble lukket og de ansatte ble i betydelig utstrekning drept. Men et undergrunnsutdannelsessystem ble utviklet. Litteraturen og teateret fikk bare beskjeftige seg med lettere underholdning.
Det ble innført et rasjoneringssystem som førte til alvorlig matmangel. Rasjoneringssystemet delte befolkninga inn i flere grupper der tyskerne i Polen kom på toppen og jødene kom dårligst ut. Polakkene ble delt inn etter den nytten de gjorde for tyskerne, men de fikk uansett bare en brøkdel av det næringsinntaket som de trengte. Den 25. januar 1943 rapporterte Minister for sikkerhet i Generalguvernementet, SS Obergruppenführer Friedrich-Wilhelm Krüger til en politikonferanse:
I praksis får ikke polakkene den maten som de har krav på. I virkeligheten får de bare brød og poteter. Vi er ikke i posisjon til å forsyne dem med kjøtt, fett, syltetøy, erstatningskaffe etc. Vi er klare over at arbeidsinnsatsen til de etnisk fremmede blir redusert dag for dag. Det er ikke nok for oss å forbedre deres lønninger eller lønnsskala. I den endelige analysen trenger folk en full mage for å arbeide skikkelig. De kan bare arbeide dersom de får noe å spise. Den nåværende situasjonen i Generalguvernementet er ikke normal. En etnisk fremmed i Generalguvernementet kan knapt kjøpe noe som helst for de 300 zloty eller så som han tjener.Virkningen av okkupasjonen på levestandarden varierte betydelig både over tid og det var betydelige variasjoner mellom landsbygda og byene. Befolkninga i byene hadde det verst. Lønningene var fastsatt etter en skala som de tyske myndighetene hadde innført, og lønningene ble stadig mer utilstrekkelige siden de ikke økte i takt med de økende prisene. Fra sommeren 1939 og til sommeren 1941 økte lønningene for en gjennomsnittlig arbeider i Warszawa med omkring 50% mens de prisene som han måtte betale ble godt og vel tidoblet. Ved årsskiftet 1943/44 hadde reallønna til polske arbeidere falt til åtte prosent av førkrigsnivået.
(Kilde: Dokument 705)
Befolkninga på landsbygda greide seg bedre, dersom de da ikke ble fordrevet. I de første årene av krigen ble det ikke drevet inn skatter på landsbygda og de bestemmelsene om matleveranser som fastsatte hvor mye mat som skulle leveres til myndighetene ble ikke fulgt opp. For 1940-41 ble det fastsatt at de polske bøndene skulle leveres en million tonn korn til de tyske myndighetene, men bare 383.000 tonn korn ble samlet inn. For 1943-44 ble det fastsatt at bøndene skulle levere 1.600.000 tonn korn, og da ble det samlet inn 1.500.000 tonn korn. Men dette ble ikke sendt til Tyskland. Her er ei oversikt over mat som ble sendt fra Generalguvernementet til Tyskland:
| År | Korn | Poteter | Kveg | Fett | Sukker |
| 1940-1941 | 40.000 | 121.000 | 7.510 | 800 | 4.500 |
| 1941-1942 | 58.000 | 134.000 | 21.498 | 900 | 4.465 |
| 1942-1943 | 633.470 | 434.350 | 54.272 | 7.235 | 28.666 |
| 1943-1944 | 571.682 | 387.741 | 53.768 | 7.700 | 27.546 |
Et røverstyre som det som ble introdusert i Polen ble raskt ganske korrupt, som denne rapporten som er skrevet i den polske undergrunnsbevegelsen om embetsmennene i de tyske okkupasjonsmyndighetene forteller:
De kom til Polen ut fra et ønske om å herske og fremme sine karrierer, å gjøre seg bemerket, og å unngå å bli sendt til fronten. Generalguvernementet, spesielt Warszawa, ga tyskerne muligheter som de ikke hadde drømt om. Da fant seg plutselig overført fra stillinger som stod lavt på rangstigen ute i provinsen til overordnede stillinger i det erobrede landet, som skaffet dem ansvar og privilegier som de ikke kunne ha drømt om å få i Riket. Framfor alt satte de i gang med å nyte livet. De hadde elegante leiligheter med utenlandske møbler, fornøyelser, alkohol og pikevenner, og til konene og familiene sine i Riket sendte de kasser og pakker fulle av ting som de kunne skaffe seg på stedet. De oppdaget en kilde for privat profitt som aldri gikk tørr - først enkel plyndring og senere bestikkelser. Her i Warszawa var de noe, et liv uten begrensninger lå åpent for dem.Dette beretningen blir bekreftet av for eksempel denne SD rapporten fra Leipzig fra 6. mai 1942:
(Kilde: Dokument 712)
Folk hører mer og mer om de katastrofalt korrupte forholdene i Polen. Øyevitner rapporterer om det økonomiske og moralske forfallet som dessverre også er å finne innen administrasjonen og i partisirkler. De nasjonale kameratene tror at de er overveldet av arbeid her, byråkratene nyter livets gleder og rikdom i Polen. Det skaper bitterhet og fører til bemerkninger som: "så det er slik medlemmene av den herskende klassen er!"En rapport sendt av den polske undergrunnsbevegelsen til London høsten 1942 kommenterer forholdet mellom tyskere og polakker slik:
(Kilde: Dokument 713)
Polsk-tyske forhold er basert på gjensidig forakt. Polakkene avsky tyskerne som ransmenn, banditter, primitive mennesker, slamper, kjeltringer og løgnere; tyskerne avskyr polakkene som dårlige soldater, håpløse organisatorer, som folk som lever i elendige forhold, har lite å spise og nå ikke lenger har sin egen stat.Som følge av deres korrupsjon, grådighet etter fortjeneste, bestikkeligheten og korrupsjonen i det administrative apparatet, har de [tyskerne] fullstendig ødelagt den tidligere legenden om tysk lovlydighet, den tyske sans for orden og ærlighet, tysk talent for organisasjon. Den polske befolkning tillater seg ikke å bli det minste imponert av løgnaktig tysk propaganda om "modelladministrasjonen i øst" siden den vet for godt fra sin daglige erfaring hva moraliteten, ærligheten og rettferdigheten til hele dette apparatet, som vi i det okkuperte området er blitt påført, er verdt.
(Kilde: Dokument 714)
(d) Oppstanden i Warszawa i juli-oktober 1944
J. Noakes og G. Pridham skriver bare kort om oppstanden i Warzawa. Blant andre skriver John Erickson mer om den i boka "The road to Berlin". Stalin satte ikke pris på denne oppstanden, men man vet i dag at den Røde Arme kjempet hardt for å fortsette å trenge vestover mens oppstanden foregikk i Warszawa, og bare i den første veka av oppstanden hadde den Røde Arme langt mer enn 100.000 falne i kampene i Polen. Den Røde Arme kjempet også hardt for å erobre Warszawa, og i september foretok fly fra den Røde Arme flere tusen flygninger over Warszawa for å slippe ned forsyninger til opprørerne, men mesteparten av disse forsyningene ble tatt av tyskerne. Og opprøret hadde vart i mer enn en måned før disse forsyningene ble fløyet inn.
Den første august 1944 begynte oppstanden i Warszawa. Den var over den andre oktober. Med støtte fra Frank og Utenriksdepartementet hadde ledelsen for Wehrmacht garantert polakkene en ærefull overgivelse og status som krigsfanger under Genevekonvensjonen. Men sikkerhetspolitiet brydde seg ikke om dette, og transporterte omkring 160.000 av Warszawas innbyggere til tvangsarbeid i Tyskland, inkludert 60.000 som ble sendte til konsentrasjonsleire.
De tyske tapene i oppstanden hadde vært 17.000 døde og savnede og 9.000 skadede. Den polske heimehæren mistet 16.000 døde og savnede og 6.000 skadede. 200.000 sivile ble drept i oppstanden og nitti prosent av byen ble ødelagt. Den 21. september 1944 sa Himmler om oppstanden til noen militære kommandanter:
...... I de siste fem vekene har vi kjempet i Warszawa. Jeg har utnevnt SS Obergruppenführer von dem Bach som min kommandant der. Det er det hardeste slaget vi har kjempet siden begynnelsen av krigen. Det kan sammenliknes med hus til hus kampene i Stalingrad. Det er like hardt. Denne general Bor ble forrådt av russerne - for de har ikke frigjort ham; nå later de som om de ville like å gjøre det. Og han ble oppegget av britene. De engelske satte i gang denne oppstandene på et tidspunkt som var svært uheldig for oss. Da jeg hørte nyhetene om den polske oppstanden gikk jeg med en gang for å treffe Føreren. Jeg forteller om det som et eksempel på hvordan man må reagere på slike nyheter med den fullstendig ro. Jeg sa: "Min Fører tidspunktet er uheldig. Men fra et historisk synspunkt er det en velsignelse at polakkene gjør dette. Vi vil komme oss gjennom de fire eller fem vekene [det vil ta] og så vil Warszawa, hovedstaden, hjernen, intelligensen til denne 16-17 millioner sterke polske nasjonen, være utslettet, denne nasjonen som har blokkert vår vei til Østen i sju hundre år og siden det første slaget ved Tannenberg, har alltid vært i veien. Så vil det historiske problemet ikke lenger være et stort problem for våre barn, for alle de som kommer etter oss, og for oss også.Videre ga jeg samtidig ordre om at Warszawa måtte bli fullstendig ødelagt. Dere får tro at jeg er en fryktelig barbar. Om dere liker det er jeg det, dersom jeg må være det. Mine ordrer var å brenne ned og sprenge hver husblokk. Som resultat har en av de største svulstene på østfronten blitt fjernet.
(Kilde: Dokument 715)
Lenker:
Første del av denne teksten om Det nazistiske imperiet
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilde for dette kapitlet er: