Skrevet av Tor Førde.
Kilde for dette kapitlet er:
Mot slutten av 1912 nådde den siste oppgangkonjunkturen før krigen toppen. Etter at verdensøkonomien hadde kommet seg etter finanskrisen i USA i 1907 hadde den internasjonale økonomien gått inn i en oppgangkonjunktur som sluttet med internasjonale spenninger som fulgte utbruddet av krigen på Balkan i oktober 1912. I Tyskland og andre land ble det solgt store mengder aksjer og penger ble hamstret, og det oppstod kapitalmangel og fare for overproduksjon.
Utbruddet av Første Verdenskrig virket sterkt inn på økonomien. Private investeringer opphørte på grunn av usikkerheten. Forbindelsen til andre økonomier ble brutt og bedriftene ble tappet for arbeidskraft, mens transportapparatet prioriterte militære transporter.
Arbeidsledigheten økte sterkt høsten 1914, fra 2,9% i juli til 22,4% i august. Men i løpet av vinteren og våren 1915 falt arbeidsledigheten. Arbeidsledigheten ble så stor at myndighetene satte i gang nødsarbeidsprosjekter.
Det ble også satt i gang arbeid for å informere om de nye arbeidsplassene som krigsøkonomien skapte. Høsten 1914 var det mangel på arbeidskraft i metallindustriene, mens det var stor arbeidsledighet blant tekstilarbeidere og bygg- og anleggsarbeidere. Krigsindustriene ble i stand til å øke lønningene de betalte, og dette trakk arbeidskraft til disse industriene.
De likviditetsproblemene som hadde vist seg de første vekene ble raskt overvunnet, for myndighetene brukte rikelig med penger, og smurte økonomien med penger. Pengemangel skulle ikke hindre at økonomien ble satt på krigsfot.
Krigen omstrukturerte industrien. Dette vil framgå av tabell 36 fra boka til Holtfrerich som viser sysselsetting i krigsindustrien og i sivil industri, og som jeg gjengir nedenfor. Der er 1913=100.
| Industrisektor | 1913 | 1914 | 1915 | 1916 | 1917 | 1918 |
| Krigsindustriene | 100 | 88 | 78 | 89 | 103 | 110 |
| Sivile industrier | 100 | 91 | 53 | 46 | 43 | 41 |
| Blandet industri | 100 | 91 | 77 | 69 | 63 | 63 |
Da krigen var over falt produksjonen sterkt, siden krigsindustriene måtte legge om produksjonen og finne nye markeder.
Regjeringa brukte svært mye penger for å oppnå denne overgangen til sivil produksjon og for å unngå at industrien stoppet opp og for å skaffe arbeid til soldatene som vendte heim. Mange kontrakter om krigsmateriell som allerede var inngått ble fullført etter krigen, selv om det ikke lenger var bruk for det som ble produsert.
I 1919 var det sterk inflasjon, i motsetning til i 1920. Og den betydelige arbeidsledigheten som oppstod rett etter krigen ble ganske raskt redusert. Jeg viser under tabell 35:
| 1914 | 1915 | 1916 | 1917 | 1918 | 1919 | 1920 | 1921 | 1922 | 1923 | |
| Januar | 4,7 | 6,5 | 2,6 | 1,7 | 0,9 | 6,6 | 3,4 | 4,5 | 3,3 | 4,2 |
| Februar | 3,7 | 5,1 | 2,8 | 1,6 | 0,8 | 6,0 | 2,9 | 4,7 | 2,7 | 5,2 |
| Mars | 2,8 | 3,3 | 2,2 | 1,3 | 0,9 | 3,9 | 1,9 | 3,7 | 1,1 | 5,6 |
| April | 2,8 | 2,9 | 2,3 | 1,0 | 0,8 | 5,2 | 1,9 | 3,9 | 0,9 | 7,0 |
| Mai | 2,8 | 2,9 | 2,5 | 1,0 | 0,8 | 3,8 | 2,7 | 3,7 | 0,7 | 6,2 |
| Juni | 2,5 | 2,5 | 2,5 | 0,9 | 0,8 | 2,5 | 4,0 | 3,0 | 0,6 | 4,1 |
| Juli | 2,9 | 2,7 | 2,4 | 0,8 | 0,7 | 3,1 | 6,0 | 2,6 | 0,6 | 3,5 |
| August | 22,4 | 2,6 | 2,2 | 0,8 | 0,7 | 3,1 | 5,9 | 2,2 | 0,7 | 6,3 |
| September | 15,7 | 2,6 | 2,1 | 0,8 | 0,8 | 2,2 | 4,5 | 1,4 | 0,8 | 9,9 |
| Oktober | 10,9 | 2,5 | 2,0 | 0,7 | 0,7 | 2,6 | 4,2 | 1,2 | 1,4 | 19,1 |
| November | 8,2 | 2,5 | 1,7 | 0,7 | 1,8 | 2,9 | 3,9 | 1,4 | 2,0 | 23,4 |
| Desember | 7,2 | 2,6 | 1,6 | 0,9 | 5,1 | 2,9 | 4,1 | 1,6 | 2,8 | 28,1 |
Inflasjonen satte fart i økonomien. Inflasjonen betalte investeringene, siden det raske fallet i pengeverdi i 1919 gjorde det lett å betale tilbake lånte penger. Dessuten var det rikelig med penger i økonomien siden regjeringa slapp stadig mer penger inn i den.
Den tyske importen var større enn den tyske eksporten i disse årene (1919-1924). For det meste falt valutakursen raskere enn den innenlandske verdien av marken, og derfor var tyske varer billigere utenlands enn i Tyskland, og dette var en fordel for tysk eksport. Men fordelen var mindre enn det ofte er antatt, skriver Holtfrerich.
I Frankrike var inflasjonen mindre, og der ble industrien så raskt gjenoppbygd at allerede i 1924 var industriproduksjonen større enn i 1913 selv om viktige industriområder i nord var blitt rasert. I Storbritannia var industriproduksjonen i 1920 like stor som i 1913, men deflasjonspolitikken stoppet veksten og skapte en depresjon.
Utvikling og sammenlikning av industriproduksjonen i Tyskland, Frankrike og Storbritannia. 1928=100 (Kilde tabell 38)
| Frankrike | Storbritannia | Tyskland | |
| 1913 | 79 | 107 | 98 |
| 1919 | 45 | - | 37 |
| 1920 | 49 | 107 | 54 |
| 1921 | 43 | 73 | 65 |
| 1922 | 61 | 87 | 70 |
| 1923 | 69 | 95 | 46 |
| 1924 | 85 | 98 | 69 |
| 1925 | 84 | 93 | 81 |
| 1926 | 98 | 72 | 78 |
| 1927 | 86 | 103 | 98 |
| 1928 | 100 | 100 | 100 |
| 1929 | 109 | 106 | 101 |
| 1930 | 110 | 97 | 89 |
| 1931 | 98 | 89 | 72 |
Holtfrerich skriver at det er blitt hevdet at de store investeringene under inflasjonen var sløsing med ressurser, siden det ble bygd opp en produksjonskapasitet som senere ikke ble skikkelig utnyttet, men Holtfrerich er ikke enig i dette. Grunnen til at denne produksjonskapasiteten ikke ble utnyttet lå ikke at utviklinga av den var feilaktig eller et resultat av feilaktige kalkuleringer, men heller at det ble en mangel på etterspørsel i økonomien etter stabiliseringen av valutaen. Dette skyldes at investeringsnivået var lavere etter 1924 enn normalt i vekstperioder både før 1914 og etter 1948. Og den sterke veksten under inflasjonen kan ikke bli klandret for dette.
Den tyske finanspolitikken hadde ikke bare virkninger i Tyskland, men også i andre land. Spesielt etter at den allierte blokaden ble fjernet sommeren 1919 og etter at priskontrollen ble fjernet ble virkningene av den økte etterspørselen i Tyskland merket utenlands. Da Tyskland ble en del av den internasjonale økonomien igjen var den tyske etterspørselen etter råvarer stor. Og så lenge underskuddsbudsjetteringen opprettholdt industriveksten i Tyskland økte den tyske etterspørselen etter råvarer fra utlandet. I den utstrekning dette skapte eksportoverskudd i andre land var det med på å øke etterspørselen og produksjonen i andre land. Og Tyskland importerte varer for større verdi enn Tyskland eksporterte. Økningen i andre lands eksport til Tyskland representerte en økt etterspørsel i disse landene tilsvarende en investeringsboom, med de samme multiplikatorvirkningene overfor innenlandsk næringsliv.
Den økonomiske aktiviteten i Tyskland hadde utviklet seg på samme måte som i de allierte landene under krigen. Alle hadde lagt industrien om til krigsproduksjon. Men i 1920 begynte Tyskland å føre en annen økonomisk politikk enn de allierte landene. Fram til da hadde alle landene vært opptatte av først og fremst å produsere for krigsformål, og da krigen var over å føre samfunnet og næringslivet over til fredstilstanden og sivil produksjon. Demobilisering av mannskaper ble betalt av staten ved underskuddsbudsjettering, og rentenivået ble satt lavt for å gjøre statenes gjeld fra krigen lettere å bære og for å gjøre det lettere å foreta investeringer for å omstrukturere industrien.
Dette førte til en internasjonal boom, spesielt i andre halvår i 1919. Det førte til økende priser i alle land. I Storbritannia økte slik grossistprisene med nesten førti prosent fra mai 1919 til en topp i mai 1920. Også i USA ble toppen nådd i mai 1920, og der var da prisnivået omkring tjuefem prosent over nivået året før. I Frankrike ble pristoppen nådd i april 1920, og da var prisnivået syttisju prosent høgere enn i april 1919. Denne boomen lettet overgangen til sivil produksjon og reintegrering av soldatene i arbeidsstyrken.
I mange land, som Tyskland, Frankrike, USA og Storbritannia, økte industriproduksjonen raskt fra 1919 til 1920 og arbeidsledigheten var liten.
Ved slutten av 1919 og begynnelsen av 1920 begynte man i Storbritannia og USA å mene at boomen og inflasjonen burde bringes under kontroll. I Storbritannia ble derfor rentene satt opp, fra under fire prosent til 6,75% i andre halvdel av 1920. Også i USA begynte en liknende politikk å bli ført, og Federal Reserve satte opp rentene.
Disse renteøkningene i USA, og Storbritannia bidro til at disse landene gikk inn i en økonomisk depresjon. Mellom august 1920 og februar 1921 kom et svært sterkt prisfall i USA Industriproduksjonen og sysselsettingen falt også brått og mye. Det samme skjedde i Storbritannia.
Noen tall for å illustrere hvor intens depresjonen var: Fra 1920 til 1921 falt industriproduksjonen med tjue prosent i USA og med 18,6% i Storbritannia og med elleve prosent i Frankrike. Samtidig forsvant to millioner arbeidsplasser i USA og arbeidsløsheten vokste til tolv prosent i 1921. I Storbritannia vokste arbeidsløsheten fra gjennomsnittlig 2,4% av de fagorganiserte i 1920 til 14,8% i 1921, og på det meste var 22% av de som hadde arbeidsløshetsforsikring uten arbeid sommeren 1921.
Holtfrerich skriver at en feilaktig pengepolitikk bidro til depresjonene både i 1920/21 og 1929-32. Det som spesielt skiller den første depresjonen fra den siste var at den første raskt og brått tok slutt. Den første begynte også mer brått: grossistprisene i USA falt med gjennomsnittlig 3,4% i 1920/21, men bare med 0,9% per måned fra 1929 til 1932. De korresponderende ratene for fall i industriproduksjonen var 2,4% gjennomsnittlig per måned i USA i 1920/21, og 1,5% i 1929-32. Hvorfor opphørte den første depresjonen så mye raskere enn den andre, spør Holtfrerich.
Han svarer at i 1920 førte ikke alle de store landene en deflasjonspolitikk. Det var et "lokomotiv" som førte en annen finans- og pengepolitikk: Tyskland. I deflasjonslandene var stabilisering av valutaen det viktigste målet, men i Tyskland derimot var full sysselsetting det viktigste målet. Dette framgår av at i andre halvdel av 1920 og i 1921 ble investeringene i offentlig sektor økt som et arbeidsskapende tiltak innenfor den såkalte "produktive" arbeidsløshetshjelpen. Det framgår også av kommunikasjon mellom de ledende politikerne i Tyskland i denne tida at full sysselsetting var det høgst prioriterte målet for den politikken som ble ført.
I januar 1921 sa for eksempel Walther Rathenau at:
"Han var ikke redd for inflasjonen. Om han kunne gjøre en avstikker som ikke var helt relevant til dagsordenen: dersom depresjonen som har angrepet England med full kraft skulle spre seg over til oss burde vi trykke pengesedler enda raskere og starte opp byggearbeider, og bruke den sysselsettingen disse skaper som en demning mot depresjonen. Det er feil når folk sier at å trykke penger bringer oss til ruin."
De økonomiske forholdene i Tyskland i 1920 og 1921 stod i kontrast til forholdene i de andre ledende industrilandene. Til tross for Erzbergers forsøk på å utvide skattegrunnlaget var utvidelse av den flytende gjeld et viktig middel for å dekke statens utgifter. Rentene ble holdt nede. Prisene ble ganske stabile fra våren 1920 til sommeren 1921, og dette sammen med den utenlandske depresjonen dempet den utenlandske etterspørselen etter tysk eksport. Men den innenlandske etterspørselen holdt seg oppe og var sterk, og den tyske industriproduksjonen vokste sterkt, med mer enn tjue prosent fra 1920 til 1921, etter at den hadde økt med hele 46% fra 1919 til 1920. Og arbeidsløsheten var stort sett liten, i hvertfall sammenliknet med situasjonen i England og i USA
Den sterke ekspansjonen av den tyske økonomien førte til sterk økning av importen. Under depresjonen 1920/21 var Tyskland det eneste viktige markedet som vokste. Mer enn tre fjerdedeler av importen var bulkvarer. Holtfrerich gir noen data som tyder på at den tyske importen økte med 36,2% i volum fra 1920 til 1921. Målt i gullmark var denne økning så stor som 45,7%. Fra 1921 økte importen videre med hele 78,7% i volum, men bare med ti prosent målt i gullmark [utenlands foregikk et svært sterkt prisfall på disse varene].
Den samlede eksporten fra USA sank fra $8,23 milliarder i 1920 til $4,49 milliarder i 1921, altså med så mye som 45,4%. Samtidig falt prisene så sterkt i USA at dette fallet i eksport tilsvarte et fall på omkring 14% med faste priser. Men samtidig økte verdien av den amerikanske eksporten til Tyskland, fra bare $93 millioner i 1919 til $311 i 1920 og videre til $372 i 1921. Målt i volum økte den amerikanske eksporten til Tyskland fra 1920 til 1921 med hele 90%. Eksporten til Tyskland økte som andel av total amerikansk eksport fra å være bare 1,2% i 1919 til 3,8% i 1920 og videre til 8,3% i 1921.
For noen viktige varer i amerikansk eksport ble det tyske markedet av avgjørende betydning. Primærprodukter, spesielt fra jordbruket, utgjorde 75% av tysk import, og denne typen varer utgjorde en stor del av amerikansk eksport. Slik gikk 20,8% av den amerikanske eksporten av råbomull til Tyskland i 1921, og det var mer enn det som ble eksportert til Storbritannia. Samme år importerte Tyskland mer enn 30% av den amerikanske eksporten av kopper og også mer enn 30% av den amerikanske eksporten av kjøtt og 13% av den amerikanske eksporten av hvete og hvetemel. For disse nevnte varene sank ikke volumet av den amerikanske eksporten fra 1920 til 1921, og grunnen til dette var at den tyske importen av dem økte så sterkt. Fra 1920 til 1921 ble den tyske importen av amerikansk råbomull doblet, og importen av kjøtt fra USA økte med 60%. Den tyske importen av hvete fra USA ble firedoblet og importen av kopper økte med 150%.
Verdien av tysk eksport til USA ble mangedoblet i disse årene, fra $11 millioner i 1919 til $89 millioner i 1920 videre til $80 i 1921. Slik var økningen i samhandelen mellom Tyskland og USA nesten totalt en netto økning av etterspørselen i USA Holtfrerich sammenlikner denne situasjonen med den situasjonen man ville ha hatt dersom Tyskland, i likhet med andre industriland, hadde ført en deflasjonspolitikk. Holtfrerich kommer fram til at denne forskjellen utgjør et direkte bidrag på omkring 0,3% av bruttonasjonalproduktet til USA i 1921. I tillegg kommer at det ble eksportert betydelige varemengder fra USA til Tyskland som gikk gjennom nederlandske og engelske havner.
Holtfrerich skriver at tilsvarende beregninger kan gjøres for Storbritannia. Det var også sterk vekst i samhandelen mellom Tyskland og Storbritannia. Og handelen mellom Tyskland og en hel del mindre europeiske land var også stor, og av større betydning for disse landene enn handelen med Tyskland var for Storbritannia og USA
Holtfrerich sammenlikner med kjente program for å stimulere ulike økonomier og som har tilført dem etterspørselsøkning i størrelsesorden 0,3% av bruttonasjonalprodukt, og viser at en økning av etterspørsel i denne størrelsesorden har merkbar virkning.
Virkningen av tysk import på verdensøkonomien blir spesielt tydelig dersom vi setter sammensetningen av den tyske importen i forhold til strukturelle sider ved den utenlandske depresjonen, spesielt i USA De viktigste varene som ble importert av Tyskland - råbomull, hvete, kjøtt og kjøttvarer - var blant de viktigste produktene i amerikansk jordbrukseksport. I 1921 utgjorde disse produktene en tredjedel av total amerikansk eksport. Råbomull, hvete og kopper var blant de viktigste varene i internasjonal handel. USA var den viktigste eksportørene av alle disse tre varene. USA produserte mer enn halvparten av verdens kopper og omkring halvparten av verdens produksjon av råbomull og en tredjedel av verdens hveteproduksjon. Prisene for disse produktene i de amerikanske markedene var toneangivende for prisene på verdensmarkedet.
Priselastisiteten i etterspørselen etter primærprodukt er lav, spesielt gjelder dette for jordbruksproduktene. Og i det minste på kort sikt gjelder det også for tilbudet av disse varene at priselastisiteten er lav. Derfor fører små endringer i etterspørsel til forholdsvis store endringer i pris. Dersom etterspørselen etter disse produktene ble redusert ville det ramme inntektene til svært mange produsenter i jordbrukssektoren. Og dette ville redusere disse produsentenes etterspørsel etter industriens varer. Den verdensomspennende deflatoriske depresjonen i 1929-32 er et eksempel på dette. Den begynte som strukturell overproduksjon i verdens primærvaresektor, og som førte til fallende priser for disse varene og usolgte varer allerede i 1925. Den gode tilgjengeligheten på kreditt holdt situasjonen flytende i flere år, og verden kunne ha unngått følgende av overproduksjonen av råvarer dersom den hadde unngått deflasjonen, den økende pengeverdien.
Nøyaktig den samme konstellasjonen fantes i 1920/21, spesielt etter at de finansielle og monetære restriksjonene var innført i Storbritannia og USA i 1920. Alt lå til rette for en langvarig depresjon av samme type som den som begynte i 1929. Holtfrerich skriver at han mener at grunnen til at depresjonen i 1920/21 ble så kortvarig og var overstått allerede i 1922 i det minste delvis var den ekspansive og inflasjonsdrivende finanspolitikken som ble ført i Tyskland, og som førte til en boom der.
Holtfrerich skriver at sammenlikning av de to depresjonene viser at forskjellen mellom dem var at under den første depresjonen var det et land som svært intenst førte en effektiv motkonjunkturpolitikk, nemlig Tyskland, mens under den andre depresjonen førte alle land av økonomisk betydning samtidig en deflatorisk politikk. Denne forskjellen førte til at den første depresjonen ble kortvarig.
Hvordan virket inflasjonen inn på fordelingen av inntekt og formue i Tyskland? Holtfrerich skriver at det ofte har vært hevdet at blant inflasjonens store tapere var lønnsmottakerne, siden det har vært sagt at prisene kom til å stige så raskt at lønningene ikke økte i takt med prisstigninga. Dermed kom reallønningene til å falle. Implisitt i påstander som disse ligger det ofte en antakelse om at prisstabilisering ville ha vært bedre for lønnsmottakerne enn inflasjon. Holtfrerich sier at dette vil han undersøke mer grundig.
Hva sier de tilgjengelige anslag av den samlede nasjonalinntekt for det tidsrommet som her blir undersøkt? De offisielle anslagene av Tysklands nasjonalinntekt går tilbake til 1891. Disse anslagene bygger på skattestatistikk. Av de tre tilnærmingsmåtene for å anslå nasjonalinntekt (eller nasjonalprodukt på faktornivå) - inntekt, produkt og utgift - bruker tysk statistikk den første.
Holtfrerich gjennomgår flere ulike anslag over nasjonalinntekta til Tyskland. Selv om tallene i de ulike anslagene varierer ganske mye, er de enige om at nasjonalinntekta var synkende under krigen, og at en bunn ble nådd i 1919. Deretter steg nasjonalinntekta i 1920, 1921 og 1922. Og alle er enige om at i 1923, som følge av okkupasjonen av Ruhr, sank nasjonalinntekta sterkt.
Nå skal vi se på hvordan nasjonalinntekta ble fordelt, og på hvordan inflasjonen virket inn på fordeling av inntekt.
I 1925 undersøkte O. von Zwiedineck-Südenhorst inntektsstatistikkene, og kom fram til at
Det tilfeldige opphavet til mange av de statistiske opplysningene gjør det vanskelig å sammenlikne opplysningene, siden de er uensartede og av lokal karakter, og de kan ikke uten videre føres sammen i en nasjonal statistikk.
Det ble utarbeidet inntektsstatistikker av offentlige myndigheter både på kommunenivå, delstatsnivå og på nasjonalt nivå. De statistikkene som ble utarbeidet av kommunale myndigheter og av delstatsmyndighetene var av overlegen kvalitet sammenliknet med de statistikkene som ble satt opp av de nasjonale myndighetene.
I 1916 førte de store statlige inngrep i økonomien til at det var nødvendig at staten hadde detaljert kjennskap til den økonomiske situasjonen, spesielt siden brede lag av folket opplevde materiell nød mens krigsprofittørene levde i overflod. Derfor begynte Keiserrikets statistiske kontor å utføre sine egne undersøkelser av lønninger. Det ble samlet inn informasjon fra 370 bedrifter, men informasjonen var lite detaljert og lite nøyaktig.
Etter krigen forbedret arbeiderne sin situasjon betydelig. De fikk rett til kollektive forhandlinger, og åtte timers arbeidsdag, og 48 timers arbeidsveke, ble innført, og arbeiderråd ble opprettet i bedriftene. I februar 1920 gjennomførte regjeringa en undersøkelse av lønninger, og dette ble den mest omfattende og detaljerte undersøkelse som hadde vært gjennomført fram til da. Men tilsvarende undersøkelser ble ikke gjennomført flere ganger under inflasjonen, slik at de opplysningene som ble samlet inn ikke kan sammenliknes med tilsvarende opplysninger fra et annet tidspunkt for å beskrive eller undersøke ei utvikling.
I perioden 1914-1923 var den fallende kjøpekraften til marken den viktigste faktoren bak forandringene i lønningene. De nominelle lønningene steg derfor, og de steg mer eller mindre i takt med endringene i valutaens kjøpekraft, altså mer eller mindre i takt med prisstigninga.
Det man vet sikkert er at lønnsmottakernes reallønn i hele denne perioden, med få unntak, lå lavere enn i 1913. Og at lønnsforskjellene ble mindre i denne perioden. Men endringene foregikk så raskt, og opplysningene vi har om dem er så mangelfulle, at det er ugjørlig å få et detaljert bilde av reallønnsutviklinga for de mange ulike gruppene i samfunnet.
Holtfrerich presenterer en del data som viser at reallønna var minst i 1917. Deretter steg den i 1918 og 1919, for så å falle igjen. De opplysningene Holtfrerich gir gjelder lønn per veke, men siden arbeidsdagen ble kortere da åtte timers arbeidsdag ble innført i 1919 falt timelønna mindre enn lønna per veke, eller timelønna kunne stige, slik at for noen av de dårligst betalte gruppene ble timelønna fra 1919 og fram til høsten 1922 høgere enn den hadde vært i 1913. Høsten 1922 begynte en sterk nedgang i reallønna, og reallønna var lita i hele 1923. Jeg gjengir en del av tabell 41 fra Holtfrerich som viser dette:
| Jernbanearbeidere | Trykkeriarbeidere | Gruvearbeidere i Ruhr | ||
| Faglærte | Ufaglærte | - | - | |
| 1914 | 97,2 | 97,2 | 97,2 | 93,3 |
| 1915 | 79,7 | 80,8 | 77,3 | 81,3 |
| 1916 | 69,2 | 73,8 | 60,6 | 74,4 |
| 1917 | 63,9 | 74,2 | 49,4 | 62,7 |
| 1918 | 83,3 | 99,8 | 54,1 | 63,7 |
| 1919 | 92,2 | 119,8 | 72,3 | 82,4 |
| 1920 | 66,7 | 89,1 | 60,8 | 77,6 |
| 1921 | 74,5 | 100,0 | 68,9 | 89,1 |
| 1922 | 64,2 | 87,6 | 60,9 | 69,9 |
| 1923 | 50,9 | 69,1 | 54,2 | 70,1 |
Den gruppa som her var dårligst betalt var de ufaglærte jernbanearbeiderne, og de hadde best lønnsutvikling, og det gir et riktig bilde av lønnsutviklinga under inflasjonen, for det foregikk ei utjevning av inntektene, ikke bare blant arbeidere, men med få unntak i hele samfunnet. Holtfrerich gir data for forholdet mellom lønningene til faglærte og ufaglærte arbeidere, og også data for lønnsutviklinga til ulikt rangerte embetsmenn, og begge seriene data viser tydelig at de med best lønn fikk sin inntekt sterkere redusert enn de lavtlønte. Dette framgår av statistikkene 42 og 43 i boka, og jeg gjengir dem her:
Faglærte arbeideres lønn som prosent av ufaglærtes lønn:
|
|
Lønnsutjevningen foregikk i siste del av krigen og det første året etter krigen. En viktig grunn til dette var nok at det var nødvendig å sikre de dårligst betalte arbeiderne et livsminimum. En annen grunn var at fagforeningene var langt sterkere i den perioden da det foregikk lønnsutjevning enn vanlig, og at en stor del av arbeiderne organiserte seg og de fikk rett til kollektive forhandlinger og kollektive avtaler. De lønningene som de kollektive avtalene fastsatte fungerte som minstelønn, og ofte var de virkelige lønningene betydelig høgere enn de som var fastsatt i de kollektive avtalene på grunn av akkordsystem etc.
Lønnsforskjeller mellom menn og kvinner og mellom unge og gamle ble også mindre. Men under krigen ble lønnsforskjellene større mellom industrier som bare leverte til den sivile befolkninga og industrier som også produserte for hæren.
Det var ikke bare i Tyskland at lønnsforskjellene ble mindre i denne tida. Det skjedde også i andre land.
Etter krigen undersøkte Frankfurter Zeitung jevnlig lønnsutviklinga i Frankfurt og området rundt og offentliggjorde det som ble funnet. Blant tingene som kom fram var at den lønna som var forhandlet fram gjennom kollektive forhandlinger ofte ble supplert med en akkordbonus. Og etter hvert førte de økende leveomkostningene til at den ordinære lønna ofte ble supplementert med ei sosial lønn som var avhengig av mottakerens forsørgelsesbyrde etc. Mange arbeidere som arbeidet under vanskelige forhold kom ikke inn under de kollektive lønnsavtalene. Det gjelder personer som formelt var selvstendige, som kvinner som sydde heime og andre som var regnet som selvstendige handverkere og diverse freelancere, som alle kunne leve under svært fattigslige og vanskelige forhold.
Avisen satte opp både en levekostnadsindeks og en reallønnsindeks. Reallønnsindeksen viste at fra begynnelsen av 1920 til midten av 1923, som er det tidsrommet disse indeksene er referert i tabell 46, lå reallønna stort sett litt høgere enn i 1914, selv om den sju måneder i denne perioden var lavere. Lønna svingte innen pluss minus tjue prosent rundt gjennomsnittslønna fra 1914.
Ved slutten av krigen ble det enighet om at åtte timers arbeidsdag og 48 timers arbeidsveke (8 timer i 6 dager) skulle være standard. I årene før krigen hadde arbeidsdagen vanligvis vært på ti timer, og arbeidsveka gjerne på 54-56 timer, fem arbeidsdager på ti timer og en kortere arbeidsdag på lørdag. En betydelig lønnsnedgang fulgte mange steder på grunn av at arbeidstida ble redusert. Dette må man naturligvis ta hensyn til når lønnsnivået før og etter krigen blir sammenliknet.
Den lønnsutjamninga som vi har sett foregikk førte til at arbeiderne tjente bedre i forhold til hvitsnippyrkene. Likevel gikk reallønna til alle kategorier arbeidere ned fra krigsutbruddet til 1917, og arbeidernes lønn sank prosentvis mer enn nasjonens samlede realinntekt under krigen. Etter krigens slutt og fram til midten av 1922, med unntak for en kortvarig nedtur i begynnelsen av 1920, var reallønna høgere enn den hadde vært i andre halvdel av krigen. I den korte perioden mellom våren 1920 og sommeren 1921 da priser og lønninger tenderte mot å være stabile, var reallønna per veke for ufaglærte omkring nivået til vekelønna før krigen og den reelle timelønna lå noen ganger betydelig høgere enn før krigen. Men faglærte arbeidere hadde ei realinntekt som lå betydelig under førkrigsnivået - per veke kunne realinntekta være 25%-35% lavere for arbeidere i statsbedrifter og 30%-40% lavere for trykkeriarbeidere. Også for personer som arbeidet i statsadministrasjonen var situasjonen den at de som var nederst på rangstigen fikk reallønna redusert med 15-30% mens de som var midt på rangstigen fikk realinntekta redusert med 50% og vel så det. Men begge disse to kategoriene tjente på at arbeidstida ble redusert.
Det ser ikke ut til at inflasjonen reduserte arbeidernes andel av nasjonens realinntekt for perioden 1919-22 sammenliknet med situasjonen før krigen (1913). Men situasjonen ble forandret i andre halvdel av 1922. Fra da av tenderte gapet mellom den løpende realinntekta og førkrigstidas realinntekt mot å være mye større enn i 1919-22. Dette var virkeligheten under hyperinflasjonen, lønningene var da alltid på etterskudd etter den galopperende prisstigningen. Det har vært hevdet at dette også var tilfellet for perioden 1919-22, men man har da ikke tatt tilstrekkelige hensyn til at arbeidstida ble redusert. Reduksjonen av arbeidstid var sterkt ønsket av arbeiderne, og de hadde kjempet hardt for å oppnå den, og de kom til å kjempe hardt for å beholde den, og den var derfor i seg selv et framskritt i velferd og velstand. Derfor er denne selvvalgte økning av fritida egentlig ingen inntektsnedgang man kan klage over på vegne av arbeiderne, selv om den medførte mindre reallønn.
Men usikkerheten om framtidig inntekt økte på grunn av inflasjonen og den svært ujevne pris- og lønnsutviklinga.
Det er vanskelig å beregne realinntekt for perioder med svært ustabil pengeverdi. I den perioden vi behandler var det mer og mindre rasjonering og priskontroll, og derfor trengte ikke vareknappheten, når den var til stede, å komme til uttrykk som prisstigning.
Det finnes statistikk som forteller om mengden av ulike slag varer som ble konsumert. De tyder på at konsumet ble dreiet mot simplere varer etter krigen sammenliknet med i 1913, altså mindre protein og mer stivelse. Konsumet av importert frukt falt også svært sterkt. Dette kan ha sammenheng at middelklassens realinntekt falt så sterkt at strukturen i forbruket dens ble til dels sterkt forandret, og den kunne i betydelig mindre grad unne seg de fine tingene.
Hushold med høg inntekt bruker som regel mindre del av inntekta til mat og oppvarming og lys enn hushold med lave inntekter. Hushold med høge inntekter bruker større del av inntekta til klær etc. enn hushold med lave inntekter. Den delen av inntekta som går med til husleie og vedlikehold av huset er ofte konstant. Dette fant også Holtfrerich var tilfelle i Tyskland rundt Første Verdenskrig.
I 1917 utgjorde utgiftene til mat en betydelig høgere del av arbeidernes totale utgifter enn i 1907 - 60% mot 52,3%. Arbeiderne brukte også en større del av inntektene sine til oppvarming i 1917 enn i 1907. Husleiene ble under krigen regulert av offentlige myndigheter, og det førte til at betydelig mindre del av inntektene ble brukt til husleie, og større del ble brukt til klær.
Fra 1907 til 1913 var det sterk økonomisk vekst i Tyskland og full sysselsetting, og nasjonalinntekta målt i 1913-priser økte fra 40,0 milliarder mark til 48,5 milliarder mark, mer enn 20%. De to siste tiårene før krigen var det både sterk økonomisk vekst og bred og sterk velstandsøkning i Tyskland. Lønningene vokste raskere enn prisene.
Men under krigen ble konsumet av kjøtt og melk sterkt redusert. Dette gjelder også for konsumet av frukt og grønnsaker, mens det ikke var så sterk nedgang i konsumet av karbohydrater.
Holtfrerich går detaljert gjennom undersøkelser av husholdningenes konsum før, under og etter krigen, og sammenlikner disse. Han sammenlikner også konsumet av ulike varene i ulike sosiale grupper, og finner hvilke endringer som skjedde. Og det han finner er det vi kunne vente at han ville finne; det foregikk ei utvikling mot mer fattigslige kår, og konsumutviklinga avspeilte dette i alle grupper som levde av lønn og faste inntekter. Han finner også at 1917 var det vanskeligste og fattigste året, og at allerede i 1918 var matvaresituasjonen klart bedre enn i 1917, men likevel langt dårligere enn før krigen. Og i den delen av etterkrigstida som behandles her var konsumet mer fattigslig enn det hadde vært før krigen. Verst var situasjonen i de årene da prisene steg raskest. Holtfrerich analyserer flere bevarte husholdningsregnskaper for å undersøke situasjonen.
De husholdningsregnskapene fra den profesjonelle middelklassen som Holtfrerich undersøker viser at de familiene disse gjelder fikk sin levestandard betydelig redusert etter krigen sammenliknet med situasjonen før krigen. De to hardeste periodene var (1) fra 1918 til våren 1920 og (2) under hyperinflasjonen.
Holtfrerich beklager at han ikke har tilgang til detaljerte regnskap for lavinntektshushold, og derfor kan han ikke detaljert få undersøkt endringene i konsum for dem.
Holtfrerich skriver at statistikk om helsetilstanden til befolkninga også kan tjene som indikator på ernæringsforholdene og slik på endringer i realinntekt gjennom perioden. Staten laget og offentliggjorde statistikk over helsetilstanden.
I oktober 1923 offentliggjorde Rikets helsekontor en rapport om helsetilstanden fra januar til slutten av september dette året. I følge denne hadde dødelighet i den sivile befolkninga blitt redusert etter krigen, og dødeligheten var klart lavere enn før krigen. Dette ble forklart med at under krigen døde den svakeste delen av befolkninga. Dessuten viser det seg at i harde tider får spedbarn brystmelk i en lenger periode enn i gode tider, og dette førte til at spedbarna ble tatt bedre vare på under krigen, og dette gjaldt fortsatt etter krigen, og det reduserte spedbarnsdødeligheten og ga sterkere og friskere barn. Dessuten ble det født færre barn, og dette bidro også til å redusere spedbarnsdødeligheten, siden dette medførte at hvert enkelt barn ble tatt bedre vare på.
I 1920 og 1921 hadde kostholdet blitt bedre, men under hyperinflasjonen ble kostholdet dårligere igjen: "Bare de få rike og landsbygdbefolkninga var unntatt den forferdelige og overalt synlige underernæring". Maten ble så kostbar under hyperinflasjonen at matmangel og underernæring reduserte folks helsetilstand.
Tuberkulosestatistikken forteller om virkningen dårligere kosthold hadde på folkehelsa. I 1913 var tuberkulosen drevet så sterkt tilbake i Tyskland at det bare var 14,33 tilfeller per ti tusen personer. Under krigen økte hyppigheten av tuberkulose med 72,6% i bystrøk og med 55,5% i Riket som helhet. Men etter krigen ble tuberkulosehyppigheten raskt redusert nesten ned til førkrigsnivået. Men da inflasjonen begynte å løpe løpsk i andre halvår av 1922 økte også tuberkulosehyppigheten, og dette blir sett på som forårsaket av dårligere kosthold og dårligere helsetilstand som skyldtes at lønningene ikke holdt følge med de sterkt stigende prisene. I 1923 fortsatte denne forverrelsen av helsetilstanden, og tuberkulosetilfellene ble stadig hyppigere. Men dette var et storbyfenomen, for dødelighet i Riket som helhet fortsatte å synke i 1923, og dette gjelder også for barnedødeligheten. Dette viser at nøden under hyperinflasjonen først og fremst rammet bybefolkninga.
Hyppigheten av andre sykdommer som bruker å følge med underernæring økte i 1923. Og rapporten sluttet med å nevne at også kriminaliteten økte.
Dette støtter de resultat som allerede er kommet fram om realinntektsutviklinga. Forholdene var verst i siste halvdel av krigen og under hyperinflasjonen i 1923.
Tweet
Lenker:
Neste kapittel av denne teksten
Første del av teksten om Den tyske inflasjonen
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilde for dette kapitlet er: