Den rasistiske staten 1933-45

Femte del

Den rasistiske Ordning i Øst

Første del av denne teksten
Oversikt over alle filene på europas-historie.net

Skrevet av Tor Førde.

Kilder for dette kapitlet er:

Innhold:

  1. Den Rasistiske Ordning i Øst


Den rasistiske Ordning i Øst

Denne delen av dette kapitlet bygger på Götz Aly og Susanne Heims bok "Architects of Annihilation. Auschwitz and the logic of Destruction."

Vi har sett på den rasistiske nyordningen i Tyskland. Den "ariske rasen" skulle forbedres ved at svake elementer i den ble fjernet og ved at individ som ble oppfattet som fremmede for den ariske rasen ble tilintetgjort, eller i det minste plassert i en underordnet posisjon som de fremmedarbeiderne som ble hentet inn ble. De "gode raseelementene" skulle oppfordres til å reprodusere seg. Samtidig med at denne rasistiske nyordningen foregikk foregikk det en rasjonalisering av økonomien. I boka "Architects of Annihilation" vises det at i den rasistisk orienterte planlegginga av det polske samfunnet ble den rasistiske samfunnsmodellen innordnet i, eller samordnet med, en økonomiske og demografiske modell som "vitenskapeliggjorde" utryddelsen og undertrykkelsen. Sentralt for den forståelsen som denne modellen ga var at Polen og Sovjet og Øst-Europa var overbefolket. Disse områdene skulle forsyne Tyskland med mat og råvarer, og det var mulig å produsere maten og råvarene med bare en brøkdel av den befolkninga som fantes i disse områdene. Reduksjon av befolkninga var derfor økonomisk rasjonelt. Sett i denne sammenhengen var massedrapene og Holocaust ikke irrasjonelle og ei økonomisk belastning for krigføringa, som det ofte er blitt hevdet. Tyskland manglet mat, og ved å drepe mennesker som spiste, men ikke produserte mat, kunne mer mat overføres til Tyskland og tyske hærstyrker. Götz Aly skriver:

"Sett fra dette synspunktet var massemordets politikk ikke primært motivert av rasistisk eller terroristisk ideologi, men var et instrument laget for å få fortgang i industrialiseringen og rasjonalisering av jordbruket i Generalguvernementet som et "framvoksende land"". (side 184)

(Generalguvernementet var den delen av Polen som Tyskland erobret i 1939 og som ikke ble innlemmet i Tyskland. Generalguvernementet utgjorde 37% av arealet av det gamle Polen. De vestligste delene av Polen ble innlemmet i, annektert av, Tyskland.)

Holocaust og den forferdelige politikken overfor polakker og russere var først og fremst rasistisk motivert, men den rasistiske forståelsen var en sentral del av en enda mer omfattende verdensanskuelse, eller man kan si at den styrte en mer omfattende verdensanskuelse. I denne ble det ikke anerkjent at hvert enkelt menneske er verdens sentrum, og at hvert enkelt menneske har rett til å være verdens sentrum. Nå går vi over til en grundigere gjennomgang av framstillinga av hvordan den rasistiske staten ble prøvd skapt i Polen:

I introduksjonen skrives det at historikere i de seneste år har vist interesse for de moderniserende kreftene som ble utløst av nazismen. Götz Aly og Susanne Heim skriver at de vil vise forbindelsen mellom moderniseringspolitikken og tilintetgjørelsespolitikken. Formålet var i løpet av kort tid å innføre en ny politisk, økonomisk og sosial orden i Tyskland og i hele Europa.

En tilfredsstillende forklaring for dette kan ikke finnes i de individuelle personlighetene til Hitler, Himmler eller Goebbels, eller i det hysteriet de skapte. Bak det hele lå modeller som anbefalte statsdirigert masseutryddelse av mennesker som en funksjonell nødvendighet for et langsiktig program for sosial modernisering.

Dynamikken i det nazistiske Tyskland steg ut av samspillet mellom at moralske hemninger ble fjernet, gjennomføring av en nasjonalistisk og ekspansjonistisk utopi og framveksten av et moderne teknokrati. Hannah Arendt har skrevet at massemordene ikke var til fordel for de som gjennomførte dem. Götz Aly og Susanne Heim skriver at dette ikke er riktig, massemordene hadde et nytteformål. De inngikk i en strategi for "negativ befolkningspolitikk". I denne politikken prøvde de nazistiske førerne å gjøre bruk av vitenskapelig ekspertise i størst mulig utstrekning, ikke bare for å finne de mest effektive virkemidlene, men også for å bruke vitenskapelige modeller og resultat som grunnlag for å utforme politikken, inkludert beslutninger om å myrde millioner av mennesker.

I SD - sikkerhetstjenesten - hadde Himmler ikke bare en høgt kvalifisert "tenke-tank" utstyrt med egen databank, men Himmler utnevnte også en spesiell "statistikk inspektør" som skulle gi ham statistiske oversikter over alle relevante forhold. For å avgjøre skjebnen til Warszawaghettoen fikk Hans Frank utarbeidet en rapport fra riksrådet for industriell rasjonalisering (RKW) og fulgte dens anbefalinger. Det tyske finansministeriet undersøkte de økonomiske mulighetene til ghettoen i Lodz for å bruke opplysningene i debatten om framtida til ghettoen. Ledelsen for Wehrmacht og diverse ministerier bestilte 1.600 hemmelige rapporter fra Kiel instituttet for verdensøkonomi til bruk for økonomisk planlegging av krigen. Den øverste ledelsen i den nazistiske staten tok ikke avgjørelsene etter smak og behag, men på grunnlag av grundige og detaljerte studier.

I boka Behemoth identifiserer Franz Neumann industrien, byråkratiet, partiet og militærvesenet som de fire pilarene til naziregimet. En grunn til at disse fire pilarene var i stand til å holde oppe den kaotiske nazistaten var at de var knyttet sammen av et nettverk av vitenskapelige rådgivere og institusjoner. Götz Aly og Susanne Heim beskriver arbeidet til disse økonomiske ekspertene og administratorene - regionalplanleggere, statistikere og agronomer, spesialister på anvendelse av arbeidskraft og demografer, og deres innflytelse på avgjørende politiske beslutninger i 1940 og 1941, og hvordan de virket inn på planleggingen av massemord på millioner av mennesker.

Mange av disse ekspertene av i utgangspunktet kjølig innstilt overfor det nye regimet. De avanserte sakte innenfor regimet, men etter 1938 erstattet de raskt de gamle nazist ideologene og kom i sentrum der avgjørelsene ble tatt. Disse unge karriereorienterte teknokratene og akademikerne betraktet Europa som et tegnebrett der de skulle konstruere en ny orden. Øst-Europa ble sett som ei ødemark som skulle konstrueres på nytt, produksjonsmetodene skulle rasjonaliseres, produkt standardiseres, ny arbeidsdeling innføres, sosiale strukturer moderniseres og forenkles, antallet uproduktive mennesker reduseres. Det endelige målet var å tilpasse Øst-Europa til tysk økonomi og underlegge det tysk hegemoni. Disse ekspertene brukte befolkningsøkonomi - Bevölkerungsökonomie - for å planlegge moderniseringsprosessen. Befolkningenes størrelse og sammensetning og ferdigheter skulle kontinuerlig overvåkes og kontrolleres og ved hjelp av fødselskontroll, forflytninger og utryddelse.

I løpet av krigen ble det mindre av mat, råvarer og kapital å planlegge bruken av. "Menneskelige ressurser" ble snart det eneste å planlegge. Planleggerne mente at Tyskland manglet to til tre millioner arbeidere mens det samtidig var 30 til 50 millioner unyttige mennesker å fø på i Sovjet. Derfor begynte arkitektene av den nye orden å utarbeide en stor design for å justere forholdet mellom produktive og uproduktive befolkningsgrupper for å skape det nye sosiale hierarkiet. Heinrich Himmler uttalte det rett fram: "Den eneste måten å løse det sosiale problemet på er for den ene delen å drepe den andre delen og ta deres land."

Denne studien begynner i 1938 da Østerrike og Sudetenland ble innlemmet i Stortyskland. Fra da av ble antisemittismen en integrert del av planen om å skape en ny orden, uttrykt gjennom en systematisk "Entjudung", utryddelse av jødene. Etter angrepet på Polen gikk nazistene i gang med å omforme Polens demografiske og økonomiske struktur. Planleggingsstabene i SS og i de sivile administrasjonen ble enige om en felles strategi. Av denne ser man hvordan det konstruktive ønsket om å bygge en bedre framtid var det som til sist førte til folkemordet.

I 1941 var det i Polen økende konflikt mellom tysk koloniseringspolitikk på den ene siden og planer for økonomisk utvikling på den andre. Oppfatningen var at overbefolkning var en hindring for utvikling av en ny økonomisk orden.


Fjerning av jødene fra Tysklands sosiale og økonomiske liv

Krystallnatten - Reichskristallnacht - fant sted i november 1938. Da begynte en samordnet og intensivert byråkratisk politikk for å "løse jødespørsmålet". Tre dager etter Krystallnatten, 12. november, ble et møte sammenkalt av Göring holdt der viktige elementer i utryddelsespolitikken ble drøftet. Dette inkluderte ekspropriasjon, kontrollert forarming, oppretting av ghettoer, utsulting, tvungne forflytninger og tvangsarbeid. Göring var leder for arbeidet med fireårsplanen, som skulle forberede tysk økonomi til krig. Göring innledet møtet med å si at siden problemet vesentlig var et sammensatt økonomisk problem, måtte man begynne med det. Arianisering av økonomien - altså at tyskere overtok alle bedrifter - var en viktig første oppgave. Göring sa at man først måtte finne ut hvilke bedrifter som ikke var nødvendige og som kunne avvikles eller omdisponeres til annen produksjon.

Arianiseringen var ikke primært tvangsmessig overføring av jødiske firma til tyske kapitalister, men det var et statlig ledet program for nedlegging og rasjonalisering. Det tjente til å mildne den sosiale virkningen for tyskerne av den utstrakte rasjonalisering som foregikk disse årene blant små og mellomstore bedrifter. Alene i 1937 ble 90.000 tyskeide verksteder lagt ned. Den nasjonaløkonomiske virkningen av arianiseringen var først og fremst strukturell.

Eksemplet Wien
Etter "Anschluss" - annekteringa av Østerrike noe tidligere samme år - hadde eksperter begynte å arbeide for å rasjonalisere den østerrikske økonomien. Jøder ble systematisk fjernet fra økonomien. Operasjonen ble ikke utført av nazister eller antisemitter, men av etablerte regnskaps og revisorfirma. Disse avgjorde også om jødiske firma skulle avvikles fullstendig eller bli slått sammen med andre firma eller fortsette med "ariske" eiere. De aller fleste firmaene ble rett og slett fullstendig avviklet. Denne framgangsmåten ble etter Krystallnatten overført til Tyskland. For ikke bare å fjerne jødene fra økonomien, men fra landet, hadde det blitt opprettet et emigrasjonskontor for jøder i Wien. Det hadde i løpet av noen måneder sendt 50.000 jøder ut av Østerrike. Rike jøder hadde blitt tvunget til å betale både for å bringe seg selv og også fattige jøder ut av landet. Men likevel var det fortsatt mange jøder tilbake, og de ble fattigere siden de mistet sin eiendom og ble uten arbeidsgivende inntekt. Göring ga Heydrich beskjed om å opprette et kontor for å sende jøder ut av landet etter østerriksk modell, men man var klar over at ikke alle jødene kunne sendes ut på denne måten, blant annet siden det ikke fantes penger til å sende alle ut. Men man ville begynne å følge den samme veien som var blitt fulgt i Østerrike. Av de 5.822 jødiske verkstedene som hadde vært i Tyskland i 1937 ble bare 345 overført til nye eiere, resten ble avviklet for godt.

Den 1. februar 1939 summerte Rafaelsberg opp resultatene så langt av "arianiseringa": "Det store antallet likvideringer og overføring av forretninger til nye steder som konsekvens av arianisering har fjernet overkapasiteten i mange bransjer av forretningsliv og industri og skapt bedre forhold i andre. Det har ikke vært mulig å utføre en fullstendig gjennomgang av alle forretningsgreiner etter som den ariske sektoren av økonomien ikke kunne bli inkludert i det nåværende restruktureringsprogrammet."

Utviklingsretninga var slik at å tvinge jødene ut av forretningslivet bare var det første steget i en stor design siktet mot å omordne hele det sosiale, demografiske og sosiale livet i landet. Det var i Wien at den rasistiske ideologien og den økonomiske rasjonaliseringa kom sammen for første gang. Befolkninga utenom jødene var stort sett skjermet fra de sosiale konsekvensene ved at en minoritet alene måtte bære utstøtelsen og forarminga som rasjonaliseringa av økonomien medførte. Arianiseringa var altså ikke ei plyndring som tjente noen få nazister.

Adolf Eichmann hadde deltatt i arianiseringa i Østerrike. Den vellykkede erfaring derfra førte til at han ble en nøkkelperson i liknende prosjekt andre steder. Det samme var tilfelle for andre som hadde deltatt i arianiseringa i Østerrike, som Hans Fiscböck og Odilo Globonick, Hermann Neubacher og Hans Kehrl, for å nevne noen.

Fireårsplanen

Fireårsplanen var etablert i oktober 1936 med Göring som leder. Hitler hadde satt opp oppgavene dens, som var: 1. Den tyske hæren må bli klar til handling om fire år, og 2. Den tyske økonomien må være på krigsfot om fire års tid. Fireårsplanen myndigheter bestod av en permanent stab på litt mer enn hundre personer. Den skulle ha oversikt over økonomien, men ikke styre eller regulere den dag for dag. Den betraktet seg som en overkommando som skulle rasjonalisere økonomien og hadde et overordnet ansvar for forsyninger og for forholdet mellom priser og lønninger og for tilgangen på arbeidskraft.

Den virkelige formannen for rådet til Fireårsplanen myndigheter var Paul Körner som var Görings nærmeste og mest intime kollega. Han var Görings stedfortreder. Körner gikk sterkt inn for at økonomisk politikk og sosialpolitikk skulle integreres, og han var alltid opptatt av de sosiale virkningene som den økonomiske politikken ga. Fra februar 1941 gikk rådet til Fireårsplanens myndigheter inn for en militær og økonomisk strategi som ville føre til sult og død for millioner av mennesker i Sovjet. Det var Körner som signerte "Ordren angående sysselsetting av jødene". Ordren var datert 3. oktober 1941, noen dager før deporteringen av jøder østover begynte. Den fjernet all rettsbeskyttelse fra de som skulle deporteres til tvangsarbeid og utryddelse. I 1943 besøkte Körner Auschwitz.

Nummer to etter Göring var Erich Neumann. Han var jurist og økonom. Han hadde innenfor Fireårsplanen blant annet ansvar for den siden av jødespørsmålet som angikk økonomi og utenlandsk valuta i forbindelse med tvangsemigrasjonsprogrammet. Det var på grunn av dette at Neumann representerte Göring og Fireårsplanens råd ved Wannseekonferansen den 20. januar 1942.

Den 31. juli 1941 skrev Göring til Heydrich og instruerte ham om å forberede "en fullstendig løsning av jødespørsmålet innen den tyske innflytelsesfæren i Europa". Det er hevdet at Heydrich selv tok initiativet og fikk Eichmann til å skrive ordren og Göring til å undertegne den. I perioden fra 1938 til 1941 var myndighetene for fireårsplanen involvert i alle de viktigste avgjørelsene om den antijødiske politikken.

Fireårsplanens myndigheter gjorde befolkningsspørsmål og utvalg fra befolkninger til en del av politikken med å husholdere med knappe ressurser. Fireårsplanen myndigheter spilte en avgjørende rolle i diskrimineringspolitikken, i marginaliseringen og forfølgelsen som ble gjennomført mot den jødiske befolkningen.

To dager etter at Polen hadde kapitulert, den 19. september 1939, drøftet de ledende funksjonærene for Fireårsplanen, ledere fra forsvarsministeriet sammen med Heydrich og ledere for diverse ministerier, under Görings ledelse, "spørsmålet om befolkninga i det polske protektoratet og forflytning av jødene som bor i Tyskland". To dager etterpå kom Heydrich med retningslinjer for Einsatzgruppen til sikkerhetspolitiet angående "det jødiske spørsmålet i det okkuperte territoriet." Først nevnte han konsentrasjon av jødene i de større byene og arianisering av jødiske virksomheter. Blant de som mottok retningslinjene var Neumann.

Den 12. februar 1940 ledet Göring et møte på høgt plan om forflytninger i øst. Til stede var alle nøkkelpersonene fra Fireårsplanens myndigheter. I dette møtet kritiserte Göring tilfeldige forflytninger av folk fra de annekterte områdene i øst til Generalguvernementet som ble utført uten klarering fra de myndighetene som det angikk. Dette satte Himmler, som var til stede, på plass.

Den 23. mars forbød Göring deportasjon av jøder til Generalguvernementet, og sikret derved at argumentene til de økonomiske ekspertene, som ville utvikle Generalguvernementet til en produksjonsenhet tilpasset tyske behov, ble gjort gjeldende. I mens ble de polske jødene fratatt sine eiendommer og plassert i ghettoer. Snart begynte deporteringsekspertene å se etter steder å sende jødene. Da Frankrike ble erobret vurderte man å deportere jødene til den franske kolonien Madagaskar.

Den 26. februar ba Göring Himmler om at jødene i byen Auschwitz ble deportert. Samtidig forbød Göring deportasjon av polske bygningsarbeidere fra denne regionen siden det var planer om å etablere industribedrifter der i trygg avstand fra alliert bombing. Ved flere anledninger i mai og juni diskuterte rådet for Fireårsplanens myndigheter matvaresituasjonen i det okkuperte Europa, og gikk ut fra at man måtte sulte "X millioner" mennesker i Sovjet i hjel.

Våren 1942 måtte Fireårsplanens myndigheter overlate det meste av sin makt til Albert Speers ministerium, som skulle konsentrere alle industrielle ressurser omkring produksjon av våpen og andre vesentlige krigsnødvendigheter. Den sentrale planleggingskommitéen i Albert Speers ministerium bestod av tre menn: Albert Speer selv, Erhard Milch fra Görings luftfartsministerium og Paul Körner. Formann for planleggingskontoret hos Fireårsplanens myndigheter, Hans Kehrl, fikk ansvaret for Albert Speers planleggingskontor.

Disse mennene og deres assistenter kombinerte svært forskjellige og avvikende sosialpolitiske og økonomiske betraktninger med krigens nødvendigheter og en langsiktig strukturpolitikk. De prøvde å ha et helhetssyn som var uten moralske hensyn. De gikk inn for å beslaglegge så mye av den russiske matproduksjonen som mulig selv om dette ville føre til at millioner av russere ville sulte i hjel.

Tweet

Lenker:
Neste kapittel av denne teksten
Den rasistiske staten
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net


Kilder for dette kapitlet er: